Missed me much? Jeg ser til min forskrekkelse at 2017 har
blitt det første året uten noen blogginnlegg. :o :o Triste greier. :(
De siste innleggene var jo gruelig positive (her og her). Kanskje det er dumt å ta opp tråden igjen, kunne left it on a happy
note, latt bloggen følge meg fra 2006–2016: Ti år av Odas liv – med happy
ending – isj. Men det blir litt vel sukkersøtt og virkelighetsfjernt for meg.
Livet lissom bare fortsetter og fortsetter, med opp- og
nedturer og ganske lange ensformige sletter som bare fortsetter og fortsetter uten
at man kan ane topper eller daler i horisonten. Ikke for det, daler er ikke lette å se, og man bør alltid ha dem i mente, være klar for å rutsje utfor.
Poenget er ikke her at jeg har tenkt til å klage. Jeg har
hatt det bedre og jeg har hatt det verre. Jeg bare kjente for å justere
stemninga etter de siste innleggene, skape litt autentisitet, ikke bidra til
bloggsfærens konstruksjon av urealistiske forventninger om evig glede, lykke og suksess.
Det har jo liggi i korta, at verden kom til å bli en anelse
mer … krevende når den begynner å forvente at jeg har skrevet en solid
doktoravhandling om ordene slags, sorts og
typ(e) … Den skulle jo bli perfekt og
genial – men nå lurer jeg stadig på om den i det hele tatt blir god nok …
Jeg betviler til tider annethvert ord og every bone in my
body … Men sånn må det nok være.
Så da tenker jeg at jeg kan skrive litt om sånne koselige
ting på bloggen, sånn som gjør seg på blogger. For nå har jeg altså bedrevet
tilstrekkelig realitetsorientering.
De fleste som surrer seg inn på bloggen, kjenner nok meg, og
den følgende nyheten vil altså ikke være noen nyhet – siden den ikke er ny, og
har blitt behørig omtalt blant annet på fb.
Jeg har møtt drømmeprinsen! En nydelig, liten selvsikker fyr.
Han heter Albus, og da Albus som i Humlesnurr, ikke som i den latinske betydninga 'hvit', for han er rød.
Albus er veldig glad i å gå på tur og å få oppmerksomhet –
og det er sikkert fint for meg å ha noe annet å fokusere på enn alt som ikke er
perfekt i avhandlinga …
Er han ikke nudelig?
Han har jo nå vært en viktig del av livet mitt i over ett
år, så han burde jo hatt utallige blogginnlegg skrevet om seg by now, men det har
han altså ikke, og jeg er redd de få leserne som har tatt seg en tur inn igjen
på bloggen min, vil miste motet om jeg forsøker å gjøre opp for det her og nå.
Men, asså et innblikk i de første månedene:
Men vi har det altså veldig fint med hverandre! Dalene blir
ikke så dype når du er med meg, Albussen min!
Den andre tingen jeg tenkte kunne gjøre seg på bloggen, er
kontoret mitt. Jeg har fått eget kontor, sånn helt eget – sånn at man i
prinsippet kunne ha med seg hund på jobb uten at noen oppdager det (ikke at det
er noe jeg ville finne på, siden det ikke egentlig er helt fullstendig lov …).
Det er bare megastort, mye større enn soverommet mitt (selv
om det nok sier mest om soverommet).
Men asså, eget kontor, sånn at jeg kan rote så mye jeg vil,
sitte så rart jeg bare vil på kontorstolen, hoste, snufse og være forkjøla uten
å være redd man irriterer andre, kanskje snakke litt med seg selv, og stå på
hodet når man kjenner at hjernen kanskje trenger litt mer blod.
Det er også et speil på kontoret – så stort at det er på
grensen til helfigur. Det overraska meg. Det pleier ikke være standardinventar på Øvre Blindern, tror jeg.
Undres om herr P som hadde kontoret før meg, er så forfengelig at han gikk til
anskaffelse av et speil. (Herr P, du vet hvem du er …) Jeg tror iallfall jeg
liker det.
Og om det skulle være noen tvil, så er dette mitt første
alene-kontor. Så det er jo litt stort. Da jeg møtte en dud i gangen som lurte
på hvorfor jeg gikk rundt og lufta kontorstolen min (den er fin for å frakte
bøker på når man bytter kontor – og også til å sitte på, i grunn, sånn når jeg
tenker etter), så måtte jeg fortelle at jeg hadde fått nytt kontor – sånn eget.
Og så begynte jeg å smile så infernalsk at jeg nesten måtte unnskylde det. Jeg forklarte
smilinga med barnslig opprømthet – og det kjentes litt riktig. På fredag, asså
da jeg fikk nøkkelen, så satt jeg en stund og bare smilte på dette kontoret.
Ikke at jeg helt skjønner at det er noe å være så fornøyd med, men det var
lissom litt sånn ”lille meg er et så ordentlig menneske at hun har fått kontor”.
:)
Nett no kjenner jeg et genuint ønske om å blogge mer om både
drømmeprinsen og kontoret. Men blogginnlegg skal jo være korte – sier dom. Kanskje
det kan bli mer blogging det kommende året. Det er jo en kjent sak at
bloggaktivitet tar seg opp i perioder med ekstra mye stress …
Men avhandlinga er førstepri.
Der er jeg ikke i tvil.
