Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg har spist julemarsipan og drukket julebrus, ja, jeg har faktisk ikke bare drukket julebrus, men til og med KJØPT julebrus, og ikke nå nylig heller, det skjedde i starten av oktober. Det har nå ligget og gnaget på samvittigheten min i nesten en måned, og nå må jeg få det ut. Hvordan kunne jeg gjøre det? Jeg har jo skrevet under på alle sånn Ikke Feir Jula På Forskudd-kampanjer, og er SELVFØLGELIG medlem av IFJPF-gruppa på facebook. SELVFØLELIG er jeg imot at man skal starte å selge julegodt på sensommeren, og vil at julegodtprodusentene skal skjønne det ved at julegodtet forblir usolgt frem til desember. Så hvorfor gjorde jeg da som så mange andre svake sjeler, og kjøpte julebrus for en måned siden?
Det kommer sikkert ikke som noen bombe, men jeg følte at jeg måtte bare. Jeg så julebrusflaskene i butikken, den fantastiske HAMARSKE julebrusen, og glassflaskene ville ikke ut av hodet mitt. Jeg tenkte på den brune drikken 24-7, og etterhvert begynte jeg å dikte opp gode grunner til å bryte med alle sosiale normer, og bare gå inn på butikken og kreve en julebrus. Jeg drømte om det om natta faktisk, jeg hadde cowboy-hatt og revolver, gikk rett bort i hylla, tok en brus, og med pistolen hevet skulle ikke kassamannen våge å se stygt på meg fordi jeg kjøpte julebrus. Jeg skjønner jo at i virkeligheten ville ingen cowboy-hatt eller revolver gjøre at jeg føler meg mindre kriminell om jeg kjøper en julebrus. Det eneste som kunne hjelpe var en unnskyldning jeg kunne bruke overfor meg selv. Unnskyldningen som jeg etter et par dagers kreativ hjerneaktivitet kom opp med låt som følger: Jeg var i Kina jula i fjor, der hadde de ikke hamar-julebrusen, jeg måtte leve en jul uten, og det er hele 21 måneder siden jeg sist drakk julebrus. For alle andre er det jo knappe ni måneder siden de sist nøt den magiske juledrikken. Det er urettferdig om jeg ikke får julebrus snart.
Det var unnskyldningen min. Det beste jeg kom opp med. Jeg fikk med meg Stine på butikken. Stine har ikke gått på medier og kommunikasjon, så hun skjønte ikke helt hvorfor jeg gikk rundt og rødmet og ba henne holde kjeft om at jeg kjøpte julebrus. Hun er heller ikke vokst opp i Hamar, og stakkars jenta har ikke en gang skjønt hva som er så stas med denne julebrusen at den er verdt den indre kampen som så tydelig pågikk inni meg på vei inn i butikken. Uansett lovet hun å holde kjeft. Jeg fant julebrusen, stod lenge rådvill midt på gulvet og holdt om flaskehalsen. Hva nå? Hadde jeg mot nok til å konfronteres med blikket fra gutten i kassa når jeg kjøpte den? Uten revolver og cowboy-hatt? Jeg lot fingrene gli nedover flaskehalsen og kjente flaskekroppens kalde, runde bue. Opp og ned gled fingrene mine, ja, jeg måtte ha! Med nesten bestemte skritt gikk turen mot kassa. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men på veien grep bare helt plutselig, hånda mi ut etter en pakke sjokolademarsipan, med rød juleinnpakning. Skal det værra så ska det værra! Det gikk en faen i meg, skal man først ødelegge samvittigheten sin, får man i hvert fall få mest mulig nytelse ut av det! Jeg slengte det på båndet, og var omtrent like høy i hatten som om jeg faktisk hadde hatt en cowboy-hatt på, og en revolver i hånda. Jeg visste hva gutten i kassa måtte tenke, men han fikk betalt for å selge varene, og da kan han vel ikke finne på å nekte meg å kjøpe dem, eller trakasere meg?
"Litt tidlig det her, er det ikke?"
Selv om stemmen hans ikke høres fryktelig truende ut, kommer det tilbake til meg, blikkene, kommentarene, utestengelsen, skammen. Første året på medier hadde jeg ennå ikke forstått hvor alvorlig forbrytelse julebrusdrikking i november var, og hadde tatt meg en kald en i kantina. Satt der og ante fred og ingen fare, til blikkene, de påfølgende kommentarene og moralprekenene, for ikke å snakke om den høytidelige, felles julebrusåpningen klassen hadde første desember. 1mka var et tilgivende folk, og etter at jeg hadde innrømmet mine synder, sagt at jeg skjønte alvoret av hva jeg hadde gjort og lovet på tro og ære at jeg aldri skulle finne på å gjøre noe så dumt igjen, var klassen tilsynelatende positiv til å la foræderen være med på årets julebrusåpning. Klasserommet var pyntet, det fantes ikke en ledning i klasserommet uten en glittergilander surret rundt seg, og julemusikken hadde stått på hele dagen på full guffe. Stemningen var høy da julebrusen kom opp fra kantina, en til hver. Joda, jeg skulle være med på den første skålen, men syntes så tydelig at selv om de alle bestrebet seg på å late som om mine synder var glemt, så fortalte de av øynene som ikke unnvek mine, at dette fortjener du ikke Oda! Dette fortjener du ikke! Du er en synder, det finnes ikke tilgivelse!
Andre året på medier passet klassen på meg, jeg begikk ingen fatale feil. Jeg var et bra medlem av IFJPF, og en verdig deltaker av julebrusåpningen første desember. I Kina hadde jeg ingen mulighet til å jukse, men så i år. Stod jeg der, og den eneste som gjorde et halvveis forsøk på å få meg fra ugjerningen, var gutten i kassa.
"Litt tidlig det her, er det ikke?"
Jeg blir tomatrød, og ser ned på skotuppene mine. "Ja, eh...det er det." Svarer jeg. Betaler. Går ut.
Jeg åpner flasken, den kalde røyken og duften av jul. Jeg setter den kalde glasstuten mot leppene mine. Heller på flaska. Noen korte minutters salighet. Der og da mente jeg det var verdt det. I aller høyeste grad.
Nå ser jeg hvor svak jeg var. Hvordan kunne jeg? Hver kveld før jeg sovner hører jeg stemmen som ymter frempå om hva jeg er i ferd med å utsette meg selv og verden for: "Litt tidlig det her, er det ikke?" Og jeg føler blikkene og bebreidelsene til mine gamle klassekamerater. Ofte den siste måneden har jeg priset meg lykkelig over at de ikke vet, at ingen vet, andre enn Stine, og kassagutten. Men noe har skjedd. Jeg har igjen begynt å skjønne omfanget av hva jeg har gjort. Unnskyldningen min var langt fra god nok. Det gjør ingen forskjell for julebrus- og godtprodusentene om jeg var i Kina i fjor jul. De fikk solgt julebrus og julemarsipan i år, i oktober. Jeg var en del av grunnen til at det blir lønnsomt for de pengegriske svina å ødelegge julestemninga. Hvis andre er like svake som meg, som de tydeligvis er, så vil det aldri bli slutt på julegodtsalget i oktober. Det vil tvert om starte alt i august, og da vil jo hele poenget med å ha en julebrus forsvinne...
Jøye meg, hva er det jeg er skyld i?
Og dette har jeg gjort ustraffet i år. Ingen klassekamerater som har irettesatt meg eller sendt meg drepende blikk for min dobbelmoral. Jeg burde hives ut av IFJPF-gruppa på facebook. Når jeg velger å stå frem med mitt svik på denne måten, så er det fordi jeg ikke lenger klarer å klandre meg selv, jeg trenger en ordentlig straff. Jeg må straffes. Hva er en passende straff for mitt julebruskjøp?
Any suggestions?
