Tetris
Livet er et jævla tetrisspill. Du rydder utfordringer av veien så fort du kan, og det eneste du vinner når du lykkes, er enda flere utfordringer som dukker opp i et enda høyere tempo. Du skjønner faen ikke vitsen, men du blir helt besatt, du kan jo ikke bare tape, lissom.
ORO
Marshmallows
Noen
har lurt oss. Det handler ikke om å la være å spise marshmallowsen, sitte og
stirre besatt på den ene marshmallowsen, vise at man kan gå gjennom livet uten
å spise marshmallowsen. Kunsten er å nyte den til fulle, la den smelte på tunga
helt uten skam. Så trenger du ikke sitte der mer, du kan forlate rommet uten å
se deg tilbake. Åpn døra til resten av verden og fortær den med nysgjerrighet!
Se, hun løfter marshmallowsen fra
den lille hvite asjetten på respatexbordet, holder den mellom tommelen og
pekefingeren, stirrer på den med smale øyne og lar blikket gli utfordrende mot
meg, prøv!
Den hvite puta kommer mot meg,
vokser, bit, sier hun. Bit! De sier så mye forskjellig, forskerne i labfrakker
og alle disse andre menneskene. De kommer ikke tilbake med en til, sier de
andre, labfrakkene har lurt deg. Vil du ikke vite om det smaker så godt at det
skal være verdt å vente på? Dette er sjansen, dette er ditt liv. Jeg åpner
munnen, biter i den. Den er myk, og den er seig, nesten som plastikk. Den er
som plastikk. Den smaker plastisk og søtt, kvalmende søtt, det kan ikke være
rett, det kjennes ikke rett, den fyller hele munnen, fester seg i tennene, jeg
får den ikke vekk, jeg vil ikke svelge. Jeg vil ikke!
Jeg spyr på gulvet. De ler,
hysterisk. Kan ikke spise marshmallows, hun har ikke lært hvordan man spiser
marshmallows, stakkars unge. De rister på hodene sine, de sukker oppgitt, og så
går de, og de låser døra etter seg.
Vil labfrakkene komme tilbake, eller må jeg ligge her i
spyet mitt til evig tid?
ORO
Puslespill
Jeg har så mange puslespillbrikker, i sterke, vakre farger.
Men det går bare aldri opp, de er ikke kompatible.
Noen faller på plass, så mange at jeg aner motivet,
men den sentrale brikka, den mangler.
Og jeg har lett, høyt og lavt, samla brikker fra de underligste steder,
bak vaskemaskina og toppene av de høyeste fjell.
Og ute i en ørken finner jeg den nydeligste av dem alle,
nyansene er perfekte, så nå!
Men jeg vrir og vender, trykker og klemmer,
brikka, den hører til i en annens puslespill.
Kjære, la meg bare klemme enda litt til!
ORO
Fabrikken
Jeg drømte at jeg var på
fabrikken hvor vi ble laga, i natt. Vi lå på et samlebånd og rykka litt og litt
framover, langs båndet satt fabrikkarbeiderne i grønne frakker klar for å
sprøyte ulike essensielle væsker inn i oss. Det var en arbeider som satte en
gul i magen på meg, en annen hadde klargjort en sprøyte med noe grått som han
sprøyta inn i skallen. Bevisstgjørende kjentes det. Og så kunne jeg se en tynn,
ung gutt der framme. Sprøyta hans inneholdt noe rosa, han satte den i brystet
på dem foran meg, rett inn i hjertet. Jeg kjente jeg gleda meg, det måtte være
godt. Men det var ikke så mye rosa igjen i sprøyta til han på båndet foran meg.
Han fikk mindre fra sprøyta enn dem før, og nå var det tomt. Båndet rykka fram.
Det var min tur. Gutten med sprøyta så heldigvis at den var tom. Han snerpet
munnen og snudde seg rundt for å fylle sprøyta på nytt. Han fomla nervøst. Han
var ferievikar, og så mista han plastikkbeholderen med rosa væske på gulvet.
Den var forsegla, så det gikk bra. Han viste han var tydelig letta over at det ikke rant
ut på fabrikkgulvet, bøyde seg ned og fikk den opp igjen, trakk pusten dypt inn
før han konsentrert begynte å flikke på forseglinga. Han fikk den opp, fylte
sprøyta og vendte tilbake til meg. Båndet rykka videre, jeg var på neste
stasjon. Ferievikaren så seg engstelig rundt, det var ingen som hadde sett at
han ikke stakk meg. Det var ikke det. Det ville aldri være noen som oppdaga
akkurat hva som var galt med meg, eller hvem som stod bak. Han stakk nestemann.
Egentlig skulle han reist seg opp og skreket til han som styrte båndet at de
måtte stoppe det, det var det han skulle gjort, men ferievikaren gjorde ikke
det, det hadde han gjort utallige ganger de to første dagene på jobb, de andre
var lei, og de hadde begynt å vise det. Det er ikke gøy, det der. Jeg skjønner
ferievikaren, jeg er ikke sur, jeg er ikke bitter, men jeg kan ikke akkurat
kjenne noe annet heller …
ORO
