Jeg gleder meg til om noen år, jeg, når jeg kan le av hvor teit og dum jeg er nå.

Det skal bli fint, det. Altså man må da bli et mye gladere gammelt menneske om man har sagt og gjort mange dumme ting i sitt liv. Jeg var ikke så høy i hatten den dagen jeg for første gang kalte trønderførkja for trønderførkja. Men gud så mye tristere livet mitt hadde vært nå om jeg ikke tenkte på henne iblant. Jeg fikk nettopp gleden av å friske opp episoden for I også. Hun mente hun hadde glemt det. Det var på grunnkurs, starta jeg. Det var en av de aller første gymtimene. Vi gikk sammen fra skolen ned til Anker´n. Vi snakka.

Fra fb-chat:

(I: nå husker jeg

gresset var grønt

vi skulle løpe runder

Oda: Nei, du husker feil. Gresset var oransje!

I: Haha. Men jeg ser det for meg. Gresset er alltid grønt i mine minner, og himmelen er alltid blå!)

Nok et eksempel på at det lønner seg å bli noen år eldre. Da blir himmelen med ett så forbanna blå. Så denne dagen med oransje gress og forbanna blå himmel gikk vi glade og fornøyde og baksnakka de nye gymlærerne våre. Sånn som man jo gjør når man har starta på en ny skole og fått nye gymlærere. Vi hadde fått to. Det var en nordlending. Og ei trønderførkje. I sa at han nordlendingen virka da ålreit! Og jeg måtte, siden glasset mitt alltid er halvtomt, si: ”Hu derre trønderførkja derimot!” Jeg skulle fortsette å legge ut om hva slags førsteinntrykk jeg hadde fått av hu derre trønderførkja, men før jeg gjorde det, tenkte jeg at jeg skulle dobbeltsjekke at hun var like langt bak meg som jeg trodde hun var. Jeg begynner å snu meg mot venstre.

And I think you can see it coming, for alle vet jo at trønderførkjer går fort.  Der stod hun. Hun stod faktisk så nærme at jeg nesten skumpa borti skuldra hennes. Jeg så henne rett inn i øynene. Skrekkslagen. Også smilte hun et sånt stort, hvitt smil som bare ambisiøse, trøndske gymlærere med sykkelrekord trondheim-oslo kan smile. Og det er ikke mange gangene jeg har følt meg mindre.

Jo, egentlig. Men jeg følte meg liten nok, da.

Og så begynte I å snakke om strikkepinner. I sa noe om at det var ei som hadde blitt så sur da hun hadde glemt strikkepinnene sine. Strikkepinner?

Strikkepinner???????

Hallo, jeg døde nettopp! Skal du ikke begrave meg, trøste eller redde meg litt?

Ahhh… Strikkepinner. Ja, strikkepinner, vi snakker selvfølgelig om hu trønderførkja vi hadde i tekstil på barneskolen….. Men moment gone.

Så jeg tror ikke det var så mye gjensidig begeistring mellom meg og trønderførkja det året. Helt på slutten toppa det seg faktisk noe grådig. Jeg tror jeg ble litt sur, og jeg kan ikke huske hva jeg sa, men jeg vet at jeg hev joggeskoene mine veggimellom da jeg kom inn igjen i gymgarderoben. Men jaja, tenkte jeg. Vi skal ikke ha henne i gym neste år, karakteren hun gir meg nå, den kommer ikke på vitnemålet. Det går sikkert helt greit at vi ikke er så begeistra for hverandre.

Også ville det jo bli morsomt om noen år å le av da jeg kalte trønderførkja for trønderførkja.

Vel, et par år senere var det faktisk heller ikke så morsomt å tenke på. For et par år senere på en helt annen skole så dukka plutselig trønderførkja opp igjen. Og denne gangen skulle hun sette flere av avgangskarakterene mine.

Sånn i tilfelle trønderførkja skulle ha lurt seg inn på bloggen min, så tenkte jeg å si at jeg etter hvert lærte å like henne. Vi ble vel til slutt litt begeistra for hverandre, i alle fall litt sånn passe begeistra. En får ikke overdrive heller.

Og nå, nå har det blitt et litt småfunny minne. Og historie. Og himmelen blir blåere og trønderen enda litt mer førkjete for hver gang den fortelles. Dog er det en historie om hvordan fortida kan innhente deg. Den har moral. Ikke bare kan jeg le av den i dag, men jeg har også lært noe.

Dessverre klarer jeg fortsatt ikke helt å leve etter prinsippet ”hold kjeft med mindre du er hundre prosent sikker på at det som er i ferd med å komme ut av kjeften din, er både vettug, korrekt og veltaima.” Da er det en trøst at det sikkert blir bedre, og at jeg kan le av dagens idioti den dagen håret begynner å gråne og den der barten…. (forrige innlegg)

Akkurat som jeg i dag ler av den sagnomsuste youtube-videoen, og til og med natta i Kina da jeg hadde klatra i det store, røde monumentet, blitt frastjålet alt jeg eide og brukte småpengene jeg tilfeldigvis hadde i lomma, på en internettkafé for å varsle de der hjemme. Uff og huff. Men jeg ler litt. Haha, tenk så dum jeg var den gangen.

Altså vi skal ikke se helt bort fra at jeg muligens kan finne på å gå ut for å drikke meg hodestups igjen.

Det er kanskje heller ikke umulig at jeg finner på å klatre i store, røde monumenter.

Men om jeg gjør det, så kommer jeg ikke til å legge fra meg veska med begge mobilene mine, IPoden, lommeboka med alle kortene, alle kontantene, billettene hjem og kvitteringa på at hotellet var betalt.

Haha, da var jeg ung og dum da.

Albueslikking

Her om dagen hadde jeg en fantastisk drøm! Sånt skjer. Den var helt orgasmisk, vidunderlig! Jeg drømte at jeg klarte å slikke på min egen albue!

Det var deilig. Befriende.

Det bør sikkert nevnes at det ikke var fordi jeg hadde kutta av meg armen. Da tror jeg ikke det hadde vært noen deilig drøm.

(Altså nå er det jo faktisk sånn at hver gang jeg får spørsmålet om hvordan jeg ville foretrukket å dø, så svarer kontant: ”Giljotinering.” Ikke at det er et spørsmål jeg får så ofte. Men jeg har fått det. Det er ikke det at jeg tror det er mer eller mindre smertefullt enn for eksempel drukning, men jeg er så skrekkelig nysgjerrig på det der med om man tenker litt etter at hodet faller av kroppen. Det må jo virke enda mer befriende enn å slikke seg på albuen. Dessuten kan man jo se på de tilstedeværende med et blikk som sier: ”Mohahaha, jeg vet noe ikke dere vet. Jeg vet hvordan det er å være kroppsløs!”

Jeg tror ikke det er like gøy å drømme at man er armløs. Rett og slett ikke like spennende. Forresten foretrekker jeg å drømme at jeg kan slikke meg på albuen, fremfor å drømme at jeg blir giljotinert. )

Det som skjedde var bare at tunga mi plutselig bare ble noe helt sprøtt lang. Også ble den kort igjen etter at jeg hadde slikka meg ferdig på albuen. Mens jeg gradvis ble mer og mer oppmerksom på at jeg lå på det rotete rommet mitt på Sogn studentby, begynte jeg å legge planer om å rømme av gårde med et omreisende sirkus. Folk vil sikkert betale helt ville summer for å se på dama som kan slikke sin egen albue!

Så skjønte jeg jo etter hvert at det egentlig bare var en drøm :( Jeg forsøkte likevel forgjeves å slikke albuen min der jeg lå i senga, men det funka rett og slett ikke lenger. Jeg hadde ingen magisk tunge mer :( Jeg er bare en helt vanlig student som må stå opp og lese til eksamenene sine. Jeg er dessverre en sånn student som skal prøves i 70 studiepoeng den kommende måneden. DØD OG PINE! Detta går aldri i væla.

Skal det gå som jeg vil, må jeg jo bli et overmenneske. Og de drømmene mine er jo så gjennomsiktige at det er helt flævt. Trenger iallfall ikke søke statens lånekasse om ekstra tilskudd til drømmetyder.

Men eg døyr nok ikkje. Jeg trenger kun å stå i 20 av de 70 studiepoengene jeg skal ha eksamen i. Og går det virkelig helt på tverke, så kan jeg jo fortsette å trene hardt på å slikke på albuen min, eventuelt gro skjegg. Da kan man også være med på omreisende sirkus, har jeg hørt. Jeg tror jeg faktisk har litt anlegg for det med skjegg. Eller iallfall litt bart om dere gir meg noen år…

Bestemor hadde i alle fall litt. Så om jeg ikke blir giljotinert med det første… Bank i bordet, touch wood….