The Lemon Story

This is my lemon story, a very short, cute story, which tells a lot about Ecuador:

I Norge vokser ikke sitroner på trærne, men vi vet at de gjør det. De gjør det laangt borte, for eksempel i Ecuador. Flere ganger i året, vokser det frem pittesmå, grønne babysitroner på trærne i Ecuador. Der henger de ganske lenge og vokser og blir gyllengrønne, nesten gulige. Når de har blitt sånn, kan det hende ecuadorianerne plukker dem ned fra trærne. I dette tilfellet var det faktisk en nordmann som hadde rotet seg hele veien ned til Ecuador, som plukket de gyllengrønne sitronene ned fra de ecuadorianske trærne på farmen til familien til Gabi.

Siden nordmannen ikke var så vant til å plukke sitroner, var hun faktisk så stolt av at hun hadde plukket en pose full med sitroner, at hun måtte ta et skrytebilde:

Heldigvis så kunne man gjøre mer med sitronene enn å ta bilder av dem. Moren til Gabi lagde blant annet deilig, ferskpresset lemonade av dem. Det var veldig nammi! Ikke minst forestilte jeg meg at den sitronpaien hun skulle lage senere på kvelden ville være om mulig, enda deiligere! For hun er nemlig rågod til å lage mat! Dessverre fant jeg aldri ut hvor herlig sitronpaien ville vært, for disse sitronene ble brukt på en annen nyttig, og ganske så ecuadoriansk, måte!

Mamman til Gabi fikk nemlig den geniale ideen å kjøre uten førerkort. Jeg vet ikke hvor bevisst det var, men da hun ble stoppet av politiet, hadde hun i alle fall ikke noe førerkort med seg. Da skulle egentlig politiet i Ecuador ta henne med seg, og hun skulle nok straffes på et vis, men heldigvis, så hadde vi en pose sitroner! Politiet lot det manglende førerkortet gå i glemmeboka i bytte med sitronposen.

Hva kan man ikke bruke sitroner til? Nå har jeg altså vært med å bestikke politiet med nyplukkede sitroner! Det gjør man bare i Ecuador, i alle fall ikke i Norge!

"A BILD AH WÅHL!"

En annen av Alex' herlige fraser. Blogginnlegget er navnet etter denne frasen fordi jeg har tenkt til å vie så å si hele innlegget til den utrolige tyskeren. Som liker å bygge små murer rundt seg! Hun er nemlig virkelig verdt et studium. Det er utrolig hva hun får til! I Kina ble hun frastjålet tre sykler på en uke! Og i løpet av det siste året har hun kræsjet to biler. Det er utrolig hva slags uhell hun klarer å utsette seg selv for. "All whese accidents!" Reaksjonen hennes på uhellene er også alltid ganske uforutsigbare. Da vi ble frastjålet "alt vi eide", så hun forskrekket ut og sa: "Oh mah gad, mah paracetamols!".

Alex Latex

I Ecuador har det ikke vært så mange nestenulykker for Alex' del, bank i bordet, men en nestenulykke er nok nevneverdig.

Vi dro, som jeg nevnte i forrige innlegg, til havet. Jeg har kjempemasse fine bilder, som jeg ikke klarer å legge ut på facebook, MONGOLIDE FACEBOOK! Men uansett var det veldig fint å være der, selv om jeg ikke klarer å vise hvor fint det var på facebook :p Vi lekte masse i bølgene! Det var selvfølgelig kjempegøy! Men bølger kan også være farlige! En dag, mens vi faktisk ikke var så langt ute, kjente jeg at bølgene begynte å dra meg utover, selv om jeg fortsatt kunne stå. Det var ganske ekkelt, og jeg prøvde å komme meg innover mot land, men jeg drev bare lenger ut. Jeg ville si til Alex at vi virkelig måtte prøve alt vi kunne å komme oss inn, men det var litt sent, for hun var langt lenger ute enn meg! Jeg visste ikke om hun var klar over at hun muligens hadde et problem, men det var jeg, og jeg brukte alle kreftene mine på å forsøke å svømme alt jeg kunne med bølgene som slo inn mot stranda, og forsøke å stå imot når de ville dra meg utover. Det var kjempeekkelt! Jeg følte meg helt maktesløs og vurderte sterkt å begynne å skrike etter hjelp. Herre gud, så flaut, tenkte jeg, skrike om hjelp fordi jeg hold tpå å drukne. Nei, jeg måtte forsøke litt til, litt hardere. Og det begynte å fungere, jeg beveget meg i riktig retning. Jeg var såå letta! Da jeg endelig hadde trygg grunn under føttene, speidet jeg etter Alex, som fortsatt var ganske langt der ute. Jeg trengte heldigvis ikke tilkalle hjelp, for Baywatch-folka var allerede på full fart ut mot henne!

Meg og de skumle bølgene

Da Alex ble dratt opp på stranda, måtte vi bare le fordi det hele var så pinlig. Det som også var litt pinlig var da Alex senere på kvelden fikk Gabi til å bestille en "Una Pina Colada without carrots, por favor!"

Ikke helt skjønner jeg hvordan de klarte å få for seg at Pina Coladaene ble servert med gulrøtter, men jeg skjønner definitivt at de eksotiske fruktene her er forvirrende. Pina Coladaene ble servert med en fruktsalat på toppen, og jeg mistenker at det var den avlange papayabiten de tok for å være en gulrot.

Morsomt var det også i går kveld da vi kom tilbake til Quito ganske sent og bestilte pizza. Alex ble direkte pissed, da hun oppdaget at Pepperoni-pizzaen bare hadde masse salami og ikke noe pepperoni-vegetable! Det måtte da være pepperoni på pepperoni-pizzaen! Jeg og Gabi var ganske sikker på at salamien kalles pepporoni, men da ble Alex bare enda surere, for pepperoni er en grønnsak, ikke salami!

Så det får være innleggets siste ord, innlegget som jeg forresten tror er det hundrede blogginnlegget mitt ;): "Pepperoni is a vegetable!" Greetings from the very eastern part of Germany!

Me and Latexita!

Ecuador 1

Ecuador. Quito. Nå har jeg vært en uke og en dag i Ecuador, og jeg har enda ikke fått tid til å blogge. Men det ser jeg som positivt! Langt bedre enn første halvdel av sommeren da det ikke skjedde noe, og jeg derfor hadde masser av tid til å blogge, men altså ikke noe interessant å blogge om. Nå har jeg altså noe å blogge om, men litt knapt med tid. Jeg er i Quito igjen, som er Ecuadors hovedstad, og ligger 2800 meter over havet, altså høyere enn Gallepiggen(hvordan skrives det?). Skjønner ikke hvorfor vi maser sånn om de høye norske fjellene når nesten alle andre har høyere fjell enn oss. Quito er ikke akkurat Ecuadors høyeste punkt heller, og byen er omkranset av fjell. Det er kjempeflott.

Man er altså veldig nærme sola når man er i Quito, ikke bare fordi byen ligger høyt, men også fordi den ligger så å si på ekvator. Og den sola er merkbar. Jeg visste man måtte være ekstra forsiktig med sola, men den dagen jeg kom til Ecuador, lå jeg og Gabi og snakket på taket. Det var ikke noe solingsforsøk egentlig, vi bare var der, og tenkte ikke over hvor lenge vi lå der. Vi lå der ikke såå lenge. Under to timer. Da jeg kom ned igjen, så jeg meg i speilet, og til tross for at jeg har solt meg hele sommeren i Norge før jeg dro til Ecuador var de gamle skillene borte. På to timer hadde jeg fått mer farge enn jeg har fått på en halv sommer i Norge (og da tror jeg vi snakker den beste halvparten).

Fargen det er snakk om er selvfølgelig rød. Gabi ble også rød. Bildet under demonstrerer tydelig at den ecuadorianske sola fungerer:

Rødt blir til brunt, bare man har tålmodighet. Det har i alle fall jeg alltid trodd. Noen har snakket om flassing, og det har jeg aldri opplevd som noe problem. Ja, jeg flasset etter en helg på Løkholmen i starten av juni, men fargen forsvant ikke av det, og det forble ikke stygt. Men NÅ begynner jeg å skjønne det med flassing, og flassing er IKKE gøy. Det er ikke noe vits med farge om den bare detter av. Dessuten er det ikke noe pent, for jeg har blitt litt flekkete på enkelte kroppsdeler. Men det går nok over med tida. Det har allerede gått over i fjeset, så jeg har trua!

Jeg har vært veldig forsiktig med sola etter den første dagen. Vi har ikke hittil gått inn for å sole oss. Men vi har gjort mange andre ting. Hvor skal man starte? Første kvelden var det Surprise Party for Gabi. Hun hadde bursdag dagen før jeg kom, og jeg spurte selvfølgelig hvordan bursdagen hennes hadde vært da hun tok i mot meg på flyplassen (etter den altfor lange flyturen, med tre mellomlandinger, blant annet en mellomlanding på en karibisk øy jeg aldri har hørt om, og ikke ante hvor befant seg på kartet). Gabi sa at bursdagen hennes ikke hadde vært noe særlig, og at hun rett og slett var skuffa. Det var jo litt trist. Etter at jeg og Gabi hadde solbrent oss og spist lunsj i Quito med lillesøsteren hennes, skulle Gabi vise meg alt av Ecuador på en gang. Lillesøstra hennes gikk rundt og klaget over ta hun var sliten, og jeg var jo litt irritert, for jeg var jo den som skulle være sliten etter ikke å ha sovet på to dager. Men så skjønte jeg hvorfor Isa var så sliten, hun hvisket i øret mitt at vi måtte få Gabi hjem, for der ventet alle vennene hennes som hadde laget et surprise party for henne. Så da ble jeg også med ett plutselig veldig sliten og trøtt. Gabi skjønte ikke hvorfor vi begge plutselig gikk og klaget og ville hjem. Men det gjorde hun jo da vi kom tilbake :)

Jeg har aldri vært med på et ordentlig surprise party, jeg. Det er liksom bare sånn man gjør på TV, så det var jo litt gøy. Og Gabi ble virkelig surprised. Det hadde hun sannsynligvis ikke blitt om festen hadde vært på bursdagen hennes, for i Ecuador lager de nesten alltid surprise partyer for hverandre på bursdagene sine, visstnok.

Så det var gøy, og vennene til Gabi var også veldig gøye, og de danset masse.

Allerede dagen etter dro vi til byen hvor foreldrene og slekta til Gabi bor, Ibarra. Der har vi vært for det meste siden.

Noen dager etter at jeg kom dro vi til Quito for å hente Tze Tzerman. Som dessverre ikke slo til med favorittreplikken: ”Oh, mah gahd!” (uttalt med sterk tysk aksent!) da vi møtte henne med ballonger på flyplassen. Heldigvis fikk hun sagt det minst åtte ganger de neste ti minuttene, så skuffelsen gikk over :)

For å hente Alex kjørte vi i to timer for å komme til Quito, og så to timer for å komme oss tilbake til Ibarra. Men det er ikke så ille som det høres ut, for det er faktisk kjempeflott å kjøre rundt i Andesfjellene! Det har vi generelt gjort mye. Vi har vært på dagsturer. Vi var i Otavallo og handlet på Latin-Amerikas største indianermarked, og i går dro vi på båttur på en litt spesiell sjø. Sjøen ligger i krateret på en fortsatt aktiv vulkan, og den ligger 3000 meter over havet. Der tok vi masse bilder, og det har vi også generelt gjort hele tida. For det er så masse fint å ta bilder av her.

Vi har tatt masse bilder, vi har smurt oss inn med masse aloe vera og solkrem og vi har klemt mange mennesker. Jeg er sikker på at vi har brukt halvparten av tida siden jeg kom hit på de tre tingene: Fotografere, smøre oss inn og klemme.

Ecuadorianere ELSKER nemlig å klemme. De klemmer hele tiden. Også kysser de gjerne også. Både når de møter folk de ikke kjenner og folk de kjenner. De må også klemme før de går fra hverandre. Selv når jeg møter tanta og onkelen til Gabi på supermarkedet, må jeg klemme dem først når vi møter dem, og så to minutter senere må jeg klemme dem begge igjen når vi går fra dem. Detter er rart. Og jeg synes det virker veldig unødvendig. Ikke er minst er det tidkrevende når det er mange til stede. I går var det et slags minislektstreff. Selvfølgelig måtte jeg klemme alle de sikkert 20 fremmede menneskene da jeg kom, og så igjen da vi skulle gå. Og da vi skulle gå, så var det jo ingen som kom seg av gårde, for først så klemte de et par stykker, også begynte de jo å snakke med de par stykkene, så hadde det gått så mye tid at de måtte klemme dem igjen. Og så gjentok det der seg med de neste to som ble klemt. Da tok det selvfølgelig en del tid før alle hadde fått klemt alle (meg inkludert).

Ting tar generelt tid i Ecuador. De har et utrolig avslappet forhold til tid. I Kina kom jo Gabi konsekvent senere enn meg til kinesisktimene hver dag, og det sier litt! I min guidebok står det at tregheten koster Ecuador 724 milliarder i året! De gjennomførte visst en nasjonal punktlighetskampanje. Det virker ikke som den har forandret tilstandene så altfor mye, men guideboka hevder at i alle fall presidenten sluttet å komme 2-4 timer for sent til møtene sine :p

Ting er litt ineffektivt når man også er så sosialt avhengig som ecuadorianere er. Det virker som de ikke klarer å dra på butikken for å kjøpe smør og melk, uten å invitere med seg hele slekta og familien. Så om en i familien skal på butikken, må vedkommende meddele alle de andre familiemedlemmene at det er en forestående butikktur i gjære. Da synes sannsynligvis halve familien det hadde vært koselig å være med. Dessverre så driver gjerne den halvdelen av familien med noe, så da må de vente på hverandre, til alle er ferdig med alt de skal gjøre, før de kan dra på butikken.

Slik er det også med venner. Det holder ikke å få med seg en venn ut for å drikke kaffe, om ikke annet må man ha forsikret seg om at man i alle fall har invitert med alle på hele telefonlista si, før man kan dra. Sannsynligvis er det et par på telefonlista som ikke kan før om en halv time (og når ecuadorianere sier en halv time mener de 1-2, så vidt jeg har begynt å skjønne språket deres), så da må de ventes på. Og det tar alt og alle helt med ro. Det er både irriterende og litt herlig :D

Så jeg har møtt masse familie og venner. Og familien og vennene til Gabi er kjempeherlige. Ganske mange snakker til og med bra engelsk. Det er kjempemorsomt å møte alle de menneskene som Gabi snakket så masse om i Kina. Ikke minst spise all den maten, drikke all den juicen av eksotiske frukter og se alle stedene hun snakket om.

Favorittene mine er nok de ferskpressa juicene av frukter jeg aldri har hørt om, som tree tomato-juice, og besøket på farmen. Familiens sukkerplantasjegård, ligger i en herlig grønn dal ikke langt fra Ibarra. Der var det ikke bare sukkerplanter, men også lime, appelsiner, sitroner, kaffebønner og tusenvis av andre ting. Sett at de har tusen morsomme planter på gården, hadde jeg hørt om sånn ca. ti av dem :p Jeg gleder meg til å legge ut bilder fra gården så folk kan se på facebook. Der var det så nydelig!

Helst vil jeg legge ut alle bildene fra Ecuador. Jeg driver og legger inn de over tusen bildene jeg alt har tatt, på dataen. Noe sier meg at jeg ikke kommer til å gidde å laste opp alle dem på facebook, men det blir så vanskelig å velge. Akkurat nå skjønner jeg verken hvordan jeg skal få lastet opp noe på facebook eller blogget, for jeg får ikke kontakt med internetten. Det funka sist jeg prøvde. Så det er litt kjett. Håper jeg klarer å få til en slags internettilkobling i kveld, for i morgen tidlig (visstnok klokka fem, men når ecuadorianere sier fem, mener de sikkert 6-7) drar vi til havet. Der skal vi være i tre-fire dager. Så jeg skulle gjerne kommet meg på nett, for der er det end el som skal ordnes og sjekkes.

Vamos a la playa! :D :D
Det er spansk og betyr at vi skal dra på stranda :p Men de sier bamos, ikke vamos. De dumme ecuadorianerne kan ikke skille mellom V og B, og sliter også med R og L :p Uansett skal jeg bruke høyere solfaktor enn jeg har brukt noen gang tidligere når vi kommer dit!

Hilsen fra ei flekkete jente i Ecuador :p

Generell sommeroppdatering =D

Og der hadde det gått laaaang, lang tid siden sist jeg blogget. Men jeg har ikke gitt opp bloggen, neida. For jeg kommer sterkere tilbake enn noen gang, kanskje, det får vi se på, tror jeg. Men nå skal jeg blogge igjen. Siden jeg ikke føler jeg har noe spesielt på hjertet akkurat nå, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om alt som skjer i sommer.

Eller kanskje alt som ikke skjer, for det skjer ikke så mye. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer jobb, så jeg kunne bytte all den tida jeg har til overs mot litt penger, men på den annen side har det vært veldig deilig å ikke ha noe å gjøre i det fine været. Så for det meste har jeg gjort ingenting i sommer. Med ingenting mener jeg ting som å sitte og glane i dataskjermen, på alle de håpløse tv-programmene som går på TV, henge i blomsterbutikken på CC, ligge i sola, høre på radio til jeg får gnagsår i øra, lese, høre enda litt mer på radio, så gnagsårene blir blodige, fundere på hva jeg skal spise og hvordan det lages, gjøre et halvveis forsøk på å lære spansk, sove masse, sitte oppe om natta og gjøre enda litt mer av ingenting.

Jeg har også gjort et par ting som er litt mer nevneverdig. Jeg feiret bursdagen til Yvonne i Odalen :) Jeg fant ut at ikke alle odølinger liker å snakke om at de har hår i rumpa. Faktisk virker det som hun ene odølingen jeg har møtt tidligere, er unntaket;) Det odølinger derimot liker, er tequila, hester, hunder, chinchillaer, å kjøre hverandre rundt i møkkatrillebårer, bading og grillmat. Summa summarum er odølinger veldig bra folk!

Nevneverdig er vel også oppkjøringa mi. Jeg var faktisk ganske sikker på at jeg kom til å stryke glatt, forhåpentligvis med stil og uten å ta livet av meg selv og/eller sensoren. Eller tilfeldig forbipasserende myke trafikanter. Foreldrene mine hadde stukket fra meg da jeg trengte dem som mest til øvingskjøring, så troa på meg selv var ganske lav, til tross for at kjørelæreren endelig begynte å rose meg den siste kjøretimen. Jeg er ganske sikker på at han plutselig hadde så tro på meg kun for å få opp selvtilliten min, så jeg i alle fall hadde nok tro på meg selv til å gjennomføre oppkjøringa. Innerste inne var vi nok begge like sikre på at jeg kom til stryke. Det var nok en grunn til at han plutselig fikk ryddet tid til dobbelttimer dagen før og på oppkjøringsdagen. De var sårt trengt, og det er ganske flaut med tanke på hvor mange kjøretimer jeg har hatt. Nei, jeg har ikke turt å telle :p

Uansett var ikke oppkjøringa så ille som jeg forestilte meg den ville bli. I alle fall var ikke sensoren så ille. Han var en smilende, gammel mann som egentlig kunne vært pensjonist. Han startet med å si at dette skulle nok gå bra, for han var så snill :) Også var han veldig glad i å snakke, og det var første gang jeg selv har klart å snakke mens jeg kjører. Jeg startet fantastisk bra; det første jeg gjorde var å vri om nøkkelen og kvele motoren, i nedoverbakke! ”Jaja, det her går jo så det suser det!” kommenterte jeg da. Den snille mannen sa bare at det var jo bare å prøve igjen det, også gikk det veldig bra, ganske lenge. Han hadde lært seg finsk bare for gøy! Det er jo ganske spesielt. Også torde jeg å kjøre forbi en moped, og det gikk helt fint. Jeg hadde også den mest elegante motorveipåkjøringa jeg har hatt noen sinne, til tross for at det var masse biler på veien ;) Også snakka vi om trafikksikkerhet, og egentlig tror jeg det var da jeg sikra meg førerkortet. Det var i alle fall ikke på grunn av den mindre elegante motorveiavkjøringa mi :p Jeg kjørte av, og det gikk i og for seg bra, det var bare at da jeg kom til krysset og skulle svinge til venstre på veien til Ottestad gikk det litt dårlig. Jeg så jo til høyre og venstre. Det var ingen til høyre, men en svær tankbil som kom fra venstre. Jeg tenkte at, æsj, nå må jeg vente på den, men så bare svingte den av. Og jeg tenkte: Yess, nå er det bare å komme seg effektivt inn på veien før det kommer noen andre biler. Det var bare det at akkurat da så kom det allerede en bil, fra høyre. Plutselig var det biler som kom fra høyre. Hvorfor så jeg ikke dit? Heldigvis gjorde sensor det og bremset. Den bilen kom veldig fort, jeg ble jo helt shaky, men tråkket også på bremsen. Da sensor slapp opp, kjente han at jeg selv bremset, og han sa til slutt at hadde ikke foten min vært der da, hadde han strøket meg. Så det var veldig close, det der. Det siste stykket tilbake var jeg ikke i så veldig strålende humør selv om sensor holdt humøret oppe. Jeg tror nok at de fleste andre ville ment at den siste feilen min var så grov at den ville være en, som han sa, ”avgjørende feil”. Men han lot den så vidt passere fordi jeg ellers kjørte så trygt. Han skrev på det arket at kjøremåten i dag var trygg nok. Den dagen var kjøremåten min trygg nok.

Så da hoppet jeg nesten i taket av glede over at ingen skulle tvinge meg til å kjøre bil igjen. At jeg ikke trengte kjøre mer bil. Bilkjøring er jo dødskjedelig, og jeg antar at alle andre er enige med meg i det, og at de som gidder å lese bloggen min nå er døkjee fordi jeg har snakket så mye om bilkjøring. Likevel må jeg si litt mer om bilkjøring. For plutselig i går så viste det seg at bilkjøring ikke var såå kjedelig likevel. Tina fikk nemlig overtalt meg til å kjøre henne til Gjøvik fordi det var viktig å holde ved like det jeg faktisk har lært. Å ha Tina i bilen, tenkte jeg, kunne bli enda verre enn en sensor på oppkjøring. Tina er jo dønn ærlig, også er hun litt hysterisk, spesielt når det kommer til bilkjøring. Før vi kom oss inn i bilen hadde vi klart å stresse hverandre maksimalt opp, og Tina gjorde det helt klart at å sitte på med meg var vanskelig og at jeg derfor måtte oppføre meg pent mot henne. Hvis ikke ville hun få et hysterisk anfall. Jeg hadde jo tenkt å si det samme til henne, det var jo tross alt jeg som skulle kjøre, og derfor jeg som ikke burde få hysteriske anfall. Så kjørte vi, og Tina var ikke sur på meg for kjøringa én eneste gang! Og ikke hadde vi noen ulykker, ikke engang noen nestenulykker! Jeg ble så glad! Det var jo ikke skummelt å kjøre. Jeg klarte til og med å parkere på p-plassen på CCGjøvik. Etterpå fant vi et sted langs Mjøsa for å grille. Da kosa vi oss, da :D:D:D (uttalt med overdreven innlevelse og et sykt smil om munnen, ja, den var litt intern). Uansett ble jeg glad av å kjøre. Til og med det lille stykket jeg kjørte helt alene, uten Tina. Fint å kjøre rundt i bilen og høre på musikk. Kanskje det ligger en liten rånerspire et sted langt inni meg og gror?

Akkurat den følelsen av en groende rånerspire gjør ikke at jeg føler meg særlig moden og voksen, men bortsett fra den, så gjør denne kjøre helt alene-opplevelsen at jeg føler meg skremmende stor og voksen. Det er generelt en kremmende følelse jeg har strevd med hele sommeren. Tidligere har den vært litt morsom, som da jeg helt på egenhånd kom meg fra den ene enden av Beijing til den andre, alene, for å stemme på den norske ambassaden. Når man stemmer er man stor. Men nå er det ikke så gøy lenger. For nå er alle tegnene på at jeg er voksen der. Hallo, jeg er 20!! Jeg er ikke tenåring engang! Da jeg var liten, var jo 20-åringer per def voksne. For ikke å snakke om at jeg har vært russ og er ferdig med videregående. Da er man voksen da! Da hjelper det pent lite at jeg ikke er konfirmert :p Eller at jeg ennå ikke har fornavn punktum etternavn som e-mailadresse. Det var en fin definisjon på å være voksen, jeg og Mari kom opp med. Men jeg tror ikke den stemmer, for mari har en voksen e-mailadresse uten å være spesielt voksen (maris ord). Så, jeg er voksen.

Jeg er faktisk plutselig så voksen at jeg må passe på meg selv. Jeg må finne på hva jeg skal spise selv, lage det selv og i blant til og med vaske opp. I sommer har jeg nemlig lært meg både vaskemaskina og oppvaskmaskina. Jeg har hengt klærne mine til tørk og laget fisk til middag! Jeg har luftet, vannet blomster, låst dører og tatt ut kontakter når jeg har trodd det skal begynne å tordne. Gud, så voksen og ansvarlig man plutselig ble over natta. Gud, så kjedelig det er å være voksen. Jeg har gått rundt og gledet meg til mamma og pappa skal komme hjem igjen, så jeg slipper å være mer voksen, men så kom jeg på det, at når mamma og pappa kommer hjem er det tre dager til jeg drar til Ecuador, og når jeg kommer hjem derfra, flytter jeg! UÆÆÆ! Som basically betyr at jeg må fortsette å være voksen resten av livet. Tanken er lite fristende.

Det til tross for at jeg flytter til en veldig fin leilighet på Grünerløkka, som jeg skal dele med Aurora, om hun kommer inn i Oslo. Om det ikke blir så morsomt å være voksen, forestiller jeg meg at forutsetningene likevel ikke kunne være bedre enn om man deler en fin leilighet på Grünerløkka med Aurora :) Den leiligheten håper jeg at jeg kommer tilbake til i et senere innlegg når Aurora har kommet inn i Oslo ;)

Uansett er det flere grunner enn at jeg er lei av å være voksen, til at jeg gleder meg til familien min kommer tilbake. Én grunn er jo at det faktisk er ganske ensomt å gå rundt i det store huset med den en gang så fine hagen, alene, dag og natt. Gud, så trist det er i blant! En annen grunn er jo den en gang så fine hagen, som altså ikke er så fin lenger. Jeg vanner og vanner, og blomstene bare visner mer og mer! Det er så trist! Jeg innbiller meg at mamma er den eneste som med mirakuløse, grønne mammafingre kan gjenopplive hagen. Alternativet måtte være om det begynte å regne nå, og regnet sammenhengen i tre uker. Du kan si det sånn at jeg er i stand til å glede meg over værskiftet selv om jeg gjerne skulle solt meg litt mer ;) Jeg savner altså faktisk litt mer regn! Den lille skuren tidligere i dag var en pingleskur. Himmelen må åpne seg! Hadde det ikke vært litt koselig med litt lyn og torden også, så kan man sitte inne og drikke kakao og se på det livgivende regnet og ha det koselig :)

Nå har jeg sagt mye om ingenting, enda en gang. Håper bloggoppdateringa mi var bra nok tidsfordriv på en grå sommersøndag ;) Har tenkt til å komme opp med mye tidsfordriv i bloggform resten av sommeren. Jeg skal i alle fall blogge om Ecuador! Gleder meg så sinnsykt! I dag er det 8 dager til jeg drar :D