As we mentioned, there are a few languages for which the monoclausal analysis discussed in section 8.4.1 does not seem to work. Morphological causatives in such languages have at least some properties that suggest the existence of an internal clause boundary. For example, Marantz (1984) states that the reflexive pronoun ru:hu in Chimiwiini must be an OBJ, and must take the SUBJ of its immediate clause as its antecedent. As (56a) demonstrates, a reflexive causee can take the causer as antecedent, indicating that causee and causer are "clause-mates" (elements of the same minimal clause). Similarly, a reflexive which occurs as the patient of the base predicate can take the causee as antecedent (56b)... Moreover, in light of the constraints on reflexives mentioned above, example (56a) shows that the causer is a SUBJ and the causee is an OBJ; while example (56b) shows that the causee is a SUBJ and the patient is an OBJ. So these sentences each contain two SUBJ and two OBJ, and thus must be biclausal.
Slikt sitter jo jeg og leser om dagen. Og det er greit nok, det. Men etter nettopp dette avsnittet stoppet jeg opp og spurte meg selv hva i helvete det var jeg dreiv med. Jeg spurte ikke hva det var jeg hadde lest, for jeg har lest så masse sånn dærre greier nå at det der var bare barnematen å skjønne ved første gjennomlesning. Damn ass.
Og hvilken forskjell i mitt eller andres liv gjør det at verken monoclausal, morphological causatives, internal clause boundary, antecedent, reflexive causee, patient eller biclausal får meg til å rive i håret mitt eller slå opp i ei ordbok?
Nei, H har nok skjønt det. Vi var jo lissom tre nordiskstudenter som siden vi begynte å henge rundt på Blindern i det Herrens år 2009, har lekt erteris, men H har bestemt seg for å svikte oss. Hun har bestemt seg for å gjøre noe annet å lese mer sånn tekst som den over.
Hun mener hun skal få mer ut av å reise rundt og se verden. Folk får så mye rart for seg, ass. Det skal hun drive med helt til hun kanskje skal studere noe mer praktisk og nyttig i Barteby.
Nei, jeg høres ikke bitter ut. Det gjør jeg aldri. Spesielt ikke siden du satte igjen vodkaen din så jeg og K kan ha kreisi fester med de andre ville masterstudentene i nordisk! Ååå, vi skal ha det så gøy. Ikke for det, jeg og K er egentlig ikke helt sikre på om det er noen andre som har funnet på noe så åndsvakt som å ta master i nordisk språk. Altså det var en gutt, hvis navn vi aldri ble helt sikre på om vi skulle uttale med tonem 1 eller 2, men i forrige time fortalte læreren at han hadde svikta oss.
Uansett vet du jo at jeg og K helt sikkert klarer å ha det gøy med den vodkaflaska alene, vi! (Det er en annen flaske enn den jeg mislykka forsøkte å sove på natta etter andre kinesiskeksamen og før syntmorf-innleveringa, sant?)
Og om du ikke har skjønt det, H, så er dette blogginnlegget ment som en koselig avskjedshilsen og en anerkjennelse av ditt valg. Innledningsteksten var ment å styrke deg i troa på at du har valgt rett. Jeg håper du verdsetter det! (Jeg har en stygg følelse av at T ikke verdsatte forklaringa mi i forrige innlegg og demonstrativt ikke har kommentert. Kanskje hun følte seg uthengt på grunn av sitt livløse hår. Eller at hun rett og slett hevner seg fordi jeg ikke kommenterer bæsjeposene, hundepølsene eller mongotrynet hennes... Men jeg får jo ikke til....)
Ellers vil jeg komme med en oppfordring til deg, H: Gjenoppta gatedansinga! Jeg tror det kan føre til enda større utbytte av dannelsesreisen.
For å yte boka som er en innføring i Lexical-functional grammar, full respekt, må jeg nesten avslutte med fortsettelsen av det innledende sitatet. Her kommer det opplysninger om en fascinerende detalj ved den morfologiske kausativen i japansk:
Matsumoto (1996, 1998) shows that morphological causatives in Japanese may be either monoclausal or biclausal. Moreover, this structural ambiguity correlates with a semantic contrast. He presents a variety of evidence which demonstrates that permissive causatives are functionally biclausal, whereas coercive causativesare functionally monoclausal.
