Gode grunner til å dra på Nordkurs

Jeg var på mitt første Nordkurs for fem år siden. (Hvor gikk den derre tida?) For tre år siden regna jeg meg selv som Nordkurs-gjenganger. For to år siden tenkte jeg det var mitt sist, men så ble det plutselig litt vanskelig å ikke dra på enda ett i fjor sommer (jeg kom med på Nordkurs på Færøyene som jeg hadde søkt to ganger tidligere – da måtte jeg jo nesten slå til en siste gang – bare én siste …). Men så bare plutselig søkte jeg enda en gang – jeg vet ikke hvordan det skjedde, det bare skjedde, gammel vane – vond å vende, antar jeg. Så i år ble det mitt femte Nordkurs.

Hvorfor jeg bruker store deler av sommerferien til å studere enda mer – sånn rent bortsett fra at jeg digger å studere – og at man får et rimelig raust stipend – og kommer seg steder man ellers ikke ville kommet seg – og får studiepoeng (som strengt tatt er det eneste det ikke er mangel på her i gården)?

Her kommer enda noen grunner. Alt under er selvopplevd og parentesen indikerer hvor jeg har fått oppleve dette:

Du får muligheten til å spise sel, hval og råtten hai – ikke at det nødvendigvis er noe man vil ha glede av å spise til eksess, men kanskje er det noe å skryte av i lystig lag. (Island og Grønland)

Du kan få oppleve svenskenes midtsommerfeiring: 

Se også denneIKEA-reklamen for en mer fullstendig innføring i de svenske midtsommertradisjonene! Anbefales på det sterkeste. (Sverige, men der det finnes svensker, blir det alltid midtsommer) 

Du begynner å tenke på finlandssvensk, og det er satan perkele meg underholdende! (Skjedd på alle fem Nordkurs)

Sosialurin – avisa på Fæøyene:

(Færøyene)

Lyse, nordiske sommernetter. (All over the place!)

Og spontan nattbading i de nevnte sommernettene. (Finland)

Bading i varme kilder. (Island)

(Island)

Svømming med Björk. (Okei, da. Det var en medkursist her på Island som opplevde det, men det var så kult at jeg måtte nevne det. Bjørk er visst ofte i Vesturbæjarlaug, så kanskje jeg fortsatt kan rekke det på Nordkurs.)

Svømming blant isfjell.

(Grønland) Copyright © Mareike Timm

Færøysk skerping. (Færøyene.)

Og generelt færøysk lydinventar med artige r-er og masser av affrikater . (Færøyene)

Harrytur til Tallinn.

(Finland--Estland)

Lange saunaopphold. (Sverige og ikke overraskende Finland)

Kanskje litt for nakne mer eller mindre ukjente menn i badstue. (Sverige og ikke overraskende Finland)

Å drikke rom i badstue med halvkjent svensk visesanger og en rekke andre freaks til godt utpå morran. Det skal ikke stikkes under stol at jeg holdt ut lengst i badstua. (Sverige)

Lange uvulare plosiver. 

  (Grønland)
          

Du får en god unnskyldning til å lese modernistisk finlandssvensk litteratur. Og det er artig, særlig når det blir servert Jaloviina i timene og danskene forsøker å lese Södergran på originalspråket. (Finland)

Folkeviser med dans. (Færøyene)

Kasusene absolutiv og ergativ/relativ.

 (Grønland)

Finnenes midtsommerfest: 

 (Finland)

Underlige studenttradisjoner, som Flogstad-vrålet! (Uppsala, Sverige)

Karelske piroger. (Finland, men de dukka opp på Grønland også) 

Kort innføring i runologi og mulighet til å praktisere nyvunne ferdigheter på runesteiner i deres naturlige habitat. 

(Uppsala)

Inkorporasjon (/inderivasjon). (Grønland)

Karaoke. (Uppsala, Færøyene og jeg har noen vage minner om et karaokested i Helsinki også)

Anledning til rideturer på islandshest på eksotiske øyer nord i Atlanterhavet. 

(Island og Fæøyene)

Kule finlandssvenske ord som krabbis av krapula for bakis, altså å være bakfull. (Finland)

Asbra svenske ord som skumpa/skumvin = musserende vin. (Finland)

God dag, mann! Økseskaft! Ja, kamelåså! (Så lenge det er dansker, finnes det syggelekokler …)

En frisk geysirdusj. (Island)

Færøysk øl.

(Færøyene)

Hvaler. Masse hvaler. Det finnes ulike hvalvarianter – store og mindre. (Grønland og Island)

Islands nasjonaldag. (Island, faktisk)

Karens whiskeykake. (Grønland)

Fabrikken i Gjógv fra Buzz Aldrin.

(Færøyene) 

Grønlands nasjonaldag.

(Grønland, faktisk)

Evne til å forstå tekstene til Björn Rosenström (og til den tidligere nevnte svenske visesangeren fra det nattlige saunabesøket i Uppsala).

Kamelåsåvitser, men dem og beryktede falske venner får vi ta i et annet innlegg.

Venner. Fra hele Norden. Venner fra langt utafor Nordens grenser. Gode venner. Morsomme venner. Unge venner. Gamle venner. Venner som interesserer seg for de samme nerdetingene som en selv. Venner med sterke meninger. Venner med ulike tilnærminger til nordiskstudier, ulike bakgrunner og ulike kunnskaper. Venner som kan hjelpe en når en skriver oppgave om finsk morfologi eller begynner å diskutere dansk eller islandsk fonetikk. Venner med hjerterom -- og til og med husrom. Venner å utforske verden med!

Et heidundranes bra faglig-sosialt nordistnettverk!

(Nei, fader assa, jeg får gledestårer i øya av å korrekturlese blogginnlegget mitt … Tenk at 'mitt siste' nordkurs snart er over.)

En språkstudents bekjennelse

Om læringsstrategi, fremmedspråk og redsel.

Nå har jeg vært språkstudent i en eller annen slags form de siste seks årene. Det har vært fantastisk. Men også til tider  vanskelig eller rent ut sagt skremmende.

For helt siden jeg hadde engelsk på barneskolen, har språkundervisning skremt meg. På ungdomsskolen grugleda jeg meg til hver eneste tysktime. Jeg var livredd for at jeg skulle trenge å åpne munnen, samtidig var det skrekkelig fascinerende med alle ordene som likna på de norske, kasussystemet og kanskje særlig de sterke verbene – de var jo påfallende like de sterke verbene jeg hadde pugga i engelsk, og også dem som jeg begynte å tenke over i norsk.

Jeg var en flink jente – eller kanskje ikke en stereotypisk sånn en – men opptatt av å bli oppfatta som flink og oppegående osv. I tenårene – eller kanskje alltid – er man opptatt av og oppmerksom på hva andre synes om en. Ofte er det vanskelig å tolke. Mye tyda på at jeg ikke var en sosial vinner gjennom tenårene, og jeg tolka som regel tilbakemelding negativt. Den formen for tilbakemelding som utvetydig kunne tolkes positivt, var tallkarakterer og poengsummer. Jeg var god på å skåre full pott – og ingenting annet var bra nok. De sa jeg var flink, at jeg hadde anlegg for det – særlig det der språkgreiene. Jeg var livredd for at det skulle avsløres at jeg ikke egentlig var en full pott-person, og jeg unngikk derfor læringssituasjoner hvor jeg kunne risikere å vise dumhet eller mangler.

Jeg er ikke noen fan av selvhjelpsbøker og lignende tull, men jeg leste nettopp en presentasjon av en sånn en som gjorde inntrykk. Ikke for det, de fleste er nok klar over hovedpoengene fra før, men det vises til interessant forskning. Det finnes visst to ulike tenkemåter (tankesett, mindset) som påvirker hvordan vi har det og gjør det både profesjonelt og privat. Selvfølgelig tror jeg ikke at måter å tenke på er dikotomisk, men at noen måter å tenke på og visse holdninger er mer eller mindre fordelaktige for utvikling, er det ingen tvil om. Det ene tankesettet er det ”satte” (set mindset), da ser man personlighet og intelligens som noe statisk, slik at suksess er bekreftelse på inherente evner. Man vil streve etter suksess og unngå å mislykkes for enhver pris. Dette likner på enkelte måter på min tilnærming til kanskje ikke livet som helhet, men til skolegang og utdanning. Det andre tankesettet er det voksende (growth mindset). Da trives man med utfordringer og man ser sine egne feiltakelser som springbrett for utvikling. Suksess blir oppfatta som et resultat av arbeid.

Det kanskje mest sjokkerende er at det blir vist til hjerneforskning som har registrert at personer med et satt tankesett var oppmerksomme på om spørsmålene de svarte på, ble svart på tilfredsstillende, men tok ikke til seg ny informasjon som kunne føre til at de lærte mer. Det gjorde derimot personene med et ”growth mindset”. 

Det er ingen tvil om hvilket av tankesettene og holdningene som på sikt vil gagne læring hos enkeltmennesket. Ja, jeg var dum. På skolen gjorde jeg hva jeg kunne for å ikke trenge å uttale ting på fremmedspråk, og var det noe jeg lurte på, var det siste jeg gjorde, å spørre læreren eller medelever om hjelp. Da ville jeg jo vise min egen dumhet både for meg selv og andre. Jeg uttalte meg kun hvis jeg trodde jeg kunne vise fram meg selv og mine kunnskaper. Det artigste var jo å ta lærerne i feil. For øvrig har janteloven vært viktig i livet mitt, så jeg burde ikke svare på for mange spørsmål eller gjøre for mye ut av det jeg trodde jeg kunne, heller.

Det å være opptatt av karakterer står selvfølgelig ikke i motsetning til genuin faglig interesse. Jeg har indre motivasjon så det holder – og når jeg ikke tenker på hvordan jeg framstår eller skårer, suger jeg til meg kunnskap. Det er alltid dumt å ikke klare å benytte pedagogiske gruppesituasjoner på optimalt vis, men heldigvis er det mulig innafor mange fagområder å utvikle seg på egenhånd, prøve og feile uten at noen dømmer en.

En kan komme langt på egenhånd, men en kan komme lenger om man tør å interagere med andre uten å fokusere på å ikke tape ansikt. Hvor viktig denne interaksjonen er, avhenger nok litt av fagområde. Lingvistikk er min lidenskap. Grammatikk, språkhistorie og teorier om språkets natur krever som regel ikke ansiktstruende situasjoner. Det gjør derimot læring av fremmedspråk. Og det baler jeg støtt og stadig med. Til tross for at jeg har studert norsk, svensk, islandsk, norrønt, færøysk, engelsk, grønlandsk, mandarin og klassisk kinesisk, klarer jeg kun å si at jeg snakker norsk og kan kommunisere på engelsk. Fremmedspråkslæring er rett og slett en pain in the ass om man tenderer mot et ”satt tankesett”. Som en begynnelse kan man nevne at de færreste som ikke er barn, kan lære seg et språk like bra som barn lærer seg morsmålet sitt. Språklæringa kan ikke sies å være fullført på noe tidspunkt, en vil alltid komme opp i situasjoner hvor man ikke skårer full pott – man snakker ikke perfekt. Man står i konstant fare for å vise mangler. I språktimene holder det ikke å ha riktig svar, men en bør liksom ha sjekka at grammatikken er rett, før man svarer. Og når man svarer, kan det være en tar seg i at de postalveolare lydene ble uttalt dentalt … Og selv om man ikke selv klarer å peke ut feilen sin, kan prosodien være til å le av for andre som har mer prosodisk følelse for språket.

Og det er faktisk ingen annen måte å lære å snakke et språk på enn å utsette seg for situasjoner hvor man snakker språket. Du kan ikke bli operasanger av å lese musikkteori ... Under språkinnlæring må en øve opp tunga til artikulere de uvante lydene, hjernen til å hente fram ordene og til å organisere dem i et tempo som er adekvat. En må utsette seg for talesituasjoner for å få naturlig kontekst som krever et språk som faktisk brukes.

Ikke bare er det sosiale en viktig treningsarena, men språk bygger på sosial overenskomst og bør erfares i sosiale sammenhenger. Hvor mye jeg enn har lyst til å sitte hjemme og lese grammatikk, slå opp i ordbøker og pugge paradigmer, er språket en dynamisk sosial konvensjon med sider som ikke kan formaliseres i grammatiske systemer, og et vokabular som ikke kan beskrives i helhet i ordbøker. Hvilke ord er idiomatiske sammen? Det er overraskende mange idiosynkrasier i sammensetning av fraser som det ikke er plass til i grammatikker og ordbøker. Det må erfares. Ordene i ens morsmål har sjelden en direkte ekvivalent i språket man vil lære, og en beskrivelse med ord på ens eget morsmål kan ikke alltid dekke hvilke konsepter ordet kan brukes om. For ikke å snakke om i hvilke sosiale situasjoner ord og fraser skal brukes. Hva sier morsmålstalerne når de møtes – og i hvilke kontekster er hilsenen passende?

Så alle som lærer fremmedspråk, kom dere ut og prøv og feil! Det siste du må gjøre, er å dvele ved tilkortkommenhetene dine og bli sur på deg selv for dem. Det må man absolutt ikke gjøre, da vil man ubevisst begynne å unngå situasjoner som krever at man bruker språket. Og man vil ikke være psykososialt til stede og ta til seg språkkunnskap slik man ellers kunne.

Jeg gjør jo fortsatt alle disse feilene selv om jeg vet jeg bare burde slappe av. Dette er innlærte tanke- og reaksjonsmønstre som ikke forsvinner over natta. Det er nesten ironisk at jeg har en bachelor i kinesisk og brenner for lingvistikk med min språkskrekk. Det tyder enten på masochistisk legning – eller beviser hvor voldsom den indre motivasjonen min er. Språk er så morsomme og mystiske! 

Oversettelse av superkort islandsk novelle

Litt fordi jeg ikke har blogga på år og dag, og litt fordi jeg syntes novella vi leste i islandsktimen var søt og underfundig, vil jeg dele den med dere.

Novella er skrevet av en Óskar Árni Óskarsson, og jeg oversetter den fritt og amatørmessig og bryter muligens noen åndsverkslover:

GLENN MILLER

Jeg bad henne klippe meg rimelig kort. Da hun var godt i gang, var vi kommet ordentlig i snakk. Med ett slutta hun å klippe og la øret mot hodet mitt. Hun sa hun hørte noe. Det var ingen tvil; det var Glenn Miller. Jeg ble småflau og fortalte at det her skjedde av og til. Hun bare smilte i speilet og fortsatte å klippe meg – og jeg hørte saksa klippe i lufta i takt med låta.