Odontolog Oda Odden

Ser det ikke bra ut? Jeg har funnet ut hva jeg skal studere, nemlig Odontologi. Altså, Oda skal bli tannlege, og på døra til tannlegekontoret mitt skal jeg ha et skilt der det står Odontolog Oda Odden.

Selvfølgelig er ikke det morsomme ordet Odontolog den eneste grunnen til at jeg plutselig har skjønt hvilket yrke som er mitt kall. Neida, det er flere gode grunner til å bli tannlege.

På torsdag var jeg nemlig hos tannlegen. Jeg hadde utsatt å bestille time i et par evigheter. Det er liksom noe som er litt vanskelig selv å ta initiativet til. Man ber ikke om å få ha det vondt og ydmykende. Det er generelt et prinsipp jeg har, men akkurat i dette tilfellet så måtte jeg få meg til å bestille tannlegetime. Ikke bare fordi det lønner seg å sjekke tennene sine en gang i blant, men også fordi man bare betaler 25% av egentlig pris ut det året man fyller 20. Ja, så jeg klarte til slutt å ringe og be om å bli torturert og ydmyket. Jeg gruet meg som en unge. Ikke primært fordi jeg var redd de måtte borre, neida, så pinglete er jeg ikke. Mest gruet jeg meg til ydmykelsen. Tannpleierne som ser stygt på meg, snakker nedlatende til meg og tar for gitt at jeg ikke gjør annet enn å drikke brus dagen lang. Man føler seg aldri så liten og stygg som man gjør hos tannlegen. De tar helt kontroll, kjører deg opp og ned i stolen, tvinger deg til å åpne munnen og stapper den full med torturredskaper. Også skrur de på verdens mest avslørende lys og kjører et speil ned i trynet på deg, så du ser det grufulle, forpinte uttrykket ditt.

Og mens du sitter skrekkslått og lenket til stolen, så snakker de stygt til deg. Drar deg ned alt de kan uten at du får muligheten til å forsvare deg. I alle fall ikke verbalt, for munnen er jo full av diverse torturredskaper.

Ja, så hvorfor var det jeg fikk for meg at jeg ville bli tannlege. Nei, det er ikke fordi jeg er sadist. Jeg har nemlig forandret syn på tannleger.

Da jeg kom dit på torsdag, smilte tannpleieren til meg. Og smilet så ikke ut som det ”haha, din drittunge, nå skal vi pine deg!”-smilet, som jeg husket så godt. Neida, det var et ganske ærlig smil. ”Hei Oda!” Sier hun. Jeg smiler utrolig usikkert tilbake, hva er dette? ”Du har vært i Kina, du, Oda!” Oj, hvordan vet hun det? Husker hun meg? Gjorde de syreskadde tennene mine så stort inntrykk? Dataen, ja, de har det sikkert i datasystemene sine. ”Oda, født 1. mai 1989, operert ut visdomstann nede til høyre (ja, en veldig smertefull operasjon, grøss), har syreskadde tenner og vært ett år i Kina.” Dét står det sikkert på dataen når de skriver inn navn og fødselsdato. ”Hvordan var det i Kina?” Oj, hun er interessert også, og hun smiler fortsatt. Så jeg smiler litt sikrere enn tidligere, og begynner å snakke om Kina. Jeg er sikker på at vi snakket i ti minutter før hun tvang meg ned i stolen. Og da fortsatte hun å snakke. Mens hun stappet munnen min full av spyttsugere og andre torturredskaper, holdt tannpleieren selv en lang monolog om hvordan jeg hadde i Kina. Hun følte nok egentlig at jeg fortalte masse om hvordan jeg hadde det, selv om det bare var hennes egne antakelser, som jeg ikke hadde noen mulighet til å rette på, eller nyansere.

Tenk så herlig! Tenk dere å være tannlege da, få lov til å snakke umotsagt og uforstyrret så lenge, med så mange pasienter! Der har du drømmeyrket mitt! Det aller beste er at man kan tvinge dem til å være enige med seg. Man kan stå der klar med boret: ”Ja, nikk om du er enig i det jeg sier!” Også må de bare nikke fordi de er redd du skal bore i feil tann eller bore ut øyet deres. Mohahahahaha!

Også kan man ta hevn for alle de ydmykelsene tannleger har utsatt en for siden man fikk sine første melketenner! Ja vel, der kom den lille sadisten i meg frem likevel.

Dessuten kan man sikkert få rabatt hos de andre tannlegene på tannlegekontoret. Og da kan man få fiksa så mye man vil på tennene sine når man vil. Da kan man jo drikke så mye appelsinjus og sitronbrus man bare lyster!

Ja, for når man har så stygge tenner som jeg har, så vil man gjerne ha fikset litt på dem. For noen år siden fant tannpleieren på at hun skulle fikse litt på fortennene mine, siden de var blitt mindre. Så da bygget hun litt på dem, hun la på noe gul guffe. Det var visst det hviteste hun hadde, men det var fortsatt mye gulere enn tennene mine. Jeg husker jeg tenkte inni meg at hun bare hadde latt som hun ikke fant noe hvitere fordi hun ønsket at jeg skulle straffes for all den jus- og brusdrikkinga jeg bedrev.

Den gule greia hun brukte til å bygge opp tennene mine med har jeg hatt en drøm om å få skiftet ut. Jeg tenkte jeg skulle ta det opp med henne når hun begynte å inspisere de stygge fortennene mine og kjefte på meg.

Men plutselig var hun ferdig. Null hull, sa hun. Hun snakket fortsatt begeistret om Kina, og at når jeg hadde klart å være der et år, så kunne jeg jo klare alt! Så satt jeg der i tannlegestolen, forvirret som bare det. Var hun glad i meg?

”Menne, skal du ikke se på fortennene mine og kjefte på meg fordi jeg drikker for mye brus?” måtte jeg bare spørre. Så da kjeftet hun litt på meg, og sa at jeg ikke skulle drikke jus eller brus, eller te med sitron eller sukker. Og siden hun ikke var fullt så stygg med meg som hun pleier å være, torde jeg spørre om tennene mine kanskje kunne gjøres litt finere. Hun fikk satt opp en time til meg dagen etter. Noen hadde avbestilt.

Den kvelden var jeg sikker på at jeg skulle bli tannlege. Det måtte være mitt kall. Meant to be, Odontolog Oda Odden, som får snakke så mye hun vil uten at noen kommer med innvendinger!

Vel, mitt forhold til tannleger endret seg enda en gang. Dagen etter fikk jeg igjen en koselig tannlege. Søt, liten dame. Jeg skal gjøre en lang historie kort, noe jeg ikke pleier å være verdensmester i, men jeg lå nå der og pintes, dette var faktisk relativt ubehagelig, ganske så lenge. Og da de var ferdige, eller rettere: når de hadde brukt opp all tiden de hadde satt av til meg. Hadde de bare fått fikset den ene tanna. De måtte sette opp en ny time i mai for at jeg skulle få fikset den andre. Også unnskyldte de at fargen de hadde valgt ikke var helt riktig. ”Det er ikke så lett å finne riktig farge på grunn av den HVITE misfarginga du har på tennene dine.” Den HVITE misfarginga, her er det virkelig noe jeg har misforstått. Jeg trodde poenget var at tenner skulle være hvite! Noen blir bare aldri fornøyde, så er tennene for gule og så er de for hvite!

Jeg var spent da jeg tittet i speilet. Litt engstelig fargen ikke var noe bedre enn den gamle. Men da jeg så i speilet var den fiksede tanna ganske så nydelig. Jeg tenkte at nå må jeg begynne å smile masse, eller i alle fall etter sjuende mai, når begge fortennene mine er blitt like nydelige! Inntil videre er det egentlig greit å holde kjeft, for den stygge, gule fargen på den ikke-fiksede tanna ble enda tydeligere når den ved siden av var så fin.

Vi kan jo si det sånn at dette irriterte meg. Det var generelt en litt negativ vårdag med snøstorm og gnagsår. Jeg begynte å se litt mer realistisk på min fremtid som tannlege. Det er nok både pros and cons med det òg. Jeg måtte hatt realfag for å bli tannlege. Jeg måtte skjønne hvorfor i all verden tenner kan bli for hvite. Ikke minst har jeg faktisk ikke noe lyst til å drive inni munnen til folk.

Munner er ekkelt!

Men hvem vet, om jeg fikk et veldig, veldig fint Odontolog Oda Odden skilt og skulle utvikle meg til å bli enda mer taletrengt enn jeg er i dag, og ikke minst finner ut at jeg er en skikkelig sadist, da kan nok tannlegeyrket vurderes.

---

Det var en veeeldig lang blogg om tannlegebesøk. Klokka er visst over elleve, på kvelden, og jeg hadde planlagt å gjøre MASSE historielekser i dag. Tror ikke jeg rekker så mye før jeg kaster inn håndkledet og legger meg. Wish me luck!

Vingle-Petter

Det har skjedd gjentatte ganger at jeg har vært godtesyk. Flere av disse gangene har jeg tatt turen til nærmeste butikk for å kjøpe meg en sjokolade. Det som så har skjedd er kanskje litt mer uventet:

For etter en lang og strabasiøs tur til den nærmeste kiwibutikken, blir jeg stående foran sjokoladedisken. Der er det såå mye godt. Stratos er godt, og stratos kommer i mange størrelser, fasonger og varianter. Troika er også godt, det morsomme er å pirke av gelelaget og spise dét for seg selv. Det har sånn fin herlig nestengjennomsiktig, dyprød farge. Også er det den lille, søte mandelstangen. Den har hvite korn på toppen som jeg ikke vet hva er, mandel(?), som drysser ned når du ikke vil det skal drysse ned, men den har veldig godt, smakfullt fyll, som jeg heller ikke vet hva er. Men den er liten, så da er det kanskje bedre å kjøpe Gullbrød. Gullbrød er et stort ”marsipanbrød” med sjokolade utenpå. Det smaker godt, og varer lenge fordi man blir kvalm av det. Noe annet man blir kvalm av er Lohengrin. Lohengrin er mørk sjokolade med romfyll, og man blir kvalm etter en liten bit. Men egentlig trenger man ikke bite i den en gang, for den er fin bare å se på. Skiller seg ut i mengden av firkanta sjokolader. Jeg blir så glad av å se på Lohengrinen. I følge den nynorske wikipediaen, er Lohengrin formgjeve av arkitekten bak Nationaltheateret. Den er visstnok noe forenkla nå, lurer på hvordan den så ut tidligere. Uansett har jeg lyst på den. Problemet er bare at jeg også vil ha Yade-sjokolade, på grunn av det dumme navnet, og at New Energy ville gi meg akkurat det energikicket jeg er ute etter. For ikke å snakke om at jeg er en svoren fan av Hubbabubba. Nam! Men ikke har jeg med meg penger til å kjøpe alt jeg vil ha, ikke orker jeg det heller. Jeg må velge. Vil jeg betale for luften som gjør stratosen porøs eller skal jeg unne meg gleden av å pirke av gelen på Troikaen? Valget er umulig! Rett og slett umulig! Og det er grenser for hvor lenge man kan gå og glane på sjokoladen før dama i kassa synes du er teit. Panikk! Elle-melle, som om det ikke blir teitere om jeg står og eller for meg selv? Dessuten kan jeg ikke bare godta at det ble New Energy. Æsj, jeg vil ikke ha New Energy, jeg vil ha mandelstang, nei, egentlig Troika.

Til slutt gir jeg opp, og går hjem uten sjokolade…

Sånn er det med andre ting og. Det forsøkte jeg å forklare foreldrene mine da vi snakket om hva jeg kunne tenke meg å studere eller drive med neste år. De syntes jeg var så fryktelig negativ som ikke kunne tenke meg å studere en eneste av tingene de foreslo, men det er jeg jo ikke. Det er jo fordi jeg er så vanvittig positiv, og egentlig har lyst til å studere alt. Det er helt umulig å velge mellom troika og gullbrød. Og det finnes jo langt flere studiemuligheter enn sjokolader på Kiwi. Velger jeg New Energy, så kan jeg ikke få Lohengrin. Og da blir jeg så trist. Jo da, man kan jo velge opp igjen, men jeg spiser jo ikke sjokolade hver dag, og det vil være lenge til neste gang jeg er på Kiwi med penger igjen. Studievalg kan man heller ikke ta så ofte, helst færre ganger i livet enn man tar sjokoladevalget.

Foreldrene mine syntes dette var en underlig måte å se verden på, og de skjønner ikke hvordan jeg kan se på TV, for det vil jo alltids være en annen kanal enn den jeg ser på som viser noe spennende og som jeg vil gå glipp av. Kanskje er det nettopp derfor jeg faktisk ser såpass lite på TV. De skjønner overhodet ikke hvordan jeg noen gang får gjort noe, for jeg kan jo alltids bruke tiden min på noe annet som muligens vil være mer givende. Det var da det gikk opp for dem hvorfor jeg sitter og stirrer ut i luften 24-7. Det er jo helt umulig å få gjort noe, man kan jo alltids gjøre noe morsommere.

Så jeg er verre enn Vingle-Petter i Fjordlandreklamen. Det går greit at jeg ender opp uten sjokolade, det kan jo til og med være fordelaktig for helsa mi, men jeg kan ikke bare unnvære å velge hva jeg skal gjøre neste år. Noen ganger skulle jeg ønske folk bare kunne gjøre sånne viktige valg for meg. Jeg skulle ønske foreldrene mine var strenge og teite og hadde bestemt hva de mente var best for meg å studere, eller spise. Tenk så enkelt det ville vært, om mamma bare fortalte meg at jeg måtte kjøpe Troika.

Da ville det ikke fantes noe problem mer. Da hadde det ikke vært tvil om at jeg hadde gått sporenstreks til kassa og kjøpt en Lohengrin;)