“Nei, nå har vi det koselig, dere!” Tro meg, det skal vi ha, for nå skal jeg drive harselas med juleverksted-tradisjonen.
Tenk dere julepynt, ”Driving home for Christmas” på full guffe, et bord fullt av limstifter, glitter, papp i alle verdens farger, bomull, gløgg, tusjer, pepperkaker og doruller. Forestill dere at det sitter tjue fjerdeklassinger rundt dette bordet, eller de trenger ikke være fjerdeklassinger, for juleverksted er noe man utsettes for gjennom hele livet. Det har i alle fall jeg blitt siden jeg kunne stå på beina, frem til nå nylig. I am not mentioning any names, men i fjor ble jeg invitert på en bursdag med juleverksted som tema. Altså et bord fylt opp av de nevnte rekvisittene, og litt for få sakser, så få sakser at man aldri får en saks når man trenger den, men tilfeldigvis får en i det det går opp for en at saksemangelen kan brukes som en unnskyldning til å være uproduktiv. Så der sitter man med en saks - og en papplate! Pappen er rød, og du har tegnet omrisset av en nisse. Den er fortsatt stygg som juling til tross for at du har brukt like lang tid på den som jenta på andre siden av bordet har brukt på sikkert tjue søte dorullnissejenter. Så skal det klippes. Fader så vanskelig det er å treffe den streken! Så tenker man helvete heller, og klipper hodet av den jævla nissegubben! Akkurat i det du begynner å føle skadefryden bre seg i hele kroppen, spør den søte jenta med dorullnissene hva du lager. Det er helt sinnsykt, men selv om du verken går i barnehagen eller fjerdeklasse, snakker jenta til deg som om du skulle være mindreårig og stokk dum. Det er bare slik juleverkstedtonen er. Ikke føler man seg mindre dum når en må forklare at man hadde tenkt til å klippe ut en nisse av papp. Herregud så lite kreativt! ”Men altså, jeg skulle jo lime den på ehh…et julekort!” Som om det var en forsvarstale. ”Få se da!” Oppmuntrer jenta. Hun kan da ikke virkelig være interessert i hvordan nissen din ser ut på ordentlig? ”Eh..hm…jeg klippet visst hodet av den.” Du holder opp hodet og kroppen i hver sin hånd, for å bevise at det er sant. Og det ramler nesten ut av deg at det ikke var med vilje. Men kommer på at det er jo ingen det ville falle inn at du frivillig torturerte og halshugget den stygge nissen på mest mulig sadistisk vis.
”Du vil ikke prøve å lage en dorullnisse da? Jeg har mange ekstra doruller!” Prøve, som om du ikke får til å lage en dorullnisse! Hva tror hun om deg! Så sitter man der med en dorullnisse, og i mitt tilfelle strømmer da traumatiske minner innover meg.
Jeg fant for noen år siden restene av mine første dorullkunster blant julepynten til besteforeldrene mine. Det var to doruller med røde hoder med skjeve smil og pålimte stoffbiter som klær. Det mest påfallende var likevel frisyrene. På begge to fungerte en avlang bit med noe som så ut som utstående pels, som hår. Den ene var plassert tvers over hodet, og minnet mistenkelig om en hanekam. Den andre hadde fått limt pelsen rundt hodet slik at den hadde måne. Logisk nok måtte det være en bestefardorull og en bestemordorull. Likheten var nok mer slående mellom dorullmannen med måne og bestefar enn mellom dorulldama med hanekam og bestemor.
Lurer på om bestemor og bestefar likte å få de sveisne dorullene de fikk til jul? Lenge levde jeg i den villfarelse at juleverkstedene faktisk hadde en slags nyttig funksjon, nemlig at man kunne slippe å stresse med å kjøpe julegaver før jul. Jeg hadde jo min tvil, det var rimelig vanskelig å forestille seg at grandtanta mi ville hoppe opp og ned av glede fordi hun fikk en piperenser-Lucia eller at det varmet mammas hjerte å få en trolldeigengel med avbrutt vinge. Selv hadde jeg i alle fall ikke satt pris på å få et melismaleri hvor halve motivet var sleika bort, ikke at noen hadde skjønt hva det skulle forestille i utgangspunktet heller nødvendigvis. Uansett, jeg hadde ikke sprunget i taket av glede. Et par ganger forsøkte jeg å finne ut om folk faktisk var så rare at de satte pris på å få de stygge tingene jeg hadde lagd på et juleverksted til jul. Mamma sa at det var kjempekoselig å få noe som jeg hadde lagd, selv om trolldeigengelen hadde mistet både en og to vinger under innpakkingen. Lærerne som tvang oss til å lage disse uvesenene av all verdens tenkelige materialer, forklarte at de alltid ble veldig glade om de fikk hjemmelagde (evnt. skolelagde) julegaver. Jeg var skeptisk, men da bestemor og bestefar fikk en fjøl jeg hadde lagd på sløyden, smilte de og sa takk. Det var mer enn jeg pleide å gjøre når jeg fikk julegaver jeg ikke likte… Ergo ble de glade?
Nei, for at mennesker smiler og sier takk, betyr ikke at de blir glade. Et år satt jeg i timevis og puttet strå i en blomsterpotte. Ett og ett av gangen. Da det var gjort, knyttet jeg en sløyfe, som jeg bestrebet meg på å få til å se bra ut, rundt stråene. Jo da, dette kunne vel kalles dekorativt, tenkte jeg, pakket inn og skrev til Bestemor og bestefar fra Oda på gavelappen.
På julaften satt jeg spent og så på bestefar og bestemor som åpnet gava. Ville de enda en gang smile og takke og si at dette var den fineste blomsterpotta med strå i og sløyfe rundt, de hadde fått noensinne? De tok tak i gavens innhold og dro stråene ut av blomsterpotta. De så noe forundret på dem. Også sa de: ”Å, tusen takk, Oda. Nå ble vi glade!”. Jeg var ikke så veldig lei meg for at bestemor og bestefar hadde ødelagt blomsterpotta med strå i og sløyfe rundt som jeg hadde brukt masser av tid på å lage; jeg var mer lei meg fordi illusjonen om at bestemor og bestefar og alle de andre takket med oppriktighet når de fikk underlige hjemmelagde gaver, brast, for ikke å snakke om illusjonen om at folk mente det de sa og var ærlige…
Kanskje likte ikke bestefar at den lille datterdatra hans hadde klart å lage en så livaktig gjenskapelse av frisyren hans, heller?
Etter denne erkjennelsen måtte jeg våge meg ut i de overfylte butikkene før jul. Ikke bare er det i seg selv en utfordring, men man må være kreativ også, faktisk enda mer kreativ enn når man lager en dorullnisse! Selvfølgelig brukte jeg en dag i sentrum på å lete etter snille barn og fred i år også. Det er standardønskelista til mamma. Snille barn og fred selger de ikke på IKEA engang! Så julegaveshopping har blitt en større utfordring etter at jeg gav opp det hjemmelagde.
Juleverksted ble selvfølgelig også enda mer håpløst enn i utgangspunktet. Hvert eneste år før jul tvang de oss til å sitte på skolen flere dager utelukkende for å lage stygge ting som jeg bare skulle kaste etterpå. Jeg hater å gjøre meningsløse ting jeg ikke synes er morsomme, som jeg ikke får til! Så tiden ble flittig brukt til å tenke ut unnskyldninger til å slippe å vise frem min evneløshet. ”Å nei, å nei, jeg har limt fast fingrene mine til dorullen, jeg kan ikke lage flere dorullnisser, jeg!” ”Å nei, jeg har fått glitter i øyet! Og alle andre steder. Jeg er i ferd med å drukne i glitter! Det er sikkert giftig! Jeg kommer til å bli blind og DØ! Få meg på legevakta!”
”Hvis vi sniffer lim, blir vi utvist fra skolen for bruk av rusmidler, til juleverkstedhelvetet er over, da?”
Egentlig har juleverkstedmarerittet bare forverret seg etter hvert som årene har gått, for fullstendig å toppe seg i fjor. Den negative utviklingen har helt klart å gjøre med at jeg ikke kan være så barnslig mer. Det blir litt latterlig med 19/20 år gamle mennesker som plutselig påstår de er allergiske mot piperensere, faktisk så allergiske at de ikke kan være i samme rom som piperensere. Derfor holdt jeg på å bli panisk på juleverkstedbursdagen for litt over ett år siden, da alle menneskene som virket kjempekoselige, virket som mennesker jeg gjerne ville snakke med og ha det gøy med, satte seg ned rundt bordet og plutselig ikke var opptatt av annet enn glitter og doruller. De snakket ikke om annet. Jeg observerte deres interesse for glitter og lim med en viss fascinasjon, men fascinasjonen forsvant fort etter et par kopper med gløgg, sånn gløgg som gjør finmotorikken enda dårligere enn den er i utgangspunktet.
”Nå har vi det koselig dere!” Sier den kjempeoverkoselige jenta som gav deg dorullen du nå sitter med i hånda, og ser på deg. Du gjør et desperat forsøk på å smile til svar, og jaggu ser det ut som jenta er godtroende og naiv nok til å tro på det desperate smileforsøket ditt.
GOD JUL ALLE SAMMEN!
(Måtte alle få en koselig, juleverkstedfri jul!)
