Klokka er halv ni. Jeg sitter på den upersonlige, men ganske store, studenthybelen jeg har fått tildelt. Den er en av de femten studenthyblene som er plassert i sjette etasje i blokka som er nummer tre av de minst ti klisslike studentblokkene på Flogstad i/ved Uppsala. Jeg hører på Franz Ferdinand og spiser wasa-knekkebrød med masse Extrasaltat Bregott. Jeg tror kanskje jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte Bregott med havsalt, for jeg tror egentlig det er min favoritt blant de svenske smørene jeg har smakt. Lett og lagom er FYSJ! Men Extrasaltat Bregott skal absolutt ikke undervurderes. Jeg har også spist fem passjonsfrukter. Du får fem for ti kronor. Og jeg har spist ti deilige så langt under mitt Uppsala-opphold. Og jeg har fem til i en plastikkpose på hylla!!!
Jeg nyter utsikten. For det skal den upersonlige studenthybelen ha, utsikten er flott. Jeg ser utover flate, grønne åkre, svensk bondeidyll og skog. Alt ser så stille og rolig ut, og himmelen er en anelse rødlig. Om jeg ikke synes min egen musikk eller naboens dunk-dunke-dunk-musikk ødelegger illusjonen av ro, er jeg sikker på at om nøyaktig ti minutter vil skrikende Uppsala-studenter forstyrre den i det de følger tradisjonen, stikker hodet ut av vinduet og hyler av sine lungers fulle kraft. Synes du dette høres underlig ut? Ja, det gjør jeg også. Spesielt mens de holder på. Hver kveld klokka ti brøler studentene i Uppsala. Det er visst en gammel tradisjon, og jeg har hørt at studentene i Lund er like underlige og gjør det samme. Også presis klokka ti.
Det er litt rart at for presis en uke siden hadde jeg ikke hatt eksamen i nordisk litteratur. Forunderlig at det ikke er mer enn en uke siden jeg skviset ut av meg en 7-8-siders analyse av Synnøve Solbakken. Det fine med Synnøve Solbakken er at hele greia er så døv at det ikke er flaut å levere enn platt og halvdum besvarelse. Men jeg leverte den, og uka etter det har vel vært rimelig begivenhetsrik. Jeg hadde egentlig tenkt til å blogge om alle de artige sakene jeg fant inne blant notatene mine mens jeg leste til eksamen, men det ble liksom aldri tid til det. Midt inne blant notatene mine om Sult fant jeg en morsom skala som hadde Kvitseidsmør tett fulgt av Tine meierismør i den ene enden og Vita ÆSJEBÆSJEHJERTEGO´ i den andre. Ja, jeg er litt over gjennomsnittet smørinteressert ;) På en annen side stod det BOKSÅPNER med store bokstaver. Det tok meg faktisk ganske mye tid å komme på hvorfor i all verden jeg hadde skrevet boksåpner. Var det faglig? Nei, selvfølgelig var det et minne fra vårens boksåpner-problematikk. Nei, jeg har fortsatt ikke kjøpt boksåpner. Men jeg lånte. Og slet med å få gitt tilbake. For dem som har lest mye, og husker enda mer, av det jeg har skrevet på bloggen min, er kanskje dette litt unødvendig lange boksåpnerlånet et viktig bevis på at det foregår en modningsprosess med meg også :p
Også var det masse drodling der, selvsagt. Mest blant Exphil-notatene. Årets droddel ble nok denne:
Men nå er de notatene, sammen med eksamener, lagt bak meg. Jeg hadde en dag hvor jeg fikset litt i Oslo og kom meg hjem til Hamar og EN HEL DAG til BARE SOLING, SPISING OG AVSLAPPING!!!!!!! Daili! Så jobbet jeg to dager, hadde opplæringsvakter. Og det kunne jeg selvfølgelig også skrevet et laaaangt avsnitt om, men jeg begrenser meg til å nevne den søte, gamle dama som kjøpte sjokolade til meg; jeg aner ikke hvorfor, men koselig var det da :)
Oj, nå holder Bregott-smøret på å smelte, og Uppsala-studentene er ferdigskrekede. Himmelen har virkelig fått en flott farge. Jeg må nesten gå inn på felleskjøkkenet og sette smøret i kjøleskapet. STRAX BACK PEOPLE! STAY TUUUNED! :P :P :P
Den forstyrrelsen hadde dere sikkert ikke merket om jeg ikke absolutt hadde måttet nevne at jeg gikk på kjøkkenet, men gjort er gjort, og jeg liker ikke back space-knappen. Dessuten, jeg følte for å forstyrre og irritere de fem menneskene som gidder å lese dette! Er jeg ikke koselig?
Så etter jobb den andre dagen satte jeg meg på flyet til Uppsala. Jeg møtte ei dame som snakket til meg på Arlanda. Jeg mumlet høflig til svar og forsøkte å se en annen vei. Alle vet jo at mennesker som snakker til fremmede mennesker er gale. I alle fall har nordmenn fått med seg dette. Men til tross for min halvt avvisende reaksjon, skulle hun absolutt ha kontakt med den mumlende nordmannen. Til slutt måtte jeg bare gi etter og snakke med henne. Og det var egentlig ikke så ille. Men hun var nok gal.
På bussen da jeg skulle sette koffertene mine opp på koffertstedet, kom verdens kjekkeste svenske og spurte om jeg ville ha hjelp. Jeg ble selvfølgelig enda mer engstelig enn da jeg snakket med den gale damen, hva hadde jeg gjort galt? Hadde jeg brukt så lang tid på å få tak rundt kofferten at den kjekke svensken i redsel for at bussjåføren skulle nekte å kjøre før jeg satt på plassen min med beltet spent, og at bussen derfor skulle bli forsinket, følte seg tvunget til å redde situasjonen?
Eller er det kanskje bare nordmenn som er så redde for andre mennesker at folk må ha stygge baktanker eller være gale for å snakke med andre? Jeg trodde egentlig dette var et fellesskandinavisk-fenomen. Men kanskje ikke?
Shitt, nå er himmelen fin nå! Nå blir det snart natta. Da hadde det vært fint å sove! Vi skal stå opp tidlig fordi vi skal på Runstenstur i morgen. OK, ikke veeeldig tidlig, men litt tidligere enn i dag. VI har vært her i to hele dager, og hadde det ikke vært for at de fleste her i alle fall nesten skjønner norsk, ville jeg skrevet masse rart om alle fordommene jeg har mot finnlandssvensker (SATAN PERKELE), rare danskere, trøndere, nordlendinger og folk som snakker bredt som Ole fra Solør. Det er jo fader meg ingen som snakker normalt her! Det er jo i og for seg spennende, det er bare litt…litt sånn... vanskelig… Samtalene går litt tregt når alle må gjenta alt de har sagt minst tre ganger.
Nei, nå skriker de igjen, det der er ikke noe tradisjonsskrik, tror jeg. De bare skriker. Håper de ikke holder på hele natta, for som sagt, jeg har stoore planer om å sove. Hvis jeg, før jeg kvelder, skal oppsummere de to dagene her i fire punkter, må et bli:
Pasjonsfrukt
Utslitte føtter
Runer
og
"HÆ?"
Natta! Og hilsen fra Oda i supereksotiske Uppsala, hvor hun alt er i gang med lesing igjen etter vårsemesterets eksamener!
(forresten, dette blogges nok ikke før om lenge, for det er visst ikke så greit å skaffe oss passordet til nettverket i studentboligene)
