IÐUNN

17. juni, Reykjavik

Den følelsen du får når du tenker at nå er det på tide å begi seg i retning av flybussen, og plutselig ikke vet hvor jakka di er. Var den ikke her nå nettopp? Kanskje du la den igjen i sofaen i resepsjonen, eller doen? Nei… Men jeg hadde den da på meg da jeg gikk bak 17. juni-toget med Mareike, Sandra og Peter. Kan jeg ha lagt den igjen på benken? Sjekke klokka. Ja, jeg kan rekke å løpe tilbake dit.

Løpe, løpe. Herregud, ikke her. Og ikke på kafeen heller. Gud, rekker jeg å hente koffertene mine og finne flybussen før den går, nå? Løp fortere!

Den følelsen du får når du skjønner at 17. juni-toget kommer mot deg og koffertene dine er i andre enden av gata. 17. juni-tog minner mye om 17. mai-tog, bare at de foregår 17. juni på Island istedenfor 17. mai i Norge. Kanskje er 17. juni-toget i Laugarvegur litt mindre folksomt enn 17. mai-toget i Karl Johan, men så er Laugarvegur noe trangere også. Summa summarum er det like tett med folk å løpe gjennom.

Panikk, fanget! Jeg kan ikke miste den flighten. Jeg kan bare ikke. Kom igjen, Oda, heia! Unnskyld meg, unnskyld, unnskyld. Unnskyld, det va´kke meninga.

Og så: Den skrekkelige følelsen du får når en gassballong kiler seg fast mellom deg selv og en møtende, slik at det lille barnet som står der nede mellom deg og den møtende, glipper gassballongen!

Og så hopper man, og så hopper ballongen ut av hendene ens, og så flyr den noe så skrekkelig fort opp mot den glade, blå nasjonaldagshimmelen. Og så står det lille lyshårede barnet der med store, mistroiske øyne. Bebreidende. Fortvilelse.

Følelsen man får når sånne blå øyne er i ferd med å bli våte og man kommer på den 17. mai-en man selv mistet gassballongen sin.

Jeg lå i senga og gren resten av dagen. Eller jeg mener i alle fall å huske at det minnet noe forferdelig om verdens undergang.

Kanskje jeg skulle satt meg ned på huk og forklart henne at det faktisk ikke er verdens undergang. At hun kommer til å bli glad igjen selv om det virker helt usannsynlig akkurat nå… Men det måtte jeg i så fall ha sagt på islandsk, og om jeg hadde turt å forsøke, kan jeg banne hardt på at hun ikke hadde skjønt et ord og bare grått mer.

Men mammaen hennes kunne kanskje ta seg av det. En ny ballong koster sikkert ikke så mye heller? Hvor fattige er egentlig islendinger etter finanskrisa?

Ja, jeg kunne gi henne penger til en ny ballong! Jeg tok etter pungen. Alt dette skjedde i løpet av tiendedelssekunder. Men så stod den forvirra, nasjonaldagsødeleggende turisten (altså: meg) med lommeboka i hånda og kom på at hun ikke hadde islandske kroner. Fanden ta! Jeg hadde norske og euro, men jeg kunne verken gi henne 50 euro eller 500 norske, så mye har ikke ballongprisene steget siden jeg mistet min… Så da løp den stygge turisten.

Stygge, stygge, vanvittig stygge turist!

Det verste var at jeg ikke hadde i nærheten av så dårlig tid som jeg trodde jeg hadde. Men det var bra med litt ekstra tid så mye tull som det ble med de flybussene i 17. juni-sentrumskaoset.

Så jeg rakk flyet da.

Og den jakka kosta bare 100 kroner da jeg kjøpte den på tilbud for gud vet hvor mange år siden. Dessuten var glidelåsen ødelagt. Jeg trengte vel et puff for å innse at det var på tide å gå i butikken (eller Hilde, har du fortsatt den svarte skinnjakka?).

Men hvem drar til Grønland uten jakke.

Man drar liksom ikke til Grønland uten jakke.

Den følelsen.

Islending

I dag satt jeg på en kafé i Reykjavik og leste på pensum (obligatorisk lesning innen ankomst til Nuuk, jeg ligger rimelig dårlig an). Jeg leser en roman om en grønlending som vaser rundt i København og betrakter menneskene og byen. Den er litt vittig iblant, men den er litt… Uansett da, så satt jeg der og drakk kaffe og tenkte på at når romanens jeg-person satt alene og drakk kaffe, så kom det støtt og stadig ukjente folk bort til han og begynte å snakke om livene sine. Dette virker det ikke som jeg-personen har sånn voldsomt mye til overs for. Og jeg tenkte at jeg egentlig hadde syntes at det var litt koselig om noen bare kom bort til meg og begynte å fortelle litt om seg og sitt. Men det må være noe med... jeg ser antakeligvis ikke så innbydende ut eller noe, for det er aldri noen som bare kommer bort og begynner å snakke om random ting med meg.

Synd, tenkte jeg, og la fra meg papirene mine for å ta en slurk kaffe. Da satt det plutselig en type på andre sida av bordet.

- Do you speak English?

Ja, jeg gjør jo på sett og vis det da. Dessuten står det i studentweb at jeg kan engelsk grammatikk.

- Where do you come from?

Jeg er norsk, jeg da.

- Ooooohhh, what a coincidence! I was born in Norway.

Ohhhh, really??

- Do you live in Oslo?

Jeg måtte tenke meg om, men kom fram til at jeg i grunn kunne svare ja på det spørsmålet.

- Really? I was born there.

Han hadde visst bodd der i et par år eller noe. Også fortalte han at faren hans var tannlege, og morra, hu var kanskje sykepleier, om jeg ikke husker feil.

- I think it happened in July, noo, noo, wait, in June, the eleventh, nooo, I think it was the tenth of June.

Hva var det som skjedde da sa du?

- I was born in Oslo.

Oda er et spørsmålstegn. Sa du at du tror du har bursdag den tiende juni, sa du?

Nå ble jeg plutselig litt skeptisk til hva slags menneske dette var. Han forsøker å forklare at han husker ikke fødselen sin så nøyaktig. Han husker det meste. Det er helt utrolig. ”It´s a gift!” Men han mente at det å trekke pusten for første gang utenfor mors liv, det var ikke så spesielt som folk skulle ha det til. Det var jo ikke da man begynte å leve.  Det gjorde man jo allerede inne i mors mage. Og det huska han.

Og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Fascinerende type. Absolutt underholdende. Men hva sier man til sånt. Så jeg satt nok der og gapa.

Foreldrene hadde kasta han ut. Og tvillingbroren hans. Som var helt identisk med han selv. Ville ikke ha noe med han å gjøre.

Og jeg bare: Really?? (low rise, conveying sympathy)

Ja, og det hadde gjort vondt. Men han hadde ikke noe imot broren. Han gav han bare kjærlighet fra hjertet sitt….

Så ble det stille. Han satt der med ølen og så på meg. Og jeg ble veldig usikker på om jeg faktisk liker at folk kommer bort og snakker til meg, om seg og sitt. Så tok jeg en slurk til av kaffen, selv om jeg ikke hadde rukket å sette den ned på bordet etter den forrige. Kaffen var ikke så god heller. Men så måtte jeg bare drikke resten. Også måtte jeg lissom si noe.

Hvorfor hev foreldrene dine deg ut?

Jeg fikk aldri helt tak i svaret. Det var noe med at de var en del av samfunnet og hadde jobber… Også var det noe med at han ikke mente man skulle jobbe for penger, men for seg selv.

Jahaaaa, ja.

Så ble det stille igjen. FAEN! Er det mitt ansvar at han sitter der, må jeg ta stilling til han og det han sier???

Det var greit å høre på at han snakka, men jeg, jeg bare hadde ikke noe å si.

- How about you?

Me? Meg? Jeg? Hva har jeg med dette å gjøre. Nå ble det skikkelig krise, og samtalen ble helt stuck. Han fikk vite at jeg het Oda, da. Han het Brynjar.

- Just tell me if you want me to leave.

- Ehhh…..ehhhh…..

- This will maybe make you a bit uncomfortable, but I just wanted to say, I wanted to tell you how beautiful I think you are.

Ukomfortabel. Absolutt ikke. Neida. Det ser ikke ut som om jeg ikke synes at dette er ukomfortabelt.

- Not like… not like I want to… ehh… More like your face fills me with joy! Fills all this place with this energy!

OG JEG TRODDE JEG VAR GAL!

Og så fortsatte han til jeg så så brydd ut at han forsvant…

Mannen i den grønlandske romanen slet med å bli kvitt disse menneskene. Det til tross for at det virket som om han ikke akkurat forsøkte å skjule misnøyen sin. Jeg derimot, jeg kan skremme bort hvem som helst med litt pinlig taushet!

Øyhopping

I sommer skal jeg på øyhopping. Nei, jeg skal ikke være med og redde gresk økonomi. Jeg skal på nordisk øyhopping. Først går turen til Island. Der er det sikkert også fortsatt litt økonomi som kan reddes. Videre går turen til Grønland. Det er en stor øy, og der skal jeg være lenge. Herregud, Grønland, lissom! Hvor mange kjenner du som har vært der? Jeg skal til eskimo-land! Der skal jeg være i over tre uker. Så på veien tilbake skal jeg være en natt i København, og der har jeg aldri vært før, så det blir gøy. København ligger også på en øy. Den heter Sjælland. Det lærte jeg i det dialekt-faget da vi hadde om danske dialekter. Så da lærte jeg noe der også.

Jeg blir nok ikke så brun i sommer. Og det høres jo nesten ironisk ut å dra til Grønland året etter at man tilbrakte sommerferien i Sibir (for reiseskildring trykk her). Det høres generelt ironisk ut å bruke sommeren et sted som ikke bare er kaldere enn Norge, men også er det eneste stedet i verden som har dyrere øl enn Norge. Ikke for det, det virker som om grønlenderne klarer å få i seg nok alkohol basert på den delen av pensum (om grønlandsk litteraturhistorie) jeg har rukket gjennom. Som folk flest i verden har vel de også vært kreative nok til å komme opp med lokale alternativ (gjæra hvalspekk?).

Nei, detta blir så spennende atte!

Barbiehus med heis og gjøker

Da jeg var liten, ønska jeg meg et barbiehus. Det var seriøst ikke noe annet jeg ønska meg mer. Jeg ville ha et stort, rosa barbiehus med heis. For det hadde ei av de store jentene i nabolaget. Den heisen må ha vært noe av det teiteste en leketøysskaper har kommet opp med. Hver gang noe skulle skje i den etasjen barbiene ikke var i, måtte de heises henholdsvis opp eller ned. Og når vi var mange som lekte med barbiene til denne jenta, så ble den heisinga virkelig et prosjekt. Og vi var ofte mange som lekte med barbiene hennes, for ikke bare hadde hun et stort, rosa barbiehus med heis, men hun hadde barbiebil også! Dessverre var ikke heisen såå stor. Den romma ikke så mange barbier. Ofte ble det ikke plass til alle som var med og lekte. Siden jeg var minst, var det den barbiedukka jeg var, som ikke fikk plass. Så da ble jeg igjen i første etasje mens de heiste opp de andre barbiene til andre. Så begynte de å leke der. Et par ganger forsøkte jeg å flytte barbien opp i andre uten heisen, men da ble de andre jentene sure, og sa at barbier ikke kunne fly. Så jeg måtte heise opp barbien min.

Da jeg hadde kommet meg opp, hadde de andre barbiene funnet ut at de skulle ned og ut på biltur. Så rakk jeg ikke bilen da jeg heiset meg ned igjen etter de andre.

Så jeg ønska meg et barbiehus. Og en søndag jeg gikk tur i skogen med pappaen min, så hørte vi plutselig en gjøk. Koko-koko-kokokorokoko. Pappa sa at hvis vi stod under gjøketreet, så kunne vi ønske oss noe. Det er sånn man sier, også tror man at det ikke bare betyr at man kan ønske seg noe, for det kan man da både støtt og stadig, men også at ønsket vil gå i oppfyllelse (pussig ord i grunn). Så siden jeg trodde at gjøken kunne fylle opp ønsker, så gikk vi hardt inn for å finne treet. Vi trodde vi fant det. Sannsynligvis lot pappa som om han trodde gjøken var der, bare sånn fordi han var lei av å lete etter et gjøketre. Vi stilte oss under treet, og pappa fortalte alvorlig at man aldri skulle fortelle noen hva man ønska seg under et gjøketre, for da ville det ikke gå i oppfyllelse.

Så stod vi der og ønska.

Og jeg ønska meg et barbiehus. Et stort, rosa barbiehus med heis. Jeg ønska skikkelig hardt, og lukka sikkert øynene samtidig som jeg gjorde det.

Og så sa jeg aldri at jeg ønska meg barbiehus til noen, ikke til en levende sjel. Ikke når bestemor og bestefar og mamma og alle andre masa om at jeg måtte da ønske meg noe mer enn sokker til jul engang. Så sa jeg det ikke til noen.

Så fikk jeg aldri barbiehus, verken med eller uten heis.

Og det var sikkert fordi vi egentlig stod under feil tre… 

Jeg vet dessverre lite om koineiseringsprosessen i Høyanger, but I do love little kittens...

Nå er det snart en uke siden helveteseksamensuka ble avslutta med den skrekkelige kinesiskeksamenen.  Så skulle jeg ha en lang uke til virkelig å jobbe meg gjennom pensum til den siste. Endelig skulle jeg føle at jeg fikk gjort noe skikkelig, men så måtte man jo lissom feire at man var ferdig med alle de andre eksamenene, også ser det ut som om pensum i det siste faget bare vokser og vokser... Man får lissom aldri nok tid uansett. 

Dessuten, når man finner en ukommentert link til denne videoen under en av semesterets ppt-presentasjoner, så tenker man at det kanskje er like greit om man ikke kommer gjennom pensum:

Ta et hint!

PS: Studentweb har bekreftet min antakelse om at lesing, soving og spising i forkant av eksamen er overvurdert. Og skulle ikke den søvnløse taktikken funke like fett på onsdag, kan jeg jo bare skrive at jeg tross alt er veldig glad i kattunger, de er jo så søte og myke.