Konsentrasjon må være en vakker ting. Er det noe jeg ønsker meg akkurat nå, så er det nemlig nettopp det. Jeg har forsøkt å gjøre lekser i seks timer nå. Jeg skal skrive en minst fem-siders oppgave i historie, og på seks timer har jeg skrevet hele fire setninger. Det eneste positive med det, er at det er en positiv eksponentiell utvikling, etter de første fem timene hadde jeg nemlig kun skrevet et ord. Jeg prøvde å trøste meg selv med at det var et veldig bra første ord. Det var ”Diskoskasteren”. Et godt utgangspunkt, syntes jeg, i nesten fem timer. Etter nesten fem timer, med stirring på et nesten tomt ark i word, monty python-sketsjer på Youtube og fullstendig idiotiske og meningsløse samtaler på msn, så begynte jeg å få panikk. Jeg prøvde meg desperat frem med mange forskjellige andre og tredje ord, men kunne ikke finne noe passende. Jeg begynte å kaldsvette, ikke bare ved tanke på denne oppgaven, men ved tanken på de andre tingene jeg må få gjort denne uka, som jeg strengt tatt burde gjort for leeenge siden, som jeg skulle gjort på skolen for en og to uker siden… Så hva er unnskyldningen min? Har jeg noen unnskyldning? Om det kan passere som en unnskyldning kan dere få avgjøre selv, men mitt forsøk på en unnskyldning er at jeg hadde så vanvittig vondt i dag tidlig, at jeg tok et par smertestillende for å kunne starte å jobbe med historieleksa. De fungerte ikke, så jeg fant noen andre sterkere smertestillende, og tok dem og. Dessuten var jeg litt småtrøtt, så jeg begynte å pumpe kaffe. Og da ble jeg helt nummen og rar i hele kroppen, og da funka det så dårlig å jobbe. Det funka så utrolig mye bedre å sitte og si usakligheter til venner på msn. Også ble jeg bare mer og mer borte, og det tok fem timer før jeg så hvor dårlig jeg lå an med den historieleksa. Etter fem timer tok jeg den avgjørelsen å gå og hente mer kaffe, og tvinge meg selv til å skrive. Og som sagt, så gikk det bedre den sjette timen. Først så skrev jeg en setning, og informerte alle mine påloggede venner på msn om det. Så skrev jeg enda en, og gjentok informasjonsprosedyren, så ingen skulle unngå å få med seg hvor effektiv jeg var. Så tenkte jeg at det egentlig var ganske lite effektivt å fortelle alle om det hver gang jeg skrev en setning, så jeg tok helt av, og skrev fortløpende to setninger. Dessverre så medførte det at jeg følte jeg fikk for lite tilbakemelding per setning, så jeg valgte å blogge om det, i håp om at jeg kan få litt ros av et par til. Men uansett så står jeg altså støkk der på fire setninger.
Og hvorfor i all verden jobbet jeg ikke på skolen da vi hadde muligheten til det? Jeg har ingen god forklaring, jeg skjønner det ikke, men det er bare umulig å jobbe på skolen. Her på fredag hadde vi en av mange underlige skriveoppgaver på nynorsk. Jeg fikk ikke blyanten ned på papiret. Eller jeg tegnet to stjerner øverst i høyre hjørne. Det skulle jeg ikke gjort, for da så jeg at linjene på arket var høyere enn på sida bak i notatboka. Jeg så linjene på sida bak under denne sidens streker. Det var utrolig forvirrende. Jeg undersøkte notatboka nærmere, og så at det kun var denne sida som var annerledes. Det var en avvikerside. Den eneste trøsten for den stakkars avvikersiden var at den siden som den sitter sammen med, den andre som er tiende nærmest midten, også var avviks. Selv om det ikke var fullt så synlig. Stakkars sider, tenkte jeg. Hvordan kan de ha blitt sånn? Jeg forestilte meg maskinen som lager skrivebøker. Hvordan lager de egentlig skrivebøker? Hvordan kommer linjene som du skal skrive på inn i boka? Har du tenkt på det noen gang? Tegnes de inn? Jeg forestilte meg stakkars kinesiske barnearbeidere som tegnet rette streker i skrivebøkene, men kom frem til at det var litt veldig usannsynlig, ikke at jeg undervurderer kinesere, men ærlig talt, om mennesker skulle tegnet de strekene der, hadde det nok blitt litt flere avvikssider. Trykker de på strekene da? De må jo nesten det? Har de virkelig et trykkeri for bøker uten skrift? Er ikke det litt unødvendig bruk av ressurser, vi hadde da like mye klart å skrive på blanke sider? (Ehh…nå må det presiseres at jeg vil ment det var enda verre bruk av verdens ressurser om det faktisk hadde vært kinesiske barnearbeidere som tegnet inn strekene.) Jeg kan skrive på blanke sider, selv om det blir litt skrått. Det hadde faktisk vært mye enklere å skrive på blanke sider for da hadde man jo ikke mistet konsentrasjonen fordi man begynte å lure på hvor de fordømte strekene kom fra!
Man da hadde jeg vel mistet konsentrasjonen på grunn av noe annet. Sånn som miksen av koffein og smertestillende som nå er skyld i at jeg blogger i stedet for å skrive en fantastisk avhandling om antikken. Det ble i hvert fall mer enn fire setninger. Uff, jeg må jo skrive den siste greia på den naturfagssaken som skulle vært levert forrige mandag. Uff, jeg er et så fælt menneske. Nå skjerper jeg meg, ikke mer blogging, monty python-sketsjer eller venner på msn.
(Altså, jeg har planer om å snakke med venner igjen på msn en gang jeg kan gjøre det med god samvittighet, og selvfølgelig blogge og, men bare ikke akkurat nå.)
