Møte med 95-åring: Det eneste man kan få voldtatt i min alder, er TV-en

Iblant så kommer folk og forteller ting som høres så utrolig og bloggbart ut at man bare blir helt fra seg over at fortelleren ikke har en blogg. Da jeg sist sa det var krise at ikke flere fikk høre, så foreslo han som hadde opplevd det bloggbare, at jeg jo bare kunne blogge det og si det var selvopplevd.

Men det går jo ikke! 1) Fordi jeg synes det er vanskelig å lyve (selv om jeg ikke skal underdrive min tendens til overdriving), og 2) fordi historien ikke blir like god om den handler om en jente …

Men for underholdningas del kan vi late som om jeg er en mann i midten av tjueåra, OK? Jeg har alle leserne med på det?

Nå er jeg en mann i tjueåra som nettopp fulgte kameraten min bort til bussen.

Det tok lengre tid enn venta, for ut av naboblokka kom det ei gammal dame – ei skikkelig gammal dame. Hun smilte stort da hun så oss, og nærmest småløp i vår retning. «Nei, du, dere, nå var jeg jammen heldig,» sa hun, «som fant noen kjekke unge menn som kunne hjelpe meg litt!» Hva var det hun skulle ha hjelp til? Følges over veien? Bære handleposene? «Dere har sikkert greie på sånne tekniske ting, sånn tv-er og fjernkontroller og sånt.» Vi nikka litt usikkert og unnvikende, og prøvde å få sagt noe om at vi skulle rekke en buss, men den gang ei – hun bare fortsatte: «Ja, for etter at barnebarna var på besøk, vettu, så har det blitt noe tull med tv-en, så jeg får ikke sett på nyhetene. Dere fikser det sikkert på et blunk. Ja, jeg bor like her i nærheten.» Og før vi visste ordet av det, så fulgte vi etter den gamle dama. Det var ganske spess, men det kunne da ikke være noe galt i å forsøke å hjelpe henne. Hun var vel for gammel til å drive med noe lureri, hun så jo ut som hun var nitti, minst, og vi var jo to relativt voksne menn … På vei opp trappa fortalte hun at hun hadde hatt med seg så mange unge, kjekke menn opp. Ja, for hun hadde ofte problemer med det tekniske, la hun til. Hun så nok at skepsisen vår ikke ble mindre av at hun nevnte de mange ungguttene hun hadde tatt med seg opp for å se på tv-en. Så da begynte hun å berolige oss: «Nei, det er ikke noe å være redd for. Jeg er en gammel, skrøpelig dame på 95 år. Jeg kan ikke få gjort dere noe.» Og da vi kom inn i stua, understreka hun dette ved å se argt bort på tv-en og si noe jeg aldri trodde jeg skulle få høre fra en 95-åring, eller noen andre for den del: «Det eneste man kan få voldtatt i min alder, er TV-en!»

Vi fikk stilt inn TV-en, og 95-åringen kunne igjen se på nyhetene. Det var egentlig ganske greit. Og ingen ble forsøkt voldtatt eller på annet vis forulempa.

Skoleterminologi i endring – om mitt forhold til ord for det jeg driver med, og et litt artig etymologisk poeng

Vi snakka om hva vi skulle til helga, og siden jeg hadde en del jeg følte jeg skulle ha gjort, så sa jeg det som det var – at det nok ble en del skolearbeid til helga …

Skole, ja. Jeg får jo betalt for å drive med det jeg kaller skole, så noen mener jeg burde kalle det jobb. Men jobb høres kjedelig ut, det høres ut som om man gjør et offer. Jobb blir ofte oppfatta som det motsatte av fritid, og fritid er viktig og bra. Det er en sosial forventning om at man verdsetter fritid i helga. For ikke å høres ut som om jeg ofrer meg, for at ikke folk skal synes synd på meg, så er skole et bedre ord for det jeg iblant kan finne på å drive med i helga.

Det skal også sies at ”jobb” og ”jobben” er veldig voksne ord. Jeg er litt engstelig for at tilhøreren skal tro at jeg prøver å virke voksen og viktig. Dette kan ha noe å gjøre med loven etter Sandemose, som til tross for å være uthengt gang på gang fungerer som en rettesnor for mange av oss – janteloven, asså.

Det bringer meg til et potensielt annet problem med utsagnet om at jeg skulle drive med skole i helga. Mange vil hevde at det jeg har drevet med ganske ubetalt de siste årene, burde kalles studier – kanskje til og med forskning ... Jeg sier til og med iblant at jeg ”er på skolen” eller ”skal på skolen” når det altså er universitetet det er snakk om. Jeg er langt fra den eneste studenten som gjør det. Og det er mange som har påpekt at det har blitt mer vanlig å bruke ”skoleterminologi” for det man driver med på universitetet. Hvis man er på et studieprogram med litt definerte grupper som har flere emner sammen, snakker mange om klassa si. Det høres trivelig ut, og ganske mye mer effektivt enn ”de andre som også tar program X med fordypning i Y og starta samtidig med meg”. Noen steder er det ikke uvanlig med definerte hjemmeoppgaver som leveres inn og rettes av lærere ukentlig. Dette kan kalles lekser. Det er et veldig beskrivende ord, selv om man lissom ikke skal ha ”lekser” på et universitetsstudium.

Og så er det disse lærerne. Hva skal vi kalle dem? Jeg har fått høre fra et par professorer at de virkelig misliker å bli kalt lærere … Men skal vi omtale dem som professorer? Hva med alle universitetslærerne som ikke er professorer? ”Du vet han førsteamanuensen som vi hadde i X,” kunne man vel si, men det er ikke alltid så greit å huske om det er professorer, førsteamanuenser, førstelektorer eller universitetslektorer … (Og det er ikke nødvendigvis så lett verken å uttale førsteamanuensis eller å vite at –is-en skal droppes når ordet ikke er ubestemt entall.) Det hender også ganske ofte at lærerne ikke kan inngå i noen av disse kategoriene. De kan være timelærere eller studentassistenter av noe slag. Ganske utbredt terminologi er foreleser og seminarleder. Men seminarleder er definitivt et uvanlig ord og unødvendig langt. Dessuten hender det at man har forelesninger i mindre grupper med en del interaksjon mellom studenter og lærer, og da vet man ikke helt hva det er …

Når man starter å studere på universitetet, er det helt klart enkelt å fortsette å bruke samme terminologi for læresituasjonen som på videregående. Dette er ord vi kjenner og lett tar i vår munn – disse andre ordene er mer fremmede og ofte kan det være vanskelig å finne ut hvilket som egentlig er riktig. Og fortsatt gir det å snakke om universitet, forelesninger og professorer meg litt av den følelsen ordet ”jobb” gir. Jeg føler meg litt wannabe og kanskje til og med elitistisk. Når man snakker med folk utafor universitetet, særlig jevnaldrende som jobber eller som kanskje studerer på en høgskole, så høres ”på universitetet” kanskje unødvendig markert ut?

Jeg er ikke sikker på om påstandene om at det er en utvikling i retning av at skoleordene (knytta til grunnskole og videregående) blir mer brukt om konsepter på universitetet. Men jeg synes det er ganske naturlig; vi velger kjente ord og utvider bruksområdet på en måte som er forståelig for alle. Selvfølgelig kan man påstå at vi mister noen distinksjoner og presisjoner i terminologien, men man har vel egentlig ikke behov for å kontinuerlig markere et skille mellom universitet og andre former for skole med språket. Jeg synes ikke vi taper noe – kanskje heller tvert om.

Ords betydning endres gjerne over tid, og ordet skole har visst allerede endret betydning mang en gang. Da jeg sa jeg skulle drive med ”skole” og samtalepartneren irettesatte meg, og minnet meg på at det var jobben min jeg refererte til, så slo samtalepartneren opp ordet skole for å kunne vise til en definisjon av ordet skole. Skole ble definert blant annet som noe sånn som ’institusjon for planmessig undervisning og opplæring’.  En sånn definisjon utelukker på ingen måte å referere til universitetet som skole – ei heller forskerutdanning.

Det artige var for øvrig opprinnelsen til ordet skole. Ordet har kommet vandrende gjennom flere språk fra gresk. Og der skal skhole ha betydd ”(vitenskapelig) fritidsbeskjeftigelse”.

Det er ikke veldig rart egentlig – om man tenker på prototypisk arbeid i gamledager. Skole i mange former kan se ut som den rene motsatsen av godt, gammaldags fysisk arbeid. Og i tidligere samfunn har det vært få som har kunnet ta seg tid til å drive med vitenskapelige beskjeftigelser – det ville gå på bekostning av livsnødvendig fysisk arbeid. Når det er sagt, så skiller nok ikke vitenskapelig arbeid seg så mye fra annet arbeid i det moderne Norge.

Uansett, jeg falt for at den opprinnelige betydninga av det jeg sa jeg skulle drive med i helga, var ”fritidsbeskjeftigelse” – det er jo sånt man skal drive med i helga! :D