Life goes on and on and on and on and on and on and on and on...

Ingenting er som når man kommer hjem til den tomme leiligheten kvart på fem en fredagsettermiddag, og endelig kan ta seg en jafs av knekkebrødene med smør, som man brukte tre minutter på å smøre seg før man gikk på skolen. Det var faktisk akkurat de tre minuttene jeg kom for sent til kinesisktimene. Det var de tre minuttene jeg hang etter i hodet hele dagen. Det var de tre minuttene som gjorde at jeg ikke fikk tid til å spise de forbanna knekkebrødene i løpet av dagen. FADER, jeg skal ALDRI smøre meg niste igjen:



Altså, jeg hadde vel egentlig tid til å spise dem. Grunnen til at jeg tok meg bryet med å smøre dem i utgangspunktet, var at jeg skulle møte Hilde og Kjersti for å spise lunsj. Også synes jeg det er litt flaut at jeg alltid møter opp til fredagslunsjen vår med nyinnkjøpt tullemat, av typen nudler, når Hilde og Kjersti har fine, velkomponerte, hjemmesmurte matpakker. Men så da vi møttes, gikk det opp for meg at jeg ville virke enda mer håpløs om de fikk se at jeg hadde tatt med meg en plastikkpose med knekkebrød med bare smør. Ja, tenk, jeg liker faktisk knekkebrød med smør! Men det ser jo verken fristende eller spesielt oppegående ut å spise det. Så jeg lot dem bare ligge i veska mi, jeg.

Og egentlig så hadde jeg tenkt til å spise dem etter at jeg hadde møtt Hilde og Kjersti, men så plutselig brukte jeg tida før dagens to siste timer på eh... andre ting.

Også satt jeg der i dagens nest siste time og holdt på å forsvinne inn i min egen sult mens jeg forsøkte å ta innover meg at semesteroppgava vi skal skrive, skal være ´kompetent refererende´ (les: blotta for egen tenkning), akademisk skrevet (les: ikke som bloggen min), i stilen: ´Si hva du skal si, si det, og si hva du har sagt´og i tillegg skal den, paradoksalt nok, ikke være for kjedelig lesning...

Jeg blir veldig sulten av å tenke på sånne umulige oppgaver man har foran seg!

Men av en eller annen grunn var det så koselig å snakke med HIlde i pausa at jeg nok en gang glemte å spise.

FØKK MÆJ LISSOM!

Den siste timen jobbet jeg hardt med å ikke hate meg selv og min så mye omtalte ustrukturerthet for mye, og heller fokusere på at jeg fikk 98% på ukas kinesiskprøve. JOHO! Jeg var i alle fall ikke helt dum hele uka!

...

To be continued!

The awkward moment...

...når du pusser tenna om morran og tannbørsten fortsatt er våt etter kveldens tannpuss.

...når du plutselig oppdager at trikken du trodde du satt på, er langt foran deg, faktisk snart fremme ved stasjonen du skulle til, og du ikke kan huske at du gikk av...

...når du som nordiskstudent tar deg selv i å uttale setningen: Men det er jo obvious that det er feil.

...når du oppdager at du har brukt to timer på å vaske sånn cirka tre tallerkener og ett glass.

...når du har sitti og skrevet på et dokument i en time og sjekker hvor mye du har skrevet, og finner ut at du faktisk har klart å halvere teksten du hadde i utgangspunktet, ved å fjerne alle formuleringer du var misfornøyd med.

... når du har stått nesten hele veien til Eidsvoll og kommer på at halv seks-toget fredagen før Birkebeinerrennet ikke egentlig er det lureste toget å ta hjemreisen med.

... når du venter på grønt lys og det går opp for deg at du akkompagnerer ipoden litt vel høyt og at det er andre mennesker som også venter på det grønne lyset.

...når du lurer på hvorfor kaffen smaker Caramel Rooibos-te og kommer på at koppen du helte kaffen i, var halvfull av te.

...når du oppdager at du synes den virkelige verden faktisk er enda mer surrealistisk enn drømmene dine (se innlegget under).

...når det endelig går opp for deg at du er sånn cirka verdens største rotehue og virkelig trenger å strukturere livet ditt.

...når du kommer på at den konklusjonen har du egentlig trukket i overkant av 1000 ganger tidligere.

Har drømt

... at jeg besøkte slektningene til Hilde på Filippinene. Også syntes de at jeg var kjempeteit. Også lurte jeg på om jeg kunne vaske hendene før vi skulle spise. Og da jeg vaska hendene mine, så så de helt forskrekka ut, som om jeg skulle gjort noe kjempeuanstendig. Jeg trodde jeg hadde brukt for mye eller for varmt vann, sånn à la kinesiske tilstander, men så viste det seg at de syntes jeg var kjempeuhygenisk fordi jeg ikke skylte munnen før jeg spiste. Så de tvang meg til å skylle munnen, men da jeg hadde vann i munnen, ble plutselig munnen full av slim. Det var mildt sagt ekkelt, og det syntes alle filippinerne også da jeg spytta ut slimet. Heldigvis måtte jeg på skolen. Jeg skulle ha engelsk, for det er alle så flinke i på Filippinene, visstnok, i alle fall sammenligna med andre asiatere. Men da jeg kom på skolen, som var påfallende lik Storhamar, viste det seg at vi skulle bruke engelsktimene til et besøk på den lokale iskremfabrikken. Og jeg bare: Sorry mac, vi skal ikke på noen iskremfabrikk, vi skal lære engelsk! Men lærerne bare: Jammen dere får jo smaksprøver! Så jeg bare: Vi er ikke så lettbestikkelige! Jeg har ikke akkurat kommet til Filippinene for å spise is! Is er jo nesten ikke godt, og asiatisk is er jo direkte vondt! Men alle de andre elevene bare jubla fordi de skulle få spise is, også hoppa alle inn bak i en lastebil, også kjørte de fra meg. Så jeg ble bare sittende igjen alene utenfor klasserommet.

Heldigvis var det noen russiske utvekslingsstudenter som kom for sent. De lurte på hvor alle var, og jeg forklarte at alle var kjempeteite og hadde dratt til en iskremfabrikk for å spise is. Russerne syntes også at alle var teite, men det var fordi de andre ikke hadde venta på dem. De syntes det var urettferdig. De ville også ha is! Også lurte de på hva vi skulle gjøre mens vi venta på de andre. "Vi får vel finne oss noe annet å kose oss med da!" Sa en av dem. Og da hylte alle: "JAA! VODKA!" Og jeg bare: "Aaa, futejia (kin. for vodka)!" Så satte vi oss i skolegangen og drakk vodka. Vi snakket om livet, og hva vi skulle gjøre med det. De overbeviste meg om at jeg måtte dra til Uppsala for å lære svensk.

Så jeg dro til Uppsala for å jobbe som barnepike. Poenget var visst at jeg skulle lære barnet norsk, men min hemmelige misjon var å få barnet til å lære meg svensk. Bare sånn for å slippe å høres ut som en dott og begå totalt sosialt selvmord når jeg skal presentere artikkelen om syntaktiske forskjeller mellom norsk og svensk på fredag.

Men, det viste seg at det var sønnen til Dr. Cox (Scrubs) jeg skulle passe på. Også plutselig var jeg JD! Og plutselig så var Percival Ulysses Cox naken.

Og det var vel det jeg husket av nattens drøm.

Metablogging

Nei, nå ble det litt gufsen stemning her inne. Jeg er ikke i ferd med å gå emo. Det er bare det at det virker som det å være negativ som faen er det som slår an i bloggverdenen for tiden.

Fashion is a form of ugliness so intolerable that we have to alter it every six months.
- Oscar Wilde

Så om noen måneders tid skal jeg bare skrive blomsterduftende, livselskende innlegg.

Eller kanskje ikke.

Nei, jeg tro´kke det, jeg. Jeg fortsetter nok i den gode, gamle tralten. Med selvsentrerte innlegg. Med noe som bare under sterk tvil kan kalles humor. Av en viss menneskefiendtlig karakter.

Why was I born with such contemporaries?
- Oscar Wilde

Men ikke ta meg bokstavelig. Ikke tro på det du leser. Jeg er en stor tilhenger av ironi. Som visstnok også er i tiden. Og det liker vi.

Life is far too important a thing ever to talk seriously about.
- Oscar Wilde

Ironi er faktisk så i tiden at folk går mann av huse for å kjøpe seg SarcMark. Jeg tror nok jeg kunne ha bruk for det tegnet. Det er aldri noen som skjønner ironien min. Verken muntlig eller skriftlig. Iblant får jeg lyst til å gripe tak i samtalepartnerens skjortekrage og hyle på Harald Eia-dansk: "VI FORSTÅR HINANDEN IKKE!"

Grunnen til at jeg ikke har tatt meg bryet med å laste ned SarcMark, er fordi jeg ville slitt med å avgjøre hvor jeg skulle plassere det. Jeg sliter vel egentlig med å skjønne ironien min selv, ja. Og jeg er fortsatt glad i referere til den undersøkelsen noen oppdaget da vi gikk på medier, som sa at 70-80% (husker ikke eksakt) av det vi tuller med, mener vi. Og når jeg da i tillegg er litt vanskelig å forstå seg på, så blir det litt vanskelig. Selv for meg selv.

Only the shallow know themselves.
- Oscar Wilde

Så var det sagt. Ikke tro på meg. I forrige innlegg opererte jeg med den relative størrelsen Stygghet. Grunnet stygghetens subjektive karakter tror jeg ikke man objektivt kan slå fast at noe er stygt, med mindre alle som er i stand til å sanse om noe er stygt, er enige om at det er stygt. Og sånn sett er jeg ikke stygg. R betrodde meg nemlig at hun blir fysisk kvalm av ting hun synes er stygt. Og R blir ikke kvalm av meg. Derfor er jeg IKKE stygg. Sånn rent objektivt sett.

Det er litt deilig. Noe annet som er litt morsomt, er at jeg har funnet statistikken som blogger.com fører over eh.... ja, ditt og datt som vedrører bloggen min. Blant annet hvor få som leser den. Jo, men det morsomme med denne statistikken er at jeg kan se hva slags søk på Google som har lurt folk inn på siden min.

Denne uka har blant annet følgende søk på google ført til www.udduddudda.blogspot.com:

"glitter i øyet"

fra boller til burritos oppskrift på moussaka

bygge på en fortann som følge av syreskader

er det vondt å gå med tåspissko

er det spøkelse på lilleborg

budapest abercrombie

Jeg skjønner virkelig ikke at jeg kan ha skrevet om alle disse tingene... Spesielt lite om spøkelset på Lilleborg... Jeg har en følelse av at de som endte opp på bloggen min, ikke helt fant det de var ute etter.

SYND FOR DEM!

Så hvilke er topp ti søkeord som har ført til bloggen min? Sånn siden de startet å føre statistikken. Antar alle der ute bare døøøør av nysgjerrighet! Spesielt siden jeg tror jeg allerede har fortalt det til alle som leser bloggen min (sånn på regulær basis asså, ikke fordi de søkte informasjon om spøkelset på Lilleborg på Google én gang, lissom).

Som alle ordentlige Topp ti-kåringer, starter jeg nederst:

10 udduddudda (Gud, så ufattelig uventa!)

9 perfekt søknad (Tror de som skrev av denne søknaden, verken får seg jobb eller god karakter på norskinnleveringa)

8 Melismaleri (Hæ? Melismaleri? Har jeg skrevet om det på bloggen? Vi lagde det i barnehagen, husker jeg... Vi slikka av melisen etter at vi hadde gitt det bort i gave til mammaer og pappaer. Ahh, det må ha vært i dette innlegget!)

7 Guleböj (Wheee! Ja, for nordmenn kaller fortsatt bananer for Guleböj, selv om det er svenskene som skreller dem på Banos-fabrikken. Banos kalles forresten Böjemos på folkemunne.)

6 udduddudda.blogspot.com (Ja, den er like kjedelig som nr. 10)

5 Gynekolog på islandsk (For vi vet vel alle hva det heter?)

4 Fittur tittur (Neinei, ikke særskriving da...)

3 Indianersminke (Har jeg tydeligvis også skrevet om...)

2 Stygge knær (Hvorfor søker folk på stygge knær? Jeg skulle lagt ut bilde av fenomenet.)

Og endelig the number ONE:

FITTURTITTUR (altså i ett ord)

Det er ingen tvil om hvilket innlegg det er folk finner gjennom Google.

På statistikken fant jeg også ut at den bloggen som har sendt flest folk i retning av meg og mitt var Renates Digresjonsjonsbloggen. Av takknemlighet skal jeg bedrive litt offensiv markedsføring for Renate og hennes digresjoner:

LES BLOGGEN! LES DEN! HUN HAR HELT SÆRRJØST LAGT UT ET SELVSLKREVET OG SELVILLUSTRERT HAIKU-DIKT OM FRYKTINNGYTENDE HAI-KUER!


Også synes jeg at jeg ikke kan gjøre forskjell på folk. Les bloggen til Tina! Selv om hun nettopp har lagt ut et laaangt innlegg om en veterinærklinikk. Et innlegg som hun faktisk opplyser om at er litt tørt. LITT?

Når ikke Tina skriver for utførlig om dyr o.l., synes jeg hun er riktig så festlig!

Også må da Idas blogg nevnes. Her kommer det virkelig gullkorn av de helt store iblant! Men også her kan det bli litt mye hund til tider.

I rettferdighetens navn burde jeg definitivt nevnt enda et par blogger, men:

Life is never fair, and perhaps it is a good thing for most of us that it is not.
- Oscar Wilde

Ja, hadde jeg nevnt enda noen flere hadde det nok fort blitt en oppramsing av rosablogger med litt for mye innredning og enda mere dyr.

Hva er greia med å blogge om dyrene sine? Til og med Renate har startet med det nå som hun har fått en sånn hamster. Den heter Aspik. I anledning kjøpet skrev hun på bloggen sin: "Det er dessuten veldig koselig å føle at jeg kan skrive fritt om et dyr - mens vi hadde Oscar, følte jeg at jeg måtte være litt forsiktig med hva jeg skrev om ham - små rasehunder blir tross alt stjålet innimellom..." Hint, hint dere to andre faste bloggleserne mine! Dvergpudler og chihuahuaer plasserer seg fint i gruppen "små rasehunder".

Hva er greia med å skrive om dyr? Linnea Myhre! Hallo, hun skriver om fuglen sin! Men det er i alle fall ikke en liten rasehund.

Tina kan jo alltids passe på å presisere at Dollisen har hofteproblemer. (Senere rettelse: kneproblemer!) Da er hun nok trygg. Og generelt er det vel ingen som overholder råd om å skjerme privatlivet på nettet! For hva gjør man med gode råd?

The only thing to do with good advice is pass it on. It is never any use to oneself.
- Oscar Wilde

Nei, for jeg har tenkt til å fortsette å legge ut tåpeligheter om livet mitt. Ting jeg kanskje ikke står for i morgen, men som min kjære Wilde sier:

Every saint has a past and every sinner has a future.
- Oscar Wilde

Alle har sagt og gjort dumme ting. Noen har i all ærlighet gjort dem på nettet og ikke i det skjulte. Om jeg i framtiden skulle ansette noen for å gjøre en jobb, ville jeg vel fortsatt tro at de kan gjøre den godt, selv om de skulle ha lagt ut et teit bilde av seg selv på bloggen sin da de var 18.

Nei, jeg synes ikke man skal gå rundt og holde kjeft om man har noe å si. Bare sånn fordi det kanskje en dag kan virke dumt... Også har du jo de som maser med at man fort sier mer på nettet enn man ville gjort in person, men vet dere, da får jeg så innmari lyst til å sitere Oscar Wilde:

Man is least himself when he talks in his own person. Give him a mask, and he will tell you the truth.
- Oscar Wilde

Hvis Internett fungerer som en maske, liker jeg fortsatt at konsekvensen er sannhet.

Apropos sannhet, så regnet jeg med at denne infoen om meg på bloggen min skulle forbli sann:

Ikke går jeg på medier og kommunikasjon lenger, ikke vaser jeg rundt i Kina og ikke går jeg påbygg mer. Jeg har ikke tenkt til å si hva jeg driver med nå, eller hvor, for da kommer alle bare til å mase om at jeg må oppdatere infoen min all the time...

Infoen min har fortsatt god sannhetsgehalt, men jeg ser at det er en ganske stor fare for at den forsvinner til sommeren. Planen er nemlig å dra tilbake til Kina. Så jeg tror like gjerne jeg endrer infoen min, først som sist, til den konstante sannheten om meg:

Stivsindet, dum, uvidende og styg. Ja, grim som fandens oldemor. En lille hedning, et asocialt individ, en håbløs figur.

Nevnte jeg skjeløyd og klosset?

Stor takk til Cora Sandel for formuleringa der, ja!

Og nå skal jeg slippe å ta stilling til "Om meg"-feltet igjen!

Også skal jeg legge meg. For det er midt på natta. Og jeg skal vedde hatten min på at de fleste er lei meg og dette blogginnlegget nå, så da skal jeg bare sitere Wilde én siste gang for i dag:

Some cause happiness wherever they go; others whenever they go
- Oscar Wilde

I am going to bed! ENJOY!

Skjønnhet kommer innenfra. SÆRLIG!

Gud så mange timer jeg har brukt på å stirre på meg selv i speilet. Jeg har forsøkt å finne ut hva konkret det er som gjør at jeg er så forbanna stygg. Jeg er egentlig ikke så fet, pløsete eller rund at det gjør noe. Jeg har hatt et par kviser, men de har da ikke til enhver tid dominert utseendet mitt. Nesa mi er så visst ikke stor, nei, overhodet ikke. Ikke er den krokete eller for oppstoppet heller. Jeg er faktisk riktig så fornøyd med nesa mi. Så hvorfor er jeg så forbanna stygg!



Og jeg som har ledd dem så hardt opp i fjeset, dem som har snakka om at skjønnhet kommer innenfra! JA, SÆRLIG! LISSOM! Det der er bare løgn, juks og fanteri dere sier for å trøste dem som er født med krokete nesa eller briller.

Jeg ble forresten født med briller. Så ja, jeg trodde de snakket om den derre indre skjønnheten for å trøste meg. For å være snille…

Men neida, da linsene ble oppfunnet, falt brillene av, og jeg var jo fortsatt like forbanna stygg.

Og jeg skjønte ikke hvorfor. Hvor jævla treg kan man bli! Hvorfor ikke stole litt på sine medmennesker. Neida, det var ikke løgn. Heller var det ikke særlig snilt. Det de sa var altså: Lille venn, grunnen til at du er så forbanna stygg, er verken at du har briller eller krokete nese, neida, det er nok heller fordi du har et markspist, råttent høl av ei sjel!

Jeg takker og bukker. Så slipper jeg å stå mer og glane i speilet for å finne ut hva som er så fryktelig galt med meg. Problemet ligger dypere enn som så.