I oktober blir bloggen min ti år. Det er jubileum, det –
ikke hver dag det er bloggjubileum. Ville vært synd om 2016 skulle bli det
første eller eneste året det ikke kom noen innlegg.
Hvis dere synes det er slapt av meg å ikke blogge mer enn jeg gjør, så
skal dere vite at jeg skriver masse blogginnlegg som ikke legges ut … Eller
blogginnlegg – det er de vel ikke om de ikke legges ut, men det er asså ikke
skrivinga det står på, bare utlegginga.
Jeg skriver masse, jeg. Det har aldri vært et problem å skrive nok. Veilederne mine klarer ikke å lese alt jeg skriver – og jeg tror de
synes jeg skal prioritere kvalitet framfor kvantitet. Og det er nok noe i det.
Det er kanskje litt av grunnen til at jeg ikke publiserer innlegg på bloggen
oftere. Men i anledning at det nærmer seg jubileum, får man gjøre et lite
unntak (igjen).
Vi ser at de siste innleggene på bloggen ble skrevet på et
tidspunkt i livet hvor jeg var skikkelig fornøyd med tingenes tilstand – rødt
hår og stipendiatstilling og alt man kan drømme om. Så nå lurer dere vel på
hvor lenge den der fornøydheten med tingenes tilstand varte. Tro det eller ei,
men fornøydheten har holdt seg overraskende bra. Sjølsagt, jeg tenker stadig at
de som ansatte meg, ville være skuffa om de visste hvor inkompetent jeg egentlig er – men jeg har fortsatt nesten to år på å bevise at jeg kan! På noen få måter
er jeg optimist – jeg kommer til å ha et visst håp om at avhandlinga jeg
skriver, kommer til å revolusjonere verden, helt fram til uka før den skal leveres.
(Ja, jeg skriver fortsatt om ”slags” og liknende ord i norsk og svensk -- og ja, avhandlinga kommer til å revolusjonere måten vi ser verden på.) Så jeg
har det fint nå også, altså.
Så bor jeg i Edinburgh. Det er det kanskje også noen som er
nysgjerrige på. Hva skal man si? Det er veldig fint. Byen ser magisk ut, og den
ser magisk ut selv om jeg har gått rundt og sett på den i over tre uker nå. Leiligheten
jeg bor i, er så fin at den kanskje kan
sies å være den fineste leiligheten jeg har bodd i. Det er også mange fine
hunder her.
Jeg har drømmejobben. Jeg bor et spennende sted. Håret er rødt nå også. Så jeg føler
jeg kan framstille meg selv som et interessant menneske. Mat og drikke er også
billig her. Skikkelig billig. Særlig is og alkohol.
Men folk small talker litt for mye. Og så takker de
bussjåføren når de går av bussen. Og så sier de plis hele tida.
Ikke at det er noe galt med disse tingene, jeg bare er ikke
så vant til dem eller noe flink til sånt.
Men siden høflighet er en greie her, så er folk veldig
flinke til å oppføre seg ordentlig selv når den de forholder seg til, ikke gjør
det. Og da føler man seg ikke så dum.
Jeg kan innbille meg at alt – meg inkludert – er perfekt og magisk!
En innbilt perfekt hilsen fra Skottland i anledning det
kommende jubileet, bloggen!
(10 år – tida går så fort, for ti år sia var folk som var ti
år eldre, fryktelig voksne ... Jaja, så er man kanskje fryktelig voksen – ev. en eller annen slags avviker.)
