Skandinavisk kulturimperialisme. Me like! Me like GLÖGG! Me like sitte gjøre kinesisklekser, spise pepperkaker og drikke glögg. Måtte alle andre glede seg like mye over advent som meg!
søndag, november 27, 2011
Skandinavisk kulturimperialisme OHH YEAHHH!
Enkli, så begynte jeg på et langt innlegg om hvor vanskelig det etter hvert blir å konsentrere seg når hele det ekstraordinært lange semesteret kjennes som en eneste lang og nervepirrende eksamensperiode og hvordan man etter hvert nesten klarer å gi litt F, men så spurte Ingeborg om jeg skulle være med på IKEA siden det var første søndag i advent, og da vi kom tilbake, så var det plutselig sent, og da merket jeg at jeg ikke klarer å gi helt F, men må forberede meg litt til morgendagen likevel og ikke har tid til å fullføre det endeløse innlegget jeg hadde satt i gang med. Men siden det er år og dag siden sist jeg blogget, kommer det en bildehilsen fra eksotiske Kina:
Skandinavisk kulturimperialisme. Me like! Me like GLÖGG! Me like sitte gjøre kinesisklekser, spise pepperkaker og drikke glögg. Måtte alle andre glede seg like mye over advent som meg!
Skandinavisk kulturimperialisme. Me like! Me like GLÖGG! Me like sitte gjøre kinesisklekser, spise pepperkaker og drikke glögg. Måtte alle andre glede seg like mye over advent som meg!
tirsdag, oktober 18, 2011
Gratulerer med dagen, bloggen :))
Historisk dag. I dag er det fem år siden jeg begynte å blogge; definitivt tvingende nødvendig å markere det med et innlegg. Da var jeg 17 og gikk andre året på medier og kommunikasjon. Nå er jeg 22; herrejesus som tida flyr. Det første innlegget jeg la ut 18.10.06, avsluttes slik: ”…og så vil jeg kanskje oppdatere bloggen (eller slette den når jeg har skrevet ned for mange pinlige formuleringer, tanker og hendelser!)” Men tross alt det tullet jeg har skrevet her, så har jeg latt det bli stående. Det er jo litt … ærlig. Jeg har nesten holdt meg helt unna gamle skrivefeil også, blant annet er det minst to skrivefeil i den første setningen jeg skrev på bloggen. (Det starta bra detta, ser du!) Kan være det har blitt en anelse færre skrivefeil (er egentlig ikke sikker, men snittet er forhåpentligvis på under to per setning), men stil og tema har holdt seg overraskende likt hele veien. Jeg har fader ikke modnet det grann på fem år! Det er liksom meg, meg, meg og den kjedelige hverdagen min som står i sentrum.
Nå er det en stund siden det egentlig har kommet noen oppdatering om denne, for tiden ekstra kjedelige, hverdagen. Da kan jeg fortelle at jeg har et par andre ting enn bloggen jeg godt kan feire; jeg har skrevet under kontrakt med SiO og betalt depositum på hybel, så da har jeg et sted å bo når jeg kommer tilbake til vakre, vakre Norge. Hybel på Sogn er kanskje ikke noe å sprette sjampanjen for (spretter man sjampanjen?), men det er definitivt fint å ha tak over hodet… Ja, det er det. Norge er et kaldt land. Sakte men sikkert går det mot kaldere tider her også. Ryktene og yr.no vil ha det til at det er rundt 20 grader midt på dagen, utover at jeg sliter litt med å tro på det, så er morgenene definitivt kalde og tærne mine har alt blitt fargerike. Ja, det er ingen tvil om at det blir kaldere. Tiden går og den går, til og med i Kina, så i morgen er det, gisp, bare to måneder til jeg skal hjem. Det mener jeg også er noe å feire. Men jeg er ikke helt sikker. Jeg har jo sagt at jeg ikke skal hjem før jeg kan kinesisk. Og det er fortsatt fryktelig vanskelig å snakke kinesisk. Og skummelt. Spesielt i timene. Grufullt! x100! Ellers har jeg, bare sånn for å trekke fram noe som virkelig er positivt for en sjelden gangs skyld, lyst til å påpeke at de prøvene jeg nevnte i forrige innlegg, ikke gikk i nærheten av så mye til helvete som jeg hadde forventa. De gikk faktisk ganske bra.
Også har jeg funnet rømme på en butikk i nærheten. Og salta smør og grovbrød! Også har jeg fått pakke fra Norge med Walters Drasjé og de gode, gamle mandlene. Og brunost. Og elgepølse (bestefar har skutt elgen). Og mer ullundertøy. Og boka omtalt i forrige innlegg. Så ja, det er mye å glede seg over om dagen.
Kombinasjonen brunost, grovbrød og salta smør <3 4EVAH <3
Men nei, det betyr ikke at jeg har kutta ned på Pepsi Max-en, som fortsatt bare koster 3 kuai, altså under tre norske kroner.
Avslutningsvis kan jeg fortelle at det er en stund siden jeg har giddi å fjerne tomflaskene fra rommet mitt, så det står hele 34 pepsimax-flasker her. Og ytterligere fire på kjøkkenet…
Nå er det en stund siden det egentlig har kommet noen oppdatering om denne, for tiden ekstra kjedelige, hverdagen. Da kan jeg fortelle at jeg har et par andre ting enn bloggen jeg godt kan feire; jeg har skrevet under kontrakt med SiO og betalt depositum på hybel, så da har jeg et sted å bo når jeg kommer tilbake til vakre, vakre Norge. Hybel på Sogn er kanskje ikke noe å sprette sjampanjen for (spretter man sjampanjen?), men det er definitivt fint å ha tak over hodet… Ja, det er det. Norge er et kaldt land. Sakte men sikkert går det mot kaldere tider her også. Ryktene og yr.no vil ha det til at det er rundt 20 grader midt på dagen, utover at jeg sliter litt med å tro på det, så er morgenene definitivt kalde og tærne mine har alt blitt fargerike. Ja, det er ingen tvil om at det blir kaldere. Tiden går og den går, til og med i Kina, så i morgen er det, gisp, bare to måneder til jeg skal hjem. Det mener jeg også er noe å feire. Men jeg er ikke helt sikker. Jeg har jo sagt at jeg ikke skal hjem før jeg kan kinesisk. Og det er fortsatt fryktelig vanskelig å snakke kinesisk. Og skummelt. Spesielt i timene. Grufullt! x100! Ellers har jeg, bare sånn for å trekke fram noe som virkelig er positivt for en sjelden gangs skyld, lyst til å påpeke at de prøvene jeg nevnte i forrige innlegg, ikke gikk i nærheten av så mye til helvete som jeg hadde forventa. De gikk faktisk ganske bra.
Også har jeg funnet rømme på en butikk i nærheten. Og salta smør og grovbrød! Også har jeg fått pakke fra Norge med Walters Drasjé og de gode, gamle mandlene. Og brunost. Og elgepølse (bestefar har skutt elgen). Og mer ullundertøy. Og boka omtalt i forrige innlegg. Så ja, det er mye å glede seg over om dagen.
Kombinasjonen brunost, grovbrød og salta smør <3 4EVAH <3
Men nei, det betyr ikke at jeg har kutta ned på Pepsi Max-en, som fortsatt bare koster 3 kuai, altså under tre norske kroner.
Avslutningsvis kan jeg fortelle at det er en stund siden jeg har giddi å fjerne tomflaskene fra rommet mitt, så det står hele 34 pepsimax-flasker her. Og ytterligere fire på kjøkkenet…
søndag, oktober 16, 2011
Bokomtale: Nattog til Lisboa av Pascal Mercier
Jeg tror jeg liker å lese, så derfor tenkte jeg at jeg kunne blogge om bøker! Jeg kan jo mene og synse litt! Siden jeg har tjue studiepoeng i litteratur, så kan vi kalle det kvalifisert mening og synsing. Sist jeg forsøkte å mene og synse om bøker, var vel på eksamen, og det var ikke særskilt vellykka. Ikke særskilt mislykka heller. Og forresten verken mente eller syntes jeg stort om det jeg lot som om jeg hadde tatt stilling til, heller. Men jeg hadde lest romanen som var tema. Nå tenkte jeg at jeg kunne mene og synse litt om Nattog til Lisboa av Pascal Mercier.
Den har jeg ikke lest.
Jeg tenkte at om jeg skal forsøke meg på bokomtale på bloggen, kunne det være greit å starte litt enkelt, og det er veldig mye enklere å ta stilling til bøker man ikke har lest. Det blir rett og slett mindre å ta stilling til.
Dette er altså, som det står på omslaget:
DEN EUROPEISKE BESTSELGEREN
2 MILL. SOLGTE! Faktisk, som det også står på omslaget. Det står også at bladet Image har skrevet at om du likte Vindens skygge, vil du elske Nattog til Lisboa.
Nei, jeg likte ikke den. Tror jeg. Jeg tror det er en av de der bøkene som jeg så omslaget på, bestemte meg for at jeg ikke likte, leste første side av og konstaterte at bestemmelsen var velbegrunnet, for så å legge fra meg.
Omslagsillustrasjonen på denne romanen er et gråblått bymiljø hvor en kvinne i rød frakk skiller seg ut.
Man får liksom en følelse av at boka er sett og lest en gang tidligere.
Minst.
Vel, la oss åpne boka! På side én står det mer om hvor mange som har brukt penger på boka i diverse land og hvilke bøker diverse mennesker har sammenlignet den med. Det står også om hvor fantastisk og velstudert forfatteren er. Dessuten avslører de at han ikke egentlig heter Pascal, som det stod utenpå, men Peter. Jeg føler meg lurt, bedratt. Peter ville ikke ha navnet sitt utenpå boka.
Jeg blar. Nå kommer jeg til den siden hvor tittelen og navnet, som ikke er forfatterens, står gjentatt. Det står også hvem som har oversatt boka fra tysk. Han som ikke heter Pascal, skrev altså tysk.
Hmm…. Blar jeg enda en gang, får jeg på venstre side all den kjedelige informasjonen om opplag, originaltittel, ISBN-nummer osv. På høyre begynner det å bli interessant. For der begynner selve romanen.
Det står et sitat der. Det står på et språk jeg ikke skjønner.
Peter kan flere språk enn tysk. Kult.
Men når jeg sitter med en norsk oversettelse av Peters bok, så er det fordi jeg kan norsk, og vil lese norsk, og fordi jeg er så imbesil at jeg ikke engang kan tysk. Og langt mindre dette romanske språket som innleder romanen.
Og jeg er for tiden skit lei av å ikke skjønne. Nå er det fredagskveld, etter en uke hvor jeg har brukt godt over tolv timer hver dag på å forsøke å skjønne kinesisk, og nå, nå er jeg endelig ferdig med alle prøvene, som jeg heller ikke skjønte så aldeles for mye av, og ja vel… Ja, kanskje de er den egentlige årsaken til at jeg er negativt innstilt til alt, alle og også denne stakkars boka som er solgt i 2 MILL.
De ordene jeg skjønner i sitatet, er: Nuestras, vidas, ríos, mar og morir.
Absolutt lovende…
Så jeg blar. Ahhh! Flere sitater. På et annet romansk språk. Denne gangen med en oversettelse bak, praktisk. Det er fra Montaignes essayer. Kult. Han har jeg hørt om. Han har jeg hatt lyst til å lese. Sånn i motsetning til…
Jaja, først på neste side kommer innholdsfortegnelsen. Oi, det er noe originalt ved boka! Det er sjelden det står så mange ord før innholdsfortegnelsen!
Innholdsfortegnelsen selv derimot, ja, døm selv:
FØRSTE DEL
Oppbruddet 11
ANDRE DEL
Møtet 105
TREDJE DEL
Forsøket 225
FJERDE DEL
Gjenkomsten 391
Enda en side. Der står det FØRSTE DEL Oppbruddet.
Herregud, så lang tid det tar før jeg får lest en side faktisk skrevet av forfatteren og kan innlemme boka i den ovenfornevnte klubben av bøker jeg har dømt etter omslaget, lest første side av, bare sånn for å kunne si at jeg prøvde, før jeg la den bort.
Så, side 13, nå dør jeg av spenning. Det er så spennende med den første setningen. Den er veldig viktig for folk som dømmer bøker etter første side (og/eller coveret da). Også synes jeg setningen bør avsløre essensen av resten av boka, og helst gi en pekepinn om stilen og språket til forfatteren. Altså til Peter, eller Pascal var det han ville kalles. Eventuelt til oversetteren…
Her kommer den avgjørende setningen (fanfare):
Dagen som gjorde at ingenting lenger skulle bli det samme som før i Raimund Gregorius´ liv, begynte som utallige andre dager.
Men i helvete da! Er det sånn at norske oversettere har en liste med bare ti setninger de får lov til å åpne utenlandske bøker, med?
Nå skal jeg skumme første side, eller den trettende da (kanskje litt uheldig side å starte på også?), og gi dere den endelige dommen.
….
På den første halve siden har vi fått etablert et bilde av det miljøet hovedpersonen Raimund Gregorius har vokst opp i, og hvem han er. Klengenavnet hans er Mundus. Han er en stereotypi av(/på?) en vanestyrt nerd. Hver dag kvart på åtte gikk han ut på denne broen. Den ene gangen broen var stengt, hadde han gjort en feil i greskundervisningen. Det hadde aldri skjedd tidligere, og det skjedde heller aldri mer igjen.
FAEN, jeg hater Gregorius! Jeg er møkk lei av alle disse menneskene som utrolig nok aldri gjør feil, og spesielt når de bruker sine overlegne evner på å lære språk. Språkgenier har jeg nok av i kinesisktimene mine!
Vel, ja, jo, på den andre halvdelen av første side settes vi inn i situasjonen ”kvinne (sannsynligvis i rød kåpe) på bro med raseri i det bleke, regnvåte ansiktet.” Raseriet det er snakk om er et sammenbitt, innadvendt ett, og det må ha glødet i henne lenge. Det er faktisk først i andre linje på den neste siden det står med kursiv: Hun hopper straks.
Sånn. Da var det sagt. Nå slipper dere å lese første side av denne boka. Altså om man først hadde lest hva Jostein Gaarder skriver om boka på baksida , ville man skjønt hva slags bok det er snakk om, og ikke trengt dette her i det hele tatt:
”Besettende lesning, spennende som en kriminalroman, og med eksistensielle spørsmål som holder på leseren, også lenge etter at boka er slått igjen.”
(Her er uthevningen min egen.)
PS. Jeg har faktisk lest til side 60… Og om man er litteraturinteressert, så har Renate en litteraturblogg, hun har mange flere studiepoeng i litteratur enn meg, og driver med skikkelig kvalifisert synsing! Den har adressen www.leselyst.com. Hvordan i granskauen fikk du det domenenavnet, Renate?
Tina har også plutselig lagt ut en bokomtale på bloggen sin.
Hun er skikkelig ukvalifisert! Jeg tar meg retten til å sitere hele innlegget:
Drømmehjerte:
Uah. Hvorfor liker jeg sånne bøker! Skulle ønske jeg bare likte... hva skal jeg kalle det? Intelligent litteratur? Og ikke slikt romantisk tull uten mål og mening. Jeg føler meg platt og overfladisk. Også har håret mitt blitt så livløst i det siste.
Den har jeg ikke lest.
Jeg tenkte at om jeg skal forsøke meg på bokomtale på bloggen, kunne det være greit å starte litt enkelt, og det er veldig mye enklere å ta stilling til bøker man ikke har lest. Det blir rett og slett mindre å ta stilling til.
Dette er altså, som det står på omslaget:
DEN EUROPEISKE BESTSELGEREN
2 MILL. SOLGTE! Faktisk, som det også står på omslaget. Det står også at bladet Image har skrevet at om du likte Vindens skygge, vil du elske Nattog til Lisboa.
Nei, jeg likte ikke den. Tror jeg. Jeg tror det er en av de der bøkene som jeg så omslaget på, bestemte meg for at jeg ikke likte, leste første side av og konstaterte at bestemmelsen var velbegrunnet, for så å legge fra meg.
Omslagsillustrasjonen på denne romanen er et gråblått bymiljø hvor en kvinne i rød frakk skiller seg ut.
Man får liksom en følelse av at boka er sett og lest en gang tidligere.
Minst.
Vel, la oss åpne boka! På side én står det mer om hvor mange som har brukt penger på boka i diverse land og hvilke bøker diverse mennesker har sammenlignet den med. Det står også om hvor fantastisk og velstudert forfatteren er. Dessuten avslører de at han ikke egentlig heter Pascal, som det stod utenpå, men Peter. Jeg føler meg lurt, bedratt. Peter ville ikke ha navnet sitt utenpå boka.
Jeg blar. Nå kommer jeg til den siden hvor tittelen og navnet, som ikke er forfatterens, står gjentatt. Det står også hvem som har oversatt boka fra tysk. Han som ikke heter Pascal, skrev altså tysk.
Hmm…. Blar jeg enda en gang, får jeg på venstre side all den kjedelige informasjonen om opplag, originaltittel, ISBN-nummer osv. På høyre begynner det å bli interessant. For der begynner selve romanen.
Det står et sitat der. Det står på et språk jeg ikke skjønner.
Peter kan flere språk enn tysk. Kult.
Men når jeg sitter med en norsk oversettelse av Peters bok, så er det fordi jeg kan norsk, og vil lese norsk, og fordi jeg er så imbesil at jeg ikke engang kan tysk. Og langt mindre dette romanske språket som innleder romanen.
Og jeg er for tiden skit lei av å ikke skjønne. Nå er det fredagskveld, etter en uke hvor jeg har brukt godt over tolv timer hver dag på å forsøke å skjønne kinesisk, og nå, nå er jeg endelig ferdig med alle prøvene, som jeg heller ikke skjønte så aldeles for mye av, og ja vel… Ja, kanskje de er den egentlige årsaken til at jeg er negativt innstilt til alt, alle og også denne stakkars boka som er solgt i 2 MILL.
De ordene jeg skjønner i sitatet, er: Nuestras, vidas, ríos, mar og morir.
Absolutt lovende…
Så jeg blar. Ahhh! Flere sitater. På et annet romansk språk. Denne gangen med en oversettelse bak, praktisk. Det er fra Montaignes essayer. Kult. Han har jeg hørt om. Han har jeg hatt lyst til å lese. Sånn i motsetning til…
Jaja, først på neste side kommer innholdsfortegnelsen. Oi, det er noe originalt ved boka! Det er sjelden det står så mange ord før innholdsfortegnelsen!
Innholdsfortegnelsen selv derimot, ja, døm selv:
FØRSTE DEL
Oppbruddet 11
ANDRE DEL
Møtet 105
TREDJE DEL
Forsøket 225
FJERDE DEL
Gjenkomsten 391
Enda en side. Der står det FØRSTE DEL Oppbruddet.
Herregud, så lang tid det tar før jeg får lest en side faktisk skrevet av forfatteren og kan innlemme boka i den ovenfornevnte klubben av bøker jeg har dømt etter omslaget, lest første side av, bare sånn for å kunne si at jeg prøvde, før jeg la den bort.
Så, side 13, nå dør jeg av spenning. Det er så spennende med den første setningen. Den er veldig viktig for folk som dømmer bøker etter første side (og/eller coveret da). Også synes jeg setningen bør avsløre essensen av resten av boka, og helst gi en pekepinn om stilen og språket til forfatteren. Altså til Peter, eller Pascal var det han ville kalles. Eventuelt til oversetteren…
Her kommer den avgjørende setningen (fanfare):
Dagen som gjorde at ingenting lenger skulle bli det samme som før i Raimund Gregorius´ liv, begynte som utallige andre dager.
Men i helvete da! Er det sånn at norske oversettere har en liste med bare ti setninger de får lov til å åpne utenlandske bøker, med?
Nå skal jeg skumme første side, eller den trettende da (kanskje litt uheldig side å starte på også?), og gi dere den endelige dommen.
….
På den første halve siden har vi fått etablert et bilde av det miljøet hovedpersonen Raimund Gregorius har vokst opp i, og hvem han er. Klengenavnet hans er Mundus. Han er en stereotypi av(/på?) en vanestyrt nerd. Hver dag kvart på åtte gikk han ut på denne broen. Den ene gangen broen var stengt, hadde han gjort en feil i greskundervisningen. Det hadde aldri skjedd tidligere, og det skjedde heller aldri mer igjen.
FAEN, jeg hater Gregorius! Jeg er møkk lei av alle disse menneskene som utrolig nok aldri gjør feil, og spesielt når de bruker sine overlegne evner på å lære språk. Språkgenier har jeg nok av i kinesisktimene mine!
Vel, ja, jo, på den andre halvdelen av første side settes vi inn i situasjonen ”kvinne (sannsynligvis i rød kåpe) på bro med raseri i det bleke, regnvåte ansiktet.” Raseriet det er snakk om er et sammenbitt, innadvendt ett, og det må ha glødet i henne lenge. Det er faktisk først i andre linje på den neste siden det står med kursiv: Hun hopper straks.
Sånn. Da var det sagt. Nå slipper dere å lese første side av denne boka. Altså om man først hadde lest hva Jostein Gaarder skriver om boka på baksida , ville man skjønt hva slags bok det er snakk om, og ikke trengt dette her i det hele tatt:
”Besettende lesning, spennende som en kriminalroman, og med eksistensielle spørsmål som holder på leseren, også lenge etter at boka er slått igjen.”
(Her er uthevningen min egen.)
PS. Jeg har faktisk lest til side 60… Og om man er litteraturinteressert, så har Renate en litteraturblogg, hun har mange flere studiepoeng i litteratur enn meg, og driver med skikkelig kvalifisert synsing! Den har adressen www.leselyst.com. Hvordan i granskauen fikk du det domenenavnet, Renate?
Tina har også plutselig lagt ut en bokomtale på bloggen sin.
Hun er skikkelig ukvalifisert! Jeg tar meg retten til å sitere hele innlegget:
Drømmehjerte:
Uah. Hvorfor liker jeg sånne bøker! Skulle ønske jeg bare likte... hva skal jeg kalle det? Intelligent litteratur? Og ikke slikt romantisk tull uten mål og mening. Jeg føler meg platt og overfladisk. Også har håret mitt blitt så livløst i det siste.
tirsdag, september 27, 2011
迷路了
Hvor i helsike har jeg satt sykkelen min? Hvorfor kjøpte jeg ikke en neongrønn sykkel? Hvorfor har jeg ennå ikke spraymalt setet mitt rødt… Det er så fruktans mange svartsetede, svarte sykler her!
Der, der er den!
Naaaj, helt lik, men en rød sykkellås. En sånn sykkellås som alle kinesere har, og alle utlendingene i Kina også. En sånn en som alle har nøkkel til. Fader at ikke jeg har en sånn en jeg også, så jeg bare kunne tatt denne sykkelen og slapp å lete etter den som egentlig er min.
Nei, nå har jeg gått fram og tilbake fire ganger. Kanskje jeg ikke satte den her i det hele tatt? Kanskje jeg satte den på den andre siden av veien?
Neivel, andre siden av huset da?
Herregud, har noen tatt sykkelen min nå eller?
F! Jeg satte den ved den andre klasseromsbygningen. Må jeg bruke ti minutter av pausa mi på å gå dit? Da er det vel bare å gi opp å komme seg til kantina da.
麻烦ass..
Her et sted satte jeg den, hmm, setet er fortsatt ikke rødt… Er det den som står der borte? Ja, den som har styret innenfor de to andre syklene, ja, nettopp den sykkelen som det vil være vanskeligste av alle å lirke ut.
Jeg hater livet mitt.
FRUSTRERT!
Hvordan griper man an dette?.Hvis jeg først løfter ut denne sykkelen. Forsiktig, sånn ja, da når jeg låsen. Lirke lirke. Låsen av, JIPPI! Låsen i kurven. Å for en vakker dag! SOLSKINN! Sånn, da er det bare å…
Men, oj, nei, veska mi, huff, der dulta den borti nabosykkelen.
FØKK ASS.
Den faller.
SATAN I SVARTE, BRENNHEITE HELVETE:
DOMINOEFFEKT!!!
Føkk føkk føkk føkk føkk!
Hmmm… Var det noen som så at den dumme utlendingen velta en 40-50 sykler mon tro?
笨蛋！
Neida, det er vel bare en 40-50 mennesker som stirrer på meg også. Dette er ingenting å snakke om, jeg er ikke rød at all. Absolutt ikke. Det er bare å begynne å grave seg et hull i bakken. Jeg vil bort, langt, langt bort. Sykle bort.
Men det her går jo verken bort eller fram. Helvete, støkk i trafikkork av mennesker og sykler inne på campus. Noen ganger, noen få, sjeldne ganger så tenker jeg at verden kanskje hadde vært et litt bedre sted om det var litt mindre kinesere her. I alle fall litt færre sånn akkurat her på veien til kantina…
Hmm… Bortover der er det ikke fullt så folksomt. Kanskje jeg kan sykle rundt der. Og på den veien der er det jo ingen. Den må jeg sykle. Hvis jeg bare sykler rundt der, og så opp der, da kommer jeg meg kanskje inn igjen på kantineveien.
Eller kanskje ikke.
Nei. Det gjorde man ikke, nei. Hvor er jeg egentlig nå? Her har jeg aldri vært før. Hmm. Jeg tror jeg bør sykle i den retningen.
Jada.
Neida.
Neivel.
Jeg er visst litt lost, jeg. Og jeg som hadde tenkt til å forberede meg enda litt mer til timen i lunsjpausa også. Neivel, da kan jeg sikkert føle meg dum enda en time da. Det blir jo ikke akkurat første gangen. Hvis jeg rekker timen da. For akkurat nå er jeg bare veldig, veldig lost.
糟糕！迷路了！
Der, der er den!
Naaaj, helt lik, men en rød sykkellås. En sånn sykkellås som alle kinesere har, og alle utlendingene i Kina også. En sånn en som alle har nøkkel til. Fader at ikke jeg har en sånn en jeg også, så jeg bare kunne tatt denne sykkelen og slapp å lete etter den som egentlig er min.
Nei, nå har jeg gått fram og tilbake fire ganger. Kanskje jeg ikke satte den her i det hele tatt? Kanskje jeg satte den på den andre siden av veien?
Neivel, andre siden av huset da?
Herregud, har noen tatt sykkelen min nå eller?
F! Jeg satte den ved den andre klasseromsbygningen. Må jeg bruke ti minutter av pausa mi på å gå dit? Da er det vel bare å gi opp å komme seg til kantina da.
麻烦ass..
Her et sted satte jeg den, hmm, setet er fortsatt ikke rødt… Er det den som står der borte? Ja, den som har styret innenfor de to andre syklene, ja, nettopp den sykkelen som det vil være vanskeligste av alle å lirke ut.
Jeg hater livet mitt.
FRUSTRERT!
Hvordan griper man an dette?.Hvis jeg først løfter ut denne sykkelen. Forsiktig, sånn ja, da når jeg låsen. Lirke lirke. Låsen av, JIPPI! Låsen i kurven. Å for en vakker dag! SOLSKINN! Sånn, da er det bare å…
Men, oj, nei, veska mi, huff, der dulta den borti nabosykkelen.
FØKK ASS.
Den faller.
SATAN I SVARTE, BRENNHEITE HELVETE:
DOMINOEFFEKT!!!
Føkk føkk føkk føkk føkk!
Hmmm… Var det noen som så at den dumme utlendingen velta en 40-50 sykler mon tro?
笨蛋！
Neida, det er vel bare en 40-50 mennesker som stirrer på meg også. Dette er ingenting å snakke om, jeg er ikke rød at all. Absolutt ikke. Det er bare å begynne å grave seg et hull i bakken. Jeg vil bort, langt, langt bort. Sykle bort.
Men det her går jo verken bort eller fram. Helvete, støkk i trafikkork av mennesker og sykler inne på campus. Noen ganger, noen få, sjeldne ganger så tenker jeg at verden kanskje hadde vært et litt bedre sted om det var litt mindre kinesere her. I alle fall litt færre sånn akkurat her på veien til kantina…
Hmm… Bortover der er det ikke fullt så folksomt. Kanskje jeg kan sykle rundt der. Og på den veien der er det jo ingen. Den må jeg sykle. Hvis jeg bare sykler rundt der, og så opp der, da kommer jeg meg kanskje inn igjen på kantineveien.
Eller kanskje ikke.
Nei. Det gjorde man ikke, nei. Hvor er jeg egentlig nå? Her har jeg aldri vært før. Hmm. Jeg tror jeg bør sykle i den retningen.
Jada.
Neida.
Neivel.
Jeg er visst litt lost, jeg. Og jeg som hadde tenkt til å forberede meg enda litt mer til timen i lunsjpausa også. Neivel, da kan jeg sikkert føle meg dum enda en time da. Det blir jo ikke akkurat første gangen. Hvis jeg rekker timen da. For akkurat nå er jeg bare veldig, veldig lost.
糟糕！迷路了！
onsdag, september 14, 2011
Furusus
I det siste har jeg gått rundt og nynna på den her:
Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei.
Hæin skulle tegne Babylon, men lærer`n han sa nei,
hæin ød`la hele arket hæin var tufsete og dom,
men så hørte hæin et sus som over furukrona kom:
Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.
Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei.
Hæin hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa nei.
Og hæin gret i ville skauen ”detti blir min siste dag”.
Men da kom det over furua det såmmå linne drag:
Du ska få…
Og nå er gutten gift og går og slit som folk gjør flest
med småbruk oppi Åsmarken der kjerringa er hest.
Og hæin syns det blir for lite gjort og streve titt og trutt
og trøste seg med furusus når dagen blir for stutt.
Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.
Var det den vi alltid sang på sommeravslutningene på Børstad? Jeg kan ikke huske at jeg oppdaget hvor herlig den er, da. Men den er jo bare helt fantastisk nydelig! Takk, Prøysen!
Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei.
Hæin skulle tegne Babylon, men lærer`n han sa nei,
hæin ød`la hele arket hæin var tufsete og dom,
men så hørte hæin et sus som over furukrona kom:
Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.
Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei.
Hæin hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa nei.
Og hæin gret i ville skauen ”detti blir min siste dag”.
Men da kom det over furua det såmmå linne drag:
Du ska få…
Og nå er gutten gift og går og slit som folk gjør flest
med småbruk oppi Åsmarken der kjerringa er hest.
Og hæin syns det blir for lite gjort og streve titt og trutt
og trøste seg med furusus når dagen blir for stutt.
Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kan du rette oppatt alle feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kveld,
og om du itte greier det og æilt er like trist,
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og farjestifter tel.
Var det den vi alltid sang på sommeravslutningene på Børstad? Jeg kan ikke huske at jeg oppdaget hvor herlig den er, da. Men den er jo bare helt fantastisk nydelig! Takk, Prøysen!
mandag, september 12, 2011
Høstsemester
Tenkte jeg skulle slenge ut no´drit på denna bloggen min igjen, jeg. Høstsemesteret har kommet igang. Det vet jeg ikke hva jeg skal synes om. Følelsene første uka var litt berg- og dalbane. Nivåene jeg har havnet på likeså. Skriftligfaget er kanskje litt for vanskelig, mens det muntlige kanskje virker litt for grunnleggende, men jeg vet ikke hva jeg synes, jeg.
Men nordiskstudenten likte godt at Ibsen var sitert i den første teksten i boka. Ibsen heter Yibusheng på kinesisk, SMIIIIL!
Nei, nå som over en tredjedel av tiden i Kina, faktisk nesten halvparten av tiden, er overstått, så kan jeg kanskje slå til med oppdatert statistikk over min studenttilværelse i Beijing:
Antall ganger kommet for sent: 1, som sist, altså ganske så beundringsverdig!
Antall ganger vaska rommet mitt: 1...altså har jo kanskje rydda og fjerna litt støv utenom den gangen, litt i alle fall.
Antall ganger spist fangbianmian, også kalt koppenudler: 6?
Antall ganger spist på McDonalds: 3 (et overlevlig tall, har ikke blitt supersized ennå)
Antall ganger spist hotpot: 4
Antall Pepsi Max drukket: WOW, altså, jeg tror jeg endrer dette punktet til "Antall tomme PepsiMax-flasker på rommet mitt nett no":
Coca Cola light: Kanskje 9?
Coca Cola: Allerede mista tellinga…(<-- skrev jeg sist, for å si det sånn, telliinga har ikke blitt enklere etter som dagene har passert)
Sjokolader: Ikke lenger null, nei.Ting er så skrekkelig billig i dette landet :(
Antall Shortbread-pakker fra Merry Mart: 4
Ellers brukte jeg penger i går. Det var jo skøy... eller det gikk så mye at jeg ble reint svimmel og fortsatt ikke helt har klart å fatte meg. Jeg var i Sanlitun med Ingeborg. Jeg skjønner at hun gjør seg som selger, når hun får meg, selv om hun ikke tjener noe på det, til å brenne av så mange tusen!
Så nå vil jeg jeg trosse mine prinsipper om å kun legge ut bilder av hullete, gamle klær, følge strømmen og vise hva jeg brukte penger på, tadaaa:
Det er en kjole. Den kostet egentlig ikke så mye, og det er ganske mange år siden sist jeg kjøpte kjole, så det er kanskje ikke så ille. Det økonomiske problemet er mer det jeg har i hånda. Ser dere hva det er? Ja, hjelp. Oda har kjøpt en Iphone:
Dekorert av Andy Warhol.
Deilig ironisk den der. Ahhh... Jeg er så 落伍 (kinesisk for gammeldags, for alle som ikke skjønte det,en glose som jeg skal kunne i morgen) at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal bruke telefonen.
Skjønt telefon og telefon, atm har den ikke noe sim-kort i seg og er i all hovedsak en rådyr kinesiskordbok.
Snakkes og 祝你们中秋节快乐 til dem som vet hva det er！
Men nordiskstudenten likte godt at Ibsen var sitert i den første teksten i boka. Ibsen heter Yibusheng på kinesisk, SMIIIIL!
Nei, nå som over en tredjedel av tiden i Kina, faktisk nesten halvparten av tiden, er overstått, så kan jeg kanskje slå til med oppdatert statistikk over min studenttilværelse i Beijing:
Antall ganger kommet for sent: 1, som sist, altså ganske så beundringsverdig!
Antall ganger vaska rommet mitt: 1...altså har jo kanskje rydda og fjerna litt støv utenom den gangen, litt i alle fall.
Antall ganger spist fangbianmian, også kalt koppenudler: 6?
Antall ganger spist på McDonalds: 3 (et overlevlig tall, har ikke blitt supersized ennå)
Antall ganger spist hotpot: 4
Antall Pepsi Max drukket: WOW, altså, jeg tror jeg endrer dette punktet til "Antall tomme PepsiMax-flasker på rommet mitt nett no":
Coca Cola light: Kanskje 9?
Coca Cola: Allerede mista tellinga…(<-- skrev jeg sist, for å si det sånn, telliinga har ikke blitt enklere etter som dagene har passert)
Sjokolader: Ikke lenger null, nei.Ting er så skrekkelig billig i dette landet :(
Antall Shortbread-pakker fra Merry Mart: 4
Ellers brukte jeg penger i går. Det var jo skøy... eller det gikk så mye at jeg ble reint svimmel og fortsatt ikke helt har klart å fatte meg. Jeg var i Sanlitun med Ingeborg. Jeg skjønner at hun gjør seg som selger, når hun får meg, selv om hun ikke tjener noe på det, til å brenne av så mange tusen!
Så nå vil jeg jeg trosse mine prinsipper om å kun legge ut bilder av hullete, gamle klær, følge strømmen og vise hva jeg brukte penger på, tadaaa:
Det er en kjole. Den kostet egentlig ikke så mye, og det er ganske mange år siden sist jeg kjøpte kjole, så det er kanskje ikke så ille. Det økonomiske problemet er mer det jeg har i hånda. Ser dere hva det er? Ja, hjelp. Oda har kjøpt en Iphone:
Dekorert av Andy Warhol.
Deilig ironisk den der. Ahhh... Jeg er så 落伍 (kinesisk for gammeldags, for alle som ikke skjønte det,en glose som jeg skal kunne i morgen) at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal bruke telefonen.
Skjønt telefon og telefon, atm har den ikke noe sim-kort i seg og er i all hovedsak en rådyr kinesiskordbok.
Snakkes og 祝你们中秋节快乐 til dem som vet hva det er！
fredag, september 02, 2011
Haustdag i Beijing
Så var det september igjen, høst! 1. september var en strålende dag. Faktisk var jeg så fornøyd med den at jeg vil blogge om den. Egentlig var den ikke så enestående eller spesiell, men det var bare en så fin dag! Til ferie å være stod jeg opp tidlig og dro på det kjempegedigne Beida-biblioteket. Der har de masser av bøker på kinesisk, også har de masser av bøker på andre språk jeg ikke skjønner, men best av alt er at de har et rikt utvalg av bøker på språk jeg skjønner, om interessante temaer! Så da satt jeg der og leste om classifiere og om hvordan folk med kinesisk som morsmål behandler toner med leksikalsk relevans i venstre hjernehalvdel, mens oss stakkarer som ikke har noe særlig erfaring med tonespråk fra før, bruker den høyre. Er det rart det er vanskelig?
Jaja, bønner-bønder, men jeg synes uansett det virker som om jeg fortsatt bruker hjernen ganske feil når det kommer til det kinesiske tonesystemet! Dessuten har jeg vært igjennom alle de tonefeilene som amerikanske og nederlandske kinesiskstudenter typisk gjorde. De fleste av dem praktiserer jeg fortsatt hyppig i hverdagen. Så det.
Så glemte jeg tida, og plutselig kjente jeg at jeg trengte mat, så da gikk jeg på campus-kafeen. Der klarte jeg å bestille kaffen akkurat sånn jeg ville ha den, uten peking eller kroppsspråk… Og da jeg bad dem ikke putte i sukker eller melk, så smilte dama og gjentok det jeg sa. Jeg tror det var fordi jeg endelig har skjønt at man jiaer sukkeret. Tidligere har hun bytta ut andre verb med jia når hun har gjentatt hva jeg har sagt. Det kan jo selvfølgelig også være at hun lo av meg fordi førstetonen min fortsatt ikke er høy nok, eller noe. Men siden det var en så fin dag, så valgte jeg å tolke smilet dit hen at hun var fornøyd med verbvalget mitt.
Så satte jeg meg ute med kaffen og maten min. Og jeg satte meg frivillig i sola! Jeg lurer på om det er en konsekvens av høstens ankomst. Været var så ufattelig deilig. Dere aner ikke! Himmelen var blå, sola var ikke stekende, det var ikke klamt eller trykkende, og attpåtil hadde værgudene i sitt milde høsthumør slengt på en forfriskende bris! Jeg satt i nærheten av noen barbusker, så det lukta friskt av grantrær, og livet er faktisk en ganske så trivelig ting, er det ikke?
Så hang jeg enda litt til på biblioteket. Hvis noen er interessert i å vite det, så leste jeg om hva som gjorde det skandinaviserte pronomensystemet mer optimalt og levedyktig enn det nedarvede i gammel-/mellomengelsk. Funny.
Så (dette er det femte avsnittet jeg starter med så, men alle gode ting er fem, er de ikke?) dro jeg hjem, spiste, og stakk ut igjen for å møte en kineser for å guang jie. Jeg tror guang jie betyr noe sånn som henge rundt. Vi hang litt rundt OL-stadionene. Jeg synes det var et godt påfunn av henne å ta meg med dit. Aldri vært tett innpå fugleredet før. Det var veldig koselig å gå rundt der om kvelden. Mye liv. Også hørte jeg på at min kinesiske venninne skravla i vei om det ene og det andre. En gang i blant gikk det opp for henne at jeg er en usedvanlig dum utlending som må ha ting gruelig sakte inn med teskje. Så en sjelden gang visste jeg hva hun babla om. Også fikk jeg sagt en og annen setning på kinesisk også. Skjønt de fleste gangene jeg prøvde meg på å konstruere setninger på mer enn tre ord, ble hun så utålmodig at hun fullførte dem for meg.
Denne kinesiske venninna mi er hun fra supermarkedet. Ja, for en dag jeg gikk rundt på supermarkedet og var ekstra sur på meg selv for at jeg ikke får meg til å snakke mer kinesisk enn det som er absolutt livsnødvendig, kom hun bort til meg og lurte på om vi skulle være venner. Siden engelsken hennes er elendig, så sa jeg at det kunne vi godt. Så da gikk vi ut og spiste middag.
Koselig det.
Anbefaler alle å gå bort og spørre utlendinger på nærbutikken om man skal være venner og invitere dem ut på middag. Her har vi mye å lære av kineserne!
Før jeg gikk hjem om kvelden, gikk jeg innom en av nærbutikkene i blokkomplekset jeg bor i. Der satte jeg PepsiMax-en på disken, og jenta bak disken så på meg med ´har du ennå ikke lært deg at den koster tre kuai´-blikket og sa: ”San kuai”. Da jeg hadde funnet frem de tre lappene hun ville ha, smilte hun, pekte på pepsimaxen og sa, om jeg skjønte henne rett: ”Du liker virkelig den her, du!”. Det gav jeg henne rett i, og turde å spørre hvordan man egentlig sier Pepsi Max på kinesisk (nå har jeg skrevet pepsimax på tre forskjellige måter i ett avsnitt, kult ass, men du vet hva dom sier: Alle gode ting er tre). På kinesisk heter det BaiShiJiDu.
Vel hjemme igjen, gav Klara meg nyheten som VIRKELIG made my day!
Vi slipper placement-testen, som er helt håpløst vanskelig og får en til å føle seg som en tilbakestående dott av en hjernedød amøbe. Vi blir heller plassert i grupper ut i fra resultatene fra sommerskolen. Og da blir man kanskje plassert på et helt greit nivå. Problemet er bare det at jeg er litt redd for at tilbakestående dotter av noen hjernedøde amøber, som meg, kanskje ikke burde plasseres på et helt greit nivå…
Men siden jeg ikke gruer meg til noe skremmende testing, gleder jeg meg nesten til å se bøkene vi skal bruke i høst, og hvordan høstsemesteret vil utarte seg. Vel, i alle fall inntil jeg i en helt ny klasse får et skrekkelig spørsmål i timen, og i mangel av svar eller annen respons, på skikkelig hjernedød amøbe-vis klasker hodet i pulten og blir liggende der til læreren gir opp å få noe fornuftig ut av meg.
Jaja, bønner-bønder, men jeg synes uansett det virker som om jeg fortsatt bruker hjernen ganske feil når det kommer til det kinesiske tonesystemet! Dessuten har jeg vært igjennom alle de tonefeilene som amerikanske og nederlandske kinesiskstudenter typisk gjorde. De fleste av dem praktiserer jeg fortsatt hyppig i hverdagen. Så det.
Så glemte jeg tida, og plutselig kjente jeg at jeg trengte mat, så da gikk jeg på campus-kafeen. Der klarte jeg å bestille kaffen akkurat sånn jeg ville ha den, uten peking eller kroppsspråk… Og da jeg bad dem ikke putte i sukker eller melk, så smilte dama og gjentok det jeg sa. Jeg tror det var fordi jeg endelig har skjønt at man jiaer sukkeret. Tidligere har hun bytta ut andre verb med jia når hun har gjentatt hva jeg har sagt. Det kan jo selvfølgelig også være at hun lo av meg fordi førstetonen min fortsatt ikke er høy nok, eller noe. Men siden det var en så fin dag, så valgte jeg å tolke smilet dit hen at hun var fornøyd med verbvalget mitt.
Så satte jeg meg ute med kaffen og maten min. Og jeg satte meg frivillig i sola! Jeg lurer på om det er en konsekvens av høstens ankomst. Været var så ufattelig deilig. Dere aner ikke! Himmelen var blå, sola var ikke stekende, det var ikke klamt eller trykkende, og attpåtil hadde værgudene i sitt milde høsthumør slengt på en forfriskende bris! Jeg satt i nærheten av noen barbusker, så det lukta friskt av grantrær, og livet er faktisk en ganske så trivelig ting, er det ikke?
Så hang jeg enda litt til på biblioteket. Hvis noen er interessert i å vite det, så leste jeg om hva som gjorde det skandinaviserte pronomensystemet mer optimalt og levedyktig enn det nedarvede i gammel-/mellomengelsk. Funny.
Så (dette er det femte avsnittet jeg starter med så, men alle gode ting er fem, er de ikke?) dro jeg hjem, spiste, og stakk ut igjen for å møte en kineser for å guang jie. Jeg tror guang jie betyr noe sånn som henge rundt. Vi hang litt rundt OL-stadionene. Jeg synes det var et godt påfunn av henne å ta meg med dit. Aldri vært tett innpå fugleredet før. Det var veldig koselig å gå rundt der om kvelden. Mye liv. Også hørte jeg på at min kinesiske venninne skravla i vei om det ene og det andre. En gang i blant gikk det opp for henne at jeg er en usedvanlig dum utlending som må ha ting gruelig sakte inn med teskje. Så en sjelden gang visste jeg hva hun babla om. Også fikk jeg sagt en og annen setning på kinesisk også. Skjønt de fleste gangene jeg prøvde meg på å konstruere setninger på mer enn tre ord, ble hun så utålmodig at hun fullførte dem for meg.
Denne kinesiske venninna mi er hun fra supermarkedet. Ja, for en dag jeg gikk rundt på supermarkedet og var ekstra sur på meg selv for at jeg ikke får meg til å snakke mer kinesisk enn det som er absolutt livsnødvendig, kom hun bort til meg og lurte på om vi skulle være venner. Siden engelsken hennes er elendig, så sa jeg at det kunne vi godt. Så da gikk vi ut og spiste middag.
Koselig det.
Anbefaler alle å gå bort og spørre utlendinger på nærbutikken om man skal være venner og invitere dem ut på middag. Her har vi mye å lære av kineserne!
Før jeg gikk hjem om kvelden, gikk jeg innom en av nærbutikkene i blokkomplekset jeg bor i. Der satte jeg PepsiMax-en på disken, og jenta bak disken så på meg med ´har du ennå ikke lært deg at den koster tre kuai´-blikket og sa: ”San kuai”. Da jeg hadde funnet frem de tre lappene hun ville ha, smilte hun, pekte på pepsimaxen og sa, om jeg skjønte henne rett: ”Du liker virkelig den her, du!”. Det gav jeg henne rett i, og turde å spørre hvordan man egentlig sier Pepsi Max på kinesisk (nå har jeg skrevet pepsimax på tre forskjellige måter i ett avsnitt, kult ass, men du vet hva dom sier: Alle gode ting er tre). På kinesisk heter det BaiShiJiDu.
Vel hjemme igjen, gav Klara meg nyheten som VIRKELIG made my day!
Vi slipper placement-testen, som er helt håpløst vanskelig og får en til å føle seg som en tilbakestående dott av en hjernedød amøbe. Vi blir heller plassert i grupper ut i fra resultatene fra sommerskolen. Og da blir man kanskje plassert på et helt greit nivå. Problemet er bare det at jeg er litt redd for at tilbakestående dotter av noen hjernedøde amøber, som meg, kanskje ikke burde plasseres på et helt greit nivå…
Men siden jeg ikke gruer meg til noe skremmende testing, gleder jeg meg nesten til å se bøkene vi skal bruke i høst, og hvordan høstsemesteret vil utarte seg. Vel, i alle fall inntil jeg i en helt ny klasse får et skrekkelig spørsmål i timen, og i mangel av svar eller annen respons, på skikkelig hjernedød amøbe-vis klasker hodet i pulten og blir liggende der til læreren gir opp å få noe fornuftig ut av meg.
fredag, august 26, 2011
Just another Oda-story
Jeg liker å gjøre narr av tullinger. Og siden det er stygt å henge ut andre mennesker på internett, så får man benytte seg så godt man kan av egen idioti.
I dag kom jeg tilbake etter fem fantastiske dager sammen med min nydelige og fullstendig gale, tyske venninne Alexandra (Alex Alexita Latexita Zhhee German!) i Shanghai.
Jeg hadde altså vært borte i hele fem dager, og da jeg kom inn i heisen i blokka vi bor i i Beijing, og skulle trykke på etasjeknappen, så kunne jeg ikke for bare livet huske hvilken etasje det var vi bodde i.
Ååå gud, hvorfor er jeg sånn?
Hva gjør man da? Var det ikke fjerde? Nei, det var det ikke, for jeg husker at jeg tenkte over at det var høyere enn jeg bodde i Norge. Kanskje det var åttende da? Åttende og fjerde er det lett å blande…
Eller sjette. Jeg følte det var et partall. Men den følelsen var rimelig vag. Det kom et annet menneske inn i heisen. Så jeg følte jeg måtte velge en etasje, en annen enn dama med sykkelen. Så jeg tok den opp i fjerde. Da jeg stod der, vurderte jeg å ringe Klara og Ingeborg, men jeg syntes det ble for dumt (og flaut, men likevel forteller jeg all verden om dumheten min på internett). Jeg sa adressen min inni hodet: Lin Da Bei Lu Wen Cheng Jie B-3 ?04… ? Etasjeangivelsen mangla, men resten satt som et skudd ...
Det endte med at jeg kom på at alle utlendinger må registrere hvor de bor, hos politiet, og at da jeg gjorde det, fikk jeg en fin lapp som jeg la inni passet mitt, og passet mitt hadde jeg med. Så jeg rota det fram, og ja, på lappen stod adressen: ”…B-3 504”
Altså bor jeg i femte etasje. Nice to know :) Men så mye for partallfølelsen.
Jaja, i Shanghai tok jeg heisen opp 28. etasje i naboblokka til Alex. Hmm… Har lyset gått siden jeg var her sist? Stod det ikke et juletre ved siden av døra til Alex? Kanskje naboene har fjerna juletreet. Hvorfor fjerne det akkurat når lyset har gått. Her har det skjedd litt for mange endringer i løpet av dagen. Ikke for det, det er jo på tide å fjerne juletreet. (Her må jeg skyte inn at det faktisk var først da jeg reagerte på at det var litt rart at det hadde stått et juletre uttafor døra til Alex i slutten av august.) Men noe var galt, og nøkkelen fungerte ikke. Hmm, har jeg gått feil?
Men asså, til mitt forsvar, alle de forbanna høyhusene i kilometervis avstand var helt klin like. Og når det kommer til det juletreet jeg ikke tidligere hadde reagert på var malplassert, så er det her i Kina sånt man ikke legger merke til etter hvert. Massasjestedet rett utenfor, jeg husker ikke om det lå i riktig eller feil blokk, men i alle fall sånn at jeg gikk forbi det flere ganger om dagen mens jeg var i Shanghai, spilte kontinuerlig Stille natt, sånn pipetone-versjon av Stille natt. Greit nok det, og det hadde jeg sikkert ikke tenkt over heller, hadde det ikke vært for at de samtidig spilte av pipetoneversjon av noe helt annet, noe jeg aldri helt fikk tak i hva var. Kan godt ha vært en koselig låt det også, men pipende sammen med Stille natt. Nei takk! Hva tenker folk med??
Slutt å tenke, sier nå jeg. Følg mitt eksempel og se hvor et absolutt minimum av hjerneaktivitet fører hen. Kanskje du blir kjent med noen koselige naboer når du forsøker å låse deg inn i leiligheten deres?
Jeg klarte, sånn apropos etasjer, å surre meg opp i hundrede etasje av Shanghai World Financial Center mens jeg var i Shanghai. Det var intendert , masse hjerneaktivitet og en del penger brukte jeg på å komme meg opp dit. Bygningen ser ut som en flaskeåpner og er i følge wikipedia den tredje høyeste skyskraperen i verden. SÅ DET! Jeg tenkte det skulle være litt sånn: Been there, done that, nå kan jeg skryte av at jeg har vært i en tresifret etasje. Men det var faktisk litt mer sånn: WOOOW-opplevelse.
King of the World!
Jeg er på toppen. Se på de små menneskene der´a! Helt sånn svimmel-opplevelse!
Jeg og Alex hadde ikke helt samme døgnrytme, min var sånn: vant til å stå opp før seks og lese til dagens gloseprøve-døgnrytme, og Alex sin var mer: Oa hela natten og stå opp så man rekker å få med seg skyline-solnedgangen fra jacuzzien på toppen av Hyatt-hotellet på the Bund-døgnrytme. Så siden det meste av templer og museer stengte 4-5, så gjorde jeg litt sightseeing på egenhånd.
Så altså proofet på at jeg var der:
Det skal absolutt heller ikke stikkes under stol at Alex i blant også gjorde en helhjertet gaid-innsats. Og tok bilder:
Litt mye bilder:
Shanghai var bra :) Og den ene av de to etterlengtede ferieukene mellom sommerskolen og høstsemesteret er over :(
Hvordan jeg overlevde sommerskolen, har jeg ikke meddelt så voldsomt mye om her på bloggen. Det har to årsaker:
1) IKKE ET JÆVLA SUPPEHUE HAR KOMMENTERT DET FORRIGE INNLEGGET PÅ BLOGGEN!
Jeg regner med at det betyr at ingen leser eller bryr seg om meg eller bloggen min!
2) Jeg antar det ikke er så mye morsommere å lese om daglig 12 timers glosepugging og lesing av lange tekster om kinesisk helsepolitikk på kinesisk enn det faktisk er å pugge gloser 12 timer om dagen og rote seg gjennom lange tekster om skjevfordelinga av ressurser innen helsesystemet i Kina på et språk som er helt kinesisk for en…
Jeg vurderte, i stedet for å legge ut om forskjellige puggestrategier, å begynne med noe så kreativt som ”Dagens outfit”-spalte. Jeg tok faktisk bilde av meg selv etter at jeg kom hjem fra skolen, i min nye, fantastiske, vaskevannsgrønne engangsregnkappe. Men så gikk jeg inn på bloggen min og så at ingen hadde tatt seg bryet med å kommentere det forrige jeg hadde skrevet, og da ble jeg bare sint:
DA KAN ALLE DUSTENE I HELE VERDEN BARE HA DET SÅ GODT! DER GIKK DERE GLIPP AV ÅRHUNDRETS VASKEVANNSGRØNNE ENGANGSREGNKAPPE!
Og alle de andre spennende antrekkene jeg hiver på meg før skolen om morgenen!
Skole, ja. Dette er et bilde fra campus:
Her skal jeg holde ut fram til jul… Håper jeg.
Det skal sies at sommerskolens avsluttende prøver ikke var i nærheten av så jævlige som vi hadde ventet. Jeg grua meg spesielt til den muntlige. Jeg hadde for meg at hu dama som underviste i muntligfaget, hadde lagt meg for hat allerede første dagen på sommerskolen. Dessuten er jo bare alt muntlig skummelt. Så jeg var klar for døden!
Da var det selvfølgelig desto koseligere at dama plutselig ikke hatet meg mer, om hun noensinne gjorde det, og at hun sa masse koselig, om at uttalen min var god og grammatikken, og at jeg ikke hadde noen grunn til å være nervøs. Jeg måtte bare tørre å snakke!
For en fantastisk koselig avslutning på seks ukers helvete!
Eg vart så glad! Og eg er framleis høg! Høgt oppi skyene…
Jeg kommer til å falle som en stein når vi starter med testing og høstsemester om en uke.
Som en stein fra hundrede etasje…
I dag kom jeg tilbake etter fem fantastiske dager sammen med min nydelige og fullstendig gale, tyske venninne Alexandra (Alex Alexita Latexita Zhhee German!) i Shanghai.
Jeg hadde altså vært borte i hele fem dager, og da jeg kom inn i heisen i blokka vi bor i i Beijing, og skulle trykke på etasjeknappen, så kunne jeg ikke for bare livet huske hvilken etasje det var vi bodde i.
Ååå gud, hvorfor er jeg sånn?
Hva gjør man da? Var det ikke fjerde? Nei, det var det ikke, for jeg husker at jeg tenkte over at det var høyere enn jeg bodde i Norge. Kanskje det var åttende da? Åttende og fjerde er det lett å blande…
Eller sjette. Jeg følte det var et partall. Men den følelsen var rimelig vag. Det kom et annet menneske inn i heisen. Så jeg følte jeg måtte velge en etasje, en annen enn dama med sykkelen. Så jeg tok den opp i fjerde. Da jeg stod der, vurderte jeg å ringe Klara og Ingeborg, men jeg syntes det ble for dumt (og flaut, men likevel forteller jeg all verden om dumheten min på internett). Jeg sa adressen min inni hodet: Lin Da Bei Lu Wen Cheng Jie B-3 ?04… ? Etasjeangivelsen mangla, men resten satt som et skudd ...
Det endte med at jeg kom på at alle utlendinger må registrere hvor de bor, hos politiet, og at da jeg gjorde det, fikk jeg en fin lapp som jeg la inni passet mitt, og passet mitt hadde jeg med. Så jeg rota det fram, og ja, på lappen stod adressen: ”…B-3 504”
Altså bor jeg i femte etasje. Nice to know :) Men så mye for partallfølelsen.
Jaja, i Shanghai tok jeg heisen opp 28. etasje i naboblokka til Alex. Hmm… Har lyset gått siden jeg var her sist? Stod det ikke et juletre ved siden av døra til Alex? Kanskje naboene har fjerna juletreet. Hvorfor fjerne det akkurat når lyset har gått. Her har det skjedd litt for mange endringer i løpet av dagen. Ikke for det, det er jo på tide å fjerne juletreet. (Her må jeg skyte inn at det faktisk var først da jeg reagerte på at det var litt rart at det hadde stått et juletre uttafor døra til Alex i slutten av august.) Men noe var galt, og nøkkelen fungerte ikke. Hmm, har jeg gått feil?
Men asså, til mitt forsvar, alle de forbanna høyhusene i kilometervis avstand var helt klin like. Og når det kommer til det juletreet jeg ikke tidligere hadde reagert på var malplassert, så er det her i Kina sånt man ikke legger merke til etter hvert. Massasjestedet rett utenfor, jeg husker ikke om det lå i riktig eller feil blokk, men i alle fall sånn at jeg gikk forbi det flere ganger om dagen mens jeg var i Shanghai, spilte kontinuerlig Stille natt, sånn pipetone-versjon av Stille natt. Greit nok det, og det hadde jeg sikkert ikke tenkt over heller, hadde det ikke vært for at de samtidig spilte av pipetoneversjon av noe helt annet, noe jeg aldri helt fikk tak i hva var. Kan godt ha vært en koselig låt det også, men pipende sammen med Stille natt. Nei takk! Hva tenker folk med??
Slutt å tenke, sier nå jeg. Følg mitt eksempel og se hvor et absolutt minimum av hjerneaktivitet fører hen. Kanskje du blir kjent med noen koselige naboer når du forsøker å låse deg inn i leiligheten deres?
Jeg klarte, sånn apropos etasjer, å surre meg opp i hundrede etasje av Shanghai World Financial Center mens jeg var i Shanghai. Det var intendert , masse hjerneaktivitet og en del penger brukte jeg på å komme meg opp dit. Bygningen ser ut som en flaskeåpner og er i følge wikipedia den tredje høyeste skyskraperen i verden. SÅ DET! Jeg tenkte det skulle være litt sånn: Been there, done that, nå kan jeg skryte av at jeg har vært i en tresifret etasje. Men det var faktisk litt mer sånn: WOOOW-opplevelse.
King of the World!
Jeg er på toppen. Se på de små menneskene der´a! Helt sånn svimmel-opplevelse!
Jeg og Alex hadde ikke helt samme døgnrytme, min var sånn: vant til å stå opp før seks og lese til dagens gloseprøve-døgnrytme, og Alex sin var mer: Oa hela natten og stå opp så man rekker å få med seg skyline-solnedgangen fra jacuzzien på toppen av Hyatt-hotellet på the Bund-døgnrytme. Så siden det meste av templer og museer stengte 4-5, så gjorde jeg litt sightseeing på egenhånd.
Så altså proofet på at jeg var der:
Det skal absolutt heller ikke stikkes under stol at Alex i blant også gjorde en helhjertet gaid-innsats. Og tok bilder:
Litt mye bilder:
Shanghai var bra :) Og den ene av de to etterlengtede ferieukene mellom sommerskolen og høstsemesteret er over :(
Hvordan jeg overlevde sommerskolen, har jeg ikke meddelt så voldsomt mye om her på bloggen. Det har to årsaker:
1) IKKE ET JÆVLA SUPPEHUE HAR KOMMENTERT DET FORRIGE INNLEGGET PÅ BLOGGEN!
Jeg regner med at det betyr at ingen leser eller bryr seg om meg eller bloggen min!
2) Jeg antar det ikke er så mye morsommere å lese om daglig 12 timers glosepugging og lesing av lange tekster om kinesisk helsepolitikk på kinesisk enn det faktisk er å pugge gloser 12 timer om dagen og rote seg gjennom lange tekster om skjevfordelinga av ressurser innen helsesystemet i Kina på et språk som er helt kinesisk for en…
Jeg vurderte, i stedet for å legge ut om forskjellige puggestrategier, å begynne med noe så kreativt som ”Dagens outfit”-spalte. Jeg tok faktisk bilde av meg selv etter at jeg kom hjem fra skolen, i min nye, fantastiske, vaskevannsgrønne engangsregnkappe. Men så gikk jeg inn på bloggen min og så at ingen hadde tatt seg bryet med å kommentere det forrige jeg hadde skrevet, og da ble jeg bare sint:
DA KAN ALLE DUSTENE I HELE VERDEN BARE HA DET SÅ GODT! DER GIKK DERE GLIPP AV ÅRHUNDRETS VASKEVANNSGRØNNE ENGANGSREGNKAPPE!
Og alle de andre spennende antrekkene jeg hiver på meg før skolen om morgenen!
Skole, ja. Dette er et bilde fra campus:
Her skal jeg holde ut fram til jul… Håper jeg.
Det skal sies at sommerskolens avsluttende prøver ikke var i nærheten av så jævlige som vi hadde ventet. Jeg grua meg spesielt til den muntlige. Jeg hadde for meg at hu dama som underviste i muntligfaget, hadde lagt meg for hat allerede første dagen på sommerskolen. Dessuten er jo bare alt muntlig skummelt. Så jeg var klar for døden!
Da var det selvfølgelig desto koseligere at dama plutselig ikke hatet meg mer, om hun noensinne gjorde det, og at hun sa masse koselig, om at uttalen min var god og grammatikken, og at jeg ikke hadde noen grunn til å være nervøs. Jeg måtte bare tørre å snakke!
For en fantastisk koselig avslutning på seks ukers helvete!
Eg vart så glad! Og eg er framleis høg! Høgt oppi skyene…
Jeg kommer til å falle som en stein når vi starter med testing og høstsemester om en uke.
Som en stein fra hundrede etasje…
søndag, juli 24, 2011
FADAI søndag 24. juli 2011
På fredag hadde vi to prøver, en innlevering og et forberedt fremlegg + at vi gikk gjennom diverse andre lekser. Og det var type lekser som vi kun hadde en dag på å gjøre. I morgen, mandag, skal vi ha en gloseprøve i 119 (Klara har telt) gloser. Hver glose består av mellom 1 og 8 tegn… Jeg forsøker å lese på disse ordene, men gang på gang begynner jeg å fadaie. Fadai kan bety ´to be in a daze/trance´, ´stare blankly´ eller ´to look absent-minded´i verste fall: ´to look like an idiot´. Jeg bedriver uhensiktsmessig mye fadaiing her i Kina, spesielt når lærerne stiller meg spørsmål.
Nå i helga har fadaiinga ofte gått over i meningsløs oppdatering av norske nettaviser. Do I really need to know all the details? Nei, det gjør man vel ikke. Ellers er jeg målløs. Det er ufattelig.
Heldigvis har vi ikke så mye bombeangrep eller skytedesperadoer her i Beijing. Jordskjelv og flom har det også vært lite av (bank, bank i bordet og touch wood). Jeg trodde sommeren pleide å være agurktid i Norge, men den gang ei, nei.
Skrekkelig.
Jeg har gjort lite utenom å fadaie denne helga. Jeg har dog vasket badet og vært på en liten handletur. Jeg jobber også, i likhet med forrige helg, med å bli kvitt den teite forkjølelsen som ikke vil slippe taket. Beijing er varmt, varmt og klamt som et sant helvete, men på skolen har vi air condition. Og det er visst en regel i Kina at ting enten må være for kaldt eller for varmt, så vi må huske å ta med oss skjerf og gensere på skolen. Ellers går det som det har gått med mange av oss; man bli syk.
På handleturen min fikk jeg kjøpt meg en døbillig og elendig nokia-mobil som kan lese og skrive kinesiske tegn. Jippi, det burde jeg egentlig ha rota meg til å gjøre for lenge siden. Men ting tar visst tid i min verden. Jeg fikk også endelig kjøpt meg en shorts. Skal jeg nå begi meg ut på en digresjon om at den eneste shortsen jeg har her i Beijing, som for så vidt er den eneste shortsen jeg har brukt de siste årene, ble kjøpt for 20 kroner i Beijing for fire år siden og nå i likhet med alle de andre klærne mine som jeg liker, har blitt hullet, eller skal jeg … merker det er for sent. Den digresjon får dere bare se gjennom fingrene med. Jeg vet jeg har skrevet mye om min forkjærlighet for gamle, utgåtte sko og klær tidligere. Det er sikkert grenser for hvor interessant andre mennesker finner de hullete klærne mine. Hallo, jeg er i Beijing, jeg må da ha noe mer interessant å skrive om enn hullene i klærne mine.
Uansett, poenget var at jeg fikk kjøpt en ny shorts da. Men den kosta ikke 20 kroner og dessuten var det allerede hull i den. Det var bare det at han som hjalp meg i butikken, gikk så hardt inn for å hjelpe meg å finne noe jeg likte, også var han hyggelig og ville hjelpe meg å lære kinesisk.
Også sa han at jeg var pen… Ehh…særlig…Og at veska mi var fin… Det er den jo egentlig da (jeg kjøpte meg sånn fancy brun skinnveske som står i stil med skoene mine før jeg dro fra Norge, burde sikkert lagt ut bildet av den, men neida). Også tror jeg fader meg at han sa at kinesiskuttalen min var god…Ehh…særlig…
Menne selv om jeg ikke tror på han så…ehh…kjøpte jeg den shortsen, ja.
Etter at jeg hadde gjort innnkjøpene mine, fant jeg ut at bak kjøpesenteret vi alltid handler på, er det et annet kjøpesenter/marked som har billige ting.
Da vet jeg det til neste gang.
Så det har jeg gjort i helga. Jeg tror jeg kommer til å være mer glad i helgene i Kina enn jeg var i Norge. Jeg er også mye mer happy hver dag når skolen er over, men jeg er ikke fullt så ivrig etter å gjøre leksene min og lese til timene som jeg var i Norge. Det er litt trist.
Det blir litt mye fadaiing. Og jeg er glad for at cirka en tiendedel av undervisninga før jul er overstått. Vi har gått på skole i to uker allerede. Det gjør direkte vondt å tenke på at det nesten er en måned til nordmenn flest kommer i gang med skole og studier igjen.
Så en liten statistikk over studenttilværelsen i Beijing så langt:
Antall ganger kommet for sent: 1, menne…asså…det var noen som hadde låst fast syklene våre med en stor kjetting fordi vi hadde feilparkert, og det var bare ingen ledige taxier, dessuten var det første dagen og de hadde bedt oss møte opp et kvarter før vi trengte.
Antall ganger vaska rommet mitt: 0
Antall ganger spist fangbianmian, også kalt koppenudler: 2
Antall ganger spist på McDonalds: 0!!!!!
Antall ganger spist hotpot: 2
Antall Pepsi Max drukket: 3-4 0,5 l
Coca Cola light: 3 0,5 l
Coca Cola: Allerede mista tellinga…
Sjokolader: 0!
Antall Shortbread-pakker fra Merry Mart: 2+
Ellers har det vært ekstraordinært klamt, forurensa og ekkelt i været de siste dagene. Utsikt fra rommet mitt:
Beijing er en vakker by. No doubt.
Heldigvis har det begynt å regne nå. Etter regnet blir himmelen blå :)
Det regner faktisk skikkelig i dag. Vi gikk ut, og ble kliss klass inn til undertøyet i løpet av et halvt minutt. Vinden gjorde alt som heter paraply fullstendig overflødig og unødvendig.
Det var sikkert bra for forkjølelsen. Jeg er så flink til å fokusere på det positive. Det var faktisk herlig. Deilig, avkjølende regn. Og halve grunnen til at vi gikk ut, var at det var et sånt regnvær som bare må oppleves. HERLIG REGNOPPLEVELSE! Det er viktig å fokusere på det positive og ikke bli sittende altfor fadaiende foran norske nettaviser altfor lenge.
119 gloser, here i come!
Nå i helga har fadaiinga ofte gått over i meningsløs oppdatering av norske nettaviser. Do I really need to know all the details? Nei, det gjør man vel ikke. Ellers er jeg målløs. Det er ufattelig.
Heldigvis har vi ikke så mye bombeangrep eller skytedesperadoer her i Beijing. Jordskjelv og flom har det også vært lite av (bank, bank i bordet og touch wood). Jeg trodde sommeren pleide å være agurktid i Norge, men den gang ei, nei.
Skrekkelig.
Jeg har gjort lite utenom å fadaie denne helga. Jeg har dog vasket badet og vært på en liten handletur. Jeg jobber også, i likhet med forrige helg, med å bli kvitt den teite forkjølelsen som ikke vil slippe taket. Beijing er varmt, varmt og klamt som et sant helvete, men på skolen har vi air condition. Og det er visst en regel i Kina at ting enten må være for kaldt eller for varmt, så vi må huske å ta med oss skjerf og gensere på skolen. Ellers går det som det har gått med mange av oss; man bli syk.
På handleturen min fikk jeg kjøpt meg en døbillig og elendig nokia-mobil som kan lese og skrive kinesiske tegn. Jippi, det burde jeg egentlig ha rota meg til å gjøre for lenge siden. Men ting tar visst tid i min verden. Jeg fikk også endelig kjøpt meg en shorts. Skal jeg nå begi meg ut på en digresjon om at den eneste shortsen jeg har her i Beijing, som for så vidt er den eneste shortsen jeg har brukt de siste årene, ble kjøpt for 20 kroner i Beijing for fire år siden og nå i likhet med alle de andre klærne mine som jeg liker, har blitt hullet, eller skal jeg … merker det er for sent. Den digresjon får dere bare se gjennom fingrene med. Jeg vet jeg har skrevet mye om min forkjærlighet for gamle, utgåtte sko og klær tidligere. Det er sikkert grenser for hvor interessant andre mennesker finner de hullete klærne mine. Hallo, jeg er i Beijing, jeg må da ha noe mer interessant å skrive om enn hullene i klærne mine.
Uansett, poenget var at jeg fikk kjøpt en ny shorts da. Men den kosta ikke 20 kroner og dessuten var det allerede hull i den. Det var bare det at han som hjalp meg i butikken, gikk så hardt inn for å hjelpe meg å finne noe jeg likte, også var han hyggelig og ville hjelpe meg å lære kinesisk.
Også sa han at jeg var pen… Ehh…særlig…Og at veska mi var fin… Det er den jo egentlig da (jeg kjøpte meg sånn fancy brun skinnveske som står i stil med skoene mine før jeg dro fra Norge, burde sikkert lagt ut bildet av den, men neida). Også tror jeg fader meg at han sa at kinesiskuttalen min var god…Ehh…særlig…
Menne selv om jeg ikke tror på han så…ehh…kjøpte jeg den shortsen, ja.
Etter at jeg hadde gjort innnkjøpene mine, fant jeg ut at bak kjøpesenteret vi alltid handler på, er det et annet kjøpesenter/marked som har billige ting.
Da vet jeg det til neste gang.
Så det har jeg gjort i helga. Jeg tror jeg kommer til å være mer glad i helgene i Kina enn jeg var i Norge. Jeg er også mye mer happy hver dag når skolen er over, men jeg er ikke fullt så ivrig etter å gjøre leksene min og lese til timene som jeg var i Norge. Det er litt trist.
Det blir litt mye fadaiing. Og jeg er glad for at cirka en tiendedel av undervisninga før jul er overstått. Vi har gått på skole i to uker allerede. Det gjør direkte vondt å tenke på at det nesten er en måned til nordmenn flest kommer i gang med skole og studier igjen.
Så en liten statistikk over studenttilværelsen i Beijing så langt:
Antall ganger kommet for sent: 1, menne…asså…det var noen som hadde låst fast syklene våre med en stor kjetting fordi vi hadde feilparkert, og det var bare ingen ledige taxier, dessuten var det første dagen og de hadde bedt oss møte opp et kvarter før vi trengte.
Antall ganger vaska rommet mitt: 0
Antall ganger spist fangbianmian, også kalt koppenudler: 2
Antall ganger spist på McDonalds: 0!!!!!
Antall ganger spist hotpot: 2
Antall Pepsi Max drukket: 3-4 0,5 l
Coca Cola light: 3 0,5 l
Coca Cola: Allerede mista tellinga…
Sjokolader: 0!
Antall Shortbread-pakker fra Merry Mart: 2+
Ellers har det vært ekstraordinært klamt, forurensa og ekkelt i været de siste dagene. Utsikt fra rommet mitt:
Beijing er en vakker by. No doubt.
Heldigvis har det begynt å regne nå. Etter regnet blir himmelen blå :)
Det regner faktisk skikkelig i dag. Vi gikk ut, og ble kliss klass inn til undertøyet i løpet av et halvt minutt. Vinden gjorde alt som heter paraply fullstendig overflødig og unødvendig.
Det var sikkert bra for forkjølelsen. Jeg er så flink til å fokusere på det positive. Det var faktisk herlig. Deilig, avkjølende regn. Og halve grunnen til at vi gikk ut, var at det var et sånt regnvær som bare må oppleves. HERLIG REGNOPPLEVELSE! Det er viktig å fokusere på det positive og ikke bli sittende altfor fadaiende foran norske nettaviser altfor lenge.
119 gloser, here i come!
fredag, juli 08, 2011
Ankommet Kina
Så er man i Kina igjen. Det er fortsatt et underlig land med rimelig uforståelig språk og masse små mennesker som peker og hvisker, sier eller til og med hyler ”UTLENDING! (waiguoren/laowei!)” etter deg. Skjønt de har blitt bedre siden jeg var i Xuchang. De har kanskje rett og slett sett et par utlendinger før i Beijing. Men de stirrer fortsatt. Jeg luter ryggen, forsøker å krympe meg, men de kommer til å fortsette å stirre og hviske bak ryggen min; jeg har begynt å innse at jeg aldri blir en liten kineser. Men man blir mindre her. Ikke fordi man luter ryggen, i alle fall ikke primært derfor, men fordi alt annet er så stort. Det er gedigent. Man blir en sånn liten maur i en kjempetue. Når som helst kan det komme en kjempefot ned mellom de digre bygningene og knuse alle de ubetydelige, utallige menneskene som sykler eller står fast i kø på den ti felts store motorveien. Heldigvis vil man ikke se foten før den smadrer en, for smogen er så tett at man er heldig om man ser toppen av bygningene langs de digre motorveiene. Nei, nå svartmaler jeg. Det er faktisk lyst og fint i Beijing om dagen. Himmelen er for det meste blå, selvfølgelig ikke like blå som den norske, men fortsatt er den blå. Dessuten gjør forurensninga solnedgangene ekstra vakre!
Også har vi funnet leilighet. En fin, stor og lys leilighet. Den har vi brukt de siste dagene på å vaske og kjøpe inn ting til. Vi var på IKEA :) Vi spiste kjøtboller :) Og kanelboller :) Også kjøpte jeg masse knekkebrød og elgelasagne :) Jeg brukte nesten mer penger i matbutikken enn i møbelbutikken! Det gikk veldig opp for meg at man ikke er i nærheten av så isolert her som man er i Xuchang. Og det er litt fint. Kanskje litt mindre spennende. Men det er spennende nok. Også kanskje jeg klarer å fokusere litt på skole om det ikke er altfor mye rar mat og inntrykk å fordøye. Skolen starter på mandag. Var ikke mye sommerferie, men jeg har klart å utnytte det jeg hadde godt, synes jeg. Det var en uforglemmelig togtur!
Siste blogginnlegg var fra Sibir. Der likte jeg meg! Vi var ved Baikalsjøen. Sjøen er så stor og kald at når ikke sola varmer eller når det blåser fra sjøen, blir det isende kaldt i hele området rundt sjøen. Overalt var det søte, små trehus med vindusglugger og de nydeligste treutskjæringene. Jeg og mamma gikk på masse turer og konstaterte at naturen var som i Norge bare at det så ut til å gro litt mer tomme vodkaflasker langs turstiene i Sibir.
Også så vi ferskvannssel!
Vi fikk faktisk bruk for hodelyktene, som jeg mobba mamma så fælt for å ha tatt med, i Sibir. Da vi kjørte tilbake fra Listvyanka til Irkutsk, kom vi utfor århundrets uvær. Vi tok turen med en liten minibuss for bare et par kroner, altså enda billigere enn med taxien vi tok motsatt vei. Det var vel hva man kan kalle en bumpy ride. Den starta i solskinn, men så begynte det å øsepøse og vi kunne kjenne at vinden forsøkte å trekke minibussen ut i grøfta. Og vi kunne se at den hadde lyktes med et par mindre biler. Trærne bare blåste overende og la seg tvers over veien. Turen tok dermed sin tid og det var litt ubehagelig siden bilen ikke var særlig tett og vi og tingene våre ble rimelig våte. Vel framme viste det seg at hotellet vi skulle bo på i Irkutsk hadde mista strømmen og det var da hodelyktene viste seg å være ganske så hendige.
Faktisk fikk vi bruk for alle de smarte tingene mamma hadde pakka med unntak av peppersprayen. Stort komplement til pakkesjefen.
Mongolia var nesten enda mer fantastisk enn jeg hadde forventa. Og det skulle litt til. Jeg hadde trodd at gerene (disse telthus-greiene til de mongolske nomadene) som alltid er avbilda i turistkataloger og lignende, var en sånn forhistorisk greie som fem mongolske familier hadde tatt i bruk igjen for å dra turister til landet. Men det var det ikke! Ikke lenge etter at vi kryssa den russiskmongolske grensa, noe som det må nevnes tok ufattelig lang tid og var ubehagelig varmt, poppet gerene opp titallsvis ute på slettene mellom de særegne mongolske fjellene. Den siste delen av togturen var det langt mer enn løvskog å glane på ut av vinduet. Det var allslags dyr og terrenget var mye mer variert. Vi så kjempegedigne heste-, ku- og geiteflokker overalt, og gjetere som red på hester og kameler mellom dem. Det er 13 hester per menneske i Mongolia! Barna begynner å ri alene og passe på dyra når de er sånn 3 år gamle. I de tradisjonelle hesteløpene er rytterne aldri eldre enn 10 år. Det er rett og slett fordi hestene løper fortere med lettere bør. Jeg synes det høres litt sykt ut å la en fireåring ri et 30 kilometer langt løp i full galopp.
I naturreservatet, hvor vi bodde to netter i vår egen ger, så vi enda flere dyr. Morsomst var det å se den mongolske villhesten, przewalskihesten/takhi. Den har et annet antall kromosomer enn den vanlige hesten og er nærere beslekta med urhesten. Jeg fikk også oppfylt drømmen om å galoppere så fort jeg ville på de endeløse mongolske slettene. HELT VILT!
Vi kjørte også gjennom Gobiørkenen. Jeg har aldri vært i en ørken før og ble veldig overraska over hvor heftig det regna der…
Grensepasseringa til Kina tok også noe inni helsikes lang tid. Kontrollørene, som gang på gang kom marsjerende mot toget for å sjekke det ene og det andre, var på grensen til skremmende. Jeg tror virkelig de gikk inn for å gjøre grensepasseringene så ubehagelige og langtekkelige som mulig. De sjekka og de sjekka. Så strengt i passet og så strengt på oss, så strengt på visumet og stilte spørsmål i en gravalvorlig tone som gjorde at man ønska man aldri hadde funnet på å ville entre landet:
- Why you stay in China so long?
- Study.
- Study where? Which university?
- Beida.
Han granska meg alvorlig mens jeg fant fram skolepapirene, men da han så på dem falt den strenge maska fullstendig. Uttrykket endra seg totalt. Jeg kunne ikke se om han var overraska, imponert eller hadde mest lyst til å stikke av med inntakspapirene, men han så opp på meg med store øyne, sa ”Congratiulations!” og forsvant. Og jeg var i Kina.
På den kinesiske grensa måtte de også skifte understellet på toget. Så de jekka oss opp mens vi satt inne i vognene. Det var jo litt underholdende. Toget var delt opp så vognene stod på ulike spor og vi kunne se alle de andre turistene som hang ut av vinduene for å se og ta bilde av begivenheten. Også vinka vi til hverandre og tok bilder av hverandre, for selv om man hopper av og på toget, er det ikke flere turister enn at man blir gående oppi de samme turistene på alle turistattraksjonene langs ruta, og man føler man blir litt kjent med dem.
Grunnen til at understellet skiftes, er at Mongolia og Russland har en annen vidde på jernbanesporene enn resten av verden. Grunnen til at Mongolia og Russland er så sære, er at de en gang i tiden ville gjøre en invasjon så vanskelig som overhode mulig.
Neste morgen våknet vi i det grå tåkelandet Kina. Fjellene vi kjørte gjennom inn mot Beijing var storslåtte og fantastiske å se, men jeg skjønner ikke hvorfor smogen alltid ligger ekstra tett når jeg ankommer Beijing. Man bare må tenke: Hva faen er det jeg gjør i den tette, grå, møkkete suppa her? Hvor lenge holder jeg ut før luftveiene er fullstendig tette?
Heldigvis lysner det alltid etter noen dager, og man i alle fall vurderer muligheten at byen har en slags form for egen sjarm.
(Egentlig skulle jeg jo illustrert dette innlegget med bilder, men nå har jeg brukt så mye tid på å skrive at jeg heller bør finne meg noe bedre å gjøre. Kanskje det kommer bilder senere, kanskje kommer de her, kanskje kommer de på facebook...eller kanskje kommer de ikke i det hele tatt. Vi får se.)
Også har vi funnet leilighet. En fin, stor og lys leilighet. Den har vi brukt de siste dagene på å vaske og kjøpe inn ting til. Vi var på IKEA :) Vi spiste kjøtboller :) Og kanelboller :) Også kjøpte jeg masse knekkebrød og elgelasagne :) Jeg brukte nesten mer penger i matbutikken enn i møbelbutikken! Det gikk veldig opp for meg at man ikke er i nærheten av så isolert her som man er i Xuchang. Og det er litt fint. Kanskje litt mindre spennende. Men det er spennende nok. Også kanskje jeg klarer å fokusere litt på skole om det ikke er altfor mye rar mat og inntrykk å fordøye. Skolen starter på mandag. Var ikke mye sommerferie, men jeg har klart å utnytte det jeg hadde godt, synes jeg. Det var en uforglemmelig togtur!
Siste blogginnlegg var fra Sibir. Der likte jeg meg! Vi var ved Baikalsjøen. Sjøen er så stor og kald at når ikke sola varmer eller når det blåser fra sjøen, blir det isende kaldt i hele området rundt sjøen. Overalt var det søte, små trehus med vindusglugger og de nydeligste treutskjæringene. Jeg og mamma gikk på masse turer og konstaterte at naturen var som i Norge bare at det så ut til å gro litt mer tomme vodkaflasker langs turstiene i Sibir.
Også så vi ferskvannssel!
Vi fikk faktisk bruk for hodelyktene, som jeg mobba mamma så fælt for å ha tatt med, i Sibir. Da vi kjørte tilbake fra Listvyanka til Irkutsk, kom vi utfor århundrets uvær. Vi tok turen med en liten minibuss for bare et par kroner, altså enda billigere enn med taxien vi tok motsatt vei. Det var vel hva man kan kalle en bumpy ride. Den starta i solskinn, men så begynte det å øsepøse og vi kunne kjenne at vinden forsøkte å trekke minibussen ut i grøfta. Og vi kunne se at den hadde lyktes med et par mindre biler. Trærne bare blåste overende og la seg tvers over veien. Turen tok dermed sin tid og det var litt ubehagelig siden bilen ikke var særlig tett og vi og tingene våre ble rimelig våte. Vel framme viste det seg at hotellet vi skulle bo på i Irkutsk hadde mista strømmen og det var da hodelyktene viste seg å være ganske så hendige.
Faktisk fikk vi bruk for alle de smarte tingene mamma hadde pakka med unntak av peppersprayen. Stort komplement til pakkesjefen.
Mongolia var nesten enda mer fantastisk enn jeg hadde forventa. Og det skulle litt til. Jeg hadde trodd at gerene (disse telthus-greiene til de mongolske nomadene) som alltid er avbilda i turistkataloger og lignende, var en sånn forhistorisk greie som fem mongolske familier hadde tatt i bruk igjen for å dra turister til landet. Men det var det ikke! Ikke lenge etter at vi kryssa den russiskmongolske grensa, noe som det må nevnes tok ufattelig lang tid og var ubehagelig varmt, poppet gerene opp titallsvis ute på slettene mellom de særegne mongolske fjellene. Den siste delen av togturen var det langt mer enn løvskog å glane på ut av vinduet. Det var allslags dyr og terrenget var mye mer variert. Vi så kjempegedigne heste-, ku- og geiteflokker overalt, og gjetere som red på hester og kameler mellom dem. Det er 13 hester per menneske i Mongolia! Barna begynner å ri alene og passe på dyra når de er sånn 3 år gamle. I de tradisjonelle hesteløpene er rytterne aldri eldre enn 10 år. Det er rett og slett fordi hestene løper fortere med lettere bør. Jeg synes det høres litt sykt ut å la en fireåring ri et 30 kilometer langt løp i full galopp.
I naturreservatet, hvor vi bodde to netter i vår egen ger, så vi enda flere dyr. Morsomst var det å se den mongolske villhesten, przewalskihesten/takhi. Den har et annet antall kromosomer enn den vanlige hesten og er nærere beslekta med urhesten. Jeg fikk også oppfylt drømmen om å galoppere så fort jeg ville på de endeløse mongolske slettene. HELT VILT!
Vi kjørte også gjennom Gobiørkenen. Jeg har aldri vært i en ørken før og ble veldig overraska over hvor heftig det regna der…
Grensepasseringa til Kina tok også noe inni helsikes lang tid. Kontrollørene, som gang på gang kom marsjerende mot toget for å sjekke det ene og det andre, var på grensen til skremmende. Jeg tror virkelig de gikk inn for å gjøre grensepasseringene så ubehagelige og langtekkelige som mulig. De sjekka og de sjekka. Så strengt i passet og så strengt på oss, så strengt på visumet og stilte spørsmål i en gravalvorlig tone som gjorde at man ønska man aldri hadde funnet på å ville entre landet:
- Why you stay in China so long?
- Study.
- Study where? Which university?
- Beida.
Han granska meg alvorlig mens jeg fant fram skolepapirene, men da han så på dem falt den strenge maska fullstendig. Uttrykket endra seg totalt. Jeg kunne ikke se om han var overraska, imponert eller hadde mest lyst til å stikke av med inntakspapirene, men han så opp på meg med store øyne, sa ”Congratiulations!” og forsvant. Og jeg var i Kina.
På den kinesiske grensa måtte de også skifte understellet på toget. Så de jekka oss opp mens vi satt inne i vognene. Det var jo litt underholdende. Toget var delt opp så vognene stod på ulike spor og vi kunne se alle de andre turistene som hang ut av vinduene for å se og ta bilde av begivenheten. Også vinka vi til hverandre og tok bilder av hverandre, for selv om man hopper av og på toget, er det ikke flere turister enn at man blir gående oppi de samme turistene på alle turistattraksjonene langs ruta, og man føler man blir litt kjent med dem.
Grunnen til at understellet skiftes, er at Mongolia og Russland har en annen vidde på jernbanesporene enn resten av verden. Grunnen til at Mongolia og Russland er så sære, er at de en gang i tiden ville gjøre en invasjon så vanskelig som overhode mulig.
Neste morgen våknet vi i det grå tåkelandet Kina. Fjellene vi kjørte gjennom inn mot Beijing var storslåtte og fantastiske å se, men jeg skjønner ikke hvorfor smogen alltid ligger ekstra tett når jeg ankommer Beijing. Man bare må tenke: Hva faen er det jeg gjør i den tette, grå, møkkete suppa her? Hvor lenge holder jeg ut før luftveiene er fullstendig tette?
Heldigvis lysner det alltid etter noen dager, og man i alle fall vurderer muligheten at byen har en slags form for egen sjarm.
(Egentlig skulle jeg jo illustrert dette innlegget med bilder, men nå har jeg brukt så mye tid på å skrive at jeg heller bør finne meg noe bedre å gjøre. Kanskje det kommer bilder senere, kanskje kommer de her, kanskje kommer de på facebook...eller kanskje kommer de ikke i det hele tatt. Vi får se.)
torsdag, juni 23, 2011
Nyter det lille jeg har av ferie, på et tog i Sibir
Dag 2 på toget, klokka er 20:30 Moskvatid, 18:30 norsk tid og lokal tid tror jeg den er 23:30. Men det er jeg ikke sikker på. Uansett skal klokka stilles enda en time fram før neste stopp. Det er Novosibirsk. Det forrige stoppet var Barabinsk for noen timer siden. Guideboka sier om Barabinsk: The shop on the platform was full of drunken local teens dancing to disco music around plastic tables when we visited – check it out, they might still be there.
Da vi stoppa, var det bare halvgamle, sigarettrøykende damer som solgte fisk, der. The local teens har blitt eldre?
Stoppet før Barabinsk var Omsk (jeg er usikker på om toget stopper i Tomsk). Det var i Omsk Fjodor Dostojevskij ifølge guideboka ”was exiled in 1849”.
Herregud, jeg sitter på toget mellom Omsk og Novosibirsk! Høres ikke det passe eksotisk ut! Jeg skal egentlig legge meg, men jeg har skjønt at man ikke blir mindre døgnvill av å ta toget. Jeg er overhodet ikke trøtt. Jeg er stuck på Moskvatid. I tillegg skjer det ikke så forbanna mye å bli trøtt og sliten av på toget. Det er litt deilig å gjøre ingenting. Faktisk tror jeg seriøst jeg kunne tatt toget fram og tilbake mellom Moskva og Vladivostok fem ganger før jeg ville begynne å kjede meg. Jeg og mamma har en firemannskupé for oss selv. Det tok under ti minutter fra vi gikk inn der, til jeg fikk den første kulen i hodet, men jeg mestrer de små forholdene mye bedre nå. Det er litt sånn hyttete; vi er uhygienske og ekle og spiser rett i koppen og drikker te og kaffe fra poser mens vi ser ut av vinduet. Det er veldig spennende å se ut av vinduet. VELDIG! Det er ufattelig hypnotiserende å sitte og glane. Spesielt med tanke på hvor ensformig alt utenfor vinduet egentlig er.
Bruddstykker av mine og mammas samtaler de to siste dagene:
Første morgen:
M: Det er fint vær.
O: Så koselig, og så mye fin, grønn skog.
M: Ja, masse skog.
O: Det ser egentlig ganske norsk ut.
M: Nei, det er flatere.
O: Det er flatt som på Hedemarken da.
M: Ja, men det ser mer ut som om det er på fjellet.
O: Ja vel, men det er flatt som Hedemarken og med norsk fjellnatur. Da ligner det jo litt på Norge da.
Litt senere:
M: Se! Ei ku!
O: Hvor, hvor?
M: Der borte!
O: - - -
M: Nå er den borte.
O: Det er koselig med så fint vær da.
M: Ja, det er det.
Enda litt senere:
M: De løvtrærne der er ikke bjørk.
O: Neivel.
M: Kanskje det er lerk.
O: Hmm… Ja, kanskje det (Er ikke lerke en fugl?? Eller en sånn man har på innerlomma?).
Enda litt senere:
M: Se der er det et hus. Oj!
O: Hvor er kameraet? Hvor er kameraet?
M: I veska.
O: Nei, nå var huset borte.
O: Oj, mamma, mamma, se, der er det mennesker!! Det er mennesker langs jernbana. De har skaut.
M: De babosjkane må vi ta bilde av.
O: Nei, det er for sent; nå er de borte :(
M: Oda, en by!
O: Det der er jo sikkert 20 hus! Så koselige og russiske de er!
M: Sjekk, jeg rakk nesten å få med det ene huset på bildet!
M: Ei geit!
O: Hvor, hvor?
M: Nei, nå er den borte. Nå er det bare skog igjen.
O: De har mye skog, disse russerne.
Noen hundre mil med skog senere:
M: Man får ikke akkurat inntrykk av at man bor på en overbefolka planet når man ser ut av vinduet.
M: Nå kommer vi snart til kryssordløsernes favorittelv.
O: ?
M: Elv på to bokstaver: Po eller Ob.
O: Jeg har aldri hørt om elva Ob.
M: Men den er stor.
O: Ja vel.
Nå skal det sies at vi etter hvert har blitt litt mer blaserte, jeg har sett opptil flere kuer, geiter eller hester på én gang. Også har vi ikke bare sett bjørketrær og muligens lerketrær, men også grantrær! Også har vi sett elver og innsjøer. Og både små og store byer. Mange søte, små trehus og noen store og ikke fullt så søte betongblokker. Så jeg vil kalle dette opplevelsesrikt.
Dessuten har jeg fått tid til å lese. Jeg har lest Spilleren av Dostojevskij, jeg har aldri ledd så mye av en Dostojevskij-bok før. Nå venter jeg på at mamma skal bli ferdig med den enda mer geografisk passende ´Opptegnelser fra det døde hus´ av samme forfatter og handlingen lagt til Sibir, sannsynligvis sterkt inspirert av forfatterens fangeopphold der. Mens jeg venter på den, har jeg begynt på ´Nu, jävlar´. Den har også fått meg til å humre litt (Tina, jeg tror kanskje du vil like den, du vil i alle fall skjønne hvorfor jeg tror du ville like den, ikke at jeg har lest så langt at jeg tør komme med noen anbefaling, men anyways lissom). Jeg har også på sett og vis stavra meg igjennom de tre første tekstene i kompendiet for KIN2110. De fikk meg ikke til å humre like mye, nei. Jeg merker at jeg, med unntak av de 22 timene mellom muntlig i kinesisk og i indre språkhistorie, ikke har lest kinesisk siden før skriftlig, og at det er lenge siden. Jeg gruer meg litt til jeg kommer frem til Beijing.
Nei, nå må jeg serrjøst slutte å skrive her. For jeg må i alle fall sovne før det blir lyst. Helst skal jeg stå opp tidlig i morgen. I morgen er siste dagen på toget, og jeg er så redd jeg ikke får sove før vi skal gå av toget i Irkutsk klokka seks om morgenen, LOKAL TID. Altså vil det være klokka 02:00 Moskvatid. Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å sovne før det, men å legge seg ”litt tidlig” i kveld (det der ble plutselig veldig relativt) er nok en god start. Æsj, jeg bare orker ikke å gå på togdoene eller æsj pusse tenna der… Doene er selvfølgelig også en historie, en sånn annen historie som vi ikke tar nå. Ellers skal det sies at jeg har vært borti langt verre doer enn disse. Generelt har alt hele tiden virket litt renere og litt tryggere enn jeg forventet.
Vi har verken fått bruk for peppersprayen eller hodelyktene som mamma tok med.
Jeg skal forsøke å gå på doene nå, og jeg håper at jeg klarer å surre meg til å gjøre det før vi stopper i Novosibirsk, for på stasjonene står vi lenge og da er doene stengt, sånn siden de slipper ut alt på skinnene. Også skal jeg forsøke å poste dette på bloggen min om et par dager hvis internett er oppfunnet i enten Listvyanka eller Irkutsk.
PS: Har uten problemer ankommet Listvyanka. Vi delte taxi med noen svensker. Og betalte cirka 100 kroner per person. Strekningen var type Hamar-Lillestrøm! Nå har jeg bada i badekaret på hotellet. Også har jeg lest i ´Nu, jävlar´ at elv på to bokstaver også kan være Ya-elva i Sichuan-provinsen. Det var den ganske usympatisk fremstilte legemannen Einar som opplyste om det. Men om man tar med kinesiske elver må det da bli et utall å velge mellom. Jeg bada for eksempel i den ganske kjente Li-elva en gang.
Da vi stoppa, var det bare halvgamle, sigarettrøykende damer som solgte fisk, der. The local teens har blitt eldre?
Stoppet før Barabinsk var Omsk (jeg er usikker på om toget stopper i Tomsk). Det var i Omsk Fjodor Dostojevskij ifølge guideboka ”was exiled in 1849”.
Herregud, jeg sitter på toget mellom Omsk og Novosibirsk! Høres ikke det passe eksotisk ut! Jeg skal egentlig legge meg, men jeg har skjønt at man ikke blir mindre døgnvill av å ta toget. Jeg er overhodet ikke trøtt. Jeg er stuck på Moskvatid. I tillegg skjer det ikke så forbanna mye å bli trøtt og sliten av på toget. Det er litt deilig å gjøre ingenting. Faktisk tror jeg seriøst jeg kunne tatt toget fram og tilbake mellom Moskva og Vladivostok fem ganger før jeg ville begynne å kjede meg. Jeg og mamma har en firemannskupé for oss selv. Det tok under ti minutter fra vi gikk inn der, til jeg fikk den første kulen i hodet, men jeg mestrer de små forholdene mye bedre nå. Det er litt sånn hyttete; vi er uhygienske og ekle og spiser rett i koppen og drikker te og kaffe fra poser mens vi ser ut av vinduet. Det er veldig spennende å se ut av vinduet. VELDIG! Det er ufattelig hypnotiserende å sitte og glane. Spesielt med tanke på hvor ensformig alt utenfor vinduet egentlig er.
Bruddstykker av mine og mammas samtaler de to siste dagene:
Første morgen:
M: Det er fint vær.
O: Så koselig, og så mye fin, grønn skog.
M: Ja, masse skog.
O: Det ser egentlig ganske norsk ut.
M: Nei, det er flatere.
O: Det er flatt som på Hedemarken da.
M: Ja, men det ser mer ut som om det er på fjellet.
O: Ja vel, men det er flatt som Hedemarken og med norsk fjellnatur. Da ligner det jo litt på Norge da.
Litt senere:
M: Se! Ei ku!
O: Hvor, hvor?
M: Der borte!
O: - - -
M: Nå er den borte.
O: Det er koselig med så fint vær da.
M: Ja, det er det.
Enda litt senere:
M: De løvtrærne der er ikke bjørk.
O: Neivel.
M: Kanskje det er lerk.
O: Hmm… Ja, kanskje det (Er ikke lerke en fugl?? Eller en sånn man har på innerlomma?).
Enda litt senere:
M: Se der er det et hus. Oj!
O: Hvor er kameraet? Hvor er kameraet?
M: I veska.
O: Nei, nå var huset borte.
O: Oj, mamma, mamma, se, der er det mennesker!! Det er mennesker langs jernbana. De har skaut.
M: De babosjkane må vi ta bilde av.
O: Nei, det er for sent; nå er de borte :(
M: Oda, en by!
O: Det der er jo sikkert 20 hus! Så koselige og russiske de er!
M: Sjekk, jeg rakk nesten å få med det ene huset på bildet!
M: Ei geit!
O: Hvor, hvor?
M: Nei, nå er den borte. Nå er det bare skog igjen.
O: De har mye skog, disse russerne.
Noen hundre mil med skog senere:
M: Man får ikke akkurat inntrykk av at man bor på en overbefolka planet når man ser ut av vinduet.
M: Nå kommer vi snart til kryssordløsernes favorittelv.
O: ?
M: Elv på to bokstaver: Po eller Ob.
O: Jeg har aldri hørt om elva Ob.
M: Men den er stor.
O: Ja vel.
Nå skal det sies at vi etter hvert har blitt litt mer blaserte, jeg har sett opptil flere kuer, geiter eller hester på én gang. Også har vi ikke bare sett bjørketrær og muligens lerketrær, men også grantrær! Også har vi sett elver og innsjøer. Og både små og store byer. Mange søte, små trehus og noen store og ikke fullt så søte betongblokker. Så jeg vil kalle dette opplevelsesrikt.
Dessuten har jeg fått tid til å lese. Jeg har lest Spilleren av Dostojevskij, jeg har aldri ledd så mye av en Dostojevskij-bok før. Nå venter jeg på at mamma skal bli ferdig med den enda mer geografisk passende ´Opptegnelser fra det døde hus´ av samme forfatter og handlingen lagt til Sibir, sannsynligvis sterkt inspirert av forfatterens fangeopphold der. Mens jeg venter på den, har jeg begynt på ´Nu, jävlar´. Den har også fått meg til å humre litt (Tina, jeg tror kanskje du vil like den, du vil i alle fall skjønne hvorfor jeg tror du ville like den, ikke at jeg har lest så langt at jeg tør komme med noen anbefaling, men anyways lissom). Jeg har også på sett og vis stavra meg igjennom de tre første tekstene i kompendiet for KIN2110. De fikk meg ikke til å humre like mye, nei. Jeg merker at jeg, med unntak av de 22 timene mellom muntlig i kinesisk og i indre språkhistorie, ikke har lest kinesisk siden før skriftlig, og at det er lenge siden. Jeg gruer meg litt til jeg kommer frem til Beijing.
Nei, nå må jeg serrjøst slutte å skrive her. For jeg må i alle fall sovne før det blir lyst. Helst skal jeg stå opp tidlig i morgen. I morgen er siste dagen på toget, og jeg er så redd jeg ikke får sove før vi skal gå av toget i Irkutsk klokka seks om morgenen, LOKAL TID. Altså vil det være klokka 02:00 Moskvatid. Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å sovne før det, men å legge seg ”litt tidlig” i kveld (det der ble plutselig veldig relativt) er nok en god start. Æsj, jeg bare orker ikke å gå på togdoene eller æsj pusse tenna der… Doene er selvfølgelig også en historie, en sånn annen historie som vi ikke tar nå. Ellers skal det sies at jeg har vært borti langt verre doer enn disse. Generelt har alt hele tiden virket litt renere og litt tryggere enn jeg forventet.
Vi har verken fått bruk for peppersprayen eller hodelyktene som mamma tok med.
Jeg skal forsøke å gå på doene nå, og jeg håper at jeg klarer å surre meg til å gjøre det før vi stopper i Novosibirsk, for på stasjonene står vi lenge og da er doene stengt, sånn siden de slipper ut alt på skinnene. Også skal jeg forsøke å poste dette på bloggen min om et par dager hvis internett er oppfunnet i enten Listvyanka eller Irkutsk.
PS: Har uten problemer ankommet Listvyanka. Vi delte taxi med noen svensker. Og betalte cirka 100 kroner per person. Strekningen var type Hamar-Lillestrøm! Nå har jeg bada i badekaret på hotellet. Også har jeg lest i ´Nu, jävlar´ at elv på to bokstaver også kan være Ya-elva i Sichuan-provinsen. Det var den ganske usympatisk fremstilte legemannen Einar som opplyste om det. Men om man tar med kinesiske elver må det da bli et utall å velge mellom. Jeg bada for eksempel i den ganske kjente Li-elva en gang.
lørdag, juni 18, 2011
MaskVA
Dårlig tid, egentlig ikke noe tid igjen av den timen jeg betalte for nett. Men altså Moskva:
Mamma i Moskva.
Teit kamera, orker ikke dra med meg det man kan ta bilder med. Det er så stort. Men dette er den røde plass.
Kjøpesenteret GUM. Jeg sitter ved fontena.
Vodka Matrosjka (Det står det på flaska)
Sånn. Dett var Moskva.
Mamma i Moskva.
Teit kamera, orker ikke dra med meg det man kan ta bilder med. Det er så stort. Men dette er den røde plass.
Kjøpesenteret GUM. Jeg sitter ved fontena.
Vodka Matrosjka (Det står det på flaska)
Sånn. Dett var Moskva.
onsdag, juni 15, 2011
Changes
Vel, hva har skjedd siden sist jeg blogga:
1 Hilde flytta inn i den altfor tomme leiligheta nevnt i forrige innlegg
2 Simen flytta inn i den ikke lenger så tomme leiligheta
3 Påskeferie
4 Simen flytta ut
5 Eksamensstress
6 Eksamens- og innleverigsstress
7 Enda mer eksamensforberedelser
8 Muntlig eksamen
9 Hilde dro sin kos til Island
10 Enda mer muntlig eksamen for meg (stakkars Oda, tror det ble litt i overkant mye eksamener i overgangen mai-juni)
11 Jeg flytter også ut.
Alle vaner brytes. Og det er i grunn litt trist. Spesielt fordi jeg aldri har fått tatt bilder av den fine leiligheten jeg har vært så døheldig å disponere de siste to årene. Herregud, jeg hadde bare ett bilde igjen å henge opp før leiligheten, etter min mening, ville være ferdigdekorert! Men akk og ve, på denne bloggen kommer det nok aldri et interiørinnlegg… Jeg kommer sannsynligvis til å bo altfor tarvelig til å kunne vise det frem på bloggen i all overskuelig fremtid.
Ikke at jeg egentlig ser på det som et problem. Det hadde bare vært litt gøy å ha bevist at én gang, ja, én gang, bodde Oda fint med selvvalgte bilder på veggene, gardiner på kjøkkenet og puter i sofaen.
Så altså ut av leilighet med kursen for Kina. Det har ikke helt gått opp for meg, men jeg drar i overmorgen og skal ta toget fra Moskva. HERREGUD den transsibirske jernbanen! Turde ikke helt å tro på det før i dag. Men nå ser det ut som om det virkelig skal skje.
Jeg har:
- Togbilletter
- Pugget det kyrilliske alfabetet
- Vaksinert meg mot all tenkelig faenskap
- Pepperspray (helt seriøst, mamma mener man trenger det)
- Visum til Russland
- Visum til Mongolia
- Og endelig: VISUM TIL KINA!
Hipp hipp HURRA for det!
På den annen side har jeg ikke pakka…
Det skal sies at jeg har tenkt en del på den pakkinga da. Jeg begynner å lure på om strategien er at om jeg utsetter det lenge nok, får jeg rett og slett ikke tid til å putte i mer enn det er plass til i den lille kofferten jeg har tenkt til å bruke. Vi snakker virkelig LITEN koffert asså. Den skal kunne håndteres på den lange reisen, og helst inneholde alt jeg trenger frem til jul. For jeg kommer først tilbake til jul.
Det er litt lenge til.
Prosjekt Pakke Riktig er umulig. Jeg håper jeg ikke gjør altfor alvorlige bommerter. Ullundertøyet må med. For er det én ting jeg vet om Kina, så er det at er det ikke ubehagelig varmt, så er dødelig kaldt. Tærne mine har ennå ikke fått igjen den normale fargen sin etter forrige opphold der nede.
I morgen blir det bare pakking. Egentlig skulle jeg gjerne også sortert alle pappeskene og de sorte søppelsekkene som kom fra leiligheten i Oslo og opptar all gulvplassen på rommet mitt, men det får man ta i jula.
Jula…
Det er litt vemodig å skulle være så lenge borte. Forlate fine, herlige, vakre norske sommeren…
Æsj, nei, det tenker man ikke på nå. Humøret mitt har vært veldig berg- og dalbane den siste måneden. Sorry alle mennesker rundt meg, det har bare vært litt for mye å tenke på…
Sorry også for dårlig med oppdateringer, og som alltid ellers lover jeg at dette skal ta seg opp.
Så til slutt klæsjer jeg til med en malplassert bildekavalkade fra den siste tida i leiligheten (stjålet fra Hildes kamera):
Poteter, nemlig!
SKOLE
Hildes sushi-gathering
Hildes søster
Dette er årets droddel (sånn siden jeg kåret favoritten min i fjor, syntes jeg jeg måtte gjøre det samme i år).
1 Hilde flytta inn i den altfor tomme leiligheta nevnt i forrige innlegg
2 Simen flytta inn i den ikke lenger så tomme leiligheta
3 Påskeferie
4 Simen flytta ut
5 Eksamensstress
6 Eksamens- og innleverigsstress
7 Enda mer eksamensforberedelser
8 Muntlig eksamen
9 Hilde dro sin kos til Island
10 Enda mer muntlig eksamen for meg (stakkars Oda, tror det ble litt i overkant mye eksamener i overgangen mai-juni)
11 Jeg flytter også ut.
Alle vaner brytes. Og det er i grunn litt trist. Spesielt fordi jeg aldri har fått tatt bilder av den fine leiligheten jeg har vært så døheldig å disponere de siste to årene. Herregud, jeg hadde bare ett bilde igjen å henge opp før leiligheten, etter min mening, ville være ferdigdekorert! Men akk og ve, på denne bloggen kommer det nok aldri et interiørinnlegg… Jeg kommer sannsynligvis til å bo altfor tarvelig til å kunne vise det frem på bloggen i all overskuelig fremtid.
Ikke at jeg egentlig ser på det som et problem. Det hadde bare vært litt gøy å ha bevist at én gang, ja, én gang, bodde Oda fint med selvvalgte bilder på veggene, gardiner på kjøkkenet og puter i sofaen.
Så altså ut av leilighet med kursen for Kina. Det har ikke helt gått opp for meg, men jeg drar i overmorgen og skal ta toget fra Moskva. HERREGUD den transsibirske jernbanen! Turde ikke helt å tro på det før i dag. Men nå ser det ut som om det virkelig skal skje.
Jeg har:
- Togbilletter
- Pugget det kyrilliske alfabetet
- Vaksinert meg mot all tenkelig faenskap
- Pepperspray (helt seriøst, mamma mener man trenger det)
- Visum til Russland
- Visum til Mongolia
- Og endelig: VISUM TIL KINA!
Hipp hipp HURRA for det!
På den annen side har jeg ikke pakka…
Det skal sies at jeg har tenkt en del på den pakkinga da. Jeg begynner å lure på om strategien er at om jeg utsetter det lenge nok, får jeg rett og slett ikke tid til å putte i mer enn det er plass til i den lille kofferten jeg har tenkt til å bruke. Vi snakker virkelig LITEN koffert asså. Den skal kunne håndteres på den lange reisen, og helst inneholde alt jeg trenger frem til jul. For jeg kommer først tilbake til jul.
Det er litt lenge til.
Prosjekt Pakke Riktig er umulig. Jeg håper jeg ikke gjør altfor alvorlige bommerter. Ullundertøyet må med. For er det én ting jeg vet om Kina, så er det at er det ikke ubehagelig varmt, så er dødelig kaldt. Tærne mine har ennå ikke fått igjen den normale fargen sin etter forrige opphold der nede.
I morgen blir det bare pakking. Egentlig skulle jeg gjerne også sortert alle pappeskene og de sorte søppelsekkene som kom fra leiligheten i Oslo og opptar all gulvplassen på rommet mitt, men det får man ta i jula.
Jula…
Det er litt vemodig å skulle være så lenge borte. Forlate fine, herlige, vakre norske sommeren…
Æsj, nei, det tenker man ikke på nå. Humøret mitt har vært veldig berg- og dalbane den siste måneden. Sorry alle mennesker rundt meg, det har bare vært litt for mye å tenke på…
Sorry også for dårlig med oppdateringer, og som alltid ellers lover jeg at dette skal ta seg opp.
Så til slutt klæsjer jeg til med en malplassert bildekavalkade fra den siste tida i leiligheten (stjålet fra Hildes kamera):
Poteter, nemlig!
SKOLE
Hildes sushi-gathering
Hildes søster
Dette er årets droddel (sånn siden jeg kåret favoritten min i fjor, syntes jeg jeg måtte gjøre det samme i år).
fredag, mars 25, 2011
Life goes on and on and on and on and on and on and on and on...
Ingenting er som når man kommer hjem til den tomme leiligheten kvart på fem en fredagsettermiddag, og endelig kan ta seg en jafs av knekkebrødene med smør, som man brukte tre minutter på å smøre seg før man gikk på skolen. Det var faktisk akkurat de tre minuttene jeg kom for sent til kinesisktimene. Det var de tre minuttene jeg hang etter i hodet hele dagen. Det var de tre minuttene som gjorde at jeg ikke fikk tid til å spise de forbanna knekkebrødene i løpet av dagen. FADER, jeg skal ALDRI smøre meg niste igjen:
Altså, jeg hadde vel egentlig tid til å spise dem. Grunnen til at jeg tok meg bryet med å smøre dem i utgangspunktet, var at jeg skulle møte Hilde og Kjersti for å spise lunsj. Også synes jeg det er litt flaut at jeg alltid møter opp til fredagslunsjen vår med nyinnkjøpt tullemat, av typen nudler, når Hilde og Kjersti har fine, velkomponerte, hjemmesmurte matpakker. Men så da vi møttes, gikk det opp for meg at jeg ville virke enda mer håpløs om de fikk se at jeg hadde tatt med meg en plastikkpose med knekkebrød med bare smør. Ja, tenk, jeg liker faktisk knekkebrød med smør! Men det ser jo verken fristende eller spesielt oppegående ut å spise det. Så jeg lot dem bare ligge i veska mi, jeg.
Og egentlig så hadde jeg tenkt til å spise dem etter at jeg hadde møtt Hilde og Kjersti, men så plutselig brukte jeg tida før dagens to siste timer på eh... andre ting.
Også satt jeg der i dagens nest siste time og holdt på å forsvinne inn i min egen sult mens jeg forsøkte å ta innover meg at semesteroppgava vi skal skrive, skal være ´kompetent refererende´ (les: blotta for egen tenkning), akademisk skrevet (les: ikke som bloggen min), i stilen: ´Si hva du skal si, si det, og si hva du har sagt´og i tillegg skal den, paradoksalt nok, ikke være for kjedelig lesning...
Jeg blir veldig sulten av å tenke på sånne umulige oppgaver man har foran seg!
Men av en eller annen grunn var det så koselig å snakke med HIlde i pausa at jeg nok en gang glemte å spise.
FØKK MÆJ LISSOM!
Den siste timen jobbet jeg hardt med å ikke hate meg selv og min så mye omtalte ustrukturerthet for mye, og heller fokusere på at jeg fikk 98% på ukas kinesiskprøve. JOHO! Jeg var i alle fall ikke helt dum hele uka!
...
To be continued!
Altså, jeg hadde vel egentlig tid til å spise dem. Grunnen til at jeg tok meg bryet med å smøre dem i utgangspunktet, var at jeg skulle møte Hilde og Kjersti for å spise lunsj. Også synes jeg det er litt flaut at jeg alltid møter opp til fredagslunsjen vår med nyinnkjøpt tullemat, av typen nudler, når Hilde og Kjersti har fine, velkomponerte, hjemmesmurte matpakker. Men så da vi møttes, gikk det opp for meg at jeg ville virke enda mer håpløs om de fikk se at jeg hadde tatt med meg en plastikkpose med knekkebrød med bare smør. Ja, tenk, jeg liker faktisk knekkebrød med smør! Men det ser jo verken fristende eller spesielt oppegående ut å spise det. Så jeg lot dem bare ligge i veska mi, jeg.
Og egentlig så hadde jeg tenkt til å spise dem etter at jeg hadde møtt Hilde og Kjersti, men så plutselig brukte jeg tida før dagens to siste timer på eh... andre ting.
Også satt jeg der i dagens nest siste time og holdt på å forsvinne inn i min egen sult mens jeg forsøkte å ta innover meg at semesteroppgava vi skal skrive, skal være ´kompetent refererende´ (les: blotta for egen tenkning), akademisk skrevet (les: ikke som bloggen min), i stilen: ´Si hva du skal si, si det, og si hva du har sagt´og i tillegg skal den, paradoksalt nok, ikke være for kjedelig lesning...
Jeg blir veldig sulten av å tenke på sånne umulige oppgaver man har foran seg!
Men av en eller annen grunn var det så koselig å snakke med HIlde i pausa at jeg nok en gang glemte å spise.
FØKK MÆJ LISSOM!
Den siste timen jobbet jeg hardt med å ikke hate meg selv og min så mye omtalte ustrukturerthet for mye, og heller fokusere på at jeg fikk 98% på ukas kinesiskprøve. JOHO! Jeg var i alle fall ikke helt dum hele uka!
...
To be continued!
torsdag, mars 17, 2011
The awkward moment...
...når du pusser tenna om morran og tannbørsten fortsatt er våt etter kveldens tannpuss.
...når du plutselig oppdager at trikken du trodde du satt på, er langt foran deg, faktisk snart fremme ved stasjonen du skulle til, og du ikke kan huske at du gikk av...
...når du som nordiskstudent tar deg selv i å uttale setningen: Men det er jo obvious that det er feil.
...når du oppdager at du har brukt to timer på å vaske sånn cirka tre tallerkener og ett glass.
...når du har sitti og skrevet på et dokument i en time og sjekker hvor mye du har skrevet, og finner ut at du faktisk har klart å halvere teksten du hadde i utgangspunktet, ved å fjerne alle formuleringer du var misfornøyd med.
... når du har stått nesten hele veien til Eidsvoll og kommer på at halv seks-toget fredagen før Birkebeinerrennet ikke egentlig er det lureste toget å ta hjemreisen med.
... når du venter på grønt lys og det går opp for deg at du akkompagnerer ipoden litt vel høyt og at det er andre mennesker som også venter på det grønne lyset.
...når du lurer på hvorfor kaffen smaker Caramel Rooibos-te og kommer på at koppen du helte kaffen i, var halvfull av te.
...når du oppdager at du synes den virkelige verden faktisk er enda mer surrealistisk enn drømmene dine (se innlegget under).
...når det endelig går opp for deg at du er sånn cirka verdens største rotehue og virkelig trenger å strukturere livet ditt.
...når du kommer på at den konklusjonen har du egentlig trukket i overkant av 1000 ganger tidligere.
...når du plutselig oppdager at trikken du trodde du satt på, er langt foran deg, faktisk snart fremme ved stasjonen du skulle til, og du ikke kan huske at du gikk av...
...når du som nordiskstudent tar deg selv i å uttale setningen: Men det er jo obvious that det er feil.
...når du oppdager at du har brukt to timer på å vaske sånn cirka tre tallerkener og ett glass.
...når du har sitti og skrevet på et dokument i en time og sjekker hvor mye du har skrevet, og finner ut at du faktisk har klart å halvere teksten du hadde i utgangspunktet, ved å fjerne alle formuleringer du var misfornøyd med.
... når du har stått nesten hele veien til Eidsvoll og kommer på at halv seks-toget fredagen før Birkebeinerrennet ikke egentlig er det lureste toget å ta hjemreisen med.
... når du venter på grønt lys og det går opp for deg at du akkompagnerer ipoden litt vel høyt og at det er andre mennesker som også venter på det grønne lyset.
...når du lurer på hvorfor kaffen smaker Caramel Rooibos-te og kommer på at koppen du helte kaffen i, var halvfull av te.
...når du oppdager at du synes den virkelige verden faktisk er enda mer surrealistisk enn drømmene dine (se innlegget under).
...når det endelig går opp for deg at du er sånn cirka verdens største rotehue og virkelig trenger å strukturere livet ditt.
...når du kommer på at den konklusjonen har du egentlig trukket i overkant av 1000 ganger tidligere.
søndag, mars 13, 2011
Har drømt
... at jeg besøkte slektningene til Hilde på Filippinene. Også syntes de at jeg var kjempeteit. Også lurte jeg på om jeg kunne vaske hendene før vi skulle spise. Og da jeg vaska hendene mine, så så de helt forskrekka ut, som om jeg skulle gjort noe kjempeuanstendig. Jeg trodde jeg hadde brukt for mye eller for varmt vann, sånn à la kinesiske tilstander, men så viste det seg at de syntes jeg var kjempeuhygenisk fordi jeg ikke skylte munnen før jeg spiste. Så de tvang meg til å skylle munnen, men da jeg hadde vann i munnen, ble plutselig munnen full av slim. Det var mildt sagt ekkelt, og det syntes alle filippinerne også da jeg spytta ut slimet. Heldigvis måtte jeg på skolen. Jeg skulle ha engelsk, for det er alle så flinke i på Filippinene, visstnok, i alle fall sammenligna med andre asiatere. Men da jeg kom på skolen, som var påfallende lik Storhamar, viste det seg at vi skulle bruke engelsktimene til et besøk på den lokale iskremfabrikken. Og jeg bare: Sorry mac, vi skal ikke på noen iskremfabrikk, vi skal lære engelsk! Men lærerne bare: Jammen dere får jo smaksprøver! Så jeg bare: Vi er ikke så lettbestikkelige! Jeg har ikke akkurat kommet til Filippinene for å spise is! Is er jo nesten ikke godt, og asiatisk is er jo direkte vondt! Men alle de andre elevene bare jubla fordi de skulle få spise is, også hoppa alle inn bak i en lastebil, også kjørte de fra meg. Så jeg ble bare sittende igjen alene utenfor klasserommet.
Heldigvis var det noen russiske utvekslingsstudenter som kom for sent. De lurte på hvor alle var, og jeg forklarte at alle var kjempeteite og hadde dratt til en iskremfabrikk for å spise is. Russerne syntes også at alle var teite, men det var fordi de andre ikke hadde venta på dem. De syntes det var urettferdig. De ville også ha is! Også lurte de på hva vi skulle gjøre mens vi venta på de andre. "Vi får vel finne oss noe annet å kose oss med da!" Sa en av dem. Og da hylte alle: "JAA! VODKA!" Og jeg bare: "Aaa, futejia (kin. for vodka)!" Så satte vi oss i skolegangen og drakk vodka. Vi snakket om livet, og hva vi skulle gjøre med det. De overbeviste meg om at jeg måtte dra til Uppsala for å lære svensk.
Så jeg dro til Uppsala for å jobbe som barnepike. Poenget var visst at jeg skulle lære barnet norsk, men min hemmelige misjon var å få barnet til å lære meg svensk. Bare sånn for å slippe å høres ut som en dott og begå totalt sosialt selvmord når jeg skal presentere artikkelen om syntaktiske forskjeller mellom norsk og svensk på fredag.
Men, det viste seg at det var sønnen til Dr. Cox (Scrubs) jeg skulle passe på. Også plutselig var jeg JD! Og plutselig så var Percival Ulysses Cox naken.
Og det var vel det jeg husket av nattens drøm.
Heldigvis var det noen russiske utvekslingsstudenter som kom for sent. De lurte på hvor alle var, og jeg forklarte at alle var kjempeteite og hadde dratt til en iskremfabrikk for å spise is. Russerne syntes også at alle var teite, men det var fordi de andre ikke hadde venta på dem. De syntes det var urettferdig. De ville også ha is! Også lurte de på hva vi skulle gjøre mens vi venta på de andre. "Vi får vel finne oss noe annet å kose oss med da!" Sa en av dem. Og da hylte alle: "JAA! VODKA!" Og jeg bare: "Aaa, futejia (kin. for vodka)!" Så satte vi oss i skolegangen og drakk vodka. Vi snakket om livet, og hva vi skulle gjøre med det. De overbeviste meg om at jeg måtte dra til Uppsala for å lære svensk.
Så jeg dro til Uppsala for å jobbe som barnepike. Poenget var visst at jeg skulle lære barnet norsk, men min hemmelige misjon var å få barnet til å lære meg svensk. Bare sånn for å slippe å høres ut som en dott og begå totalt sosialt selvmord når jeg skal presentere artikkelen om syntaktiske forskjeller mellom norsk og svensk på fredag.
Men, det viste seg at det var sønnen til Dr. Cox (Scrubs) jeg skulle passe på. Også plutselig var jeg JD! Og plutselig så var Percival Ulysses Cox naken.
Og det var vel det jeg husket av nattens drøm.
fredag, mars 04, 2011
Metablogging
Nei, nå ble det litt gufsen stemning her inne. Jeg er ikke i ferd med å gå emo. Det er bare det at det virker som det å være negativ som faen er det som slår an i bloggverdenen for tiden.
Fashion is a form of ugliness so intolerable that we have to alter it every six months.
- Oscar Wilde
Så om noen måneders tid skal jeg bare skrive blomsterduftende, livselskende innlegg.
Eller kanskje ikke.
Nei, jeg tro´kke det, jeg. Jeg fortsetter nok i den gode, gamle tralten. Med selvsentrerte innlegg. Med noe som bare under sterk tvil kan kalles humor. Av en viss menneskefiendtlig karakter.
Why was I born with such contemporaries?
- Oscar Wilde
Men ikke ta meg bokstavelig. Ikke tro på det du leser. Jeg er en stor tilhenger av ironi. Som visstnok også er i tiden. Og det liker vi.
Life is far too important a thing ever to talk seriously about.
- Oscar Wilde
Ironi er faktisk så i tiden at folk går mann av huse for å kjøpe seg SarcMark. Jeg tror nok jeg kunne ha bruk for det tegnet. Det er aldri noen som skjønner ironien min. Verken muntlig eller skriftlig. Iblant får jeg lyst til å gripe tak i samtalepartnerens skjortekrage og hyle på Harald Eia-dansk: "VI FORSTÅR HINANDEN IKKE!"
Grunnen til at jeg ikke har tatt meg bryet med å laste ned SarcMark, er fordi jeg ville slitt med å avgjøre hvor jeg skulle plassere det. Jeg sliter vel egentlig med å skjønne ironien min selv, ja. Og jeg er fortsatt glad i referere til den undersøkelsen noen oppdaget da vi gikk på medier, som sa at 70-80% (husker ikke eksakt) av det vi tuller med, mener vi. Og når jeg da i tillegg er litt vanskelig å forstå seg på, så blir det litt vanskelig. Selv for meg selv.
Only the shallow know themselves.
- Oscar Wilde
Så var det sagt. Ikke tro på meg. I forrige innlegg opererte jeg med den relative størrelsen Stygghet. Grunnet stygghetens subjektive karakter tror jeg ikke man objektivt kan slå fast at noe er stygt, med mindre alle som er i stand til å sanse om noe er stygt, er enige om at det er stygt. Og sånn sett er jeg ikke stygg. R betrodde meg nemlig at hun blir fysisk kvalm av ting hun synes er stygt. Og R blir ikke kvalm av meg. Derfor er jeg IKKE stygg. Sånn rent objektivt sett.
Det er litt deilig. Noe annet som er litt morsomt, er at jeg har funnet statistikken som blogger.com fører over eh.... ja, ditt og datt som vedrører bloggen min. Blant annet hvor få som leser den. Jo, men det morsomme med denne statistikken er at jeg kan se hva slags søk på Google som har lurt folk inn på siden min.
Denne uka har blant annet følgende søk på google ført til www.udduddudda.blogspot.com:
"glitter i øyet"
fra boller til burritos oppskrift på moussaka
bygge på en fortann som følge av syreskader
er det vondt å gå med tåspissko
er det spøkelse på lilleborg
budapest abercrombie
Jeg skjønner virkelig ikke at jeg kan ha skrevet om alle disse tingene... Spesielt lite om spøkelset på Lilleborg... Jeg har en følelse av at de som endte opp på bloggen min, ikke helt fant det de var ute etter.
SYND FOR DEM!
Så hvilke er topp ti søkeord som har ført til bloggen min? Sånn siden de startet å føre statistikken. Antar alle der ute bare døøøør av nysgjerrighet! Spesielt siden jeg tror jeg allerede har fortalt det til alle som leser bloggen min (sånn på regulær basis asså, ikke fordi de søkte informasjon om spøkelset på Lilleborg på Google én gang, lissom).
Som alle ordentlige Topp ti-kåringer, starter jeg nederst:
10 udduddudda (Gud, så ufattelig uventa!)
9 perfekt søknad (Tror de som skrev av denne søknaden, verken får seg jobb eller god karakter på norskinnleveringa)
8 Melismaleri (Hæ? Melismaleri? Har jeg skrevet om det på bloggen? Vi lagde det i barnehagen, husker jeg... Vi slikka av melisen etter at vi hadde gitt det bort i gave til mammaer og pappaer. Ahh, det må ha vært i dette innlegget!)
7 Guleböj (Wheee! Ja, for nordmenn kaller fortsatt bananer for Guleböj, selv om det er svenskene som skreller dem på Banos-fabrikken. Banos kalles forresten Böjemos på folkemunne.)
6 udduddudda.blogspot.com (Ja, den er like kjedelig som nr. 10)
5 Gynekolog på islandsk (For vi vet vel alle hva det heter?)
4 Fittur tittur (Neinei, ikke særskriving da...)
3 Indianersminke (Har jeg tydeligvis også skrevet om...)
2 Stygge knær (Hvorfor søker folk på stygge knær? Jeg skulle lagt ut bilde av fenomenet.)
Og endelig the number ONE:
FITTURTITTUR (altså i ett ord)
Det er ingen tvil om hvilket innlegg det er folk finner gjennom Google.
På statistikken fant jeg også ut at den bloggen som har sendt flest folk i retning av meg og mitt var Renates Digresjonsjonsbloggen. Av takknemlighet skal jeg bedrive litt offensiv markedsføring for Renate og hennes digresjoner:
LES BLOGGEN! LES DEN! HUN HAR HELT SÆRRJØST LAGT UT ET SELVSLKREVET OG SELVILLUSTRERT HAIKU-DIKT OM FRYKTINNGYTENDE HAI-KUER!
Også synes jeg at jeg ikke kan gjøre forskjell på folk. Les bloggen til Tina! Selv om hun nettopp har lagt ut et laaangt innlegg om en veterinærklinikk. Et innlegg som hun faktisk opplyser om at er litt tørt. LITT?
Når ikke Tina skriver for utførlig om dyr o.l., synes jeg hun er riktig så festlig!
Også må da Idas blogg nevnes. Her kommer det virkelig gullkorn av de helt store iblant! Men også her kan det bli litt mye hund til tider.
I rettferdighetens navn burde jeg definitivt nevnt enda et par blogger, men:
Life is never fair, and perhaps it is a good thing for most of us that it is not.
- Oscar Wilde
Ja, hadde jeg nevnt enda noen flere hadde det nok fort blitt en oppramsing av rosablogger med litt for mye innredning og enda mere dyr.
Hva er greia med å blogge om dyrene sine? Til og med Renate har startet med det nå som hun har fått en sånn hamster. Den heter Aspik. I anledning kjøpet skrev hun på bloggen sin: "Det er dessuten veldig koselig å føle at jeg kan skrive fritt om et dyr - mens vi hadde Oscar, følte jeg at jeg måtte være litt forsiktig med hva jeg skrev om ham - små rasehunder blir tross alt stjålet innimellom..." Hint, hint dere to andre faste bloggleserne mine! Dvergpudler og chihuahuaer plasserer seg fint i gruppen "små rasehunder".
Hva er greia med å skrive om dyr? Linnea Myhre! Hallo, hun skriver om fuglen sin! Men det er i alle fall ikke en liten rasehund.
Tina kan jo alltids passe på å presisere at Dollisen har hofteproblemer. (Senere rettelse: kneproblemer!) Da er hun nok trygg. Og generelt er det vel ingen som overholder råd om å skjerme privatlivet på nettet! For hva gjør man med gode råd?
The only thing to do with good advice is pass it on. It is never any use to oneself.
- Oscar Wilde
Nei, for jeg har tenkt til å fortsette å legge ut tåpeligheter om livet mitt. Ting jeg kanskje ikke står for i morgen, men som min kjære Wilde sier:
Every saint has a past and every sinner has a future.
- Oscar Wilde
Alle har sagt og gjort dumme ting. Noen har i all ærlighet gjort dem på nettet og ikke i det skjulte. Om jeg i framtiden skulle ansette noen for å gjøre en jobb, ville jeg vel fortsatt tro at de kan gjøre den godt, selv om de skulle ha lagt ut et teit bilde av seg selv på bloggen sin da de var 18.
Nei, jeg synes ikke man skal gå rundt og holde kjeft om man har noe å si. Bare sånn fordi det kanskje en dag kan virke dumt... Også har du jo de som maser med at man fort sier mer på nettet enn man ville gjort in person, men vet dere, da får jeg så innmari lyst til å sitere Oscar Wilde:
Man is least himself when he talks in his own person. Give him a mask, and he will tell you the truth.
- Oscar Wilde
Hvis Internett fungerer som en maske, liker jeg fortsatt at konsekvensen er sannhet.
Apropos sannhet, så regnet jeg med at denne infoen om meg på bloggen min skulle forbli sann:
Ikke går jeg på medier og kommunikasjon lenger, ikke vaser jeg rundt i Kina og ikke går jeg påbygg mer. Jeg har ikke tenkt til å si hva jeg driver med nå, eller hvor, for da kommer alle bare til å mase om at jeg må oppdatere infoen min all the time...
Infoen min har fortsatt god sannhetsgehalt, men jeg ser at det er en ganske stor fare for at den forsvinner til sommeren. Planen er nemlig å dra tilbake til Kina. Så jeg tror like gjerne jeg endrer infoen min, først som sist, til den konstante sannheten om meg:
Stivsindet, dum, uvidende og styg. Ja, grim som fandens oldemor. En lille hedning, et asocialt individ, en håbløs figur.
Nevnte jeg skjeløyd og klosset?
Stor takk til Cora Sandel for formuleringa der, ja!
Og nå skal jeg slippe å ta stilling til "Om meg"-feltet igjen!
Også skal jeg legge meg. For det er midt på natta. Og jeg skal vedde hatten min på at de fleste er lei meg og dette blogginnlegget nå, så da skal jeg bare sitere Wilde én siste gang for i dag:
Some cause happiness wherever they go; others whenever they go
- Oscar Wilde
I am going to bed! ENJOY!
Fashion is a form of ugliness so intolerable that we have to alter it every six months.
- Oscar Wilde
Så om noen måneders tid skal jeg bare skrive blomsterduftende, livselskende innlegg.
Eller kanskje ikke.
Nei, jeg tro´kke det, jeg. Jeg fortsetter nok i den gode, gamle tralten. Med selvsentrerte innlegg. Med noe som bare under sterk tvil kan kalles humor. Av en viss menneskefiendtlig karakter.
Why was I born with such contemporaries?
- Oscar Wilde
Men ikke ta meg bokstavelig. Ikke tro på det du leser. Jeg er en stor tilhenger av ironi. Som visstnok også er i tiden. Og det liker vi.
Life is far too important a thing ever to talk seriously about.
- Oscar Wilde
Ironi er faktisk så i tiden at folk går mann av huse for å kjøpe seg SarcMark. Jeg tror nok jeg kunne ha bruk for det tegnet. Det er aldri noen som skjønner ironien min. Verken muntlig eller skriftlig. Iblant får jeg lyst til å gripe tak i samtalepartnerens skjortekrage og hyle på Harald Eia-dansk: "VI FORSTÅR HINANDEN IKKE!"
Grunnen til at jeg ikke har tatt meg bryet med å laste ned SarcMark, er fordi jeg ville slitt med å avgjøre hvor jeg skulle plassere det. Jeg sliter vel egentlig med å skjønne ironien min selv, ja. Og jeg er fortsatt glad i referere til den undersøkelsen noen oppdaget da vi gikk på medier, som sa at 70-80% (husker ikke eksakt) av det vi tuller med, mener vi. Og når jeg da i tillegg er litt vanskelig å forstå seg på, så blir det litt vanskelig. Selv for meg selv.
Only the shallow know themselves.
- Oscar Wilde
Så var det sagt. Ikke tro på meg. I forrige innlegg opererte jeg med den relative størrelsen Stygghet. Grunnet stygghetens subjektive karakter tror jeg ikke man objektivt kan slå fast at noe er stygt, med mindre alle som er i stand til å sanse om noe er stygt, er enige om at det er stygt. Og sånn sett er jeg ikke stygg. R betrodde meg nemlig at hun blir fysisk kvalm av ting hun synes er stygt. Og R blir ikke kvalm av meg. Derfor er jeg IKKE stygg. Sånn rent objektivt sett.
Det er litt deilig. Noe annet som er litt morsomt, er at jeg har funnet statistikken som blogger.com fører over eh.... ja, ditt og datt som vedrører bloggen min. Blant annet hvor få som leser den. Jo, men det morsomme med denne statistikken er at jeg kan se hva slags søk på Google som har lurt folk inn på siden min.
Denne uka har blant annet følgende søk på google ført til www.udduddudda.blogspot.com:
"glitter i øyet"
fra boller til burritos oppskrift på moussaka
bygge på en fortann som følge av syreskader
er det vondt å gå med tåspissko
er det spøkelse på lilleborg
budapest abercrombie
Jeg skjønner virkelig ikke at jeg kan ha skrevet om alle disse tingene... Spesielt lite om spøkelset på Lilleborg... Jeg har en følelse av at de som endte opp på bloggen min, ikke helt fant det de var ute etter.
SYND FOR DEM!
Så hvilke er topp ti søkeord som har ført til bloggen min? Sånn siden de startet å føre statistikken. Antar alle der ute bare døøøør av nysgjerrighet! Spesielt siden jeg tror jeg allerede har fortalt det til alle som leser bloggen min (sånn på regulær basis asså, ikke fordi de søkte informasjon om spøkelset på Lilleborg på Google én gang, lissom).
Som alle ordentlige Topp ti-kåringer, starter jeg nederst:
10 udduddudda (Gud, så ufattelig uventa!)
9 perfekt søknad (Tror de som skrev av denne søknaden, verken får seg jobb eller god karakter på norskinnleveringa)
8 Melismaleri (Hæ? Melismaleri? Har jeg skrevet om det på bloggen? Vi lagde det i barnehagen, husker jeg... Vi slikka av melisen etter at vi hadde gitt det bort i gave til mammaer og pappaer. Ahh, det må ha vært i dette innlegget!)
7 Guleböj (Wheee! Ja, for nordmenn kaller fortsatt bananer for Guleböj, selv om det er svenskene som skreller dem på Banos-fabrikken. Banos kalles forresten Böjemos på folkemunne.)
6 udduddudda.blogspot.com (Ja, den er like kjedelig som nr. 10)
5 Gynekolog på islandsk (For vi vet vel alle hva det heter?)
4 Fittur tittur (Neinei, ikke særskriving da...)
3 Indianersminke (Har jeg tydeligvis også skrevet om...)
2 Stygge knær (Hvorfor søker folk på stygge knær? Jeg skulle lagt ut bilde av fenomenet.)
Og endelig the number ONE:
FITTURTITTUR (altså i ett ord)
Det er ingen tvil om hvilket innlegg det er folk finner gjennom Google.
På statistikken fant jeg også ut at den bloggen som har sendt flest folk i retning av meg og mitt var Renates Digresjonsjonsbloggen. Av takknemlighet skal jeg bedrive litt offensiv markedsføring for Renate og hennes digresjoner:
LES BLOGGEN! LES DEN! HUN HAR HELT SÆRRJØST LAGT UT ET SELVSLKREVET OG SELVILLUSTRERT HAIKU-DIKT OM FRYKTINNGYTENDE HAI-KUER!
Også synes jeg at jeg ikke kan gjøre forskjell på folk. Les bloggen til Tina! Selv om hun nettopp har lagt ut et laaangt innlegg om en veterinærklinikk. Et innlegg som hun faktisk opplyser om at er litt tørt. LITT?
Når ikke Tina skriver for utførlig om dyr o.l., synes jeg hun er riktig så festlig!
Også må da Idas blogg nevnes. Her kommer det virkelig gullkorn av de helt store iblant! Men også her kan det bli litt mye hund til tider.
I rettferdighetens navn burde jeg definitivt nevnt enda et par blogger, men:
Life is never fair, and perhaps it is a good thing for most of us that it is not.
- Oscar Wilde
Ja, hadde jeg nevnt enda noen flere hadde det nok fort blitt en oppramsing av rosablogger med litt for mye innredning og enda mere dyr.
Hva er greia med å blogge om dyrene sine? Til og med Renate har startet med det nå som hun har fått en sånn hamster. Den heter Aspik. I anledning kjøpet skrev hun på bloggen sin: "Det er dessuten veldig koselig å føle at jeg kan skrive fritt om et dyr - mens vi hadde Oscar, følte jeg at jeg måtte være litt forsiktig med hva jeg skrev om ham - små rasehunder blir tross alt stjålet innimellom..." Hint, hint dere to andre faste bloggleserne mine! Dvergpudler og chihuahuaer plasserer seg fint i gruppen "små rasehunder".
Hva er greia med å skrive om dyr? Linnea Myhre! Hallo, hun skriver om fuglen sin! Men det er i alle fall ikke en liten rasehund.
Tina kan jo alltids passe på å presisere at Dollisen har hofteproblemer. (Senere rettelse: kneproblemer!) Da er hun nok trygg. Og generelt er det vel ingen som overholder råd om å skjerme privatlivet på nettet! For hva gjør man med gode råd?
The only thing to do with good advice is pass it on. It is never any use to oneself.
- Oscar Wilde
Nei, for jeg har tenkt til å fortsette å legge ut tåpeligheter om livet mitt. Ting jeg kanskje ikke står for i morgen, men som min kjære Wilde sier:
Every saint has a past and every sinner has a future.
- Oscar Wilde
Alle har sagt og gjort dumme ting. Noen har i all ærlighet gjort dem på nettet og ikke i det skjulte. Om jeg i framtiden skulle ansette noen for å gjøre en jobb, ville jeg vel fortsatt tro at de kan gjøre den godt, selv om de skulle ha lagt ut et teit bilde av seg selv på bloggen sin da de var 18.
Nei, jeg synes ikke man skal gå rundt og holde kjeft om man har noe å si. Bare sånn fordi det kanskje en dag kan virke dumt... Også har du jo de som maser med at man fort sier mer på nettet enn man ville gjort in person, men vet dere, da får jeg så innmari lyst til å sitere Oscar Wilde:
Man is least himself when he talks in his own person. Give him a mask, and he will tell you the truth.
- Oscar Wilde
Hvis Internett fungerer som en maske, liker jeg fortsatt at konsekvensen er sannhet.
Apropos sannhet, så regnet jeg med at denne infoen om meg på bloggen min skulle forbli sann:
Ikke går jeg på medier og kommunikasjon lenger, ikke vaser jeg rundt i Kina og ikke går jeg påbygg mer. Jeg har ikke tenkt til å si hva jeg driver med nå, eller hvor, for da kommer alle bare til å mase om at jeg må oppdatere infoen min all the time...
Infoen min har fortsatt god sannhetsgehalt, men jeg ser at det er en ganske stor fare for at den forsvinner til sommeren. Planen er nemlig å dra tilbake til Kina. Så jeg tror like gjerne jeg endrer infoen min, først som sist, til den konstante sannheten om meg:
Stivsindet, dum, uvidende og styg. Ja, grim som fandens oldemor. En lille hedning, et asocialt individ, en håbløs figur.
Nevnte jeg skjeløyd og klosset?
Stor takk til Cora Sandel for formuleringa der, ja!
Og nå skal jeg slippe å ta stilling til "Om meg"-feltet igjen!
Også skal jeg legge meg. For det er midt på natta. Og jeg skal vedde hatten min på at de fleste er lei meg og dette blogginnlegget nå, så da skal jeg bare sitere Wilde én siste gang for i dag:
Some cause happiness wherever they go; others whenever they go
- Oscar Wilde
I am going to bed! ENJOY!
tirsdag, mars 01, 2011
Skjønnhet kommer innenfra. SÆRLIG!
Gud så mange timer jeg har brukt på å stirre på meg selv i speilet. Jeg har forsøkt å finne ut hva konkret det er som gjør at jeg er så forbanna stygg. Jeg er egentlig ikke så fet, pløsete eller rund at det gjør noe. Jeg har hatt et par kviser, men de har da ikke til enhver tid dominert utseendet mitt. Nesa mi er så visst ikke stor, nei, overhodet ikke. Ikke er den krokete eller for oppstoppet heller. Jeg er faktisk riktig så fornøyd med nesa mi. Så hvorfor er jeg så forbanna stygg!
Og jeg som har ledd dem så hardt opp i fjeset, dem som har snakka om at skjønnhet kommer innenfra! JA, SÆRLIG! LISSOM! Det der er bare løgn, juks og fanteri dere sier for å trøste dem som er født med krokete nesa eller briller.
Jeg ble forresten født med briller. Så ja, jeg trodde de snakket om den derre indre skjønnheten for å trøste meg. For å være snille…
Men neida, da linsene ble oppfunnet, falt brillene av, og jeg var jo fortsatt like forbanna stygg.
Og jeg skjønte ikke hvorfor. Hvor jævla treg kan man bli! Hvorfor ikke stole litt på sine medmennesker. Neida, det var ikke løgn. Heller var det ikke særlig snilt. Det de sa var altså: Lille venn, grunnen til at du er så forbanna stygg, er verken at du har briller eller krokete nese, neida, det er nok heller fordi du har et markspist, råttent høl av ei sjel!
Jeg takker og bukker. Så slipper jeg å stå mer og glane i speilet for å finne ut hva som er så fryktelig galt med meg. Problemet ligger dypere enn som så.
Og jeg som har ledd dem så hardt opp i fjeset, dem som har snakka om at skjønnhet kommer innenfra! JA, SÆRLIG! LISSOM! Det der er bare løgn, juks og fanteri dere sier for å trøste dem som er født med krokete nesa eller briller.
Jeg ble forresten født med briller. Så ja, jeg trodde de snakket om den derre indre skjønnheten for å trøste meg. For å være snille…
Men neida, da linsene ble oppfunnet, falt brillene av, og jeg var jo fortsatt like forbanna stygg.
Og jeg skjønte ikke hvorfor. Hvor jævla treg kan man bli! Hvorfor ikke stole litt på sine medmennesker. Neida, det var ikke løgn. Heller var det ikke særlig snilt. Det de sa var altså: Lille venn, grunnen til at du er så forbanna stygg, er verken at du har briller eller krokete nese, neida, det er nok heller fordi du har et markspist, råttent høl av ei sjel!
Jeg takker og bukker. Så slipper jeg å stå mer og glane i speilet for å finne ut hva som er så fryktelig galt med meg. Problemet ligger dypere enn som så.
torsdag, februar 24, 2011
Om verdensanskuelsen til to medpassasjerer på 20-bussen
På bussen i dag kom det på en barnehage på tur. To små gutter hoppa opp på setene rett overfor meg.
Gutt 1: Skal jeg fortelle deg om naturen?
Gutt 2: Eeehja…
Gutt 1: Vet du hva biler er lagd av?
Gutt 2: …
Gutt 1: De er lagd av jern.
Gutt 2 ser ikke videre imponert ut.
Gutt 1: Eller… det er det alle sier. Men det er ikke sant! Visste du at biler er lagd av slim?
Gutt 2: Åh…
Gutt 1: Ja, men det er det ingen som vet. Og vet du hva kirker er lagd av?
Vi kjører forbi Sagene kirke. Gutt 1 svarer fortsatt ikke noe særlig.
Gutt 1: Kirker er lagd av sten. De tar lim under, også…også legger de de oppå hverandre så det blir kjempehøyt!
Gutt 2 sier fortsatt ikke noe særlig og gutt 1 fortsetter å snakke om alle ting som er lagd av slim. Og de er ikke få. På et eller annet tidspunkt blir han lei av å ha ryggsekken på ryggen mens han sitter i setet og det ser ut som han får en kjempeidé.
Gutt 1: Vet du hva, vi kan ta sekkene våre sånn!
Og akkurat når han skal sette sekken i fanget, ser han at gutt 2 allerede for lenge siden kom på den brilliante ideen å ta sekken på fanget. Han må være mer kreativ og setter derfor sekken mellom beina sine.
Gutt 1: Vi kan ha de sånn her!
Gutt 2: Eller sånn. Brombrom…tut tut!
Gutt 2 later som han bruker sekken på fanget som ratt. Gutt 1 ler ikke av 2s påfunn. Han ser faktisk direkte fornærma ut. Gutt 1 nekter rett og slett å gi den andre gutten kred for noe som helst. Men selv skal han ha, ja.
Gutt 1: Vet du hva?
Gutt 2: Nei…
Gutt 1: Jeg kan bevege sola med trynet mitt.
Ja, han sa faktisk trynet. Det hørtes så feil og malplassert ut.
Gutt 1: Se på sola nå!
Han begynner å riste hodet frem og tilbake.
Gutt 1: Se! Den beveger seg.
Så begynner også gutt 2 å riste på hodet. Nå ser han for første gang virkelig fascinert ut.
Gutt 1: Men se på meg da! Se på meg! Det er trynet mitt som beveger sola!
Gutt 2 rister bare fortsatt fascinert på hodet. Gutt 1 er direkte forbausa over at gutt 2 ikke ser at det er hans (1s) bevegelser sola følger.
Håper for 1s skyld at han snart lærer seg å se verden gjennom andres øyne.
Gutt 1: Skal jeg fortelle deg om naturen?
Gutt 2: Eeehja…
Gutt 1: Vet du hva biler er lagd av?
Gutt 2: …
Gutt 1: De er lagd av jern.
Gutt 2 ser ikke videre imponert ut.
Gutt 1: Eller… det er det alle sier. Men det er ikke sant! Visste du at biler er lagd av slim?
Gutt 2: Åh…
Gutt 1: Ja, men det er det ingen som vet. Og vet du hva kirker er lagd av?
Vi kjører forbi Sagene kirke. Gutt 1 svarer fortsatt ikke noe særlig.
Gutt 1: Kirker er lagd av sten. De tar lim under, også…også legger de de oppå hverandre så det blir kjempehøyt!
Gutt 2 sier fortsatt ikke noe særlig og gutt 1 fortsetter å snakke om alle ting som er lagd av slim. Og de er ikke få. På et eller annet tidspunkt blir han lei av å ha ryggsekken på ryggen mens han sitter i setet og det ser ut som han får en kjempeidé.
Gutt 1: Vet du hva, vi kan ta sekkene våre sånn!
Og akkurat når han skal sette sekken i fanget, ser han at gutt 2 allerede for lenge siden kom på den brilliante ideen å ta sekken på fanget. Han må være mer kreativ og setter derfor sekken mellom beina sine.
Gutt 1: Vi kan ha de sånn her!
Gutt 2: Eller sånn. Brombrom…tut tut!
Gutt 2 later som han bruker sekken på fanget som ratt. Gutt 1 ler ikke av 2s påfunn. Han ser faktisk direkte fornærma ut. Gutt 1 nekter rett og slett å gi den andre gutten kred for noe som helst. Men selv skal han ha, ja.
Gutt 1: Vet du hva?
Gutt 2: Nei…
Gutt 1: Jeg kan bevege sola med trynet mitt.
Ja, han sa faktisk trynet. Det hørtes så feil og malplassert ut.
Gutt 1: Se på sola nå!
Han begynner å riste hodet frem og tilbake.
Gutt 1: Se! Den beveger seg.
Så begynner også gutt 2 å riste på hodet. Nå ser han for første gang virkelig fascinert ut.
Gutt 1: Men se på meg da! Se på meg! Det er trynet mitt som beveger sola!
Gutt 2 rister bare fortsatt fascinert på hodet. Gutt 1 er direkte forbausa over at gutt 2 ikke ser at det er hans (1s) bevegelser sola følger.
Håper for 1s skyld at han snart lærer seg å se verden gjennom andres øyne.
mandag, februar 14, 2011
Det obligatoriske valentinsdag-innlegget som enhver blogg med respekt for seg selv bare MÅ ha:
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur.
Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur. Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur. Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum.
(Merker humoren min kanskje er litt vel sær... tørr... ikke morsom... ikke minst uforståelig. Noen som tog´an?)
Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum. Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur. Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum.Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipisicing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua. Ut enim ad minim veniam, quis nostrud exercitation ullamco laboris nisi ut aliquip ex ea commodo consequat. Duis aute irure dolor in reprehenderit in voluptate velit esse cillum dolore eu fugiat nulla pariatur. Excepteur sint occaecat cupidatat non proident, sunt in culpa qui officia deserunt mollit anim id est laborum.
(Merker humoren min kanskje er litt vel sær... tørr... ikke morsom... ikke minst uforståelig. Noen som tog´an?)
Nei, jeg er ikke gal, jeg bare...
Kort oppsummering av helga:
Så dette er bare en brøkdel av nerdinga jeg har drevet med i helga. Men jeg har faktisk også vært sosial. Og ikke minst lea på kroppen min. Det gjorde jeg i går. Hilde kan bekrefte det.
Så dette er bare en brøkdel av nerdinga jeg har drevet med i helga. Men jeg har faktisk også vært sosial. Og ikke minst lea på kroppen min. Det gjorde jeg i går. Hilde kan bekrefte det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)