I dag skal jeg skrive en selvbiografi om meg selv som historiemenneske. Nei, det er ikke det jeg skal blogge, det er derimot den rarest formulerte skoleoppgaven jeg har fått noensinne. Jeg sier ikke at den er dum, eller at det er en dårlig oppgave, for jeg er positivt innstilt. Den positive innstillingen kommer jeg tilbake til senere, men som dere (Elena og Yvonne, altså dere som etterlyser blogginnlegg) skjønner, så har jeg startet på skolen igjen. Jeg har faktisk gått en uke på påbygg på Storhamar videregående. Det er helt utrolig at det bare er en uke siden jeg og Tale var på Island. Og at en uke før vi dro til Island så var jeg på familietur til Bergen, eller at det bare var en dag før den turen jeg stod og jobbet med å pakke kjøtt på Gilde den sjette uka på rad. Like merkelig er det å tenke på at for litt over to måneder siden bodde jeg i Kina. Og der hadde jeg bodd i nesten ett år! Det er jo bare syyyykt. Jeg kommer ikke over det, når jeg våkner om morgenen blir jeg lammet av sjokk ved tanken på det. Jeg klarer derfor ikke å komme meg ut av senga. Det kan kanskje også være fordi jeg er trøtt jeg har vanskelig med å stå opp, men jeg er ikke riktig sikker på årsaken lenger. Det er ett av de to. Men nå er Kina igjen laaangt unna, både geografisk og emosjonelt. Det eneste som når meg fra Kina nå om dagen er, ved siden av en og annen mail fra min kinesiske kusine, OL. Og kineserne er gode, både til å arrangere og vinne OL. I dag klarte nordmennene og vinne litt. Jeg er ikke interessert i håndball og liker ikke håndball. Dette er hovedsakelig fordi håndball er så utrolig spennende, og jeg er så dårlig taper. Alltid tidligere når håndballandslaget har kommet til finaler og lignende så erklærer jeg halvveis ut i kampen at jeg synes det er for kjedelig og forlater stua. Jeg prøver å skjule at jeg har en puls på 250 og bare går fordi jeg er redd for følelsesutbruddet eller hjerteinfarktet jeg vil få, samme om Norge vinner eller taper. Denne gangen klarte jeg ikke å komme meg unna. Jeg gikk nemlig på do da det var ti sekunder igjen av semifinalen mot Sør-Korea, og skrudde på radioen. Der hylte kommentatorene at det var sykt spennende, ti sekunder igjen, Norge ledet med et mål, og Korea hadde ballen. Og Korea utligna, det er bare åtte sekunder igjen, nei fem. Gro har ballen, det er to sekunder igjen, hun skyter. Det blir mål. JAA! Er det godkjent, dommerne sier det er godkjent, eller? De går bort i sekretariatet. Har Norge vunnet? Alt dette skjedde på ti sekunder, og jeg fikk ikke tid til å beskytte meg mot håndballskrekken min. Det var rett og slett ikke mulig å skru av radioen. Håndball er virkelig skummelt. Men etter disse ti sekundene med ekstrem spenning, og så glede, så følte jeg meg pent forpliktet til å se finalen mot Russland i dag tidlig. Det er jeg glad for, pulsen holdt seg stabilt, sikkert under hundre, hele kampen, og man ble likevel glad på slutten. Så håndballjentene vant i Kina, men der er jeg ikke lenger. Og jeg har faktisk ikke blogget siden jeg var der, siden lenge før jeg dro derfra faktisk. Blogget vel sist om jordskjelvet. Det er ikke sånn at livet tar slutt selv om man opplever et jordskjelv, eller, i dette tilfellet gjorde det vel det for rundt 100 000 mennesker, men ikke for meg. Det har skjedd mye i mitt liv siden da, og mye som jeg har hatt planer om å blogge om, men som det ikke har blitt noe av, og selv om jeg velger å bare skrive om en promille av de tingene jeg hadde planlagt å blogge om i denne bloggoppdateringa, så vil den bli ganske lang. Jeg har faktisk hittil ikke nevnt en av de tingene jeg hadde planlagt å nevne. Så igjen blir dette en oppdatering av bloggen som er for spesielt interesserte.
Jeg hadde planlagt å nevne hvordan det var å forlate Xuchang, venner og vertsfamilie, men det tror jeg at jeg har fortrengt, for det står ikke veldig klart for meg i hukommelsen min lenger. Det var nok trist, og helt sikkert rart, for alt i Kina var rart, så hjemreisen var nok da også rar. Jeg var en dag og en natt i Beijing, og det mest nevneverdige var at jeg brukte en time til å se på en kinesisk prest på dvd sammen med en eldre dame, som forsøkte å forklare meg hvorfor jeg måtte ta Jesus inn i hjertet mitt. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, denne gangen hovedsakelig fordi kinesisken min ikke helt holdt til å forstå ordene hennes. Den siste morgenen i Kina, holdt jeg på å begynne å grine da jeg vi kjørte forbi fugleredet (fordi som er stokk dumme, den største OL-stadion i Beijing) ved tanken på at den kvelden skulle jeg kjøre forbi Vikingskipet igjen. Det gjorde jeg forresten ikke, for flyet mitt var nesten fire timer forsinket, og jeg rakk ikke den forbindende flygningen fra London til Oslo. Det var litt irriterende, nei, det var ikke litt irriterende, det var DØDSIRRITERENDE. Jeg overnattet på et flyplasshotell, og det var jo ganske greit, bare irriterende, såå irriterende. Dessuten møtte jeg nordmenn. De møtte jeg allerede på flyplassen i Beijing. De satt bak meg mens vi ventet på det forsinkede flyet. Jeg holdt på å bli gal da jeg hørte hva slags språk de snakket. Jeg måtte ha en unnskyldning til å snakke med dem. Jeg hadde ikke møtt nordmenn siden august liksom. Jeg bestemte meg for å spørre om å få låne telefonen deres. Altså, det var ikke bare en unnskyldning for å få snakke med dem, det ville vært en litt dyr unnskyldning. Jeg hadde faktisk behov for å sende en melding, og den kinesiske telefonen min slutta å funke på flyplassen. Jeg mannet meg opp, tok med meg telefonnummeret jeg skulle sende meld til, og gikk bort til dem, og begynte å snakke, men ordene kom ikke. Det var helt fryktelig, norsken min fungerte ikke. Ordene hørtes helt kunstige ut, og det var lange pauser mellom hvert ord. Attpåtil så hadde jeg det dumme arket i hånda, og siden jeg er så overnervøs når jeg skal fly, så skalv jeg som en annen tulling, lurer på hva de nordmennene trodde om meg. De må jo ha trodd at jeg var litt syk eller noe. Kan ikke snakke ordentlig, og står og skjelver, men altså, det gikk bedre etter hvert, for flyet var jo veldig forsinket, og jeg fikk mye tid til å øve opp igjen norsken min.
Vel hjemme, dagen etter jeg skulle være hjemme, ventet jeg meg at familien skulle stå i ankomsthallen og vifte med norske flagg. Det gjorde de ikke. Og det var kanskje bra, det hadde kanskje blitt mye på en gang. Men de kunne kommet litt fortere. Jeg ble jo gående rundt på Gardermoen uten telefon, og lure på om det kunne skjedd noe med dem i nesten et kvarter eller noe. Men de kom, og de var ganske som før, og det var ikke så rart å se dem som jeg trodde det skulle være. Jeg bøyde meg ikke ned utenfor Gardermoen for å kysse asfalten heller, som jeg hadde gått rundt og innbilt meg at jeg impulsivt kom til å gjøre. Men jeg nøt den norske luften, det gjorde jeg. Vi stoppet på en bensinstasjon på veien hjem, og jeg var helt satt ut av den friske, uforurensa lufta langs motorveien. Det lukta skog og fjell, og Norge. Også litt bensin da. Dyr, norsk bensin.
Så fulgte seks uker med pakking av kjøtt. I de seks ukene, så hadde jeg masse interessant jeg følte jeg burde blogget om kjøttpakkinga, men når jeg nå ser det i en større sammenheng, så skjønner jeg at detaljene rundt kjøttpakkinga sannsynligvis ikke er så innmari interessant for andre, eller noen i det hele tatt. Altså jeg pakket kjøtt i esker, eller esker med kjøtt i andre større esker, på maaange forskjellige måter, men basically så var det det jeg gjorde i seks uker. Pakke kjøtt i esker. Noen må gjøre det og, og jeg tjente ganske masse på det. Tenk om ingen hadde pakket kjøtt i esker, hva slags rot hadde det blitt i butikkene da, også hadde sikkert alt kjøttet blitt dårlig, kryssforurenset hverandre osv. Så jeg var litt viktig, prøver å overbevise meg selv om at det jeg brukte seks uker på var meningsfullt. Det var andre koselige ferievikarer der, og fastjobbende og for så vidt, det må jo nevnes. Men det jeg fikk mest igjen av fra sommerjobben var nok motivasjon. Motivasjon for å jobbe hardt på skolen, så man slipper å jobbe med kjøttpakking hele livet, og motivasjonen jeg trengte for å bestille min første kjøretime. Jeg tok buss timevis hver dag, til og fra.
Så var det to uker frihet, på slutten av sommeren. Den første fridagen dro jeg med familien til Bergen, for å se hamkam-brann. Vi er ikke medgangssupportere og står hamkam bi, samma hvor lite de vinner. Vi prøver til og med å være optimister. Noe det ser ut som alle andre hamkamsupportere har gitt opp. På Briskebybandens hjemmeside før brannkampen stod det under overskriften som fortalte at det ikke ble noen buss til Bergen, at det var fordi ”Interessen er like dårlig som laget vi heier på.” Og det skal være de mest hardbarka hamkamtilhengerne? Da står det dårlig til med spiriten til hamkamsupporterne altså.
Uansett, familien min hadde spirit. Jeg hadde faktisk så mye av den spiriten og optimismen at jeg rotet meg inn på tribunen for brannsupporterne med et hamkamskjerf rundt halsen. Der fikk jeg gjennomgå litt av hvert. De første kommentarene jeg overhørte var: ”E det ingen som heier på hamkam?” Noen peker bort på området for bortesupporterne, som ikke var spesielt stort, og ikke ble særlig fullt heller. De teller. ”Det e åtte bortkomne bønder her.” Noen protesterer, peker på meg: ”Nei, med hon her e det ni.” Alle ler. Men det tar jeg meg ikke nær av, for det kan de få igjen for når de bortkomne bøndene vinner. Og jeg tar meg ikke nær av å bli regnet som en bortkommen bonde uansett. Jeg og Yvonne skal faktisk dra på den neste hamkam-vålerenga kampen i Felleskjøpsdresser. Jeg regner fortsatt med at det blir neste år, selv om jeg ikke vet om det er teoretisk mulig for hamkam å holde seg i eliteserien.
Kampen startet bra, og hamkam skåret selvfølgelig først. Bergenserne fikk også et mål i første omgang, men hamkam skulle jo komme sterkere tilbake i annen omgang. I pausa møtte jeg ei førkjete vaktdama, som var veldig vanskelig og skulle låne skjerfet mitt for å se litt på det. Skjønner ikke hvorfor hun spurte om å få undersøke det nærmere, hun måtte liksom bare få bekreftet at det faktisk stod KAMMA på det grønne skjerfet, før hun fant ut at hun skulle bortvise meg med mindre jeg gikk over til å være skapsupporter. Det var et tungt valg, men alle som satt rundt meg hadde alt sett skjerfet mitt, så jeg puttet det i veska. Jeg følte nesten at hamkam var blitt oppgradert til en virkelig motstander etter en ganske god førsteomgang. I ettertid har jeg skjønt at vaktførkja bare ville skåne meg for nedverdigelsen det ville vært å forlate stadion med skjerfet lett synlig. Det ble nemlig litt for mange mål i den neste omgangen, hvorav hamkam ikke scoret noen. Jeg husker ikke den endelige stillingen. Den må jeg ha fortrengt for å unngå å bli medgangssupporter. Uansett, vi dro hjem fra Bergen og Life must go on.
Hjemme igjen var det under en uke til jeg skulle til Island, og jeg skulle ha noen dager hjemme for å gjøre meg klar til skolen og pakke ut av kofferten. Og nei, jeg brukte ikke koffert da vi dro til Bergen, det er snakk om kinakofferten. Men ja, det må innrømmes at den fortsatt ikke er ordentlig ryddet ut av. De dagene hjemme, de bare forsvant visst de, gitt.
Island. Island er et fint land. Det er fortsatt det. Og Reykjavik er faktisk en koseligere by enn jeg trodde den var. Jeg og Tale hadde også gleden av å kjøre sightseeing med buss nummer tre. Det var ganske ufrivillig, men om ikke annet, så kjenner vi bussrute nummer tre nå, ut og inn, etter at vi gikk på den feil vei, og det tok 45 min før vi kom tilbake til utgangspunktet. Med tanke på hvor liten Reykjavik er, så er det ganske mye tid. Vi har sett Reykjavik med andre ord. Vi har også gått opp og ned handlegata et uvisst antall ganger, både med og uten gnagsår, mest med, faktisk. Der fikk vi oss til og med et par stamsteder. Det var frokoststedet, hvor hun ene dama gikk rundt uten bukse, altså hun hadde surret et sjal rundt seg, men det hadde falt ned, så man så den nesten gjennomsiktige strømpebuksa hennes og den veldig fine g-strengen. Vi begynte å le, da hun gikk ut på bakrommet. Hun som kom for å rydde av bordet vårt holdt på miste alle tallerkenene, i fanget på oss, men det gjorde ikke noe, for hun hadde århundrets beste replikk: ”At least I am wearing pants.” Folk skulle vært der, det var hysterisk morsomt, akkurat da, og fortsatt litt gøy synes jeg. Betjeninga på det andre stedet vi spiste flere ganger var heller ikke dårlig. I hvert fall ikke han mørke, kjekke som Tale forelsket seg i. På den restauranten la vi igjen en helt absurd høy sum med islandske kroner. Det fine var også at disse islendingene ikke var så nazi på alkoholreglene sine. Man får faktisk ikke kjøpe alkohol eller komme inn noe sted om kvelden når man er under tjue. Helt utrolig. Uansett så brydde altså ikke islendingene seg. En gang spurte de guttene vi gikk sammen med om leg, men det gikk jo greit siden de faktisk var over tjue. Den siste kvelden stod vi en time i kø for å komme inn på Nasa, Islands største nattklubb, tror jeg det var. Da var vi relativt engstelige for å bli avvist. Men det ble vi ikke. Og det var dødsgøy. Gusgus spilte der, og de er seriøst et av Islands mest kjente band, så vidt jeg har klart å få med meg. Det var vilt mye mennesker, og enda villere stemning. De spilte i evigheter, og vi gikk ikke hjem før fire. Det var et lite minus siden vi skulle opp et par timer senere for å ta bussen til flyplassen, og dagen etter var det skolestart, men det var verdt det. Tror likevel høydepunktet på turen var å ri på Sydra-Langholt igjen. Det var så gøy å sitte på en hest igjen, og jeg passa! Også var det kjempekoselig å møte Birgit og Håkon og Vigdis og alle sammen igjen.
Så var det skole. Fortsatt trøtt etter Gusgus-konsert fikk jeg meg et av mine livs sjokk. Først ble jeg skrekkslagen og så bare det negative i situasjonen. Men jeg må innrømme at mer enn noe annet så er det bare komisk, kanskje komitragisk er det mest velbeskrivende. Jeg får ta historien fra starten, og starten er tre år tilbake i tid. Jeg hadde akkurat startet på medier, og vi hadde en av våre første gymtimer. Lærerne våre var Eva og Tore. Trønderen Eva virka litt skremmende, og nordlendingen Tore fikk vi et udelt positivt inntrykk av. Egentlig kan jeg ikke huske hva som gjorde at jeg/vi fikk Eva i vrangstrupen så tidlig, men en av de første gymtimene, mens vi gikk ned i Ankerskogen, så samtalte jeg med Ida om gymlærerne, sånn man gjør når man har nye lærere. Ida sier at han Tore virker jo kjempegrei. Og jeg sier, med normalt stemmevolum (mitt normale stemmevolum er ofte høyere enn jeg er klar over selv): ”Ja, han virker kjempeålreit, men hu derre Trønderførkja ass, hu har jeg ikke sansen for.” Etter endt setning skal jeg se meg rundt for å sjekke om hu derre trønderførkja er så langt bak meg som jeg tror hun er, så jeg kan fortsette min lille tale. Jeg snur meg til venstre ca ett kvart sekund etter å ha uttalt de skjebnesvangre ordene, og ser selvfølgelig rett inn i øynene på min nye gymlærer Eva. Det er snakk om 20-
Ja, så nå ligger det i kortene hva som skjer når jeg møter opp på Storhamar videregående, altså en annen skole over to år senere. Ja, utrolig nok dukker hun opp igjen. Denne gangen skal hun ikke bare sette avgangskarakteren min i gym, men i historie også. Og jeg må slite med henne i hvert fall 7 timer i uka. Jeg har kommet frem til at jeg bare må skifte innstilling til henne. Jeg arbeider hardt med at hjernen min skal tenke Eva og ikke trønderførkje, og at munnen min ikke skal uttale det ordet igjen. For å være ærlig så husker jeg ingen gode, konkrete grunner til at jeg ikke likte henne. Se, innstillingen min skifter, så det suser! Hun er sikkert egentlig en veldig god gymlærer, hun kan gym. Det er det ingen tvil om. Kanskje det var det som gjorde at jeg ikke likte henne, fordi jeg ikke kan det? Nei, jeg skal ikke fundere på hvorfor jeg mislikte henne. Jeg skal se etter det positive i alt som har med henne å gjøre og alt hun gjør. Da overlever jeg nok å ha henne som lærer i et år. Nå prøver jeg også å overbevise meg selv om at Eva aldri kommer inn på bloggen min, og at det jeg har skrevet om henne egentlig ikke er ille. Jeg synes egentlig at av det jeg har skrevet så er det jeg som høres ut som den slemme. Det her burde hun tåle. Eva virker som en som tåler litt mye, også mistenker jeg jo at hun allerede vet at jeg mislikte henne. Legg merke til mislikte, ikke misliker! For jeg er positiv, mest positive mennesket som finnes. Det er koselig at det er variasjon i lærerne våre også. Kanskje litt forvirrende at Eva snakker om tapere og vinner og at vi skal bli bedre enn oss selv, mens norsklæreren synes vi skal holde oss til å yte etter evne. Jeg er så spent på om han kjører prinsippet fullt ut og vi får karakterer etter behov også. Det hadde jeg hatt sansen forJ
