søndag, april 03, 2022

(Sakprosa)dikt om liv, slit og kjærlighet

Tetris

Livet er et jævla tetrisspill. Du rydder utfordringer av veien så fort du kan, og det eneste du vinner når du lykkes, er enda flere utfordringer som dukker opp i et enda høyere tempo. Du skjønner faen ikke vitsen, men du blir helt besatt, du kan jo ikke bare tape, lissom.

    ORO


Marshmallows

Noen har lurt oss. Det handler ikke om å la være å spise marshmallowsen, sitte og stirre besatt på den ene marshmallowsen, vise at man kan gå gjennom livet uten å spise marshmallowsen. Kunsten er å nyte den til fulle, la den smelte på tunga helt uten skam. Så trenger du ikke sitte der mer, du kan forlate rommet uten å se deg tilbake. Åpn døra til resten av verden og fortær den med nysgjerrighet!

Se, hun løfter marshmallowsen fra den lille hvite asjetten på respatexbordet, holder den mellom tommelen og pekefingeren, stirrer på den med smale øyne og lar blikket gli utfordrende mot meg, prøv!

Den hvite puta kommer mot meg, vokser, bit, sier hun. Bit! De sier så mye forskjellig, forskerne i labfrakker og alle disse andre menneskene. De kommer ikke tilbake med en til, sier de andre, labfrakkene har lurt deg. Vil du ikke vite om det smaker så godt at det skal være verdt å vente på? Dette er sjansen, dette er ditt liv. Jeg åpner munnen, biter i den. Den er myk, og den er seig, nesten som plastikk. Den er som plastikk. Den smaker plastisk og søtt, kvalmende søtt, det kan ikke være rett, det kjennes ikke rett, den fyller hele munnen, fester seg i tennene, jeg får den ikke vekk, jeg vil ikke svelge. Jeg vil ikke!

Jeg spyr på gulvet. De ler, hysterisk. Kan ikke spise marshmallows, hun har ikke lært hvordan man spiser marshmallows, stakkars unge. De rister på hodene sine, de sukker oppgitt, og så går de, og de låser døra etter seg.

Vil labfrakkene komme tilbake, eller må jeg ligge her i spyet mitt til evig tid?

    ORO


Puslespill

Jeg har så mange puslespillbrikker, i sterke, vakre farger.

Men det går bare aldri opp, de er ikke kompatible.

Noen faller på plass, så mange at jeg aner motivet,

men den sentrale brikka, den mangler.


Og jeg har lett, høyt og lavt, samla brikker fra de underligste steder,

bak vaskemaskina og toppene av de høyeste fjell.

Og ute i en ørken finner jeg den nydeligste av dem alle,

nyansene er perfekte, så nå!


Men jeg vrir og vender, trykker og klemmer,

brikka, den hører til i en annens puslespill.


Kjære, la meg bare klemme enda litt til!

    ORO


Fabrikken

Jeg drømte at jeg var på fabrikken hvor vi ble laga, i natt. Vi lå på et samlebånd og rykka litt og litt framover, langs båndet satt fabrikkarbeiderne i grønne frakker klar for å sprøyte ulike essensielle væsker inn i oss. Det var en arbeider som satte en gul i magen på meg, en annen hadde klargjort en sprøyte med noe grått som han sprøyta inn i skallen. Bevisstgjørende kjentes det. Og så kunne jeg se en tynn, ung gutt der framme. Sprøyta hans inneholdt noe rosa, han satte den i brystet på dem foran meg, rett inn i hjertet. Jeg kjente jeg gleda meg, det måtte være godt. Men det var ikke så mye rosa igjen i sprøyta til han på båndet foran meg. Han fikk mindre fra sprøyta enn dem før, og nå var det tomt. Båndet rykka fram. Det var min tur. Gutten med sprøyta så heldigvis at den var tom. Han snerpet munnen og snudde seg rundt for å fylle sprøyta på nytt. Han fomla nervøst. Han var ferievikar, og så mista han plastikkbeholderen med rosa væske på gulvet. Den var forsegla, så det gikk bra. Han viste han var tydelig letta over at det ikke rant ut på fabrikkgulvet, bøyde seg ned og fikk den opp igjen, trakk pusten dypt inn før han konsentrert begynte å flikke på forseglinga. Han fikk den opp, fylte sprøyta og vendte tilbake til meg. Båndet rykka videre, jeg var på neste stasjon. Ferievikaren så seg engstelig rundt, det var ingen som hadde sett at han ikke stakk meg. Det var ikke det. Det ville aldri være noen som oppdaga akkurat hva som var galt med meg, eller hvem som stod bak. Han stakk nestemann. Egentlig skulle han reist seg opp og skreket til han som styrte båndet at de måtte stoppe det, det var det han skulle gjort, men ferievikaren gjorde ikke det, det hadde han gjort utallige ganger de to første dagene på jobb, de andre var lei, og de hadde begynt å vise det. Det er ikke gøy, det der. Jeg skjønner ferievikaren, jeg er ikke sur, jeg er ikke bitter, men jeg kan ikke akkurat kjenne noe annet heller …

    ORO