Skoleterminologi i endring – om mitt forhold til ord for det jeg driver med, og et litt artig etymologisk poeng

Vi snakka om hva vi skulle til helga, og siden jeg hadde en del jeg følte jeg skulle ha gjort, så sa jeg det som det var – at det nok ble en del skolearbeid til helga …

Skole, ja. Jeg får jo betalt for å drive med det jeg kaller skole, så noen mener jeg burde kalle det jobb. Men jobb høres kjedelig ut, det høres ut som om man gjør et offer. Jobb blir ofte oppfatta som det motsatte av fritid, og fritid er viktig og bra. Det er en sosial forventning om at man verdsetter fritid i helga. For ikke å høres ut som om jeg ofrer meg, for at ikke folk skal synes synd på meg, så er skole et bedre ord for det jeg iblant kan finne på å drive med i helga.

Det skal også sies at ”jobb” og ”jobben” er veldig voksne ord. Jeg er litt engstelig for at tilhøreren skal tro at jeg prøver å virke voksen og viktig. Dette kan ha noe å gjøre med loven etter Sandemose, som til tross for å være uthengt gang på gang fungerer som en rettesnor for mange av oss – janteloven, asså.

Det bringer meg til et potensielt annet problem med utsagnet om at jeg skulle drive med skole i helga. Mange vil hevde at det jeg har drevet med ganske ubetalt de siste årene, burde kalles studier – kanskje til og med forskning ... Jeg sier til og med iblant at jeg ”er på skolen” eller ”skal på skolen” når det altså er universitetet det er snakk om. Jeg er langt fra den eneste studenten som gjør det. Og det er mange som har påpekt at det har blitt mer vanlig å bruke ”skoleterminologi” for det man driver med på universitetet. Hvis man er på et studieprogram med litt definerte grupper som har flere emner sammen, snakker mange om klassa si. Det høres trivelig ut, og ganske mye mer effektivt enn ”de andre som også tar program X med fordypning i Y og starta samtidig med meg”. Noen steder er det ikke uvanlig med definerte hjemmeoppgaver som leveres inn og rettes av lærere ukentlig. Dette kan kalles lekser. Det er et veldig beskrivende ord, selv om man lissom ikke skal ha ”lekser” på et universitetsstudium.

Og så er det disse lærerne. Hva skal vi kalle dem? Jeg har fått høre fra et par professorer at de virkelig misliker å bli kalt lærere … Men skal vi omtale dem som professorer? Hva med alle universitetslærerne som ikke er professorer? ”Du vet han førsteamanuensen som vi hadde i X,” kunne man vel si, men det er ikke alltid så greit å huske om det er professorer, førsteamanuenser, førstelektorer eller universitetslektorer … (Og det er ikke nødvendigvis så lett verken å uttale førsteamanuensis eller å vite at –is-en skal droppes når ordet ikke er ubestemt entall.) Det hender også ganske ofte at lærerne ikke kan inngå i noen av disse kategoriene. De kan være timelærere eller studentassistenter av noe slag. Ganske utbredt terminologi er foreleser og seminarleder. Men seminarleder er definitivt et uvanlig ord og unødvendig langt. Dessuten hender det at man har forelesninger i mindre grupper med en del interaksjon mellom studenter og lærer, og da vet man ikke helt hva det er …

Når man starter å studere på universitetet, er det helt klart enkelt å fortsette å bruke samme terminologi for læresituasjonen som på videregående. Dette er ord vi kjenner og lett tar i vår munn – disse andre ordene er mer fremmede og ofte kan det være vanskelig å finne ut hvilket som egentlig er riktig. Og fortsatt gir det å snakke om universitet, forelesninger og professorer meg litt av den følelsen ordet ”jobb” gir. Jeg føler meg litt wannabe og kanskje til og med elitistisk. Når man snakker med folk utafor universitetet, særlig jevnaldrende som jobber eller som kanskje studerer på en høgskole, så høres ”på universitetet” kanskje unødvendig markert ut?

Jeg er ikke sikker på om påstandene om at det er en utvikling i retning av at skoleordene (knytta til grunnskole og videregående) blir mer brukt om konsepter på universitetet. Men jeg synes det er ganske naturlig; vi velger kjente ord og utvider bruksområdet på en måte som er forståelig for alle. Selvfølgelig kan man påstå at vi mister noen distinksjoner og presisjoner i terminologien, men man har vel egentlig ikke behov for å kontinuerlig markere et skille mellom universitet og andre former for skole med språket. Jeg synes ikke vi taper noe – kanskje heller tvert om.

Ords betydning endres gjerne over tid, og ordet skole har visst allerede endret betydning mang en gang. Da jeg sa jeg skulle drive med ”skole” og samtalepartneren irettesatte meg, og minnet meg på at det var jobben min jeg refererte til, så slo samtalepartneren opp ordet skole for å kunne vise til en definisjon av ordet skole. Skole ble definert blant annet som noe sånn som ’institusjon for planmessig undervisning og opplæring’.  En sånn definisjon utelukker på ingen måte å referere til universitetet som skole – ei heller forskerutdanning.

Det artige var for øvrig opprinnelsen til ordet skole. Ordet har kommet vandrende gjennom flere språk fra gresk. Og der skal skhole ha betydd ”(vitenskapelig) fritidsbeskjeftigelse”.

Det er ikke veldig rart egentlig – om man tenker på prototypisk arbeid i gamledager. Skole i mange former kan se ut som den rene motsatsen av godt, gammaldags fysisk arbeid. Og i tidligere samfunn har det vært få som har kunnet ta seg tid til å drive med vitenskapelige beskjeftigelser – det ville gå på bekostning av livsnødvendig fysisk arbeid. Når det er sagt, så skiller nok ikke vitenskapelig arbeid seg så mye fra annet arbeid i det moderne Norge.

Uansett, jeg falt for at den opprinnelige betydninga av det jeg sa jeg skulle drive med i helga, var ”fritidsbeskjeftigelse” – det er jo sånt man skal drive med i helga! :D