Synes det er trist at de to siste innleggene før bloggtørken er de to kjedeligste i manns minne...
Det er så mye som ikke er ideelt her i verden. Blant annet at jeg har eksamen på onsdag. Veldig ikke ideelt. At jeg kan få utdraget med oppramsingen av alle de kinesiske forfatterne i den laaange, håpløse teksten skrevet med tradisjonelle tegn, med enda mer mellom linjene enn på. At jeg kan få en av de enkleste tekstene som jeg har forsømt fordi jeg på død og liv vil kunne si noe fornuftig om helvetestekstene om jeg skulle få dem. At vi skal snakke kinesisk på eksamen. At jeg ikke kan kinesisk. At jeg ikke kan snakke. At jeg må vaske klær igjen. At å hive søppel minner skremmende mye om å spille mikadospilet vi hadde på hytta da jeg var liten.
At NÅ begynner jeg å blogge igjen. At jeg er lei av å ha konstant dårlig samvittighet for alt jeg synes jeg burde gjøre, alt jeg synes jeg burde kunne og alt jeg synes jeg burde være.
Oj, nå hadde jeg nesten glemt at kvalifiseringsoppgava skal leveres i dag, og at den fortsatt er 500 tegn for lang. Når den skal være om lag 1000 tegn, er det ikke det heller særlig ideelt.
Dessuten er verden urettferdig. Folk mister jobben på grunn av finanskrise. Lin, stakkars, fikk ikke Qing. Gamle Zhang og sønn(er) jobber fra morgen til kveld, men måtte selge huset for at gamle fru Zhang skulle få medisinene sine. For ikke å snakke om ”放地雷“的小男孩儿 og hans like. Og der gikk det plutselig opp for meg at utvalget av tekster i kompendiet faktisk er ganske godt hvis målet er å få satt de bortskjemte, norske kinesiskstudentenes bekymringer inn i et litt større perspektiv. Det finnes folk som dør av sult, asså!
Vi har det for godt. Istedenfor å legge dårlig samvittighet for all verdens urettferdighet på skuldrene mine, på toppen av alt det der andre, så fyller jeg glasset halvfullt, det er så vanskelig det der, tenker på at det er morsomt hvor mye kinesisk jeg faktisk har lært, at jeg faktisk kan fortsette med master i det jeg tror jeg vil ta master i, til høsten samme hvordan eksamen går. Og gleder meg vilt over at jeg kan leve på lånekassa og gjøre det jeg har lyst til. Slippe å poppe "popcorn" (<-Dette må man være kinsiskstudent for å skjønne)!
Så skal jeg bare fortsette å insistere hardnakka på at livet er herlig og lese litt mer kinesisk, jeg.
