Iblant så kommer folk og forteller ting som høres så utrolig
og bloggbart ut at man bare blir helt fra seg over at fortelleren ikke har en
blogg. Da jeg sist sa det var krise at ikke flere fikk høre, så foreslo han som
hadde opplevd det bloggbare, at jeg jo bare kunne blogge det og si det var
selvopplevd.
Men det går jo ikke! 1) Fordi jeg synes det er vanskelig å lyve
(selv om jeg ikke skal underdrive min tendens til overdriving), og 2) fordi
historien ikke blir like god om den handler om en jente …
Men for underholdningas del kan vi late som om jeg er en
mann i midten av tjueåra, OK? Jeg har alle leserne med på det?
Nå er jeg en mann i tjueåra som nettopp fulgte kameraten min
bort til bussen.
Det tok
lengre tid enn venta, for ut av naboblokka kom det ei gammal dame – ei
skikkelig gammal dame. Hun smilte stort da hun så oss, og nærmest småløp
i vår retning. «Nei, du, dere, nå var jeg jammen heldig,» sa hun, «som fant
noen kjekke unge menn som kunne hjelpe meg litt!» Hva var det hun skulle ha
hjelp til? Følges over veien? Bære handleposene? «Dere har sikkert greie på
sånne tekniske ting, sånn tv-er og fjernkontroller og sånt.» Vi nikka litt
usikkert og unnvikende, og prøvde å få sagt noe om at vi skulle rekke en buss,
men den gang ei – hun bare fortsatte: «Ja, for etter at barnebarna var på
besøk, vettu, så har det blitt noe tull med tv-en, så jeg får ikke sett på
nyhetene. Dere fikser det sikkert på et blunk. Ja, jeg bor like her i nærheten.»
Og før vi visste ordet av det, så fulgte vi etter den gamle dama. Det var
ganske spess, men det kunne da ikke være noe galt i å forsøke å hjelpe henne. Hun
var vel for gammel til å drive med noe lureri, hun så jo ut som hun var nitti,
minst, og vi var jo to relativt voksne menn … På vei opp trappa fortalte hun at
hun hadde hatt med seg så mange unge, kjekke menn opp. Ja, for hun hadde ofte
problemer med det tekniske, la hun til. Hun så nok at skepsisen vår ikke ble
mindre av at hun nevnte de mange ungguttene hun hadde tatt med seg opp for å se
på tv-en. Så da begynte hun å berolige oss: «Nei, det er ikke noe å være redd
for. Jeg er en gammel, skrøpelig dame på 95 år. Jeg kan ikke få gjort dere noe.»
Og da vi kom inn i stua, understreka hun dette ved å se argt bort på tv-en og
si noe jeg aldri trodde jeg skulle få høre fra en 95-åring, eller noen andre
for den del: «Det eneste man kan få voldtatt i min alder, er TV-en!»
Vi fikk stilt inn TV-en, og 95-åringen kunne igjen se på
nyhetene. Det var egentlig ganske greit. Og ingen ble forsøkt voldtatt eller på
annet vis forulempa.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar