Island rundt 2: Ringveien nordover

Kleinur fra et sted på nettet.

-Forrige innlegg-
Dagen starta på et bakeri i Akranes. Dama i kassa var villig til å snakke islandsk med meg, og jeg ble glad allerede før jeg fikk kaffen min! Vi kjøpte med oss de rare, islandske kleinur-greiene. Det er en slags forvridde smultringer, og de vi tok med oss på bilturen, var sjokoladedekte. Vi fikk knapt starta opp før broren min ble utsatt for promillekontroll. Det var nok fordi de visste hvordan det pleide å være under irskedagene (se forrige innlegg). Men så gikk det radig nordover.

Eller vi tok en stopp på Reykholt ganske tidlig på turen. Reykholt – ett av stedene på Island som heter Reykholt – er stedet sjølveste Snorre Sturlason hadde gården sin. Det må nordmenn få med seg! Der står det en skulptur av Snorre lagd av Vigeland og reist av nordmenn. Og en kan se rester etter Snorres kjeller -- Snorre skal jo faktisk ha blitt drept i kjelleren på Reykholt! Snorres varme bad -- altså heitur potten hans -- finnes det også rester etter. Det er restaurert, men noen av steinene skal visstnok være de opprinnelige.

Broren og badestampen til Snorre!

Bildet er av lillebror foran Snorres bad og kjeller. Tenk at Snorre sannsynligvis/kanskje bada der! Det er fader meg stort!

Det er faktisk skikkelig stort!!! (Ja, det krevde tre utropstegn, minst!)

De hadde et museum der også. Der kunne man lese mer om Snorre. Det var litt interessant, for jeg hadde glemt nesten alt jeg visste om Snorre -- og det er jo flaut som nordist ...

(Det er vel verdt å nevne at det er relativt greit å ta en tur til Snorres Reykholt fra Reykjavik, selv om jeg broren min altså allerede er på dag to av rundreisen.)

Mens vi dura nordover – eller dura og dura, leiebilen gikk ganske stille – så ble det lenger og lenger mellom husene. Det var voldsomme, men ganske nakne og begivenhetsløse landskap vi kjørte gjennom. Vi så den gamle hovedveien til Akureyri (altså landeveien mellom Islands to største byer).

Broen er der rett på andre sida av elva.

Og etter den så så vi ingenting mer, bare tåke. Sånn er det på Island iblant, og det er vel en del av sjarmen.

Av en eller annen dottete grunn er billysene avslått når man får tildelt leiebilene sine på Island. Som om vi klarte å få med oss det og skru på lysene da vi leide bil tidligere på sommeren, og som om jeg klarte jeg skjønne hvorfor alle blinka så forbanna mye til oss da vi kjørte inn i tåka denne gangen? Altså, vi skjønte det etter hvert. Både første og andre gangen. Faktisk holdt det ikke at vi skrudde dem på, de måtte stå på maks, altså ikke mørkelys, menneh…. samma det! Vi fant nå ut av det, og kjørte gjennom tåkeheimen.

Da tåka letta, var vi kommet langt nord. Vi kjørte ikke i glissent fjellandskap mer; det var hester og utrolige landskap så langt øyet kunne rekke. Da vi kjørte ned gjennom det jeg og broren min kalte Hestenes dal, ble det nesten for mye hester og naturskjønnhet, bare se på bildene:

Gresset er grønnere på den andre sida
av gjerdet -- også når strømmen er av.

Ved Hestenes dal tok vi av Ringveien. Den hadde vi fulgt så langt. Ringveien har veinummeret 1, går hele øya rundt og er umåtelig populær blant mange av de store mengdene turister som er på Island. Kartlesinga hadde ikke vært noe særlig til utfordring så lenge vi holdt oss på den. Strengt tatt var det vel mer av turistisk nysgjerrighet vi forsøkte å følge med hvor på kartet vi var. Avstikkeren vår fra Ringveien var ut på halvøya Tröllaskagi mellom Skagafjörður og Eyjafjörður. Akureyri ligger innerst i Eyjafjörður . Ringveien går direkte til Akureyri, men vi skulle ut på Tröllaskagi -- eller som det heter om vi oversetter det direkte til norsk: Trollhalvøya! Den trolske halvøya skulle være en fin omvei ifølge guideboka, særlig for turister som ikke hadde tid til å ta turen til vestfjordene. Vestfjordene er tidkrevende med håpløse veier, visstnok. Da vi tidsoptimaliserte turen vår, hadde vi blitt nødt til å velge bort å kjøre utover langs vestfjordene. Det hadde gjort litt vondt, men Tröllaskagi skal visst ikke stå tilbake for Vestfjordene hva gjelder høye, ruvende fjell, og både Vestfjordene og Tröllaskagi skiller seg fra det mer småkuperte landskapet ellers i nord.  

Hólar

Målet vårt var halvøyas nordligste by/tettsted, Siglufjörður. Veien gikk langs kysten, men vi tok en omvei fra omveien innom Hólar. I dag bor det rundt 100 mennesker i Hólar -- men historisk har det vært en litt viktig by i nord. Det ene av Islands to bispeseter var plassert der fram til reformasjonen. Voldsomt vakker plass! I dag er det en landbrukshøyskole der, mulighet for hesteutdannelse, en del hester og hestesenter. Hestesenteret var dessverre stengt. Eller kanskje ikke dessverre, for vi skulle rekke innsjekking i Siglufjörður før 22.00.

 

Broren fant ut at studentene i "byen" hadde god ølsmak!

Hólar og i leiebilen vår.

Det var en fin omvei fra omveien! Vi kjørte innover og så utover igjen i en fantastisk dal -- Hjaltadalur -- også denne dalen var full av hester!

Ikke lett å komme Island rundtpå 6 dager når storesøster
absolutt skal hilse på alle hestene man kjører forbi.

Hjaltadalur

Det er for øvrig også bra med sauer langs veiene der oppe i nord – for dem som har en forkjærlighet for sånne. Vi hadde ikke tid til å hilse på dem også, vi nøyde oss med å tute litt til dem for å skremme dem ut av veien. Etter at vi hadde hilst på alle hestene, var tidsskjemaet vårt nær ved å sprekke igjen.

Utsikt fra Lónkot

Dagens siste stopp (før hostellet) var Lónkot, et pensjonat/hotell med en restaurant som hadde fått overstrømmende god omtale i guideboka. Det var litt spesielt der. Restauranten var liten, og vi fikk en bestemt følelse av å komme inn i stua til noen – særlig da dagens meny ble gjennomgått muntlig av hun som drev stedet. Vi spiste fiskemat -- som seg hør og bør -- og det var godt! Det var et behagelig sted, og vi hadde nok mest lyst til å bli der. Men så skulle vi jo sjekke inn på hostellet i Siglufjörður før klokka ti. Så vi nærmest løp ut igjen i bilen og trådte klampen i bånn. 

Den siste etappen ble en opplevelse utenom det vanlige -- det var litt som en berg- og dalbane med liten leiebil. Altså, berg- og dalbane er et usedvanlig passende ord; veien er jo en slags bane -- en veibane -- og vi kjørte opp på berg og ned i daler og rundt de villeste svingene. Det så hele tida ut som om vi skulle kjøre utfor stup. Dere skulle opplevd det! Dessverre tok vi oss ikke tid til å dokumentere det utrolige landskapet; det vi tok oss tid til, var å kjøre i ganske fornuftig fart. Veien var i relativt god stand, men da vi var nesten framme, så vi en tunnel, og utafor tunnelen stod det et skilt -- et skilt som minna faretruende mye om det som stod rett før enbredbruene -- enfeltsbruer som altså bare kan ta trafikk i en retning av gangen. De første vi kjørte over på Island, var vi litt skeptiske til, men det gikk fort greit -- en tunnel derimot! Det var eklere. Vi kjørte nå inn -- vi hadde lissom ikke så mye valg -- kryssa fingra, og da vi kom ut igjen på den andre sida, var vi kommet inn i et tåkehøl med en fiskelandsby mellom det vi antok var høye og spektakulære fjell -- vi kunne bare ikke se toppene på dem.

Etter at vi hadde sjekka inn, gikk vi en liten tur i og rundt byen:

Litt av Siglufjörður, et antatt skredvern og antatt høye fjell.

Gate i Siglufjörður

En butikk som selger fisk, kjøtt og sild.

Stilig by. Absolutt. Silda hadde en litt spesiell status i byen, de hadde levd godt på sildefiske der i mange år, men så hadde vel folka gått litt lei av den upraktiske beliggenheten -- og kanskje tåka -- og silda. Faktisk var beliggenheten enda mer håpløs tidligere -- altså ikke sånn å forstå at Siglufjörður har flytta noe særlig på seg de siste årene, men nå finnes det enfeltstunneler ut av dalen i to retninger. Den ene går til nabobyen, og derifra går det nok en enfeltstunnel nesten til Akureyri. Da de flotte enfeltstunnelene ble bygd, kan man vel regne med at enda noen av innbyggerne orka å forlate stedet, men det ble også mulig for turistene å legge turen om Siglufjörður, og Siglufjörður og sildemuseet deres fikk en ny vår -- eller noe i den duren. Ikke at vi så så mange andre mennesker der, men i guideboka stod det så.

Siden verken jeg eller broren min noensinne har sovet så langt nord, var det fint at det ble feira med soving på et så stilig hotell. Et veldig spesielt hotell, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det var noe med de mørkmalte gangene, antikvitetene og det at det hang en lysekrone på hotellrommet, som ellers hadde grå murvegger og et bad skilt fra resten av rommet med grønt, halvgjennomsiktig glass. Vi fikk altså enda en gang oppgradert rommet så vi fikk eget bad -- og detta skulle lissom være høysesong!

Vi var døtrøtte da vi la oss, bakeriet i Akranes virka eviglangt borte både i tid og rom -- og strengt tatt var det blitt ganske langt borte i rom -- men likevel skulle dagen vise seg å være småtterier sammenlikna med den neste … Jeg kan ikke komme på en tilsvarende opplevelsesrik dag i mitt liv – iallfall ikke i farta – så stay tuned for Akureyri og Mývatn!

-Neste innlegg-

Island rundt 1: Reykjavik, Golden circle og Akranes

Etter at årets Nordkurs var over, dukket lillebroren min opp i Reykjavik. Han hadde lyst til å se Island, og jeg fikk den gode ideen at vi skulle kjøre Island rundt -- eller rettere: Han kunne kjøre Island rundt, og jeg kunne sitte på og lese kart og guidebøker.

Her skal det følge en reiseberetning. Siden jeg har hørt at folk skygger unna lange blogginnlegg uten bilder, og siden jeg lider av kronisk skrivekløe, deler jeg det opp sånn ca. dag for dag i flere innlegg – med bilder! 

(Edit: Jeg har faktisk fulgt opp med innlegg for alle 6 dagene -- ikke dårlig: 
Dag 2: Ringveien nordover - Dag 3: Akureyri og Mývatn - Dag 4: Østover og sørover igjen - Dag 5: Sørkysten - Dag 6: Ringen sluttes)

Først litt Reykjavik

Utsikt fra Harpa

Broren fikk en (litt) myk start i Reykjavik. Han og jeg vasa litt rundt i byen, han fikk sett Hallgrimskirka og Harpa (konserthus), som jo er absolutte must. Og Perlan, som kanskje ikke er fullt så mye et must, men likevel sånt turister gjør. Det ble spising av islandsk mat. Den ene kvelden spiste vi en flerretters på restauranten Apotek, vi fikk lundefugl og hval, og selvfølgelig brennivín. Det var den beste hvalen jeg har spist, med sprø løk og jordskokkpuré.

Og så fikk vi tatt oss et bad i Sundhöllin, visstnok Islands eldste svømmebasseng. Vanligvis er badestedene på Island utendørs, som Laugardalslaug hvor jeg har hatt for vane å bade. På Island har de så mye varmt vann at de godt kan ha varme basseng ute hele året. Men dette var altså en stilig funkissvømmehall fra trettitallet – særlig garderobene med kombinerte skiftehytteskap var severdige. Selv om svømmebassenget var inne, så kunne man gå ut og slappe av i de ordentlige varme heitur pottene rett utafor. Badestampene eller jacuzziene blir kalt heitur pottur på Island, iallfall i ubestemt entall nominativ. De hadde også dampbadstu og solterasser, men noe sier meg at solterrassene ikke pleide å være overfulle ...

Bilder fra nett av garderoben i Sundhöllin.

Vi tok en tur til Nauthólsvík også. Der er det en sandstrand og en delvis oppvarma lagune med havvann. Den lagunen var ikke så varm at det gjorde noe ... Men det var også et par varmere potter man kunne dyppe seg i. Selv om været ikke var noe å skryte av, småkaldt og overskya, så ble det ganske folksomt; noe sier meg at folkemengden blir plagsom på solrike dager – for det hender de har sånne på Island også. Uansett: Kult sted.

Nauthólsvík -- et bilde funnet på nett fra en solrik dag.

GOLDEN CIRCLE

Senere på dagen – litt senere enn planlagt – plukka vi opp leiebilen som skulle ta oss øya rundt. Selvfølgelig måtte broren min få med seg den gylne sirkelen. Alle turister får med seg den. Det er den rundturen man kjører for å få med seg Geysir, Gullfoss og Þingvellir. Den gjøres på under én dag, og ja, Geysir og Þingvellir er virkelig noe av det mest severdige i landet – superpraktisk at det ligger såpass nære Reykjavik!

Vel, siden klokka var over fire før vi kom i gang, susa vi ganske så direkte til Geysir. Området er definitivt slående vakkert sommerstid, med evigelange, irrgrønne sletter, tusenvis av hester og underlige fjellformasjoner som stikker opp i horisonten. Gjerne snødekte breer i en eller flere retninger. Jeg mener å huske at været var bra mens vi susa rundt på den gylne sirkelen, men det kan være jeg blander med den forrige turen rundt på den gylne sirkelen. Faktum er at jeg er blitt ganske så bevandra i området; jeg trengte ikke ta opp kartet engang. Da er det greit å være kartleser!

Geysirer er stilige. Selv om man vet at den skal sprute mange, mange meter oppover fra det bestemte stedet, så skvetter man til. Jeg har blitt fortalt at den skal sprute opp ca. hvert tiende minutt, men i sommer var geysiren Strokkur i godt lune. (Strokkur er den aktive geysiren turistene besøker på Island, og gjerne kaller Geysir, men det var en større en ved siden av som var aktiv i tidligere tider, og den heter Geysir.) Både med broren min og på det tidligere besøket bevitna jeg flere spruteserier. Jeg fikk bilder :)

Og Strokkur spruta høyt – og som Eric formulerte det: Dessverre hadde vi ikke tenkt på at det som kommer opp, må komme ned. Vi ble ganske våte. Et bilde fra episoden tidligere på sommeren:

Eric har tatt bildet av hvor våte vi ble.

(Hvorfor frykter jeg alltid at folk skal begynne å tenke koffert når jeg beskriver møtene mine med Strokkur?)

Etter at jeg og broren min hadde studert dette sjeldne naturfenomenet, hev vi i oss sandwicher, fikk i oss en god dose koffein og beslutta at vi droppa Gullfoss. Gullfoss er en flott foss, men det er masser av flotte fosser på Island – og jeg mistenker Gullfoss har blitt så poppis litt fordi den ligger så beleilig til. Siden jeg og broren min skulle kjøre til mengder av mindre beleilige fosser den neste uka, dro vi videre til Þingvellir.

Men siden jeg lovte bilder, legger jeg ut et bilde av meg og Gullfoss, det er det under:

Som alle vet, Þingvellir er av både geologisk og historisk interesse – i tillegg til at det er et vakkert område med flott utsikt over Þingvallavatn.

Geologisk er Þingvellir interessant fordi det er her den amerikanske kontinentalplata slutter. Grunnen til all den vulkanske aktiviteten på Island (vulkanutbrudd, jordskjelv, varme kilder og geysirer) er at den eurasiatiske plata og den amerikanske beveger seg vekk fra hverandre. Jeg har alltid tenkt at på Þingvellir er det en sprekk mellom de to platene, men nå vet jeg bedre -- på nordkurs hadde vi nemlig en forelesning med en geolog, det var ganske spennende, men jeg skjønte ikke sånn overvettes mye. Etter hvert som platene har glidd fra hverandre, har det kommet opp masse fra jordas indre og fylt området mellom platene, og det er snakk om et ganske stort område mellom platene. På Þingvellir er altså kanten på den ene, og så er det noe annet -- dette som har kommet opp. Selv om man ikke kan se kanten på den andre, er det nok av stilige hull, dyp og kanter som vitner om plater som glir lenger og lenger bort fra hverandre.

Broren på Þingvellir

Fra slutten av landnåmstida – altså da vikingene tok seg til rette på Island – ble det holdt allting på Þingvellir. Representanter for bønder fra hele Island møttes for å avgjøre viktige saker og dømme folk for lovovertredelser. 

Da jeg og broren min kom til Þingvellir, var det blitt sent. Temperaturene var behagelige, og jeg har kommet fram til at kveldsturer på Þingvellir er å anbefale. Midt på dagen i turistsesongen har Þingvellir skremmende mye felles med den kinesiske mur. Personlig er jeg ikke fan av å vasse i turister. Rundt ni slang det bare et og annet turistfølge rundt. Siden vi hadde sagt vi skulle sjekke inn på hotellet klokka ti, jogga vi mellom de viktigste plassene på Þingvellir – og vi tok bilder.

Det var forfriskende med en joggetur på kvelden! Faktisk vil jeg påstå at det var det fineste besøket mitt på Þingvellir; kanskje var det fordi jeg følte vi måtte skynde oss og ikke hadde mulighet til å nyte roen og naturen maksimalt, at jeg la merke til hvor fint det er som turområde …

Og når jeg sitter her og skriver om den gylne sirkelen, så må jeg komme med noen ytterligere anbefalinger i området. Man kjører gjennom Hveragerði – der er det masser av varmt vann, det sildrer nedover Reykjadalur i bekker og elver i utkanten av byen. Det kommer jeg tilbake til (iallfall hvis jeg kommer så langt at jeg får lagt ut dag 6). Jeg har hørt at det registreres små jordskjelv i Hveragerði nesten hver dag – interessant, muligens sann opplysning.

Det er også fint å ri i området. Det er alltid fint å ri, og særlig på Island! Jeg har ridd med Eldhestar ved Hveragerði – og det var fint. Men de fineste rideturene mine på Island har jeg hatt på Syðra Langholt. Det er en gård med gjestegiveri og hesteutleie flott plassert ved den gylne sirkelen. Syðra Langholt. er drevet av og hjemmet til en artig storfamilie i flere generasjoner. I dag er det Vigdis som driver gjestegiveriet. Vigdis er norsk og kom til Island på åttitallet. Da jeg var 17, var jeg så heldig at jeg jobba som barnepike for barna til Vigdis og Snorri på Syðra Langholt en halv sommer. Det er definitivt den herligste sommerjobben jeg har hatt!!! Vigdis har selv noen hester – og det er ren lykke å galoppere på de endeløse slettene nedafor gården. Gården ligger på en forhøyning med en liten fjelltopp bak, derfra kan man se blant annet Hekla og Langjökull.

Jeg besøkte Vigdis i sommer også. Lille Håkon som jeg passa, var blitt stor, men ellers var gården og Vigdis som jeg huska :D

Årets ridetur på Syðra Langholt med Katarina på to av Vigdis' flotte hester.

Syðra Langholt ligger ved ”tettstedet” Flúðir. Der hadde de åpna en etiopisk restaurant – faktisk. Den var en positiv overraskelse!

Sjekk stavinga av etiopisk ;)

I fjor åpna det også et idyllisk, varmt bad ved Flúðir -- Flúðir er i rivende utvikling! Ser det ikke najst ut?

Rundt bassenget kan man se andre naturlige varme pytter, og de har til og med en liten geysir! Den var søt! Badestedet heter Secret lagoon på engelsk, og Gamla laugin på islandsk … Kremtkremt … Man trenger ikke være språkviter med kurs i islandsk for å se at ”oversettelsen” til engelsk kanskje er litt misvisende …

IRSKEDAGER I AKRANES

Litt etter ti nådde jeg og broren min Akranes, første overnatting på rundturen.

Akranes i solnedgang.

De snakka norsk på hostellet, og de hadde oppgradert rommet vårt så vi fikk eget bad. Najs, det er sånn som ungdommen liker! Vi tok oss en runde i den lille byen, og innså at vi ikke hadde kommet så fryktlig godt i gang med rundturen vår da vi oppdaga at vi kunne se Reykjavik fra Akranes:

Reykjavik -- tror vi -- fra Akranes.

Akranes er en koselig fiskeby. Ifølge broren min har de et bra fotballag i toppserien på Island. Det bor seks-sju tusen mennesker der, og de gjorde bra mye ut av seg. De hadde nemlig irskefestival. De feirer Irland én gang i året over flere dager. Det er ganske spesielt. Jeg og broren min antar at det har sammenheng med at det ifølge guideboka bodde irske eremitter der … Uansett, de hadde pynta:

På lørdagskvelden var det fest, drikking og lopapeysuball, altså et ball hvor man er kledd i tradisjonelle islandske ullgensere (lopapeysa). Jeg og broren min joina ikke noe lopapeysaball eller irskedrikking, både fordi jeg ikke takler ullgensere – altså de er fine, men ull klør og disse genserne er gjerne så trange i halsen at jeg blir reint klaustrofobisk – og fordi neste dags kjøreetappe var lang og ganske krevende og vi burde få en god natts søvn. Jeg mistenkte at jeg kom til å måtte løfte opp kartet på veien nordover …


(Se neste innlegg - dag 2!)

Kunsten å ta gode hoppebilder ...

... er ikke til å bli klok på.

Jeg hopper og hopper, men:

Uklart.

Fortsatt ganske uklart.

For tidlig med finger ... 

Finger i bildet. Dårlig hopp.

Feil utsnitt.

Feil utsnitt OG jeg ser ut som en tulling ...

Tulling?

Tulling! 

Kanskje? Dog er og forblir jeg et tullehue ...