Nå har folk begynt å mene ting om bloggen min og, nå...

Hilsen broren

Jodlefant

Broren: I går møtte jeg naboen, han sa: "Hallo, du din jodlefant!"
Søster ser skrekkslagent på han.
Broren: Neida. Jæ´ tro´kke det er så lytt her.
Søster: Jammen, hu dama over oss hørte jo på sånn pianomusikk her om dagen.
Broren ser skrekkslagent på henne.
Søster: Jeg tror egentlig jeg hadde reagert om jeg hadde hatt naboer som hadde hørt så mye på jodling og strupesang som oss...
Broren ser fortsatt skrekkslagent på henne.

Men hva er vel triveligere enn å høre på litt ordentlig japansk kvalitetsjodel, spise pølser, drikke øl og se på fotballkamp med broren etter en vel gjennomført eksamen i morfologi?

Vel gjennomført kan man sikkert sette spørsmålstegn ved. Jeg sliter fortsatt litt med det der å lese oppgavene før man starter. Og det hadde sikkert vært fint om følgende stod med enda litt mindre skrift:

Svar på fire av dei seks oppgåvene nedanfor. Du må svare på 6 og/eller 7.

Det kan godt være nordiskstudenter ikke er så forbanna nøye med instrukslesinga, men de der lingvistene som driver og lager eksamensoppgaver, kunne med fordel brydd seg litt mer om tall...

Taylor Swift

...synger pop og køntri. Pop...tjah.... Køntri....ehhh??? Siden jeg verken er så veldig begeistra for det ene eller det andre, så søkte jeg henne opp på spotify, og nå sitter jeg og hører på Taylor Swift, og jeg skjønner bare ikke hvorfor.

Bebidreping

Nei, dette er ikke så brutalt som det høres ut i overskrifta, men det er likevel forbanna opprørende. Jeg skal forkorte en tekst 4000 tegn, og det går ikke. For hver setning jeg sletter eller på annet vis maltrakterer, er jeg sikker på at jeg blir like traumatisert innvendig som andre sarte sjeler blir når de tar abort. Heller kutte av meg fingra enn flere ord fra den teksten.

Og den teksten æ´kke no´ jeg egentlig bryr meg om eller er engasjert i engang! Frustrasjonen over meningsløsheten ved å sitte og glane på styggheten dreper meg!

Jeg har forsøkte å irritere meg over oppgaveteksten, og den er kanskje ikke ideell, men ved nærmere ettertanke står det klart for meg at som alltid ellers når jeg hater verden, så er det ikke verdens feil. Feilen er som vanlig min. Når man nå en gang er en sånn masterstudent, så er det vel meninga at man skal klare å finne det viktigste som er ytra på 160 sider, og gjengi det kort, presist og kritisk på tre sider.

Jeg klarer ikke.

Jeg holder ikke mål.

Jeg vil ikke mer.

Teori og praksis

Teori er når man vet hvordan, men ikke får det til. 

Praksis er når man får det til, men ikke vet hvorfor.

Noen er gode på teori og andre på praksis.

Jeg er et begava barn og kombinerer dem begge:

Jeg får det ikke til, og aner ikke hvorfor. 

Personlig hygiene

 Og jeg som ikke trodde det var noe i det tannlegen sa om at jeg pussa tennene for hardt...

Nå tror jeg på henne.

Det skakke være lett å opprettholde et minimum av personlig hygiene. Jeg klarer jo fader meg ikke å pusse tenna på riktig måte engang...

Jeg vil faktisk gå så langt som til å påstå at å pusse tenna er skummelt: 

Det gjorde vondt. Plutselig så bare var tannbørstehodet igjen inni munnen, åsså bare kjente jeg at noen forsøkte å pierce kinnet mitt. Jeg ble skikkelig forvirra. Denne noen var jo meg. Sånt våkner man av. Jeg ante ikke at det var så farlig å pusse tenna. Herregud, jeg kunne jo fått tannbørstehodet i halsen, BLITT KVÆRT!

Rekonstruksjon av den dramatiske episoden:

Nei, asså, jeg begynte egentlig ikke å blø, da. Men jeg kunne ha begynt å blø...

Helt malapropos så har jeg tatt tak i mitt problematiske forhold til tankekart i dag. Jeg lagde et elektronisk tankekart av en artikkel jeg forsøkte å få oversikt over. Jeg syntes det var en givende foreteelse. Det ble på et vis en kognitivt realistisk beskrivelse av hvordan artikkelen så ut inni hodet mitt. Og det hadde kanskje hørtes enda bedre ut om det ikke var for at artikkelen handla om hvor unødvedig kognitivt realistiske beskrivelser er.

Men jeg hadde det morosamt, jeg.

Jesus, det hender jeg lurer på om jeg kanksje er litt rar.

Og om dere ikke har sett det ennå, så har vi gjort interiørbrøleren å henge opp et IKEA-bilde...

Men jeg liker det, jeg.

Uddz og CC 

(Og for dem som tenker i mine baner: Nei, det står ikke for Cognitive Code)

Biclausal morphological causatives og noen avskjedsord

As we mentioned, there are a few languages for which the monoclausal analysis discussed in section 8.4.1 does not seem to work. Morphological causatives in such languages have at least some properties that suggest the existence of an internal clause boundary. For example, Marantz (1984) states that the reflexive pronoun ru:hu in Chimiwiini must be an OBJ, and must take the SUBJ of its immediate clause  as its antecedent. As (56a) demonstrates, a reflexive causee can take the causer as antecedent, indicating that causee and causer are "clause-mates" (elements of the same minimal clause). Similarly, a reflexive which occurs as the patient of the base predicate can take the causee as antecedent (56b)... Moreover, in light of the constraints on reflexives mentioned above, example (56a) shows that the causer is a SUBJ and the causee is an OBJ; while example (56b) shows that the causee is a SUBJ and the patient is an OBJ. So these sentences each contain two SUBJ and two OBJ, and thus must be biclausal.

Slikt sitter jo jeg og leser om dagen. Og det er greit nok, det. Men etter nettopp dette avsnittet stoppet jeg opp og spurte meg selv hva i helvete det var jeg dreiv med. Jeg spurte ikke hva det var jeg hadde lest, for jeg har lest så masse sånn dærre greier nå at det der var bare barnematen å skjønne ved første gjennomlesning. Damn ass.

Og hvilken forskjell i mitt eller andres liv gjør det at verken monoclausal, morphological causatives, internal clause boundary, antecedent, reflexive causee, patient eller biclausal får meg til å rive i håret mitt eller slå opp i ei ordbok?

Nei, H har nok skjønt det. Vi var jo lissom tre nordiskstudenter som siden vi begynte å henge rundt på Blindern i det Herrens år 2009, har lekt erteris, men H har bestemt seg for å svikte oss. Hun har bestemt seg for å gjøre noe annet å lese mer sånn tekst som den over.

Hun mener hun skal få mer ut av å reise rundt og se verden. Folk får så mye rart for seg, ass. Det skal hun drive med helt til hun kanskje skal studere noe mer praktisk og nyttig i Barteby.

Nei, jeg høres ikke bitter ut. Det gjør jeg aldri. Spesielt ikke siden du satte igjen vodkaen din så jeg og K kan ha kreisi fester med de andre ville masterstudentene i nordisk! Ååå, vi skal ha det så gøy. Ikke for det, jeg og K er egentlig ikke helt sikre på om det er noen andre som har funnet på noe så åndsvakt som å ta master i nordisk språk. Altså det var en gutt, hvis navn vi aldri ble helt sikre på om vi skulle uttale med tonem 1 eller 2, men i forrige time fortalte læreren at han hadde svikta oss.

Uansett vet du jo at jeg og K helt sikkert klarer å ha det gøy med den vodkaflaska alene, vi! (Det er en annen flaske enn den jeg mislykka forsøkte å sove på natta etter andre kinesiskeksamen og før syntmorf-innleveringa, sant?)

Og om du ikke har skjønt det, H, så er dette blogginnlegget ment som en koselig avskjedshilsen og en anerkjennelse av ditt valg. Innledningsteksten var ment å styrke deg i troa på at du har valgt rett. Jeg håper du verdsetter det! (Jeg har en stygg følelse av at T ikke verdsatte forklaringa mi i forrige innlegg og demonstrativt ikke har kommentert. Kanskje hun følte seg uthengt på grunn av sitt livløse hår. Eller at hun rett og slett hevner seg fordi jeg ikke kommenterer bæsjeposene, hundepølsene eller mongotrynet hennes... Men jeg får jo ikke til....)

Ellers vil jeg komme med en oppfordring til deg, H: Gjenoppta gatedansinga! Jeg tror det kan føre til enda større utbytte av dannelsesreisen.

For å yte boka som er en innføring i Lexical-functional grammar, full respekt, må jeg nesten avslutte med fortsettelsen av det innledende sitatet. Her kommer det opplysninger om en fascinerende detalj ved den morfologiske kausativen i japansk:

Matsumoto (1996, 1998) shows that morphological causatives in Japanese may be either monoclausal or biclausal. Moreover, this structural ambiguity correlates with a semantic contrast. He presents a variety of evidence which demonstrates that permissive causatives are functionally biclausal, whereas coercive causativesare functionally monoclausal.

God tur! 

Forklaring av gårsdagens dypsindigheter

Det er altså noen som har litt tungt for det.

T, jeg håper du verdsetter mitt ønske om å nå frem til min mest(?) trofaste (men akk litt begrensa) bloggleser.

- Hvordan går det?
- Jo, takk, det går bra.

Det følgende er det man kan kalle et ordspill. Ikke at jeg er så begeistra for gåing. Du kan si at gåing er en metafor for væring. Spesielt ikke i mine sko. Dette spiller på utsagn av typen: Jeg er glad jeg ikke er i dine sko. At jeg ikke lever ditt liv. Med fare for å gjøre skam på de 20 studiepoengene jeg har i litteratur, vil jeg påstå at metaforen utvides til en allegori. Gåing i sko=væring i liv=leve liv, saaaant???

Gnagsår. Trivielle plager, egentlig bagateller i den store sammenhengen. Men fy f så irriterende!

Siden jeg har kalt innlegget Gnagsår, så tyder det på at vi nettopp her er ved kjernen i blogginnlegget. Jeg har altså gnagsår om dagen. Det var rett og slett et desperat forsøk på å formidle at jeg har gnagende sko. De er nye, og det var fader meg på tide. De gamle var, som du sikkert vet, uanstendig hullete.

Asså, jeg har andre. Men det ene paret er høyt, og da vil det se ut som om jeg tror jeg er noe. Det andre er hullete og ekkelt. 

Disse setningene har jo også god sannhetsgehalt. Jeg forteller om skoutvalget jeg har tilgang på, for det gjør man jo på blogger. Og også her er det rom for et dypdykk ned i uante sammenhenger mellom liv, levned, identitet og skotøy. Kanskje kan man tenke på de høye skoene som den man vil være, men ikke tør, og de hullete som det stygge, ærlige man er om man ikke prøver i det hele tatt.

Mellomtingen gnager og irriterer altså noe forjævlig.

Men du får ha en god dag (og brenn i helvete)!

Denne avsluttende linja er med for å binde hele teksten sammen. Den viser tilbake på den joviale innledninga, og brenninga i helvete er mest en måte å uttrykke det urasjonelle hatet mot verden stakkarer som irriterer seg over gnagsår, sliter med.

Gudene vet hvorfor bokmålseksamen er den dårligste karakteren på vitnemålet mitt. Jeg skulle jo blitt litteraturanalysator, minst!

Og T, gnagsårinnlegget er per def god litteratur. Lurer du på hvordan man definerer noe som god litteratur og nå?

Jo, man tar ett stykk chihuahua-eier fra Hedmarken, som btw har denne omtalen av Drømmehjerte av Cecilia Samartin på samvittigheten/bloggen sin:

"Uah. Hvorfor liker jeg sånne bøker! Skulle ønske jeg bare likte... hva skal jeg kalle det? Intelligent litteratur? Og ikke slikt romantisk tull uten mål og mening. Jeg føler meg platt og overfladisk. Også har håret mitt blitt så livløst i det siste."

Og så tar man ett stykk litteraturviter minus 35 sider masteroppgave, og spør dem hva de får ut av teksten man ønsker å definere. Hvis chihuahua-eieren da sier at hun ikke skjønner den, men derimot nesten-litteraturviteren gir en feiende flott analyse av teksten, da har man definert noe som god litteratur, med dybde.

Gnagsårinnlegget faller etter disse kriteriene inn under definisjonen av god litteratur. Jeg brukte deg, T, som chihuahua-eier og R som litteraturviter minus 35 sider masteroppgave.

Så var det sagt. Og om tonen min var krass og muligens nedlatende, T, så er det bare fordi jeg fortsatt er bitter på bokmålseksamen.

Og fordi jeg har gnagsår.

Gnagsår

- Hvordan går det?

- Jo, takk, det går vel det.

Ikke at jeg er så begeistra for gåing. Spesielt ikke i mine sko. Gnagsår. Asså, jeg har andre. Men det ene paret er høyt, og da vil det se ut som jeg tror jeg er noe. Det andre er hullete og ekkelt.

Men du får ha en god dag (og brenn i helvete)!

Studenthverdag nummer ørten hundre og ørten

I dag kom jeg for sent på skolen. Det har det egentlig ikke vært så mye av i det siste. Men i dag altså. Og da var det jo fint at man har time i et rom med smekklås. Går det an? Jeg vurderte å snu og gå da jeg kom til låst dør, men det var fint de slapp meg inn, for de trengte nok en til. Det er ikke så voldsomt mange som tar det obligatoriske emnet.

Vi seks menneskene skulle lissom diskutere. For det er visst det vi skal gjøre i de timene. Men jeg vet ikke helt om vi fikk det til. Det ble snakka en del om sekundære kjønnsorganer, den geografiske utbredelsen av dvergsjimpanser og om pappegøyer man hadde møtt. Men mest snakka man om hundene sine. Jeg snakka egentlig ikke så mye, for hunden min døde for over fire år siden, og jeg er ikke så flink til å snakke.

Etterpå drakk jeg kaffe til lunsj. Det var koselig. Og så gikk vi for å se på lesesalplassene vi har blitt tildelt. Det står mange plakater i gangen om at det ikke er lov å snakke utafor. Det er doble dører inn dit. Og så er det skrekkelig stille innafor. Og mange mennesker som jeg mistenkte syntes vi gikk litt for bråkete. Jeg så litt på plassen min, og så bestemte jeg meg for å prøve igjen i morgen. Jeg lurer på hvordan jeg skal klare å unngå å bla for høyt der, men det blir nok bare en spennende utfordring :D

Sånne utfordringer takler masterstudenter!

Hjemme kom det menn fra IKEA. Så nå slipper jeg å sove på gulvet mer. Og etter at beina var montert på senga, drakk jeg kaffe. Den klarte jeg å helle utover meg selv. Jeg fikk flekker på klærne. Men de tørka. Dog forble det vått i navlen min, så da jeg reiste meg, rente eller rant kaffen nedover magen min, og da ble jeg våt igjen.

Lol, lollere, lollest.

Akutt behov

Kan noen være så snille og ta litt ansvar her og sende meg igjennom et få-lyst-på-stygg,-fet-mann-og-skrikerunger-hjernevaskingsprogram? Gjerne med ekstra fokus på glede ved cupcake-baking.

Jeg bare skjønner ikke hvorfor folk går rundt og er så jævla happy og gidder å leve så fælt og sånn.

Argh.....

Krass kritikk av årets pensumlitteratur

Hei og hå på dere!

Her sitter jeg og tar stikkprøver av semesterets pensumbøker. Når jeg ser hvordan det ser ut, altså at jeg sitter og leser pensum, slår det meg at det kanskje ikke er en så god idé å lese det et sted hvor jeg er redd for å bli oppfatta som en litt forolda rosablogger som tror hun er 14. 

 Hvor mange rosa trutmunner er det mulig å plassere på omslaget til en bok med tittelen The language instinct som skal være masterpensum?

Hva har de seks rosa trutmunnene med språkinstinktet å gjøre?

Etter litt tenking ser jeg faktisk linken, rosa trutmunner kan jo ofte snakke!

(Dog er sjelden rosafargen en god indikasjon på at talen vil være noe særlig å høre på.)

Det var jo faktisk ikke helt random. Det var bare jeg som var litt treg. Som vanlig. Men jeg sliter fortsatt litt med rosaheten. Hallo??? Hva om jeg hadde vært en barsk mann som hadde vært opptatt av å bevare det barske imaget mitt? Ahaa! Det er derfor det er så ujevn kjønnsfordeling på emnet den er pensum i, og ehh... egentlig alle de andre emnene jeg tar også, men spesielt på dét.

Vi har andre bøker også: 

Gjett om det der er en bok om språk eller naturfag, da! Ja, rett, jeg ville selvfølgelig aldri funnet på å studere noe som medførte at jeg måtte lese en bok om blomster, eller andre naturrelaterte emner. Det er en bok om språk, om ordene, om den systematiske samvariasjonen i formen og betydninga til ordene. Altså, man kan jo "analysere hele fuglen" (skrekkelig intern, faktisk så intern at jeg ikke tror det finnes ett levende menneske som skjønner koblinga, Kjersti?), men det er altså en bok om språk, og atm virker koblinga mellom blomstene og innholdet fullstendig random. Men kanskje det går opp for meg etter hvert... etter hvert som jeg blir studert, belest og KLOK! (Det gikk jo opp for meg hvorfor det var et puslespill utapå norsk syntaks-boka, en gang i tida.)

Og når jeg nå henger ut omslagsillustrasjoner på pensumbøker, det er skrekkelig rart at vi har en gul bok med et gult portrettbilde med så dårlig oppløsning at man tydelig ser pikslene. 

(Og nei, jeg gir ikke ti poeng om du gjenkjenner karen, til tross for den dårlige oppløsninga.)

Lillebroren min har også bøker. Det ser ut som lillebror-bøker. 

Jeg siterer fra pensum på et innføringsemne i programmering: "Det er lett å forstå hvorfor man skal programmere en videospiller (for å ta opp et program) eller en vekkerklokke (for å bli vekket). Men hva kan vi få en datamaskin til å gjøre for oss (det er jo ikke særlig praktisk å bruke en datamaskin som vekkerklokke)?"

Interessant liv, interessante samtaler....

T: Du, husker du han X som jeg var forelska i på ungdomsskolen?

0: Han som ikke kunne si r?

T: Ja, han! Vet du hva M fortalte om han?

0: Nei?

T: Han er svett i henda.

Og så så jeg rart på henne. Og så lo vi.

Lenge.

0: Stakkars, kan ikke si r og er svett i henda! Han kan´ke ha det greit...

MISANTROPI

Hvorfor i helvete baker folk så jævla mye kake under glasuren?

Det finnes folk som BRETTER sokkene sine.

Og noen som STRYKER olabuksene sine!

Alle skal på død og liv STEKE kakedeigen...

Er det rart man mister troa på menneskeheten?

Quote of the day

- Ja, hu er jo litt sånn bonderomantisk, hu.

- Ehhh...? Hu ække akkurat særlig romantisk!

- Nei, kanskje ikke så romantisk, men hu er iallfall bondsk så det holder!

MØØØ!

(Ja, jeg har skjønt detta med blogg nå: Lite tekst og bildeillustrasjoner.)

Why am I always so out of place?

Så er man hjemme igjen fra hyttetur, og det første man gjør, er selvsagt å sjekke hva som har skjedd på FB. Det er alltid litt skummelt å se om man muligens er tagga i et bilde man kanskje egenltig ikke har særlig lyst til å bli tagga i. Tenk om noen så tidlig som på fredag tagga meg i et bilde hvor jeg ser 100% retarda ut (mot normale 98%) eller gjør ting som jeg ikke burde gjøre (som å sette den daglige heroinsprøyta, fyr på kirker eller lignende), og bildet allerede har ligget ute i flere dager! Gud hjelpes, pulsen stiger når man logger inn på facebook etter lengre fraværsperioder!

Vanligvis er det jo ingen som har tagget meg i noenting som helst, sånn siden jeg ikke har noe liv. Men i dag var jeg tagget.

Hva er dette slags bilde? Det er fra Grønland. Jeg kan ikke huske at det ble tatt, men alle smiler. Det er bra! Til og med jeg smiler! Det er verken kirker eller heroinsprøyter i bildet, og det er jo bra imagebyggende! Meg selv sammen med så masse pen, oppegående ungdom, dette er absolutt velegna for FB! Dessuten står jeg midt inne blant den pene ungdommen. Det skal ikke stikkes under stol at når jeg tagges i bilder med masse pen, vellykka ungdom, sitter jeg som oftest i utkanten av bildet, gjerne kuttet av bildekanten, med et lost uttrykk som gjør at jeg virkelig ser malplassert ut.

Jeg er kronisk malplassert, men her, her er jeg midt i smørøyet. Og uttrykket mitt er ikke lost. Jeg er skikkelig MED! Kanskje litt vel med? Det er liksom et eller annet som er litt feil. Jeg passer liksom ikke helt inn her heller. 

Hmmm... De andre har på seg litt mer klær. Jeg viser absolutt ikke uanstendig mye hud, det er ikke det, men de andre har på seg ut på tur-klær, eller i alle fall uteklær. 

Jeg registrerer at bildet er tatt ute. Da har ordentlig folk på seg uteklær. Altså lite klær går greit ute om det er varmt nok, og det er det selvfølgelig natterstider på Grønland. Så lite klær kan muligens passere. 

Men det er enda noe mer.

Når ordentlige folk er ute, har de på seg sko. Jeg går i sokkelesten.

Hvorfor har jeg ikke på meg sko? Hvor i helsike har jeg gjort av skoene mine?

---

Nei, denna blir det nok aldri folk ta.

Spist av isbjørner

Først blogga Oda masse. Så dro hun til Grønland uten jakke og ble spist av en isbjørn.

Det var litt synd.

Men ellers var Grønland bra. Grønland var… nesten litt absurd.

Copyright © Mareike Timm, All Rights Reserved

For dem som ikke har fulgt med på fb, har jeg badet mellom drivende isfjell, sett hvaler og seler, spist hvaler og seler, hoppet over fjell og skrevet oppgave om inderivering i vest-grønlandsk og da spesielt om nominalisering med derivasjonsmorfemet -niq.

Dette gjorde jeg sammen med morsomme mennesker som det var trist å si farvel til, og kanskje var det enda litt tristere at vinen siste kvelden var så gratis at jeg ikke fikk sagt ordentlig ha det til dem engang.

Men nå skal jeg, som dom sa, hem och finna min språkliga identitet igjen.

On the way, tilbringer jeg 24 timer i Danmark. Så da har jeg vært på tivoli, i det runde tårnet, hengt blant kulingene i Christiania, spist kaker (og faktisk utelukkende kaker), sett den lille havfrue, diverse slott, kirker, teatre og andre store, historiske bygg, 

For store bygg, slott og kirker med historisk sus popper opp rundt hver en sving i København. (Som paddehatter, hva nå det er, eller svampar ur jorden.) Jeg trodde ikke vi hadde sånne byer i Norden, jeg. Det var nesten, nesten litt sånn… europeisk….

Og europeiske storbyer er spennende å gå rundt og titte på.  Dog verker føttene nå. Og jeg tror ikke helt jeg mentalt har forlatt Grønland. Grønland ser ut til å forfølge meg. Jeg leser Grønland inn i alt.

For eksempel var det en utstilling i rundetårn. Der var temaet havet. Men jeg så ikke havet for bare isfjell og syntes da vitterlig det så ut som en utstilling om Grønland. Bedøm selv!

I Christiania syntes jeg også jeg så grønlendere overalt, grønlendere og grønlandske flagg. De solgte grønlandske flagg. Også var det malt et kjempe, grønlandsk flagg på et av husene, og innenfor satt det flere berusede grønlendere enn jeg tror de har i Nuuk. De sang og spilte gitar. Det så ut som om de hadde det koselig.

Grønlendere…. Grønland må blogges mer om. Synes jeg. Vi får se. Det kommer kanskje litt an på hvor intens malinga av hytta blir. Det er visst nemlig det jeg skal gjøre i sommerferien, male hytte. Været er spådd dårlig, så da kan det jo faktisk være det dukker opp noen innlegg.

(PS. Og gudene må vite hvorfor blogger ikke holder seg til en font i dette innlegget. Det skulle jeg virkelig ønske at blogger kunne gjort. But I don´t know what to do...)

IÐUNN

17. juni, Reykjavik

Den følelsen du får når du tenker at nå er det på tide å begi seg i retning av flybussen, og plutselig ikke vet hvor jakka di er. Var den ikke her nå nettopp? Kanskje du la den igjen i sofaen i resepsjonen, eller doen? Nei… Men jeg hadde den da på meg da jeg gikk bak 17. juni-toget med Mareike, Sandra og Peter. Kan jeg ha lagt den igjen på benken? Sjekke klokka. Ja, jeg kan rekke å løpe tilbake dit.

Løpe, løpe. Herregud, ikke her. Og ikke på kafeen heller. Gud, rekker jeg å hente koffertene mine og finne flybussen før den går, nå? Løp fortere!

Den følelsen du får når du skjønner at 17. juni-toget kommer mot deg og koffertene dine er i andre enden av gata. 17. juni-tog minner mye om 17. mai-tog, bare at de foregår 17. juni på Island istedenfor 17. mai i Norge. Kanskje er 17. juni-toget i Laugarvegur litt mindre folksomt enn 17. mai-toget i Karl Johan, men så er Laugarvegur noe trangere også. Summa summarum er det like tett med folk å løpe gjennom.

Panikk, fanget! Jeg kan ikke miste den flighten. Jeg kan bare ikke. Kom igjen, Oda, heia! Unnskyld meg, unnskyld, unnskyld. Unnskyld, det va´kke meninga.

Og så: Den skrekkelige følelsen du får når en gassballong kiler seg fast mellom deg selv og en møtende, slik at det lille barnet som står der nede mellom deg og den møtende, glipper gassballongen!

Og så hopper man, og så hopper ballongen ut av hendene ens, og så flyr den noe så skrekkelig fort opp mot den glade, blå nasjonaldagshimmelen. Og så står det lille lyshårede barnet der med store, mistroiske øyne. Bebreidende. Fortvilelse.

Følelsen man får når sånne blå øyne er i ferd med å bli våte og man kommer på den 17. mai-en man selv mistet gassballongen sin.

Jeg lå i senga og gren resten av dagen. Eller jeg mener i alle fall å huske at det minnet noe forferdelig om verdens undergang.

Kanskje jeg skulle satt meg ned på huk og forklart henne at det faktisk ikke er verdens undergang. At hun kommer til å bli glad igjen selv om det virker helt usannsynlig akkurat nå… Men det måtte jeg i så fall ha sagt på islandsk, og om jeg hadde turt å forsøke, kan jeg banne hardt på at hun ikke hadde skjønt et ord og bare grått mer.

Men mammaen hennes kunne kanskje ta seg av det. En ny ballong koster sikkert ikke så mye heller? Hvor fattige er egentlig islendinger etter finanskrisa?

Ja, jeg kunne gi henne penger til en ny ballong! Jeg tok etter pungen. Alt dette skjedde i løpet av tiendedelssekunder. Men så stod den forvirra, nasjonaldagsødeleggende turisten (altså: meg) med lommeboka i hånda og kom på at hun ikke hadde islandske kroner. Fanden ta! Jeg hadde norske og euro, men jeg kunne verken gi henne 50 euro eller 500 norske, så mye har ikke ballongprisene steget siden jeg mistet min… Så da løp den stygge turisten.

Stygge, stygge, vanvittig stygge turist!

Det verste var at jeg ikke hadde i nærheten av så dårlig tid som jeg trodde jeg hadde. Men det var bra med litt ekstra tid så mye tull som det ble med de flybussene i 17. juni-sentrumskaoset.

Så jeg rakk flyet da.

Og den jakka kosta bare 100 kroner da jeg kjøpte den på tilbud for gud vet hvor mange år siden. Dessuten var glidelåsen ødelagt. Jeg trengte vel et puff for å innse at det var på tide å gå i butikken (eller Hilde, har du fortsatt den svarte skinnjakka?).

Men hvem drar til Grønland uten jakke.

Man drar liksom ikke til Grønland uten jakke.

Den følelsen.

Islending

I dag satt jeg på en kafé i Reykjavik og leste på pensum (obligatorisk lesning innen ankomst til Nuuk, jeg ligger rimelig dårlig an). Jeg leser en roman om en grønlending som vaser rundt i København og betrakter menneskene og byen. Den er litt vittig iblant, men den er litt… Uansett da, så satt jeg der og drakk kaffe og tenkte på at når romanens jeg-person satt alene og drakk kaffe, så kom det støtt og stadig ukjente folk bort til han og begynte å snakke om livene sine. Dette virker det ikke som jeg-personen har sånn voldsomt mye til overs for. Og jeg tenkte at jeg egentlig hadde syntes at det var litt koselig om noen bare kom bort til meg og begynte å fortelle litt om seg og sitt. Men det må være noe med... jeg ser antakeligvis ikke så innbydende ut eller noe, for det er aldri noen som bare kommer bort og begynner å snakke om random ting med meg.

Synd, tenkte jeg, og la fra meg papirene mine for å ta en slurk kaffe. Da satt det plutselig en type på andre sida av bordet.

- Do you speak English?

Ja, jeg gjør jo på sett og vis det da. Dessuten står det i studentweb at jeg kan engelsk grammatikk.

- Where do you come from?

Jeg er norsk, jeg da.

- Ooooohhh, what a coincidence! I was born in Norway.

Ohhhh, really??

- Do you live in Oslo?

Jeg måtte tenke meg om, men kom fram til at jeg i grunn kunne svare ja på det spørsmålet.

- Really? I was born there.

Han hadde visst bodd der i et par år eller noe. Også fortalte han at faren hans var tannlege, og morra, hu var kanskje sykepleier, om jeg ikke husker feil.

- I think it happened in July, noo, noo, wait, in June, the eleventh, nooo, I think it was the tenth of June.

Hva var det som skjedde da sa du?

- I was born in Oslo.

Oda er et spørsmålstegn. Sa du at du tror du har bursdag den tiende juni, sa du?

Nå ble jeg plutselig litt skeptisk til hva slags menneske dette var. Han forsøker å forklare at han husker ikke fødselen sin så nøyaktig. Han husker det meste. Det er helt utrolig. ”It´s a gift!” Men han mente at det å trekke pusten for første gang utenfor mors liv, det var ikke så spesielt som folk skulle ha det til. Det var jo ikke da man begynte å leve.  Det gjorde man jo allerede inne i mors mage. Og det huska han.

Og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Fascinerende type. Absolutt underholdende. Men hva sier man til sånt. Så jeg satt nok der og gapa.

Foreldrene hadde kasta han ut. Og tvillingbroren hans. Som var helt identisk med han selv. Ville ikke ha noe med han å gjøre.

Og jeg bare: Really?? (low rise, conveying sympathy)

Ja, og det hadde gjort vondt. Men han hadde ikke noe imot broren. Han gav han bare kjærlighet fra hjertet sitt….

Så ble det stille. Han satt der med ølen og så på meg. Og jeg ble veldig usikker på om jeg faktisk liker at folk kommer bort og snakker til meg, om seg og sitt. Så tok jeg en slurk til av kaffen, selv om jeg ikke hadde rukket å sette den ned på bordet etter den forrige. Kaffen var ikke så god heller. Men så måtte jeg bare drikke resten. Også måtte jeg lissom si noe.

Hvorfor hev foreldrene dine deg ut?

Jeg fikk aldri helt tak i svaret. Det var noe med at de var en del av samfunnet og hadde jobber… Også var det noe med at han ikke mente man skulle jobbe for penger, men for seg selv.

Jahaaaa, ja.

Så ble det stille igjen. FAEN! Er det mitt ansvar at han sitter der, må jeg ta stilling til han og det han sier???

Det var greit å høre på at han snakka, men jeg, jeg bare hadde ikke noe å si.

- How about you?

Me? Meg? Jeg? Hva har jeg med dette å gjøre. Nå ble det skikkelig krise, og samtalen ble helt stuck. Han fikk vite at jeg het Oda, da. Han het Brynjar.

- Just tell me if you want me to leave.

- Ehhh…..ehhhh…..

- This will maybe make you a bit uncomfortable, but I just wanted to say, I wanted to tell you how beautiful I think you are.

Ukomfortabel. Absolutt ikke. Neida. Det ser ikke ut som om jeg ikke synes at dette er ukomfortabelt.

- Not like… not like I want to… ehh… More like your face fills me with joy! Fills all this place with this energy!

OG JEG TRODDE JEG VAR GAL!

Og så fortsatte han til jeg så så brydd ut at han forsvant…

Mannen i den grønlandske romanen slet med å bli kvitt disse menneskene. Det til tross for at det virket som om han ikke akkurat forsøkte å skjule misnøyen sin. Jeg derimot, jeg kan skremme bort hvem som helst med litt pinlig taushet!

Øyhopping

I sommer skal jeg på øyhopping. Nei, jeg skal ikke være med og redde gresk økonomi. Jeg skal på nordisk øyhopping. Først går turen til Island. Der er det sikkert også fortsatt litt økonomi som kan reddes. Videre går turen til Grønland. Det er en stor øy, og der skal jeg være lenge. Herregud, Grønland, lissom! Hvor mange kjenner du som har vært der? Jeg skal til eskimo-land! Der skal jeg være i over tre uker. Så på veien tilbake skal jeg være en natt i København, og der har jeg aldri vært før, så det blir gøy. København ligger også på en øy. Den heter Sjælland. Det lærte jeg i det dialekt-faget da vi hadde om danske dialekter. Så da lærte jeg noe der også.

Jeg blir nok ikke så brun i sommer. Og det høres jo nesten ironisk ut å dra til Grønland året etter at man tilbrakte sommerferien i Sibir (for reiseskildring trykk her). Det høres generelt ironisk ut å bruke sommeren et sted som ikke bare er kaldere enn Norge, men også er det eneste stedet i verden som har dyrere øl enn Norge. Ikke for det, det virker som om grønlenderne klarer å få i seg nok alkohol basert på den delen av pensum (om grønlandsk litteraturhistorie) jeg har rukket gjennom. Som folk flest i verden har vel de også vært kreative nok til å komme opp med lokale alternativ (gjæra hvalspekk?).

Nei, detta blir så spennende atte!

Barbiehus med heis og gjøker

Da jeg var liten, ønska jeg meg et barbiehus. Det var seriøst ikke noe annet jeg ønska meg mer. Jeg ville ha et stort, rosa barbiehus med heis. For det hadde ei av de store jentene i nabolaget. Den heisen må ha vært noe av det teiteste en leketøysskaper har kommet opp med. Hver gang noe skulle skje i den etasjen barbiene ikke var i, måtte de heises henholdsvis opp eller ned. Og når vi var mange som lekte med barbiene til denne jenta, så ble den heisinga virkelig et prosjekt. Og vi var ofte mange som lekte med barbiene hennes, for ikke bare hadde hun et stort, rosa barbiehus med heis, men hun hadde barbiebil også! Dessverre var ikke heisen såå stor. Den romma ikke så mange barbier. Ofte ble det ikke plass til alle som var med og lekte. Siden jeg var minst, var det den barbiedukka jeg var, som ikke fikk plass. Så da ble jeg igjen i første etasje mens de heiste opp de andre barbiene til andre. Så begynte de å leke der. Et par ganger forsøkte jeg å flytte barbien opp i andre uten heisen, men da ble de andre jentene sure, og sa at barbier ikke kunne fly. Så jeg måtte heise opp barbien min.

Da jeg hadde kommet meg opp, hadde de andre barbiene funnet ut at de skulle ned og ut på biltur. Så rakk jeg ikke bilen da jeg heiset meg ned igjen etter de andre.

Så jeg ønska meg et barbiehus. Og en søndag jeg gikk tur i skogen med pappaen min, så hørte vi plutselig en gjøk. Koko-koko-kokokorokoko. Pappa sa at hvis vi stod under gjøketreet, så kunne vi ønske oss noe. Det er sånn man sier, også tror man at det ikke bare betyr at man kan ønske seg noe, for det kan man da både støtt og stadig, men også at ønsket vil gå i oppfyllelse (pussig ord i grunn). Så siden jeg trodde at gjøken kunne fylle opp ønsker, så gikk vi hardt inn for å finne treet. Vi trodde vi fant det. Sannsynligvis lot pappa som om han trodde gjøken var der, bare sånn fordi han var lei av å lete etter et gjøketre. Vi stilte oss under treet, og pappa fortalte alvorlig at man aldri skulle fortelle noen hva man ønska seg under et gjøketre, for da ville det ikke gå i oppfyllelse.

Så stod vi der og ønska.

Og jeg ønska meg et barbiehus. Et stort, rosa barbiehus med heis. Jeg ønska skikkelig hardt, og lukka sikkert øynene samtidig som jeg gjorde det.

Og så sa jeg aldri at jeg ønska meg barbiehus til noen, ikke til en levende sjel. Ikke når bestemor og bestefar og mamma og alle andre masa om at jeg måtte da ønske meg noe mer enn sokker til jul engang. Så sa jeg det ikke til noen.

Så fikk jeg aldri barbiehus, verken med eller uten heis.

Og det var sikkert fordi vi egentlig stod under feil tre… 

Jeg vet dessverre lite om koineiseringsprosessen i Høyanger, but I do love little kittens...

Nå er det snart en uke siden helveteseksamensuka ble avslutta med den skrekkelige kinesiskeksamenen.  Så skulle jeg ha en lang uke til virkelig å jobbe meg gjennom pensum til den siste. Endelig skulle jeg føle at jeg fikk gjort noe skikkelig, men så måtte man jo lissom feire at man var ferdig med alle de andre eksamenene, også ser det ut som om pensum i det siste faget bare vokser og vokser... Man får lissom aldri nok tid uansett. 

Dessuten, når man finner en ukommentert link til denne videoen under en av semesterets ppt-presentasjoner, så tenker man at det kanskje er like greit om man ikke kommer gjennom pensum:

Ta et hint!

PS: Studentweb har bekreftet min antakelse om at lesing, soving og spising i forkant av eksamen er overvurdert. Og skulle ikke den søvnløse taktikken funke like fett på onsdag, kan jeg jo bare skrive at jeg tross alt er veldig glad i kattunger, de er jo så søte og myke.

Jeg gleder meg til om noen år, jeg, når jeg kan le av hvor teit og dum jeg er nå.

Det skal bli fint, det. Altså man må da bli et mye gladere gammelt menneske om man har sagt og gjort mange dumme ting i sitt liv. Jeg var ikke så høy i hatten den dagen jeg for første gang kalte trønderførkja for trønderførkja. Men gud så mye tristere livet mitt hadde vært nå om jeg ikke tenkte på henne iblant. Jeg fikk nettopp gleden av å friske opp episoden for I også. Hun mente hun hadde glemt det. Det var på grunnkurs, starta jeg. Det var en av de aller første gymtimene. Vi gikk sammen fra skolen ned til Anker´n. Vi snakka.

Fra fb-chat:

(I: nå husker jeg

gresset var grønt

vi skulle løpe runder

Oda: Nei, du husker feil. Gresset var oransje!

I: Haha. Men jeg ser det for meg. Gresset er alltid grønt i mine minner, og himmelen er alltid blå!)

Nok et eksempel på at det lønner seg å bli noen år eldre. Da blir himmelen med ett så forbanna blå. Så denne dagen med oransje gress og forbanna blå himmel gikk vi glade og fornøyde og baksnakka de nye gymlærerne våre. Sånn som man jo gjør når man har starta på en ny skole og fått nye gymlærere. Vi hadde fått to. Det var en nordlending. Og ei trønderførkje. I sa at han nordlendingen virka da ålreit! Og jeg måtte, siden glasset mitt alltid er halvtomt, si: ”Hu derre trønderførkja derimot!” Jeg skulle fortsette å legge ut om hva slags førsteinntrykk jeg hadde fått av hu derre trønderførkja, men før jeg gjorde det, tenkte jeg at jeg skulle dobbeltsjekke at hun var like langt bak meg som jeg trodde hun var. Jeg begynner å snu meg mot venstre.

And I think you can see it coming, for alle vet jo at trønderførkjer går fort.  Der stod hun. Hun stod faktisk så nærme at jeg nesten skumpa borti skuldra hennes. Jeg så henne rett inn i øynene. Skrekkslagen. Også smilte hun et sånt stort, hvitt smil som bare ambisiøse, trøndske gymlærere med sykkelrekord trondheim-oslo kan smile. Og det er ikke mange gangene jeg har følt meg mindre.

Jo, egentlig. Men jeg følte meg liten nok, da.

Og så begynte I å snakke om strikkepinner. I sa noe om at det var ei som hadde blitt så sur da hun hadde glemt strikkepinnene sine. Strikkepinner?

Strikkepinner???????

Hallo, jeg døde nettopp! Skal du ikke begrave meg, trøste eller redde meg litt?

Ahhh… Strikkepinner. Ja, strikkepinner, vi snakker selvfølgelig om hu trønderførkja vi hadde i tekstil på barneskolen….. Men moment gone.

Så jeg tror ikke det var så mye gjensidig begeistring mellom meg og trønderførkja det året. Helt på slutten toppa det seg faktisk noe grådig. Jeg tror jeg ble litt sur, og jeg kan ikke huske hva jeg sa, men jeg vet at jeg hev joggeskoene mine veggimellom da jeg kom inn igjen i gymgarderoben. Men jaja, tenkte jeg. Vi skal ikke ha henne i gym neste år, karakteren hun gir meg nå, den kommer ikke på vitnemålet. Det går sikkert helt greit at vi ikke er så begeistra for hverandre.

Også ville det jo bli morsomt om noen år å le av da jeg kalte trønderførkja for trønderførkja.

Vel, et par år senere var det faktisk heller ikke så morsomt å tenke på. For et par år senere på en helt annen skole så dukka plutselig trønderførkja opp igjen. Og denne gangen skulle hun sette flere av avgangskarakterene mine.

Sånn i tilfelle trønderførkja skulle ha lurt seg inn på bloggen min, så tenkte jeg å si at jeg etter hvert lærte å like henne. Vi ble vel til slutt litt begeistra for hverandre, i alle fall litt sånn passe begeistra. En får ikke overdrive heller.

Og nå, nå har det blitt et litt småfunny minne. Og historie. Og himmelen blir blåere og trønderen enda litt mer førkjete for hver gang den fortelles. Dog er det en historie om hvordan fortida kan innhente deg. Den har moral. Ikke bare kan jeg le av den i dag, men jeg har også lært noe.

Dessverre klarer jeg fortsatt ikke helt å leve etter prinsippet ”hold kjeft med mindre du er hundre prosent sikker på at det som er i ferd med å komme ut av kjeften din, er både vettug, korrekt og veltaima.” Da er det en trøst at det sikkert blir bedre, og at jeg kan le av dagens idioti den dagen håret begynner å gråne og den der barten…. (forrige innlegg)

Akkurat som jeg i dag ler av den sagnomsuste youtube-videoen, og til og med natta i Kina da jeg hadde klatra i det store, røde monumentet, blitt frastjålet alt jeg eide og brukte småpengene jeg tilfeldigvis hadde i lomma, på en internettkafé for å varsle de der hjemme. Uff og huff. Men jeg ler litt. Haha, tenk så dum jeg var den gangen.

Altså vi skal ikke se helt bort fra at jeg muligens kan finne på å gå ut for å drikke meg hodestups igjen.

Det er kanskje heller ikke umulig at jeg finner på å klatre i store, røde monumenter.

Men om jeg gjør det, så kommer jeg ikke til å legge fra meg veska med begge mobilene mine, IPoden, lommeboka med alle kortene, alle kontantene, billettene hjem og kvitteringa på at hotellet var betalt.

Haha, da var jeg ung og dum da.

Albueslikking

Her om dagen hadde jeg en fantastisk drøm! Sånt skjer. Den var helt orgasmisk, vidunderlig! Jeg drømte at jeg klarte å slikke på min egen albue!

Det var deilig. Befriende.

Det bør sikkert nevnes at det ikke var fordi jeg hadde kutta av meg armen. Da tror jeg ikke det hadde vært noen deilig drøm.

(Altså nå er det jo faktisk sånn at hver gang jeg får spørsmålet om hvordan jeg ville foretrukket å dø, så svarer kontant: ”Giljotinering.” Ikke at det er et spørsmål jeg får så ofte. Men jeg har fått det. Det er ikke det at jeg tror det er mer eller mindre smertefullt enn for eksempel drukning, men jeg er så skrekkelig nysgjerrig på det der med om man tenker litt etter at hodet faller av kroppen. Det må jo virke enda mer befriende enn å slikke seg på albuen. Dessuten kan man jo se på de tilstedeværende med et blikk som sier: ”Mohahaha, jeg vet noe ikke dere vet. Jeg vet hvordan det er å være kroppsløs!”

Jeg tror ikke det er like gøy å drømme at man er armløs. Rett og slett ikke like spennende. Forresten foretrekker jeg å drømme at jeg kan slikke meg på albuen, fremfor å drømme at jeg blir giljotinert. )

Det som skjedde var bare at tunga mi plutselig bare ble noe helt sprøtt lang. Også ble den kort igjen etter at jeg hadde slikka meg ferdig på albuen. Mens jeg gradvis ble mer og mer oppmerksom på at jeg lå på det rotete rommet mitt på Sogn studentby, begynte jeg å legge planer om å rømme av gårde med et omreisende sirkus. Folk vil sikkert betale helt ville summer for å se på dama som kan slikke sin egen albue!

Så skjønte jeg jo etter hvert at det egentlig bare var en drøm :( Jeg forsøkte likevel forgjeves å slikke albuen min der jeg lå i senga, men det funka rett og slett ikke lenger. Jeg hadde ingen magisk tunge mer :( Jeg er bare en helt vanlig student som må stå opp og lese til eksamenene sine. Jeg er dessverre en sånn student som skal prøves i 70 studiepoeng den kommende måneden. DØD OG PINE! Detta går aldri i væla.

Skal det gå som jeg vil, må jeg jo bli et overmenneske. Og de drømmene mine er jo så gjennomsiktige at det er helt flævt. Trenger iallfall ikke søke statens lånekasse om ekstra tilskudd til drømmetyder.

Men eg døyr nok ikkje. Jeg trenger kun å stå i 20 av de 70 studiepoengene jeg skal ha eksamen i. Og går det virkelig helt på tverke, så kan jeg jo fortsette å trene hardt på å slikke på albuen min, eventuelt gro skjegg. Da kan man også være med på omreisende sirkus, har jeg hørt. Jeg tror jeg faktisk har litt anlegg for det med skjegg. Eller iallfall litt bart om dere gir meg noen år…

Bestemor hadde i alle fall litt. Så om jeg ikke blir giljotinert med det første… Bank i bordet, touch wood….

Du vet du er en nøøørd,

…når den siste statusoppdateringa di på fb har blitt kommentert “Nørd” flere ganger. Og vennene dine liker det.

…når statusoppdateringene du har gjort siste måneden, er:

Ble glad da hun oppdaget ordet: 中华人民共和国国家人口和计划生育委员会 Det blir iallfall ingen subjektløse setninger når det er subjekt. 1000 tegn here I come!

 EF ÞU G37UR L3S1Ð þ377A L1KA2U Þ4 O6 S377U Þ377A Á V3GG1N8 Þ1N8

 APODOSIS Og jeg har nok en gang lært et fint ord av Pulleyblank. Bare trist det har så lite med eggedosis å gjøre...

 …når du avslutter en over ti minutter lang monolog med ordene: “Jeg tenkte det ville interessere deg, sånn siden du er så interessert i ordbøker.” (Dette er også ofte en indikasjon på at enten har du lite innsikt i hvem vennene dine er, eller så tenderer også vennene dine mot nerdestatusen.)

…når du gleder deg til å score 100 nerdepoeng ved å plassere den flunkende nye klassisk kinesisk-kinesisk-ordboka di ved siden av den store røde norrøntordboka di i bokhylla.

 To be continued…

Kina

Må bare legge ut en link til dokumentaren Siste tog hjem. Bra. Anbefales.

Hønn

(Jeg vet det er sånn kjærleiksdag i dag, og egentlig hadde jeg tenkt til å skrive et ironisk, misantropisk innlegg om at det er mulig å være gammel, bitter og rose- og hjertesjokoladehatende som 22-åring, men siden dette har vært en så fin dag, til tross for at jeg fortsatt aldri har fått et jævla hjertekort eller annet formet som hjerter 14. februar, så er humøret rett og slett for godt til sånt. Jeg har spist middag med Ida, fått de karakterene jeg vil ha i studentweb, masse, masse penger på kontoen og så har jeg styrtet en og en halv liter pepsi max. Oh yeah, life is great. Så da kan jeg jo ikke sitte her og være bitter og sur? Men jeg synes nå man må blogge 14. februar, så istedenfor fjorårets løsning, som jeg fortsatt synes var fantastisk, slenger jeg ut noe jeg hadde tenkt til å blogge i forrige uke:)

Hverdagen har sine lyspunkt. Det skal den ha. Hahaha. I dag hadde jeg det faget jeg kaller dialektologi og sånn. Det heter ikke det, faktisk heter det ikke noe med dialekt i i det hele tatt, men det er dialekter vi har om. Og litt annet. Det er ganske morsomt, men det blir en anelse repetitivt. Så istedenfor å følge med på den femte gjennomgangen av hva kløyvd infinitiv er, lot jeg meg fascinere av notatene til sidemannen. Han hadde flere store A3-ark. På dem hadde han store fargerike tankekart og sånne soler. De hadde flere farger enn jeg har hatt fargeblyanter siden jeg var fem! Og jeg tror det var et system i fargene. Hele sidemannen bare lyste system og struktur. Ordnung muss sein. Så begynte han å bla i blokka si, og hele blokka var full av lignende overpedagogiske soler og systemer. Ingen tvil om at denna kar´n går på lektorprogrammet i alle fall.

Dette er et tankekart:


Altså, nå er jeg ganske fordomsfull. Alle på lektorprogrammet er søte, naive, godtroende, kristne, blonde, blåøyde jenter fra Sørvestlandet. Altså med mindre de er gutter. Da har de tydeligvis fargerike tankesoler i notatbøkene sine. Dessuten møtte jeg en gang en lektorprogramgutt som minnet medstudenter på at det var viktig å sove godt og spise ordentlig frokost før man skulle ha eksamen. Jeg sier ikke mer.

Jeg tenkte at siden jeg altfor fort bygger opp slike fordommer, burde jeg, før jeg stempler alle lektorstudenter som tankesoltegnere, faktisk finne ut om han var lektorstudent. Jeg tenkte jeg skulle spørre han i pausa. Men da bare forsvant han, og det var like greit. For jeg har en følelse av at om jeg hadde spurt, ville jeg pekt halvflirende på tankesolene hans, og spurt: ”Går du lektorprogrammet, eller? Hehe, det der ser jo skikkelig pedagogisk ut! Haha, lærer du noe av det? Hva symboliserer grønn?” Hadde jeg sagt det, ville han sikkert oppfattet meg som spydig, eller bare syntes jeg var underlig…

Dessuten så var han så strigla. Han var lissom så ordentlig, hadde nok sett seg i speilet og gjort noe med håret sitt. Gredd seg, kanskje. Så hvis jeg hadde snakka til´n, hadde jeg følt meg som et mindreverdig takras. Det er det jeg føler meg som, hver gang jeg snakker med noen som grer håret sitt regelmessig.

Kan ikke folk bare slutte med det???

Herr Tankesol gikk altså for å snakke med en annen gutt, som helt sikkert også gikk lektorprogrammet. Han så også ut som han hadde gredd håret, men han hadde på seg noe jeg ville kalt busserullsaktig. Det virket jo sympatisk, men det var lissom noe med striglaheten hans som gjorde at busserullen fikk preg av svart dress.

Det som derimot skjedde i pausa, var at min andre sidemann (ja, herregud, vi må lissom ha et menneske på hver side av oss samme hvor vi setter oss i det skrekkelige rommet, vi sitter rundt et langbord, katastrofalt!) bestemte seg for å snakke til meg. Det var, når jeg tenker etter, første gangen noen på det kurset der snakka til meg (minus låne papir/bok). Og hva sier sidemann, jo : ”Synes du det er kjedelig?”

Hæ? What, 你说什么，kjedelig? Hva er det slags samtaleåpner? Jeg kan kun komme opp med to grunner til å spørre om det: 1 Du synes selv at det er så kjedelig at du på død og liv må finne en likesinnet og dele det med.

OKEI, dere, her kommer en fantastisk digresjon om første gangen noen overhodet tok kontakt med meg på Blindern. Det var første semester. Det var ei pen, blond jente som var like oransje i trynet som alle katta-fjortisene. Hun tok nok kontakt fordi hun trengte noen å dele sin frustrasjon og kjedsomhet med. Hun la ut om at hun aldri hadde vært mindre motivert for noe emne hun hadde tatt, enn Norsk grammatikk. Hva skulle hun med det, lissom, hun kunne da skrive norsk? (Minner litt om meg og Tina i 10., men den digresjonen får vi ta en annen gang) Vel, siden jeg var ny, dum og blant de yngste på universitetet, så tenkte jeg at jeg måtte jo jatte med, så joa, det vi gikk igjennom i seminargruppa, virka jo litt ehh… kjett.

Men altså, det gjorde jo ikke det! Herregud, det der står jeg ikke for. Norsk grammatikk er gøy. Punktum. Grammatikk er gøy!

Ja, du så riktig, det var et utropstegn der til og med!

Uansett, uventa nok var responsen hennes bare: ”Hæ?”

Så jeg måtte gjenta den skrekkelige setningen: ”Det virka litt kjett.”

”Det virka hva?”

”KJETT!”

”Unnskyld, jeg har aldri hørt det ordet der før, jeg. Kjett, sier du? Hva betyr det?”

Jeg så vantro på henne: ”Norsk grammatikk er kjedelig. Kjett betyr kjedelig.”

Etter at hun hadde kommet over det underlige ordet kjett, og jeg hadde kommet over at JEG hadde ”for mye dialekt” til å bli skjønt i Oslo, la jeg til noen modifiserende og optimistiske kommentarer om norsk grammatikk. Siden den pene, blonde jenta var ei av dem som liker å snakke med mennesker, forsøkte hun å holde i gang smalltalken med meg. Stakkars menneske, ingen lett oppgave, tro meg. Hun spurte hvor lenge jeg hadde studert, og jeg sa det var første semesteret. ”Første, ja, jeg har holdt på i åtte år, jeg. Kommer du rett fra videregående?” Jeg nikket. ”Det er så rart, asså. Jeg har jo tatt ppu og hadde praksis på videregående i vår, og det var så rart å lissom møte elevene derfra her nå.”

Jeg så nok ut som om jeg ikke helt skjønte, for hun forsøkte å forklare: ”Altså da hadde vi jo et sånt lærer-elev-forhold, og nå, nå er vi lissom likestilte.”

Da tenkte jeg at det nok ikke var så lurt å bli gående rundt på Blindern i åtte år… (Jeg er nå oppe i 2)

(NB. Samtalen er gjengitt etter hukommelsen. Den er ikke spesielt god, hukommelsen asså.)

I dag derimot, tror jeg ikke sidemannens spørsmål ble stilt i et håp om å finne en likesinnet. Sidemannen var en velkledd, eldre dame. Følelsen jeg fikk var mer: ”Stakkars lille jente som ser ut som hun kunne brukt ordet jamvekt som sovepiller. Hun vet at det ikke er obligatorisk oppmøte, sant?” Jeg må seriøst ha sett så uinteressert ut at hun begynte å bry seg.

Denne gangen unngikk jeg ordet kjett i svaret. Jeg tror hun skjønte hva jeg sa. Men det gikk litt inn på meg at jeg så så lei ut.

Så var herr Tankesol tilbake på plass, og timen startet igjen. Tempoet økte litt i andre time, og nå kommer jeg snart til poenget og dagens høydepunkt! På PowerPointen stod det ”høinn, hødn, hønn, hònn”. Herr Tankesol hadde stadig stilt observante spørsmål som viste at han var forberedt til timen. Dette spørsmålet innledet han med å fortelle at han ikke ville virke ignorant, men hva betydde egentlig hønn?



Supert at folk spør om ting de lurer på, og det er masse fine varianter av ord jeg ikke skjønner, og som jeg gjerne skulle spurt om, så det var ikke det som var så: hahaha.

Eller asså, hønn, haha, det er litt morsomt da. Litt.

Men det blir bedre. Foreleseren tar da og fører pekefingrene, som peker rett opp i taket, opp til hodet. Han forklarer at det er snakk om sånne. Det er nå det begynner å bli morsomt. Vi tenker at dette er ute av verden, men herr Tankesol har fortsatt ikke skjønt hva det er snakk om. ”Unnskyld, jeg har fortsatt ikke skjønt hva det betyr.” Foreleser har fortsatt pekefingrene stikkende opp fra hodet. ”Sånn som vokser her, sånne som jeg ikke har.” Da går det et lys opp for herr Tankesol:

”Ahhhh…. Hår!”

Til alle som ikke var der, foreleser hadde da hår, kanskje ikke akkurat på hele hodet, men det var da en del igjen.

Gud, that made my day. Det var så vanskelig å slutte å le.

...and you must not get frustrated

Jeg innser at det er de første ordene jeg har markert i min "A New Practical Primer of Literary Chinese". Viktige ord, men de hadde gjort seg bedre i Pulleyblank-grammatikken. Denna praktiske Primer´n er jo nesten litt forståelig og nesten litt morsom.

Konteksten til bokas første markerte setning:

Idiomatic usages of some vocabulary items: No matter how thoroughly you learn the grammar of literary Chinese, or how frequently you practice characters, there will always be some ways of using specific characters that you won´t be able to anticipate. Sometimes these usages aren´t even mentioned in dictionaries. You must be patient and pick up this information as you go along, and you must not get frustrated.
Case in point: The verb 死 ("to die") is normally intransitive (i.e. it doesn´t take direct object - you can´t "die someone"). But in this lesson, it is followed by the direct object pronoun 之。 Perhaps you might guess that 死 should be interpreted as "to kill" in this case - but you would be wrong. In fact, 死 can take as its object the person for whom one dies (in an act of loyalty); this is usually one´s ruler or lord.

Hvorfor i all verden legger jeg ut dette på bloggen min? Fordi atte det både får fram hvorfor det er morsomt og hvorfor det er håpløst å studere kinesisk? Forresten føler jeg at jeg har lest det der om 死 før. Hvor i all verden kan det ha stått? Kan det ha vært Pulleyblank´n? Kan jeg ha fått med meg noe av det jeg leste der? Nei, heller tvilsomt; det må nok ha stått et annet sted.

Edwin Pulleyblank:

(Legg merke til mannens evne til å holde seg oppdatert på moderne teknologi, har han twitter-konto?)

Den grammatikken hans kommer nok til å bli roten til mye frustrasjon det kommende halvåret. Ååååååååå...... Ja, for jeg blir både støtt og stadig litt frustrert, jeg. Men gleder meg til neste kapittel i den praktiske primer´n; det ryktes at teksten som skal oversettes, er riktig så morsom :)

Strikking og banking

Atte plusli så bare så jeg på klokka, og den var bare litt over seks lissom. Og jeg hadde gjort alt som må gjøres til i morgen. Også var det likevel nesten tre og en halv time til tv-programmet jeg har tenkt til å se, og da blir man jo litt sånn...

Hæææ? Hva nå´a?

Altså jeg kunne gå igjennom de to første kapitlene i Klassisk kinesisk en gang til, for jeg er ikke helt sikker på om jeg har oversatt riktig eller gjort alle oppgavene der. Jeg kunne sikkert se over det som står om østlandske dialekter en gang til, men jeg tror nesten jeg har vært igjennom det to ganger allerede, så det da. Jeg kunne begynne å lese på det som skal være forberedt på torsdag og fredag, menne... ehhh.... Jeg gidder ikke det. Jeg vil gjøre noe annet.

Men hva da?

Nei, sannelig om jeg vet. Renate kom med noen forslag:

1 Lage budsjett

2 Planlegge den skumle saken som kalles fremtiden?

3 Lære å strikke

Seriøst, Renate? Er det alt du kommer opp med. Budsjett over hva? Jeg liker ikke å bruke penger og jeg bor på Sogn for 2500 i måneden. Jeg trenger ikke noe budsjett. Og det er liksom ikke så morsomt å skrive ned hvor mye penger man skal bruke på ting når. Også må man liksom følge opp med å ha oversikt over hva man har brukt pengene på, og det vil bli litt nedtur å se hvor stor del av budsjettet som går med til sjokolade og kaffe, spesielt om man sammenligner med hvor stor del som går med på frukt og grønt.

Kanskje jeg skulle love meg selv å skrive ned hvor mye penger jeg bruker på sånt og legge det ut på bloggen. Det ville selvfølgelig bli så flaut at jeg hadde måttet endre livsstil. Og det hadde jeg sikkert hatt godt av. Det gjør jeg ikke med mindre denne ideen utløser storm av leserkommentarer! Hører dere det, om mange nok kommenterer, legger jeg om livsstilen, og det vil være en viss fare for at hjertet mitt overlever til jeg når trettiåra...

Forslag 2, er du fullstendig galen, Renate? Altså siden jeg ikke kommer til å følge forslag nummer én, kommer jeg ikke til å leve til jeg er 30. Og om jeg følger forslag nummer to, kommer det seriøst til å gå helt i stå for meg. Framtida??? Nei, jeg tror jeg må ut å kjøpe meg et bankebrett, jeg.

Bank. Bank. Broren min skriver sånn særemne i norsken, også skriver han om Erlend Loe. Når storesøstra studerer nordisk, så kunne jo lillebroren funnet noe storesøster ville hjelpe han med. Erlend Loe, lissom, jeg kan ikke utstå den mannen, eller i alle fall ikke måten han skriver på! Og det finnes et par dotter der ute som, etter å ha lest bloggen min, sier at om jeg hadde skrevet en roman, hadde det vært en dårlig Erlend Loe-roman.

Nei, det hadde det ikke. Jeg har ikke store tanker om meg selv, men om jeg hadde skrevet en roman, hadde det vært mye bedre enn det tullet der.

Selv om jeg ser hvor dottene vil hen.

Bank. Bank. Forslag tre er også veldig uaktuelt, Renate. Jeg kan da strikke. Alle kan strikke. Det lærte vi på barneskolen, skjønt jeg husker ikke hvordan man legger opp masker.

Hvorfor strikker folk? Garn er dyrt, det er tidkrevende. Til tross for at jeg ikke liker å gå i butikker, virker det lettere å kjøpe seg en genser når man trenger det...

Men folk vil ikke at det skal være enkelt? De vil ha noe å bruke tida si på? De vil få den til å forsvinne?

Hvorfor driver folk og lever enkli?

Jaha, ja, jeg tror kanskje jeg tar opp en eller annen skolebok igjen, jeg. Memo to self: Ikke få tid til å tenke igjen, Oda.

I en ideell verden

Synes det er trist at de to siste innleggene før bloggtørken er de to kjedeligste i manns minne...

Det er så mye som ikke er ideelt her i verden. Blant annet at jeg har eksamen på onsdag. Veldig ikke ideelt. At jeg kan få utdraget med oppramsingen av alle de kinesiske forfatterne i den laaange, håpløse teksten skrevet med tradisjonelle tegn, med enda mer mellom linjene enn på. At jeg kan få en av de enkleste tekstene som jeg har forsømt fordi jeg på død og liv vil kunne si noe fornuftig om helvetestekstene om jeg skulle få dem. At vi skal snakke kinesisk på eksamen. At jeg ikke kan kinesisk. At jeg ikke kan snakke. At jeg må vaske klær igjen. At å hive søppel minner skremmende mye om å spille mikadospilet vi hadde på hytta da jeg var liten.

At NÅ begynner jeg å blogge igjen. At jeg er lei av å ha konstant dårlig samvittighet for alt jeg synes jeg burde gjøre, alt jeg synes jeg burde kunne og alt jeg synes jeg burde være.

Oj, nå hadde jeg nesten glemt at kvalifiseringsoppgava skal leveres i dag, og at den fortsatt er 500 tegn for lang. Når den skal være om lag 1000 tegn, er det ikke det heller særlig ideelt.

Dessuten er verden urettferdig. Folk mister jobben på grunn av finanskrise. Lin, stakkars, fikk ikke Qing. Gamle Zhang og sønn(er) jobber fra morgen til kveld, men måtte selge huset for at gamle fru Zhang skulle få medisinene sine. For ikke å snakke om ”放地雷“的小男孩儿 og hans like. Og der gikk det plutselig opp for meg at utvalget av tekster i kompendiet faktisk er ganske godt hvis målet er å få satt de bortskjemte, norske kinesiskstudentenes bekymringer inn i et litt større perspektiv. Det finnes folk som dør av sult, asså!

Vi har det for godt. Istedenfor å legge dårlig samvittighet for all verdens urettferdighet på skuldrene mine, på toppen av alt det der andre, så fyller jeg glasset halvfullt, det er så vanskelig det der, tenker på at det er morsomt hvor mye kinesisk jeg faktisk har lært, at jeg faktisk kan fortsette med master i det jeg tror jeg vil ta master i, til høsten samme hvordan eksamen går. Og gleder meg vilt over at jeg kan leve på lånekassa og gjøre det jeg har lyst til. Slippe å poppe "popcorn" (<-Dette må man være kinsiskstudent for å skjønne)!

Så skal jeg bare fortsette å insistere hardnakka på at livet er herlig og lese litt mer kinesisk, jeg.