“Nei, nå har vi det koselig, dere!” Tro meg, det skal vi ha, for nå skal jeg drive harselas med juleverksted-tradisjonen.
Tenk dere julepynt, ”Driving home for Christmas” på full guffe, et bord fullt av limstifter, glitter, papp i alle verdens farger, bomull, gløgg, tusjer, pepperkaker og doruller. Forestill dere at det sitter tjue fjerdeklassinger rundt dette bordet, eller de trenger ikke være fjerdeklassinger, for juleverksted er noe man utsettes for gjennom hele livet. Det har i alle fall jeg blitt siden jeg kunne stå på beina, frem til nå nylig. I am not mentioning any names, men i fjor ble jeg invitert på en bursdag med juleverksted som tema. Altså et bord fylt opp av de nevnte rekvisittene, og litt for få sakser, så få sakser at man aldri får en saks når man trenger den, men tilfeldigvis får en i det det går opp for en at saksemangelen kan brukes som en unnskyldning til å være uproduktiv. Så der sitter man med en saks - og en papplate! Pappen er rød, og du har tegnet omrisset av en nisse. Den er fortsatt stygg som juling til tross for at du har brukt like lang tid på den som jenta på andre siden av bordet har brukt på sikkert tjue søte dorullnissejenter. Så skal det klippes. Fader så vanskelig det er å treffe den streken! Så tenker man helvete heller, og klipper hodet av den jævla nissegubben! Akkurat i det du begynner å føle skadefryden bre seg i hele kroppen, spør den søte jenta med dorullnissene hva du lager. Det er helt sinnsykt, men selv om du verken går i barnehagen eller fjerdeklasse, snakker jenta til deg som om du skulle være mindreårig og stokk dum. Det er bare slik juleverkstedtonen er. Ikke føler man seg mindre dum når en må forklare at man hadde tenkt til å klippe ut en nisse av papp. Herregud så lite kreativt! ”Men altså, jeg skulle jo lime den på ehh…et julekort!” Som om det var en forsvarstale. ”Få se da!” Oppmuntrer jenta. Hun kan da ikke virkelig være interessert i hvordan nissen din ser ut på ordentlig? ”Eh..hm…jeg klippet visst hodet av den.” Du holder opp hodet og kroppen i hver sin hånd, for å bevise at det er sant. Og det ramler nesten ut av deg at det ikke var med vilje. Men kommer på at det er jo ingen det ville falle inn at du frivillig torturerte og halshugget den stygge nissen på mest mulig sadistisk vis.
”Du vil ikke prøve å lage en dorullnisse da? Jeg har mange ekstra doruller!” Prøve, som om du ikke får til å lage en dorullnisse! Hva tror hun om deg! Så sitter man der med en dorullnisse, og i mitt tilfelle strømmer da traumatiske minner innover meg.
Jeg fant for noen år siden restene av mine første dorullkunster blant julepynten til besteforeldrene mine. Det var to doruller med røde hoder med skjeve smil og pålimte stoffbiter som klær. Det mest påfallende var likevel frisyrene. På begge to fungerte en avlang bit med noe som så ut som utstående pels, som hår. Den ene var plassert tvers over hodet, og minnet mistenkelig om en hanekam. Den andre hadde fått limt pelsen rundt hodet slik at den hadde måne. Logisk nok måtte det være en bestefardorull og en bestemordorull. Likheten var nok mer slående mellom dorullmannen med måne og bestefar enn mellom dorulldama med hanekam og bestemor.
Lurer på om bestemor og bestefar likte å få de sveisne dorullene de fikk til jul? Lenge levde jeg i den villfarelse at juleverkstedene faktisk hadde en slags nyttig funksjon, nemlig at man kunne slippe å stresse med å kjøpe julegaver før jul. Jeg hadde jo min tvil, det var rimelig vanskelig å forestille seg at grandtanta mi ville hoppe opp og ned av glede fordi hun fikk en piperenser-Lucia eller at det varmet mammas hjerte å få en trolldeigengel med avbrutt vinge. Selv hadde jeg i alle fall ikke satt pris på å få et melismaleri hvor halve motivet var sleika bort, ikke at noen hadde skjønt hva det skulle forestille i utgangspunktet heller nødvendigvis. Uansett, jeg hadde ikke sprunget i taket av glede. Et par ganger forsøkte jeg å finne ut om folk faktisk var så rare at de satte pris på å få de stygge tingene jeg hadde lagd på et juleverksted til jul. Mamma sa at det var kjempekoselig å få noe som jeg hadde lagd, selv om trolldeigengelen hadde mistet både en og to vinger under innpakkingen. Lærerne som tvang oss til å lage disse uvesenene av all verdens tenkelige materialer, forklarte at de alltid ble veldig glade om de fikk hjemmelagde (evnt. skolelagde) julegaver. Jeg var skeptisk, men da bestemor og bestefar fikk en fjøl jeg hadde lagd på sløyden, smilte de og sa takk. Det var mer enn jeg pleide å gjøre når jeg fikk julegaver jeg ikke likte… Ergo ble de glade?
Nei, for at mennesker smiler og sier takk, betyr ikke at de blir glade. Et år satt jeg i timevis og puttet strå i en blomsterpotte. Ett og ett av gangen. Da det var gjort, knyttet jeg en sløyfe, som jeg bestrebet meg på å få til å se bra ut, rundt stråene. Jo da, dette kunne vel kalles dekorativt, tenkte jeg, pakket inn og skrev til Bestemor og bestefar fra Oda på gavelappen.
På julaften satt jeg spent og så på bestefar og bestemor som åpnet gava. Ville de enda en gang smile og takke og si at dette var den fineste blomsterpotta med strå i og sløyfe rundt, de hadde fått noensinne? De tok tak i gavens innhold og dro stråene ut av blomsterpotta. De så noe forundret på dem. Også sa de: ”Å, tusen takk, Oda. Nå ble vi glade!”. Jeg var ikke så veldig lei meg for at bestemor og bestefar hadde ødelagt blomsterpotta med strå i og sløyfe rundt som jeg hadde brukt masser av tid på å lage; jeg var mer lei meg fordi illusjonen om at bestemor og bestefar og alle de andre takket med oppriktighet når de fikk underlige hjemmelagde gaver, brast, for ikke å snakke om illusjonen om at folk mente det de sa og var ærlige…
Kanskje likte ikke bestefar at den lille datterdatra hans hadde klart å lage en så livaktig gjenskapelse av frisyren hans, heller?
Etter denne erkjennelsen måtte jeg våge meg ut i de overfylte butikkene før jul. Ikke bare er det i seg selv en utfordring, men man må være kreativ også, faktisk enda mer kreativ enn når man lager en dorullnisse! Selvfølgelig brukte jeg en dag i sentrum på å lete etter snille barn og fred i år også. Det er standardønskelista til mamma. Snille barn og fred selger de ikke på IKEA engang! Så julegaveshopping har blitt en større utfordring etter at jeg gav opp det hjemmelagde.
Juleverksted ble selvfølgelig også enda mer håpløst enn i utgangspunktet. Hvert eneste år før jul tvang de oss til å sitte på skolen flere dager utelukkende for å lage stygge ting som jeg bare skulle kaste etterpå. Jeg hater å gjøre meningsløse ting jeg ikke synes er morsomme, som jeg ikke får til! Så tiden ble flittig brukt til å tenke ut unnskyldninger til å slippe å vise frem min evneløshet. ”Å nei, å nei, jeg har limt fast fingrene mine til dorullen, jeg kan ikke lage flere dorullnisser, jeg!” ”Å nei, jeg har fått glitter i øyet! Og alle andre steder. Jeg er i ferd med å drukne i glitter! Det er sikkert giftig! Jeg kommer til å bli blind og DØ! Få meg på legevakta!”
”Hvis vi sniffer lim, blir vi utvist fra skolen for bruk av rusmidler, til juleverkstedhelvetet er over, da?”
Egentlig har juleverkstedmarerittet bare forverret seg etter hvert som årene har gått, for fullstendig å toppe seg i fjor. Den negative utviklingen har helt klart å gjøre med at jeg ikke kan være så barnslig mer. Det blir litt latterlig med 19/20 år gamle mennesker som plutselig påstår de er allergiske mot piperensere, faktisk så allergiske at de ikke kan være i samme rom som piperensere. Derfor holdt jeg på å bli panisk på juleverkstedbursdagen for litt over ett år siden, da alle menneskene som virket kjempekoselige, virket som mennesker jeg gjerne ville snakke med og ha det gøy med, satte seg ned rundt bordet og plutselig ikke var opptatt av annet enn glitter og doruller. De snakket ikke om annet. Jeg observerte deres interesse for glitter og lim med en viss fascinasjon, men fascinasjonen forsvant fort etter et par kopper med gløgg, sånn gløgg som gjør finmotorikken enda dårligere enn den er i utgangspunktet.
”Nå har vi det koselig dere!” Sier den kjempeoverkoselige jenta som gav deg dorullen du nå sitter med i hånda, og ser på deg. Du gjør et desperat forsøk på å smile til svar, og jaggu ser det ut som jenta er godtroende og naiv nok til å tro på det desperate smileforsøket ditt.
GOD JUL ALLE SAMMEN!
(Måtte alle få en koselig, juleverkstedfri jul!)
torsdag, desember 24, 2009
søndag, september 20, 2009
Studentliv 1
Ja, så da er det igjen en stund siden sist jeg blogget. Jeg som trodde at med bare 11 timer undervisning i uka, skulle jeg få en hel masser av ledig tid, men neida. Det får man aldri.
Det er nemlig så sykt mye pensum, eller mengden er ikke problemet, problemet er bare at de forventer at vi skal skjønne, lære og pugge alt sammen! Gjør man ikke det, klarer man ikke henge med. For første gang i mitt liv tenker jeg at jeg må jobbe for ikke å stryke. Skal jeg få en anstendig karakter på eksamen, må jeg jo satan meg lese dag og natt frem til jul. Det sier det seg jo selv at jeg verken klarer eller gidder. Selvfølgelig kommer jeg til å bruke tiden min på mye annet også. Det er bare så synd at hver gang jeg gjør noe annet, må jeg slite med dårlig samvittighet fordi jeg heller skulle lest :( Det kommer til å bli mye dårlig samvittighet på meg det kommende året.
Jeg har også den underlige egenskapen at hver gang jeg bruker penger, får jeg dårlig samvittighet. Med mindre det jeg kjøper er dødsnødvendig, tenker jeg at pengene alltids kunne vært brukt på en bedre måte. For eksempel kunne man reddet et barn i Afrika fra sultedøden. Eller man kunne rett og slett kjøpt en t-skjorte som var finere enn den man faktisk kjøpte.
Da jeg bodde hjemme, var jo ikke det der noe problem, nesten. Jeg fikk jo så mye hjemme. At foreldrene mine er så dumme at de velger å kjøpe parmaskinke i stedet for billig familieskinke og sender pengene de sparte til de sultende barna i Afrika, er jo ikke min feil. Det trenger vel ikke jeg å få dårlig samvittighet for?
Det fine med å få dårlig samvittighet hver gang man trekker frem kortet, er at man ikke gjør det fullt så unødvendig ofte som man ellers ville gjort. Derfor har det hittil godt ganske greit å leve på studielånet. I forrige uke brukte jeg 100 kroner på mat og 70 kroner på skriveblokker. Det triste var at togturen hjem til Hamar på fredag kostet mer enn pengene jeg hadde brukt resten av uka :(
Så jeg får nok holde meg i Oslo, skjønt det er herlig å få så masse deilig mat servert fullstendig uten medfølgende dårlig samvittighet :) Og familien er det jo koselig å se! Men Oslo er også herlig. Leiligheten er vidunderlig! Jeg og Aurora er dessverre litt trege med å få ting gjort, så veggene i stua er fortsatt rimelig nakne. De to første dagene i leiligheten var vi dødseffektive og fikk kjøpt og ordnet uuutrolig mye. Det er så utrolig hva som trengs i en leilighet. Vi var jo voldsomt imponert over hva den snille utleieren hadde inkludert i den usannsynlig lave leia. Ikke bare var det oppvaskmaskin, vaskemaskin, fryser, kjøleskap, tørketrommel, støvsuger (som ikke funker), vaskekost, vaskebøtte, sofa og senger, men det var attpåtil stekespade, ostehøvel, bestikk OG servise til seks MED suppetallerkener. Det er klart det er nødvendig med seks suppetallerkener til mine og Auroras suppesammenkomster :P
Til tross for at vi faktisk hadde suppetallerkener til seks, var det fortsatt så vanvittig mye småtterier vi trengte. Visper, sakser, bokseåpner, desilitermål, brødkniv, brødrister, oppvaskbørste, grytekluter, kjeleunderlag… også videre i det uendelig. Det meste av dette var vi så effektive at vi fikk kjøpt de to første dagene etter at vi flyttet inn. Men så var det brått stopp, gitt. Plutselig kom mitt og Auroras sanne jeg frem, og det kjempefine speilet vi kjøpte for å henge opp i gangen, ble stående på kjøkkengulvet og står der fortsatt. Det eneste vi faktisk har fått opp på veggene er den morsomme klokka i stua og en kalender på kjøkkenet.
Dette må vi få gjort noe med, snart, en gang i fremtiden…
Ellers går det veldig greit å bo sammen. Sånn bortsett fra at Aurora er så innmari masete, har støv på hjernen, er så utrolig frekk og at vi støtt og stadig krangler så bysta fyker. Men det gjør så lite, siden Aurora innehar en veldig spesiell egenskap jeg gleder meg mye over; nemlig at hun, i motsetning til resten av verden, skjønner ironien min ;)
Så var det jo så mye mer som skulle blitt fortalt, men jeg tenker jeg avslutter med en oppsummering av mine første tre uker i Oslo med tall:
Antall spiste grandiosaer: 0 (Ååå, så flink!)
Antall spiste frossenpizzaer (andre merker): 0
Antall pakker nudler kjøpt og fortært: Ehh, fire, kanksje fem (ikke videre imponerende)
Antall porsjoner risgrøt fortært: 1 (aner dere hvor billig Toros hurtigporsjonspakninger på bunnpris er?)
Antall porsjoner havregrynsgrøt: Nei, du, der har jeg mista tellinga allerede.
Antall brød: Jeg og Aurora har sammen spist fire.
Antall fiskemiddager: :D 2 Er litt stolt av det der
Antall ordentlige kjøttmiddager: 2 (svinefilet jeg fikk av mamma)
Antall dumplingser: Rundt 10, namminam! Med herlig hot dumplingstilpassa soyasaus :D
Antall ganger laget arme riddere: 1
Antall ganger støvsugd: ½, støvsugeren gav opp :( Men det var ikke noe i veien med motivasjonen vår.
Epler: 10
Squash: 1
Antall ganger skiftet sengetøy: 0 (men jeg har store planer!)
Antall øl kjøpt: 2
Antall øl drukket: 4
Antall øl tappet: Dessverre er jeg like lite i stand til å telle dem som jeg er til å beregne hvor mye vekslepenger folk skal ha igjen.
Antall stortingsvalg man er fornøyd med: 1 (eller rimelig fornøyd, rødt skulle gjerne fått inn et par representanter på stortinget)
Antall ganger trent: 7 (er forbedringspotensiale her)
Antall ganger Aurora har krabbet ut av vinduet: Her har jeg også mistet tellinga.
Antall ganger jeg har låst meg ute: Heldigvis fortsatt 0, men er redd jeg ikke klarer å holde nullen i det lange løp.
Antall kg gått ned siden videregående: Nei, det blir litt for Bridget Jones og privat, men vi kan si det sånn at jeg spiser så mye meierismør som overhode mulig ;)
Antall ganger kommet for sent til forelesning: 1 (det er vel et overlevelig antall?)
Antall ganger nektet å lage navneskilt i håp om at ingen skal spørre meg om noe: 3 (men grammatikkdama har nå funnet ut hva jeg heter :(
Antall syke latinske ord for taleorganer lært: 30, kanksje.
Antall bøyningsmønstre/paradigmeskjemaer (det er det det kalles, er det ikke?) for substantivbøyning på norrønt lært: Gosh, over tjue, eller skulle vært det.
Antall skriveblokker utskrevet: Over 1
Denne lista burde oppdateres om en stund, men er litt engstelig for at enkelte av tallene da vil bli litt for pinlige å offentliggjøre :P
Skal selvfølgelig ikke ta lang tid før neste gang jeg blogger!
Det er nemlig så sykt mye pensum, eller mengden er ikke problemet, problemet er bare at de forventer at vi skal skjønne, lære og pugge alt sammen! Gjør man ikke det, klarer man ikke henge med. For første gang i mitt liv tenker jeg at jeg må jobbe for ikke å stryke. Skal jeg få en anstendig karakter på eksamen, må jeg jo satan meg lese dag og natt frem til jul. Det sier det seg jo selv at jeg verken klarer eller gidder. Selvfølgelig kommer jeg til å bruke tiden min på mye annet også. Det er bare så synd at hver gang jeg gjør noe annet, må jeg slite med dårlig samvittighet fordi jeg heller skulle lest :( Det kommer til å bli mye dårlig samvittighet på meg det kommende året.
Jeg har også den underlige egenskapen at hver gang jeg bruker penger, får jeg dårlig samvittighet. Med mindre det jeg kjøper er dødsnødvendig, tenker jeg at pengene alltids kunne vært brukt på en bedre måte. For eksempel kunne man reddet et barn i Afrika fra sultedøden. Eller man kunne rett og slett kjøpt en t-skjorte som var finere enn den man faktisk kjøpte.
Da jeg bodde hjemme, var jo ikke det der noe problem, nesten. Jeg fikk jo så mye hjemme. At foreldrene mine er så dumme at de velger å kjøpe parmaskinke i stedet for billig familieskinke og sender pengene de sparte til de sultende barna i Afrika, er jo ikke min feil. Det trenger vel ikke jeg å få dårlig samvittighet for?
Det fine med å få dårlig samvittighet hver gang man trekker frem kortet, er at man ikke gjør det fullt så unødvendig ofte som man ellers ville gjort. Derfor har det hittil godt ganske greit å leve på studielånet. I forrige uke brukte jeg 100 kroner på mat og 70 kroner på skriveblokker. Det triste var at togturen hjem til Hamar på fredag kostet mer enn pengene jeg hadde brukt resten av uka :(
Så jeg får nok holde meg i Oslo, skjønt det er herlig å få så masse deilig mat servert fullstendig uten medfølgende dårlig samvittighet :) Og familien er det jo koselig å se! Men Oslo er også herlig. Leiligheten er vidunderlig! Jeg og Aurora er dessverre litt trege med å få ting gjort, så veggene i stua er fortsatt rimelig nakne. De to første dagene i leiligheten var vi dødseffektive og fikk kjøpt og ordnet uuutrolig mye. Det er så utrolig hva som trengs i en leilighet. Vi var jo voldsomt imponert over hva den snille utleieren hadde inkludert i den usannsynlig lave leia. Ikke bare var det oppvaskmaskin, vaskemaskin, fryser, kjøleskap, tørketrommel, støvsuger (som ikke funker), vaskekost, vaskebøtte, sofa og senger, men det var attpåtil stekespade, ostehøvel, bestikk OG servise til seks MED suppetallerkener. Det er klart det er nødvendig med seks suppetallerkener til mine og Auroras suppesammenkomster :P
Til tross for at vi faktisk hadde suppetallerkener til seks, var det fortsatt så vanvittig mye småtterier vi trengte. Visper, sakser, bokseåpner, desilitermål, brødkniv, brødrister, oppvaskbørste, grytekluter, kjeleunderlag… også videre i det uendelig. Det meste av dette var vi så effektive at vi fikk kjøpt de to første dagene etter at vi flyttet inn. Men så var det brått stopp, gitt. Plutselig kom mitt og Auroras sanne jeg frem, og det kjempefine speilet vi kjøpte for å henge opp i gangen, ble stående på kjøkkengulvet og står der fortsatt. Det eneste vi faktisk har fått opp på veggene er den morsomme klokka i stua og en kalender på kjøkkenet.
Dette må vi få gjort noe med, snart, en gang i fremtiden…
Ellers går det veldig greit å bo sammen. Sånn bortsett fra at Aurora er så innmari masete, har støv på hjernen, er så utrolig frekk og at vi støtt og stadig krangler så bysta fyker. Men det gjør så lite, siden Aurora innehar en veldig spesiell egenskap jeg gleder meg mye over; nemlig at hun, i motsetning til resten av verden, skjønner ironien min ;)
Så var det jo så mye mer som skulle blitt fortalt, men jeg tenker jeg avslutter med en oppsummering av mine første tre uker i Oslo med tall:
Antall spiste grandiosaer: 0 (Ååå, så flink!)
Antall spiste frossenpizzaer (andre merker): 0
Antall pakker nudler kjøpt og fortært: Ehh, fire, kanksje fem (ikke videre imponerende)
Antall porsjoner risgrøt fortært: 1 (aner dere hvor billig Toros hurtigporsjonspakninger på bunnpris er?)
Antall porsjoner havregrynsgrøt: Nei, du, der har jeg mista tellinga allerede.
Antall brød: Jeg og Aurora har sammen spist fire.
Antall fiskemiddager: :D 2 Er litt stolt av det der
Antall ordentlige kjøttmiddager: 2 (svinefilet jeg fikk av mamma)
Antall dumplingser: Rundt 10, namminam! Med herlig hot dumplingstilpassa soyasaus :D
Antall ganger laget arme riddere: 1
Antall ganger støvsugd: ½, støvsugeren gav opp :( Men det var ikke noe i veien med motivasjonen vår.
Epler: 10
Squash: 1
Antall ganger skiftet sengetøy: 0 (men jeg har store planer!)
Antall øl kjøpt: 2
Antall øl drukket: 4
Antall øl tappet: Dessverre er jeg like lite i stand til å telle dem som jeg er til å beregne hvor mye vekslepenger folk skal ha igjen.
Antall stortingsvalg man er fornøyd med: 1 (eller rimelig fornøyd, rødt skulle gjerne fått inn et par representanter på stortinget)
Antall ganger trent: 7 (er forbedringspotensiale her)
Antall ganger Aurora har krabbet ut av vinduet: Her har jeg også mistet tellinga.
Antall ganger jeg har låst meg ute: Heldigvis fortsatt 0, men er redd jeg ikke klarer å holde nullen i det lange løp.
Antall kg gått ned siden videregående: Nei, det blir litt for Bridget Jones og privat, men vi kan si det sånn at jeg spiser så mye meierismør som overhode mulig ;)
Antall ganger kommet for sent til forelesning: 1 (det er vel et overlevelig antall?)
Antall ganger nektet å lage navneskilt i håp om at ingen skal spørre meg om noe: 3 (men grammatikkdama har nå funnet ut hva jeg heter :(
Antall syke latinske ord for taleorganer lært: 30, kanksje.
Antall bøyningsmønstre/paradigmeskjemaer (det er det det kalles, er det ikke?) for substantivbøyning på norrønt lært: Gosh, over tjue, eller skulle vært det.
Antall skriveblokker utskrevet: Over 1
Denne lista burde oppdateres om en stund, men er litt engstelig for at enkelte av tallene da vil bli litt for pinlige å offentliggjøre :P
Skal selvfølgelig ikke ta lang tid før neste gang jeg blogger!
søndag, august 30, 2009
Rot, rot og atter rot!
(NB! Denne bloggen er nok for skumlesing; jeg regner ikke med at noen er interessert i å lese så innmari mye om de tingene som har irritert meg de siste tre ukene :p)
ROT! Det er det de to-tre siste ukene i livet mitt har vært preget av. Altså, livet mitt er vanligvis mer rotete enn andres, tror jeg, og det er nok den logiske konsekvensen av at jeg roter så fælt. Men de to siste ukene har vært langt mer rotete enn hva livet mitt ellers er. Jeg vil tørre å hevde at det ikke bare er min feil. Litt vil jeg også skylde på KLM og UiO. Faktisk vil jeg skylde spesielt mye på KLM!
For to uker siden var jeg fortsatt på vei hjem fra Ecuador. Ecuador burde jeg egentlig blogget masse mer om, men om folk er interessert i å vite hvordan jeg hadde det i Ecuador, vil jeg anbefale å sjekke ut bildene mine på facebook, for jeg har lagt ut MASSE bilder, og jeg kommer til å legge ut enda flere! Fine, fotogene Ecuador! Men altså, for to uker siden var jeg ennå ikke kommet hjem. Jeg kom hjem sent på lørdagskvelden, eller egentlig ikke før lørdagen hadde blitt en søndag. Det er ganske ekstremt med tanke på at jeg sjekket inn åtte om morgenen på TORSDAGEN! Ja, flyet mitt var LITT forsinka! Det var den fantastiske flighten KL764, om jeg ikke husker feil. Jeg husker jeg sjekket flightnummeret med en gang på flyplassen om morgenen og tenkte det var enkelt å huske siden det bare var å telle tre nedover fra sju og hoppe over fem (Ja, smårotete Odalogikk) ;p
Etter et par dager med venting satt flightnummeret som spikra i hjernen min. Vi ankom altså Quitos flyplass, som forresten forkortes UIO. Og der fikk vi først beskjed om at det dumme flyet var forsinket. Og så fikk vi beskjed om at det var mer forsinket, FEM TIMER! Så satt vi der og ventet, og ventet, helt stille. Forsøkte å ikke se på hverandre, sånn som man alltid gjør når man sitter tett sammen med mennesker man ikke kjenner og føler det er frekt å glane, selv om det egentlig bare er unaturlig å glane i gulvet. Noen tok seg en tur rundt den lille, stusslige flyplassen. Jeg også, flere ganger igjennom alle tax-free-butikkene. Andre leste. En mann satt pal på samme klappsetet hele tiden og leste en bok av Gabriel García Márquez. Han var det veldig lett å glane på fordi han aldri tok øynene opp fra boka, og det derfor ikke var flaut. Også var det hun som satt rett overfor meg og stirret på meg hele tiden. Hun ble flau hver gang jeg så i hennes retning da. Også sitter man jo der og underholder seg selv med den veldig givende aktiviteten å gjette medpassasjerenes nasjonalitet! Det var mest europeere. Han blonde, blåøyde typen som satt ved siden av jenta som så ut som hun gråt, måtte være skandinav. Kanskje den triste jenta var hans ecuadorianske kjæreste? De som kjente hverandre fra før og snakket, snakket som regel nederlandsk eller tysk, eller noe som hørtes ut som en god blanding av de forannevnte :p Men plutselig var det ei dame med en DIGER rød sekk som ropte at Knut skulle komme. Jeg vurderte å ta kontakt, men allerede før jeg hadde slått fast at jeg tross alt bare hadde vært én måned i Ecuador og ville være hjemme om under ett døgn, ikke var så desperat etter å få snakke norsk at jeg ikke gadd finne på noen unnskyldning for å snakke til dem, var de borte. (Lykke til med forrige setning, du skal være god for å få den til å gi mening, men gidder ikke skrive den om)
Så der satt man. Da fem timer var gått, gav KLMs ansatte på UIO-flyplassen nye beskjeder. De startet på spansk, ganske irriterende. Da jeg hørte ordene: Ventequatro horas, ble jeg svimmel. Videre var jeg ganske sikker på at de sa returnere til husene sine og noe om at KLM kunne betale hotell. Jeg håpet intenst at spansken min virkelig ikke var blitt så god at jeg forstod det der korrekt, men da jeg så på menneskene rundt meg bekreftet omtrent halvparten av dem mine antakelser med sine sjokkerte og vantro ansikter. Det var hovedsakelig de menneskene med mørkest hår som så sjokkerte ut, altså var det sannsynligvis den halvparten som kunne spansk som var sjokkerte. De fleste av dem hadde allerede fått opp mobiltelefonene og skravlet høylytt i vei da informasjonen ble gjentatt på engelsk. Og det var ikke bare 24 timer, neida, det var MINST 24 timer. Det er da ikke mulig at et fly kan være såå forsinka? Jaja, en dag til i Ecuador ville jeg vel overleve, selv om det ikke var det jeg var mest innstilt på, spesielt ikke når jeg ikke hadde tannbørste eller klær å skifte til i håndbagasjen min.
Jeg ringte Gabi og hun sa jeg kunne sove i leiligheten i Quito, søstera hennes ville underholde meg den siste dagen i Ecuador, selv var Gabi dratt hjem til foreldrene sine i Ibarra. KLM spurte om jeg trengte hotell da vi ”sjekket ut”, og jeg sa nei. Da bad de meg ringe i morgen og høre om det var noe nytt om flyet? Skulle jeg ringe tidlig da? Neida, det var ikke så farlig, kanskje sånn i ti-tida? Da innså jeg ganske forvirret at hjemreisen var utsatt på ubestemt tid?
Da jeg ringte hjem, fikk jeg litt sånn dejavu. Hvorfor skjer alltid dette med meg når jeg skal hjem fra andre siden av jorda? Da jeg dro hjem fra Kina, måtte jeg jo være en natt i London. Herregud, da var jeg borte i ett år, også var jeg fem minutter for sen til forbindelsesflighten (?hva heter det på godt norsk?) til Oslo.
Så jeg fikk en ekstra natt i Quito. Usikker på om det kanskje ble enda flere. Siste natta ble plutselig tilbrakt hos den andre Gabien jeg kjenner i Ecuador. Hun ville gjerne se meg en gang til før jeg dro, så det ble en koselig siste kveld :) Og jeg fant ut at lillesøstera hennes driver med kunstløp. Det finnes folk som gjør det i Ecuador, surprise!
Neste dag var jeg tilbake på flyplassen klokka 12.00. Der satt de samme menneskene, med de samme klærne som dagen før, på akkurat de samme plassene :p Den lange, tynne, blonde nederlenderen hadde fortsatt på seg groteske, flagrete klær i skrikende farger og det eldre britiske paret hadde ikke byttet ut de lyse, elegante sommerklærne sine. Så der satt vi igjen. Folk så enda litt surere ut enn dagen før, og fortsatt var det ingen som snakket, men da det begynte å nærme seg planlagt boarding time, gjorde de KLM-ansatte seg riktig populære ved å fortelle oss om enda en forsinkelse. De ante ikke hvor mye det var denne gangen, men de lovet at vi skulle dra i løpet denne dagen. Jeg følte jeg syntes litt synd på Quitos KLM-ansatte, og var litt engstelig på deres vegne, for det var opptil flere hylende, aggressive, store menn som hyttet med nevene og definitivt hadde drapsplanene klare. For ikke å snakke om de desperate damene som ble like høylytte i diskusjonene med de KLM-ansatte, for så å bryte ut i desperat hulking. Jaja, tenkte jeg, og tok meg enda en tur gjennom tax-free-butikkene uten å kjøpe noenting som helst.
Timene gikk, og folk begynte å samle seg i grupper etter morsmål og alder. På gulvet ved siden av meg satt alle Flight764s barn og delte tegnesaker og diverse leker. Foreldrene gjorde desperate forsøk på å underholde dem. Og i blant like dødsdømte forsøk på å sove. Det var en god del av de passasjerene som gikk for soving. Gruppa med eldre kinesiske menn hadde funnet frem kortstokken og spilte poker midt på gulvet. Et par timer senere hadde til og med det eldre, elegante britiske paret med de lyse sommerklærne, startet et lite slag kort, skjønt de satt pent på stolene sine.
Mannen som leste Gabriel García Márquez, var en av de få som absolutt ikke hadde rørt seg eller åpnet munnen. Han satt på akkurat samme stedet som dagen før, i akkurat de samme klærne og leste den samme boka. Den eneste forskjellen var at dag 1 leste han begynnelsen av boka, men nå begynte han, sakte men sikkert å nærme seg slutten. Gabriel García Márquez-mannen var etter hvert blant de stilleste og roligste menneskene på flyplassen. Hans rake motsetning var den overenergiske, muligens påtrengende, østerrikeren, som tydeligvis hadde satt seg som mål å snakke med alle Flight 764-passasjerene. Han kompenserte for sin vanvittig dårlige engelske med sitt voldsomme kroppsspråk. Ganske morsom, underholdende type. Da det var min tur til å bli utspurt av han, fikk jeg gleden av å oppdage at det fantes folk med voldsommere tysk aksent enn Alex. ”You travel alone?” Nikke. ”Me too. Very sad not to have anyone to speak too. My wife and childs in Miami to continue holiday. I have to go back to Austria for work. I am Austrian. Where do you come from?” “Oh, Norwegian. Guess you are the only Norwegian in here! Not much people to talk too, but you are Scandinavian, you speak good English.” Jeg fortalte han at jeg hadde sett et par nordmenn dagen før, men ikke sett dem i dag. Vi kom frem til at de nok hadde gjemt seg. Og han snakket mye om slektningene sine i Ecuador før han rottet seg sammen med de andre tysktalende igjen.
Også fikk vi sandwicher, brus og kaffe av KLM som vi var blitt så glade i, NOT! Jeg begynte å beundre de KLM-ansatte; de klarte å holde humøret oppe og forsøkte å gjøre alle andre glade! I likhet med den hyperenergiske østerrikeren med adhd-tendenser. Det var så koselig at hun ene med det nesten litt ekte og søte smilet, satte seg ned ved siden av Gabriel García Márquez-mannen for å høre hvordan han hadde det. Det så ut som han ble kjempelykkelig over at noen endelig gav han litt oppmerksomhet, og han viste at også han var i stand til å snakke.
Da klokka nærmet seg seks, kunne de søte KLM-ansatte meddele at nå dro snart flyet vårt fra Guayaqil, så nå ville det være her om et par timer. Som en følge av dette kom de to nordmennene ut fra gjemmestedet sitt et eller annet sted på flyplassen, for å vente ved gaten som alle oss andre anstendige passasjerene. Både Knut og kona hadde faktisk helt like, store, røde sekker. De satte seg rett overfor meg. Ja, det var ingen tvil. De snakket norsk. Jeg stirret og glante, så til slutt ble stirringa og lyttinga så pinlig at jeg måtte snakke til dem. ”Er dere norske?” Og jauda, det var de jo. Men de var ikke av den snakkesalige typen nordmenn. De finnes det jo ikke så innmari mange av uansett… De var ganske så interessert i å få høre de relevante flytiden for fly fra Amsterdam til Oslo, som mamma stadig oppdaterte meg på via meldinger. Men utenom det var det ikke noe særlig grunnlag for samtale mellom oss, skuffende. Østerrikeren kom tilbake og underholdt meg den siste tiden før flyet kom. Da flyet landet, reiste halvparten av de ventende seg impulsivt opp og startet å juble og klappe vilt i hendene.
Likevel var det enkelte som syntes det var litt trist da vi endelig begynte boardinga. Quitos KLM-ansatte skulle jo ikke være med. Og de var klare på at de virkelig kom til å savne oss, og flere måtte klemmes før vi fikk dratt. De stod faktisk og vinket helt til flyet lettet. Da flyet lettet, brøt forresten klappinga løs igjen.
Det var derimot ikke særlig klapping under mellomlandinga i Bonaire. Først rengjorde de flyet mens vi satt der, for å spare tid. Så kom de nye passasjerene på. Så stod flyet der, og det stod der, og det gikk én time, og så fortalte kapteinen at de ikke fikk flyttet flytrappa, den hadde låst seg, og da kunne vi ikke dra… Dere kan tenke dere reaksjonen!
Vi kom oss da av gårde, og ellers forløp den 12-timers flyturen akkurat slik 12-timers flyturer pleier å forløpe. De er rimelig kjedelige, og jeg får ikke sove… Det fine er bare at 12 timer ikke virker så vanvittig lenge når man allerede har ventet i nesten 40 timer på flyet.
I Amsterdam køet vi oss effektivt opp foran ombookingsmaskinene. Da jeg ankom dem, sammen med de andre nordmennene, var det allerede flere som hadde brutt ut i gråt på grunn av ufordelaktig ombooking. Blant annet den skotske jenta med det fine røde håret. Enkelte andre måtte løpe for å rekke de nye flyene sine, de begynte forresten også å gråte. De gråt fordi de så plutselig måtte forlate de nye vennene de hadde fått på flyplassen i Quito. Det var masse klemming og gråting da jeg fikk vite at jeg verken var av de mest uheldige eller de mest heldige. Jeg måtte tilbringe de neste fem timene på Schiphol. Personlig var jeg allerede fra flyturen til Ecuador ganske klar over at tiden går dobbelt så sakte i Amsterdam som i resten av verden, så jeg visste de fem timene kom til å kjennes som ti :(
MEN de gikk de også. På den siste flyturen på to timer, brukte jeg rabattene jeg hadde fått av KLM for ubeleilighetene på en vekkerklokke. Jeg tenkte det kunne være en fin ting å ha når jeg flytter til Oslo. Den kostet opprinnelig 40 Euro, jeg fikk den for 5. Men det syntes jeg bare skulle mangle også! Jeg fikk også 100 Euro å fly KLM for. Så kanskje det blir en weekendtur til Amsterdam før 2011 (rabattkupongene må brukes før 2011). Selv om jeg helst gjerne skulle holde meg langt unna KLM resten av livet :p
----
Jeg regner med at alle er interesserte i å lese over tre A4-sider om hvor kjedelig hjemreisen min fra Ecuador var :p Ja, den var fryktelig og da jeg kom hjem, var jeg utslitt. Sov halve søndagen. Da jeg endelig våknet, oppdaget jeg på studentweb at jeg fullstendig hadde misforstått emnesøkinga, og at jeg rett og slett ikke var påmeldt det jeg skulle. Fryktelig! Det var rett og slett ikke sikkert jeg hadde skoleplass til høsten.
Så hva gjorde jeg galt?
Ja, jeg var litt dum, men jeg synes ikke jeg var så dum at jeg fortjente å miste skoleplassen min, og jeg synes også det var litt det dumme universitetets skyld.
Jeg skjønte ikke at man søkte opptak på emne ved å trykke der det stod ”undervisningsmelding”. Det er vel ikke akkurat innlysende, er det vel? Jeg forsøkte allerede tidlig på sommeren å få kontakt med noen som kunne fortelle meg hvordan jeg skulle forholde meg til at jeg ville komme en uke for sent til studiestart. Det var ikke lett, og det virket ikke som om det var noen som var interessert i å snakke med meg. Men jeg fikk en mailadresse og et telefonnummer, sammen med beskjeden om at mennesket mailadressen og telefonnummeret tilhørte, var på ferie til litt uti august. Litt uti august sendte jeg en mail til vedkommende. Jeg spurte om det var noe poeng å få noen til å gå på infomøtet for meg. Jeg fikk svar et par dager ETTER infomøtet (og et par uker etter at jeg sendte mailen) med en påminnelse om å søke opptak på emner og bekrefte utdanningsplanen før fristen gikk ut. Ellers var all informasjon jeg trengte etter hva han sa på nettet. Mailen kom for øvrig også samme dag som fristen for disse tingene gikk ut. Det er tydelig serviceinnstilling og hjelpsomhet. Hva om jeg ikke hadde hatt tilgang på nett i Ecuador akkurat den dagen, da hadde jeg ikke fått mailen før etter at fristen hadde gått ut. Uansett forsøkte jeg å lese alt som stod om emnesøkinga på nett. Jeg valgte emner og lagret og bekreftet utdanningsplanen. HVORDAN I HELSIKE ER DET MENINGA AT JEG SKAL SKJØNNE AT Å MELDE SEG TIL UNDERVISNING ER Å SØKE OPPTAK PÅ EMNER????
Så jeg ankom Oslo døgnvill og engstelig tidlig på mandag. Alle andre hadde vasa rundt på universitetet i én uke allerede for å bli kjent på stedet. Jeg hadde verken blitt kjent med universitetet eller menneskene jeg skulle studere sammen med, eller noen andre for den del. Altså, jeg ble kjent med den hyperenergiske østerrikeren mens jeg ventet på det forsinkede flyet, men han var jo ikke på det store, skumle universitetet. Det var litt koselig at jeg tilfeldigvis kræsjet inn i Ida 3 ganger den dagen. Men likevel, jeg følte meg ganske alene mens jeg lette etter riktig studentinformasjon.
”Nei, har du ikke meldt deg til undervisning, har du ingen plass ved emnene du har valgt. Da kan du jo bare håpe at gruppene ikke er fulle, så du kan søke restplasser klokka ni i morgen tidlig. Da gjelder første-mann-til-mølla-prinsippet, så vær klar klokka ni. Forresten er nok kursene fulle, nesten alt er fullt i år.” J….a takk for hjelpen og oppmuntringa. Studentweb er vel en siste silingsmekanisme for å sikre seg at de dumme menneskene ikke klarer å bli opptatt på emnene sine og ikke misbruker universitetets ressurser og blir hindret i å få en utdannelse. Jeg gav uttrykk for å være utrolig misfornøyd med svaret jeg fikk, og de som jobbet i studentinformasjonen foreslo at jeg kunne jo ta ex.fac og ex.phil. første semesteret, der var det alltid plass. Da trengte jeg jo bare ett relevant emne for å fylle et fulltidsstudium. Jaja, ex.fac. var det jo planen å ta uansett, og det er jo helt greit å ta ex.phil. første semester, det fantes håp tenkte jeg.
Så stresset jeg rundt for å fikse alt annet som burde fikses på Blindern i noen timer. Studiekort kunne jeg bare glemme, der var køa blitt så lang at alle kølappnumrene var oppbrukt. Semesterkort var det ingen som ante hvem jeg skulle henvende meg til for å få. Studentinformasjonen sendte meg til administrasjonen, som sendte meg til huset ved siden av som sendte meg tilbake til administrasjonen som sendte meg tilbake til huset ved siden av, men denne gangen et annet sted i huset ved siden av, hvor jeg bare måtte stå leeeenge i kø, før jeg fikk dem til å sende et nytt semesterkort (fordi det første var sendt til adressen jeg flytter inn i 1. september).
Den kvelden drev jeg rundt på siden til UiO på nettet. Ganske så sent oppdaget jeg at det stod at til og med ex.phil. var fullt. Jeg var veldig nær ved å miste motet, og jeg fikk ikke sove så mye om natta.
Tirsdag måtte allerede døgnville Oda stå opp klokka fem, fordi jeg tenkte jeg skulle være med på ex.fac.-forelesningen som jeg ennå ikke hadde fått plass på. Jeg toget til Oslo, men måtte jo ut av forelesninga etter en halv time for å skaffe meg en data for å forsøke å søke opptak på emnene ingen andre ville ha. Det var selvfølgelig enklere sagt enn gjort…
For det var det jo andre som hadde tenkt til også, så alle dataene kræsjet, og generelt var det ALTFOR stor pågang på sida, så den var ikke særlig lett å komme inn på. Jeg måtte altså ringe til mamma, gi henne passordet mitt og guide henne gjennom hvordan man meldte seg til undervisning, som jeg egentlig ikke visste selv hvordan man gjorde. For det meste fikk mamma beskjed om at emnene var fulle, så jeg satte meg opp på alt mulig tenkelig og utenkelig, og da snakker vi f. eks. Færøysk og Semantikk og pragmatikk. Jeg meldte meg også til selvstudium i Ex.phil., som altså faktisk var fullt.
Etter at jeg hadde meldt meg opp til så mye som mulig, og satt meg på en del ventelister, anså vi oss som ferdige. Det er mulig å melde seg av, så nå hadde jeg en del merkelige emner å velge mellom. Jeg henvendte meg igjen til studentinformasjonen. Denne gangen ønsket jeg at de skulle fortelle meg hvem som kunne hjelpe meg med å velge de emnene som passet best sammen og de som paset best med det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg. De startet med å gi meg mailadressen til han typen som jeg fikk mailadressen til tidlig i juli, som ikke hadde svart meg før etter at jeg hadde forsøkt å få kontakt i en måned. Jeg sa at den mailadressen var jeg ikke særlig interessert i. Da gav de meg treffetidene hans, som var i dag, ”jammen, så heldig da”, mellom ett og to. Det morsomme var at mens jeg stod der gav de de samme treffetidene til fem andre. Med tanke på at de sannsynligvis hadde gitt enda flere disse treffetidene, sa jeg hadde jeg ikke var særlig interessert i å treffe han mellom ett og to, og DA, DA, skjedde det endelig et lite mirakel. De gav meg navnet til ei dame som satt i femte etasje på Henrik Wergelands hus.
Da jeg hadde funnet Henrik Wergelands hus og kommet meg opp i femte etasje, møtte jeg endelig et koselig menneske på Blindern. Ikke nok med at hun var koselig, hun var tydeligvis i stand til å overstyre datasystemene. Magisk, vil jeg kalle henne. ”Ja, hvilke emner ville du ta da?” ”Grammatikk” ”Hmm, går gruppe 3 greit, det er den som er minst overbooket?” Og plutselig hadde jeg de emnene jeg helst ville ha. Hvorfor kunne de ikke bare gitt meg navnet hennes med en gang? Da hadde jeg sluppet å engste meg og stresse i to dager?
Dagen etter var det ingenting på timeplanen jeg endelig hadde fått. Jeg slapp å dra inn til Oslo, men oppdaget på studentweb at jeg stod i gr 1 i grammatikk. Den kræsjet med noe annet, så nå tenkte jeg at ting ikke gikk bra likevel. Men jeg fant mailadressen til det magiske mennesket i femte etasje på Henrik Wergelands hus og sendte henne en mail. Hun svarte i løpet av minutter, og sa hun hadde fikset det! Jeg trodde knapt mine egne øyne. Jeg kommer til å henvende meg til henne samme hva slags problemer jeg får senere i livet; hun er for utrolig til å være sann!
---
Jeg vurderte nesten å sende henne en mail da jeg mistet mobilen min. Ja, for jeg rotet det til igjen da ting endelig så ut til å gå litt på skinner i livet mitt. Denne gangen kunne jeg virkelig ikke finne på å skylde på andre. Alt var så koselig, for vi hadde vært på infomøte til studentenes esperantoforening. Vi snyltet pizza, og esperanto viste seg å være interessant. Ja, fortsatt bloody sært, men absolutt interessant! Jeg måtte ta en telefon mens vi løp for å rekke det gratis introduksjonskurset i salsa. Vi stakk innom doen, og der hadde jo jeg telefonen i hånda. Jeg fikk den vanvittig gode ideen å forsøke å balansere mobilen på toppen av den runde dorullholderen. Det var bare det at alle de rare tingene som stod på veggen der var langt mer interessante enn mobilen, så den glemte jeg jo, også måtte vi jo løpe for å rekke det introduksjonskurset. Så der lå mobilen min alene og balanserte.
Salsakurset var morsomt, men da jeg begynte å lete etter mobilen min etterpå, var det ikke noe morsomt mer :( Den var ikke i sekken min! Et grufullt minne om at jeg hadde gjort noe så dumt som å få mobilen til å balansere på dorullholderen, fylte hodet mitt et kvart sekund, før jeg løp tilbake på doen. Der var det ingen mobil.
Kjersti og Hilde hjalp meg å få sperret mobilen min, og jeg spurte litt rundt etter mobilen. Alt stengte, det var sent, og jeg måtte komme meg hjem, uten mobilen. Det var både trist og deprimerende.
Hjemme lurte mamma på hvorfor jeg hadde ringt to ganger rett etter seks. Hun hadde ikke rukket å ta telefonen. Siden jeg mistet telefonen klokka seks, var det strålende nyheter. Om noen fant mobilen med en plan om å stjele den, ville de ikke ringe den som stod øverst på anropslista, med nicket mamma, da de fant den. Noen hadde forsøkt å få kontakt med meg eller noen som kjente meg. Og hadde de prøvd det, så hadde de nok heller ikke gitt opp da mamma ikke tok telefonen. Kanskje de hadde levert den til hittegods eller noe.
Neste morgen løp jeg rundt på Blindern på jakt etter et mulig sted å finne mobilen. Og som vanlig ble jeg sendt hit og dit. I administrasjonen sa de jeg skulle gå til teknisk avdeling i biobygningen. Jeg begynner virkelig å bli kjent nå. På teknisk avdeling sa de jeg skulle sende en mail til hittegods. Jeg begynte å få lite tid før ex.fac-forelesningen, og jeg måtte varsle han som eier leiligheten jeg snart skal flytte inn i, om at han ikke kom til å nå meg om han ringte nummeret mitt, som han hadde sagt han skulle gjøre i løpet av formiddagen. Han fortalte meg at han dagen før hadde blitt oppringt av en Frida, som hadde mobilen min. Han hadde til og med nummeret hennes. Jeg fikk nummeret og slo det raskt. ”Dette nummeret er ikke i bruk.” Han hadde fått feil nummer, eller jeg hadde hørt feil… Så nært, så fjernt. Forelesningen startet, men jeg tenkte bare på hvordan jeg kunne komme i kontakt med denne Frida. To timer senere hadde jeg ti minutter fri, som jeg brukte til å sende mail til hittegods. Så var det to timer til som jeg brukte til å fundere på hvordan jeg skulle komme i kontakt med Frida i stedet for det jeg egentlig burde konsentrere meg om. Frida, Frida, Frida, hvor er du? Det var en del annet stress etter de timene, som jeg ikke gidder gå innpå, men etter å ha stresset rundt en halv time, var det tid for å sjekke mailen. Hittegods hadde svart; Frida hadde ikke levert mobilen min til hittegods. Hva gjorde Frida etter å ha ringt mamma og leilighetseieren? Slang hun mobilen min i søpla, heller tvilsomt. Men hva gjorde hun med den da? Jeg hadde spurte i alle butikkene, kafeene osv. ved siden av der jeg mistet den, om ingen hadde levert en funnet mobil, men neida, Frida hadde ikke levert den der. Jeg ville ikke gi opp, tanken på å dra hjem uten en mobil når jeg visste at det var noen som hadde forsøkt å gi meg den tilbake, var uutholdelig. Så jeg ble sittende foran dataen, drive rundt, endte til slutt på facebook, som jeg for øvrig ikke hadde hatt tid til å stikke innom de siste dagene. På tavla mi hadde Ida skrevet: ”Sånn for din egen skyld; ta kontakt. Jeg vet hvor mobilen din er.” Jeg svarte: ”IDA! Jeg er gal etter å finne den! Du står ikke i telefonkatalogen, dust! Aurora svarer ikke, hvem andre har nummeret ditt?” Så fant jeg mammaen til Ida i telefonkatalogen, ringte henne, fikk Idas nummer, og ringte igjen.
Så hvordan visste Ida hvor mobilen min befant seg? Og hvor befant den seg nå? Den befant seg på Idas hybel. Frida hadde nemlig fortsatt nedover anropslista mi, og neste navn var Ida. Ida og Frida hadde funnet ut at de ikke befant seg så langt fra hverandre og at Ida kunne ta vare på telefonen min og gi den tilbake til meg. So that’s the story. Relativt mange mennesker som var innblandet i telefonletinga mi.
Så en stor takk til de som hjalp og forsøkte å hjelpe: Kjersti, Hilde, mamma, mannen på teknisk avdeling, hittegodsmennesket, Christian, Vigdis (mammaen til Ida), Ida og selvfølgelig det ukjente mennesket som etter sigende heter Frida! Kanskje aller mest henne! Kanskje hun er i slekt med det tidligere nevnte magiske mennesket.
---
Så hva har jeg lært av alt rotet mitt? At det i alle fall finnes et og annet koselig menneske på Blindern. Også skal jeg slutte å rote, glemme ting og gjøre andre dumme ting. Generelt slutte å være så innmari dum! Minn meg på det! For jeg er så innmari lei av å være så innmari irritert hele tiden, og jeg er så innmari lei av å bruke så innmari mye energi på å få beholde studieplassen min, klare å være i kontakt med menneskene jeg må være i kontakt med og ikke minst på å komme meg til og fra skolen. Jeg har brukt langt mer energi på de tingene enn på faktisk å lære noe de første to ukene etter studiestart Til tross for det må det sies at jeg føler at jeg har lært mer på de to ukene enn hva jeg vanligvis gjorde i løpet av ett år på videregående. Jeg er helt seriøs! Man får så mye informasjon, som man er nødt til å lære seg ordentlig før neste forelesning for å henge med og skjønne hva de snakker om. Det er ganske herlig!
Noe annet som selvfølgelig er ganske herlig, er at i morgen flytter jeg og Aurora inn i Sannergata, og jeg slipper å pendle mer. Never more stå opp klokka fem om morgenen for å rekke en to timer lang forelesning om vokaler!
Neste gang jeg blogger håper jeg det er om leiligheten. Også håper jeg fokuset er på hvor fin den er, og ikke på hvor mye rot det blir når jeg og Aurora skal skaffe bredbånd, kabel-TV, lage middag selv og vaske klærne våre…
ROT! Det er det de to-tre siste ukene i livet mitt har vært preget av. Altså, livet mitt er vanligvis mer rotete enn andres, tror jeg, og det er nok den logiske konsekvensen av at jeg roter så fælt. Men de to siste ukene har vært langt mer rotete enn hva livet mitt ellers er. Jeg vil tørre å hevde at det ikke bare er min feil. Litt vil jeg også skylde på KLM og UiO. Faktisk vil jeg skylde spesielt mye på KLM!
For to uker siden var jeg fortsatt på vei hjem fra Ecuador. Ecuador burde jeg egentlig blogget masse mer om, men om folk er interessert i å vite hvordan jeg hadde det i Ecuador, vil jeg anbefale å sjekke ut bildene mine på facebook, for jeg har lagt ut MASSE bilder, og jeg kommer til å legge ut enda flere! Fine, fotogene Ecuador! Men altså, for to uker siden var jeg ennå ikke kommet hjem. Jeg kom hjem sent på lørdagskvelden, eller egentlig ikke før lørdagen hadde blitt en søndag. Det er ganske ekstremt med tanke på at jeg sjekket inn åtte om morgenen på TORSDAGEN! Ja, flyet mitt var LITT forsinka! Det var den fantastiske flighten KL764, om jeg ikke husker feil. Jeg husker jeg sjekket flightnummeret med en gang på flyplassen om morgenen og tenkte det var enkelt å huske siden det bare var å telle tre nedover fra sju og hoppe over fem (Ja, smårotete Odalogikk) ;p
Etter et par dager med venting satt flightnummeret som spikra i hjernen min. Vi ankom altså Quitos flyplass, som forresten forkortes UIO. Og der fikk vi først beskjed om at det dumme flyet var forsinket. Og så fikk vi beskjed om at det var mer forsinket, FEM TIMER! Så satt vi der og ventet, og ventet, helt stille. Forsøkte å ikke se på hverandre, sånn som man alltid gjør når man sitter tett sammen med mennesker man ikke kjenner og føler det er frekt å glane, selv om det egentlig bare er unaturlig å glane i gulvet. Noen tok seg en tur rundt den lille, stusslige flyplassen. Jeg også, flere ganger igjennom alle tax-free-butikkene. Andre leste. En mann satt pal på samme klappsetet hele tiden og leste en bok av Gabriel García Márquez. Han var det veldig lett å glane på fordi han aldri tok øynene opp fra boka, og det derfor ikke var flaut. Også var det hun som satt rett overfor meg og stirret på meg hele tiden. Hun ble flau hver gang jeg så i hennes retning da. Også sitter man jo der og underholder seg selv med den veldig givende aktiviteten å gjette medpassasjerenes nasjonalitet! Det var mest europeere. Han blonde, blåøyde typen som satt ved siden av jenta som så ut som hun gråt, måtte være skandinav. Kanskje den triste jenta var hans ecuadorianske kjæreste? De som kjente hverandre fra før og snakket, snakket som regel nederlandsk eller tysk, eller noe som hørtes ut som en god blanding av de forannevnte :p Men plutselig var det ei dame med en DIGER rød sekk som ropte at Knut skulle komme. Jeg vurderte å ta kontakt, men allerede før jeg hadde slått fast at jeg tross alt bare hadde vært én måned i Ecuador og ville være hjemme om under ett døgn, ikke var så desperat etter å få snakke norsk at jeg ikke gadd finne på noen unnskyldning for å snakke til dem, var de borte. (Lykke til med forrige setning, du skal være god for å få den til å gi mening, men gidder ikke skrive den om)
Så der satt man. Da fem timer var gått, gav KLMs ansatte på UIO-flyplassen nye beskjeder. De startet på spansk, ganske irriterende. Da jeg hørte ordene: Ventequatro horas, ble jeg svimmel. Videre var jeg ganske sikker på at de sa returnere til husene sine og noe om at KLM kunne betale hotell. Jeg håpet intenst at spansken min virkelig ikke var blitt så god at jeg forstod det der korrekt, men da jeg så på menneskene rundt meg bekreftet omtrent halvparten av dem mine antakelser med sine sjokkerte og vantro ansikter. Det var hovedsakelig de menneskene med mørkest hår som så sjokkerte ut, altså var det sannsynligvis den halvparten som kunne spansk som var sjokkerte. De fleste av dem hadde allerede fått opp mobiltelefonene og skravlet høylytt i vei da informasjonen ble gjentatt på engelsk. Og det var ikke bare 24 timer, neida, det var MINST 24 timer. Det er da ikke mulig at et fly kan være såå forsinka? Jaja, en dag til i Ecuador ville jeg vel overleve, selv om det ikke var det jeg var mest innstilt på, spesielt ikke når jeg ikke hadde tannbørste eller klær å skifte til i håndbagasjen min.
Jeg ringte Gabi og hun sa jeg kunne sove i leiligheten i Quito, søstera hennes ville underholde meg den siste dagen i Ecuador, selv var Gabi dratt hjem til foreldrene sine i Ibarra. KLM spurte om jeg trengte hotell da vi ”sjekket ut”, og jeg sa nei. Da bad de meg ringe i morgen og høre om det var noe nytt om flyet? Skulle jeg ringe tidlig da? Neida, det var ikke så farlig, kanskje sånn i ti-tida? Da innså jeg ganske forvirret at hjemreisen var utsatt på ubestemt tid?
Da jeg ringte hjem, fikk jeg litt sånn dejavu. Hvorfor skjer alltid dette med meg når jeg skal hjem fra andre siden av jorda? Da jeg dro hjem fra Kina, måtte jeg jo være en natt i London. Herregud, da var jeg borte i ett år, også var jeg fem minutter for sen til forbindelsesflighten (?hva heter det på godt norsk?) til Oslo.
Så jeg fikk en ekstra natt i Quito. Usikker på om det kanskje ble enda flere. Siste natta ble plutselig tilbrakt hos den andre Gabien jeg kjenner i Ecuador. Hun ville gjerne se meg en gang til før jeg dro, så det ble en koselig siste kveld :) Og jeg fant ut at lillesøstera hennes driver med kunstløp. Det finnes folk som gjør det i Ecuador, surprise!
Neste dag var jeg tilbake på flyplassen klokka 12.00. Der satt de samme menneskene, med de samme klærne som dagen før, på akkurat de samme plassene :p Den lange, tynne, blonde nederlenderen hadde fortsatt på seg groteske, flagrete klær i skrikende farger og det eldre britiske paret hadde ikke byttet ut de lyse, elegante sommerklærne sine. Så der satt vi igjen. Folk så enda litt surere ut enn dagen før, og fortsatt var det ingen som snakket, men da det begynte å nærme seg planlagt boarding time, gjorde de KLM-ansatte seg riktig populære ved å fortelle oss om enda en forsinkelse. De ante ikke hvor mye det var denne gangen, men de lovet at vi skulle dra i løpet denne dagen. Jeg følte jeg syntes litt synd på Quitos KLM-ansatte, og var litt engstelig på deres vegne, for det var opptil flere hylende, aggressive, store menn som hyttet med nevene og definitivt hadde drapsplanene klare. For ikke å snakke om de desperate damene som ble like høylytte i diskusjonene med de KLM-ansatte, for så å bryte ut i desperat hulking. Jaja, tenkte jeg, og tok meg enda en tur gjennom tax-free-butikkene uten å kjøpe noenting som helst.
Timene gikk, og folk begynte å samle seg i grupper etter morsmål og alder. På gulvet ved siden av meg satt alle Flight764s barn og delte tegnesaker og diverse leker. Foreldrene gjorde desperate forsøk på å underholde dem. Og i blant like dødsdømte forsøk på å sove. Det var en god del av de passasjerene som gikk for soving. Gruppa med eldre kinesiske menn hadde funnet frem kortstokken og spilte poker midt på gulvet. Et par timer senere hadde til og med det eldre, elegante britiske paret med de lyse sommerklærne, startet et lite slag kort, skjønt de satt pent på stolene sine.
Mannen som leste Gabriel García Márquez, var en av de få som absolutt ikke hadde rørt seg eller åpnet munnen. Han satt på akkurat samme stedet som dagen før, i akkurat de samme klærne og leste den samme boka. Den eneste forskjellen var at dag 1 leste han begynnelsen av boka, men nå begynte han, sakte men sikkert å nærme seg slutten. Gabriel García Márquez-mannen var etter hvert blant de stilleste og roligste menneskene på flyplassen. Hans rake motsetning var den overenergiske, muligens påtrengende, østerrikeren, som tydeligvis hadde satt seg som mål å snakke med alle Flight 764-passasjerene. Han kompenserte for sin vanvittig dårlige engelske med sitt voldsomme kroppsspråk. Ganske morsom, underholdende type. Da det var min tur til å bli utspurt av han, fikk jeg gleden av å oppdage at det fantes folk med voldsommere tysk aksent enn Alex. ”You travel alone?” Nikke. ”Me too. Very sad not to have anyone to speak too. My wife and childs in Miami to continue holiday. I have to go back to Austria for work. I am Austrian. Where do you come from?” “Oh, Norwegian. Guess you are the only Norwegian in here! Not much people to talk too, but you are Scandinavian, you speak good English.” Jeg fortalte han at jeg hadde sett et par nordmenn dagen før, men ikke sett dem i dag. Vi kom frem til at de nok hadde gjemt seg. Og han snakket mye om slektningene sine i Ecuador før han rottet seg sammen med de andre tysktalende igjen.
Også fikk vi sandwicher, brus og kaffe av KLM som vi var blitt så glade i, NOT! Jeg begynte å beundre de KLM-ansatte; de klarte å holde humøret oppe og forsøkte å gjøre alle andre glade! I likhet med den hyperenergiske østerrikeren med adhd-tendenser. Det var så koselig at hun ene med det nesten litt ekte og søte smilet, satte seg ned ved siden av Gabriel García Márquez-mannen for å høre hvordan han hadde det. Det så ut som han ble kjempelykkelig over at noen endelig gav han litt oppmerksomhet, og han viste at også han var i stand til å snakke.
Da klokka nærmet seg seks, kunne de søte KLM-ansatte meddele at nå dro snart flyet vårt fra Guayaqil, så nå ville det være her om et par timer. Som en følge av dette kom de to nordmennene ut fra gjemmestedet sitt et eller annet sted på flyplassen, for å vente ved gaten som alle oss andre anstendige passasjerene. Både Knut og kona hadde faktisk helt like, store, røde sekker. De satte seg rett overfor meg. Ja, det var ingen tvil. De snakket norsk. Jeg stirret og glante, så til slutt ble stirringa og lyttinga så pinlig at jeg måtte snakke til dem. ”Er dere norske?” Og jauda, det var de jo. Men de var ikke av den snakkesalige typen nordmenn. De finnes det jo ikke så innmari mange av uansett… De var ganske så interessert i å få høre de relevante flytiden for fly fra Amsterdam til Oslo, som mamma stadig oppdaterte meg på via meldinger. Men utenom det var det ikke noe særlig grunnlag for samtale mellom oss, skuffende. Østerrikeren kom tilbake og underholdt meg den siste tiden før flyet kom. Da flyet landet, reiste halvparten av de ventende seg impulsivt opp og startet å juble og klappe vilt i hendene.
Likevel var det enkelte som syntes det var litt trist da vi endelig begynte boardinga. Quitos KLM-ansatte skulle jo ikke være med. Og de var klare på at de virkelig kom til å savne oss, og flere måtte klemmes før vi fikk dratt. De stod faktisk og vinket helt til flyet lettet. Da flyet lettet, brøt forresten klappinga løs igjen.
Det var derimot ikke særlig klapping under mellomlandinga i Bonaire. Først rengjorde de flyet mens vi satt der, for å spare tid. Så kom de nye passasjerene på. Så stod flyet der, og det stod der, og det gikk én time, og så fortalte kapteinen at de ikke fikk flyttet flytrappa, den hadde låst seg, og da kunne vi ikke dra… Dere kan tenke dere reaksjonen!
Vi kom oss da av gårde, og ellers forløp den 12-timers flyturen akkurat slik 12-timers flyturer pleier å forløpe. De er rimelig kjedelige, og jeg får ikke sove… Det fine er bare at 12 timer ikke virker så vanvittig lenge når man allerede har ventet i nesten 40 timer på flyet.
I Amsterdam køet vi oss effektivt opp foran ombookingsmaskinene. Da jeg ankom dem, sammen med de andre nordmennene, var det allerede flere som hadde brutt ut i gråt på grunn av ufordelaktig ombooking. Blant annet den skotske jenta med det fine røde håret. Enkelte andre måtte løpe for å rekke de nye flyene sine, de begynte forresten også å gråte. De gråt fordi de så plutselig måtte forlate de nye vennene de hadde fått på flyplassen i Quito. Det var masse klemming og gråting da jeg fikk vite at jeg verken var av de mest uheldige eller de mest heldige. Jeg måtte tilbringe de neste fem timene på Schiphol. Personlig var jeg allerede fra flyturen til Ecuador ganske klar over at tiden går dobbelt så sakte i Amsterdam som i resten av verden, så jeg visste de fem timene kom til å kjennes som ti :(
MEN de gikk de også. På den siste flyturen på to timer, brukte jeg rabattene jeg hadde fått av KLM for ubeleilighetene på en vekkerklokke. Jeg tenkte det kunne være en fin ting å ha når jeg flytter til Oslo. Den kostet opprinnelig 40 Euro, jeg fikk den for 5. Men det syntes jeg bare skulle mangle også! Jeg fikk også 100 Euro å fly KLM for. Så kanskje det blir en weekendtur til Amsterdam før 2011 (rabattkupongene må brukes før 2011). Selv om jeg helst gjerne skulle holde meg langt unna KLM resten av livet :p
----
Jeg regner med at alle er interesserte i å lese over tre A4-sider om hvor kjedelig hjemreisen min fra Ecuador var :p Ja, den var fryktelig og da jeg kom hjem, var jeg utslitt. Sov halve søndagen. Da jeg endelig våknet, oppdaget jeg på studentweb at jeg fullstendig hadde misforstått emnesøkinga, og at jeg rett og slett ikke var påmeldt det jeg skulle. Fryktelig! Det var rett og slett ikke sikkert jeg hadde skoleplass til høsten.
Så hva gjorde jeg galt?
Ja, jeg var litt dum, men jeg synes ikke jeg var så dum at jeg fortjente å miste skoleplassen min, og jeg synes også det var litt det dumme universitetets skyld.
Jeg skjønte ikke at man søkte opptak på emne ved å trykke der det stod ”undervisningsmelding”. Det er vel ikke akkurat innlysende, er det vel? Jeg forsøkte allerede tidlig på sommeren å få kontakt med noen som kunne fortelle meg hvordan jeg skulle forholde meg til at jeg ville komme en uke for sent til studiestart. Det var ikke lett, og det virket ikke som om det var noen som var interessert i å snakke med meg. Men jeg fikk en mailadresse og et telefonnummer, sammen med beskjeden om at mennesket mailadressen og telefonnummeret tilhørte, var på ferie til litt uti august. Litt uti august sendte jeg en mail til vedkommende. Jeg spurte om det var noe poeng å få noen til å gå på infomøtet for meg. Jeg fikk svar et par dager ETTER infomøtet (og et par uker etter at jeg sendte mailen) med en påminnelse om å søke opptak på emner og bekrefte utdanningsplanen før fristen gikk ut. Ellers var all informasjon jeg trengte etter hva han sa på nettet. Mailen kom for øvrig også samme dag som fristen for disse tingene gikk ut. Det er tydelig serviceinnstilling og hjelpsomhet. Hva om jeg ikke hadde hatt tilgang på nett i Ecuador akkurat den dagen, da hadde jeg ikke fått mailen før etter at fristen hadde gått ut. Uansett forsøkte jeg å lese alt som stod om emnesøkinga på nett. Jeg valgte emner og lagret og bekreftet utdanningsplanen. HVORDAN I HELSIKE ER DET MENINGA AT JEG SKAL SKJØNNE AT Å MELDE SEG TIL UNDERVISNING ER Å SØKE OPPTAK PÅ EMNER????
Så jeg ankom Oslo døgnvill og engstelig tidlig på mandag. Alle andre hadde vasa rundt på universitetet i én uke allerede for å bli kjent på stedet. Jeg hadde verken blitt kjent med universitetet eller menneskene jeg skulle studere sammen med, eller noen andre for den del. Altså, jeg ble kjent med den hyperenergiske østerrikeren mens jeg ventet på det forsinkede flyet, men han var jo ikke på det store, skumle universitetet. Det var litt koselig at jeg tilfeldigvis kræsjet inn i Ida 3 ganger den dagen. Men likevel, jeg følte meg ganske alene mens jeg lette etter riktig studentinformasjon.
”Nei, har du ikke meldt deg til undervisning, har du ingen plass ved emnene du har valgt. Da kan du jo bare håpe at gruppene ikke er fulle, så du kan søke restplasser klokka ni i morgen tidlig. Da gjelder første-mann-til-mølla-prinsippet, så vær klar klokka ni. Forresten er nok kursene fulle, nesten alt er fullt i år.” J….a takk for hjelpen og oppmuntringa. Studentweb er vel en siste silingsmekanisme for å sikre seg at de dumme menneskene ikke klarer å bli opptatt på emnene sine og ikke misbruker universitetets ressurser og blir hindret i å få en utdannelse. Jeg gav uttrykk for å være utrolig misfornøyd med svaret jeg fikk, og de som jobbet i studentinformasjonen foreslo at jeg kunne jo ta ex.fac og ex.phil. første semesteret, der var det alltid plass. Da trengte jeg jo bare ett relevant emne for å fylle et fulltidsstudium. Jaja, ex.fac. var det jo planen å ta uansett, og det er jo helt greit å ta ex.phil. første semester, det fantes håp tenkte jeg.
Så stresset jeg rundt for å fikse alt annet som burde fikses på Blindern i noen timer. Studiekort kunne jeg bare glemme, der var køa blitt så lang at alle kølappnumrene var oppbrukt. Semesterkort var det ingen som ante hvem jeg skulle henvende meg til for å få. Studentinformasjonen sendte meg til administrasjonen, som sendte meg til huset ved siden av som sendte meg tilbake til administrasjonen som sendte meg tilbake til huset ved siden av, men denne gangen et annet sted i huset ved siden av, hvor jeg bare måtte stå leeeenge i kø, før jeg fikk dem til å sende et nytt semesterkort (fordi det første var sendt til adressen jeg flytter inn i 1. september).
Den kvelden drev jeg rundt på siden til UiO på nettet. Ganske så sent oppdaget jeg at det stod at til og med ex.phil. var fullt. Jeg var veldig nær ved å miste motet, og jeg fikk ikke sove så mye om natta.
Tirsdag måtte allerede døgnville Oda stå opp klokka fem, fordi jeg tenkte jeg skulle være med på ex.fac.-forelesningen som jeg ennå ikke hadde fått plass på. Jeg toget til Oslo, men måtte jo ut av forelesninga etter en halv time for å skaffe meg en data for å forsøke å søke opptak på emnene ingen andre ville ha. Det var selvfølgelig enklere sagt enn gjort…
For det var det jo andre som hadde tenkt til også, så alle dataene kræsjet, og generelt var det ALTFOR stor pågang på sida, så den var ikke særlig lett å komme inn på. Jeg måtte altså ringe til mamma, gi henne passordet mitt og guide henne gjennom hvordan man meldte seg til undervisning, som jeg egentlig ikke visste selv hvordan man gjorde. For det meste fikk mamma beskjed om at emnene var fulle, så jeg satte meg opp på alt mulig tenkelig og utenkelig, og da snakker vi f. eks. Færøysk og Semantikk og pragmatikk. Jeg meldte meg også til selvstudium i Ex.phil., som altså faktisk var fullt.
Etter at jeg hadde meldt meg opp til så mye som mulig, og satt meg på en del ventelister, anså vi oss som ferdige. Det er mulig å melde seg av, så nå hadde jeg en del merkelige emner å velge mellom. Jeg henvendte meg igjen til studentinformasjonen. Denne gangen ønsket jeg at de skulle fortelle meg hvem som kunne hjelpe meg med å velge de emnene som passet best sammen og de som paset best med det jeg i utgangspunktet hadde forestilt meg. De startet med å gi meg mailadressen til han typen som jeg fikk mailadressen til tidlig i juli, som ikke hadde svart meg før etter at jeg hadde forsøkt å få kontakt i en måned. Jeg sa at den mailadressen var jeg ikke særlig interessert i. Da gav de meg treffetidene hans, som var i dag, ”jammen, så heldig da”, mellom ett og to. Det morsomme var at mens jeg stod der gav de de samme treffetidene til fem andre. Med tanke på at de sannsynligvis hadde gitt enda flere disse treffetidene, sa jeg hadde jeg ikke var særlig interessert i å treffe han mellom ett og to, og DA, DA, skjedde det endelig et lite mirakel. De gav meg navnet til ei dame som satt i femte etasje på Henrik Wergelands hus.
Da jeg hadde funnet Henrik Wergelands hus og kommet meg opp i femte etasje, møtte jeg endelig et koselig menneske på Blindern. Ikke nok med at hun var koselig, hun var tydeligvis i stand til å overstyre datasystemene. Magisk, vil jeg kalle henne. ”Ja, hvilke emner ville du ta da?” ”Grammatikk” ”Hmm, går gruppe 3 greit, det er den som er minst overbooket?” Og plutselig hadde jeg de emnene jeg helst ville ha. Hvorfor kunne de ikke bare gitt meg navnet hennes med en gang? Da hadde jeg sluppet å engste meg og stresse i to dager?
Dagen etter var det ingenting på timeplanen jeg endelig hadde fått. Jeg slapp å dra inn til Oslo, men oppdaget på studentweb at jeg stod i gr 1 i grammatikk. Den kræsjet med noe annet, så nå tenkte jeg at ting ikke gikk bra likevel. Men jeg fant mailadressen til det magiske mennesket i femte etasje på Henrik Wergelands hus og sendte henne en mail. Hun svarte i løpet av minutter, og sa hun hadde fikset det! Jeg trodde knapt mine egne øyne. Jeg kommer til å henvende meg til henne samme hva slags problemer jeg får senere i livet; hun er for utrolig til å være sann!
---
Jeg vurderte nesten å sende henne en mail da jeg mistet mobilen min. Ja, for jeg rotet det til igjen da ting endelig så ut til å gå litt på skinner i livet mitt. Denne gangen kunne jeg virkelig ikke finne på å skylde på andre. Alt var så koselig, for vi hadde vært på infomøte til studentenes esperantoforening. Vi snyltet pizza, og esperanto viste seg å være interessant. Ja, fortsatt bloody sært, men absolutt interessant! Jeg måtte ta en telefon mens vi løp for å rekke det gratis introduksjonskurset i salsa. Vi stakk innom doen, og der hadde jo jeg telefonen i hånda. Jeg fikk den vanvittig gode ideen å forsøke å balansere mobilen på toppen av den runde dorullholderen. Det var bare det at alle de rare tingene som stod på veggen der var langt mer interessante enn mobilen, så den glemte jeg jo, også måtte vi jo løpe for å rekke det introduksjonskurset. Så der lå mobilen min alene og balanserte.
Salsakurset var morsomt, men da jeg begynte å lete etter mobilen min etterpå, var det ikke noe morsomt mer :( Den var ikke i sekken min! Et grufullt minne om at jeg hadde gjort noe så dumt som å få mobilen til å balansere på dorullholderen, fylte hodet mitt et kvart sekund, før jeg løp tilbake på doen. Der var det ingen mobil.
Kjersti og Hilde hjalp meg å få sperret mobilen min, og jeg spurte litt rundt etter mobilen. Alt stengte, det var sent, og jeg måtte komme meg hjem, uten mobilen. Det var både trist og deprimerende.
Hjemme lurte mamma på hvorfor jeg hadde ringt to ganger rett etter seks. Hun hadde ikke rukket å ta telefonen. Siden jeg mistet telefonen klokka seks, var det strålende nyheter. Om noen fant mobilen med en plan om å stjele den, ville de ikke ringe den som stod øverst på anropslista, med nicket mamma, da de fant den. Noen hadde forsøkt å få kontakt med meg eller noen som kjente meg. Og hadde de prøvd det, så hadde de nok heller ikke gitt opp da mamma ikke tok telefonen. Kanskje de hadde levert den til hittegods eller noe.
Neste morgen løp jeg rundt på Blindern på jakt etter et mulig sted å finne mobilen. Og som vanlig ble jeg sendt hit og dit. I administrasjonen sa de jeg skulle gå til teknisk avdeling i biobygningen. Jeg begynner virkelig å bli kjent nå. På teknisk avdeling sa de jeg skulle sende en mail til hittegods. Jeg begynte å få lite tid før ex.fac-forelesningen, og jeg måtte varsle han som eier leiligheten jeg snart skal flytte inn i, om at han ikke kom til å nå meg om han ringte nummeret mitt, som han hadde sagt han skulle gjøre i løpet av formiddagen. Han fortalte meg at han dagen før hadde blitt oppringt av en Frida, som hadde mobilen min. Han hadde til og med nummeret hennes. Jeg fikk nummeret og slo det raskt. ”Dette nummeret er ikke i bruk.” Han hadde fått feil nummer, eller jeg hadde hørt feil… Så nært, så fjernt. Forelesningen startet, men jeg tenkte bare på hvordan jeg kunne komme i kontakt med denne Frida. To timer senere hadde jeg ti minutter fri, som jeg brukte til å sende mail til hittegods. Så var det to timer til som jeg brukte til å fundere på hvordan jeg skulle komme i kontakt med Frida i stedet for det jeg egentlig burde konsentrere meg om. Frida, Frida, Frida, hvor er du? Det var en del annet stress etter de timene, som jeg ikke gidder gå innpå, men etter å ha stresset rundt en halv time, var det tid for å sjekke mailen. Hittegods hadde svart; Frida hadde ikke levert mobilen min til hittegods. Hva gjorde Frida etter å ha ringt mamma og leilighetseieren? Slang hun mobilen min i søpla, heller tvilsomt. Men hva gjorde hun med den da? Jeg hadde spurte i alle butikkene, kafeene osv. ved siden av der jeg mistet den, om ingen hadde levert en funnet mobil, men neida, Frida hadde ikke levert den der. Jeg ville ikke gi opp, tanken på å dra hjem uten en mobil når jeg visste at det var noen som hadde forsøkt å gi meg den tilbake, var uutholdelig. Så jeg ble sittende foran dataen, drive rundt, endte til slutt på facebook, som jeg for øvrig ikke hadde hatt tid til å stikke innom de siste dagene. På tavla mi hadde Ida skrevet: ”Sånn for din egen skyld; ta kontakt. Jeg vet hvor mobilen din er.” Jeg svarte: ”IDA! Jeg er gal etter å finne den! Du står ikke i telefonkatalogen, dust! Aurora svarer ikke, hvem andre har nummeret ditt?” Så fant jeg mammaen til Ida i telefonkatalogen, ringte henne, fikk Idas nummer, og ringte igjen.
Så hvordan visste Ida hvor mobilen min befant seg? Og hvor befant den seg nå? Den befant seg på Idas hybel. Frida hadde nemlig fortsatt nedover anropslista mi, og neste navn var Ida. Ida og Frida hadde funnet ut at de ikke befant seg så langt fra hverandre og at Ida kunne ta vare på telefonen min og gi den tilbake til meg. So that’s the story. Relativt mange mennesker som var innblandet i telefonletinga mi.
Så en stor takk til de som hjalp og forsøkte å hjelpe: Kjersti, Hilde, mamma, mannen på teknisk avdeling, hittegodsmennesket, Christian, Vigdis (mammaen til Ida), Ida og selvfølgelig det ukjente mennesket som etter sigende heter Frida! Kanskje aller mest henne! Kanskje hun er i slekt med det tidligere nevnte magiske mennesket.
---
Så hva har jeg lært av alt rotet mitt? At det i alle fall finnes et og annet koselig menneske på Blindern. Også skal jeg slutte å rote, glemme ting og gjøre andre dumme ting. Generelt slutte å være så innmari dum! Minn meg på det! For jeg er så innmari lei av å være så innmari irritert hele tiden, og jeg er så innmari lei av å bruke så innmari mye energi på å få beholde studieplassen min, klare å være i kontakt med menneskene jeg må være i kontakt med og ikke minst på å komme meg til og fra skolen. Jeg har brukt langt mer energi på de tingene enn på faktisk å lære noe de første to ukene etter studiestart Til tross for det må det sies at jeg føler at jeg har lært mer på de to ukene enn hva jeg vanligvis gjorde i løpet av ett år på videregående. Jeg er helt seriøs! Man får så mye informasjon, som man er nødt til å lære seg ordentlig før neste forelesning for å henge med og skjønne hva de snakker om. Det er ganske herlig!
Noe annet som selvfølgelig er ganske herlig, er at i morgen flytter jeg og Aurora inn i Sannergata, og jeg slipper å pendle mer. Never more stå opp klokka fem om morgenen for å rekke en to timer lang forelesning om vokaler!
Neste gang jeg blogger håper jeg det er om leiligheten. Også håper jeg fokuset er på hvor fin den er, og ikke på hvor mye rot det blir når jeg og Aurora skal skaffe bredbånd, kabel-TV, lage middag selv og vaske klærne våre…
tirsdag, juli 28, 2009
The Lemon Story
This is my lemon story, a very short, cute story, which tells a lot about Ecuador:
I Norge vokser ikke sitroner på trærne, men vi vet at de gjør det. De gjør det laangt borte, for eksempel i Ecuador. Flere ganger i året, vokser det frem pittesmå, grønne babysitroner på trærne i Ecuador. Der henger de ganske lenge og vokser og blir gyllengrønne, nesten gulige. Når de har blitt sånn, kan det hende ecuadorianerne plukker dem ned fra trærne. I dette tilfellet var det faktisk en nordmann som hadde rotet seg hele veien ned til Ecuador, som plukket de gyllengrønne sitronene ned fra de ecuadorianske trærne på farmen til familien til Gabi.
Siden nordmannen ikke var så vant til å plukke sitroner, var hun faktisk så stolt av at hun hadde plukket en pose full med sitroner, at hun måtte ta et skrytebilde:
Heldigvis så kunne man gjøre mer med sitronene enn å ta bilder av dem. Moren til Gabi lagde blant annet deilig, ferskpresset lemonade av dem. Det var veldig nammi! Ikke minst forestilte jeg meg at den sitronpaien hun skulle lage senere på kvelden ville være om mulig, enda deiligere! For hun er nemlig rågod til å lage mat! Dessverre fant jeg aldri ut hvor herlig sitronpaien ville vært, for disse sitronene ble brukt på en annen nyttig, og ganske så ecuadoriansk, måte!
Mamman til Gabi fikk nemlig den geniale ideen å kjøre uten førerkort. Jeg vet ikke hvor bevisst det var, men da hun ble stoppet av politiet, hadde hun i alle fall ikke noe førerkort med seg. Da skulle egentlig politiet i Ecuador ta henne med seg, og hun skulle nok straffes på et vis, men heldigvis, så hadde vi en pose sitroner! Politiet lot det manglende førerkortet gå i glemmeboka i bytte med sitronposen.
Hva kan man ikke bruke sitroner til? Nå har jeg altså vært med å bestikke politiet med nyplukkede sitroner! Det gjør man bare i Ecuador, i alle fall ikke i Norge!
mandag, juli 27, 2009
"A BILD AH WÅHL!"
En annen av Alex' herlige fraser. Blogginnlegget er navnet etter denne frasen fordi jeg har tenkt til å vie så å si hele innlegget til den utrolige tyskeren. Som liker å bygge små murer rundt seg! Hun er nemlig virkelig verdt et studium. Det er utrolig hva hun får til! I Kina ble hun frastjålet tre sykler på en uke! Og i løpet av det siste året har hun kræsjet to biler. Det er utrolig hva slags uhell hun klarer å utsette seg selv for. "All whese accidents!" Reaksjonen hennes på uhellene er også alltid ganske uforutsigbare. Da vi ble frastjålet "alt vi eide", så hun forskrekket ut og sa: "Oh mah gad, mah paracetamols!".
I Ecuador har det ikke vært så mange nestenulykker for Alex' del, bank i bordet, men en nestenulykke er nok nevneverdig.
Vi dro, som jeg nevnte i forrige innlegg, til havet. Jeg har kjempemasse fine bilder, som jeg ikke klarer å legge ut på facebook, MONGOLIDE FACEBOOK! Men uansett var det veldig fint å være der, selv om jeg ikke klarer å vise hvor fint det var på facebook :p Vi lekte masse i bølgene! Det var selvfølgelig kjempegøy! Men bølger kan også være farlige! En dag, mens vi faktisk ikke var så langt ute, kjente jeg at bølgene begynte å dra meg utover, selv om jeg fortsatt kunne stå. Det var ganske ekkelt, og jeg prøvde å komme meg innover mot land, men jeg drev bare lenger ut. Jeg ville si til Alex at vi virkelig måtte prøve alt vi kunne å komme oss inn, men det var litt sent, for hun var langt lenger ute enn meg! Jeg visste ikke om hun var klar over at hun muligens hadde et problem, men det var jeg, og jeg brukte alle kreftene mine på å forsøke å svømme alt jeg kunne med bølgene som slo inn mot stranda, og forsøke å stå imot når de ville dra meg utover. Det var kjempeekkelt! Jeg følte meg helt maktesløs og vurderte sterkt å begynne å skrike etter hjelp. Herre gud, så flaut, tenkte jeg, skrike om hjelp fordi jeg hold tpå å drukne. Nei, jeg måtte forsøke litt til, litt hardere. Og det begynte å fungere, jeg beveget meg i riktig retning. Jeg var såå letta! Da jeg endelig hadde trygg grunn under føttene, speidet jeg etter Alex, som fortsatt var ganske langt der ute. Jeg trengte heldigvis ikke tilkalle hjelp, for Baywatch-folka var allerede på full fart ut mot henne!
Alex Latex
I Ecuador har det ikke vært så mange nestenulykker for Alex' del, bank i bordet, men en nestenulykke er nok nevneverdig.
Vi dro, som jeg nevnte i forrige innlegg, til havet. Jeg har kjempemasse fine bilder, som jeg ikke klarer å legge ut på facebook, MONGOLIDE FACEBOOK! Men uansett var det veldig fint å være der, selv om jeg ikke klarer å vise hvor fint det var på facebook :p Vi lekte masse i bølgene! Det var selvfølgelig kjempegøy! Men bølger kan også være farlige! En dag, mens vi faktisk ikke var så langt ute, kjente jeg at bølgene begynte å dra meg utover, selv om jeg fortsatt kunne stå. Det var ganske ekkelt, og jeg prøvde å komme meg innover mot land, men jeg drev bare lenger ut. Jeg ville si til Alex at vi virkelig måtte prøve alt vi kunne å komme oss inn, men det var litt sent, for hun var langt lenger ute enn meg! Jeg visste ikke om hun var klar over at hun muligens hadde et problem, men det var jeg, og jeg brukte alle kreftene mine på å forsøke å svømme alt jeg kunne med bølgene som slo inn mot stranda, og forsøke å stå imot når de ville dra meg utover. Det var kjempeekkelt! Jeg følte meg helt maktesløs og vurderte sterkt å begynne å skrike etter hjelp. Herre gud, så flaut, tenkte jeg, skrike om hjelp fordi jeg hold tpå å drukne. Nei, jeg måtte forsøke litt til, litt hardere. Og det begynte å fungere, jeg beveget meg i riktig retning. Jeg var såå letta! Da jeg endelig hadde trygg grunn under føttene, speidet jeg etter Alex, som fortsatt var ganske langt der ute. Jeg trengte heldigvis ikke tilkalle hjelp, for Baywatch-folka var allerede på full fart ut mot henne!
Meg og de skumle bølgene
Da Alex ble dratt opp på stranda, måtte vi bare le fordi det hele var så pinlig. Det som også var litt pinlig var da Alex senere på kvelden fikk Gabi til å bestille en "Una Pina Colada without carrots, por favor!"
Ikke helt skjønner jeg hvordan de klarte å få for seg at Pina Coladaene ble servert med gulrøtter, men jeg skjønner definitivt at de eksotiske fruktene her er forvirrende. Pina Coladaene ble servert med en fruktsalat på toppen, og jeg mistenker at det var den avlange papayabiten de tok for å være en gulrot.
Morsomt var det også i går kveld da vi kom tilbake til Quito ganske sent og bestilte pizza. Alex ble direkte pissed, da hun oppdaget at Pepperoni-pizzaen bare hadde masse salami og ikke noe pepperoni-vegetable! Det måtte da være pepperoni på pepperoni-pizzaen! Jeg og Gabi var ganske sikker på at salamien kalles pepporoni, men da ble Alex bare enda surere, for pepperoni er en grønnsak, ikke salami!
Så det får være innleggets siste ord, innlegget som jeg forresten tror er det hundrede blogginnlegget mitt ;): "Pepperoni is a vegetable!" Greetings from the very eastern part of Germany!
Me and Latexita!
torsdag, juli 23, 2009
Ecuador 1
Ecuador. Quito. Nå har jeg vært en uke og en dag i Ecuador, og jeg har enda ikke fått tid til å blogge. Men det ser jeg som positivt! Langt bedre enn første halvdel av sommeren da det ikke skjedde noe, og jeg derfor hadde masser av tid til å blogge, men altså ikke noe interessant å blogge om. Nå har jeg altså noe å blogge om, men litt knapt med tid. Jeg er i Quito igjen, som er Ecuadors hovedstad, og ligger 2800 meter over havet, altså høyere enn Gallepiggen(hvordan skrives det?). Skjønner ikke hvorfor vi maser sånn om de høye norske fjellene når nesten alle andre har høyere fjell enn oss. Quito er ikke akkurat Ecuadors høyeste punkt heller, og byen er omkranset av fjell. Det er kjempeflott.
Man er altså veldig nærme sola når man er i Quito, ikke bare fordi byen ligger høyt, men også fordi den ligger så å si på ekvator. Og den sola er merkbar. Jeg visste man måtte være ekstra forsiktig med sola, men den dagen jeg kom til Ecuador, lå jeg og Gabi og snakket på taket. Det var ikke noe solingsforsøk egentlig, vi bare var der, og tenkte ikke over hvor lenge vi lå der. Vi lå der ikke såå lenge. Under to timer. Da jeg kom ned igjen, så jeg meg i speilet, og til tross for at jeg har solt meg hele sommeren i Norge før jeg dro til Ecuador var de gamle skillene borte. På to timer hadde jeg fått mer farge enn jeg har fått på en halv sommer i Norge (og da tror jeg vi snakker den beste halvparten).
Fargen det er snakk om er selvfølgelig rød. Gabi ble også rød. Bildet under demonstrerer tydelig at den ecuadorianske sola fungerer:
Man er altså veldig nærme sola når man er i Quito, ikke bare fordi byen ligger høyt, men også fordi den ligger så å si på ekvator. Og den sola er merkbar. Jeg visste man måtte være ekstra forsiktig med sola, men den dagen jeg kom til Ecuador, lå jeg og Gabi og snakket på taket. Det var ikke noe solingsforsøk egentlig, vi bare var der, og tenkte ikke over hvor lenge vi lå der. Vi lå der ikke såå lenge. Under to timer. Da jeg kom ned igjen, så jeg meg i speilet, og til tross for at jeg har solt meg hele sommeren i Norge før jeg dro til Ecuador var de gamle skillene borte. På to timer hadde jeg fått mer farge enn jeg har fått på en halv sommer i Norge (og da tror jeg vi snakker den beste halvparten).
Fargen det er snakk om er selvfølgelig rød. Gabi ble også rød. Bildet under demonstrerer tydelig at den ecuadorianske sola fungerer:
Rødt blir til brunt, bare man har tålmodighet. Det har i alle fall jeg alltid trodd. Noen har snakket om flassing, og det har jeg aldri opplevd som noe problem. Ja, jeg flasset etter en helg på Løkholmen i starten av juni, men fargen forsvant ikke av det, og det forble ikke stygt. Men NÅ begynner jeg å skjønne det med flassing, og flassing er IKKE gøy. Det er ikke noe vits med farge om den bare detter av. Dessuten er det ikke noe pent, for jeg har blitt litt flekkete på enkelte kroppsdeler. Men det går nok over med tida. Det har allerede gått over i fjeset, så jeg har trua!
Jeg har vært veldig forsiktig med sola etter den første dagen. Vi har ikke hittil gått inn for å sole oss. Men vi har gjort mange andre ting. Hvor skal man starte? Første kvelden var det Surprise Party for Gabi. Hun hadde bursdag dagen før jeg kom, og jeg spurte selvfølgelig hvordan bursdagen hennes hadde vært da hun tok i mot meg på flyplassen (etter den altfor lange flyturen, med tre mellomlandinger, blant annet en mellomlanding på en karibisk øy jeg aldri har hørt om, og ikke ante hvor befant seg på kartet). Gabi sa at bursdagen hennes ikke hadde vært noe særlig, og at hun rett og slett var skuffa. Det var jo litt trist. Etter at jeg og Gabi hadde solbrent oss og spist lunsj i Quito med lillesøsteren hennes, skulle Gabi vise meg alt av Ecuador på en gang. Lillesøstra hennes gikk rundt og klaget over ta hun var sliten, og jeg var jo litt irritert, for jeg var jo den som skulle være sliten etter ikke å ha sovet på to dager. Men så skjønte jeg hvorfor Isa var så sliten, hun hvisket i øret mitt at vi måtte få Gabi hjem, for der ventet alle vennene hennes som hadde laget et surprise party for henne. Så da ble jeg også med ett plutselig veldig sliten og trøtt. Gabi skjønte ikke hvorfor vi begge plutselig gikk og klaget og ville hjem. Men det gjorde hun jo da vi kom tilbake :)
Jeg har aldri vært med på et ordentlig surprise party, jeg. Det er liksom bare sånn man gjør på TV, så det var jo litt gøy. Og Gabi ble virkelig surprised. Det hadde hun sannsynligvis ikke blitt om festen hadde vært på bursdagen hennes, for i Ecuador lager de nesten alltid surprise partyer for hverandre på bursdagene sine, visstnok.
Så det var gøy, og vennene til Gabi var også veldig gøye, og de danset masse.
Allerede dagen etter dro vi til byen hvor foreldrene og slekta til Gabi bor, Ibarra. Der har vi vært for det meste siden.
Noen dager etter at jeg kom dro vi til Quito for å hente Tze Tzerman. Som dessverre ikke slo til med favorittreplikken: ”Oh, mah gahd!” (uttalt med sterk tysk aksent!) da vi møtte henne med ballonger på flyplassen. Heldigvis fikk hun sagt det minst åtte ganger de neste ti minuttene, så skuffelsen gikk over :)
For å hente Alex kjørte vi i to timer for å komme til Quito, og så to timer for å komme oss tilbake til Ibarra. Men det er ikke så ille som det høres ut, for det er faktisk kjempeflott å kjøre rundt i Andesfjellene! Det har vi generelt gjort mye. Vi har vært på dagsturer. Vi var i Otavallo og handlet på Latin-Amerikas største indianermarked, og i går dro vi på båttur på en litt spesiell sjø. Sjøen ligger i krateret på en fortsatt aktiv vulkan, og den ligger 3000 meter over havet. Der tok vi masse bilder, og det har vi også generelt gjort hele tida. For det er så masse fint å ta bilder av her.
Vi har tatt masse bilder, vi har smurt oss inn med masse aloe vera og solkrem og vi har klemt mange mennesker. Jeg er sikker på at vi har brukt halvparten av tida siden jeg kom hit på de tre tingene: Fotografere, smøre oss inn og klemme.
Ecuadorianere ELSKER nemlig å klemme. De klemmer hele tiden. Også kysser de gjerne også. Både når de møter folk de ikke kjenner og folk de kjenner. De må også klemme før de går fra hverandre. Selv når jeg møter tanta og onkelen til Gabi på supermarkedet, må jeg klemme dem først når vi møter dem, og så to minutter senere må jeg klemme dem begge igjen når vi går fra dem. Detter er rart. Og jeg synes det virker veldig unødvendig. Ikke er minst er det tidkrevende når det er mange til stede. I går var det et slags minislektstreff. Selvfølgelig måtte jeg klemme alle de sikkert 20 fremmede menneskene da jeg kom, og så igjen da vi skulle gå. Og da vi skulle gå, så var det jo ingen som kom seg av gårde, for først så klemte de et par stykker, også begynte de jo å snakke med de par stykkene, så hadde det gått så mye tid at de måtte klemme dem igjen. Og så gjentok det der seg med de neste to som ble klemt. Da tok det selvfølgelig en del tid før alle hadde fått klemt alle (meg inkludert).
Ting tar generelt tid i Ecuador. De har et utrolig avslappet forhold til tid. I Kina kom jo Gabi konsekvent senere enn meg til kinesisktimene hver dag, og det sier litt! I min guidebok står det at tregheten koster Ecuador 724 milliarder i året! De gjennomførte visst en nasjonal punktlighetskampanje. Det virker ikke som den har forandret tilstandene så altfor mye, men guideboka hevder at i alle fall presidenten sluttet å komme 2-4 timer for sent til møtene sine :p
Ting er litt ineffektivt når man også er så sosialt avhengig som ecuadorianere er. Det virker som de ikke klarer å dra på butikken for å kjøpe smør og melk, uten å invitere med seg hele slekta og familien. Så om en i familien skal på butikken, må vedkommende meddele alle de andre familiemedlemmene at det er en forestående butikktur i gjære. Da synes sannsynligvis halve familien det hadde vært koselig å være med. Dessverre så driver gjerne den halvdelen av familien med noe, så da må de vente på hverandre, til alle er ferdig med alt de skal gjøre, før de kan dra på butikken.
Slik er det også med venner. Det holder ikke å få med seg en venn ut for å drikke kaffe, om ikke annet må man ha forsikret seg om at man i alle fall har invitert med alle på hele telefonlista si, før man kan dra. Sannsynligvis er det et par på telefonlista som ikke kan før om en halv time (og når ecuadorianere sier en halv time mener de 1-2, så vidt jeg har begynt å skjønne språket deres), så da må de ventes på. Og det tar alt og alle helt med ro. Det er både irriterende og litt herlig :D
Så jeg har møtt masse familie og venner. Og familien og vennene til Gabi er kjempeherlige. Ganske mange snakker til og med bra engelsk. Det er kjempemorsomt å møte alle de menneskene som Gabi snakket så masse om i Kina. Ikke minst spise all den maten, drikke all den juicen av eksotiske frukter og se alle stedene hun snakket om.
Favorittene mine er nok de ferskpressa juicene av frukter jeg aldri har hørt om, som tree tomato-juice, og besøket på farmen. Familiens sukkerplantasjegård, ligger i en herlig grønn dal ikke langt fra Ibarra. Der var det ikke bare sukkerplanter, men også lime, appelsiner, sitroner, kaffebønner og tusenvis av andre ting. Sett at de har tusen morsomme planter på gården, hadde jeg hørt om sånn ca. ti av dem :p Jeg gleder meg til å legge ut bilder fra gården så folk kan se på facebook. Der var det så nydelig!
Helst vil jeg legge ut alle bildene fra Ecuador. Jeg driver og legger inn de over tusen bildene jeg alt har tatt, på dataen. Noe sier meg at jeg ikke kommer til å gidde å laste opp alle dem på facebook, men det blir så vanskelig å velge. Akkurat nå skjønner jeg verken hvordan jeg skal få lastet opp noe på facebook eller blogget, for jeg får ikke kontakt med internetten. Det funka sist jeg prøvde. Så det er litt kjett. Håper jeg klarer å få til en slags internettilkobling i kveld, for i morgen tidlig (visstnok klokka fem, men når ecuadorianere sier fem, mener de sikkert 6-7) drar vi til havet. Der skal vi være i tre-fire dager. Så jeg skulle gjerne kommet meg på nett, for der er det end el som skal ordnes og sjekkes.
Vamos a la playa! :D :D
Det er spansk og betyr at vi skal dra på stranda :p Men de sier bamos, ikke vamos. De dumme ecuadorianerne kan ikke skille mellom V og B, og sliter også med R og L :p Uansett skal jeg bruke høyere solfaktor enn jeg har brukt noen gang tidligere når vi kommer dit!
Hilsen fra ei flekkete jente i Ecuador :p
søndag, juli 05, 2009
Generell sommeroppdatering =D
Og der hadde det gått laaaang, lang tid siden sist jeg blogget. Men jeg har ikke gitt opp bloggen, neida. For jeg kommer sterkere tilbake enn noen gang, kanskje, det får vi se på, tror jeg. Men nå skal jeg blogge igjen. Siden jeg ikke føler jeg har noe spesielt på hjertet akkurat nå, tenkte jeg at jeg kunne skrive litt om alt som skjer i sommer.
Eller kanskje alt som ikke skjer, for det skjer ikke så mye. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer jobb, så jeg kunne bytte all den tida jeg har til overs mot litt penger, men på den annen side har det vært veldig deilig å ikke ha noe å gjøre i det fine været. Så for det meste har jeg gjort ingenting i sommer. Med ingenting mener jeg ting som å sitte og glane i dataskjermen, på alle de håpløse tv-programmene som går på TV, henge i blomsterbutikken på CC, ligge i sola, høre på radio til jeg får gnagsår i øra, lese, høre enda litt mer på radio, så gnagsårene blir blodige, fundere på hva jeg skal spise og hvordan det lages, gjøre et halvveis forsøk på å lære spansk, sove masse, sitte oppe om natta og gjøre enda litt mer av ingenting.
Jeg har også gjort et par ting som er litt mer nevneverdig. Jeg feiret bursdagen til Yvonne i Odalen :) Jeg fant ut at ikke alle odølinger liker å snakke om at de har hår i rumpa. Faktisk virker det som hun ene odølingen jeg har møtt tidligere, er unntaket;) Det odølinger derimot liker, er tequila, hester, hunder, chinchillaer, å kjøre hverandre rundt i møkkatrillebårer, bading og grillmat. Summa summarum er odølinger veldig bra folk!
Nevneverdig er vel også oppkjøringa mi. Jeg var faktisk ganske sikker på at jeg kom til å stryke glatt, forhåpentligvis med stil og uten å ta livet av meg selv og/eller sensoren. Eller tilfeldig forbipasserende myke trafikanter. Foreldrene mine hadde stukket fra meg da jeg trengte dem som mest til øvingskjøring, så troa på meg selv var ganske lav, til tross for at kjørelæreren endelig begynte å rose meg den siste kjøretimen. Jeg er ganske sikker på at han plutselig hadde så tro på meg kun for å få opp selvtilliten min, så jeg i alle fall hadde nok tro på meg selv til å gjennomføre oppkjøringa. Innerste inne var vi nok begge like sikre på at jeg kom til stryke. Det var nok en grunn til at han plutselig fikk ryddet tid til dobbelttimer dagen før og på oppkjøringsdagen. De var sårt trengt, og det er ganske flaut med tanke på hvor mange kjøretimer jeg har hatt. Nei, jeg har ikke turt å telle :p
Uansett var ikke oppkjøringa så ille som jeg forestilte meg den ville bli. I alle fall var ikke sensoren så ille. Han var en smilende, gammel mann som egentlig kunne vært pensjonist. Han startet med å si at dette skulle nok gå bra, for han var så snill :) Også var han veldig glad i å snakke, og det var første gang jeg selv har klart å snakke mens jeg kjører. Jeg startet fantastisk bra; det første jeg gjorde var å vri om nøkkelen og kvele motoren, i nedoverbakke! ”Jaja, det her går jo så det suser det!” kommenterte jeg da. Den snille mannen sa bare at det var jo bare å prøve igjen det, også gikk det veldig bra, ganske lenge. Han hadde lært seg finsk bare for gøy! Det er jo ganske spesielt. Også torde jeg å kjøre forbi en moped, og det gikk helt fint. Jeg hadde også den mest elegante motorveipåkjøringa jeg har hatt noen sinne, til tross for at det var masse biler på veien ;) Også snakka vi om trafikksikkerhet, og egentlig tror jeg det var da jeg sikra meg førerkortet. Det var i alle fall ikke på grunn av den mindre elegante motorveiavkjøringa mi :p Jeg kjørte av, og det gikk i og for seg bra, det var bare at da jeg kom til krysset og skulle svinge til venstre på veien til Ottestad gikk det litt dårlig. Jeg så jo til høyre og venstre. Det var ingen til høyre, men en svær tankbil som kom fra venstre. Jeg tenkte at, æsj, nå må jeg vente på den, men så bare svingte den av. Og jeg tenkte: Yess, nå er det bare å komme seg effektivt inn på veien før det kommer noen andre biler. Det var bare det at akkurat da så kom det allerede en bil, fra høyre. Plutselig var det biler som kom fra høyre. Hvorfor så jeg ikke dit? Heldigvis gjorde sensor det og bremset. Den bilen kom veldig fort, jeg ble jo helt shaky, men tråkket også på bremsen. Da sensor slapp opp, kjente han at jeg selv bremset, og han sa til slutt at hadde ikke foten min vært der da, hadde han strøket meg. Så det var veldig close, det der. Det siste stykket tilbake var jeg ikke i så veldig strålende humør selv om sensor holdt humøret oppe. Jeg tror nok at de fleste andre ville ment at den siste feilen min var så grov at den ville være en, som han sa, ”avgjørende feil”. Men han lot den så vidt passere fordi jeg ellers kjørte så trygt. Han skrev på det arket at kjøremåten i dag var trygg nok. Den dagen var kjøremåten min trygg nok.
Så da hoppet jeg nesten i taket av glede over at ingen skulle tvinge meg til å kjøre bil igjen. At jeg ikke trengte kjøre mer bil. Bilkjøring er jo dødskjedelig, og jeg antar at alle andre er enige med meg i det, og at de som gidder å lese bloggen min nå er døkjee fordi jeg har snakket så mye om bilkjøring. Likevel må jeg si litt mer om bilkjøring. For plutselig i går så viste det seg at bilkjøring ikke var såå kjedelig likevel. Tina fikk nemlig overtalt meg til å kjøre henne til Gjøvik fordi det var viktig å holde ved like det jeg faktisk har lært. Å ha Tina i bilen, tenkte jeg, kunne bli enda verre enn en sensor på oppkjøring. Tina er jo dønn ærlig, også er hun litt hysterisk, spesielt når det kommer til bilkjøring. Før vi kom oss inn i bilen hadde vi klart å stresse hverandre maksimalt opp, og Tina gjorde det helt klart at å sitte på med meg var vanskelig og at jeg derfor måtte oppføre meg pent mot henne. Hvis ikke ville hun få et hysterisk anfall. Jeg hadde jo tenkt å si det samme til henne, det var jo tross alt jeg som skulle kjøre, og derfor jeg som ikke burde få hysteriske anfall. Så kjørte vi, og Tina var ikke sur på meg for kjøringa én eneste gang! Og ikke hadde vi noen ulykker, ikke engang noen nestenulykker! Jeg ble så glad! Det var jo ikke skummelt å kjøre. Jeg klarte til og med å parkere på p-plassen på CCGjøvik. Etterpå fant vi et sted langs Mjøsa for å grille. Da kosa vi oss, da :D:D:D (uttalt med overdreven innlevelse og et sykt smil om munnen, ja, den var litt intern). Uansett ble jeg glad av å kjøre. Til og med det lille stykket jeg kjørte helt alene, uten Tina. Fint å kjøre rundt i bilen og høre på musikk. Kanskje det ligger en liten rånerspire et sted langt inni meg og gror?
Akkurat den følelsen av en groende rånerspire gjør ikke at jeg føler meg særlig moden og voksen, men bortsett fra den, så gjør denne kjøre helt alene-opplevelsen at jeg føler meg skremmende stor og voksen. Det er generelt en kremmende følelse jeg har strevd med hele sommeren. Tidligere har den vært litt morsom, som da jeg helt på egenhånd kom meg fra den ene enden av Beijing til den andre, alene, for å stemme på den norske ambassaden. Når man stemmer er man stor. Men nå er det ikke så gøy lenger. For nå er alle tegnene på at jeg er voksen der. Hallo, jeg er 20!! Jeg er ikke tenåring engang! Da jeg var liten, var jo 20-åringer per def voksne. For ikke å snakke om at jeg har vært russ og er ferdig med videregående. Da er man voksen da! Da hjelper det pent lite at jeg ikke er konfirmert :p Eller at jeg ennå ikke har fornavn punktum etternavn som e-mailadresse. Det var en fin definisjon på å være voksen, jeg og Mari kom opp med. Men jeg tror ikke den stemmer, for mari har en voksen e-mailadresse uten å være spesielt voksen (maris ord). Så, jeg er voksen.
Jeg er faktisk plutselig så voksen at jeg må passe på meg selv. Jeg må finne på hva jeg skal spise selv, lage det selv og i blant til og med vaske opp. I sommer har jeg nemlig lært meg både vaskemaskina og oppvaskmaskina. Jeg har hengt klærne mine til tørk og laget fisk til middag! Jeg har luftet, vannet blomster, låst dører og tatt ut kontakter når jeg har trodd det skal begynne å tordne. Gud, så voksen og ansvarlig man plutselig ble over natta. Gud, så kjedelig det er å være voksen. Jeg har gått rundt og gledet meg til mamma og pappa skal komme hjem igjen, så jeg slipper å være mer voksen, men så kom jeg på det, at når mamma og pappa kommer hjem er det tre dager til jeg drar til Ecuador, og når jeg kommer hjem derfra, flytter jeg! UÆÆÆ! Som basically betyr at jeg må fortsette å være voksen resten av livet. Tanken er lite fristende.
Det til tross for at jeg flytter til en veldig fin leilighet på Grünerløkka, som jeg skal dele med Aurora, om hun kommer inn i Oslo. Om det ikke blir så morsomt å være voksen, forestiller jeg meg at forutsetningene likevel ikke kunne være bedre enn om man deler en fin leilighet på Grünerløkka med Aurora :) Den leiligheten håper jeg at jeg kommer tilbake til i et senere innlegg når Aurora har kommet inn i Oslo ;)
Uansett er det flere grunner enn at jeg er lei av å være voksen, til at jeg gleder meg til familien min kommer tilbake. Én grunn er jo at det faktisk er ganske ensomt å gå rundt i det store huset med den en gang så fine hagen, alene, dag og natt. Gud, så trist det er i blant! En annen grunn er jo den en gang så fine hagen, som altså ikke er så fin lenger. Jeg vanner og vanner, og blomstene bare visner mer og mer! Det er så trist! Jeg innbiller meg at mamma er den eneste som med mirakuløse, grønne mammafingre kan gjenopplive hagen. Alternativet måtte være om det begynte å regne nå, og regnet sammenhengen i tre uker. Du kan si det sånn at jeg er i stand til å glede meg over værskiftet selv om jeg gjerne skulle solt meg litt mer ;) Jeg savner altså faktisk litt mer regn! Den lille skuren tidligere i dag var en pingleskur. Himmelen må åpne seg! Hadde det ikke vært litt koselig med litt lyn og torden også, så kan man sitte inne og drikke kakao og se på det livgivende regnet og ha det koselig :)
Nå har jeg sagt mye om ingenting, enda en gang. Håper bloggoppdateringa mi var bra nok tidsfordriv på en grå sommersøndag ;) Har tenkt til å komme opp med mye tidsfordriv i bloggform resten av sommeren. Jeg skal i alle fall blogge om Ecuador! Gleder meg så sinnsykt! I dag er det 8 dager til jeg drar :D
Eller kanskje alt som ikke skjer, for det skjer ikke så mye. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer jobb, så jeg kunne bytte all den tida jeg har til overs mot litt penger, men på den annen side har det vært veldig deilig å ikke ha noe å gjøre i det fine været. Så for det meste har jeg gjort ingenting i sommer. Med ingenting mener jeg ting som å sitte og glane i dataskjermen, på alle de håpløse tv-programmene som går på TV, henge i blomsterbutikken på CC, ligge i sola, høre på radio til jeg får gnagsår i øra, lese, høre enda litt mer på radio, så gnagsårene blir blodige, fundere på hva jeg skal spise og hvordan det lages, gjøre et halvveis forsøk på å lære spansk, sove masse, sitte oppe om natta og gjøre enda litt mer av ingenting.
Jeg har også gjort et par ting som er litt mer nevneverdig. Jeg feiret bursdagen til Yvonne i Odalen :) Jeg fant ut at ikke alle odølinger liker å snakke om at de har hår i rumpa. Faktisk virker det som hun ene odølingen jeg har møtt tidligere, er unntaket;) Det odølinger derimot liker, er tequila, hester, hunder, chinchillaer, å kjøre hverandre rundt i møkkatrillebårer, bading og grillmat. Summa summarum er odølinger veldig bra folk!
Nevneverdig er vel også oppkjøringa mi. Jeg var faktisk ganske sikker på at jeg kom til å stryke glatt, forhåpentligvis med stil og uten å ta livet av meg selv og/eller sensoren. Eller tilfeldig forbipasserende myke trafikanter. Foreldrene mine hadde stukket fra meg da jeg trengte dem som mest til øvingskjøring, så troa på meg selv var ganske lav, til tross for at kjørelæreren endelig begynte å rose meg den siste kjøretimen. Jeg er ganske sikker på at han plutselig hadde så tro på meg kun for å få opp selvtilliten min, så jeg i alle fall hadde nok tro på meg selv til å gjennomføre oppkjøringa. Innerste inne var vi nok begge like sikre på at jeg kom til stryke. Det var nok en grunn til at han plutselig fikk ryddet tid til dobbelttimer dagen før og på oppkjøringsdagen. De var sårt trengt, og det er ganske flaut med tanke på hvor mange kjøretimer jeg har hatt. Nei, jeg har ikke turt å telle :p
Uansett var ikke oppkjøringa så ille som jeg forestilte meg den ville bli. I alle fall var ikke sensoren så ille. Han var en smilende, gammel mann som egentlig kunne vært pensjonist. Han startet med å si at dette skulle nok gå bra, for han var så snill :) Også var han veldig glad i å snakke, og det var første gang jeg selv har klart å snakke mens jeg kjører. Jeg startet fantastisk bra; det første jeg gjorde var å vri om nøkkelen og kvele motoren, i nedoverbakke! ”Jaja, det her går jo så det suser det!” kommenterte jeg da. Den snille mannen sa bare at det var jo bare å prøve igjen det, også gikk det veldig bra, ganske lenge. Han hadde lært seg finsk bare for gøy! Det er jo ganske spesielt. Også torde jeg å kjøre forbi en moped, og det gikk helt fint. Jeg hadde også den mest elegante motorveipåkjøringa jeg har hatt noen sinne, til tross for at det var masse biler på veien ;) Også snakka vi om trafikksikkerhet, og egentlig tror jeg det var da jeg sikra meg førerkortet. Det var i alle fall ikke på grunn av den mindre elegante motorveiavkjøringa mi :p Jeg kjørte av, og det gikk i og for seg bra, det var bare at da jeg kom til krysset og skulle svinge til venstre på veien til Ottestad gikk det litt dårlig. Jeg så jo til høyre og venstre. Det var ingen til høyre, men en svær tankbil som kom fra venstre. Jeg tenkte at, æsj, nå må jeg vente på den, men så bare svingte den av. Og jeg tenkte: Yess, nå er det bare å komme seg effektivt inn på veien før det kommer noen andre biler. Det var bare det at akkurat da så kom det allerede en bil, fra høyre. Plutselig var det biler som kom fra høyre. Hvorfor så jeg ikke dit? Heldigvis gjorde sensor det og bremset. Den bilen kom veldig fort, jeg ble jo helt shaky, men tråkket også på bremsen. Da sensor slapp opp, kjente han at jeg selv bremset, og han sa til slutt at hadde ikke foten min vært der da, hadde han strøket meg. Så det var veldig close, det der. Det siste stykket tilbake var jeg ikke i så veldig strålende humør selv om sensor holdt humøret oppe. Jeg tror nok at de fleste andre ville ment at den siste feilen min var så grov at den ville være en, som han sa, ”avgjørende feil”. Men han lot den så vidt passere fordi jeg ellers kjørte så trygt. Han skrev på det arket at kjøremåten i dag var trygg nok. Den dagen var kjøremåten min trygg nok.
Så da hoppet jeg nesten i taket av glede over at ingen skulle tvinge meg til å kjøre bil igjen. At jeg ikke trengte kjøre mer bil. Bilkjøring er jo dødskjedelig, og jeg antar at alle andre er enige med meg i det, og at de som gidder å lese bloggen min nå er døkjee fordi jeg har snakket så mye om bilkjøring. Likevel må jeg si litt mer om bilkjøring. For plutselig i går så viste det seg at bilkjøring ikke var såå kjedelig likevel. Tina fikk nemlig overtalt meg til å kjøre henne til Gjøvik fordi det var viktig å holde ved like det jeg faktisk har lært. Å ha Tina i bilen, tenkte jeg, kunne bli enda verre enn en sensor på oppkjøring. Tina er jo dønn ærlig, også er hun litt hysterisk, spesielt når det kommer til bilkjøring. Før vi kom oss inn i bilen hadde vi klart å stresse hverandre maksimalt opp, og Tina gjorde det helt klart at å sitte på med meg var vanskelig og at jeg derfor måtte oppføre meg pent mot henne. Hvis ikke ville hun få et hysterisk anfall. Jeg hadde jo tenkt å si det samme til henne, det var jo tross alt jeg som skulle kjøre, og derfor jeg som ikke burde få hysteriske anfall. Så kjørte vi, og Tina var ikke sur på meg for kjøringa én eneste gang! Og ikke hadde vi noen ulykker, ikke engang noen nestenulykker! Jeg ble så glad! Det var jo ikke skummelt å kjøre. Jeg klarte til og med å parkere på p-plassen på CCGjøvik. Etterpå fant vi et sted langs Mjøsa for å grille. Da kosa vi oss, da :D:D:D (uttalt med overdreven innlevelse og et sykt smil om munnen, ja, den var litt intern). Uansett ble jeg glad av å kjøre. Til og med det lille stykket jeg kjørte helt alene, uten Tina. Fint å kjøre rundt i bilen og høre på musikk. Kanskje det ligger en liten rånerspire et sted langt inni meg og gror?
Akkurat den følelsen av en groende rånerspire gjør ikke at jeg føler meg særlig moden og voksen, men bortsett fra den, så gjør denne kjøre helt alene-opplevelsen at jeg føler meg skremmende stor og voksen. Det er generelt en kremmende følelse jeg har strevd med hele sommeren. Tidligere har den vært litt morsom, som da jeg helt på egenhånd kom meg fra den ene enden av Beijing til den andre, alene, for å stemme på den norske ambassaden. Når man stemmer er man stor. Men nå er det ikke så gøy lenger. For nå er alle tegnene på at jeg er voksen der. Hallo, jeg er 20!! Jeg er ikke tenåring engang! Da jeg var liten, var jo 20-åringer per def voksne. For ikke å snakke om at jeg har vært russ og er ferdig med videregående. Da er man voksen da! Da hjelper det pent lite at jeg ikke er konfirmert :p Eller at jeg ennå ikke har fornavn punktum etternavn som e-mailadresse. Det var en fin definisjon på å være voksen, jeg og Mari kom opp med. Men jeg tror ikke den stemmer, for mari har en voksen e-mailadresse uten å være spesielt voksen (maris ord). Så, jeg er voksen.
Jeg er faktisk plutselig så voksen at jeg må passe på meg selv. Jeg må finne på hva jeg skal spise selv, lage det selv og i blant til og med vaske opp. I sommer har jeg nemlig lært meg både vaskemaskina og oppvaskmaskina. Jeg har hengt klærne mine til tørk og laget fisk til middag! Jeg har luftet, vannet blomster, låst dører og tatt ut kontakter når jeg har trodd det skal begynne å tordne. Gud, så voksen og ansvarlig man plutselig ble over natta. Gud, så kjedelig det er å være voksen. Jeg har gått rundt og gledet meg til mamma og pappa skal komme hjem igjen, så jeg slipper å være mer voksen, men så kom jeg på det, at når mamma og pappa kommer hjem er det tre dager til jeg drar til Ecuador, og når jeg kommer hjem derfra, flytter jeg! UÆÆÆ! Som basically betyr at jeg må fortsette å være voksen resten av livet. Tanken er lite fristende.
Det til tross for at jeg flytter til en veldig fin leilighet på Grünerløkka, som jeg skal dele med Aurora, om hun kommer inn i Oslo. Om det ikke blir så morsomt å være voksen, forestiller jeg meg at forutsetningene likevel ikke kunne være bedre enn om man deler en fin leilighet på Grünerløkka med Aurora :) Den leiligheten håper jeg at jeg kommer tilbake til i et senere innlegg når Aurora har kommet inn i Oslo ;)
Uansett er det flere grunner enn at jeg er lei av å være voksen, til at jeg gleder meg til familien min kommer tilbake. Én grunn er jo at det faktisk er ganske ensomt å gå rundt i det store huset med den en gang så fine hagen, alene, dag og natt. Gud, så trist det er i blant! En annen grunn er jo den en gang så fine hagen, som altså ikke er så fin lenger. Jeg vanner og vanner, og blomstene bare visner mer og mer! Det er så trist! Jeg innbiller meg at mamma er den eneste som med mirakuløse, grønne mammafingre kan gjenopplive hagen. Alternativet måtte være om det begynte å regne nå, og regnet sammenhengen i tre uker. Du kan si det sånn at jeg er i stand til å glede meg over værskiftet selv om jeg gjerne skulle solt meg litt mer ;) Jeg savner altså faktisk litt mer regn! Den lille skuren tidligere i dag var en pingleskur. Himmelen må åpne seg! Hadde det ikke vært litt koselig med litt lyn og torden også, så kan man sitte inne og drikke kakao og se på det livgivende regnet og ha det koselig :)
Nå har jeg sagt mye om ingenting, enda en gang. Håper bloggoppdateringa mi var bra nok tidsfordriv på en grå sommersøndag ;) Har tenkt til å komme opp med mye tidsfordriv i bloggform resten av sommeren. Jeg skal i alle fall blogge om Ecuador! Gleder meg så sinnsykt! I dag er det 8 dager til jeg drar :D
mandag, mai 04, 2009
4. mai og hvorfor historie er et så viktig fag
I år har jeg hatt masse historie på skolen. Historie er et morsomt fag, i alle fall iblant. Det gjør at man klarer å se sammenhenger og skjønner hvorfor verden er som den er. For litt siden jobbet jeg med en oppgave om andre verdenskrig, og jeg tror at om jeg hadde jobbet med den oppgaven for litt over ett år siden, så ville jeg ikke blitt frastjålet så å si alt jeg eide for ett år siden.
Ja, for i dag, fjerde mai, merk dere datoen, er det ett år siden den skjebnesvangre natta ( http://udduddudda.blogspot.com/search?q=kakemonstrene+som+ble+robbet ) da jeg, alex og Gabi ble frastjålet bagene våre. Katastrofal hendelse, som jeg ville gjort hva som helst for å unngå. Tingen er at jeg tror vi kunne unngått det hele om vi hadde hatt noe bedre historiekunnskaper. For da jeg satte meg inn i Versaillesfreden, så jeg uante sammenhenger. Ja vel at vi lærte at Versaillestraktaten er hovedårsaken til andre verdenskrig, en annen ting er det at Versaillestraktaten er årsaken til at vi ble frastjålet veskene våre for et år siden.
Så hvorfor har Versaillestraktaten noe som helst med et veskerobberi i Kina 4. mai 2008 å gjøre?
Jeg elsker tilfeldigheter som gjør at verden ikke virker som en tilfeldighet lenger!
Her mistet vi bagene våre:
Ja, dette er det berømte røde monumentet. Qingdaos største stolthet, eller i alle fall nest største. Førsteplassen blir selvfølgelig kapret av Tsingtao-ølet. Uansett bør man ikke klatre i det røde monumentet, spesielt ikke etter et par Tsingtao eller midt på natta. Som dere vet var vi så dumme. Mens vi var der oppe og følte oss som dronninger av hele verden, eller i alle fall Qindao, kom jeg på hva som var navnet på plassen rundt monumentet. Jeg syntes det var hysterisk morsomt at vi klatret i monumentet på The 4th of May square nettopp natta den fjerde mai. Dette kunne da ikke være tilfeldig?
Grunnet plassens navn kommer jeg aldri til å glemme hvilken dato veskerobberiet fant sted. Det slo meg aldri å finne ut hva datoen fjerde mai betyr for kineserne, og hvorfor de kunne finne på å kalle opp en plass etter den.
Det slo meg altså ikke før jeg satt bøyd over historiebøkene, eller egentlig wikipedia. Jeg syntes det var interessant at Kina var det eneste landet som nektet å underskrive avtalen. Det skyldtes Shandong-problemet. Shandong var jo interessant, tenkte jeg, for i Shandong ligger jo Qingdao som jeg har blitt så glad i. Jeg leste mer om Shandong-problemet. Versaillestraktaten ville gi tysk eiendom og overherredømme over Shandong og Qingdao til Japan. De straffet Tyskland, men kineserne syntes det var fryktelig dårlig gjort at deres land skulle bli gitt til Japan og at de selv ikke skulle få kontroll. 4. mai startet det voldsomme protester blant studenter i Beijing. Det var starten på den anti-imperialistiske, nasjonalistiske 4.mai-bevegelsen.
4. mai-bevegelsens tanker var nok med å påvirke kinas tidligere fiendtlige holdninger til utlandet og utlendinger.
Dere ser hvor jeg vil hen nå? Hvor dumme er man ikke når man som utlendinger oppfører seg såå uansvarlige fjerde mai på fjerde mai-plassen? Da må man nesten regne med bråk…
Hadde historiekunnskapene mine vært bedre ville jeg nok ikke oppført meg så provoserende overfor kineserne og ville nok ikke mistet veska, pengene, mp3-spilleren, billettene, brillene, mobilen og ordboka mi…
Moralen i dette innlegget er altså at man må jobbe ordentlig med historie på skolen, sånn at man ser de store sammenhengene og ikke blir frastjålet tingene sine.
(Det er også et generelt tips å ikke klatre på store røde monumenter eller andre turistattraksjoner midt på natta, eller ta med seg alle verdisakene sine ut på byen i veska, i alle fall ikke med mindre man tviholder på veska hele tiden…)
Ja, for i dag, fjerde mai, merk dere datoen, er det ett år siden den skjebnesvangre natta ( http://udduddudda.blogspot.com/search?q=kakemonstrene+som+ble+robbet ) da jeg, alex og Gabi ble frastjålet bagene våre. Katastrofal hendelse, som jeg ville gjort hva som helst for å unngå. Tingen er at jeg tror vi kunne unngått det hele om vi hadde hatt noe bedre historiekunnskaper. For da jeg satte meg inn i Versaillesfreden, så jeg uante sammenhenger. Ja vel at vi lærte at Versaillestraktaten er hovedårsaken til andre verdenskrig, en annen ting er det at Versaillestraktaten er årsaken til at vi ble frastjålet veskene våre for et år siden.
Så hvorfor har Versaillestraktaten noe som helst med et veskerobberi i Kina 4. mai 2008 å gjøre?
Jeg elsker tilfeldigheter som gjør at verden ikke virker som en tilfeldighet lenger!
Her mistet vi bagene våre:
Ja, dette er det berømte røde monumentet. Qingdaos største stolthet, eller i alle fall nest største. Førsteplassen blir selvfølgelig kapret av Tsingtao-ølet. Uansett bør man ikke klatre i det røde monumentet, spesielt ikke etter et par Tsingtao eller midt på natta. Som dere vet var vi så dumme. Mens vi var der oppe og følte oss som dronninger av hele verden, eller i alle fall Qindao, kom jeg på hva som var navnet på plassen rundt monumentet. Jeg syntes det var hysterisk morsomt at vi klatret i monumentet på The 4th of May square nettopp natta den fjerde mai. Dette kunne da ikke være tilfeldig?
Grunnet plassens navn kommer jeg aldri til å glemme hvilken dato veskerobberiet fant sted. Det slo meg aldri å finne ut hva datoen fjerde mai betyr for kineserne, og hvorfor de kunne finne på å kalle opp en plass etter den.
Det slo meg altså ikke før jeg satt bøyd over historiebøkene, eller egentlig wikipedia. Jeg syntes det var interessant at Kina var det eneste landet som nektet å underskrive avtalen. Det skyldtes Shandong-problemet. Shandong var jo interessant, tenkte jeg, for i Shandong ligger jo Qingdao som jeg har blitt så glad i. Jeg leste mer om Shandong-problemet. Versaillestraktaten ville gi tysk eiendom og overherredømme over Shandong og Qingdao til Japan. De straffet Tyskland, men kineserne syntes det var fryktelig dårlig gjort at deres land skulle bli gitt til Japan og at de selv ikke skulle få kontroll. 4. mai startet det voldsomme protester blant studenter i Beijing. Det var starten på den anti-imperialistiske, nasjonalistiske 4.mai-bevegelsen.
4. mai-bevegelsens tanker var nok med å påvirke kinas tidligere fiendtlige holdninger til utlandet og utlendinger.
Dere ser hvor jeg vil hen nå? Hvor dumme er man ikke når man som utlendinger oppfører seg såå uansvarlige fjerde mai på fjerde mai-plassen? Da må man nesten regne med bråk…
Hadde historiekunnskapene mine vært bedre ville jeg nok ikke oppført meg så provoserende overfor kineserne og ville nok ikke mistet veska, pengene, mp3-spilleren, billettene, brillene, mobilen og ordboka mi…
Moralen i dette innlegget er altså at man må jobbe ordentlig med historie på skolen, sånn at man ser de store sammenhengene og ikke blir frastjålet tingene sine.
(Det er også et generelt tips å ikke klatre på store røde monumenter eller andre turistattraksjoner midt på natta, eller ta med seg alle verdisakene sine ut på byen i veska, i alle fall ikke med mindre man tviholder på veska hele tiden…)
fredag, mai 01, 2009
1. mai
Ganske mange har ikke fått med seg hva 1. mai dreier seg om. Mange tror 1. mai handler om å drikke natt til første. Det gjør det ikke.
Selv har jeg levd i den villelse at 1. mai handler om meg. Det har ikke vært tvil i mitt sinn om at vi har fri fra skolen for å feire bursdagen min. Jeg er alltid like sikker på at korpsene spiller og flaggene heises for meg. Sola skinner utelukkende for meg på 1. mai, og det må vel være til ære for meg knoppene spretter og verden blir grønn akkurat på bursdagen min!
Jeg har hørt visse rykter om at 1. mai er arbeidernes dag. Folk går visst i tog for arbeidernes og andres rettigheter. En artikkel i A-magasinet minnet meg om det der. Den het Jordens treller, og i ingressen stod det: For millioner av verdens arbeidere handler morgendagen mer om å overleve enn om å gå i 1. mai tog.
Artikkelen var illustrert med en rekke sterke fotografier og bildetekster. Det var folk som hadde arbeid jeg aldri i verden ville hatt, for å si det mildt. Det var elleveåringer som smuglet esker over grensen til Honduras for åtte kroner hver. Asfaltleggere i Bhutan som fikk muligheten til å se familiene sine en gang hver tredje måned, tjente bare 450 kroner i måneden. I India jobber en mann med å bore hull til dynamitt; han bruker tre dager på å få det dypt nok. En maskin kunne gjort det på under en halv time. Verst syntes jeg kanskje bildet av sandmåkerne i Taklamakan-ørkenen i Kina var. De holder veiene gjennom ørkenen fri for sand. Sandmåkerne kan holde på tre dager i strekk, og så oppleve at all sanden blåser tilbake på en halv time. Jeg blir fullstendig motløs av bildet, veien går utover i det uendelige i den enorme ørkenen. Sand er det overalt. Arbeiderne er kledd i refleksvester og har krumme rygger. Sånne rygger at man ser at de har måkt så lenge at de aldri kommer til å klare å rette ut ryggene sine igjen.
I Kina var det mange som hadde slike jobber. De var overalt med sine krumme rygger, i hver grøftekant. De hadde det typiske ”bondske utseendet”. De hadde ikke råd til å bo i byen, og de hadde tydelig ikke råd til å kjøpe seg nye klær. De så uflidde ut. De hadde de dårligste jobbene, kostet fortauene, men likevel så smilte de ofte, og stadig vekk manglet smilene et par tenner. Jobben de gjorde hadde ikke mye å si for noen som helst. Men det var en jobb. I Kina er de gode til å sette folk i arbeid. Jeg tror disse jobbene faktisk betyr mye for dem. Disse menneskene trenger jobbene sine. Sånne mennesker er det tydeligvis rundt om i hele verden. De setter faktisk pris på å bruke hele livet sitt på en jobb en maskin ville gjort både raskere og bedre, for mindre penger enn en norsk femåring får i lommepenger uten å gå ut med søpla eller rydde rommet sitt.
Det er vanskelig å skjønne at det å overleve er et mål i seg selv når man bor i Norge. At det finnes mennesker som klarer å jobbe uten motivasjon om å få anerkjennelse for det de gjør, et finere kjøkken enn naboen eller en ferietur til Seychellene.
Hvordan klarer vi i det hele tatt å klage over noe som helst i Norge? I blant synes jeg hele Norge virker fiktivt og kunstig. Vi lever liksom inne i vår egen drømmeboble uten å være klar over hva som egentlig er viktig i verden. Hvordan kan vi bruke tusen kroner på en bukse når asfaltleggerne i Bhutan måtte jobbet i flere måneder for å få råd til den? Hvordan kan vi bruke ett og et halvt tusen på en ny frisyre når vi kunne gitt pengene til dem som ikke er så heldige å få jobbe som asfaltleggere, så de kunne vite de hadde råd til å holde liv i familiene sine de nærmeste dagene.
Hvordan kan foreldrene mine bruke så mange tusen på meg på bursdagen min?
For ikke å snakke om hvordan jeg ikke har problemer med å ta imot…
Bursdag er egoismens dag. Det er en dag som bare handler om en selv, en selv skal settes i sentrum og man skal få, få og få. Jeg er en egoist. Men innerst inne vet at jeg ikke er så betydelig at sola skinner bare for meg på 1. mai. Det har begynt å gå opp for meg at ikke alle flaggene vaier i vinden for meg.
1. mai er arbeidernes dag, men for veldig mange mennesker i verden handler denne dagen, i likhet med alle andre dager, kun om å overleve.
1. mai spretter knoppene og verden blir grønn samtidig som mange kjemper for å forbedre verden. Dagen hadde fortsatt vært en fantastisk dag selv om jeg ikke hadde hatt bursdag. Spesielt om nordmenn 1. mai kunne være glad for noe mer enn at de slipper å stå opp klokka sju om morgenen.
Selv har jeg levd i den villelse at 1. mai handler om meg. Det har ikke vært tvil i mitt sinn om at vi har fri fra skolen for å feire bursdagen min. Jeg er alltid like sikker på at korpsene spiller og flaggene heises for meg. Sola skinner utelukkende for meg på 1. mai, og det må vel være til ære for meg knoppene spretter og verden blir grønn akkurat på bursdagen min!
Jeg har hørt visse rykter om at 1. mai er arbeidernes dag. Folk går visst i tog for arbeidernes og andres rettigheter. En artikkel i A-magasinet minnet meg om det der. Den het Jordens treller, og i ingressen stod det: For millioner av verdens arbeidere handler morgendagen mer om å overleve enn om å gå i 1. mai tog.
Artikkelen var illustrert med en rekke sterke fotografier og bildetekster. Det var folk som hadde arbeid jeg aldri i verden ville hatt, for å si det mildt. Det var elleveåringer som smuglet esker over grensen til Honduras for åtte kroner hver. Asfaltleggere i Bhutan som fikk muligheten til å se familiene sine en gang hver tredje måned, tjente bare 450 kroner i måneden. I India jobber en mann med å bore hull til dynamitt; han bruker tre dager på å få det dypt nok. En maskin kunne gjort det på under en halv time. Verst syntes jeg kanskje bildet av sandmåkerne i Taklamakan-ørkenen i Kina var. De holder veiene gjennom ørkenen fri for sand. Sandmåkerne kan holde på tre dager i strekk, og så oppleve at all sanden blåser tilbake på en halv time. Jeg blir fullstendig motløs av bildet, veien går utover i det uendelige i den enorme ørkenen. Sand er det overalt. Arbeiderne er kledd i refleksvester og har krumme rygger. Sånne rygger at man ser at de har måkt så lenge at de aldri kommer til å klare å rette ut ryggene sine igjen.
I Kina var det mange som hadde slike jobber. De var overalt med sine krumme rygger, i hver grøftekant. De hadde det typiske ”bondske utseendet”. De hadde ikke råd til å bo i byen, og de hadde tydelig ikke råd til å kjøpe seg nye klær. De så uflidde ut. De hadde de dårligste jobbene, kostet fortauene, men likevel så smilte de ofte, og stadig vekk manglet smilene et par tenner. Jobben de gjorde hadde ikke mye å si for noen som helst. Men det var en jobb. I Kina er de gode til å sette folk i arbeid. Jeg tror disse jobbene faktisk betyr mye for dem. Disse menneskene trenger jobbene sine. Sånne mennesker er det tydeligvis rundt om i hele verden. De setter faktisk pris på å bruke hele livet sitt på en jobb en maskin ville gjort både raskere og bedre, for mindre penger enn en norsk femåring får i lommepenger uten å gå ut med søpla eller rydde rommet sitt.
Det er vanskelig å skjønne at det å overleve er et mål i seg selv når man bor i Norge. At det finnes mennesker som klarer å jobbe uten motivasjon om å få anerkjennelse for det de gjør, et finere kjøkken enn naboen eller en ferietur til Seychellene.
Hvordan klarer vi i det hele tatt å klage over noe som helst i Norge? I blant synes jeg hele Norge virker fiktivt og kunstig. Vi lever liksom inne i vår egen drømmeboble uten å være klar over hva som egentlig er viktig i verden. Hvordan kan vi bruke tusen kroner på en bukse når asfaltleggerne i Bhutan måtte jobbet i flere måneder for å få råd til den? Hvordan kan vi bruke ett og et halvt tusen på en ny frisyre når vi kunne gitt pengene til dem som ikke er så heldige å få jobbe som asfaltleggere, så de kunne vite de hadde råd til å holde liv i familiene sine de nærmeste dagene.
Hvordan kan foreldrene mine bruke så mange tusen på meg på bursdagen min?
For ikke å snakke om hvordan jeg ikke har problemer med å ta imot…
Bursdag er egoismens dag. Det er en dag som bare handler om en selv, en selv skal settes i sentrum og man skal få, få og få. Jeg er en egoist. Men innerst inne vet at jeg ikke er så betydelig at sola skinner bare for meg på 1. mai. Det har begynt å gå opp for meg at ikke alle flaggene vaier i vinden for meg.
1. mai er arbeidernes dag, men for veldig mange mennesker i verden handler denne dagen, i likhet med alle andre dager, kun om å overleve.
1. mai spretter knoppene og verden blir grønn samtidig som mange kjemper for å forbedre verden. Dagen hadde fortsatt vært en fantastisk dag selv om jeg ikke hadde hatt bursdag. Spesielt om nordmenn 1. mai kunne være glad for noe mer enn at de slipper å stå opp klokka sju om morgenen.
mandag, april 27, 2009
Bevis: Russen was here!
Oda er russ. Og det kan man jo tenke går rolig for seg. Men i dag følte jeg at HA utpekte meg som den verste og villeste russen av alle. Jeg gremmes(!).
På fredag var det russedåp. Jeg ble døpt MissAsia08. Det var et koselig navn, og vi hadde det litt gøy. Jeg hadde med meg den kjølebagen jeg fikk gratis av Russeservice. På et eller annet tidspunkt tenkte jeg at jeg kunne legge den fra meg. Jeg visste hvor og hadde store planer om å ta den opp igjen senere. Om noen tok den, siden jeg har lært at folk ofte kan ta ting fra fulle mennesker, så tenkte jeg at det strengt tatt ikke ville gjøre så mye. Jeg fikk den tross alt gratis! Men jeg hadde som sagt tenkt til å hente den etterpå!
Det var bare det at etterpå så stod det masse russ og hoppet opp og ned (les: danset) akkurat der jeg hadde lagt den fra meg. Jeg ble litt fortvilet. Jeg kunne jo ikke bare gå borte og be dem finne et annet sted å danse. Ikke ville jeg krabbe innimellom beina deres på bakken og lete etter den heller. Akkurat mens jeg stod og lurte på hvordan jeg skulle gripe an situasjonen, kom et visst menneske bort til meg og fortalte at hun hadde mistet IPoden sin. Og da virket i alle fall kjølebagen som en bagatell. Jeg vet hvordan det er å miste sånne dyre ting når man er litt full, og hun fikk all min medfølelse. Vi skulle finne den IPoden.
Det gjorde vi. Kjølebag glemt og fortrengt frem til mandagmorgen.
Mamma: Uff, russen har rota på Koigen står det i HA.
Jeg tenker at det også ikke er annet enn å forvente og planlegger ikke å la det gå utover samvittigheten min. Mamma slår opp på sidene om den fæle russen.
Mamma: Se her, lurer på hvem som var så fæl å glemme igjen kjølebagen sin?
Og der var det jaggu meg et megaoppblåst bilde av MIN kjølebag. Under bildet stod det: ”Bevis: Russen was here!”
Bevis: Oda was here! Oda rota på Koigen… Odas rot er det fryktelige rotet på Koigen. Det der er så vidt jeg har fått med meg den verste oppførselen russen i Hamar har vist hittil i år. Og JEG, jeg er den store synderen. Kjølebagen MIN har blitt symbolet på den fryktelige russen.
Pinlig…
Så rotet på Koigen gikk utover samvittigheten min likevel. Det til tross for at jeg helt rasjonelt synes alle de knuste flaskene er langt verre og ødeleggende for Koigenområdet enn MIN kjølebag.
Kjølebagen min er der forresten ikke mer heller. Jeg har sjekket. Samvittigheten min tvang meg til å gå tilbake å forsøke rydde opp etter meg:p Fra nå av skal jeg være en eksemplarisk russ!
MissAsia08
På fredag var det russedåp. Jeg ble døpt MissAsia08. Det var et koselig navn, og vi hadde det litt gøy. Jeg hadde med meg den kjølebagen jeg fikk gratis av Russeservice. På et eller annet tidspunkt tenkte jeg at jeg kunne legge den fra meg. Jeg visste hvor og hadde store planer om å ta den opp igjen senere. Om noen tok den, siden jeg har lært at folk ofte kan ta ting fra fulle mennesker, så tenkte jeg at det strengt tatt ikke ville gjøre så mye. Jeg fikk den tross alt gratis! Men jeg hadde som sagt tenkt til å hente den etterpå!
Det var bare det at etterpå så stod det masse russ og hoppet opp og ned (les: danset) akkurat der jeg hadde lagt den fra meg. Jeg ble litt fortvilet. Jeg kunne jo ikke bare gå borte og be dem finne et annet sted å danse. Ikke ville jeg krabbe innimellom beina deres på bakken og lete etter den heller. Akkurat mens jeg stod og lurte på hvordan jeg skulle gripe an situasjonen, kom et visst menneske bort til meg og fortalte at hun hadde mistet IPoden sin. Og da virket i alle fall kjølebagen som en bagatell. Jeg vet hvordan det er å miste sånne dyre ting når man er litt full, og hun fikk all min medfølelse. Vi skulle finne den IPoden.
Det gjorde vi. Kjølebag glemt og fortrengt frem til mandagmorgen.
Mamma: Uff, russen har rota på Koigen står det i HA.
Jeg tenker at det også ikke er annet enn å forvente og planlegger ikke å la det gå utover samvittigheten min. Mamma slår opp på sidene om den fæle russen.
Mamma: Se her, lurer på hvem som var så fæl å glemme igjen kjølebagen sin?
Og der var det jaggu meg et megaoppblåst bilde av MIN kjølebag. Under bildet stod det: ”Bevis: Russen was here!”
Bevis: Oda was here! Oda rota på Koigen… Odas rot er det fryktelige rotet på Koigen. Det der er så vidt jeg har fått med meg den verste oppførselen russen i Hamar har vist hittil i år. Og JEG, jeg er den store synderen. Kjølebagen MIN har blitt symbolet på den fryktelige russen.
Pinlig…
Så rotet på Koigen gikk utover samvittigheten min likevel. Det til tross for at jeg helt rasjonelt synes alle de knuste flaskene er langt verre og ødeleggende for Koigenområdet enn MIN kjølebag.
Kjølebagen min er der forresten ikke mer heller. Jeg har sjekket. Samvittigheten min tvang meg til å gå tilbake å forsøke rydde opp etter meg:p Fra nå av skal jeg være en eksemplarisk russ!
MissAsia08
torsdag, april 16, 2009
Om å spise som en kineser (på godt og vondt)
På dataen min så har jeg en mappe som heter Blogg. I den mappa så har jeg lagret nesten alle blogginnleggene mine, både dem jeg har lagt ut og en del som jeg har startet å skrive på uten å bli ferdig. Halvferdige blogginnlegg var sånn jeg drev med stadig vekk med i Kina. I Kina var det så mye rart å skrive om der. Enkelte innlegg er det synd ikke ble ferdig. Spesielt det om kinesisk mat. Egentlig så så det ferdig ut da jeg leste igjennom det igjen nå, det var tross alt nesten fire sider i Word. Jeg syntes det var morsomt og tenkte at kanskje andre synes det også... Spesielt siden standardspørsmålet om oppholdet mitt i Kina var: Hva spiste du der a?
---
Her en kveld mens jeg syklet hjem spisende på noen deilige karamelliserte druer som jeg hadde kjøpt på gata, så slo en tanke ned i meg. Nei, det var faktisk to tanker. Uansett tenkte jeg først: Oj, for en galning jeg er som spiser ting jeg kjøper på gata, om jeg ikke slutter med dette, kommer jeg sikkert til å bli alvorlig syk en dag. Men jeg innså med det samme at det alt er for sent å slutte, for det har alt blitt en vane å kjøpe sånn deilig, karamellisert frukt på pinne for en yuan (rundt 0,7 kroner eller noe) hver gang jeg møter de koselige, gamle damene som triller rundt med frukt-kjerrene sine. Så jeg tror bare jeg må tørre å ta den risikoen. I grunnen er det nok enda farligere at jeg til stadighet sykler rundt spisende på disse tingene, med en hånd på styret og tankene alle andre steder enn på veien. Så man lever farlig i Kina. Fordi man har blitt avhengig av karamelliserte druer.
Denne karamelliserte druer-avhengigheten min fikk også en annen tanke til å dale ned i hodet mitt, nemlig hvordan skal det bli når jeg en dag må hjem igjen? For i Hamar er det ingen koselige, gamle damer som går rundt i byen og selger karamellisert frukt, i hvert fall har ikke jeg sett dem! Hva skal jeg gjøre da, skal jeg begynne å karamellisere selv? Men jeg får jo sikkert ikke til det sånn som de søte, gamle damene gjør det. Og dessuten, om jeg hadde fått til det, så kunne jeg sikkert ikke lage tomat-eggerøra som vertsmoren min er så vanvittig god på å lage, eller alle de andre fantastiske rettene hun og vertsfaren min lager. Det gikk plutselig opp for meg at jeg begynner å bli skikkelig glad i maten jeg spiser her. Jeg vet jeg har sagt mye stygt om maten og spisevanene i dette landet, og ikke minst om hvor usannsynlig mye jeg savner brunostskiva og vestlig mat generelt, men kinesisk mat er også godt, kanskje like godt, eller bedre. Jeg savner fortsatt den brunostskiva, men det er ikke fordi jeg misliker kinesisk mat, absolutt ikke. Kinesisk mat er så mye forskjellig, så man kan ikke si at man liker eller ikke liker kinesisk mat, for du er nødt til å like noe kinesisk mat og du må også mislike noe. Noe annet er ikke mulig. De første ukene her i Xuchang var jeg dessverre litt flink til å fokusere på all den maten jeg ikke liker, og klaget min nød hjem til Norge. Spesielt frokosten var en pine å gjennomføre hver dag!
Vet dere hva en typisk kinesisk frokost er? Vel, frokosten i familien min bestod i hvert fall ofte av varme mantou, som til engelsk er oversatt som steamed bread. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive disse hvite, massive bollene. De smaker nesten ingenting, er litt tørre og utrolig tunge å tygge, og når du har klart å tygge dem, og fått dem ned i magesekken, kjennes det som du har en tung ball i magen. Ved siden av mantouen, så skulle jeg gjerne spise en slags hvitløkspannekake, som var stekt i så masse olje at det begynner å renne nedover fingrene. Som drikke har de gjerne bønnemelk eller suppe. Bønnemelka smaker så beskt og ekkelt at jeg personlig nesten spyr av bare lukta. Den sukrer de gjerne, men jeg har ennå ikke klart å sukre bort smaken… Suppa som de ofte har i stedet for bønnemelka er kokt vann med egg i. Egget spiser de med spisepinner også super de i seg det kokte vannet. For kinesere serverer aldri kaldt vann, juice, saft eller annet i et glass ved siden av når de spiser. Neida, de drikker faktisk så å si aldri noe kaldt, bortsett fra yoghurt, og de har en himmelsk drikkeyoghurt som man drikker fra små plastikkposer. Men ellers er det varmt vann, te, varm bønnemelk eller supper. Jeg tror kinesere er litt redde for å spise og drikke kalde ting, for hvert måltid og alt de drikker er varmt. Og sånne ting som dét er det vanskelig å bli vant til. Stor varm frokost, med hvitløkspannekaker er en annen måte å starte dagen på enn å løpe fra en halvspist brunostskive for å rekke skolen (vanligvis var den ikke halvspist en gang for min del). Starte dagen med hvitløk er rett og slett EKKELT! Så etter hvert begynte jeg å lure meg unna frokosten, det er ikke så vanskelig for de drar en halvtime før meg om morgenen. Nå har de sluttet å regne med meg til frokosten, og det er like greit, for én morgen, uff så flaut, så kom vertsmoren min inn igjen etter at hun egentlig hadde dratt, mens jeg stod og helte ut bønnemelka på kjøkkenet. Vet ikke om hun egentlig så det, men tror likevel hun forstod hva jeg gjorde…
Men egentlig så tror jeg ikke at jeg har så mye imot frokosten deres lenger. Tanken på den hvitløkspannekaka gjør fortsatt at jeg brekker meg, og bønnemelka: Aldri i livet, sier bare jeg! Men Mantou og ”den ekle” suppa med egg, er faktisk ikke ille lenger. Mantou blir servert til nesten hvert måltid (sjelden til lunsj), i starten pinte jeg den i meg, etter hvert brydde jeg meg ikke, men nå tror jeg nesten jeg liker den… I hvert fall om jeg dupper den i sausen til retten vi spiser. Den fyller magen når man er sulten. Eggesuppa var en av de tingene jeg aldri trodde jeg skulle venne meg til, men jeg klarer, utrolig nok, å glede meg over den og.
For det er det utrolige, ting jeg vet nesten fikk meg til å spy da jeg kom hit, er nå faktisk godt! Og alle de rare grønnsakene da gitt, jeg kan ikke navnet på halvparten, men nesten alle smaker nydelig nå. Vel, når jeg oppdager at jeg sitter med en halv chili i munnen, og jeg er i en situasjon som gjør det flaut å spytte den ut igjen, så den må tygges og ned, så er jeg ikke akkurat et lykkelig menneske. Men likevel spiser jeg så mye rart som jeg aldri trodde jeg skulle spise, eller ikke engang visste fantes, og jeg liker det!
Jeg skjønner at jeg hadde problemer med maten i starten. Hallo, jeg visste aldri hva jeg spiste, og hadde nesten aldri spist noe lignende før! De første ukene her var det himmelen å dra på McDonalds å få en normal Cheeseburger, som jeg visste hva var og hvordan ville smake. Men nå gleder jeg meg til måltidene hjemme, og i blant blir jeg lykkelig når jeg ser hva som er ”dagens rett”. Middagsmåltidet er favoritten min, den serveres rundt 7-8 om kvelden. Jeg vet fortsatt ikke helt hva de forskjellige tingene er, men jeg skal prøve å forklare favorittene mine. Det er den tidligere nevnte tomat-eggerøra, som visst nok skal være spesiell for Xuchang. Og det er ganske utrolig med tanke på at det er noe så enkelt og banalt som en blanding av egg og tomater, med deilig krydring og saus. Jeg har forsøkt å lage den selv, men bommet litt på krydringa. I starten i Kina når kineserne kom og sa at maten jeg skulle få, var en spesialitet fra området, som bare fantes i denne byen, så tenkte jeg alltid ”hjelp, det er sikkert en vanvittig god grunn til at retten ikke har spredd seg til resten av verden!”, men da jeg ble fortalt at eggetomat-retten var en lokal spesialitet endret tankegangen min seg litt.
Kineserne er også kløppere med poteter! Tro det eller ei! Ofte er det poteter til middags, de forekommer også ofte til lunsj. Potetene er skåret i tynne, avlange biter og stekt i deilig krydder og olje. For meg smaker de mer som potetgull enn noe annet, og det er da selvfølgelig godt;) Noen ganger serveres bare potetene, men noen ganger serveres den sammen med annet. For eksempel en annen gjenganger som jeg har lært å elske, masse grønne grønnsaker som jeg ikke helt har klart å plassere ennå, med deilig saus, som er herlig å dyppe mantouen sin i. Så serveres det ofte tofu-retter. Det var jeg ikke så begeistret for i starten, men nå er jeg blitt glad i det og. Hva skjer med meg? Tofu og salat i en sånn ekkel-god saus. Jeg har ikke bestemt meg for om den er ekkel eller god ennå, men liker å spise den. Jeg er rar! Og så er det krydrede retter, sterkt krydrede retter, noen ganger med noen kjøttbiter i. I starten følte jeg at nesten alt jeg spiste her var alt for sterkt, og leppene brant konstant, på restauranter fikk jeg i blant servert så sterk mat at det rett og slett gjorde vondt å spise. Det var som å brenne seg! Men nå tenker jeg nesten aldri over krydringa lenger, lurer på om det er fordi jeg er blitt vant til den, eller fordi de skjermer meg fra de sterkeste rettene. Jeg tror norsk mat kommer til å smake lite når jeg kommer hjem!
Til middags får jeg også alltid suppe. Og gjengangeren her i huset er drue/rosin-ris-suppe. Vertsmoren min så hvor begeistret druene gjorde meg, så nå putter hun dem i alle suppene hun lager. Så når man drikker av vannet på suppene så minner ris-suppa litt om risgrøt med druer, og det er godt! Ellers er det mange eggesupper. Jeg tror kinesere liker egg, og det gjør for så vidt jeg og, så det er bare kos. Det er en søt en med ekkel konsistens, men siden jeg alltids lar meg forføre av søte smaker så går den ned. Og når man snakker om supper så bør det neves at jeg har blitt en jævel på å fiskesupper! Det kom nok som et sjokk på alle som kjenner meg, kan jeg tro! Men fiskesupper får jeg mest på restauranter, og det er spesielt en med sånn grønt krydder (og ja, Oda er definitivt en racer på matterminologi, grønt krydder, veldig beskrivende!). Jeg må finne ut hva slags krydder det er, det er ganske norsk i smaken, så jeg tror det er vanlig i Norge, så en dag skal jeg finne ut hva det er! Jeg føler det er noe som folk har i kjøkkenhagen, men det er ikke gressløk… Men de er gode på fisk her og, bortsett fra at de må servere alt helt, og med mest mulig bein. Man får fisken med hode, hale og alt på tallerkenen.
(Jeg er et syksykt menneske, jeg er på side tre i word med noe jeg trodde skulle bli et kort blogginnlegg om kinesisk mat og mattradisjoner, og jeg føler meg langt fra ferdig for å si det sånn. Oda er og forblir Oda, ingen tvil om det i hvert fall, selv om jeg spiser fiskesuppe og bor i Kina!)
Ris og nudler da? Jada, det og, selv om det kanskje ikke er fullt så mye av det som man forestiller seg at det skal være i Kina. Nudler og ris er gjerne lunsj, i hvert fall i denne familien. Nudlene serveres kokt med grønnsaker og litt kjøtt, i saus som blir måltidets drikke. Det er vel kanskje lunsjen sånn tre ganger i uka, noen ganger sammen med noe annet. Ris er også lunsj, gjerne blandet med noe annet, som egg (evig gjenganger de eggene altså). Eller ved siden av en annen rett til lunsj.
På skolen spiser jeg og nudler. De er en frokosterstatning, passe mye, og mye bedre enn hvitløkspannekaker! Dette er altså ukokte nudler, og det er litt festlig, for da jeg gikk på barneskolen så hadde alle dilla på å spise ukokte nudler, og vi hadde med dette på skolen til lærernes store irritasjon. Det ble alltid massemasse søl, og lærerne og andre voksne prøvde å fortelle oss at det var meningen at nudlene skulle kokes, og sa vi spiste dem feil. Jeg tror nesten jeg kan banne på at jeg hørte noen si noe sånn som at ”I Kina, hvor nudlene kommer fra, så spiser de dem ikke sånn!”. Men, hahaha, der tok de voksne feil gitt! De voksne som ble så sure på nuddelspisinga fant også ut at de skulle forby det på skolen min. Og etter det så spiste jeg aldri nudlene ”feil” igjen. I hvert fall ikke før jeg kom hit. Her spiser alle nudler på skolen, som de selger i kiosken inne på skolen (hakket billigere enn Katta/Ankern der altså), og lærerne ser ikke ut til å bry seg. Nudlene er nok ment å spises uten å kokes for de er ferdig krydret, akkurat sånn de skal være når du skal maule dem, og de har friske farger og manga-mennesker utenpå pakningen. Det følger også med en liten tegneserie hver dag, og jeg pleier å sjekke hvor mange tegn jeg forstår. En gang forstod jeg alle, men likevel ikke sammenhengen… Så de nudlene skaper både glede og læring, og enda så koster de under femti øre! Jeg ante ikke hvor mye jeg hadde savnet nuddelmaulinga fra barneskolen før jeg kom hit (og nå er det ikke bare lovlig, men også både godtatt og billig)! Lykke på jorden!
Og lykke på jorden, det er en annen spiselig sak som må nevnes. Halleluja! De kalles tang yuan og er små hvite baller. De ser litt ut som snøballer, kanskje ikke helt hvite, mer kremfargede. Forresten så er ikke alle hvite, men de er finest når de er hvite. De er herlige, jeg kan ikke få uttrykt det sterkt nok! De kokes i vann, og som vanlig drikkes suppevannet, og det smaker i dette tilfellet ingenting, men det gjør tang yuanene. Vel, det ytterste laget smaker ikke så mye, det bare er, og det er utrolig, for det er fløyelsmykt, og har akkurat perfekt konsistens, mykt, deilig, smelter på tunga. Og når det smelter vekk så kommer man til kjernen. Egentlig forstår jeg ikke at kjernen har gjort så inntrykk for meg. Kjernen er grå, og ser ut som halvpulverisert småstein, og smaker søtt. Søtt på en måte som i seg selv ikke er så godt, men når den er hyllet inn i hvit fløyel, så gjør det ikke så mye likevel, for det blir et så fint høydepunkt i spisinga av den lille, varme snøballen. Herre gud, for en beskrivelse. Nå begynner jeg å le her, men det er det beste jeg klarer. For de er virkelig herlige, på en merkelig måte! Det må bare prøves, lurer på om det er mulig å få tak i i Norge. Og nå er jeg tilbake til det evige problemet. Hva om de ikke har tang yuan i Norge, eller karamelliserte druer, og jeg ikke får til å lage tomat-eggerøra med riktig krydring og ikke finner ut hva de krydrer den fiskesuppa med? Jeg kommer jo til å savne kinamaten mer enn brunostskiva jo! Brunostskiva vet jeg at jeg skal få smake igjen om 7 måneder, men tenk å komme hjem til Norge og ikke vite når man skal få spise tang yuan igjen, eller om man i det hele tatt kommer til å spise det igjen?
---
The end, eller dette skulle jo ikke være enden, men det var så langt jeg kom i Kina. Tror jeg hadde tenkt til å utfylle med et avsnitt eller to om kinesisk bordskikk, raping, pinner og hundespising (noe jeg gjorde hva jeg kunne for å unngå), men det ble visst ikke noe av…
---
Her en kveld mens jeg syklet hjem spisende på noen deilige karamelliserte druer som jeg hadde kjøpt på gata, så slo en tanke ned i meg. Nei, det var faktisk to tanker. Uansett tenkte jeg først: Oj, for en galning jeg er som spiser ting jeg kjøper på gata, om jeg ikke slutter med dette, kommer jeg sikkert til å bli alvorlig syk en dag. Men jeg innså med det samme at det alt er for sent å slutte, for det har alt blitt en vane å kjøpe sånn deilig, karamellisert frukt på pinne for en yuan (rundt 0,7 kroner eller noe) hver gang jeg møter de koselige, gamle damene som triller rundt med frukt-kjerrene sine. Så jeg tror bare jeg må tørre å ta den risikoen. I grunnen er det nok enda farligere at jeg til stadighet sykler rundt spisende på disse tingene, med en hånd på styret og tankene alle andre steder enn på veien. Så man lever farlig i Kina. Fordi man har blitt avhengig av karamelliserte druer.
Denne karamelliserte druer-avhengigheten min fikk også en annen tanke til å dale ned i hodet mitt, nemlig hvordan skal det bli når jeg en dag må hjem igjen? For i Hamar er det ingen koselige, gamle damer som går rundt i byen og selger karamellisert frukt, i hvert fall har ikke jeg sett dem! Hva skal jeg gjøre da, skal jeg begynne å karamellisere selv? Men jeg får jo sikkert ikke til det sånn som de søte, gamle damene gjør det. Og dessuten, om jeg hadde fått til det, så kunne jeg sikkert ikke lage tomat-eggerøra som vertsmoren min er så vanvittig god på å lage, eller alle de andre fantastiske rettene hun og vertsfaren min lager. Det gikk plutselig opp for meg at jeg begynner å bli skikkelig glad i maten jeg spiser her. Jeg vet jeg har sagt mye stygt om maten og spisevanene i dette landet, og ikke minst om hvor usannsynlig mye jeg savner brunostskiva og vestlig mat generelt, men kinesisk mat er også godt, kanskje like godt, eller bedre. Jeg savner fortsatt den brunostskiva, men det er ikke fordi jeg misliker kinesisk mat, absolutt ikke. Kinesisk mat er så mye forskjellig, så man kan ikke si at man liker eller ikke liker kinesisk mat, for du er nødt til å like noe kinesisk mat og du må også mislike noe. Noe annet er ikke mulig. De første ukene her i Xuchang var jeg dessverre litt flink til å fokusere på all den maten jeg ikke liker, og klaget min nød hjem til Norge. Spesielt frokosten var en pine å gjennomføre hver dag!
Vet dere hva en typisk kinesisk frokost er? Vel, frokosten i familien min bestod i hvert fall ofte av varme mantou, som til engelsk er oversatt som steamed bread. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive disse hvite, massive bollene. De smaker nesten ingenting, er litt tørre og utrolig tunge å tygge, og når du har klart å tygge dem, og fått dem ned i magesekken, kjennes det som du har en tung ball i magen. Ved siden av mantouen, så skulle jeg gjerne spise en slags hvitløkspannekake, som var stekt i så masse olje at det begynner å renne nedover fingrene. Som drikke har de gjerne bønnemelk eller suppe. Bønnemelka smaker så beskt og ekkelt at jeg personlig nesten spyr av bare lukta. Den sukrer de gjerne, men jeg har ennå ikke klart å sukre bort smaken… Suppa som de ofte har i stedet for bønnemelka er kokt vann med egg i. Egget spiser de med spisepinner også super de i seg det kokte vannet. For kinesere serverer aldri kaldt vann, juice, saft eller annet i et glass ved siden av når de spiser. Neida, de drikker faktisk så å si aldri noe kaldt, bortsett fra yoghurt, og de har en himmelsk drikkeyoghurt som man drikker fra små plastikkposer. Men ellers er det varmt vann, te, varm bønnemelk eller supper. Jeg tror kinesere er litt redde for å spise og drikke kalde ting, for hvert måltid og alt de drikker er varmt. Og sånne ting som dét er det vanskelig å bli vant til. Stor varm frokost, med hvitløkspannekaker er en annen måte å starte dagen på enn å løpe fra en halvspist brunostskive for å rekke skolen (vanligvis var den ikke halvspist en gang for min del). Starte dagen med hvitløk er rett og slett EKKELT! Så etter hvert begynte jeg å lure meg unna frokosten, det er ikke så vanskelig for de drar en halvtime før meg om morgenen. Nå har de sluttet å regne med meg til frokosten, og det er like greit, for én morgen, uff så flaut, så kom vertsmoren min inn igjen etter at hun egentlig hadde dratt, mens jeg stod og helte ut bønnemelka på kjøkkenet. Vet ikke om hun egentlig så det, men tror likevel hun forstod hva jeg gjorde…
Men egentlig så tror jeg ikke at jeg har så mye imot frokosten deres lenger. Tanken på den hvitløkspannekaka gjør fortsatt at jeg brekker meg, og bønnemelka: Aldri i livet, sier bare jeg! Men Mantou og ”den ekle” suppa med egg, er faktisk ikke ille lenger. Mantou blir servert til nesten hvert måltid (sjelden til lunsj), i starten pinte jeg den i meg, etter hvert brydde jeg meg ikke, men nå tror jeg nesten jeg liker den… I hvert fall om jeg dupper den i sausen til retten vi spiser. Den fyller magen når man er sulten. Eggesuppa var en av de tingene jeg aldri trodde jeg skulle venne meg til, men jeg klarer, utrolig nok, å glede meg over den og.
For det er det utrolige, ting jeg vet nesten fikk meg til å spy da jeg kom hit, er nå faktisk godt! Og alle de rare grønnsakene da gitt, jeg kan ikke navnet på halvparten, men nesten alle smaker nydelig nå. Vel, når jeg oppdager at jeg sitter med en halv chili i munnen, og jeg er i en situasjon som gjør det flaut å spytte den ut igjen, så den må tygges og ned, så er jeg ikke akkurat et lykkelig menneske. Men likevel spiser jeg så mye rart som jeg aldri trodde jeg skulle spise, eller ikke engang visste fantes, og jeg liker det!
Jeg skjønner at jeg hadde problemer med maten i starten. Hallo, jeg visste aldri hva jeg spiste, og hadde nesten aldri spist noe lignende før! De første ukene her var det himmelen å dra på McDonalds å få en normal Cheeseburger, som jeg visste hva var og hvordan ville smake. Men nå gleder jeg meg til måltidene hjemme, og i blant blir jeg lykkelig når jeg ser hva som er ”dagens rett”. Middagsmåltidet er favoritten min, den serveres rundt 7-8 om kvelden. Jeg vet fortsatt ikke helt hva de forskjellige tingene er, men jeg skal prøve å forklare favorittene mine. Det er den tidligere nevnte tomat-eggerøra, som visst nok skal være spesiell for Xuchang. Og det er ganske utrolig med tanke på at det er noe så enkelt og banalt som en blanding av egg og tomater, med deilig krydring og saus. Jeg har forsøkt å lage den selv, men bommet litt på krydringa. I starten i Kina når kineserne kom og sa at maten jeg skulle få, var en spesialitet fra området, som bare fantes i denne byen, så tenkte jeg alltid ”hjelp, det er sikkert en vanvittig god grunn til at retten ikke har spredd seg til resten av verden!”, men da jeg ble fortalt at eggetomat-retten var en lokal spesialitet endret tankegangen min seg litt.
Kineserne er også kløppere med poteter! Tro det eller ei! Ofte er det poteter til middags, de forekommer også ofte til lunsj. Potetene er skåret i tynne, avlange biter og stekt i deilig krydder og olje. For meg smaker de mer som potetgull enn noe annet, og det er da selvfølgelig godt;) Noen ganger serveres bare potetene, men noen ganger serveres den sammen med annet. For eksempel en annen gjenganger som jeg har lært å elske, masse grønne grønnsaker som jeg ikke helt har klart å plassere ennå, med deilig saus, som er herlig å dyppe mantouen sin i. Så serveres det ofte tofu-retter. Det var jeg ikke så begeistret for i starten, men nå er jeg blitt glad i det og. Hva skjer med meg? Tofu og salat i en sånn ekkel-god saus. Jeg har ikke bestemt meg for om den er ekkel eller god ennå, men liker å spise den. Jeg er rar! Og så er det krydrede retter, sterkt krydrede retter, noen ganger med noen kjøttbiter i. I starten følte jeg at nesten alt jeg spiste her var alt for sterkt, og leppene brant konstant, på restauranter fikk jeg i blant servert så sterk mat at det rett og slett gjorde vondt å spise. Det var som å brenne seg! Men nå tenker jeg nesten aldri over krydringa lenger, lurer på om det er fordi jeg er blitt vant til den, eller fordi de skjermer meg fra de sterkeste rettene. Jeg tror norsk mat kommer til å smake lite når jeg kommer hjem!
Til middags får jeg også alltid suppe. Og gjengangeren her i huset er drue/rosin-ris-suppe. Vertsmoren min så hvor begeistret druene gjorde meg, så nå putter hun dem i alle suppene hun lager. Så når man drikker av vannet på suppene så minner ris-suppa litt om risgrøt med druer, og det er godt! Ellers er det mange eggesupper. Jeg tror kinesere liker egg, og det gjør for så vidt jeg og, så det er bare kos. Det er en søt en med ekkel konsistens, men siden jeg alltids lar meg forføre av søte smaker så går den ned. Og når man snakker om supper så bør det neves at jeg har blitt en jævel på å fiskesupper! Det kom nok som et sjokk på alle som kjenner meg, kan jeg tro! Men fiskesupper får jeg mest på restauranter, og det er spesielt en med sånn grønt krydder (og ja, Oda er definitivt en racer på matterminologi, grønt krydder, veldig beskrivende!). Jeg må finne ut hva slags krydder det er, det er ganske norsk i smaken, så jeg tror det er vanlig i Norge, så en dag skal jeg finne ut hva det er! Jeg føler det er noe som folk har i kjøkkenhagen, men det er ikke gressløk… Men de er gode på fisk her og, bortsett fra at de må servere alt helt, og med mest mulig bein. Man får fisken med hode, hale og alt på tallerkenen.
(Jeg er et syksykt menneske, jeg er på side tre i word med noe jeg trodde skulle bli et kort blogginnlegg om kinesisk mat og mattradisjoner, og jeg føler meg langt fra ferdig for å si det sånn. Oda er og forblir Oda, ingen tvil om det i hvert fall, selv om jeg spiser fiskesuppe og bor i Kina!)
Ris og nudler da? Jada, det og, selv om det kanskje ikke er fullt så mye av det som man forestiller seg at det skal være i Kina. Nudler og ris er gjerne lunsj, i hvert fall i denne familien. Nudlene serveres kokt med grønnsaker og litt kjøtt, i saus som blir måltidets drikke. Det er vel kanskje lunsjen sånn tre ganger i uka, noen ganger sammen med noe annet. Ris er også lunsj, gjerne blandet med noe annet, som egg (evig gjenganger de eggene altså). Eller ved siden av en annen rett til lunsj.
På skolen spiser jeg og nudler. De er en frokosterstatning, passe mye, og mye bedre enn hvitløkspannekaker! Dette er altså ukokte nudler, og det er litt festlig, for da jeg gikk på barneskolen så hadde alle dilla på å spise ukokte nudler, og vi hadde med dette på skolen til lærernes store irritasjon. Det ble alltid massemasse søl, og lærerne og andre voksne prøvde å fortelle oss at det var meningen at nudlene skulle kokes, og sa vi spiste dem feil. Jeg tror nesten jeg kan banne på at jeg hørte noen si noe sånn som at ”I Kina, hvor nudlene kommer fra, så spiser de dem ikke sånn!”. Men, hahaha, der tok de voksne feil gitt! De voksne som ble så sure på nuddelspisinga fant også ut at de skulle forby det på skolen min. Og etter det så spiste jeg aldri nudlene ”feil” igjen. I hvert fall ikke før jeg kom hit. Her spiser alle nudler på skolen, som de selger i kiosken inne på skolen (hakket billigere enn Katta/Ankern der altså), og lærerne ser ikke ut til å bry seg. Nudlene er nok ment å spises uten å kokes for de er ferdig krydret, akkurat sånn de skal være når du skal maule dem, og de har friske farger og manga-mennesker utenpå pakningen. Det følger også med en liten tegneserie hver dag, og jeg pleier å sjekke hvor mange tegn jeg forstår. En gang forstod jeg alle, men likevel ikke sammenhengen… Så de nudlene skaper både glede og læring, og enda så koster de under femti øre! Jeg ante ikke hvor mye jeg hadde savnet nuddelmaulinga fra barneskolen før jeg kom hit (og nå er det ikke bare lovlig, men også både godtatt og billig)! Lykke på jorden!
Og lykke på jorden, det er en annen spiselig sak som må nevnes. Halleluja! De kalles tang yuan og er små hvite baller. De ser litt ut som snøballer, kanskje ikke helt hvite, mer kremfargede. Forresten så er ikke alle hvite, men de er finest når de er hvite. De er herlige, jeg kan ikke få uttrykt det sterkt nok! De kokes i vann, og som vanlig drikkes suppevannet, og det smaker i dette tilfellet ingenting, men det gjør tang yuanene. Vel, det ytterste laget smaker ikke så mye, det bare er, og det er utrolig, for det er fløyelsmykt, og har akkurat perfekt konsistens, mykt, deilig, smelter på tunga. Og når det smelter vekk så kommer man til kjernen. Egentlig forstår jeg ikke at kjernen har gjort så inntrykk for meg. Kjernen er grå, og ser ut som halvpulverisert småstein, og smaker søtt. Søtt på en måte som i seg selv ikke er så godt, men når den er hyllet inn i hvit fløyel, så gjør det ikke så mye likevel, for det blir et så fint høydepunkt i spisinga av den lille, varme snøballen. Herre gud, for en beskrivelse. Nå begynner jeg å le her, men det er det beste jeg klarer. For de er virkelig herlige, på en merkelig måte! Det må bare prøves, lurer på om det er mulig å få tak i i Norge. Og nå er jeg tilbake til det evige problemet. Hva om de ikke har tang yuan i Norge, eller karamelliserte druer, og jeg ikke får til å lage tomat-eggerøra med riktig krydring og ikke finner ut hva de krydrer den fiskesuppa med? Jeg kommer jo til å savne kinamaten mer enn brunostskiva jo! Brunostskiva vet jeg at jeg skal få smake igjen om 7 måneder, men tenk å komme hjem til Norge og ikke vite når man skal få spise tang yuan igjen, eller om man i det hele tatt kommer til å spise det igjen?
---
The end, eller dette skulle jo ikke være enden, men det var så langt jeg kom i Kina. Tror jeg hadde tenkt til å utfylle med et avsnitt eller to om kinesisk bordskikk, raping, pinner og hundespising (noe jeg gjorde hva jeg kunne for å unngå), men det ble visst ikke noe av…
lørdag, mars 28, 2009
Odontolog Oda Odden
Ser det ikke bra ut? Jeg har funnet ut hva jeg skal studere, nemlig Odontologi. Altså, Oda skal bli tannlege, og på døra til tannlegekontoret mitt skal jeg ha et skilt der det står Odontolog Oda Odden.
Selvfølgelig er ikke det morsomme ordet Odontolog den eneste grunnen til at jeg plutselig har skjønt hvilket yrke som er mitt kall. Neida, det er flere gode grunner til å bli tannlege.
På torsdag var jeg nemlig hos tannlegen. Jeg hadde utsatt å bestille time i et par evigheter. Det er liksom noe som er litt vanskelig selv å ta initiativet til. Man ber ikke om å få ha det vondt og ydmykende. Det er generelt et prinsipp jeg har, men akkurat i dette tilfellet så måtte jeg få meg til å bestille tannlegetime. Ikke bare fordi det lønner seg å sjekke tennene sine en gang i blant, men også fordi man bare betaler 25% av egentlig pris ut det året man fyller 20. Ja, så jeg klarte til slutt å ringe og be om å bli torturert og ydmyket. Jeg gruet meg som en unge. Ikke primært fordi jeg var redd de måtte borre, neida, så pinglete er jeg ikke. Mest gruet jeg meg til ydmykelsen. Tannpleierne som ser stygt på meg, snakker nedlatende til meg og tar for gitt at jeg ikke gjør annet enn å drikke brus dagen lang. Man føler seg aldri så liten og stygg som man gjør hos tannlegen. De tar helt kontroll, kjører deg opp og ned i stolen, tvinger deg til å åpne munnen og stapper den full med torturredskaper. Også skrur de på verdens mest avslørende lys og kjører et speil ned i trynet på deg, så du ser det grufulle, forpinte uttrykket ditt.
Og mens du sitter skrekkslått og lenket til stolen, så snakker de stygt til deg. Drar deg ned alt de kan uten at du får muligheten til å forsvare deg. I alle fall ikke verbalt, for munnen er jo full av diverse torturredskaper.
Ja, så hvorfor var det jeg fikk for meg at jeg ville bli tannlege. Nei, det er ikke fordi jeg er sadist. Jeg har nemlig forandret syn på tannleger.
Da jeg kom dit på torsdag, smilte tannpleieren til meg. Og smilet så ikke ut som det ”haha, din drittunge, nå skal vi pine deg!”-smilet, som jeg husket så godt. Neida, det var et ganske ærlig smil. ”Hei Oda!” Sier hun. Jeg smiler utrolig usikkert tilbake, hva er dette? ”Du har vært i Kina, du, Oda!” Oj, hvordan vet hun det? Husker hun meg? Gjorde de syreskadde tennene mine så stort inntrykk? Dataen, ja, de har det sikkert i datasystemene sine. ”Oda, født 1. mai 1989, operert ut visdomstann nede til høyre (ja, en veldig smertefull operasjon, grøss), har syreskadde tenner og vært ett år i Kina.” Dét står det sikkert på dataen når de skriver inn navn og fødselsdato. ”Hvordan var det i Kina?” Oj, hun er interessert også, og hun smiler fortsatt. Så jeg smiler litt sikrere enn tidligere, og begynner å snakke om Kina. Jeg er sikker på at vi snakket i ti minutter før hun tvang meg ned i stolen. Og da fortsatte hun å snakke. Mens hun stappet munnen min full av spyttsugere og andre torturredskaper, holdt tannpleieren selv en lang monolog om hvordan jeg hadde i Kina. Hun følte nok egentlig at jeg fortalte masse om hvordan jeg hadde det, selv om det bare var hennes egne antakelser, som jeg ikke hadde noen mulighet til å rette på, eller nyansere.
Tenk så herlig! Tenk dere å være tannlege da, få lov til å snakke umotsagt og uforstyrret så lenge, med så mange pasienter! Der har du drømmeyrket mitt! Det aller beste er at man kan tvinge dem til å være enige med seg. Man kan stå der klar med boret: ”Ja, nikk om du er enig i det jeg sier!” Også må de bare nikke fordi de er redd du skal bore i feil tann eller bore ut øyet deres. Mohahahahaha!
Også kan man ta hevn for alle de ydmykelsene tannleger har utsatt en for siden man fikk sine første melketenner! Ja vel, der kom den lille sadisten i meg frem likevel.
Dessuten kan man sikkert få rabatt hos de andre tannlegene på tannlegekontoret. Og da kan man få fiksa så mye man vil på tennene sine når man vil. Da kan man jo drikke så mye appelsinjus og sitronbrus man bare lyster!
Ja, for når man har så stygge tenner som jeg har, så vil man gjerne ha fikset litt på dem. For noen år siden fant tannpleieren på at hun skulle fikse litt på fortennene mine, siden de var blitt mindre. Så da bygget hun litt på dem, hun la på noe gul guffe. Det var visst det hviteste hun hadde, men det var fortsatt mye gulere enn tennene mine. Jeg husker jeg tenkte inni meg at hun bare hadde latt som hun ikke fant noe hvitere fordi hun ønsket at jeg skulle straffes for all den jus- og brusdrikkinga jeg bedrev.
Den gule greia hun brukte til å bygge opp tennene mine med har jeg hatt en drøm om å få skiftet ut. Jeg tenkte jeg skulle ta det opp med henne når hun begynte å inspisere de stygge fortennene mine og kjefte på meg.
Men plutselig var hun ferdig. Null hull, sa hun. Hun snakket fortsatt begeistret om Kina, og at når jeg hadde klart å være der et år, så kunne jeg jo klare alt! Så satt jeg der i tannlegestolen, forvirret som bare det. Var hun glad i meg?
”Menne, skal du ikke se på fortennene mine og kjefte på meg fordi jeg drikker for mye brus?” måtte jeg bare spørre. Så da kjeftet hun litt på meg, og sa at jeg ikke skulle drikke jus eller brus, eller te med sitron eller sukker. Og siden hun ikke var fullt så stygg med meg som hun pleier å være, torde jeg spørre om tennene mine kanskje kunne gjøres litt finere. Hun fikk satt opp en time til meg dagen etter. Noen hadde avbestilt.
Den kvelden var jeg sikker på at jeg skulle bli tannlege. Det måtte være mitt kall. Meant to be, Odontolog Oda Odden, som får snakke så mye hun vil uten at noen kommer med innvendinger!
Vel, mitt forhold til tannleger endret seg enda en gang. Dagen etter fikk jeg igjen en koselig tannlege. Søt, liten dame. Jeg skal gjøre en lang historie kort, noe jeg ikke pleier å være verdensmester i, men jeg lå nå der og pintes, dette var faktisk relativt ubehagelig, ganske så lenge. Og da de var ferdige, eller rettere: når de hadde brukt opp all tiden de hadde satt av til meg. Hadde de bare fått fikset den ene tanna. De måtte sette opp en ny time i mai for at jeg skulle få fikset den andre. Også unnskyldte de at fargen de hadde valgt ikke var helt riktig. ”Det er ikke så lett å finne riktig farge på grunn av den HVITE misfarginga du har på tennene dine.” Den HVITE misfarginga, her er det virkelig noe jeg har misforstått. Jeg trodde poenget var at tenner skulle være hvite! Noen blir bare aldri fornøyde, så er tennene for gule og så er de for hvite!
Jeg var spent da jeg tittet i speilet. Litt engstelig fargen ikke var noe bedre enn den gamle. Men da jeg så i speilet var den fiksede tanna ganske så nydelig. Jeg tenkte at nå må jeg begynne å smile masse, eller i alle fall etter sjuende mai, når begge fortennene mine er blitt like nydelige! Inntil videre er det egentlig greit å holde kjeft, for den stygge, gule fargen på den ikke-fiksede tanna ble enda tydeligere når den ved siden av var så fin.
Vi kan jo si det sånn at dette irriterte meg. Det var generelt en litt negativ vårdag med snøstorm og gnagsår. Jeg begynte å se litt mer realistisk på min fremtid som tannlege. Det er nok både pros and cons med det òg. Jeg måtte hatt realfag for å bli tannlege. Jeg måtte skjønne hvorfor i all verden tenner kan bli for hvite. Ikke minst har jeg faktisk ikke noe lyst til å drive inni munnen til folk.
Munner er ekkelt!
Men hvem vet, om jeg fikk et veldig, veldig fint Odontolog Oda Odden skilt og skulle utvikle meg til å bli enda mer taletrengt enn jeg er i dag, og ikke minst finner ut at jeg er en skikkelig sadist, da kan nok tannlegeyrket vurderes.
---
Det var en veeeldig lang blogg om tannlegebesøk. Klokka er visst over elleve, på kvelden, og jeg hadde planlagt å gjøre MASSE historielekser i dag. Tror ikke jeg rekker så mye før jeg kaster inn håndkledet og legger meg. Wish me luck!
Selvfølgelig er ikke det morsomme ordet Odontolog den eneste grunnen til at jeg plutselig har skjønt hvilket yrke som er mitt kall. Neida, det er flere gode grunner til å bli tannlege.
På torsdag var jeg nemlig hos tannlegen. Jeg hadde utsatt å bestille time i et par evigheter. Det er liksom noe som er litt vanskelig selv å ta initiativet til. Man ber ikke om å få ha det vondt og ydmykende. Det er generelt et prinsipp jeg har, men akkurat i dette tilfellet så måtte jeg få meg til å bestille tannlegetime. Ikke bare fordi det lønner seg å sjekke tennene sine en gang i blant, men også fordi man bare betaler 25% av egentlig pris ut det året man fyller 20. Ja, så jeg klarte til slutt å ringe og be om å bli torturert og ydmyket. Jeg gruet meg som en unge. Ikke primært fordi jeg var redd de måtte borre, neida, så pinglete er jeg ikke. Mest gruet jeg meg til ydmykelsen. Tannpleierne som ser stygt på meg, snakker nedlatende til meg og tar for gitt at jeg ikke gjør annet enn å drikke brus dagen lang. Man føler seg aldri så liten og stygg som man gjør hos tannlegen. De tar helt kontroll, kjører deg opp og ned i stolen, tvinger deg til å åpne munnen og stapper den full med torturredskaper. Også skrur de på verdens mest avslørende lys og kjører et speil ned i trynet på deg, så du ser det grufulle, forpinte uttrykket ditt.
Og mens du sitter skrekkslått og lenket til stolen, så snakker de stygt til deg. Drar deg ned alt de kan uten at du får muligheten til å forsvare deg. I alle fall ikke verbalt, for munnen er jo full av diverse torturredskaper.
Ja, så hvorfor var det jeg fikk for meg at jeg ville bli tannlege. Nei, det er ikke fordi jeg er sadist. Jeg har nemlig forandret syn på tannleger.
Da jeg kom dit på torsdag, smilte tannpleieren til meg. Og smilet så ikke ut som det ”haha, din drittunge, nå skal vi pine deg!”-smilet, som jeg husket så godt. Neida, det var et ganske ærlig smil. ”Hei Oda!” Sier hun. Jeg smiler utrolig usikkert tilbake, hva er dette? ”Du har vært i Kina, du, Oda!” Oj, hvordan vet hun det? Husker hun meg? Gjorde de syreskadde tennene mine så stort inntrykk? Dataen, ja, de har det sikkert i datasystemene sine. ”Oda, født 1. mai 1989, operert ut visdomstann nede til høyre (ja, en veldig smertefull operasjon, grøss), har syreskadde tenner og vært ett år i Kina.” Dét står det sikkert på dataen når de skriver inn navn og fødselsdato. ”Hvordan var det i Kina?” Oj, hun er interessert også, og hun smiler fortsatt. Så jeg smiler litt sikrere enn tidligere, og begynner å snakke om Kina. Jeg er sikker på at vi snakket i ti minutter før hun tvang meg ned i stolen. Og da fortsatte hun å snakke. Mens hun stappet munnen min full av spyttsugere og andre torturredskaper, holdt tannpleieren selv en lang monolog om hvordan jeg hadde i Kina. Hun følte nok egentlig at jeg fortalte masse om hvordan jeg hadde det, selv om det bare var hennes egne antakelser, som jeg ikke hadde noen mulighet til å rette på, eller nyansere.
Tenk så herlig! Tenk dere å være tannlege da, få lov til å snakke umotsagt og uforstyrret så lenge, med så mange pasienter! Der har du drømmeyrket mitt! Det aller beste er at man kan tvinge dem til å være enige med seg. Man kan stå der klar med boret: ”Ja, nikk om du er enig i det jeg sier!” Også må de bare nikke fordi de er redd du skal bore i feil tann eller bore ut øyet deres. Mohahahahaha!
Også kan man ta hevn for alle de ydmykelsene tannleger har utsatt en for siden man fikk sine første melketenner! Ja vel, der kom den lille sadisten i meg frem likevel.
Dessuten kan man sikkert få rabatt hos de andre tannlegene på tannlegekontoret. Og da kan man få fiksa så mye man vil på tennene sine når man vil. Da kan man jo drikke så mye appelsinjus og sitronbrus man bare lyster!
Ja, for når man har så stygge tenner som jeg har, så vil man gjerne ha fikset litt på dem. For noen år siden fant tannpleieren på at hun skulle fikse litt på fortennene mine, siden de var blitt mindre. Så da bygget hun litt på dem, hun la på noe gul guffe. Det var visst det hviteste hun hadde, men det var fortsatt mye gulere enn tennene mine. Jeg husker jeg tenkte inni meg at hun bare hadde latt som hun ikke fant noe hvitere fordi hun ønsket at jeg skulle straffes for all den jus- og brusdrikkinga jeg bedrev.
Den gule greia hun brukte til å bygge opp tennene mine med har jeg hatt en drøm om å få skiftet ut. Jeg tenkte jeg skulle ta det opp med henne når hun begynte å inspisere de stygge fortennene mine og kjefte på meg.
Men plutselig var hun ferdig. Null hull, sa hun. Hun snakket fortsatt begeistret om Kina, og at når jeg hadde klart å være der et år, så kunne jeg jo klare alt! Så satt jeg der i tannlegestolen, forvirret som bare det. Var hun glad i meg?
”Menne, skal du ikke se på fortennene mine og kjefte på meg fordi jeg drikker for mye brus?” måtte jeg bare spørre. Så da kjeftet hun litt på meg, og sa at jeg ikke skulle drikke jus eller brus, eller te med sitron eller sukker. Og siden hun ikke var fullt så stygg med meg som hun pleier å være, torde jeg spørre om tennene mine kanskje kunne gjøres litt finere. Hun fikk satt opp en time til meg dagen etter. Noen hadde avbestilt.
Den kvelden var jeg sikker på at jeg skulle bli tannlege. Det måtte være mitt kall. Meant to be, Odontolog Oda Odden, som får snakke så mye hun vil uten at noen kommer med innvendinger!
Vel, mitt forhold til tannleger endret seg enda en gang. Dagen etter fikk jeg igjen en koselig tannlege. Søt, liten dame. Jeg skal gjøre en lang historie kort, noe jeg ikke pleier å være verdensmester i, men jeg lå nå der og pintes, dette var faktisk relativt ubehagelig, ganske så lenge. Og da de var ferdige, eller rettere: når de hadde brukt opp all tiden de hadde satt av til meg. Hadde de bare fått fikset den ene tanna. De måtte sette opp en ny time i mai for at jeg skulle få fikset den andre. Også unnskyldte de at fargen de hadde valgt ikke var helt riktig. ”Det er ikke så lett å finne riktig farge på grunn av den HVITE misfarginga du har på tennene dine.” Den HVITE misfarginga, her er det virkelig noe jeg har misforstått. Jeg trodde poenget var at tenner skulle være hvite! Noen blir bare aldri fornøyde, så er tennene for gule og så er de for hvite!
Jeg var spent da jeg tittet i speilet. Litt engstelig fargen ikke var noe bedre enn den gamle. Men da jeg så i speilet var den fiksede tanna ganske så nydelig. Jeg tenkte at nå må jeg begynne å smile masse, eller i alle fall etter sjuende mai, når begge fortennene mine er blitt like nydelige! Inntil videre er det egentlig greit å holde kjeft, for den stygge, gule fargen på den ikke-fiksede tanna ble enda tydeligere når den ved siden av var så fin.
Vi kan jo si det sånn at dette irriterte meg. Det var generelt en litt negativ vårdag med snøstorm og gnagsår. Jeg begynte å se litt mer realistisk på min fremtid som tannlege. Det er nok både pros and cons med det òg. Jeg måtte hatt realfag for å bli tannlege. Jeg måtte skjønne hvorfor i all verden tenner kan bli for hvite. Ikke minst har jeg faktisk ikke noe lyst til å drive inni munnen til folk.
Munner er ekkelt!
Men hvem vet, om jeg fikk et veldig, veldig fint Odontolog Oda Odden skilt og skulle utvikle meg til å bli enda mer taletrengt enn jeg er i dag, og ikke minst finner ut at jeg er en skikkelig sadist, da kan nok tannlegeyrket vurderes.
---
Det var en veeeldig lang blogg om tannlegebesøk. Klokka er visst over elleve, på kvelden, og jeg hadde planlagt å gjøre MASSE historielekser i dag. Tror ikke jeg rekker så mye før jeg kaster inn håndkledet og legger meg. Wish me luck!
Abonner på:
Innlegg (Atom)