FADAI søndag 24. juli 2011

På fredag hadde vi to prøver, en innlevering og et forberedt fremlegg + at vi gikk gjennom diverse andre lekser. Og det var type lekser som vi kun hadde en dag på å gjøre. I morgen, mandag, skal vi ha en gloseprøve i 119 (Klara har telt) gloser. Hver glose består av mellom 1 og 8 tegn… Jeg forsøker å lese på disse ordene, men gang på gang begynner jeg å fadaie. Fadai kan bety ´to be in a daze/trance´, ´stare blankly´ eller ´to look absent-minded´i verste fall: ´to look like an idiot´. Jeg bedriver uhensiktsmessig mye fadaiing her i Kina, spesielt når lærerne stiller meg spørsmål.

Nå i helga har fadaiinga ofte gått over i meningsløs oppdatering av norske nettaviser. Do I really need to know all the details? Nei, det gjør man vel ikke. Ellers er jeg målløs. Det er ufattelig.

Heldigvis har vi ikke så mye bombeangrep eller skytedesperadoer her i Beijing. Jordskjelv og flom har det også vært lite av (bank, bank i bordet og touch wood). Jeg trodde sommeren pleide å være agurktid i Norge, men den gang ei, nei.

Skrekkelig.

Jeg har gjort lite utenom å fadaie denne helga. Jeg har dog vasket badet og vært på en liten handletur. Jeg jobber også, i likhet med forrige helg, med å bli kvitt den teite forkjølelsen som ikke vil slippe taket. Beijing er varmt, varmt og klamt som et sant helvete, men på skolen har vi air condition. Og det er visst en regel i Kina at ting enten må være for kaldt eller for varmt, så vi må huske å ta med oss skjerf og gensere på skolen. Ellers går det som det har gått med mange av oss; man bli syk.

På handleturen min fikk jeg kjøpt meg en døbillig og elendig nokia-mobil som kan lese og skrive kinesiske tegn. Jippi, det burde jeg egentlig ha rota meg til å gjøre for lenge siden. Men ting tar visst tid i min verden. Jeg fikk også endelig kjøpt meg en shorts. Skal jeg nå begi meg ut på en digresjon om at den eneste shortsen jeg har her i Beijing, som for så vidt er den eneste shortsen jeg har brukt de siste årene, ble kjøpt for 20 kroner i Beijing for fire år siden og nå i likhet med alle de andre klærne mine som jeg liker, har blitt hullet, eller skal jeg … merker det er for sent. Den digresjon får dere bare se gjennom fingrene med. Jeg vet jeg har skrevet mye om min forkjærlighet for gamle, utgåtte sko og klær tidligere. Det er sikkert grenser for hvor interessant andre mennesker finner de hullete klærne mine. Hallo, jeg er i Beijing, jeg må da ha noe mer interessant å skrive om enn hullene i klærne mine.

Uansett, poenget var at jeg fikk kjøpt en ny shorts da. Men den kosta ikke 20 kroner og dessuten var det allerede hull i den. Det var bare det at han som hjalp meg i butikken, gikk så hardt inn for å hjelpe meg å finne noe jeg likte, også var han hyggelig og ville hjelpe meg å lære kinesisk.

Også sa han at jeg var pen… Ehh…særlig…Og at veska mi var fin… Det er den jo egentlig da (jeg kjøpte meg sånn fancy brun skinnveske som står i stil med skoene mine før jeg dro fra Norge, burde sikkert lagt ut bildet av den, men neida). Også tror jeg fader meg at han sa at kinesiskuttalen min var god…Ehh…særlig…

Menne selv om jeg ikke tror på han så…ehh…kjøpte jeg den shortsen, ja.

Etter at jeg hadde gjort innnkjøpene mine, fant jeg ut at bak kjøpesenteret vi alltid handler på, er det et annet kjøpesenter/marked som har billige ting.

Da vet jeg det til neste gang.

Så det har jeg gjort i helga. Jeg tror jeg kommer til å være mer glad i helgene i Kina enn jeg var i Norge. Jeg er også mye mer happy hver dag når skolen er over, men jeg er ikke fullt så ivrig etter å gjøre leksene min og lese til timene som jeg var i Norge. Det er litt trist.

Det blir litt mye fadaiing. Og jeg er glad for at cirka en tiendedel av undervisninga før jul er overstått. Vi har gått på skole i to uker allerede. Det gjør direkte vondt å tenke på at det nesten er en måned til nordmenn flest kommer i gang med skole og studier igjen.


Så en liten statistikk over studenttilværelsen i Beijing så langt:

Antall ganger kommet for sent: 1, menne…asså…det var noen som hadde låst fast syklene våre med en stor kjetting fordi vi hadde feilparkert, og det var bare ingen ledige taxier, dessuten var det første dagen og de hadde bedt oss møte opp et kvarter før vi trengte.
Antall ganger vaska rommet mitt: 0
Antall ganger spist fangbianmian, også kalt koppenudler: 2
Antall ganger spist på McDonalds: 0!!!!!
Antall ganger spist hotpot: 2
Antall Pepsi Max drukket: 3-4 0,5 l
Coca Cola light: 3 0,5 l
Coca Cola: Allerede mista tellinga…
Sjokolader: 0!
Antall Shortbread-pakker fra Merry Mart: 2+

Ellers har det vært ekstraordinært klamt, forurensa og ekkelt i været de siste dagene. Utsikt fra rommet mitt:


Beijing er en vakker by. No doubt.

Heldigvis har det begynt å regne nå. Etter regnet blir himmelen blå :)
Det regner faktisk skikkelig i dag. Vi gikk ut, og ble kliss klass inn til undertøyet i løpet av et halvt minutt. Vinden gjorde alt som heter paraply fullstendig overflødig og unødvendig.

Det var sikkert bra for forkjølelsen. Jeg er så flink til å fokusere på det positive. Det var faktisk herlig. Deilig, avkjølende regn. Og halve grunnen til at vi gikk ut, var at det var et sånt regnvær som bare må oppleves. HERLIG REGNOPPLEVELSE! Det er viktig å fokusere på det positive og ikke bli sittende altfor fadaiende foran norske nettaviser altfor lenge.

119 gloser, here i come!

Ankommet Kina

Så er man i Kina igjen. Det er fortsatt et underlig land med rimelig uforståelig språk og masse små mennesker som peker og hvisker, sier eller til og med hyler ”UTLENDING! (waiguoren/laowei!)” etter deg. Skjønt de har blitt bedre siden jeg var i Xuchang. De har kanskje rett og slett sett et par utlendinger før i Beijing. Men de stirrer fortsatt. Jeg luter ryggen, forsøker å krympe meg, men de kommer til å fortsette å stirre og hviske bak ryggen min; jeg har begynt å innse at jeg aldri blir en liten kineser. Men man blir mindre her. Ikke fordi man luter ryggen, i alle fall ikke primært derfor, men fordi alt annet er så stort. Det er gedigent. Man blir en sånn liten maur i en kjempetue. Når som helst kan det komme en kjempefot ned mellom de digre bygningene og knuse alle de ubetydelige, utallige menneskene som sykler eller står fast i kø på den ti felts store motorveien. Heldigvis vil man ikke se foten før den smadrer en, for smogen er så tett at man er heldig om man ser toppen av bygningene langs de digre motorveiene. Nei, nå svartmaler jeg. Det er faktisk lyst og fint i Beijing om dagen. Himmelen er for det meste blå, selvfølgelig ikke like blå som den norske, men fortsatt er den blå. Dessuten gjør forurensninga solnedgangene ekstra vakre!

Også har vi funnet leilighet. En fin, stor og lys leilighet. Den har vi brukt de siste dagene på å vaske og kjøpe inn ting til. Vi var på IKEA :) Vi spiste kjøtboller :) Og kanelboller :) Også kjøpte jeg masse knekkebrød og elgelasagne :) Jeg brukte nesten mer penger i matbutikken enn i møbelbutikken! Det gikk veldig opp for meg at man ikke er i nærheten av så isolert her som man er i Xuchang. Og det er litt fint. Kanskje litt mindre spennende. Men det er spennende nok. Også kanskje jeg klarer å fokusere litt på skole om det ikke er altfor mye rar mat og inntrykk å fordøye. Skolen starter på mandag. Var ikke mye sommerferie, men jeg har klart å utnytte det jeg hadde godt, synes jeg. Det var en uforglemmelig togtur!

Siste blogginnlegg var fra Sibir. Der likte jeg meg! Vi var ved Baikalsjøen. Sjøen er så stor og kald at når ikke sola varmer eller når det blåser fra sjøen, blir det isende kaldt i hele området rundt sjøen. Overalt var det søte, små trehus med vindusglugger og de nydeligste treutskjæringene. Jeg og mamma gikk på masse turer og konstaterte at naturen var som i Norge bare at det så ut til å gro litt mer tomme vodkaflasker langs turstiene i Sibir.

Også så vi ferskvannssel!

Vi fikk faktisk bruk for hodelyktene, som jeg mobba mamma så fælt for å ha tatt med, i Sibir. Da vi kjørte tilbake fra Listvyanka til Irkutsk, kom vi utfor århundrets uvær. Vi tok turen med en liten minibuss for bare et par kroner, altså enda billigere enn med taxien vi tok motsatt vei. Det var vel hva man kan kalle en bumpy ride. Den starta i solskinn, men så begynte det å øsepøse og vi kunne kjenne at vinden forsøkte å trekke minibussen ut i grøfta. Og vi kunne se at den hadde lyktes med et par mindre biler. Trærne bare blåste overende og la seg tvers over veien. Turen tok dermed sin tid og det var litt ubehagelig siden bilen ikke var særlig tett og vi og tingene våre ble rimelig våte. Vel framme viste det seg at hotellet vi skulle bo på i Irkutsk hadde mista strømmen og det var da hodelyktene viste seg å være ganske så hendige.

Faktisk fikk vi bruk for alle de smarte tingene mamma hadde pakka med unntak av peppersprayen. Stort komplement til pakkesjefen.

Mongolia var nesten enda mer fantastisk enn jeg hadde forventa. Og det skulle litt til. Jeg hadde trodd at gerene (disse telthus-greiene til de mongolske nomadene) som alltid er avbilda i turistkataloger og lignende, var en sånn forhistorisk greie som fem mongolske familier hadde tatt i bruk igjen for å dra turister til landet. Men det var det ikke! Ikke lenge etter at vi kryssa den russiskmongolske grensa, noe som det må nevnes tok ufattelig lang tid og var ubehagelig varmt, poppet gerene opp titallsvis ute på slettene mellom de særegne mongolske fjellene. Den siste delen av togturen var det langt mer enn løvskog å glane på ut av vinduet. Det var allslags dyr og terrenget var mye mer variert. Vi så kjempegedigne heste-, ku- og geiteflokker overalt, og gjetere som red på hester og kameler mellom dem. Det er 13 hester per menneske i Mongolia! Barna begynner å ri alene og passe på dyra når de er sånn 3 år gamle. I de tradisjonelle hesteløpene er rytterne aldri eldre enn 10 år. Det er rett og slett fordi hestene løper fortere med lettere bør. Jeg synes det høres litt sykt ut å la en fireåring ri et 30 kilometer langt løp i full galopp.

I naturreservatet, hvor vi bodde to netter i vår egen ger, så vi enda flere dyr. Morsomst var det å se den mongolske villhesten, przewalskihesten/takhi. Den har et annet antall kromosomer enn den vanlige hesten og er nærere beslekta med urhesten. Jeg fikk også oppfylt drømmen om å galoppere så fort jeg ville på de endeløse mongolske slettene. HELT VILT!

Vi kjørte også gjennom Gobiørkenen. Jeg har aldri vært i en ørken før og ble veldig overraska over hvor heftig det regna der…

Grensepasseringa til Kina tok også noe inni helsikes lang tid. Kontrollørene, som gang på gang kom marsjerende mot toget for å sjekke det ene og det andre, var på grensen til skremmende. Jeg tror virkelig de gikk inn for å gjøre grensepasseringene så ubehagelige og langtekkelige som mulig. De sjekka og de sjekka. Så strengt i passet og så strengt på oss, så strengt på visumet og stilte spørsmål i en gravalvorlig tone som gjorde at man ønska man aldri hadde funnet på å ville entre landet:
- Why you stay in China so long?
- Study.
- Study where? Which university?
- Beida.
Han granska meg alvorlig mens jeg fant fram skolepapirene, men da han så på dem falt den strenge maska fullstendig. Uttrykket endra seg totalt. Jeg kunne ikke se om han var overraska, imponert eller hadde mest lyst til å stikke av med inntakspapirene, men han så opp på meg med store øyne, sa ”Congratiulations!” og forsvant. Og jeg var i Kina.

På den kinesiske grensa måtte de også skifte understellet på toget. Så de jekka oss opp mens vi satt inne i vognene. Det var jo litt underholdende. Toget var delt opp så vognene stod på ulike spor og vi kunne se alle de andre turistene som hang ut av vinduene for å se og ta bilde av begivenheten. Også vinka vi til hverandre og tok bilder av hverandre, for selv om man hopper av og på toget, er det ikke flere turister enn at man blir gående oppi de samme turistene på alle turistattraksjonene langs ruta, og man føler man blir litt kjent med dem.

Grunnen til at understellet skiftes, er at Mongolia og Russland har en annen vidde på jernbanesporene enn resten av verden. Grunnen til at Mongolia og Russland er så sære, er at de en gang i tiden ville gjøre en invasjon så vanskelig som overhode mulig.

Neste morgen våknet vi i det grå tåkelandet Kina. Fjellene vi kjørte gjennom inn mot Beijing var storslåtte og fantastiske å se, men jeg skjønner ikke hvorfor smogen alltid ligger ekstra tett når jeg ankommer Beijing. Man bare må tenke: Hva faen er det jeg gjør i den tette, grå, møkkete suppa her? Hvor lenge holder jeg ut før luftveiene er fullstendig tette?

Heldigvis lysner det alltid etter noen dager, og man i alle fall vurderer muligheten at byen har en slags form for egen sjarm.

(Egentlig skulle jeg jo illustrert dette innlegget med bilder, men nå har jeg brukt så mye tid på å skrive at jeg heller bør finne meg noe bedre å gjøre. Kanskje det kommer bilder senere, kanskje kommer de her, kanskje kommer de på facebook...eller kanskje kommer de ikke i det hele tatt. Vi får se.)