FØNKISLÅVE

Ofte ler jeg. Øyensynlig trenger det ikke være noen grunn til dette. Det kan skje når jeg står og vasker opp, sitter foran dataen, ligger i senga, midt i en forelesning eller ja, rett og slett når som helst. Ofte er det av den enkle grunnen at jeg kommer på et eller annet hysterisk morsomt som har skjedd tidligere. På jobb skjer dette ofte, mange sånne latterutbrudd kan komme mens jeg står i oppvasken etter å ha bevitnet en alvorlig rullatorkræsj… Eller tatt noen i å ha kanel på lapskausen sin. Eller, for å slutte å henge ut andre, etter at jeg har klart å hive vekslepengene i søpla. Det er ikke såå dumt som det høres ut. Altså, jeg hiver alltid kassalappen, og mannen ville ha den, så da måtte jeg jo hive noe annet i søpla? Uansett innser jeg at det må ha vært ganske festlig for kunden som hadde gleden av å få se den stressede, forvirrede ferievikaren med en bestemt bevegelse hive alle pengene i søpla. Ubetalelig! Å som jeg skulle sett det! Det hadde jeg altså ikke muligheten til siden jeg var den håpløse, forvirrede ferievikaren. Likevel har jeg forestilt meg synet utallige ganger. Og det blir morsommere for hver gang! Nei, nå begynner jeg å le igjen…

For litt siden lurte pappa på hvorfor jeg satt og lo foran dataen. Han regnet nok med at jeg så på et youtube-klipp han også kunne ha glede av, men det var ikke det som var greia. Jeg forklarte pappa om dette latterproblemet mitt, at jeg alltid kommer på morsomheter i ikke-morsomme situasjoner. Jeg fortalte om hvordan det var på jobben. Og han regnet med at jeg nå satt og lo av noe som skjedde i løpet av arbeidsdagen.

Men jeg må innrømme at det ikke er tilfellet. Jeg lo av han. Jeg lo av en samtale som fant sted kanskje ti minutter før pappa tok meg i å le.

Samtalen, fritt etter hukommelsen:

M: Det er ting overalt! Hele tida! Jeg prøver å rydde vekk, men det er ting overalt! Det er ikke mulig å tvinge inn en eneste bok til i bokhylla. Jeg har ikke sett bordplata på kjøkkenbordet på et halvt år.
O: Er den så mye å se på da?
M: Nei, hva skal vi med bord i grunn, kunne vi ikke bare dynge alle bøkene på gulvet.
P: Vi kunne lage bokbål.
O: Da måtte vi tenne på.
M: Da ville vi bli kvitt dem. Vi har ikke plass.
O: For huset vårt er så lite. Kanskje vi skulle kjøpe et hus til. Eller lage et hus i hagen, sånn som naboen.
M: Huset vårt er ikke funksjonelt nok! Vi skulle hatt plass til et bokskap på kjøkkenet. Det hadde vært funksjonelt.
P: Det er da ikke akkuratt noen funkislåve vi bor i heller da!

FØNKISLÅVE!

Er ikke det grunn god nok til å gå rundt og småhumre i flere dager! Herlige ordet! Jeg vil bo i en fønkislåve, bare så jeg kan si:

"Hei, jeg heter Oda, og jeg bor i en fønkislåve!"

Dessuten hadde man sikkert sett bordplata der.

Barbeint student

Det flotte med å være student er blant annet den beryktede pengemangelen. Den kan tidvis være ganske så plagsom, men på et område er den rett og sett fantastisk! Jeg har en unnskyldning for å holde meg milevis unna butikker! Jeg har jo ikke penger, ergo har jeg ikke noe i butikker å gjøre!

Jeg kan gå med de slitte klærne mine uten dårlig samvittighet! Det har jeg vært veldig flink til det siste året. Ikke bare mine egne slitte klær, men da vinteren var på sitt kaldeste, måtte jeg ty til en sau jeg arva etter grandtanta mi. Jeg synes jeg ser rar ut i sauen, men nå synes nå jeg at jeg ser rar ut i alle store vinterklær uansett, og jeg slapp altså å bruke penger på å se ut som en dum eskimo når jeg brukte grandtantes gamle sau. Jeg brukte den ikke lenger enn nødvendig. Kun de tre kaldeste ukene, ellers brukte jeg den fine fake-abercrombie-"skinn"jakka mi som jeg kjøpte i Kina. Og har brukt konstant siden jeg kjøpte den, for to år siden.

Men nå er det slutt. Den lykkelige tiden med abercrombie-jakka mi er over. Jeg kan ikke lure meg selv til å tro at det fungerer mellom meg og den mer. Den flasser! Og det er ikke særlig sjarmerende, for å si det slik! Lissomskinnet har flasset av på begge skuldrene, og det ser helt tragisk ut! Jeg skjemmes om jeg sees offentlig med den. Og når jeg er mer opptatt av hva andre mener om utseendet til jakka mi enn mine egne følelser for den, da er kanskje ikke følelsene sterke nok lenger?

Nei, så før det går mot kaldere tider må jeg nok finne en erstatning for jakka. Problemet er jo at jeg vil jo bare ha noen som er akkurat som jakka mi, bare uten flassproblemene! Samme hva slags jakke jeg ser på, så er det noe som ikke er som jakka mi. Men det er fortsatt lenge til kulda setter inn, er det ikke?

Da er det kanskje verre at det ikke bare er favorittjakka mi det står dårlig til med! For en uke siden ble det hull i favorittbuksa mi, og jeg har i grunnen ingen annen bukse som jeg faktisk liker å gå med.

Favorittsommerskoene mine, som jeg kjøpte i Budapest for fire år siden, og som også egentlig er de eneste skoene jeg liker å gå med om sommeren, som egentlig er helt perfekte fordi de er fine og enkle og lette og alt på en gang, ser visst slik ut:



SADFACE!

Hvordan skal jeg finne en erstatning?

Nevnte jeg favoritt-all around the year-skoene mine? De ser slik ut:



Og det er både hull i høyre og venstre!

Faktisk har jeg funnet hull i en av favoritt-t-skjortene mine også:



De hullene er ikke såå store da…

Dette er forresten buksa jeg har begynt å bruke hyppig etter at favorittbuksa ble hullet. Den mangler en knapp, og det har den gjort de siste årene:



Så vått tu du, vått tu du?

Kan jeg vise meg offentlig i sånne klær? Kan jeg på noe vis unnvære dem? Eller må jeg bevege meg inn i kles- og ikke minst skobutikker igjen?

Hilde nevnte en online skobutikk, kalt lillevinkel, kanskje den er svaret på alle mine bønner? Kanskje jeg skal begi meg ut på nettdating også for å forsøke å møte the one and only jakke for meg?

Nei, nett no synes jeg at sola skinner, at det er varmt og at behovet for klær er overdrevet!

Jeg trives i shortsen jeg kjøpte i Kina for under 20 kroner og uten sko! Nei, hva skal man med sko? Det er deilig å gå barføtt!

Stykkevis og delt, faktisk ganske så partert, om Uppsala

Nå har de danske, trønderske, nordnorske og svenskfinske fantomstemmene i hodet litt etter litt begynt å bli vagere. Egentlig er det litt trist :( Og kanskje nettopp litt derfor tenker jeg at Uppsala må blogges om så fort som mulig, før de gode minnene blir altfor svake! Men hvor skal jeg starte? Tre uker er litt mye å gjengi…

Jo, jeg vet det, jeg roter det til, skriver det hele litt sånn stykkevis og delt, faktisk ganske så partert! Jeg bare syr sammen alt det jeg forsøkte å blogge da jeg ikke hadde internett. Den gang da jeg brukte all tid jeg hadde alene på rommet mitt til å 1) Lese om en finskestisk bulimiker 2) Høre på Detektivbyrån og Carla Bruni (Ja, den nakne modelldama til Sarkozy har laget musikk…) 3) ta sykt mange rare bilder av meg selv med photobooth, av typen:









Også altså 4) Blogge blogginnlegg som ikke før nå finner veien inn på verdensveven.

Jeg blogget...

...om TP på Flogstad

Hovedstaden i Lule i Lappland er Jokkmokk. Pinnsvin onanerer. Bamse spiser honning uten skje. Cuba var den største sukkereksportøren på 80-tallet. På 80-tallet var bandy utvilsomt stort i Sverige, og så var Djurgården òg. Sverige vant alt i OS. I alle fall om ikke Sovjetunionen vant. Tyskland var to land, hvorav det var vest som var den største humleprodusenten. Det var herr Faber som på 1700-tallet åpnet verdens første blyantfabrikk. Den tidligere konsentrasjonsleiren Auschwitz er museum, men Stradivarius kom ei fra Polen, men derimot fra Cremona. Lyon er, i alle fall på 80-tallet, Frankrikes tredje største by. Trondheim er Norges. Det regner i Bergen. Södermannsland er aldri svaret på noen ting. Det er derimot Falun og Hammarby. Og alle svenske steder vi aaaldri har hørt om.

Likeledes er det verken Selma Lagerlöf eller Strindberg som har skrevet bøkene, men gjerne Tage Danielsson. Mesterdetektiven Blomkvist heter Kalle til fornavn. Og man drar heller få kaker på å ha studert svensk litteratur.

Men hva gjorde Sigmund Freud som sjuåring på foreldrenes soverom?
Han kissad.

Karolina Karlsson er kanskje tynn og spenstig nok til friidrett, men det er på tennisbanen hun tar seg godt ut i korte shorts. Eller det gjorde hun i alle fall på 80-tallet.

Derimot var det boxning skalden, altså DIKTAREN, for dei som ikkje skjønte det, lord Byron drev med.

USA er landet som er rikest på katter. Og en kastrert tupp heter, i alle fall på svensk, kalun.

En eller annen låt (Over troubled water) av Simon og Garfunkel lå på Kveldstoppen i HELE 54 uker!

Kanskje var spørsmålet om hva som veier x-antall tonn og går og går men aldri kommer til døra i London, vanskelig for svensker på 80-tallet… Jeg kan si det sånn at det er ikke snakk om en svenske som har gått seg bort i underbuksa...

Den første kontaktannonsen ble skrevet på 1700-tallet. Stockholm og København er de to eneste hovedstedene i verden som har fått grunnstoff oppkalt etter seg. Og ja, for alle som lurte, Sverige har en ambassade i Peru på 80-tallet.

Ingen tvil om at oppholdet i Uppsala har vært interessant og lærerikt!


…om saker og ting som daler ned fra himmelen på Flogstad

Flogstad er et underlig sted. Det er en studentby. Folk hiver ting ut av vinduene. Det virker som om det er hva studentene gjør for å markere at de forlater åstedet for årets studier. Etter avlagt eksamen, skriker de klokka ti og spiller dunk-dunk-musikk til leeeenge etter soloppgang. Og rundt soloppgang, eller kanskje hele tiden, bør man absolutt være varsom når man går rundt mellom høyhusene. Ut av vinduene og fra taket har det kommet flygende flasker (jada, ikke veldig originalt, men det blir bedre), Jan Guillou-bøker, TV-er, stoler, servise, senger og ja, det meste. Jeg skjønner ikke at overstått eksamen nødvendigvis skaper et behov for å hive ting ut av vinduene. Jeg har aldri kjent et sånt behov. Absolutt ikke. Men her er det så man gjør…

Jeg er glad jeg ikke bor permanent på studentby. Om jeg noen gang må gjøre det, kommer jeg til å investere i en hjelm.


…om det magiske vaskerommet

På Flogstad har de noe annet underlig også, blant annet et magisk vaskerom. Det er ganske fint. Synes jeg. Jeg er alltid veldig redd for å gjøre noe feil når jeg vasker klær. For jeg vil ikke at det skal gå som da mamma og pappa vaska alle klærne vi hadde tatt med oss på sommerferie til Italia, i blekemiddel. Det er ikke noe kult når alle klærne skifter farge, selv om pappas ene skjorte faktisk ble mer kledelig etter blekingen; få av mine klær ble. Jeg vil heller ikke ha bebiklær. For jeg er litt for stor til å bruke bebiklær, og jeg har heller ingen planer om å skaffe meg noen bebi i nærmeste fremtid. Også vil jeg ikke at verken knapper eller stretchen i klærne skal forsvinne.

Men klærne måtte vaskes! Man kan ikke gå rundt i skitne klær, nei, det skulle tatt seg ut! Så jeg fant vaskerommet, som altså skulle vise seg å være magisk. Valgte meg en maskin, leste instruksene på maskina og vaskemiddelet, satte på maskinen, så at den satte i gang og forlot det magiske vaskerommet for en stund. Jeg gruet meg til å komme tilbake, for få av klærne mine ville jeg være i stand til å putte i tørketrommelen med rolig hjerte, og det er ikke plass til å tørke alle klærne på rommet mitt. Men dette utviklet seg aldri til et problem, for da jeg kom tilbake til det oh soo magiske vaskerommet, lå klærne mine oppå vaskemaskina TØRRE!

?
Ja, slik så jeg ut.

De var knusktørre!

Rene!

De hadde alle knapper intakte, hadde samme størrelse som tidligere. Samme farge. Like mye stretch. En sokk manglet sin likesinnede, men én sokk er bare vanlig svinn i enhver vaskeprosess. Slikt må man bare regne med! Det må være grenser for kravstorhet.

Nei, dette var magi!

Altså, når jeg sier det, mener jeg det på samme måten som da jeg var liten og sa jeg trodde på nissen og huldra og Odin og Frøya og spøkelser og… og… Jeg har jo aldri gjort det. Jeg fikk inn med morsmelka at alt hadde en naturlig forklaring, samme hvor utrolig ting hørtes ut i utgangspunktet. Samme hva slags underlige fenomener jeg hadde hørt om og presenterte for mamma, kunne hun komme opp med en eller annen fornuftig og naturlig forklaring fri for magi og liknende. Jeg har likevel alltid hatt lyst til å tro. Jeg bare klarer ikke.

Eller altså jeg tror på det trollet som spiser sokker, penner, hårstrikker og votter. Men intet annet klarer jeg å tro på, selv om jeg vil.

Og denne gangen vil jeg enda sterkere enn vanlig, for en naturlig forklaring vil nesten nødvendigvis inneholde et ukjent menneske som hadde nærkontakt med alt undertøyet mitt, både når det ble hengt inn i varmeskapet og tatt ut.

Ååå, som jeg ønsker å tro på det magiske vaskerommet!
---
…om runelesing og annen nerding:

Gaid: Dere studerer altså nordiske språk. Så hva har dere gjort i Sverige?
Vi: Lest runer!
Gaid: Å, er dere arkeologer?
Vi: Nei.
Gaid: Å, så dere er bare vanlige nerder?
Vi: Ja.

We løøhv Øpir og har selvfølgelig joinet fanklubben hans på facebook!

<3 <3 <3 <3

…om det flotte ordet INGINGO!

Men ikke om så mye annet av alt det andre morsomme vi drev med, men hva annet enn å lese og lære om runer, svensk språkvård, språkhistorie, svenske dialekter og svenske svordomar drev de stakkars, sommerstuderende nordiskstudentene med?

Altså utover å drikke mjød og diskutere språkrådsstridige nynorskformer?

Utover å diskutere den fascinerende drøvel-r-en (uvular r), som jeg stakk lampa halvveis nedi kjeften foran speilet for å se om jeg faktisk fikk til å uttale… ?

Utover å hoppe rundt en maistang og gå på stylter?

Å lære å si whiskey på diverse keltiske språk?

Å forsøke å skjelne mellom tonelag 1 og 2 på nordnorsk?

Spise sushi?

Vel, altså, utover disse tingene, som nordiskstudenter selvfølgelig driver med, så brøt vi titt og ofte ut i høylytt sang. Vi sang mang en gang av full røst i lystig lag!

Vi sang i gatene. Vi sang inne og ute, høyt og lavt, på nasj og på vors, falskt og en sjelden gang rent. Alma og Kathrine sang fra bordet (og absolutt alle andre tenkelige steder): Vad har du lagt i møssan? Vi sang på karaokebar med gratis inngang midtsommersnatt. Til og med Ole og Kjetil sang karaoke! Og for det vil de alltid være i våre hjerter :) Vi sang på norsk og engelsk og svensk og tysk og Iva fikk bursdagssangen sunget for seg på kinesisk, selv om jeg er litt usikker på om en kineser ville hørt at det var kinesisk ;)

Vi sang DDE, Åge Aleksandersn og Hans Rotmo. Vi sang julesanger. ABBA. Du gamla og du fria (tekstet på youtube og hjulpet av koselig blond svenske :P ). Den norske nasjonalsangen sang vi minst fem ganger (nei, ikke alle versene og hovedsaklig det av sangen som går så lavt at folk flest klarer å synge den, men det er jo ikke mye…). Selvfølgelig sang nordiskstudentene Nordmannen (millom bakkar og berg).

Men mest gikk det da i Bettan!

Og mer enn i synging gikk det i skriking! Og ja, vi holdt Flogstads skriketradisjon i live da alle de andre studentene dro hjem for sommeren!

Hilde danset i gatene! Enten hun ville eller ei ;) Kathrine danset på bordet! Enkelte døttet i trappene. Alma ble poetisk og skrev et vakkert dikt om osten som mugla. Ellers nasjet hun mye med spennende folk. Folk som var mer spennende enn nordkursfolka? Hæ, går´e an? Hun dro med meg på et slikt nasj. Tidlig om morgenen forlot hun meg i en badstue med rom, svenske visesangere og andre lumske typer. Skjønt hun ventet utenfor, så vi fikk spist Alma og Astrids pizza som nattmat/frokost. Jeg lover at dere skal få en kvart pizza hver om jeg noensinne kommer til Trondheim :)

Påfølgende morgen var vi på messe og prestevigning i Nordens største domkirke. Trønderne hadde litt tungt for å gå med på å kalle den det… Men den var nok det.

Store, gamle kirker, bibliotek, bøker og runesteiner! For et sted! Uppsala var en fin by! Jeg sa visst var. Den er nok fortsatt fin, men noe sier meg at den var enda finere da nordkursfolka var der :)

Sånn, nå har jeg skrevet stykkevis og delt, ganske så partert, ikke minst rotete og langt, om Uppsala!

Mission complete!

(PS: Hvis noen syntes hva vi lærte om svenske svordomar var litt lamet, sjekk ut: fittkramp.se !)

Om å kose seg alene og usmakelig musikk som forsvinner!

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Jeg er hjemme. Det er ingen andre. Det er nesten litt trist. Jeg synes det er litt trist at familien min har dratt til Spania/Portugal når jeg endelig har kommet hjem. Der skal de være et par uker, og jeg, jeg skal være her i det store huset helt alene.

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Skrev mamma på en lapp på kjøkkenbordet. Kose meg alene? Ja, det vet mamma at jeg kan! Det pleide alltid å være koselig å ha huset for seg selv når jeg kom hjem fra skolen før... Før, ja, men kanskje ikke nå? Nå har jeg bodd alene de siste månedene. Jeg synes faktisk det hadde vært litt koselig med menneskelig kontakt. Spesielt med de koselig menneskene som er familien min, de som jeg har vært ganske lite sammen med i det siste.

Kose meg alene! Ja, selv om det er litt stusslig at den kjære familien min smatt ut døra noen få timer før jeg kom hjem, så skal jeg fokusere på det positive! Jeg skal gjøre det jeg alltid pleide å gjøre før når jeg var alene. Jeg skal sette på høy, usmakelig musikk og hoppe rundt og synge til den høye, usmaklige musikken og ikke minst forsøke å glemme at enkelte naboer har beskjemmende godt innsyn gjennom vinduene mine :P Nå har jeg jeg glant gjennom hele pappas cd-samling og funnet igjen et par godbiter. Overraskelsen var stor da Robbie Williams beste var der... Den har jeg ikke sett på århundrer. Det var en av de cd-ene jeg spilte om igjen og om igjen da jeg var mindre og alene hjemme. Jeg ble ikke lei den, hørte den heeele tiden, også når resten av familien min var hjemme... De var visst litt lei den... Men så forsvant den altså. Og det er kanskje litt underlig at det er først nå jeg ser en sammenheng mellom familiens hinting om hvor lei de var enkelte cd-er jeg spilte om og om igjen, og at nettopp de samme cd-ene har hatt en tendens til å forsvinne!

Jeg vet hva som skal skje med alle ACDC-cd-ene familien ikke har tatt med seg. MOHAHAHAHA!

Altså, det er ikke det at jeg ikke liker ACDC, meeen, de blir kanskje spilt litt vel høyt litt vel ofte...

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Jeg synes det var veldig koselig av mamma å legge igjen den lappen! Det gjorde at jeg følte meg mindre glemt og forlatt. Det var også veldig koselig at hun kom med anbefalinger om hvordan jeg kan bruke maten i kjøleskapet. Jeg var veldig spent på den! Kjøleskapet var selvfølgelig fullere enn hva jeg er vant til. DEILIG! Men tro meg, jeg kommer verken til å røre Vita æsjebæsjehjertego´-smøret eller campari´n. Desto større var gleden over at mamma på lappen også informerte om at det befant seg masse PepsiMax i kjelleren :D :D :D :D

Ai løøvh mah familyh!

Det lå penger sammen med lappen også. Forskudd for vanning av planter. Da jeg snudde arket fant jeg disse instruksjonene:



Så ønsk meg lykke til med å holde plantene i live til mamma kommer hjem!

Jeg har planer om å blogge noe skikkelig juicy greier om Uppsala snart, så følg med ;)