(NB! Denne bloggen er nok for skumlesing; jeg regner ikke med at noen er interessert i å lese så innmari mye om de tingene som har irritert meg de siste tre ukene :p)
ROT! Det er det de to-tre siste ukene i livet mitt har vært preget av. Altså, livet mitt er vanligvis mer rotete enn andres, tror jeg, og det er nok den logiske konsekvensen av at jeg roter så fælt. Men de to siste ukene har vært langt mer rotete enn hva livet mitt ellers er. Jeg vil tørre å hevde at det ikke bare er min feil. Litt vil jeg også skylde på KLM og UiO. Faktisk vil jeg skylde spesielt mye på KLM!
For to uker siden var jeg fortsatt på vei hjem fra Ecuador. Ecuador burde jeg egentlig blogget masse mer om, men om folk er interessert i å vite hvordan jeg hadde det i Ecuador, vil jeg anbefale å sjekke ut bildene mine på facebook, for jeg har lagt ut MASSE bilder, og jeg kommer til å legge ut enda flere! Fine, fotogene Ecuador! Men altså, for to uker siden var jeg ennå ikke kommet hjem. Jeg kom hjem sent på lørdagskvelden, eller egentlig ikke før lørdagen hadde blitt en søndag. Det er ganske ekstremt med tanke på at jeg sjekket inn åtte om morgenen på TORSDAGEN! Ja, flyet mitt var LITT forsinka! Det var den fantastiske flighten KL764, om jeg ikke husker feil. Jeg husker jeg sjekket flightnummeret med en gang på flyplassen om morgenen og tenkte det var enkelt å huske siden det bare var å telle tre nedover fra sju og hoppe over fem (Ja, smårotete Odalogikk) ;p
Etter et par dager med venting satt flightnummeret som spikra i hjernen min. Vi ankom altså Quitos flyplass, som forresten forkortes UIO. Og der fikk vi først beskjed om at det dumme flyet var forsinket. Og så fikk vi beskjed om at det var mer forsinket, FEM TIMER! Så satt vi der og ventet, og ventet, helt stille. Forsøkte å ikke se på hverandre, sånn som man alltid gjør når man sitter tett sammen med mennesker man ikke kjenner og føler det er frekt å glane, selv om det egentlig bare er unaturlig å glane i gulvet. Noen tok seg en tur rundt den lille, stusslige flyplassen. Jeg også, flere ganger igjennom alle tax-free-butikkene. Andre leste. En mann satt pal på samme klappsetet hele tiden og leste en bok av Gabriel García Márquez. Han var det veldig lett å glane på fordi han aldri tok øynene opp fra boka, og det derfor ikke var flaut. Også var det hun som satt rett overfor meg og stirret på meg hele tiden. Hun ble flau hver gang jeg så i hennes retning da. Også sitter man jo der og underholder seg selv med den veldig givende aktiviteten å gjette medpassasjerenes nasjonalitet! Det var mest europeere. Han blonde, blåøyde typen som satt ved siden av jenta som så ut som hun gråt, måtte være skandinav. Kanskje den triste jenta var hans ecuadorianske kjæreste? De som kjente hverandre fra før og snakket, snakket som regel nederlandsk eller tysk, eller noe som hørtes ut som en god blanding av de forannevnte :p Men plutselig var det ei dame med en DIGER rød sekk som ropte at Knut skulle komme. Jeg vurderte å ta kontakt, men allerede før jeg hadde slått fast at jeg tross alt bare hadde vært én måned i Ecuador og ville være hjemme om under ett døgn, ikke var så desperat etter å få snakke norsk at jeg ikke gadd finne på noen unnskyldning for å snakke til dem, var de borte. (Lykke til med forrige setning, du skal være god for å få den til å gi mening, men gidder ikke skrive den om)
Så der satt man. Da fem timer var gått, gav KLMs ansatte på UIO-flyplassen nye beskjeder. De startet på spansk, ganske irriterende. Da jeg hørte ordene: Ventequatro horas, ble jeg svimmel. Videre var jeg ganske sikker på at de sa returnere til husene sine og noe om at KLM kunne betale hotell. Jeg håpet intenst at spansken min virkelig ikke var blitt så god at jeg forstod det der korrekt, men da jeg så på menneskene rundt meg bekreftet omtrent halvparten av dem mine antakelser med sine sjokkerte og vantro ansikter. Det var hovedsakelig de menneskene med mørkest hår som så sjokkerte ut, altså var det sannsynligvis den halvparten som kunne spansk som var sjokkerte. De fleste av dem hadde allerede fått opp mobiltelefonene og skravlet høylytt i vei da informasjonen ble gjentatt på engelsk. Og det var ikke bare 24 timer, neida, det var MINST 24 timer. Det er da ikke mulig at et fly kan være såå forsinka? Jaja, en dag til i Ecuador ville jeg vel overleve, selv om det ikke var det jeg var mest innstilt på, spesielt ikke når jeg ikke hadde tannbørste eller klær å skifte til i håndbagasjen min.
Jeg ringte Gabi og hun sa jeg kunne sove i leiligheten i Quito, søstera hennes ville underholde meg den siste dagen i Ecuador, selv var Gabi dratt hjem til foreldrene sine i Ibarra. KLM spurte om jeg trengte hotell da vi ”sjekket ut”, og jeg sa nei. Da bad de meg ringe i morgen og høre om det var noe nytt om flyet? Skulle jeg ringe tidlig da? Neida, det var ikke så farlig, kanskje sånn i ti-tida? Da innså jeg ganske forvirret at hjemreisen var utsatt på ubestemt tid?
Da jeg ringte hjem, fikk jeg litt sånn dejavu. Hvorfor skjer alltid dette med meg når jeg skal hjem fra andre siden av jorda? Da jeg dro hjem fra Kina, måtte jeg jo være en natt i London. Herregud, da var jeg borte i ett år, også var jeg fem minutter for sen til forbindelsesflighten (?hva heter det på godt norsk?) til Oslo.
Så jeg fikk en ekstra natt i Quito. Usikker på om det kanskje ble enda flere. Siste natta ble plutselig tilbrakt hos den andre Gabien jeg kjenner i Ecuador. Hun ville gjerne se meg en gang til før jeg dro, så det ble en koselig siste kveld :) Og jeg fant ut at lillesøstera hennes driver med kunstløp. Det finnes folk som gjør det i Ecuador, surprise!
Neste dag var jeg tilbake på flyplassen klokka 12.00. Der satt de samme menneskene, med de samme klærne som dagen før, på akkurat de samme plassene :p Den lange, tynne, blonde nederlenderen hadde fortsatt på seg groteske, flagrete klær i skrikende farger og det eldre britiske paret hadde ikke byttet ut de lyse, elegante sommerklærne sine. Så der satt vi igjen. Folk så enda litt surere ut enn dagen før, og fortsatt var det ingen som snakket, men da det begynte å nærme seg planlagt boarding time, gjorde de KLM-ansatte seg riktig populære ved å fortelle oss om enda en forsinkelse. De ante ikke hvor mye det var denne gangen, men de lovet at vi skulle dra i løpet denne dagen. Jeg følte jeg syntes litt synd på Quitos KLM-ansatte, og var litt engstelig på deres vegne, for det var opptil flere hylende, aggressive, store menn som hyttet med nevene og definitivt hadde drapsplanene klare. For ikke å snakke om de desperate damene som ble like høylytte i diskusjonene med de KLM-ansatte, for så å bryte ut i desperat hulking. Jaja, tenkte jeg, og tok meg enda en tur gjennom tax-free-butikkene uten å kjøpe noenting som helst.
Timene gikk, og folk begynte å samle seg i grupper etter morsmål og alder. På gulvet ved siden av meg satt alle Flight764s barn og delte tegnesaker og diverse leker. Foreldrene gjorde desperate forsøk på å underholde dem. Og i blant like dødsdømte forsøk på å sove. Det var en god del av de passasjerene som gikk for soving. Gruppa med eldre kinesiske menn hadde funnet frem kortstokken og spilte poker midt på gulvet. Et par timer senere hadde til og med det eldre, elegante britiske paret med de lyse sommerklærne, startet et lite slag kort, skjønt de satt pent på stolene sine.
Mannen som leste Gabriel García Márquez, var en av de få som absolutt ikke hadde rørt seg eller åpnet munnen. Han satt på akkurat samme stedet som dagen før, i akkurat de samme klærne og leste den samme boka. Den eneste forskjellen var at dag 1 leste han begynnelsen av boka, men nå begynte han, sakte men sikkert å nærme seg slutten. Gabriel García Márquez-mannen var etter hvert blant de stilleste og roligste menneskene på flyplassen. Hans rake motsetning var den overenergiske, muligens påtrengende, østerrikeren, som tydeligvis hadde satt seg som mål å snakke med alle Flight 764-passasjerene. Han kompenserte for sin vanvittig dårlige engelske med sitt voldsomme kroppsspråk. Ganske morsom, underholdende type. Da det var min tur til å bli utspurt av han, fikk jeg gleden av å oppdage at det fantes folk med voldsommere tysk aksent enn Alex. ”You travel alone?” Nikke. ”Me too. Very sad not to have anyone to speak too. My wife and childs in Miami to continue holiday. I have to go back to Austria for work. I am Austrian. Where do you come from?” “Oh, Norwegian. Guess you are the only Norwegian in here! Not much people to talk too, but you are Scandinavian, you speak good English.” Jeg fortalte han at jeg hadde sett et par nordmenn dagen før, men ikke sett dem i dag. Vi kom frem til at de nok hadde gjemt seg. Og han snakket mye om slektningene sine i Ecuador før han rottet seg sammen med de andre tysktalende igjen.
Også fikk vi sandwicher, brus og kaffe av KLM som vi var blitt så glade i, NOT! Jeg begynte å beundre de KLM-ansatte; de klarte å holde humøret oppe og forsøkte å gjøre alle andre glade! I likhet med den hyperenergiske østerrikeren med adhd-tendenser. Det var så koselig at hun ene med det nesten litt ekte og søte smilet, satte seg ned ved siden av Gabriel García Márquez-mannen for å høre hvordan han hadde det. Det så ut som han ble kjempelykkelig over at noen endelig gav han litt oppmerksomhet, og han viste at også han var i stand til å snakke.
Da klokka nærmet seg seks, kunne de søte KLM-ansatte meddele at nå dro snart flyet vårt fra Guayaqil, så nå ville det være her om et par timer. Som en følge av dette kom de to nordmennene ut fra gjemmestedet sitt et eller annet sted på flyplassen, for å vente ved gaten som alle oss andre anstendige passasjerene. Både Knut og kona hadde faktisk helt like, store, røde sekker. De satte seg rett overfor meg. Ja, det var ingen tvil. De snakket norsk. Jeg stirret og glante, så til slutt ble stirringa og lyttinga så pinlig at jeg måtte snakke til dem. ”Er dere norske?” Og jauda, det var de jo. Men de var ikke av den snakkesalige typen nordmenn. De finnes det jo ikke så innmari mange av uansett… De var ganske så interessert i å få høre de relevante flytiden for fly fra Amsterdam til Oslo, som mamma stadig oppdaterte meg på via meldinger. Men utenom det var det ikke noe særlig grunnlag for samtale mellom oss, skuffende. Østerrikeren kom tilbake og underholdt meg den siste tiden før flyet kom. Da flyet landet, reiste halvparten av de ventende seg impulsivt opp og startet å juble og klappe vilt i hendene.
Likevel var det enkelte som syntes det var litt trist da vi endelig begynte boardinga. Quitos KLM-ansatte skulle jo ikke være med. Og de var klare på at de virkelig kom til å savne oss, og flere måtte klemmes før vi fikk dratt. De stod faktisk og vinket helt til flyet lettet. Da flyet lettet, brøt forresten klappinga løs igjen.
Det var derimot ikke særlig klapping under mellomlandinga i Bonaire. Først rengjorde de flyet mens vi satt der, for å spare tid. Så kom de nye passasjerene på. Så stod flyet der, og det stod der, og det gikk én time, og så fortalte kapteinen at de ikke fikk flyttet flytrappa, den hadde låst seg, og da kunne vi ikke dra… Dere kan tenke dere reaksjonen!
Vi kom oss da av gårde, og ellers forløp den 12-timers flyturen akkurat slik 12-timers flyturer pleier å forløpe. De er rimelig kjedelige, og jeg får ikke sove… Det fine er bare at 12 timer ikke virker så vanvittig lenge når man allerede har ventet i nesten 40 timer på flyet.
I Amsterdam køet vi oss effektivt opp foran ombookingsmaskinene. Da jeg ankom dem, sammen med de andre nordmennene, var det allerede flere som hadde brutt ut i gråt på grunn av ufordelaktig ombooking. Blant annet den skotske jenta med det fine røde håret. Enkelte andre måtte løpe for å rekke de nye flyene sine, de begynte forresten også å gråte. De gråt fordi de så plutselig måtte forlate de nye vennene de hadde fått på flyplassen i Quito. Det var masse klemming og gråting da jeg fikk vite at jeg verken var av de mest uheldige eller de mest heldige. Jeg måtte tilbringe de neste fem timene på Schiphol. Personlig var jeg allerede fra flyturen til Ecuador ganske klar over at tiden går dobbelt så sakte i Amsterdam som i resten av verden, så jeg visste de fem timene kom til å kjennes som ti :(
MEN de gikk de også. På den siste flyturen på to timer, brukte jeg rabattene jeg hadde fått av KLM for ubeleilighetene på en vekkerklokke. Jeg tenkte det kunne være en fin ting å ha når jeg flytter til Oslo. Den kostet opprinnelig 40 Euro, jeg fikk den for 5. Men det syntes jeg bare skulle mangle også! Jeg fikk også 100 Euro å fly KLM for. Så kanskje det blir en weekendtur til Amsterdam før 2011 (rabattkupongene må brukes før 2011). Selv om jeg helst gjerne skulle holde meg langt unna KLM resten av livet :p
----
Jeg regner med at alle er interesserte i å lese over tre A4-sider om hvor kjedelig hjemreisen min fra Ecuador var :p Ja, den var fryktelig og da jeg kom hjem, var jeg utslitt. Sov halve søndagen. Da jeg endelig våknet, oppdaget jeg på studentweb at jeg fullstendig hadde misforstått emnesøkinga, og at jeg rett og slett ikke var påmeldt det jeg skulle. Fryktelig! Det var rett og slett ikke sikkert jeg hadde skoleplass til høsten.
Så hva gjorde jeg galt?
Ja, jeg var litt dum, men jeg synes ikke jeg var så dum at jeg fortjente å miste skoleplassen min, og jeg synes også det var litt det dumme universitetets skyld.
Jeg skjønte ikke at man søkte opptak på emne ved å trykke der det stod ”undervisningsmelding”. Det er vel ikke akkurat innlysende, er det vel? Jeg forsøkte allerede tidlig på sommeren å få kontakt med noen som kunne fortelle meg hvordan jeg skulle forholde meg til at jeg ville komme en uke for sent til studiestart. Det var ikke lett, og det virket ikke som om det var noen som var interessert i å snakke med meg. Men jeg fikk en mailadresse og et telefonnummer, sammen med beskjeden om at mennesket mailadressen og telefonnummeret tilhørte, var på ferie til litt uti august. Litt uti august sendte jeg en mail til vedkommende. Jeg spurte om det var noe poeng å få noen til å gå på infomøtet for meg. Jeg fikk svar et par dager ETTER infomøtet (og et par uker etter at jeg sendte mailen) med en påminnelse om å søke opptak på emner og bekrefte utdanningsplanen før fristen gikk ut. Ellers var all informasjon jeg trengte etter hva han sa på nettet. Mailen kom for øvrig også samme dag som fristen for disse tingene gikk ut. Det er tydelig serviceinnstilling og hjelpsomhet. Hva om jeg ikke hadde hatt tilgang på nett i Ecuador akkurat den dagen, da hadde jeg ikke fått mailen før etter at fristen hadde gått ut. Uansett forsøkte jeg å lese alt som stod om emnesøkinga på nett. Jeg valgte emner og lagret og bekreftet utdanningsplanen. HVORDAN I HELSIKE ER DET MENINGA AT JEG SKAL SKJØNNE AT Å MELDE SEG TIL UNDERVISNING ER Å SØKE OPPTAK PÅ EMNER????
Så jeg ankom Oslo døgnvill og engstelig tidlig på mandag. Alle andre hadde vasa rundt på universitetet i én uke allerede for å bli kjent på stedet. Jeg hadde verken blitt kjent med universitetet eller menneskene jeg skulle studere sammen med, eller noen andre for den del. Altså, jeg ble kjent med den hyperenergiske østerrikeren mens jeg ventet på det forsinkede flyet, men han var jo ikke på det store, skumle universitetet. Det var litt koselig at jeg tilfeldigvis kræsjet inn i Ida 3 ganger den dagen. Men likevel, jeg følte meg ganske alene mens jeg lette etter riktig studentinformasjon.
”Nei, har du ikke meldt deg til undervisning, har du ingen plass ved emnene du har valgt. Da kan du jo bare håpe at gruppene ikke er fulle, så du kan søke restplasser klokka ni i morgen tidlig. Da gjelder første-mann-til-mølla-prinsippet, så vær klar klokka ni. Forresten er nok kursene fulle, nesten alt er fullt i år.” J….a takk for hjelpen og oppmuntringa. Studentweb er vel en siste silingsmekanisme for å sikre seg at de dumme menneskene ikke klarer å bli opptatt på emnene sine og ikke misbruker universitetets ressurser og blir hindret i å få en utdannelse. Jeg gav uttrykk for å være utrolig misfornøyd med svaret jeg fikk, og de som jobbet i studentinformasjonen foreslo at jeg kunne jo ta ex.fac og ex.phil. første semesteret, der var det alltid plass. Da trengte jeg jo bare ett relevant emne for å fylle et fulltidsstudium. Jaja, ex.fac. var det jo planen å ta uansett, og det er jo helt greit å ta ex.phil. første semester, det fantes håp tenkte jeg.
Så stresset jeg rundt for å fikse alt annet som burde fikses på Blindern i noen timer. Studiekort kunne jeg bare glemme, der var køa blitt så lang at alle kølappnumrene var oppbrukt. Semesterkort var det ingen som ante hvem jeg skulle henvende meg til for å få. Studentinformasjonen sendte meg til administrasjonen, som sendte meg til huset ved siden av som sendte meg tilbake til administrasjonen som sendte meg tilbake til huset ved siden av, men denne gangen et annet sted i huset ved siden av, hvor jeg bare måtte stå leeeenge i kø, før jeg fikk dem til å sende et nytt semesterkort (fordi det første var sendt til adressen jeg flytter inn i 1. september).
Den kvelden drev jeg rundt på siden til UiO på nettet. Ganske så sent oppdaget jeg at det stod at til og med ex.phil. var fullt. Jeg var veldig nær ved å miste motet, og jeg fikk ikke sove så mye om natta.
Tirsdag måtte allerede døgnville Oda stå opp klokka fem, fordi jeg tenkte jeg skulle være med på ex.fac.-forelesningen som jeg ennå ikke hadde fått plass på. Jeg toget til Oslo, men måtte jo ut av forelesninga etter en halv time for å skaffe meg en data for å forsøke å søke opptak på emnene ingen andre ville ha. Det var selvfølgelig enklere sagt enn gjort…
For det var det jo andre som hadde tenkt til også, så alle dataene kræsjet, og generelt var det ALTFOR stor pågang på sida, så den var ikke særlig lett å komme inn på. Jeg måtte altså ringe til mamma, gi henne passordet mitt og guide henne gjennom hvordan man meldte seg til undervisning, som jeg egentlig ikke visste selv hvordan man gjorde. For det meste fikk mamma beskjed om at emnene var fulle, så jeg satte meg opp på alt mulig tenkelig og utenkelig, og da snakker vi f. eks. Færøysk og Semantikk og pragmatikk. Jeg meldte meg også til selvstudium i Ex.phil., som altså faktisk var fullt.
Etter at jeg hadde meldt meg opp til så mye som mulig, og satt meg på en del ventelister, anså vi oss som ferdige. Det er mulig å melde seg av, så nå hadde jeg en del merkelige emner å velge mellom. Jeg henvendte meg igjen til studentinformasjonen. Denne gangen ønsket jeg at de skulle fortelle meg hvem som kunne hjelpe meg med å velge de emnene som passet best sammen og de som paset best med det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg. De startet med å gi meg mailadressen til han typen som jeg fikk mailadressen til tidlig i juli, som ikke hadde svart meg før etter at jeg hadde forsøkt å få kontakt i en måned. Jeg sa at den mailadressen var jeg ikke særlig interessert i. Da gav de meg treffetidene hans, som var i dag, ”jammen, så heldig da”, mellom ett og to. Det morsomme var at mens jeg stod der gav de de samme treffetidene til fem andre. Med tanke på at de sannsynligvis hadde gitt enda flere disse treffetidene, sa jeg hadde jeg ikke var særlig interessert i å treffe han mellom ett og to, og DA, DA, skjedde det endelig et lite mirakel. De gav meg navnet til ei dame som satt i femte etasje på Henrik Wergelands hus.
Da jeg hadde funnet Henrik Wergelands hus og kommet meg opp i femte etasje, møtte jeg endelig et koselig menneske på Blindern. Ikke nok med at hun var koselig, hun var tydeligvis i stand til å overstyre datasystemene. Magisk, vil jeg kalle henne. ”Ja, hvilke emner ville du ta da?” ”Grammatikk” ”Hmm, går gruppe 3 greit, det er den som er minst overbooket?” Og plutselig hadde jeg de emnene jeg helst ville ha. Hvorfor kunne de ikke bare gitt meg navnet hennes med en gang? Da hadde jeg sluppet å engste meg og stresse i to dager?
Dagen etter var det ingenting på timeplanen jeg endelig hadde fått. Jeg slapp å dra inn til Oslo, men oppdaget på studentweb at jeg stod i gr 1 i grammatikk. Den kræsjet med noe annet, så nå tenkte jeg at ting ikke gikk bra likevel. Men jeg fant mailadressen til det magiske mennesket i femte etasje på Henrik Wergelands hus og sendte henne en mail. Hun svarte i løpet av minutter, og sa hun hadde fikset det! Jeg trodde knapt mine egne øyne. Jeg kommer til å henvende meg til henne samme hva slags problemer jeg får senere i livet; hun er for utrolig til å være sann!
---
Jeg vurderte nesten å sende henne en mail da jeg mistet mobilen min. Ja, for jeg rotet det til igjen da ting endelig så ut til å gå litt på skinner i livet mitt. Denne gangen kunne jeg virkelig ikke finne på å skylde på andre. Alt var så koselig, for vi hadde vært på infomøte til studentenes esperantoforening. Vi snyltet pizza, og esperanto viste seg å være interessant. Ja, fortsatt bloody sært, men absolutt interessant! Jeg måtte ta en telefon mens vi løp for å rekke det gratis introduksjonskurset i salsa. Vi stakk innom doen, og der hadde jo jeg telefonen i hånda. Jeg fikk den vanvittig gode ideen å forsøke å balansere mobilen på toppen av den runde dorullholderen. Det var bare det at alle de rare tingene som stod på veggen der var langt mer interessante enn mobilen, så den glemte jeg jo, også måtte vi jo løpe for å rekke det introduksjonskurset. Så der lå mobilen min alene og balanserte.
Salsakurset var morsomt, men da jeg begynte å lete etter mobilen min etterpå, var det ikke noe morsomt mer :( Den var ikke i sekken min! Et grufullt minne om at jeg hadde gjort noe så dumt som å få mobilen til å balansere på dorullholderen, fylte hodet mitt et kvart sekund, før jeg løp tilbake på doen. Der var det ingen mobil.
Kjersti og Hilde hjalp meg å få sperret mobilen min, og jeg spurte litt rundt etter mobilen. Alt stengte, det var sent, og jeg måtte komme meg hjem, uten mobilen. Det var både trist og deprimerende.
Hjemme lurte mamma på hvorfor jeg hadde ringt to ganger rett etter seks. Hun hadde ikke rukket å ta telefonen. Siden jeg mistet telefonen klokka seks, var det strålende nyheter. Om noen fant mobilen med en plan om å stjele den, ville de ikke ringe den som stod øverst på anropslista, med nicket mamma, da de fant den. Noen hadde forsøkt å få kontakt med meg eller noen som kjente meg. Og hadde de prøvd det, så hadde de nok heller ikke gitt opp da mamma ikke tok telefonen. Kanskje de hadde levert den til hittegods eller noe.
Neste morgen løp jeg rundt på Blindern på jakt etter et mulig sted å finne mobilen. Og som vanlig ble jeg sendt hit og dit. I administrasjonen sa de jeg skulle gå til teknisk avdeling i biobygningen. Jeg begynner virkelig å bli kjent nå. På teknisk avdeling sa de jeg skulle sende en mail til hittegods. Jeg begynte å få lite tid før ex.fac-forelesningen, og jeg måtte varsle han som eier leiligheten jeg snart skal flytte inn i, om at han ikke kom til å nå meg om han ringte nummeret mitt, som han hadde sagt han skulle gjøre i løpet av formiddagen. Han fortalte meg at han dagen før hadde blitt oppringt av en Frida, som hadde mobilen min. Han hadde til og med nummeret hennes. Jeg fikk nummeret og slo det raskt. ”Dette nummeret er ikke i bruk.” Han hadde fått feil nummer, eller jeg hadde hørt feil… Så nært, så fjernt. Forelesningen startet, men jeg tenkte bare på hvordan jeg kunne komme i kontakt med denne Frida. To timer senere hadde jeg ti minutter fri, som jeg brukte til å sende mail til hittegods. Så var det to timer til som jeg brukte til å fundere på hvordan jeg skulle komme i kontakt med Frida i stedet for det jeg egentlig burde konsentrere meg om. Frida, Frida, Frida, hvor er du? Det var en del annet stress etter de timene, som jeg ikke gidder gå innpå, men etter å ha stresset rundt en halv time, var det tid for å sjekke mailen. Hittegods hadde svart; Frida hadde ikke levert mobilen min til hittegods. Hva gjorde Frida etter å ha ringt mamma og leilighetseieren? Slang hun mobilen min i søpla, heller tvilsomt. Men hva gjorde hun med den da? Jeg hadde spurte i alle butikkene, kafeene osv. ved siden av der jeg mistet den, om ingen hadde levert en funnet mobil, men neida, Frida hadde ikke levert den der. Jeg ville ikke gi opp, tanken på å dra hjem uten en mobil når jeg visste at det var noen som hadde forsøkt å gi meg den tilbake, var uutholdelig. Så jeg ble sittende foran dataen, drive rundt, endte til slutt på facebook, som jeg for øvrig ikke hadde hatt tid til å stikke innom de siste dagene. På tavla mi hadde Ida skrevet: ”Sånn for din egen skyld; ta kontakt. Jeg vet hvor mobilen din er.” Jeg svarte: ”IDA! Jeg er gal etter å finne den! Du står ikke i telefonkatalogen, dust! Aurora svarer ikke, hvem andre har nummeret ditt?” Så fant jeg mammaen til Ida i telefonkatalogen, ringte henne, fikk Idas nummer, og ringte igjen.
Så hvordan visste Ida hvor mobilen min befant seg? Og hvor befant den seg nå? Den befant seg på Idas hybel. Frida hadde nemlig fortsatt nedover anropslista mi, og neste navn var Ida. Ida og Frida hadde funnet ut at de ikke befant seg så langt fra hverandre og at Ida kunne ta vare på telefonen min og gi den tilbake til meg. So that’s the story. Relativt mange mennesker som var innblandet i telefonletinga mi.
Så en stor takk til de som hjalp og forsøkte å hjelpe: Kjersti, Hilde, mamma, mannen på teknisk avdeling, hittegodsmennesket, Christian, Vigdis (mammaen til Ida), Ida og selvfølgelig det ukjente mennesket som etter sigende heter Frida! Kanskje aller mest henne! Kanskje hun er i slekt med det tidligere nevnte magiske mennesket.
---
Så hva har jeg lært av alt rotet mitt? At det i alle fall finnes et og annet koselig menneske på Blindern. Også skal jeg slutte å rote, glemme ting og gjøre andre dumme ting. Generelt slutte å være så innmari dum! Minn meg på det! For jeg er så innmari lei av å være så innmari irritert hele tiden, og jeg er så innmari lei av å bruke så innmari mye energi på å få beholde studieplassen min, klare å være i kontakt med menneskene jeg må være i kontakt med og ikke minst på å komme meg til og fra skolen. Jeg har brukt langt mer energi på de tingene enn på faktisk å lære noe de første to ukene etter studiestart Til tross for det må det sies at jeg føler at jeg har lært mer på de to ukene enn hva jeg vanligvis gjorde i løpet av ett år på videregående. Jeg er helt seriøs! Man får så mye informasjon, som man er nødt til å lære seg ordentlig før neste forelesning for å henge med og skjønne hva de snakker om. Det er ganske herlig!
Noe annet som selvfølgelig er ganske herlig, er at i morgen flytter jeg og Aurora inn i Sannergata, og jeg slipper å pendle mer. Never more stå opp klokka fem om morgenen for å rekke en to timer lang forelesning om vokaler!
Neste gang jeg blogger håper jeg det er om leiligheten. Også håper jeg fokuset er på hvor fin den er, og ikke på hvor mye rot det blir når jeg og Aurora skal skaffe bredbånd, kabel-TV, lage middag selv og vaske klærne våre…
