UEFA-presidenten vil popularisere fotballen

Popularisering av fotballen (ja, for fotballen trenger å bli mer populær):
UEFA-presidenten Platini vil ifølge db.no gjøre enkelte grep for å popularisere fotballen:

1. Forenkling av de kompliserte prinsippene (sånn at også dumme mennesker kan skjønne fotball):

Det er jo velkjent at fotball er langt mer enn en haug menn som løper rundt etter en ball. Det er et bestemt antall mennesker som bedriver aktiviteten, de er inndelt i to lag, menneskene kan være i alle aldre, alle kjønn og i alle former og fasonger. Prinsippene bak oppførselen ute på banen definerer fotballen -- og skiller den fra andre ballsporter. Enkelte av prinsippene, som straffe, corner og offside, er ikke umiddelbart forståelig for uinnvidde -- og særlig offside-regelen har fått rykte på seg for å være omtrent like komplisert som tredjegradslikninger, Kants kategoriske imperativ og ergativ-absolutiv-kasussystem -- iallfall kvinner sies å oppfatte offsideregelen slik. UEFA-presidenten vil nå gjøre fotballen tilgjengelig for folk flest, og argumenterer derfor overbevisende for at man skal forenkle offsideregelen:
- Vi må gjøre regelen slik at alle som sitter foran TV-skjermen, også forstår hva offside er, sier han.

2. Flere sanksjonsmuligheter (slik at folk som bryr seg om oppførsel, skal få sansen for fotball):

 UEFA-presidenten vil innføre hvitt kort for at også folk som misliker dårlig oppførsel, skal bli glad i fotball. Hvitt kort er et alternativ til rødt kort, og skal kun gi midlertidig utvisning -- slik utvisning som finnes i ishockey og rugby. Han sier: "(Utvisning med hvitt kort) vil gjøre fotball mer populært blant folk som ikke liker dårlig oppførsel. Jeg synes vi bør lære av andre idretter, som rugby, der de bruker dette systemet." Ja, for rugby og ishockey er ekstra populært blant folk som misliker dårlig oppførsel ...

Endelig kan også smådumme moralister få glede seg over fotball! Takk, Platini!

Surrealistisk, lattervekkende og blodig miniserie – kanskje til og med eksamensrelevant?

Tidligere i dag sa en søt venninne at jeg burde jobba som serieanmelder :) Jeg er ikke helt enig, men den miniserien jeg har sett første sesong av i dag – gjorde såpass inntrykk at jeg synes det bør deles!

Miniserien: A young doctor´s notebook

Hovedpersonen spilles av Harry Potter og Don Draper – det er iallfall det de pleier å spille – men her spiller de en russisk lege. Harry Potter spiller den unge utgaven av legen. Og Don Draper den eldre. Den unge har nettopp fullført legeutdannelsen ved Moskvas beste universitet med strålende karakterer. Han har livet foran seg og blir sendt til den russiske landsbygda for å drive et sykehus.

Han er 25, ikke fullt så autoritær som den tidligere legen på stedet, og basert på hans oppførsel med pasientene tyder mye på at legeutdanninga i Moskva ikke hadde særlig mange innslag av praksis under den russiske revolusjonen – ja, for dette foregår under den russiske revolusjonen. Det fører til en del komiske situasjoner. Altså, ikke revolusjonen, men hans manglende praktiske erfaring: Tenk om han skulle få inn pasienter med inneklemt brokk, han gikk jo glipp av forelesninga da de hadde om det! Det holder han våken om natta. Jeg kjenner hele veien at jeg er såå heldig som ikke har satt meg fore å bli lege! Hvis jeg glemmer ting i det yrket jeg for tida utdanner meg til, vil det nok ikke ha de samme potensielle fatale følgene.

Eller på den annen side: De russiske bøndene sier de har vondt i halsen og vil kureres for det. Men blant annet polypper i strupen avslører at de egentlig lider av syfilis. De russiske bøndene vil bare at halsen kureres. Så de dør en lang og smertefull død uansett – de lar ikke den unge legen behandle dem for det – og det selv om han hadde fulgt forelesningene om syfilis med stor iver.

Don Draper spiller altså den eldre utgaven av legen. Han røyker tett, akkurat som Don Draper ellers pleier å gjøre, og har store avhengighetsproblemer – i denne serien er det morfin han har blitt avhengig av. Don Draper kler uforskamma godt å være en patetisk rusmisbruker. I serien vises han både i den tida han lever som gammel, og som en … hmmm … usynlig kompanjong og veileder for den unge utgaven av seg selv – altså, han snakker med Harry Potter og Harry Potter kan se han, men ikke de andre. Det er altså her det begynner å høres surrealistisk ut.

Men hvem i svarte finner på et sånt plott og får selveste Don Draper og Harry Potter til å gjennomføre en så mørk og brutal komedie på den russiske landsbygda?

Det høres veldig ut som noe jeg kunne drømt.  Jeg har en tendens til å drømme om Don Draper, faktisk. Og da pleier han gjerne å gli over i andre personer. Og det hender jeg drømmer jeg blir sendt til Sibir også … Til og med av Don Draper.

Kanskje jeg bare drømte serien … Eller at den er inspirert av Mikhail Bulgakovs historier om en ung leges første erfaringer – som internetten forteller meg når jeg undrende googler serien.

Mikhail Bulgakov, forfatteren av Mesteren og Margarita, skriver jo gjerne ganske surrealistisk og forvirrende drømmeaktig.

Jeg vil absolutt anbefale denne serien om man ønsker noe litt utenom det vanlige. Den frister med:

• Don Draper
• Harry Potter
• mørk humor
• ... og iblant litt vel banal humor
• putehumor
•  massiv røyking
• passiv røyking
• røyking over operasjonsbordet
• og ikke minst: en superblodig, stressende (og for logopedistudenter nesten eksamensrelevant) trakeotomi i tredje episode

Min forakt for kunnskap?

Jeg liker Knut Nærum. Morsom mann, fin mann og klok mann. Men helgekommentaren hans i Dagbladet provoserte meg. Vår tids forakt for kunnskap skrev han om.

Han trekker fram enkelteksempler på dagens forakt for kunnskap. Kanskje er det noe i poengene hans (også i denne teksten), men eksemplene provoserer. Innledningsvis viser han til en radioreportasje om de nye motivene på norske sedler. En mann på gata skal ha sagt om dem: «Det er bedre med bilder av ting enn bilder av mennesker vi ikke kjenner igjen.» Her savner Nærum en begrunnelse. Mannen liker å se ting han har et forhold til. Det er absolutt ikke uvanlig. Han skriver det er legitimt at folk ikke vet hvem Kristian Birkeland er (mann på seddel?), men sliter med at vi ikke vil vite det. Avslutningsvis i teksten stod det noen opplysninger om hvem han var, men jeg så ikke så nøye på det at jeg husker det. Det var lissom ikke vesentlig for poenget med artikkelen …

Var det min forakt for kunnskap? Nei, det er bare så veldig mange andre ting her i verden jeg skal bruke tida og kreftene mine på, så jeg må prioritere. Hva skal jeg med Birkeland med mindre jeg har stor glede av å vinne quizer?

“En gang jeg fikk for lite penger tilbake i en kiosk, forklarte damen bak disken det med at hun var ny i jobben. Alle bør lære nok matematikk til å vite at femti minus tolv er trettiåtte over hele landet,” skriver Nærum. Selv var jeg flink i matte, men jeg ble aldri noen kløpper på hoderegning. De første årene på barneskolen skled jeg gråtende ned fra stolen hver kveld jeg hadde mattelekser. Gangetabellen var et mareritt som fortsatt gir meg gåsehud. Når jeg har fått i oppgave å håndtere transaksjoner med småpenger, har pulsen steget til det dobbelte fordi jeg er engstelig for ikke å klare disse grunnleggende utregningene i et tempo som er tilfredsstillende for kunden. Jeg stod i en kantine en stund. Og det var naturlig nok mer utfordrende i starten. Det er ikke det at jeg ikke kan regne ut at femti minus 38 er tolv, men i en ny jobb hvor man nettopp har fått en haug med ulike instruksjoner om hva man skal passe på, og man attpåtil gjerne skal smile til kunden mens man gjennomfører hoderegningen og alle de rare greiene man må gjøre med kassa, så kan det gå galt. Sånn er det bare. Og det ville jeg trodd en mann som Knut Nærum hadde forståelse for.

Selvfølgelig kunne jeg satt meg ned hjemme og øvd meg på hoderegning så jeg blir tryggere på det, og pugga gangetabellen. (Etter en bachelor i kinesisk har jeg tross alt oppøvd litt puggeteknikk.) Men det er ikke noe jeg har prioritert.

Det finnes ikke for mye kunnskap. Det er rett, men i dagens samfunn har vi tilgang på voldsomme og uhåndterlige mengder kunnskap. Tidsklemma er et kjent begrep – kanskje særlig for disse flinke jentene. Vi skal jo både ha karriere, være sunne, velkledde, sminka, ha fritidsinteresser og et sosialt liv. Skal vi i tillegg lese oss opp på Birkeland og gangetabellen?

Ikke at jeg er en av disse flinke jentene! Jeg er verken sunn eller velkledd, og har nesten ikke fritidsinteresser eller sosialt liv. Jeg er en slik fulltidsstudent, jeg. Og det på sjette året … Kanskje blir eksemplene i Nærums tekst særlig provoserende nettopp fordi jeg setter kunnskap så høyt, og har ofra ganske mye for å få lov til å tilegne meg mer av den. Jeg ser verdien av det jeg drev med på humanistisk fakultet, men jeg er ikke så sikker på om vi skal kreve at alle er gode diktanalyserere av den grunn. Det er viktig at kunnskapen eksisterer i samfunnet, og at alle har mulighet til å skaffe seg den. En forakt for kunnskap i seg er selvfølgelig en trussel mot dette. Men jeg tolker ikke Nærums anekdoter som eksempler på ”forakt for kunnskap”.

Nærum høres ut som en gammal bedreviter – alt var bedre før. Men han burde heller sette vår tids forakt i et mer troverdig historisk perspektiv. Tidligere hadde man ikke-lesende uutdanna klasser. Her ble kloke hender respektert – men lesehoder stod lavt i kurs. En naturlig konsekvens av allmennutdannelse og demokratisering er at flere kommer til orde i samfunnsdebatten, og i media og innafor utdanning kommer da et større spekter av syn på kunnskap fram -- og da flere kritiske standpunkt til ulike former for kunnskap. Totalt sett er den norske befolkninga i dag langt mer opplyste enn tidligere innafor det vi regner som allmennkunnskap.

En forutsetning for at alle skal være representerte i offentlig debatt, er også at det utvises toleranse for at folk har ulike evner og interesser. Kommentarer som Nærums helgekommentar kan føre til økte kulturelle skiller mellom folk med ulik kompetanse og evner. Det er lov å prøve seg i samfunnsdebatten om man ikke har full oversikt over ulike tolkninger av ideologier og politiske strømninger i fortida, og det er lov å være elendig i effektiv hoderegning de to første ukene man opererer en kasse og forholder seg til kunder.

Kanskje kan det framstå som skremmende og pinlig at en alltid skulle ha satt seg bedre inn i ting, og kjenne ting like godt som bedreviteren. Gjennom krav om solid og bred allmennkunnskap – som Nærum bidrar til – oppstår det enda en uoppnåelig rollemodell for samfunnsborgerne. I det perfeksjonsfokuserte moderne samfunnet blir det da enklere å velge en foraktende holdning til kunnskap. Slik får man tatt et standpunkt og slipper å miste ansikt.

Og man overlater kunnskapen og samfunnsdebatten til de ubehagelige bedreviterne.

(PS: Jeg skulle gjerne dratt inn den visstnok synkende rettskrivingskompetansen i dette innlegget, men det får bli en annen gang.)

Høstinnlegg om årets sommerlektyre

Når det er sommer, så skal en gjerne ha lest noen bøker, sånn som alle de andre flinke, kulturelle menneskene der ute. For ikke å bruke for lang tid på å bli kulturell og flink i sommer, valgte jeg å lese usedvanlig tynne romaner. På den måten kan jeg -- på tross av liten innsats -- på slutten av sommeren ramse opp flere romantitler skrevet av forfattere som i større eller mindre grad øker min kulturelle kapital.

Innholdet i bøkene skuffa ei; jeg er tidvis en særs vanskelig leser, og har en stygg tendens til å dømme boka etter omslaget, første sida eller de neste tjue. Er førsteinntrykket dårlig, så blir ikke boka lest (jf. omtale av Toget til Lisboa). Disse bøkene ble lest (og den lengste var på hele 156 sider, så det sier ikke lite!), og jeg kan med glede anbefale:

Doktor Glas, FRÅ RAGNAR TIL ALLE. E-post i utval og Svar på brev frå Helga.

DOKTOR GLAS av Hjalmar Söderberg 

Den unge bokhandleren på Arlanda berømma bokvalget mitt. Ja, jeg har skjønt det er en stor bok (altså ikke fysisk). Jana på lesesalen har skrevet masteroppgave om den, og hun har ikke latt en anledning gå fra seg til å anbefale boka.

Det er så rart når man leser en bok som kom ut for over hundre år siden, og man i så stor grad kan kjenne det som om man går inn i en dialog med en nær venn. Boka er en nedtegnelse av Dr. Glas´ tanker, funderinger, opplevelser og inntrykk. Dr. Glas er litt vittig med et noe problematisk forhold til egen plassering i verden – en slags skeptisk, intellektuell distanse til verden og medmennesker.

Jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste. En smaksprøve:

Egentligen var jag också bortbjuden till bekanta på en villa i skärgården; men jag kände ingen lust. Jag tycker inte så mycket om varken bekanta eller villor eller skärgården. Framför alt inte skärgården.  … När jag hör människor berömma skärgårdens vackra natur misstänker jag alltid att de ha helt andre saker i tankarna, och vid närmare unedrsökning visar det sig nästan alltid att misstanken bekräftas. … Häromdagen talade jag med en ung flicka, som var förtjust i skärgården, men det visade sig under samtalets gång att hon egentligen tänkte på solnedgångarna , och kanske också på en student. Hon glömde att solen går ned överallt och att studenten är flyttbar.

Det er jo genialt! Jeg skulle så gjerne sitti rundt bordet og snakka med Glas og vennene hans, Markel og Birck. For å gi Markel ordet her på bloggen:

Markel: Ja herregud, behåll din lycka, jag tar vällusten. Skål! … Det finns människor som sakna alla anlag för lycka och som känna det med pinsam, obevekelig klarhet. Sådana människor sträva inte efter lycka utan efter att få litet form och stil på sin olycka.

(Glas hör till dem.)

Grunntonen i boka er uten tvil melankolsk og alvorlig. Ensomheten og det for meg og Glas litt uforståelige ved det mellommenneskelige – både fysisk og psykisk – er sentrale temaer. Andre av de store temaene som boka mer enn toucher innpå, er slikt som kjærlighet, moral, anseelse, menneskverd, liv og død.

Dette er ikke småtterier! Boka er mer enn verdt å lese, skjønt man kan komme i skade for å tenke litt for mye i kjølvannet av lesinga.

Icke gissa gåtor! Icke fråga! Icke tänka! Tanken är en syra som fräter. Du tänker i början, att den blott skall fräta på det som är murket och sjukt och som skall bort. Men tanken tänker inte så: den fräter blint. Den börjar med det rov som du helst och gladast kastar åt honom, men du skall inte tro att det mättar honom. Han slutar inte förrän han gnagt sönder det sista du har kärt.
Jag borde kanskje inte ha tänkt så mycket; jag borde hellre ha fortsatt mina studier. ”Vetenskaperna äro nyttiga därigenom att de hindra människan från att tänka.” … Jag bord kanske också ha levat livet, som det heter …Jag borde ha åkt på skidor och sparkat fotboll och levat friskt med kvinnor och vänner. 

--

FRÅ RAGNAR TIL ALLE. E-POST I UTVAL av Ragnar Hovland

Dette er en bok bestående av et utvalg e-post Hovland sendte til medarbeiderne sine da han jobba i Samlaget. Et litt originalt utgangspunkt for en bok (forfatteren har tidligere gitt ut dagboknotatene sine – for ikke å snakke om private drømmenedtegnelser). Den er uhyre lettlest og absolutt underholdende. Gjengangertemaer er  blant annet vestlandsbygdene Luster og Jølster, den skrøpelige helsa til Ragnar Hovlands fraværsassistent (opptrer også på denne bloggen), tvilsomme filologiske utgreiinger om blant annet forledd som budle- i budlevert, heidersmenn på Dei nynorske festspela og pungdjevlar.

Jeg tror pungdjevlar er det samme som pungrotter (men jeg har ikke tatt meg bryet med å sjekke det). Derfor benytter jeg anledningen til å illustrere bloggen min med enda et bilde av den skjeløyde pungrotta Heidi: 

Enkelte e-poster er på over én side. Men de fleste er langt kortere enn som så, som i:

Det er alltid godt å få lada mobilen. Når han er ferdiglada, tenkjer ein gjerne: Ja ja, så har eg no fått gjort noko i dag òg.

Ragnar Hovland får liksom satt ens egne bragder litt i perspektiv. Man føler seg med ett så effektiv og tiltaksfull! For ikke å snakke dyktig:

Emne: Døme på korleis ein ikkje skal gjere det
Spiste seg selv
Trodde det var en annen slange.

Man må jo bare smile!

Emne: Har plastglas, manglar vin.
Nokon som har det motsette problemet?

Og alle hjerter gleder seg til Hovlands samlede handlelister!

--

SVAR PÅ BREV FRÅ HELGA av Bergsveinn Birgisson oversatt av Johannes Gjerdåker

Boka handler om en gammel, islandsk sauebonde. Språket er lyrisk vakkert – iallfall i mine ører – og med et så særegent gammelmodig valg av ord at mennesker som meg må ty til Norsk Ordbok 2014 for full forståelse (eksempler: rauvskora, glåpande rag, kvitna til). Den poetiske teksten er utforma som et brev fra sauebonden, ved navn Bjarne, til hans livs store kjærlighet, Helga. Kjærlighetshistorien er sentral, men brevet rommer vel så interessante, artige og innsiktsfulle refleksjoner og småhistorier om alt fra de store eksistensielle spørsmålene, båtferder for å hente røyka kjerringlik, islandsk landbrukspolitikk og bygdeslarv. Bjarne svarer for livet sitt, valgene han tok. Han forsøker kanskje å grunngi dem. Begjæret og forelskelsen lever han ikke ut. Livet med kona Unn kan framstå som selvpining, men det finnes ikke noe reelt alternativ for Bjarne. Dette er livet han lever som sauebonde, og det er rammene for alt han kjenner. Det kan nok sies å være disse rammene som gir livet form og mening. Dette andre, det kan ikke eksistere som annet enn drøm.

For meg blir menneskets grunnleggende ensomhet igjen det sentrale. (Men dette kan ha å gjøre med at man leser seg selv inn i andre :p ) Andre mennesker kan aldri få en fullstendig forståelse av ens følelser. Følelsene kan dessverre ikke innpasses i det logiske eller de oppbygde strukturene som gir verden og hverdagen mening.

Nei, nå ble det mye egen filosofering her. Jeg vil avslutte med favorittstrofen min fra Hávamál, som det også vises til i den lille, vakre, underfundige romanen:

Sorg ét hjarta
um ingen du hev
som du segja kann
heile din hug