I dag kom jeg tilbake etter fem fantastiske dager sammen med min nydelige og fullstendig gale, tyske venninne Alexandra (Alex Alexita Latexita Zhhee German!) i Shanghai.
Jeg hadde altså vært borte i hele fem dager, og da jeg kom inn i heisen i blokka vi bor i i Beijing, og skulle trykke på etasjeknappen, så kunne jeg ikke for bare livet huske hvilken etasje det var vi bodde i.
Ååå gud, hvorfor er jeg sånn?
Hva gjør man da? Var det ikke fjerde? Nei, det var det ikke, for jeg husker at jeg tenkte over at det var høyere enn jeg bodde i Norge. Kanskje det var åttende da? Åttende og fjerde er det lett å blande…
Eller sjette. Jeg følte det var et partall. Men den følelsen var rimelig vag. Det kom et annet menneske inn i heisen. Så jeg følte jeg måtte velge en etasje, en annen enn dama med sykkelen. Så jeg tok den opp i fjerde. Da jeg stod der, vurderte jeg å ringe Klara og Ingeborg, men jeg syntes det ble for dumt (og flaut, men likevel forteller jeg all verden om dumheten min på internett). Jeg sa adressen min inni hodet: Lin Da Bei Lu Wen Cheng Jie B-3 ?04… ? Etasjeangivelsen mangla, men resten satt som et skudd ...
Det endte med at jeg kom på at alle utlendinger må registrere hvor de bor, hos politiet, og at da jeg gjorde det, fikk jeg en fin lapp som jeg la inni passet mitt, og passet mitt hadde jeg med. Så jeg rota det fram, og ja, på lappen stod adressen: ”…B-3 504”
Altså bor jeg i femte etasje. Nice to know :) Men så mye for partallfølelsen.
Jaja, i Shanghai tok jeg heisen opp 28. etasje i naboblokka til Alex. Hmm… Har lyset gått siden jeg var her sist? Stod det ikke et juletre ved siden av døra til Alex? Kanskje naboene har fjerna juletreet. Hvorfor fjerne det akkurat når lyset har gått. Her har det skjedd litt for mange endringer i løpet av dagen. Ikke for det, det er jo på tide å fjerne juletreet. (Her må jeg skyte inn at det faktisk var først da jeg reagerte på at det var litt rart at det hadde stått et juletre uttafor døra til Alex i slutten av august.) Men noe var galt, og nøkkelen fungerte ikke. Hmm, har jeg gått feil?
Men asså, til mitt forsvar, alle de forbanna høyhusene i kilometervis avstand var helt klin like. Og når det kommer til det juletreet jeg ikke tidligere hadde reagert på var malplassert, så er det her i Kina sånt man ikke legger merke til etter hvert. Massasjestedet rett utenfor, jeg husker ikke om det lå i riktig eller feil blokk, men i alle fall sånn at jeg gikk forbi det flere ganger om dagen mens jeg var i Shanghai, spilte kontinuerlig Stille natt, sånn pipetone-versjon av Stille natt. Greit nok det, og det hadde jeg sikkert ikke tenkt over heller, hadde det ikke vært for at de samtidig spilte av pipetoneversjon av noe helt annet, noe jeg aldri helt fikk tak i hva var. Kan godt ha vært en koselig låt det også, men pipende sammen med Stille natt. Nei takk! Hva tenker folk med??
Slutt å tenke, sier nå jeg. Følg mitt eksempel og se hvor et absolutt minimum av hjerneaktivitet fører hen. Kanskje du blir kjent med noen koselige naboer når du forsøker å låse deg inn i leiligheten deres?
Jeg klarte, sånn apropos etasjer, å surre meg opp i hundrede etasje av Shanghai World Financial Center mens jeg var i Shanghai. Det var intendert , masse hjerneaktivitet og en del penger brukte jeg på å komme meg opp dit. Bygningen ser ut som en flaskeåpner og er i følge wikipedia den tredje høyeste skyskraperen i verden. SÅ DET! Jeg tenkte det skulle være litt sånn: Been there, done that, nå kan jeg skryte av at jeg har vært i en tresifret etasje. Men det var faktisk litt mer sånn: WOOOW-opplevelse.
King of the World!
Jeg er på toppen. Se på de små menneskene der´a! Helt sånn svimmel-opplevelse!
Jeg og Alex hadde ikke helt samme døgnrytme, min var sånn: vant til å stå opp før seks og lese til dagens gloseprøve-døgnrytme, og Alex sin var mer: Oa hela natten og stå opp så man rekker å få med seg skyline-solnedgangen fra jacuzzien på toppen av Hyatt-hotellet på the Bund-døgnrytme. Så siden det meste av templer og museer stengte 4-5, så gjorde jeg litt sightseeing på egenhånd.
Så altså proofet på at jeg var der:
Det skal absolutt heller ikke stikkes under stol at Alex i blant også gjorde en helhjertet gaid-innsats. Og tok bilder:
Litt mye bilder:
Shanghai var bra :) Og den ene av de to etterlengtede ferieukene mellom sommerskolen og høstsemesteret er over :(
Hvordan jeg overlevde sommerskolen, har jeg ikke meddelt så voldsomt mye om her på bloggen. Det har to årsaker:
1) IKKE ET JÆVLA SUPPEHUE HAR KOMMENTERT DET FORRIGE INNLEGGET PÅ BLOGGEN!
Jeg regner med at det betyr at ingen leser eller bryr seg om meg eller bloggen min!
2) Jeg antar det ikke er så mye morsommere å lese om daglig 12 timers glosepugging og lesing av lange tekster om kinesisk helsepolitikk på kinesisk enn det faktisk er å pugge gloser 12 timer om dagen og rote seg gjennom lange tekster om skjevfordelinga av ressurser innen helsesystemet i Kina på et språk som er helt kinesisk for en…
Jeg vurderte, i stedet for å legge ut om forskjellige puggestrategier, å begynne med noe så kreativt som ”Dagens outfit”-spalte. Jeg tok faktisk bilde av meg selv etter at jeg kom hjem fra skolen, i min nye, fantastiske, vaskevannsgrønne engangsregnkappe. Men så gikk jeg inn på bloggen min og så at ingen hadde tatt seg bryet med å kommentere det forrige jeg hadde skrevet, og da ble jeg bare sint:
DA KAN ALLE DUSTENE I HELE VERDEN BARE HA DET SÅ GODT! DER GIKK DERE GLIPP AV ÅRHUNDRETS VASKEVANNSGRØNNE ENGANGSREGNKAPPE!
Og alle de andre spennende antrekkene jeg hiver på meg før skolen om morgenen!
Skole, ja. Dette er et bilde fra campus:
Her skal jeg holde ut fram til jul… Håper jeg.
Det skal sies at sommerskolens avsluttende prøver ikke var i nærheten av så jævlige som vi hadde ventet. Jeg grua meg spesielt til den muntlige. Jeg hadde for meg at hu dama som underviste i muntligfaget, hadde lagt meg for hat allerede første dagen på sommerskolen. Dessuten er jo bare alt muntlig skummelt. Så jeg var klar for døden!
Da var det selvfølgelig desto koseligere at dama plutselig ikke hatet meg mer, om hun noensinne gjorde det, og at hun sa masse koselig, om at uttalen min var god og grammatikken, og at jeg ikke hadde noen grunn til å være nervøs. Jeg måtte bare tørre å snakke!
For en fantastisk koselig avslutning på seks ukers helvete!
Eg vart så glad! Og eg er framleis høg! Høgt oppi skyene…
Jeg kommer til å falle som en stein når vi starter med testing og høstsemester om en uke.
Som en stein fra hundrede etasje…
