Når man har drømmejobben og rødt hår og livet derfor er perfekt!

Nå har denne bloggen fulgt meg gjennom de siste ni årene. Jeg har blogget sporadisk og tematisk usammenhengende om ting som opptar meg, livets oppturer, nedturer, bomturer og rundturer – og jeg har nok vært mest glad i å skildre nedturene, småkomiske tanker og dagliglivets ubetydeligheter … Og ikke minst min egen håpløshet.

Men nå skal jeg skrive om hvor glad jeg er – og bare det! For tenk, jeg kan være nesten ubetinga fornøyd med tilværelsen!

Først, jeg har alltid hatt lyst på rødt hår. Jeg planla også på et tidlig tidspunkt at jeg skulle få enegga tvillingdøtre med rødt krøllete hår, fregner og grønne øyne. De skulle hete Tina Othilia og Eva Emilia – for det klinger fint. Men jeg slo ganske fort fra meg de tvillingdøtrene – jeg vet ikke om jeg vil ha barn engang. Jeg trenger faktisk ikke ha døtre å leve ut drømmene mine gjennom. Det der med rødt hår er faktisk ikke vanskeligere enn å blande sammen noe henna-greier og kline det i håret – og utover hele badegulvet ... Ryktene skal til og med ha det til at det finnes enklere måter enn henna. Men jeg gikk nå for henna, for det hørtes fint og alternativt ut og kan kjøpes på Lush.

Så nå er jeg rødhåra:

At jeg strengt tatt ikke synes jeg kler rødfargen med de der mørke øyenbryna som finnes i panna mi – det er en annen sak. Håret er iallfall veldig, veldig fint. Jeg følte meg litt som en gulrot og litt som en rebell. Jeg grua meg til å vise det til bestemor – var sikker på at hun ville skjelle meg ut, ikke kjenne meg igjen eller benekte min eksistens eller noe. En gang da vi var på campingtur da jeg var liten, ble jeg kjent med ei jente med rødt hår – og bestemor var mildt sagt skeptisk til denne jenta, og det til tross for at hun ikke hadde noen saklig grunn utover hårfargen.

Men til meg sa bestemor bare: ”Oi, så fin du er på håret! Du kledde den fargen,” og så spurte hun hva slags farge det var, hva fargen het. Bestefar sa ganske bestemt og på sin ertende måte at det var rødt – ikke et kompliment. Det ville ikke bestemor være med på, og konkluderte med at håret måtte være ”bront”, men en fin brunfarge som jeg kledde, da.

Så nå føler jeg meg ikke så rebell lenger. Broren min som derimot plutselig hadde tjukt og nesten rufsete rødt skjegg på slutten av sommeren – var ikke like grei å akseptere. Kombinasjonen av skjegg og rødt var nok litt i overkant. Rødheten i skjegget hans er ikke henna – så med tanke på at broren har krøller og rødt skjegg, så kunne det kanskje tyde på at sannsynligheten for at jeg kunne ”produsere” de der tvillingdøtrene, kanskje ikke er heelt ikke-eksisterende. Særlig ikke hvis jeg skulle møte den rette mannen …

Anyhow, innlegget skulle ikke handle om ikke-eksisterende menn eller Tina og Eva (for jeg skulle jo til vanlig bare bruke det første fornavnet); det skulle handle om hvor fornøyd jeg er!

Og utover det røde håret, så er det selvfølgelig fordi jeg har fått akkurat den jobben jeg ville ha!

De siste årene har jeg vært så klar på hva jeg vil. Jeg ville bare fortsette med det jeg drev med – grammatikk, språk og særlig ordet slags, bare fortsette å lese bøker, sitte å dra i håret mitt mens jeg ser tankefullt ut i lufta, forsøke å formidle det jeg tenker i velforma og rimelig forståelig tekst, diskutere det jeg tenker på, og det som står i bøkene, og sånt. Nei, for det er jeg absolutt ikke lei av etter seks år med studier, og etter å ha skrevet godt over hundre sider om ordet slags. Det blir faktisk bare mer og mer spennende. Det som tidvis var irriterende gjennom studiene var en litt dum følelse av at  det jeg drev med var meningsløst – at det ikke skulle føre fram til noe, at ingen syntes jeg skulle gjøre det, at folk som var flinkere enn meg heller burde gjøre det, og at jeg ikke skulle få muligheten til å drive mer med det eller at innsatsen ikke på noe vis skulle bære frukter. Sånne tanker kunne ødelegge studietiden iblant – og stresse meg enormt.

Men så gikk det bra til slutt! Eller til slutt og til slutt – detta er nå ikke slutten; la oss heller kalle det starten på et nytt eventyr! Flinke folk syntes det jeg hadde gjort så langt og ønsker å gjøre framover, virker så meningsfullt at jeg får betalt for å fortsette å gjøre det jeg elsker å gjøre!

Jeg får faktisk skikkelig bra betalt. Jeg vet at det der er litt relativt – og jeg tror kanskje enkelte synes jeg er litt for oppglødd over en lønn som strengt tatt er litt under gjennomsnittet for folk med like lang utdannelse som meg. Men altså, når man går fra å være en av de studentene som nesten ikke hadde noe mer å leve på enn lånekassa, til å være en av dem med ordentlig voksenlønn!

SATAN, det er helt vilt! Jeg lå noen husleier i etterskudd da jeg fikk lønn for min første måned – jeg ble litt overraska over å få den forskuddsvis, men det er visst vanlig for voksne. Uansett, med denne lønna betalte jeg tre husleier, og likevel stod jeg igjen med mer penger enn jeg ellers har før husleie og strøm alle andre måneder … Vi snakker 4-5 ganger mer penger etter faste utgifter … Man blir litt sånn: Hææ? Har alle voksne det sånn?

Er det derfor folk pusser opp og bytter ut eiendelene sine så ofte? Eller har månedskort i kollektivtrafikken og går regelmessig til tannlege og frisør og forventer at man har klær så passer til alle slags rare anledninger?

Men lønna er kanskje også fordi voksne er forventa å ha voksent økonomiske ansvar – og det har ikke jeg. Og det er litt fint.

Så jeg har altså blitt rik(-isj), føler at folk har tro på meg og får bruke all tida mi på å gjøre det jeg vil … Jeg blir ofte sittende på kontoret og tenke på hvor heldig jeg er, istedenfor å gjøre det de betaler meg de pengene for – og som jeg er så glad i å gjøre. For jeg sitter på et kontor, ikke alene altså, men jeg sitter på et kontor som har navnet mitt på døra, sammen med navnene på de andre som sitter der. Det er i sjette etasje og jeg har fin utsikt til Holmenkollen – den hoppbakken som jeg til tross for at jeg har bodd 4,5 år i Oslo, aldri har vært fysisk i nærheten av. Det er veldig fint når sola går ned bak hoppbakken.

En voksen kontorselfie:

De som er lederne og veilederne mine vektlegger at man må ta seg fri fra jobb (altså de betalte studiene). Kanskje jeg skal dra og ta hoppbakken i nærmere øyesyn en helg.

Bildet er litt juks, for jeg må egentlig se over arbeidsplassen til Steve for å se Holmenkollen. Det er han som sitter ved vinduet. Han er en doktorgradsstipendiat som heter Pepper til etternavn, og på plassen hans står det en boks Dr.Pepper. Hehe. Det er litt vittig. Han har vært IT-mann det meste av yrkeslivet – han har hatt et langt sånt et, men på sine eldre dager har han blitt lingvist med interesse for sære språk, og han skal skrive avhandling om sammensatte ord i store mengder sære og noen mindre sære språk. Ellers sitter det en litteraturstipendiat på kontoret. Hun skriver egentlig ikke om litteratur, men gjør en multimedial analyse av en ”utsmykkingssak”. Kulturell identitet er et stikkord. Så er det en polsk stipendiat på kontoret. Han ser på BigBrother hver gang jeg går forbi plassen hans. Han studerer norsk og polsk høflighet. Og jeg har antatt at BigBrother utgjør iallfall deler av datamaterialet. Å se BigBrother er en ganske spesiell måte å bruke arbeidsdagene på.

Ph.d.-stipendiat med eget prosjekt er en ganske spesiell stilling. Selv om jeg ikke har holdt på så lenge, så ser jeg at  man kanskje kan komme til å føle seg en anelse alene … Jeg har nok litt høyere toleranse for den følelsen enn folk flest, men det kan nok være en utfordring å være så dypt inne i sitt eget relativt avgrensa prosjekt i tre år uten at noen andre er dypt der inne med en. Man skal styre tida si selv, og det er ikke ofte det er mail i innboksen som faktisk er mynta på en selv. Sånn som den dagen den eneste mailen som var stila til meg, var en oppklaring av at jeg tidligere hadde fått en masseutsendt mail som ikke egentlig skulle være masseutsendt til meg …

Men det er masser av folk rundt meg som virker iallfall høflig interessert i prosjektet mitt, og det er nok få andre steder det er flere som har såpass mange sammenfallende interesser med meg som i det huset jeg jobber nå. Det er kult med så masse språknørder! Og artig å treffe de andre språkstipendiatene!

Og enda en av de flotte tingene med stillinga jeg har fått – for det er faktisk enda flere – er at man får tildelt veiledere. I mitt tilfelle er det to godt voksne, erfarne, kunnskapsrike og ikke minst vanvittig morsomme og hyggelige typer som får betalt for å høre meg mase om prosjektet mitt, være heiagjengen min og forsøke å gi meg hint om hva jeg bør gjøre og ikke gjøre for å ro prosjektet mitt i land på best mulig måte på de tre årene jeg har til rådighet.

For jeg skal altså gjennomføre prosjektet mitt på best mulig måte på tre år – og selv om jeg for tiden er ca. sånn maksimalt lykkelig, så er jeg ikke så dum at jeg tror jeg kommer til å forbli utelukkende ekstatisk de neste årene. Jeg kommer nok snart nok til å tvile på om jeg er god nok for denne stillinga, om jeg gjør de rette tingene, og om jeg gjør dem fort nok, om jeg kan leve opp til forventningene til dem som tror på meg, og ikke minst tenke på hva jeg skal gjøre etterpå … For som veilederen min ganske treffende uttalte i forbifarten: ”for hvis alt skulle gå virkelig på skinner, og du skulle være så heldig å ha fått en fast vitenskapelig stilling ved en høgskole eller noe om 10-15 år …”

Men akkurat nå, akkurat nå er livet akkurat sånn jeg vil det skal være. Jeg får gjøre det jeg vil, og jeg får gjøre det med rødbrunt hår, og jeg akter å nyte det til det fulle så lenge som mulig! (Noen sa en gang at mennesker kun kan være ekstatisk lykkelig i maksimalt tre måneder, det er lykkekapasiteten til hjernene våre …)