Panda+julekjole=blogginnlegg

Julekomaen inntraff som forventet, men det er ikke det som er hovedårsaken til at jeg ikke gikk bananas med hyppige blogg-oppdateringer etter at jeg åpnet luke 14. Nei, problemet lå ikke der. Problemet oppstod da mamma og pappa begynte å mase om at de var lei av at jeg alltid satt med dataen min på kjøkkenbordet. De hadde plutselig fått for seg at vi skulle bruke det bordet til andre ting, som for eksempel spising og matlaging. Gud så rare de er. Så jeg tok mot til meg, gikk opp på rommet mitt, skjøv til side og reorganiserte rotet på skrivepulten min. Det gikk enklere enn forventet. Det som virkelig stakk kjepper i hjulene var at det allerede var noen som hadde tatt plassen ved skrivepulten min:



Han der har fulgt etter meg fra Kina. Jeg var faktisk ikke særlig interessert i å la han oppta halve kofferten min, men så var det bare det at han var så billig, og at han er det eneste jeg har klart å prute ned til en akseptabel sum. Sannsynligvis fordi det lyste av øynene mine at jeg ikke var interessert i å kjøpe en megabamse for å dra den med meg rundt halve jorda, så dama skjønte at den eneste måten hun kunne få noe ut av meg, var hvis profitten hennes ble ufattelig liten. Så da hun spurte hva jeg var villig til å betale, sa jeg ”30”, og plutselig var han min.

Og der sitter han…


What to do? What to do?

Det var vel bare å begynne godsnakkinga det. Jeg har faktisk smiska og forsøkt å bli hans fortrolige i over én uke nå. Det har lyktes til slutt.

Vi har faktisk blitt hjertevenner:


Så nå sitter vi her sammen for å blogge litt. Jeg tenkte jeg skulle påpeke hvor heldig jeg er som har så liten slekt.

…

Og det gjorde jeg med et par digresjoner som til sammen fylte én side i Word. Så fikk jeg den gode ideen å lese det jeg hadde skrevet, og da skjønte jeg at om jeg la ut det jeg hadde skrevet, ville dette bli det teiteste og kjedeligste blogginnlegget i manns minne. Derfor trykket jeg Back Space. Og bestemte meg for å legge ut noe enda teitere.

Nemlig et bilde av meg som har stasa meg opp for det lille jeg har av slekt, på julaften. Jeg har nemlig en nydelig kjole, som jeg har anledning til å bruke kun én gang i året.



Og jeg som har gått rundt hele livet og trodd jeg var stygg lissom! Og når jeg endelig finner ut at jeg ikke er så ille, så er det bare broren, mamman, pappan, bestemoren og bestefaren som får muligheten til å innse det samme. Etter å ha sminka meg, rakna to strømpebukser mens jeg forsøkte å ta dem på og iført meg høye hæler som gjør at jeg ikke lenger er overlegen bestemors bevegelsestempo, slår det meg hvert år hvor unødvendig hele pynteritualet er siden menneskene jeg er sammen med på julaften, er de eneste jeg er sikker på er akkurat like glad i meg samme hvordan jeg ser ut.

What a waste of beauty!

Så da er det bare å håpe at flest mulig mennesker roter seg inn på bloggen min og i likhet med meg og besteforeldrene mine konstaterer at jeg er vakker!

Neida, jeg har ikke begynt å tro at jeg er noe, i alle fall ikke pen. Jeg vet at jeg egentlig er Blinderns, kanskje til og med verdens, gråeste, sånn skikkelig kommunegråe, mus, og det sier IKKE lite. Men når jeg har på meg den magiske kjolen, kan jeg også være fin :) Forresten er det ingen grunn til å uroe seg, jeg holder meg til å bruke den denne ene gangen i året så alle andre slipper å være redd for å være Blinderns gråeste mus ;)

Men da gjenstår det bare for den pene damen på bildet å ønske alle en riktig god jul!

Kranglet med kalenderluke 14

Klokka er halv tre, og dagens mest berettelsesverdige hendelse er at jeg slet veldig med åpne luke nummer 14 i julekalenderen min. Jeg tror det tyder på at jeg er i ferd med å gå inn i sånn julekoma, og jeg tenker at det nesten hadde vært morsommere å ha flere eksamener. Hadde det ikke vært for at eksamenene skulle vurderes med sånn skummel karakter, ville det jo bare vært morsomt å ha flere.

Eidsivatings eldre kristenrett, som jeg fordypa meg i rett før julekoma-tilstanden inntraff, er faktisk riktig så festlig lesning. Den tar ganske grundig for seg hvordan man skal ta seg av nyfødte barn. I avsnittet Om vanskapninger står det at disse skal få leve opp. Derimot misfostre, som det står ganske så uklart definert hva er, kan man begrave levende, eller i alle fall putte i et hull med en plate over og vente på at skal dø, så lenge man passer på at verken hunder eller ravner får tak i det. Om ikke annet, førte kristingen av Norge til at det ble litt system på den ugudelige barneutsettingen de hedenske vikingene drev med.

Så satt kristenretten enkelte begrensninger for seksuell utfoldelse. I avsnittet Ne kono ma fa står dette beskrevet. Ne kono ma fa, må vel på normalisert norrønt bli Ne konu má fá, yngre norrøn uttale: Ne kånu må få, og enda morsommere med islandsk uttale: Ne kånu mao fao! Altså når man ikke får kona... Avsnittet går som følger (jeg skriver av en eksisterende oversettelse, og gidder ikke oppgi kilde bare for å benytte meg av de frihetene jeg føler jeg kan ta meg når ingen skal sette karakter på meg og fordi at jeg ikke husker navnet på oversetter):

Ingen skal ha samleie i de tre ukene som er nest før jul, og ikke før åttende dag, og ikke de tre ukene som er nest før Jonsmesse, og ikke tre uker før mikkelsmesse.
Ikke to uker før sjuukersfasten.
Gjør han det: 6 øre til biskopen
I langfasten, da er boten tre merker.
Men hvis en mann ligger med en kvinne når det er 3-øresdag om morgenen etter, da er det 3 øre i bot, og det skal biskopen ha.

Jeg synes dagens adventstradisjoner med sjokoladekalender er hakket vassere. Ikke for at jeg sexer så mye rundt at det gjør noe. Men jeg er likevel større tilhenger av sjokoladekalendre.

Visse begrensinger er det også i matveien. Hester og hunder var ikke kirken begeistret for at man spiste:

Men hvis en mann går seg vill ute i skogen, hvis han har gått i sju dager og sju netter, og hvis en hund følger han, da skal han før ete hunden enn hunden eter han.
Men hvis han treffer på en hest, da skal han før ete hesten enn sulte lenger.

Gulatingsloven har også et spesifikt forbud mot å spise kjøtt av dyr som mennesker har hatt seksuell omgang med. Eidsivatings kristenrett har ikke et slikt forbud, så vidt jeg har sett, og jeg lurer på om det kan ha vært tillatt i Eidsivatings lagdømme, eller om det rett og slett ikke var så vanlig å ha sex med dyrene sine her i området.

Ellers er Om blodskam verdt å ta en titt på:

Det er 17 kvinner som en mann blir ubotemann av, hvis han ligger med dem, eller gifter seg med dem. En er mor, den andre datter, den tredje søster, 4 er sønnedatter, 5 datterdatter, 6 brordatter, 7 søsterdatter, 8. Stemor, 9. Sønnekone, 10 brorkone, 11. Stedatter, 12. Mor til en manns kone, 13. Er søster til en manns kone, 14. Farmor, 15. Morsøster, 16. Farmor, 17. Mormor.

Nummer 14 skulle vært farsøster, men avskriveren som står bak den oversatte teksten slurvet litt der. Lurer på om noen slapp unna straff etter samleie med tanta si på grunn av slurvinga. I alle fall er straffen for å ligge med disse kvinnene egentlig:

Den mannnen som ligger med en av disse, han har forbrutt gods og fred, land og løsøre, han skal fare til hedensk land og aldri komme der det er kristne mennesker.

Tja, det var de groteske utdragene fra Eidsivatings eldre kristenrett jeg følte jeg måtte dele med verden. Det måtte liksom ut, så jeg ikke blir traumatisert av bilder av 1200-tallets bønder som blir sendt til hedensk land for å ha ligget med mormora si eller spist kjøtt av hunden han hadde seksuell omgang med.

ÆSJ! Og fy!

Ellers er det ikke så mye mer jeg har å dele med verden for tiden. Sent i går klarte jeg å surre meg hjem til Hamar. Det var av nødvendighet for gartneriet i vinduskarmen, som jeg tidligere trodde jeg skulle slite med å holde liv i, har tatt helt av. Juleblomsten jeg fikk av mamma bare vokser og vokser og det var ikke plass til meg der lenger. Når jeg satt på kjøkkenet, angrep den meg i tide og utide fordi hodet dens har blitt for stort til at den klarer å holde det oppe. Dunk, dunk.



Så jeg rømte fra de ville tilstandene.

Og om jeg ikke faller for dypt inn i julekomaen, kommer det sikkert snart et nytt innlegg. Jeg må jo nesten skrive det obligatoriske blogginnlegget om jula. Enten om de kristne aspektene ved den, om alle menneskene som ikke har en fin jul, om julestresset, barndommens jul eller om hvor flink man har vært til å kjøpe julegaver. Sistnevnte er jeg ikke. Jeg har kjøpt tre da. Og følte jeg var godt i gang før jeg kom på at de tre jeg hadde kjøpt til, også hadde bursdag på denne tiden av året, og at jeg altså må kjøpe enda en gave til hver av dem. Men jeg har heldigvis ikke så mange venner og derfor heller ikke så mange å kjøpe gaver til, så julepanikken har ennå ikke grepet meg.

I fjor ble juleinnlegget mitt et ganske krast utspill mot dorullnisser og juleverksted om jeg ikke husker feil. Nei, det gjør jeg ikke, jeg sjekket arkivet for å se om fjorårets juleinnlegg var noe å lenke til, og det var det fader meg. Jeg er dødsvittig! Alle andre som i likhet med meg har masser av tid til rådighet, burde lese dette: http://udduddudda.blogspot.com/2009_12_01_archive.html

Hva skal jeg lange ut mot i år?

Min første forelskelse?

Ferdig med kinesiskeksamen. Vet ikke helt hva jeg synes om det. Oppgavene var ikke så ille, men jeg har en følelse av at besvarelsen min bærer preg av den iherdige drakampen jeg hadde med eksamensvakta klokka ett og manglende gjennomlesing. Er redd det kan være masse slurvefeil... :S

Jeg løp selvfølgelig så fort jeg kunne ut av eksamenlokalet etter drakampen, som jeg tapte, og inn på datarommet for å hive meg over hjemmeeksamen i Norrøn tekst som ble lagt ut klokka ett. Og så løp jeg innom biblioteket på vei hjem og skulle jobbe som en gærning fra det sekundet jeg falt utmattet over dørstokken. Men det skjedde ikke. Altså fallinga over dørstokken skjedde, men så ble jeg bare liggende der. Også plutselig var jeg på facebook. Jeg hadde tenkt til å skrive en ironisk kommentar om hvor latterlig det var med tegneseriefigur-opplegget og at jeg ikke hadde tenkt til å gi etter for presset.

Men så begynte jeg å tenke på hvilken tegneseriefigur jeg ville valgt. Også kom jeg på Esmeralda, o så vakre Esmeralda!

Også klarte jeg ikke få henne ut av tankene. Også begynte jeg å glane på bilder av henne på nettet. Også var plutselig ett av dem profilbildet mitt. Og jeg synes det er heerlig! Jeg har alltid ønsket å være Esmeralda. Jeg tror faktisk seriøst jeg var forelska i Esmeralda en periode da jeg var liten. Det er helt seriøst, med hånda på hjertet!

Er hun ikke nydelig?







Også er det sexy med litt temperament:



Dessuten er det jo en kjensgjerning at jeg liker folk med geiter:



Men en advarsel til alle som har sansen for Esmeralda og Ringeren i Notre Dame: Ikke les boka!

Den er ufattelig trist.



Det er ikke bare jeg som sliter med kjærligheten for å si det sånn! Neste gang jeg skal forelske meg, skal jeg forsøke å forelske meg i noen litt mer oppnåelig enn en Walt Disney-figur...

Det burde jo gå an.

Innlegg nr 150 handler ikke om hvor dårlig jeg er til å skifte lyspærer

Siden jeg har funnet ut at jeg skal blogge regelmessig igjen, og siden jeg ikke har tid til å skrive noe siden jeg skal lære meg kinesisk i løpet av helga, slenger jeg ut et bilde som fascinerte meg da jeg tok det. Fader, er´e mulig å ta et kulere bilde med dataen sin??? Jeg bare spør! Da jeg så det, tenkte jeg: JESS, der har vi den perfekte illustrasjonen til den gangen jeg kommer på at jeg skal skrive et blogginnlegg om hvor elendig jeg er til å skifte lyspærer. Men jeg er jo ikke elendig til å skifte lyspærer... Det er jo helt greit å skifte lyspærer. Og selv om bildet jo bare skriker: O MAH GAHD, hun der vet ikke at man må skru av lyset før man bytter pæra... AOTSJJJ! Så er det ikke tilfellet... Jeg vet det. Jeg har faktisk skiftet lyspærer. Jeg tror jeg kan skifte sikringer også, men det har jeg aldri gjort. Mamma har nemlig vist meg hvordan det gjøres opptil flere ganger. Jeg tror hun hadde tatt det ganske hardt om jeg ikke hadde klart å skifte sikringer. Det hadde tydet på at jeg var dum, blond, feminin, hjelpesløs og undertrykt. Dessuten jobbet farfar i e-verket helt til han falt ned fra toppen av en råtten strømstolpe. Ja, det gikk bra. Eller det gikk greit etterhvert. Han kom i alle fall hjem fra sykehuset sånn ca. da jeg ble født. Og i høst skjøt han en elg! Altså han har skutt mange elger siden jeg ble født, men jeg er veldig stolt av at han faktisk fortsatt gjør det når han blir 80 til våren (for han blir det?). Uansett, poeng: Bestefar ville skammet seg om jeg ikke visste hvordan man skiftet sikringer. Jeg ville vært en skam for hele familien om jeg ikke visste hvordan man gjorde det! De hadde sikkert benektet enhver form for slektskap med meg...

Hjelp, tenk om sikringa går nå da, noe som ikke er så himla usannsynlig siden det er kaldt og jeg bruker mye strøm, og det viser seg at jeg ikke vet hvordan jeg skifter sikringa i praksis... Bank i bordet!

Også er det ikke helt sant at jeg er flink til å skifte sikringer uansett. Jeg klarer å gjøre det. Men jeg er veldig dårlig på å få det gjort. Jeg tror faktisk aldri alle lyspærene på badet har lyst mens jeg har bodd her...Ehh... Ja, det er derfor jeg sminker meg så rart. Den ene hadde gått da vi flytta inn. Den andre vet jeg ikke når gikk. Den lyser ikke nå i alle fall. Men jeg har en følelse av at jeg vil merke det når den neste og altså siste går. Da får jeg bruk for mine lyspæreskifteskillzzz.

Ja, jeg vet det ikke er noe å være stolt over, å kunne skifte lyspærer. Men svenskene kan det jo ikke, ifølge vitsene, og hvordan er det med blondinene? Egentlig mistenker jeg at de som ikke får til å skifte lyspærer egentlig bare later som. HALLO, JEG får det til!

Men det kunne jo vært interessant å bruke det som unnskyldning for å snakke med "gutta i tredje" som de kaller seg når de henger opp lapper i oppgangen med advarsler om festene de skal ha.



Hei, unnskyld, jeg er blond, jeg smiler og har en chihuahua (unnskyld for at jeg henger ut den søte, rare rotta di, Tina;) ) og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal skifte lyspæra på badet... Og da får jeg ikke sminka meg....

Tror dere de hadde invitert meg på festene sine da?

Jeg hadde jo uansett ikke hatt tid til å joine dem på festene deres... Jeg må jo studere. Sånn apropos, det var den kinesisken som var grunnen til at jeg slang ut selv-om-det-ikke-stemmer,-ser-det-ut-som-Oda-ikke-kan-skifte-lyspærer-bildet for å slippe å bruke masse tid på å skrive et innlegg... Jaja... Det gikk som det gikk det der... Noen som er gira på å komme over å piske meg litt?

Og forresten, ikke spør hvorfor jeg kom på å ta det der selv-om-det-ikke-stemmer,-ser-det-ut-som-Oda-ikke-kan-skifte-lyspærer-bildet.

Eksamenslesing, masse eksamenslesing og oversetting

Jeg jobber hardt. Jeg skriver mye, leser enda mer. Jeg studerer effektivt. Jeg jobber faktisk hardt som F hele døgnet.

Gjentar man det mange nok ganger, så blir det sant.

Men jeg synes folk kan slutte å avspore meg. Jeg HAAATER dere! Spesielt Renate. Det er ikke noe gøy.

…eller det er jo det det er da.

Er det ikke?

http://lolpics.se/5232-retarded-lion

http://humoncomics.com/sweden-denmark-and-norway


Den som blir slått, blir voldelig.

STUDENTLIV 2

Vel, 20. september i fjor skrev jeg om livet som student. Jeg lagde en oppsummerende statistikk over de to-tre ukene jeg hadde bodd i Oslo. Jeg antydet at lista skulle oppdateres om en stund, om jeg turde stå fram med utviklingen. Jeg har kommet fram til at jeg ikke har såå mye å skjule. 09 er tallene av 20. september i fjor. 10 står selvsagt for dagens. Nederst har jeg et par nye punkter. Enjoy!

Antall spiste grandiosaer:
09: 0 (Ååå, så flink!)
10: 0 (Kan da ikke betale så mye for middag når man er student?)

Antall spiste frossenpizzaer (andre merker):
09: 0
10: Kanskje 6, de har en sånn psychobillig en på Rimi

Antall pakker nudler kjøpt og fortært:
09: Ehh, fire, kanskje fem (ikke videre imponerende)
10: 100 000, MINST!


Antall porsjoner risgrøt fortært:
09: 1 (aner dere hvor billig Toros hurtigporsjonspakninger på bunnpris er?)
10: Kanskje 10?

Antall porsjoner havregrynsgrøt:
09: Nei, du, der har jeg mista tellinga allerede.
10: Jeg har ikke klart å komme inn igjen i tellinga, men i høst har det vært ytterst få :P Tror faktisk jeg har lagd det én gang. Og da smakte den litt rart, også hadde jeg dårlig tid, også ble den bare stående. Også etter noen dager var den blitt litt sånn…ehh…underlig?

Antall brød:
09: Jeg og Aurora har sammen spist fire.
10: Selvfølgelig ute av tellinga, men jeg har ikke vært så god på brødspising i høst som tidligere. Tror det har noe å gjøre med at Aurora forlot meg. Ikke at jeg egentlig ser sammenhengen.

Antall fiskemiddager:
09: :D 2 Er litt stolt av det der
10: Hmm… En god del, faktisk. Tror faktisk jeg oftere har spist fisk enn pannekaker… Senest i form av grateng i dag :)

Antall ordentlige kjøttmiddager:
09: 2 (svinefilet jeg fikk av mamma)
10: Har blitt en del der også etterhvert. Men det kommer litt an på hva man definerer som "ordentlige kjøttmiddager".

Antall dumplingser:
09: Rundt 10, namminam! Med herlig hot dumplingstilpassa soyasaus :D
10: Oi, det hadde jeg glemt at jeg spiste i fjor høst. Det må kjøpes igjen. Namnam, gleder meg!

Antall ganger laget arme riddere:
09: 1
10: Tror det har blitt mer enn 1, men kan ikke huske at jeg har laget det i det hele tatt…

Antall ganger støvsugd:
09: ½, støvsugeren gav opp :( Men det var ikke noe i veien med motivasjonen vår.
10: Hmm… Jeg har en sterk følelse av at det ikke er et høyere tall enn at det burde kunne telles. Kanskje sånn 1 gang i måneden? Er det ille?

Epler:
09: 10
10: 25?

Squash:
09: 1
10: 2

Antall ganger skiftet sengetøy:
09: 0 (men jeg har store planer!)
10: Dette blir for flaut å offentliggjøre… Det er mer enn 0 i alle fall…

Antall øl kjøpt:
09: 2
10: Ganske mange flere. men sliter litt med å leve opp til ølmyten som verserer om de fordrukne studentene.

Antall øl drukket:
09: 4
10: Fortsatt en god del flere enn dem jeg har betalt for. Og de siste to skulle jeg unlatt å drikke...

Antall ganger trent:
09: 7 (er forbedringspotensiale her)
10: Et mye bedre tall, men høsten i år har vært dårligere enn i fjor.

Antall ganger jeg har låst meg ute:
09: Heldigvis fortsatt 0, men er redd jeg ikke klarer å holde nullen i det lange løp.
10: Dette er utrolig: Fortsatt NULL! Det hadde dere ikke trodd om meg det?

Antall kg gått ned siden videregående:
09: Nei, det blir litt for Bridget Jones og privat, men vi kan si det sånn at jeg spiser så mye meierismør som overhode mulig ;)
10: Lenge siden jeg har veid meg, men fortsatt ikke redd for meierismør, eller Bregott :D

Antall ganger kommet for sent til forelesning:
09: 1 (det er vel et overlevelig antall?)
10: Ehh….Ehhh….Ehmmm…. Hva med et snitt på 2-3 i uka? Dere kan regne ut selv...

Antall ganger nektet å lage navneskilt i håp om at ingen skal spørre meg om noe:
09: 3 (men grammatikkdama har nå funnet ut hva jeg heter :(
10: I år husker jo fader meg alle hva jeg heter… Timene er grufulle. Det er aldri fred å få mer.

Antall syke latinske ord for taleorganer lært:
09: 30, kanskje.
10: Fortsatt 30 lært, men minst 15 av dem glemt :(

Antall bøyningsmønstre/paradigmeskjemaer (det er det det kalles, er det ikke?) for substantivbøyning på norrønt lært:
09: Gosh, over tjue, eller skulle vært det.
10: 20? Det var vel litt mye? Hvordan telte jeg i fjor?

Antall skriveblokker utskrevet:
09: Over 1
10: 6?

Antall samboere skremt bort:
09:-
10: 1

Antall varmtvannsbeholdere reparert:
09:-
10: 1! Kommer til å være stolt av det der hele livet. What a handyman!

Antall kroner tjent på panting av flasker (tjent er vel ikke helt rett ord):
09:-
10: 300, I am so rich!

Antall år(!) holdt plante i live:
09:-
10: Dette er det villeste: OVER ETT! HAHAHA! Slå den dere! Da Tina var på besøk, gav hun meg en blomst, blomstene falt fort av, og den har periodevis vært veldig brun og i sommer ble den ikke vannet på et par måneder, men denne syke planten lever for tiden i beste velgående, grønn og lekker som bare det! Om dagen har jeg også en som har blomstret i et par uker. Jeg er kanskje ikke så håpløs som jeg opprinnelig trodde.

Bevis:

Odas gartneri. Jeg er trøtt, derav den deilige gapinga

Så sånn er det, ja... Hmm.. og ha...

Nå kan jeg selvfølgelig la dere tro at grunnen til manglende bloggoppdateringer i høst er at jeg har brukt all min tid og alle mine krefter på å jobbe hardt og strukturert med denna studeringa, men noe sier meg at jeg ikke vil klare å føre dere bak lyset ved å la det temaet ligge ukommentert. Alle som kjenner meg, vet at det er nesten er umulig for meg å ta et usant ord i min munn. Enda verre er det at jeg lider av denne trangen til å opplyse alle om alt jeg ikke ønsker at andre skal vite, spesielt når det ikke interesserer dem. Som i åttende da jeg etter å ha levert KRL-prøva gikk skyldbetynget tilbake til læreren og tilstod å ha jukset. Jeg hadde skrevet et årstall på hånda. Som om hun interesserte seg. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde fått bruk for årstallet engang. Hun klarte ikke å bli sint på meg. Eller da jeg på omtrent i samme alder kom hjem fra bygdefest i Ådalen klinkende edru og uoppfordret uttalte: "Jeg har drukket alkohol." Jeg fikk ikke helt den store reaksjonen og la til: "Bare en slurk av noe jeg ikke vet hva er, blanda med pepsi." De oppfordret meg selvsagt til å i det minste vite hva det var jeg drakk, men ellers var det nok ikke i noens interesse at jeg kom med den tilståelsen.

Jeg har blitt bedre med åra. For eksempel da jeg egentlig var ett år for gammel til å kjøpe barnebillett på toget, og skulle kjøpe billetter sammen med et barn som var ganske så mye større enn meg og hadde bevis på at hun var tre år yngre enn meg, og billettselgeren etter å ha sett hennes bevis bare antok at jeg måtte være barn når hun var det, og spurte om jeg også skulle ha barnebillett. Siden jeg heller ikke hadde studiebevis, snakker vi altså om å slippe å hive et tresifra beløp ut togvinduet. Så den gang klarte jeg faktisk, selv om det gjorde skrekkelig vondt, å nikke vettaksremt, også pekte jeg på en bolle og sa at jeg skulle ha den, bare for å liksom ikke ha lagt for mye i nikkinga mi. Jeg forsøkte å innbille meg selv at jeg ikke hadde hørt spørsmålet og at nikkinga bare var en tilfeldig del av kroppsspråket mitt, bare noe sånn som jeg gjorde fordi jeg ivret sånn etter den bolla.

Men egentlig hadde jeg ikke lyst på bolle engang…

Så det er ikke lett å være meg og holde kjeft. Og nå gidder jeg ikke gå så hardt inn for å skjule at jeg ikke har brukt hvert bidige sekund siden sist jeg blogget på strukturert jobbing.

Vel, jeg gikk på Akademika for å kjøpe permer til hvert av fagene(emnene) dagen etter, slik jeg skrev jeg skulle i forrige innlegg for dager og måneder siden. Men da jeg kom dit, og etter å ha vinglet som en annen Petter mellom alle fargene, fasongene og prisene på mapper en god stund og tatt en avgjørelse, oppdaget jeg i kassa at jeg ikke hadde med noen lommebok.

Så da gikk prosjekt ´strukturering via permer´ til helvetet. Jeg følte at meg og strukturering lissom ikke var meant to be. Men selv om jeg tok det ganske tungt der og da, gav jeg ikke fullstendig opp. Jeg syntes liksom det var litt for tidlig i semesteret til å gi opp troen på at dette var semesteret jeg skulle jobbe som en helt.

Så jeg prøvde igjen, med lommebok. Det funket bedre. Jeg brukte én hel uke på å bestemme meg for hvilken perm jeg skulle bruke for hvilket fag. Så startet jeg å lese. Veldig strukturert.

Veldig strukturert i sånn ca. én uke. Og så, og så… Satt jeg der igjen og glante ut i lufta uten å ha vett til å ta fram en studierelevant bok og lese i den. Jeg var liksom for busy med å tenke på hva som kunne være meninga med livet og de greiene der som man iblant er dum nok til å begynne å lure på.

Jeg kom fram til at det egentlig ikke var mye vits i å leve. Fader, hva er det vi driver med lissom? (Og ja, jeg må bare adde en del lissom her, så folk ikke tar meg for seriøst. Det hadde vært skrekkelig!) Vi bare driver rundt og lever helt uten mål og mening… Vi er så ufattelig rare. Helvetes menneskehet! Jeg tar ikke poenget. Det er liksom ikke noe overordnet mål. Iblant får jeg følelsen av at alle andre har noe sånt, at de har funnet ut av hva vi skal med livene våre, men av en eller annen teit grunn ikke vil dele med meg hva dette målet er. Dustemennesker!

Så har jeg sitti det meste av høsten og sett bladene falle fra trærne og tenkt på hvor meningsløst livet er og hvor dustete menneskeheten er. Og siden jeg heller ikke husket hva som var poenget med å blogge, og det ikke akkurat har vært noe ramaskrik etter et nytt innlegg, har det ikke kommet noen bloggoppdateringer. Ikke at jeg bebreider dere, kjære lesere, for ikke å ha skreket høyt nok. Jeg er heller ikke så veldig begesitra for meg selv og innfallene mine. Men det er koselig at det i alle fall er ett menneske som har kommentert at det burde komme et nytt innlegg snart. Takk Olivia! Det gleder meg også at Tina har begynt å lese bakfra i bloggarkivet, altså de innleggene som er fra den forhistoriske tida da jeg var for ung til å komme inn på Return-konsert i Alvdal, fulle av smådustete vittigheter og skrivefeil, vel i grunn ganske like de innleggene jeg har skrevet i mer moderne tid.

Hmm… Så dette var den egentlig ikke så veldig etterlengtede oppdateringa av bloggen min, som egentlig skulle være ganske kort og grei… Men jeg merker at da jeg satte meg og la fingrene ned på tastaturet, ble det liv i dem, og jeg merker de gjerne skulle holdt på en stund til og lagt ut i det vide og det brede og enda litt lengre om den ganske grå og kalde hverdagen min, så kanskje det betyr at blogglysten er tilbake og at det kommer noen flere oppdateringer i nærmeste framtid. Kanskje. I alle fall om jeg er så fornuftig at jeg ikke bruker absolutt all tida mi på å lese til eksamen eller bebreide meg selv for at jeg ikke gjør det. Snakkes.

Strukturering

Jeg er trøtt. Klokka er bare litt over ni. Dette kommer til å bli et slitsomt semester. Meen jeg gleder meg! I dag startet jeg klokka kvart over åtte, og før klokka var tolv, hadde jeg hatt kinesisk, norrøn tekst og islandsk! Merker jeg føler meg litt sånn Hermione Granger, men hun er da søt? Egentlig burde jeg lest litt til i kveld, men så er jeg litt sulten, og altså trøtt... Jeg starter kvart over åtte i morgen også. Jeg trenger nok å bli strukturert for å gjennomføre dette semesteret slik jeg vil, og derfor har jeg tenkt til å kjøpe meg permer :D

Var ikke det en god idé? Én for kinesisk, én for islandsk og én for norrøn tekst! Jeg er ikke så dum, jeg.

Dessuten skal jeg ta vare på alle notatene mine, også skal jeg lese på dem, også skal jeg være våken, opplagt og mett i timene så jeg husker alt lærerne sier, også skal jeg ta opp en skolebok hver gang jeg tar meg selv i å se ut i lufta eller se på random menneskers bilder på facebook, ikke minst skal jeg trene slik at jeg får enda mer energi, også skal jeg lære meg å gjøre flere ting på en gang, også...også...

...også skal jeg i hvert fall ikke glemme at jeg holder på å steke egg mens jeg blogger.... sånn som nå. Det var det egget?

Eller?

Neida, reddet. Men nå spiser jeg, leser litt og soover. Sov godt alle andre som også skal være flinke, rettlevende mennesker med egne permer for hvert fag :)

GULLGUBBAR, GULEBÖJ OG FITTURTITTUR

Som nordmann har jeg et stort ønske om å bekrefte svenskenes påstand om at banan på norsk heter GULEBÖJ.

Selvfølgelig kaller vi tarzan for BUSKHARALD, gruppesex for KLUMPESNUSK og korsett for FLESKEKLEMME.

Som ivrig og engasjert nordiskstudent med ti studiepoeng i islandsk, ønsker jeg også at alle nordmenn skal fortsette å gå rundt i den tro at gynekolog på islandsk heter FITTURTITTUR. Ja, for det heter FAKTISK det.

Visste dere forresten at svensker kaller gullerøtter for GULLGUBBAR?



Her har dere en vassekte nordmann som spiser vassekte guleböjer! I Norge putter vi alltid hele guleböjen i munn på én gang. Det er så morsomt at da får vi alltid store guleböjesmil fulle av guleböjemos! Noen som vil at jeg skal blogge mer om norske tradisjoner?

FØNKISLÅVE

Ofte ler jeg. Øyensynlig trenger det ikke være noen grunn til dette. Det kan skje når jeg står og vasker opp, sitter foran dataen, ligger i senga, midt i en forelesning eller ja, rett og slett når som helst. Ofte er det av den enkle grunnen at jeg kommer på et eller annet hysterisk morsomt som har skjedd tidligere. På jobb skjer dette ofte, mange sånne latterutbrudd kan komme mens jeg står i oppvasken etter å ha bevitnet en alvorlig rullatorkræsj… Eller tatt noen i å ha kanel på lapskausen sin. Eller, for å slutte å henge ut andre, etter at jeg har klart å hive vekslepengene i søpla. Det er ikke såå dumt som det høres ut. Altså, jeg hiver alltid kassalappen, og mannen ville ha den, så da måtte jeg jo hive noe annet i søpla? Uansett innser jeg at det må ha vært ganske festlig for kunden som hadde gleden av å få se den stressede, forvirrede ferievikaren med en bestemt bevegelse hive alle pengene i søpla. Ubetalelig! Å som jeg skulle sett det! Det hadde jeg altså ikke muligheten til siden jeg var den håpløse, forvirrede ferievikaren. Likevel har jeg forestilt meg synet utallige ganger. Og det blir morsommere for hver gang! Nei, nå begynner jeg å le igjen…

For litt siden lurte pappa på hvorfor jeg satt og lo foran dataen. Han regnet nok med at jeg så på et youtube-klipp han også kunne ha glede av, men det var ikke det som var greia. Jeg forklarte pappa om dette latterproblemet mitt, at jeg alltid kommer på morsomheter i ikke-morsomme situasjoner. Jeg fortalte om hvordan det var på jobben. Og han regnet med at jeg nå satt og lo av noe som skjedde i løpet av arbeidsdagen.

Men jeg må innrømme at det ikke er tilfellet. Jeg lo av han. Jeg lo av en samtale som fant sted kanskje ti minutter før pappa tok meg i å le.

Samtalen, fritt etter hukommelsen:

M: Det er ting overalt! Hele tida! Jeg prøver å rydde vekk, men det er ting overalt! Det er ikke mulig å tvinge inn en eneste bok til i bokhylla. Jeg har ikke sett bordplata på kjøkkenbordet på et halvt år.
O: Er den så mye å se på da?
M: Nei, hva skal vi med bord i grunn, kunne vi ikke bare dynge alle bøkene på gulvet.
P: Vi kunne lage bokbål.
O: Da måtte vi tenne på.
M: Da ville vi bli kvitt dem. Vi har ikke plass.
O: For huset vårt er så lite. Kanskje vi skulle kjøpe et hus til. Eller lage et hus i hagen, sånn som naboen.
M: Huset vårt er ikke funksjonelt nok! Vi skulle hatt plass til et bokskap på kjøkkenet. Det hadde vært funksjonelt.
P: Det er da ikke akkuratt noen funkislåve vi bor i heller da!

FØNKISLÅVE!

Er ikke det grunn god nok til å gå rundt og småhumre i flere dager! Herlige ordet! Jeg vil bo i en fønkislåve, bare så jeg kan si:

"Hei, jeg heter Oda, og jeg bor i en fønkislåve!"

Dessuten hadde man sikkert sett bordplata der.

Barbeint student

Det flotte med å være student er blant annet den beryktede pengemangelen. Den kan tidvis være ganske så plagsom, men på et område er den rett og sett fantastisk! Jeg har en unnskyldning for å holde meg milevis unna butikker! Jeg har jo ikke penger, ergo har jeg ikke noe i butikker å gjøre!

Jeg kan gå med de slitte klærne mine uten dårlig samvittighet! Det har jeg vært veldig flink til det siste året. Ikke bare mine egne slitte klær, men da vinteren var på sitt kaldeste, måtte jeg ty til en sau jeg arva etter grandtanta mi. Jeg synes jeg ser rar ut i sauen, men nå synes nå jeg at jeg ser rar ut i alle store vinterklær uansett, og jeg slapp altså å bruke penger på å se ut som en dum eskimo når jeg brukte grandtantes gamle sau. Jeg brukte den ikke lenger enn nødvendig. Kun de tre kaldeste ukene, ellers brukte jeg den fine fake-abercrombie-"skinn"jakka mi som jeg kjøpte i Kina. Og har brukt konstant siden jeg kjøpte den, for to år siden.

Men nå er det slutt. Den lykkelige tiden med abercrombie-jakka mi er over. Jeg kan ikke lure meg selv til å tro at det fungerer mellom meg og den mer. Den flasser! Og det er ikke særlig sjarmerende, for å si det slik! Lissomskinnet har flasset av på begge skuldrene, og det ser helt tragisk ut! Jeg skjemmes om jeg sees offentlig med den. Og når jeg er mer opptatt av hva andre mener om utseendet til jakka mi enn mine egne følelser for den, da er kanskje ikke følelsene sterke nok lenger?

Nei, så før det går mot kaldere tider må jeg nok finne en erstatning for jakka. Problemet er jo at jeg vil jo bare ha noen som er akkurat som jakka mi, bare uten flassproblemene! Samme hva slags jakke jeg ser på, så er det noe som ikke er som jakka mi. Men det er fortsatt lenge til kulda setter inn, er det ikke?

Da er det kanskje verre at det ikke bare er favorittjakka mi det står dårlig til med! For en uke siden ble det hull i favorittbuksa mi, og jeg har i grunnen ingen annen bukse som jeg faktisk liker å gå med.

Favorittsommerskoene mine, som jeg kjøpte i Budapest for fire år siden, og som også egentlig er de eneste skoene jeg liker å gå med om sommeren, som egentlig er helt perfekte fordi de er fine og enkle og lette og alt på en gang, ser visst slik ut:



SADFACE!

Hvordan skal jeg finne en erstatning?

Nevnte jeg favoritt-all around the year-skoene mine? De ser slik ut:



Og det er både hull i høyre og venstre!

Faktisk har jeg funnet hull i en av favoritt-t-skjortene mine også:



De hullene er ikke såå store da…

Dette er forresten buksa jeg har begynt å bruke hyppig etter at favorittbuksa ble hullet. Den mangler en knapp, og det har den gjort de siste årene:



Så vått tu du, vått tu du?

Kan jeg vise meg offentlig i sånne klær? Kan jeg på noe vis unnvære dem? Eller må jeg bevege meg inn i kles- og ikke minst skobutikker igjen?

Hilde nevnte en online skobutikk, kalt lillevinkel, kanskje den er svaret på alle mine bønner? Kanskje jeg skal begi meg ut på nettdating også for å forsøke å møte the one and only jakke for meg?

Nei, nett no synes jeg at sola skinner, at det er varmt og at behovet for klær er overdrevet!

Jeg trives i shortsen jeg kjøpte i Kina for under 20 kroner og uten sko! Nei, hva skal man med sko? Det er deilig å gå barføtt!

Stykkevis og delt, faktisk ganske så partert, om Uppsala

Nå har de danske, trønderske, nordnorske og svenskfinske fantomstemmene i hodet litt etter litt begynt å bli vagere. Egentlig er det litt trist :( Og kanskje nettopp litt derfor tenker jeg at Uppsala må blogges om så fort som mulig, før de gode minnene blir altfor svake! Men hvor skal jeg starte? Tre uker er litt mye å gjengi…

Jo, jeg vet det, jeg roter det til, skriver det hele litt sånn stykkevis og delt, faktisk ganske så partert! Jeg bare syr sammen alt det jeg forsøkte å blogge da jeg ikke hadde internett. Den gang da jeg brukte all tid jeg hadde alene på rommet mitt til å 1) Lese om en finskestisk bulimiker 2) Høre på Detektivbyrån og Carla Bruni (Ja, den nakne modelldama til Sarkozy har laget musikk…) 3) ta sykt mange rare bilder av meg selv med photobooth, av typen:









Også altså 4) Blogge blogginnlegg som ikke før nå finner veien inn på verdensveven.

Jeg blogget...

...om TP på Flogstad

Hovedstaden i Lule i Lappland er Jokkmokk. Pinnsvin onanerer. Bamse spiser honning uten skje. Cuba var den største sukkereksportøren på 80-tallet. På 80-tallet var bandy utvilsomt stort i Sverige, og så var Djurgården òg. Sverige vant alt i OS. I alle fall om ikke Sovjetunionen vant. Tyskland var to land, hvorav det var vest som var den største humleprodusenten. Det var herr Faber som på 1700-tallet åpnet verdens første blyantfabrikk. Den tidligere konsentrasjonsleiren Auschwitz er museum, men Stradivarius kom ei fra Polen, men derimot fra Cremona. Lyon er, i alle fall på 80-tallet, Frankrikes tredje største by. Trondheim er Norges. Det regner i Bergen. Södermannsland er aldri svaret på noen ting. Det er derimot Falun og Hammarby. Og alle svenske steder vi aaaldri har hørt om.

Likeledes er det verken Selma Lagerlöf eller Strindberg som har skrevet bøkene, men gjerne Tage Danielsson. Mesterdetektiven Blomkvist heter Kalle til fornavn. Og man drar heller få kaker på å ha studert svensk litteratur.

Men hva gjorde Sigmund Freud som sjuåring på foreldrenes soverom?
Han kissad.

Karolina Karlsson er kanskje tynn og spenstig nok til friidrett, men det er på tennisbanen hun tar seg godt ut i korte shorts. Eller det gjorde hun i alle fall på 80-tallet.

Derimot var det boxning skalden, altså DIKTAREN, for dei som ikkje skjønte det, lord Byron drev med.

USA er landet som er rikest på katter. Og en kastrert tupp heter, i alle fall på svensk, kalun.

En eller annen låt (Over troubled water) av Simon og Garfunkel lå på Kveldstoppen i HELE 54 uker!

Kanskje var spørsmålet om hva som veier x-antall tonn og går og går men aldri kommer til døra i London, vanskelig for svensker på 80-tallet… Jeg kan si det sånn at det er ikke snakk om en svenske som har gått seg bort i underbuksa...

Den første kontaktannonsen ble skrevet på 1700-tallet. Stockholm og København er de to eneste hovedstedene i verden som har fått grunnstoff oppkalt etter seg. Og ja, for alle som lurte, Sverige har en ambassade i Peru på 80-tallet.

Ingen tvil om at oppholdet i Uppsala har vært interessant og lærerikt!


…om saker og ting som daler ned fra himmelen på Flogstad

Flogstad er et underlig sted. Det er en studentby. Folk hiver ting ut av vinduene. Det virker som om det er hva studentene gjør for å markere at de forlater åstedet for årets studier. Etter avlagt eksamen, skriker de klokka ti og spiller dunk-dunk-musikk til leeeenge etter soloppgang. Og rundt soloppgang, eller kanskje hele tiden, bør man absolutt være varsom når man går rundt mellom høyhusene. Ut av vinduene og fra taket har det kommet flygende flasker (jada, ikke veldig originalt, men det blir bedre), Jan Guillou-bøker, TV-er, stoler, servise, senger og ja, det meste. Jeg skjønner ikke at overstått eksamen nødvendigvis skaper et behov for å hive ting ut av vinduene. Jeg har aldri kjent et sånt behov. Absolutt ikke. Men her er det så man gjør…

Jeg er glad jeg ikke bor permanent på studentby. Om jeg noen gang må gjøre det, kommer jeg til å investere i en hjelm.


…om det magiske vaskerommet

På Flogstad har de noe annet underlig også, blant annet et magisk vaskerom. Det er ganske fint. Synes jeg. Jeg er alltid veldig redd for å gjøre noe feil når jeg vasker klær. For jeg vil ikke at det skal gå som da mamma og pappa vaska alle klærne vi hadde tatt med oss på sommerferie til Italia, i blekemiddel. Det er ikke noe kult når alle klærne skifter farge, selv om pappas ene skjorte faktisk ble mer kledelig etter blekingen; få av mine klær ble. Jeg vil heller ikke ha bebiklær. For jeg er litt for stor til å bruke bebiklær, og jeg har heller ingen planer om å skaffe meg noen bebi i nærmeste fremtid. Også vil jeg ikke at verken knapper eller stretchen i klærne skal forsvinne.

Men klærne måtte vaskes! Man kan ikke gå rundt i skitne klær, nei, det skulle tatt seg ut! Så jeg fant vaskerommet, som altså skulle vise seg å være magisk. Valgte meg en maskin, leste instruksene på maskina og vaskemiddelet, satte på maskinen, så at den satte i gang og forlot det magiske vaskerommet for en stund. Jeg gruet meg til å komme tilbake, for få av klærne mine ville jeg være i stand til å putte i tørketrommelen med rolig hjerte, og det er ikke plass til å tørke alle klærne på rommet mitt. Men dette utviklet seg aldri til et problem, for da jeg kom tilbake til det oh soo magiske vaskerommet, lå klærne mine oppå vaskemaskina TØRRE!

?
Ja, slik så jeg ut.

De var knusktørre!

Rene!

De hadde alle knapper intakte, hadde samme størrelse som tidligere. Samme farge. Like mye stretch. En sokk manglet sin likesinnede, men én sokk er bare vanlig svinn i enhver vaskeprosess. Slikt må man bare regne med! Det må være grenser for kravstorhet.

Nei, dette var magi!

Altså, når jeg sier det, mener jeg det på samme måten som da jeg var liten og sa jeg trodde på nissen og huldra og Odin og Frøya og spøkelser og… og… Jeg har jo aldri gjort det. Jeg fikk inn med morsmelka at alt hadde en naturlig forklaring, samme hvor utrolig ting hørtes ut i utgangspunktet. Samme hva slags underlige fenomener jeg hadde hørt om og presenterte for mamma, kunne hun komme opp med en eller annen fornuftig og naturlig forklaring fri for magi og liknende. Jeg har likevel alltid hatt lyst til å tro. Jeg bare klarer ikke.

Eller altså jeg tror på det trollet som spiser sokker, penner, hårstrikker og votter. Men intet annet klarer jeg å tro på, selv om jeg vil.

Og denne gangen vil jeg enda sterkere enn vanlig, for en naturlig forklaring vil nesten nødvendigvis inneholde et ukjent menneske som hadde nærkontakt med alt undertøyet mitt, både når det ble hengt inn i varmeskapet og tatt ut.

Ååå, som jeg ønsker å tro på det magiske vaskerommet!
---
…om runelesing og annen nerding:

Gaid: Dere studerer altså nordiske språk. Så hva har dere gjort i Sverige?
Vi: Lest runer!
Gaid: Å, er dere arkeologer?
Vi: Nei.
Gaid: Å, så dere er bare vanlige nerder?
Vi: Ja.

We løøhv Øpir og har selvfølgelig joinet fanklubben hans på facebook!

<3 <3 <3 <3

…om det flotte ordet INGINGO!

Men ikke om så mye annet av alt det andre morsomme vi drev med, men hva annet enn å lese og lære om runer, svensk språkvård, språkhistorie, svenske dialekter og svenske svordomar drev de stakkars, sommerstuderende nordiskstudentene med?

Altså utover å drikke mjød og diskutere språkrådsstridige nynorskformer?

Utover å diskutere den fascinerende drøvel-r-en (uvular r), som jeg stakk lampa halvveis nedi kjeften foran speilet for å se om jeg faktisk fikk til å uttale… ?

Utover å hoppe rundt en maistang og gå på stylter?

Å lære å si whiskey på diverse keltiske språk?

Å forsøke å skjelne mellom tonelag 1 og 2 på nordnorsk?

Spise sushi?

Vel, altså, utover disse tingene, som nordiskstudenter selvfølgelig driver med, så brøt vi titt og ofte ut i høylytt sang. Vi sang mang en gang av full røst i lystig lag!

Vi sang i gatene. Vi sang inne og ute, høyt og lavt, på nasj og på vors, falskt og en sjelden gang rent. Alma og Kathrine sang fra bordet (og absolutt alle andre tenkelige steder): Vad har du lagt i møssan? Vi sang på karaokebar med gratis inngang midtsommersnatt. Til og med Ole og Kjetil sang karaoke! Og for det vil de alltid være i våre hjerter :) Vi sang på norsk og engelsk og svensk og tysk og Iva fikk bursdagssangen sunget for seg på kinesisk, selv om jeg er litt usikker på om en kineser ville hørt at det var kinesisk ;)

Vi sang DDE, Åge Aleksandersn og Hans Rotmo. Vi sang julesanger. ABBA. Du gamla og du fria (tekstet på youtube og hjulpet av koselig blond svenske :P ). Den norske nasjonalsangen sang vi minst fem ganger (nei, ikke alle versene og hovedsaklig det av sangen som går så lavt at folk flest klarer å synge den, men det er jo ikke mye…). Selvfølgelig sang nordiskstudentene Nordmannen (millom bakkar og berg).

Men mest gikk det da i Bettan!

Og mer enn i synging gikk det i skriking! Og ja, vi holdt Flogstads skriketradisjon i live da alle de andre studentene dro hjem for sommeren!

Hilde danset i gatene! Enten hun ville eller ei ;) Kathrine danset på bordet! Enkelte døttet i trappene. Alma ble poetisk og skrev et vakkert dikt om osten som mugla. Ellers nasjet hun mye med spennende folk. Folk som var mer spennende enn nordkursfolka? Hæ, går´e an? Hun dro med meg på et slikt nasj. Tidlig om morgenen forlot hun meg i en badstue med rom, svenske visesangere og andre lumske typer. Skjønt hun ventet utenfor, så vi fikk spist Alma og Astrids pizza som nattmat/frokost. Jeg lover at dere skal få en kvart pizza hver om jeg noensinne kommer til Trondheim :)

Påfølgende morgen var vi på messe og prestevigning i Nordens største domkirke. Trønderne hadde litt tungt for å gå med på å kalle den det… Men den var nok det.

Store, gamle kirker, bibliotek, bøker og runesteiner! For et sted! Uppsala var en fin by! Jeg sa visst var. Den er nok fortsatt fin, men noe sier meg at den var enda finere da nordkursfolka var der :)

Sånn, nå har jeg skrevet stykkevis og delt, ganske så partert, ikke minst rotete og langt, om Uppsala!

Mission complete!

(PS: Hvis noen syntes hva vi lærte om svenske svordomar var litt lamet, sjekk ut: fittkramp.se !)

Om å kose seg alene og usmakelig musikk som forsvinner!

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Jeg er hjemme. Det er ingen andre. Det er nesten litt trist. Jeg synes det er litt trist at familien min har dratt til Spania/Portugal når jeg endelig har kommet hjem. Der skal de være et par uker, og jeg, jeg skal være her i det store huset helt alene.

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Skrev mamma på en lapp på kjøkkenbordet. Kose meg alene? Ja, det vet mamma at jeg kan! Det pleide alltid å være koselig å ha huset for seg selv når jeg kom hjem fra skolen før... Før, ja, men kanskje ikke nå? Nå har jeg bodd alene de siste månedene. Jeg synes faktisk det hadde vært litt koselig med menneskelig kontakt. Spesielt med de koselig menneskene som er familien min, de som jeg har vært ganske lite sammen med i det siste.

Kose meg alene! Ja, selv om det er litt stusslig at den kjære familien min smatt ut døra noen få timer før jeg kom hjem, så skal jeg fokusere på det positive! Jeg skal gjøre det jeg alltid pleide å gjøre før når jeg var alene. Jeg skal sette på høy, usmakelig musikk og hoppe rundt og synge til den høye, usmaklige musikken og ikke minst forsøke å glemme at enkelte naboer har beskjemmende godt innsyn gjennom vinduene mine :P Nå har jeg jeg glant gjennom hele pappas cd-samling og funnet igjen et par godbiter. Overraskelsen var stor da Robbie Williams beste var der... Den har jeg ikke sett på århundrer. Det var en av de cd-ene jeg spilte om igjen og om igjen da jeg var mindre og alene hjemme. Jeg ble ikke lei den, hørte den heeele tiden, også når resten av familien min var hjemme... De var visst litt lei den... Men så forsvant den altså. Og det er kanskje litt underlig at det er først nå jeg ser en sammenheng mellom familiens hinting om hvor lei de var enkelte cd-er jeg spilte om og om igjen, og at nettopp de samme cd-ene har hatt en tendens til å forsvinne!

Jeg vet hva som skal skje med alle ACDC-cd-ene familien ikke har tatt med seg. MOHAHAHAHA!

Altså, det er ikke det at jeg ikke liker ACDC, meeen, de blir kanskje spilt litt vel høyt litt vel ofte...

"Velkommen hjem! Kos deg alene!"
Jeg synes det var veldig koselig av mamma å legge igjen den lappen! Det gjorde at jeg følte meg mindre glemt og forlatt. Det var også veldig koselig at hun kom med anbefalinger om hvordan jeg kan bruke maten i kjøleskapet. Jeg var veldig spent på den! Kjøleskapet var selvfølgelig fullere enn hva jeg er vant til. DEILIG! Men tro meg, jeg kommer verken til å røre Vita æsjebæsjehjertego´-smøret eller campari´n. Desto større var gleden over at mamma på lappen også informerte om at det befant seg masse PepsiMax i kjelleren :D :D :D :D

Ai løøvh mah familyh!

Det lå penger sammen med lappen også. Forskudd for vanning av planter. Da jeg snudde arket fant jeg disse instruksjonene:



Så ønsk meg lykke til med å holde plantene i live til mamma kommer hjem!

Jeg har planer om å blogge noe skikkelig juicy greier om Uppsala snart, så følg med ;)

Presis og upresis skriking i Uppsala

(Dette er det flere uker siden jeg skrev:)
Klokka er halv ni. Jeg sitter på den upersonlige, men ganske store, studenthybelen jeg har fått tildelt. Den er en av de femten studenthyblene som er plassert i sjette etasje i blokka som er nummer tre av de minst ti klisslike studentblokkene på Flogstad i/ved Uppsala. Jeg hører på Franz Ferdinand og spiser wasa-knekkebrød med masse Extrasaltat Bregott. Jeg tror kanskje jeg angrer litt på at jeg ikke kjøpte Bregott med havsalt, for jeg tror egentlig det er min favoritt blant de svenske smørene jeg har smakt. Lett og lagom er FYSJ! Men Extrasaltat Bregott skal absolutt ikke undervurderes. Jeg har også spist fem passjonsfrukter. Du får fem for ti kronor. Og jeg har spist ti deilige så langt under mitt Uppsala-opphold. Og jeg har fem til i en plastikkpose på hylla!!!

Jeg nyter utsikten. For det skal den upersonlige studenthybelen ha, utsikten er flott. Jeg ser utover flate, grønne åkre, svensk bondeidyll og skog. Alt ser så stille og rolig ut, og himmelen er en anelse rødlig. Om jeg ikke synes min egen musikk eller naboens dunk-dunke-dunk-musikk ødelegger illusjonen av ro, er jeg sikker på at om nøyaktig ti minutter vil skrikende Uppsala-studenter forstyrre den i det de følger tradisjonen, stikker hodet ut av vinduet og hyler av sine lungers fulle kraft. Synes du dette høres underlig ut? Ja, det gjør jeg også. Spesielt mens de holder på. Hver kveld klokka ti brøler studentene i Uppsala. Det er visst en gammel tradisjon, og jeg har hørt at studentene i Lund er like underlige og gjør det samme. Også presis klokka ti.

Det er litt rart at for presis en uke siden hadde jeg ikke hatt eksamen i nordisk litteratur. Forunderlig at det ikke er mer enn en uke siden jeg skviset ut av meg en 7-8-siders analyse av Synnøve Solbakken. Det fine med Synnøve Solbakken er at hele greia er så døv at det ikke er flaut å levere enn platt og halvdum besvarelse. Men jeg leverte den, og uka etter det har vel vært rimelig begivenhetsrik. Jeg hadde egentlig tenkt til å blogge om alle de artige sakene jeg fant inne blant notatene mine mens jeg leste til eksamen, men det ble liksom aldri tid til det. Midt inne blant notatene mine om Sult fant jeg en morsom skala som hadde Kvitseidsmør tett fulgt av Tine meierismør i den ene enden og Vita ÆSJEBÆSJEHJERTEGO´ i den andre. Ja, jeg er litt over gjennomsnittet smørinteressert ;) På en annen side stod det BOKSÅPNER med store bokstaver. Det tok meg faktisk ganske mye tid å komme på hvorfor i all verden jeg hadde skrevet boksåpner. Var det faglig? Nei, selvfølgelig var det et minne fra vårens boksåpner-problematikk. Nei, jeg har fortsatt ikke kjøpt boksåpner. Men jeg lånte. Og slet med å få gitt tilbake. For dem som har lest mye, og husker enda mer, av det jeg har skrevet på bloggen min, er kanskje dette litt unødvendig lange boksåpnerlånet et viktig bevis på at det foregår en modningsprosess med meg også :p

Også var det masse drodling der, selvsagt. Mest blant Exphil-notatene. Årets droddel ble nok denne:


Men nå er de notatene, sammen med eksamener, lagt bak meg. Jeg hadde en dag hvor jeg fikset litt i Oslo og kom meg hjem til Hamar og EN HEL DAG til BARE SOLING, SPISING OG AVSLAPPING!!!!!!! Daili! Så jobbet jeg to dager, hadde opplæringsvakter. Og det kunne jeg selvfølgelig også skrevet et laaaangt avsnitt om, men jeg begrenser meg til å nevne den søte, gamle dama som kjøpte sjokolade til meg; jeg aner ikke hvorfor, men koselig var det da :)

Oj, nå holder Bregott-smøret på å smelte, og Uppsala-studentene er ferdigskrekede. Himmelen har virkelig fått en flott farge. Jeg må nesten gå inn på felleskjøkkenet og sette smøret i kjøleskapet. STRAX BACK PEOPLE! STAY TUUUNED! :P :P :P

Den forstyrrelsen hadde dere sikkert ikke merket om jeg ikke absolutt hadde måttet nevne at jeg gikk på kjøkkenet, men gjort er gjort, og jeg liker ikke back space-knappen. Dessuten, jeg følte for å forstyrre og irritere de fem menneskene som gidder å lese dette! Er jeg ikke koselig?

Så etter jobb den andre dagen satte jeg meg på flyet til Uppsala. Jeg møtte ei dame som snakket til meg på Arlanda. Jeg mumlet høflig til svar og forsøkte å se en annen vei. Alle vet jo at mennesker som snakker til fremmede mennesker er gale. I alle fall har nordmenn fått med seg dette. Men til tross for min halvt avvisende reaksjon, skulle hun absolutt ha kontakt med den mumlende nordmannen. Til slutt måtte jeg bare gi etter og snakke med henne. Og det var egentlig ikke så ille. Men hun var nok gal.

På bussen da jeg skulle sette koffertene mine opp på koffertstedet, kom verdens kjekkeste svenske og spurte om jeg ville ha hjelp. Jeg ble selvfølgelig enda mer engstelig enn da jeg snakket med den gale damen, hva hadde jeg gjort galt? Hadde jeg brukt så lang tid på å få tak rundt kofferten at den kjekke svensken i redsel for at bussjåføren skulle nekte å kjøre før jeg satt på plassen min med beltet spent, og at bussen derfor skulle bli forsinket, følte seg tvunget til å redde situasjonen?

Eller er det kanskje bare nordmenn som er så redde for andre mennesker at folk må ha stygge baktanker eller være gale for å snakke med andre? Jeg trodde egentlig dette var et fellesskandinavisk-fenomen. Men kanskje ikke?

Shitt, nå er himmelen fin nå! Nå blir det snart natta. Da hadde det vært fint å sove! Vi skal stå opp tidlig fordi vi skal på Runstenstur i morgen. OK, ikke veeeldig tidlig, men litt tidligere enn i dag. VI har vært her i to hele dager, og hadde det ikke vært for at de fleste her i alle fall nesten skjønner norsk, ville jeg skrevet masse rart om alle fordommene jeg har mot finnlandssvensker (SATAN PERKELE), rare danskere, trøndere, nordlendinger og folk som snakker bredt som Ole fra Solør. Det er jo fader meg ingen som snakker normalt her! Det er jo i og for seg spennende, det er bare litt…litt sånn... vanskelig… Samtalene går litt tregt når alle må gjenta alt de har sagt minst tre ganger.

Nei, nå skriker de igjen, det der er ikke noe tradisjonsskrik, tror jeg. De bare skriker. Håper de ikke holder på hele natta, for som sagt, jeg har stoore planer om å sove. Hvis jeg, før jeg kvelder, skal oppsummere de to dagene her i fire punkter, må et bli:

Pasjonsfrukt
Utslitte føtter
Runer
og
"HÆ?"

Natta! Og hilsen fra Oda i supereksotiske Uppsala, hvor hun alt er i gang med lesing igjen etter vårsemesterets eksamener!

(forresten, dette blogges nok ikke før om lenge, for det er visst ikke så greit å skaffe oss passordet til nettverket i studentboligene)

HELVITI!

I dag er det 22. juni, tror jeg. Poenget er ikke hvilken dato det er, men at jeg har vært i Uppsala i to uker og at jeg først NÅ har fått brukernavn og passord til internett her hvor jeg bor. Jeg har kjøpt meg en internettkabel. Idioti å bruke penger på enda en sånn når jeg har et par liggende i Oslo og når INTERNETT, HERRE MIN JEMINI INNI SVARTESTE, BRENNHEITE, FORBITREDE HELVETE, IKKE FUNGERER!!!!

Samme hvilken dato det egentlig er i dag, er det fortsatt skremmende kort tid til hemtentan skal leveres, og JEG TRENGER INTERNETT!!!!

TRENGER!

TRENGER!

FAEN MEG TREEEEEEENGER INTERNETT!!!!!!!!!!!!!!!!!

SATAN SYLDRE OG FADER KOKE!!!!!

Jeg er i ferd med å gå på veggen!

Eller hoppe ut av vinduet!
(Og da snakker vi fra sjette etasje!)

Jeg trenger en svensk ordbok, jeg trenger wikipedia. Jeg kan ikke leve uten wiki!

Jeg kan ikke leve uten ordnett.no. Jeg kan ikke leve uten google. Og enda mindre skrive oppgave.

INTERNET IN MY HEART <3 <3 <3

Facebook, facebook, jeg forguder deg, trenger deg! Hva er vel livet uten deg?

Nada, null, zero, ingenting overhodet!

Dagbladet.no, må ha det, bare må ha det!

Jeg måtte kjøpe Aftonbladet for å se hvordan været blir, for å være sikker på at ikke tredje verdenskrig har brutt ut og fordi det er litt flaut å ha vært i Sverige da Kronprinsessan giftet seg, uten å vite hvordan kjolen hennes så ut.

Savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn, savn… Siden jeg ikke har internett, kan jeg vel like gjerne sitte her og skrive savn om og om og om og om og om og om og om og om og om og om igjen i et blogginnlegg jeg likevel ikke får postet?

Nei, faderrullan, jeg får heller ringe support-telefonen enda én gang, og håpe at en eller annen dust av en svenske er klar til å misforstå alt den dumme nordmannen sier og mobbe meg for min dårlige innsikt i teknologiens verden. Det er i alle fall noe bedre enn opptatt-signalet som har svart alle andre gangene jeg har ringt :(

HELVITI!

(Nei, når dette postes har jeg fortsatt ikke internett)

Nok et innlegg om...

Bull, tull, tøys, tøv, tant, fjas, vås, vrøvl, sludder

og noe

FORBANNA PØLSEVEV!

Jeg er brennheit!

Bokstavelig talt. Det er det jeg er! Jeg er heit og varm og hele kroppen brenner. Slik går det når man legger seg i en park for å lese exphil og blir så fanget av kvantefysikken og Kants kategoriske imperativ at man ikke registrerer fargeforandringen.




Enkelte mennesker lærer aldri! Men det er bare å oppgi belæringa, dere trenger ikke å kommentere at det er noe som heter solkrem, for JA, JEG VET DET! Og om dere sier det én gang til, så kommer jeg i alle fall aldri til å bruke det, bare sånn for å være vanskelig ;)

Om å pruste og pese og hoppe litt opp og ned før eksamen

Takket være Elena er jeg igjen i stand til å lese til eksamen. I hvert fall iblant. Når jeg ikke hopper opp og ned til rar, gammel islandsk musikk, stirrer tomt ut av vinduet på regnet, eller rett opp i taket mens jeg tenker på noe gøy, eller drikker pepsimax, eller lager te eller kaffe, eller spiser lese-til-eksamen-motivasjons-kjeks, eller vaser rundt på facebook og andre mindre selvutviklende sider på nettet, eller tenker på hva jeg skal spise til middag, og ikke minst når jeg skal spise middagen, eller hva jeg skal gjøre til sommeren, eller hvor fint det blir når det blir sol og jeg ikke trenger sitte foran dataen, eller jeg, jeg blogger...

Men som sagt, iblant, iblant en sjelden gang hender det at jeg konsentrerer meg fullt og helt om forberedelsene til muntlig eksamenen i islandsk jeg skal ha i overimorgen. Da konsentrerer jeg meg om at før t blir p eller pp til f. Mens derimot f blir p om den etterfølges av l eller n. Men om en f etterfulgt av en n eller l etterfølges av en t-lyd, da forsvinner hele f-en da. Da er det umåtelig viktig at man også har fått med seg at n-en blir m. Selvfølgelig bør heller ikke den generelle regelen om at når en m eller l kommer i kontakt med en t-lyd som skrives med d, forblir m-en eller l-en stemt, mens om de kommer i kontakt med en t-lyd som faktisk skrives med en t (ÅÅ, SÅÅÅ MORSOMT DET ER NÅR MAN FAKTISK SIER DEN BOKSTAVEN SOM STÅR DER), blir ustemte. Og de av dere som har lært det samme som jeg har om slik fonetikk og sånn, vil nok synes ustemte m-er og l-er er litt naturstridig. Kanskje er m-ene verst! Forsøk å si en ustemt m, dere! Hold deg på halsen, og forsøk å si m uten at du kjenner vibrasjon der. Ja, ustemte m-er er å blåse luft ut av nesa. Og bare det! Intet annet! L-ene er ikke så mye bedre. Man snakker ikke islandsk, man pruster og peser det! Så jeg sitter her og forsøker å pruste nefnt. Som altså, basert på prinsippene jeg har gjennomgått over, blir uttalt nemt. Men m-en er altså kun et pust ut gjennom nesa, så det er ne/neseprust/t.

Selvfølgelig vet jeg at alle finner dette ekstraordinært spennende og ikke har forståelse for at jeg i stedet bruker tiden min til å hoppe opp og ned til islandsk jazz, stirre tomt ut av vinduet på regnet og spise lese-til-eksamen-motivasjonskjeks.

Hukommelse som en gullfisk eller elefant?

Jeg forsøker å lese til eksamen. Til mange forskjellige eksamener på en gang, og også egentlig rydde. For alt er rot. Men mest av alt går jeg inn for å pugge islandsk. Men jeg får det ikke til, for jeg klarer ikke å komme på om jeg har hukommelse som en elefant eller gullfisk. Og det er det eneste jeg tenker på. Er det noen som husker om det er gullfisken eller elefanten som husker dårlig?

Gjett hva jeg har spist!

Nei, feil, jeg har ikke spist blåhval.






Jeg har faktisk nok en gang spist pannekaker med BLÅBÆRSYLTETØY!

Sykkellås

I kveld kom Tina. Hun tok av seg skoene, satte fra seg hunden og gikk rett inn på kjøkkenet. Der satt vi og snakket en god stund. Ganske lenge faktisk.

Og etter at vi hadde snakket godt og lenge, spør plutselig Tina:
- Hvorfor har du sykkellåsen rundt halsen?
- Jeg må jo nesten bruke´n når jeg har brukt så mye penger på den.
- Tja, det er jo sant. Herregud, jeg tenkte ikke over at du hadde den der før nå. Altså, jeg så det jo. Da jeg kom inn døra, registrerte jeg at den var der. Jeg bare tenkte ikke over det. Der er Oda, og hun har en sykkellås rundt halsen.

Så skiftet vi tema igjen. Snakket en stund. Det vil si: Tina snakket. Jeg lyttet. Etter en stund følte vel Tina at det var en viss skjevhet i samtalen, så hun spurte: "Har det skjedd noe spennende her da?"
- Vel, spennende. Vi har spist reinsdyrfilet med Simens nydelige potetmousse. Jeg har lest Alberte-boka, som forresten handler om Alberte som er "Stivsindet, dum, uvidende og styg. Ja, grim som fandens oldemor. En lille hedning, et asocialt idivid, en håbløs figur!". Jeg har lest altfor lite islandsk. Også har jeg forsøkt å få farge!
- Å ja, det er derfor du er så rød!
- Så det du registrerte da du kom inn døra var: Der er Oda, hun er rød og har en sykkellås rundt halsen?
- Ja.

Vårtegn i Vikingskipet

Mamma og pappa dro sammen på butikken i dag for å handle inn til påske. Jeg tror de trengte hverandres støtte for å finne veien gjennom hele den lange påskehandlelista og alle de andre menneskene som også skulle handle inn til påsketuren.

Mamma tenkte fort over at det var da fælt mange bleike raringer som skulle kjøpe inn til hyttetur i år. De ble bare flere og flere mens mamma og pappa vasa rundt i butikken. De fylte hele handlevogner med brus og energidrikker og kjøpte hele brett med Mr. Lee. Det tok nok ikke lang tid før mamma og pappa skjønte hva som var på ferde.

Ja, nå er det påske, dere!

At datanerdene inntar vår søte, lille by og levner en eim av tvilsomme lukter i en mils radius rundt vikingskipet, er det sikreste vårtegnet jeg vet om!

TG!

Underlig fenomen!

Broren min jobbet dugnad med å selge energidrikker der et år. De bestilte elektronisk og fikk drikken levert på plassen sin, slik at de slapp å ta seg en spasertur i skipet. Den ene leveringa ble veldig problematisk fordi det ble umulig å finne ut hvor plsseringsnummeret til bestilleren var. De hadde nemlig utelukket at han som satt nærmest energidrikkutsalget i hele skipet, ikke gadd å snu seg rundt for å kjøpe den….

Pappa syntes forsåvidt at disse nerdene ikke kunne være de verste å påskehandle med: "De kjøpte da så lite at det ble nesten ingen kø!"

Mamma rettet han litt: "Å, i kasse borte ved godteriet hadde det køa seg godt opp, du. Men jeg gikk bare bort til såpa, jeg. Der stod det ingen!"

Med det ønsker jeg alle en riktig så god, og gjerne nerdete, påske!

Fossekall, fauskemarmor, samojedhunden, rubankhøvel, påskequiz og den evig manglende konsentrasjonen!

Nettet mitt er tregt. Spesielt treg er islandskordboka, tregere enn facebook. Da er det vanskelig å holde på konsentrasjonen. Den konsentrasjonen som jeg har brukt timevis å bygge opp.

Først så skulle jeg bare lese litt i Alberte-boka før frokost. Utrolig hvor morsom den plutselig ble når jeg faktisk MÅ gjøre ferdig islandsken. Så skulle jeg bare spise frokost. Steke egg. Også begynte broren min å påskequize meg. Jeg er elendig i quiz! Jeg klarte svarene: Sigrid Undset, Jonas Lie, Martin Luther, Taj-mahal, Pulverheksa og Den stygge andungen. Også alderen til Jo Nesbø (ja, det stod i spm at tallet var rundt)! Jeg klarte også navnet på faren til Eirik Blodøks. Jeg sa Harald, sannsynligheten for at det var rett, var jo ganske stor, sånn siden alle vikingpersoner heter Harald, Håkon, Olav eller Magnus.

Spørsmålet hvor Panama-hatten kommer fra, ble en utrolig spennende affære. Broren min har vært i Mexico, og jeg har vært i Ecuador. I gaidbøkene i Mexico stod det at det var en myte at panamahatten kom fra Panama. De hevdet nemlig at den kom fra Mexico. Ecuadorianerne gikk for samme storyen, med den lille vrien at panamahatten faktisk kom fra Ecuador. Jeg og broren min har selvfølgelig kranglet om dette ever since.

Derfor stod spenningen i taket da jeg fortalte broren min at jeg var ganske sikker på at svaret var enten: Panama, Mexico eller Ecuador. Det bekreftet han. Jeg forsøkte å lese av fjeset hans om han var skuffet over hva fasiten sa. Jeg klarte det ikke, men holdt meg til hva jeg har sagt i ett år nå:

ECUADOR!

Og det var RETT, RETT, RETT!

Mohaha-HA!

Men ellers svarte jeg heller lite rett. Jeg klarte Norges største kommune i flatinnhold etter at broren min hadde gitt meg første bokstaven, nemlig Kautokeino. Og etter de tre første bokstavene satt også norges nasjonalfugl: Fossekallen!

Men visste dere at fylkessteinen i Nordland er fauskemarmor. Eller at Yatzyen ble funnet opp på 50-tallet! Hva lærer man ikke av påskequizer! Jeg vet nå også at rubank er en høvel. Nyttig, meget nyttig! For ikke å snakke om at den polare spisshunden Samojedhunden er oppkalt etter et urfolk fra Sibir.

Etter dette var det islandsken sin tur. Eller først måtte jeg jo lese horoskopet! Vi mobbet at broren min kan få muligheten til å overraske noen i kveld. Det ville jeg tro han godt kan få til når som helst om han vil. Så satt vi der og dissa hvor teit horoskop er, og at det passer nesten på alle alltid. I alle fall til vi leste mitt:
Det er ikke lett å beholde konsentrasjonen når alt går i hundre hele tiden, men sørg for i hvert fall å komme ajour med de viktigste oppgavene. Ta deg helt fri i kveld og slapp helt av!

Det var ikke så ille.

Men skal jeg ha muligheten til å slappe av i kveld, må jeg virkelig en gang for alle få gjort de #%%"# islandskoppgavene. Jeg tror jeg bruker en annen maskin. De sier nettet funker fint på den stasjonære nede!

B D P F ?

I dag er en av de dagene man våkner og tenker: Yess, jeg slipper å stille klokkene mine om til sommertid fordi jeg ikke har rukket å stille dem om til vintertid ennå!

Likevel, den ene timen klokkene mine har ligget foran virkeligheten, har vært fin å ha. Jeg kommer til å savne den. I natt så forsvant det en time. Også ble det lyst så gruelig tidlig, eller ikke så gruelig sent som det pleier… Det var også trist, altså ikke slik å forstå at jeg ikke liker lys, for det gjør jeg. Jeg elsker at det endelig begynner å bli anstendig lengde på dagene, men det var bare at denne natta var morsom.

Det startet strålende på jenterommet, med absolut, mp3, glitrende, svensk rusbrus, fitness-ball, mac med webcam og en chihuahua ved navn Dolly!

BDPF?

Benekter Du PartyFaktor lissom?

Det går fader ikke an så hardt som vi prøver! Det er glitter i den motbydelige rusbrusen til og med. Ser dere at det glitrer?

Tina har til og med gått til anskaffelse av en chihuahua så vi endelig kan få levd ut fjortizperioden vår i samsvar med vårt hellige idol PARIS HILTON <3>

Ntåååååå <3>

POSE !!! (Ikke sjekk kløfta...)

TRUTMUNN! Tina er deilig!

Me <3>PhotoBooth! Digg effekter :D

Vi er VILLE!!!

Mandig!

(Sjekk tåspisskoene over venstre skulder!)

Tina og ODA!

Jeg vet så innmari hvem som skal ta over for Tina og Bettina:

Tina og ODA!

Vi lagde faktisk flere vlogger (for de som ikke er helt med: Video-blogg)! And believe me, we are funny like hell! Men jeg må ta stilling til hvor sterk selvironien min er, før avgjørelsen om de kan vises for offentligheten, tas! Dessuten er jeg redd de kan komme til å skade imaget mitt og påføre meg varige fjortiz-men, verre enn dette innlegget (det skal vel mye til...).

Tupert hår ;)

My gusjgreen place is turning Pink :D

Wheee! Endelig kan jeg entre rosabloggernes sfære <3

Er´e no´galt, Tina?

Kanskje beltespenner.no vil sponse bloggen min, eller meg? Om jeg går rosa, og fjerner et hvert spor av min gusjegrønne fortid... Spesielt om jeg legger ut kløftebildet over alle kløftebilder, Tina! Men det ville jeg kalle prostitusjon, så jeg står over...

Nei, vi får heller la kastefotballgutta fortsette å sponse oss. Slik som i går. Kastefotballgutter er greia for fjortizer som oss i æljemerkede college-klær! Oj, dette blir internt! Nei, her får det komme en tribute til Mads Aukrust for sponsingen i går kveld. Etter Mads´tilståelse av å følge med på bloggen min, trenger jeg to hender for å telle antall blogglesere! Kuuult azz! Vanvittig bra jeg har begge hendene inntakte da! Han hadde også fått med seg min "hederlige" omtale av han her på bloggen fra tidligere:

En av de jeg faktisk mistenker for å være en smule interessert i hva som skjer i verden, og kanskje til og med vet hva som er forskjellen på storting og regjering, bestemte seg for å skrive en historieoppgave kalt: ”Holocaust og de 6 000 000 løgnene”.

(i sammenheng se: http://udduddudda.blogspot.com/2009/07/storhamar-sitater-hydepunkter-fra-aret.html )

Jeg sier bare: Selvfølgelig fikk de 6 000 000 jødene holocaust.

- De fikk ikke holocaust!

- Hallo, BDHF?

- Hæ?

- Benekter du historiske fakta?

Fader, benekter du Holocaust?

( http://www.youtube.com/watch?v=alHC2Mo_N34&feature=related )

La det være de siste ordene i dette sterkt Tina og Bettina-inspirerte blogginnlegget. Hva er lesernes meninger om fremtidig Tina og Oda-vlogging?

Sneikst!