Jeg er brennheit!

Bokstavelig talt. Det er det jeg er! Jeg er heit og varm og hele kroppen brenner. Slik går det når man legger seg i en park for å lese exphil og blir så fanget av kvantefysikken og Kants kategoriske imperativ at man ikke registrerer fargeforandringen.




Enkelte mennesker lærer aldri! Men det er bare å oppgi belæringa, dere trenger ikke å kommentere at det er noe som heter solkrem, for JA, JEG VET DET! Og om dere sier det én gang til, så kommer jeg i alle fall aldri til å bruke det, bare sånn for å være vanskelig ;)

Om å pruste og pese og hoppe litt opp og ned før eksamen

Takket være Elena er jeg igjen i stand til å lese til eksamen. I hvert fall iblant. Når jeg ikke hopper opp og ned til rar, gammel islandsk musikk, stirrer tomt ut av vinduet på regnet, eller rett opp i taket mens jeg tenker på noe gøy, eller drikker pepsimax, eller lager te eller kaffe, eller spiser lese-til-eksamen-motivasjons-kjeks, eller vaser rundt på facebook og andre mindre selvutviklende sider på nettet, eller tenker på hva jeg skal spise til middag, og ikke minst når jeg skal spise middagen, eller hva jeg skal gjøre til sommeren, eller hvor fint det blir når det blir sol og jeg ikke trenger sitte foran dataen, eller jeg, jeg blogger...

Men som sagt, iblant, iblant en sjelden gang hender det at jeg konsentrerer meg fullt og helt om forberedelsene til muntlig eksamenen i islandsk jeg skal ha i overimorgen. Da konsentrerer jeg meg om at før t blir p eller pp til f. Mens derimot f blir p om den etterfølges av l eller n. Men om en f etterfulgt av en n eller l etterfølges av en t-lyd, da forsvinner hele f-en da. Da er det umåtelig viktig at man også har fått med seg at n-en blir m. Selvfølgelig bør heller ikke den generelle regelen om at når en m eller l kommer i kontakt med en t-lyd som skrives med d, forblir m-en eller l-en stemt, mens om de kommer i kontakt med en t-lyd som faktisk skrives med en t (ÅÅ, SÅÅÅ MORSOMT DET ER NÅR MAN FAKTISK SIER DEN BOKSTAVEN SOM STÅR DER), blir ustemte. Og de av dere som har lært det samme som jeg har om slik fonetikk og sånn, vil nok synes ustemte m-er og l-er er litt naturstridig. Kanskje er m-ene verst! Forsøk å si en ustemt m, dere! Hold deg på halsen, og forsøk å si m uten at du kjenner vibrasjon der. Ja, ustemte m-er er å blåse luft ut av nesa. Og bare det! Intet annet! L-ene er ikke så mye bedre. Man snakker ikke islandsk, man pruster og peser det! Så jeg sitter her og forsøker å pruste nefnt. Som altså, basert på prinsippene jeg har gjennomgått over, blir uttalt nemt. Men m-en er altså kun et pust ut gjennom nesa, så det er ne/neseprust/t.

Selvfølgelig vet jeg at alle finner dette ekstraordinært spennende og ikke har forståelse for at jeg i stedet bruker tiden min til å hoppe opp og ned til islandsk jazz, stirre tomt ut av vinduet på regnet og spise lese-til-eksamen-motivasjonskjeks.

Hukommelse som en gullfisk eller elefant?

Jeg forsøker å lese til eksamen. Til mange forskjellige eksamener på en gang, og også egentlig rydde. For alt er rot. Men mest av alt går jeg inn for å pugge islandsk. Men jeg får det ikke til, for jeg klarer ikke å komme på om jeg har hukommelse som en elefant eller gullfisk. Og det er det eneste jeg tenker på. Er det noen som husker om det er gullfisken eller elefanten som husker dårlig?