Nå har vi hatt landesorg. Underlig sak egentlig. Forstod ikke helt hva det gikk ut på, men favorittstedet vårt var stengt. Det heter Beatles og er en slags bar, hvor man får sitt eget rom. Vi pleier å kjøpe med mat i butikken ved siden av, og sitte der etter kinesiskklassene helt til vi skal hjem. Kommer til å ta bilder av Beatles og legge ut på facebook en gang i nærmeste fremtid. Uansett har vi ikke kunnet gå dit de tre siste dagene fordi det har vært såkalt landesorg. Den startet mandag. Jeg syklet til kinesisktimene, og plutselig skrur noen på en alarm, også startet ALLE bilene å tute. Det var helt forferdelig fryktelig. Lyden var uutholdelig, og jeg skjønte ingen verdens ting. Ble nesten redd. Bilene stoppet, menneskene som gikk stoppet også. Noen foldet hendene. Hva skjer med folk, tenkte jeg. Så fikk jeg den glupe ideen at det kunne være en slags markering. Siden alle startet med det samtidig måtte det være på et forhåndsbestemt tidspunkt. For å finne ut om det var noe sånn, tok jeg opp mobilen for å sjekke om klokka var hel noe, eller halv noe (siden jeg var på vei til kinesisktimene skulle den være halv), men den viste 14:28. Merkelig tidspunkt, slo det meg, før jeg tenkte den geniale tanken: ”Tenk på det, da er det akkurat en uke siden det fryktelige jordskjelvet.” Logikeren Oda skjønner endelig hva som er bakgrunn for denne underlige oppførselen. Det var et slags et minutts stillhet. Bortsett fra at det var bråk i fire minutter. Kina er bakvendtland, det finnes ikke tvil, vi er på baksida av jorda. Og her tilsvarer 4 minutters helvetes bråk ett minutts stillhet.
Uansett er det grunn til sorg. Jordskjelvet er så fryktelig at man nesten ikke klarer å tro på det. At sånt kan skje. Tenk på hvordan det har forandret og ødelagt, for ikke snakke om tatt, livet til såå mange mennesker. Skriver ikke noe mer om det nå, men synes alle burde se youtube-filmen jeg postet linken til, under.
torsdag, mai 22, 2008
mandag, mai 19, 2008
Kakemonstrene som ble robbet, jordskjelv, alexsavn og 17. mai
Hei og hå! Egentlig så er det masse å blogge om den fine turen vi hadde til Qingdao, men jeg tror bare jeg nevner det viktigste. Jeg feiret bursdagen min, og Gabi er så glad i å dele ecuadorianske tradisjoner så hun smasha kaka i trynet mitt. Egentlig så var det Alex som var verst med kakesmashinga. Dessverre for Gabi og Alex har Oda lite forståelse for ecuadorianske tradisjoner, og holdt seg ikke til regelen om at det var bursdagsbarnet og BARE bursdagsbarnet som skulle ha kake i fjeset. Jeg ble litt sint, så in the end så vi alle ut som kakemonstre…
Den kanskje aller mest nevneverdige hendelsen var det som skjedde siste kvelden. Hele uka hadde vært fantastisk fin, og vi hadde alle sammen forelsket oss i Qingdao. Siste kvelden var det slutt på moroa. Vi skulle tilbake til hotellet, glade og fornøyde så vi fra taxien det store, røde monumentet som alle hadde sagt at vi burde dra og se på, men som vi ikke hadde brydd oss om å sjekke ut. Vi fikk den fantastiske ideen at vi skulle be taxien slippe oss av der så vi kunne få tatt bilder av oss ved det kjente Qingdao-monnumentet. Det var så å si den eneste turistattraksjonen vi ikke hadde rukket å besøke. Vi fant også på at vi skulle klatre opp på det da vi tok bilder av det. Vi må være de dummeste i hele verden, for vi la fra oss bagene våre da vi tok bildene. Utdrag fra samtale:
Gabi: Hvorfor ser du ikke i kameraet, Alex?
Alex: Det var noen som løp…
Gabi: Tenk om noen tok bagene våre.
Så da skyndte vi oss ned. Jakka mi var der, jakka til Gabi var der, men de tre bagene var forsvunnet.
Det var så fryktelig at vi ikke ville tro på det. Vi var: ”They are gone!” “No, it can’t be true!” “Yeah, they are gone.” “We got robbed!” ”Fuck!” “I lost everything.” “I am in a dream now, right?” “We must be dreaming, this is not happening in real life.” “No, never!” “Hell, it happened.” “I am not waking up, no.” Alex: “I had all my money in the bag, and my phone and my credit cards.” Gabi: “I had my new IPod there and my credit cards, this is the second time my mum must send me a new from Ecuador.” Oda (lettere panisk): “I had my new mp3-player, BOTH my phones, my money, my credit cards, my glasses and so much more there.” ßsnakker om tulling som har alt i bagen. Gabi: “God, I was lucky!” Hun forklarer at hun ikke hadde batteri på mobilen, og derfor la den igjen på hotellrommet, og at hun nettopp hadde tatt ut penger, og ikke hadde plass til dem i lommeboka, så hun hadde også 800 yuan på rommet. Også legger hun til: ”Lucky that we didn’t remember to pick up the train tickets yet, but already have paid for them!” “No, YOU forgot, I and Alex picked them up in the morning. I put them in my wallet. FUCK, my wallet is in my bag!” Gabi: “Still my money is enough to get back to Xuchang, if they have cheap tickets left!” “I hope so, cause we cant afford to stay here.” Alex: “Do anyone have money for the taxi back to the hotel?” Ja, takk gud, for de pengene jeg alltid har i lomma i tilfelle jeg mister lommeboka. Første gang jeg faktisk hadde bruk for det. En annen ting som var litt fint, var at ingen var så dumme at de hadde tatt med seg passene sine, og at jeg alltid hadde 100 dollar liggende inne i passet, også som nødpenger. Ja, de er sikkert ikke verdt mer enn halvparten av hva de opprinnelig var verdt, men likevel hjalp det på oss som ikke hadde noenting. Lever fortsatt på de dollarne, selv etter å ha kjøpt togbillett hjem og ny mobil. Da vi kom tilbake til hotellet var det rett på internettkafe for å få foreldre til å stenge kort og mobiler. Vi fikk ikke sove den natta, og om morgenen sjekket vi rundt i busker og søppelkasser rundt det røde monumentet (på the fourth of May Square, dette var faktisk sent kvelden den fjerde mai, er ikke det ironisk?) i tilfelle tyven hadde slengt fra seg veskene etter å ha tatt verdisakene, så jeg kanskje kunne få igjen ordbøkene jeg hadde i veska i det minste, eller brillene mine. Men det var nytteløst. Vi fant en masse mennesker som bodde i buskene og under trærne da. Så skulle vi sjekke ut av hotellet. Det var meningen vi skulle levere kvitteringa på at vi betalte da vi kom og få igjen hundre yuan. Oda: Men den kvitteringa var jo i lommeboka mi. Gabi og Alex: Og den er i bagen min, som ikke er her:p De hotellansatte var de fineste menneskene jeg har møtt noen gang. Vi sa kvitteringa var stjålet og de gav oss tilbake pengene våre. Også spurte vi om de trodde det fortsatt var mulig å få billetter til Xuchang. De lo og sa omtrent det samme som Alex sa da hun skulle argumentere for at vi sikkert fikk billetter: One: It’s not holiday anymore, two: No one wants to go to Xuchang, and three: The holiday is over, and eh…did I say that no one wants to go to Xuchang? Så lurte de jo siden vi allerede hadde kjøpt billetter en gang før. ”Our ticket got stolen too.” ”They stole everything!” ”Our bags” ”My glasses” ”The credit cards” ”My IPod” ”Our phones” “The tickets and the recite!” På andre siden av resepsjonen stod det en gjeng unge, franske, hardbarka, virkelige backpackere og så dumt på oss. Gabi så rett på dem og sa veldig alvorlig og veslevoksent: ”We are not that stupid. It just seems that way!” De ser enda rarere på oss og jeg og Alex forklarer at Gabi har en tendens til å lyve.
Altså, det var en fryktelig opplevelse, men vi kom oss hjem, og den stygge, dumme erfaringen har gitt oss mye ny lærdom:
Never climb big, red things in the middle of the night. Slikt får følger.
Du trenger ikke ta med deg alt du eier og har når du forlater hotellet, fordel de viktige og verdifulle eiendelene dine.
Ikke putt alt i lommeboka, eller veska.
Glem å lad mobilen så du må la den ligge igjen på hotellrommet, slik kommer den best til nytte.
- Av disse punktene er selvfølgelig nummer 1 det viktigste.
Så skal jeg nevne at jeg har lagt ut bilder fra den fantastiske turen på facebook, for å vise alt det fine med turen. Jeg har bilder helt frem til turen ikke var noe gøy lenger og Alex ikke ser i kameraet :p
Vi sliter fortsatt med ettervirkningene av vår dumhet (les klatring i den røde tingen). Vår favorittsetning, elle ri hvert fall en av de mest brukte er: ”It’s in my bag.” Eks: Kan jeg låne lepomaden din? ”I have it in my bag. So, no, you can’t.” Eller første kinesisktime etter turen:
Have you got pens? - No, they are in my bag. - Oh, mine too. – let’s go and use the money we don’t really have for pens. – Yeah, and notebooks.
Fantastiske verden!
En annen like fantastisk konsekvens av turen til Qingdao (fantastisk er fortsatt ironisk) er at akkurat en uke etter at vi mistet bagene våre i Qingdao var Alex sendt hjem til Tyskland av STS. Det er en annen lang historie, som jeg ikke skal bry meg om å forklare ordentlig, men det var fryktelig urettferdig for Alex fikk ikke lov til å dra til Qingdao av tyske STS, mens tilsvarende var greit for kinesiske, norske, finske, ecuadoriske, svenske og franske STS. Alex er veldig sta, og når hun vil noe så skal det gjennomføres, så hun sa at hun ville dra likevel, hun mente å få se en annen del av Kina enn Xuchang og ha det gøy med meg og Gabi en uke var verdt å bli sendt hjem til Tyskland en og en halv måned før for. Så det var hennes valg, vi håpet muligens STS skulle late som de ikke visste at hun dro, eller unngå å legge merke til det, men det gjorde de ikke. Så de sendte henne effektivt hjem igjen til Tyskland.
Så etter det har det ikke skjedd så mye i Kina, nesten uten penger og uten Alex, da blir det litt kjedelig. Vi hadde et jordskjelv da, faktisk flere, og det er vel verdt å fortelle om.
Som de fleste har fått med seg så gikk ikke jordskjelvet alt for hardt utover min del av Kina. Men det var likevel en opplevelse litt utenom det vanlige. Mandag kommer jeg til bygningen vi har kinesisktimer i. Den er skikkelig tragisk, og bygningen rister bare en bil kjører forbi. Mobilen in viste 14.31, så jeg trodde jeg var ett minutt for sen. Jeg er ikke så vant med å være sen lenger som det jeg var i Norge, så det minuttet irriterte meg, spesielt med tanke på at jeg måtte gå opp i sjette etasje til klasserommet. Jeg gikk opp alle de forferdelige trappene, endelig oppe sitter Gabi og læreren og venter på meg. Læreren spør meg om hvor i Kina jeg har vært, sannsynligvis for å sjekke om jeg skjønner hva hun sier på kinesisk. Jeg hater å si stedsnavn på kinesisk, blir alltid uttalt feil av meg:p Plutselig blir jeg skikkelig svimmel, og det føles som om rommet beveger seg. Jeg tror det er bare er meg, men de andre ser på hverandre, på tingene og ut av vinduet. Tingene rister og bygningen svaier. Også løp vi!!! Ned de seks etasjene, definitivt aldri kommet oss så fort ned de trappene! Jeg tror kanskje vi overdrev det hele littegrann, men det var ekkelt. Gabi: I am afraid! Oda: Me too, I think it’s an earthquake. ßOda alltid like intelligent og observant! Vi vet selvfølgelig også at man egentlig skal sette seg under et bord eller stå i døråpningen, og ikke løpe panisk ut. Men med tanke på bygningen vi oppholdt oss i, så tror jeg vi hadde vært ganske døde om jordskjelvet hadde vært verre og vi forble inne. Bygningen ser akkurat ut som de sammenraste bygningene i Sichuan, hvor det virkelig var ille. Antas at over 50 000 døde i jordskjelvet (hele tida flere). DET er mange mennesker, som ble levende begravd akkurat samtidig som jeg og Gabi løp panisk ned trappene. Vi var heldige og befant oss i rett del av Kina. Her kunne man faktisk unngå å legge merke til det. Alle i de høye bygningene følte det nok, for de kom alle ut på gata, men da Miko og Adrien kom tuslende til kinesisktimene skjønte de overhodet ikke hva som var på ferde. Tullingene som altså var ganske så forsene til kineisktimene (fæle menneskene, jeg har i ettertid kommet frem til at jeg ikke kan ha vært for sen, for jeg leste at jordskjelvet var klokka 14.28, og da var jeg jo alt fremme), de hadde gått på veien og ikke kjent skjelvet. Så kommer de frem og gatene er overfylte av urolige og småhysteriske mennesker som snakker skremt med hverandre eller i telefonene sine. Guttene: Hva skjer? Gabi og Oda: Vi har hatt jordskjelv. Kjente dere det ikke?
Så det er altså første gang jeg har opplevd et jordskjelv, og håper egentlig det blir siste gang. Altså, jeg har sånn nesten følt et par etterskjelv, men bortsett fra de, så håper jeg at det er det siste. For det er ikke noe gøy. Jeg blir skikkelig svimmel av jordskjelv, også er det fryktelig å tenke på alle menneskene som ble levende begravd og alle som mistet familie, venner og hjemmene sine. Uff, uff, NEI TIL JORDSKJELV, sier jeg. Langt verre enn å bli robbet når man klatrer i røde ting, i hvert fall om man ser det i et større perspektiv.
Så må jeg si: HURRA, HURRA FOR 17. MAI! 17. mai i Kina er…rart. Man blir så utrolig mye mer nasjonalistisk når man er langt borte. Jeg fikk Gabi med på 17. mai-lunsj, og etterpå så spiste vi is, for det har jeg sagt at man må gjøre på 17. mai. Også måtte stakkars Gabi høre alt om Norge, 17. mai-feiring og den utrolige norske russetradisjonen. Russetradisjonen blir bare helt vanvittig når man begynner å forklare den for utlendinger, helt utrolig at vi driver med det der… Og neste år så er JEG russ, og nå kan alle 89’ere som har vært russ bare misunne meg at jeg ikke har vært det ennå! Jeg ville dele de norske tradisjonene, som plutselig blir så utrolig fine når man er så langt borte, med vertsfamilien min og. Så jeg kjøpte en kake, også lånte jeg fargetusj av Gabi og laget et norsk flagg, som jeg skrev ”17. mai er Norges nasjonaldag” på kinesisk på. Jeg fant teip og teipet det norske flagget på en spisepinne og kjørte spisepinnen ned i bløtkaka. Vertsfamilien min likte kaka, og forhåpentligvis tanken bak, og vertsmoren min ble plutselig veldig interessert i Norge, så vi bladde i den boka om Norge som jeg gav dem i gave da jeg kom. Vi dvelet litt for lenge ved Nord-Norge, og Odas forklaring på hva samer og midnattssol er på kinesisk er mildt sagt komisk.
MIDNATTSSOL:
Direkte oversatt fra kinesisk: Om sommer om natt ha varm/sol (ri og re, høres for meg helt likt ut når det uttales, så jeg pekte på sola, og vertsmoren min sa det andre navnet på sola som jeg ikke husket, så: ) Om sommer om natt ha sol.
Vertsmor: Om dag ikke ha sol?
Oda: Ikke. Om natt og om dag ha sol. (Jeg får ideen om å snu det hele rundt og heller forklare at de om vinteren ikke har sol). Om vinteren tre stk måned ikke ha sol.
Vertsmor: Svart?
Oda: Riktig, riktig.
Vertsmor: Uffamæj…
Oda: Om sommer tre stk måned ikke ha svart!
Vertsmor: Veldig varmt?
Oda: Ikke for varmt…
Sameforklaringen er utrolig nok enda verre. Aner ikke hvorfor jeg begynte å peke på samen og si at samen var en same.
SAME:
Oda: Dette er same.
Vertsmor: ??? Semi?
Oda: Samefolk (peker på annet bilde med same)
Vertsmor: ?
Oda: Ikke norgefolk, han er same.
Vertsmor:?
Oda: Samefolk først i Norge, kommer fra Nord, fra Russland. Etterpå kommer norgefolk. (peke på kart, at de kom fra sør)
Vertsmor: Åh?
Oda: (desperat etter å ha en grunn til å fortelle at dette er noe annet enn en vanlig nordmann) De bor i sånne her (peker på de der sameteltene) og har sånne der (peker på reinsyrene).
Vertsmor: De har reinsdyr?
Oda: Riktig, de har masse reinsdyr. (peker på klærne) Bruker sånne klær. Bor i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Tror alle samer ville elske meg for at jeg er deres ambassadør i Kina, og forteller så presist om dem. (Samtalen ble gjengitt i oppbygning så nærme kinesisk som mulig, de har verken tider av verb, ordene ja eller nei (derfor dui=riktig), eller bestemt form eller flertallsform av substantiv (derfor tre stk måned). Kinesisk høres derfor veldig primitivt ut om det oversettes direkte. Nasjonalitet settes sammen av landets navn og ordet for menneske)
Etter den lange, og ganske ikke-givende samtalen, begynner vertsmoren min å snakke om jordskjelvet igjen. Jeg tror hun sa noe om at Norge hadde sendt 20 wan til jordskjelvsofrene. Hun sa ikke at det var 20 wan penger, men det kan jo være det. Jeg tror wan betyr titusen, så 20 wan betyr to hundre tusen. En gang sa jeg tjue tusen, og da begynte alle å le av meg, fordi tjue tusen er ikke tjue tusen, det er bare to titusener. Egentlig tror jeg bare det blir forvirrende når jeg kommenterer det rare kinesiske språket, som jeg ikke forstår selv en gang. Uansett så er kineserne gode til å samle inn penger til jordskjelvsofrene. Alle barneskoleelevene går rundt og samler inn, og mente jeg hørte på tv’en at røde kors har fått inn over 200 millioner til jordskjelvsofrene i løpet av et par dager. Akkurat sånn som da det var kuldekatastrofe i vinter, så får man sånn god følelse av de kinesiske nyhetene. De har sånn småromantisk vi står sammen, hjelper hverandre og vi skal komme oss igjennom det her sammen-greie.
Og i dag er det akkurat en måned til jeg kommer hjem! Helt utrolig! Det er bare en måned igjen. Jeg kommer hjem rundt ti på kvelden den 19. juni. Og starter å jobbe den tjuetredje, og det skal jeg gjøre til august:p Det blir rart å komme hjem, nesten like rart som å være i Kina, eller kanskje enda rarere. Har året gått fort eller sakte? Jeg vet ikke, det har vart en stund, men likevel rart at man faktisk skal tilbake om ikke altfor lenge.
Men nå synes jeg ikke jeg skal skrive mer, i tilfelle noen leser det, for de fleste burde ikke bruke tiden sin på å lese om den mindre interessante hverdagen min nå. Nå burde ALLE gjøre noe mer fornuftig som å lese til eksamen osv. Men med tanke på at meningen med denne bloggen er at jeg skal legge ut revolusjonerende tekster om min i grunn mindre interassente hverdag, så føler jeg at det egentlig ikke stemmer. For hverdagen min nå om dagen er ikke så uinteressant. På et par uker får man med seg både verdenskjente jordskjelv og togkræsj, og man blir robbet for alt man eier. De siste ukene har faktisk vært ganske begivenhetsrike. Håper nesten den neste måneden blir litt mindre begivenhetsrik, i hvert fall med færre jordskjelv, tyverier osv.
Den kanskje aller mest nevneverdige hendelsen var det som skjedde siste kvelden. Hele uka hadde vært fantastisk fin, og vi hadde alle sammen forelsket oss i Qingdao. Siste kvelden var det slutt på moroa. Vi skulle tilbake til hotellet, glade og fornøyde så vi fra taxien det store, røde monumentet som alle hadde sagt at vi burde dra og se på, men som vi ikke hadde brydd oss om å sjekke ut. Vi fikk den fantastiske ideen at vi skulle be taxien slippe oss av der så vi kunne få tatt bilder av oss ved det kjente Qingdao-monnumentet. Det var så å si den eneste turistattraksjonen vi ikke hadde rukket å besøke. Vi fant også på at vi skulle klatre opp på det da vi tok bilder av det. Vi må være de dummeste i hele verden, for vi la fra oss bagene våre da vi tok bildene. Utdrag fra samtale:
Gabi: Hvorfor ser du ikke i kameraet, Alex?
Alex: Det var noen som løp…
Gabi: Tenk om noen tok bagene våre.
Så da skyndte vi oss ned. Jakka mi var der, jakka til Gabi var der, men de tre bagene var forsvunnet.
Det var så fryktelig at vi ikke ville tro på det. Vi var: ”They are gone!” “No, it can’t be true!” “Yeah, they are gone.” “We got robbed!” ”Fuck!” “I lost everything.” “I am in a dream now, right?” “We must be dreaming, this is not happening in real life.” “No, never!” “Hell, it happened.” “I am not waking up, no.” Alex: “I had all my money in the bag, and my phone and my credit cards.” Gabi: “I had my new IPod there and my credit cards, this is the second time my mum must send me a new from Ecuador.” Oda (lettere panisk): “I had my new mp3-player, BOTH my phones, my money, my credit cards, my glasses and so much more there.” ßsnakker om tulling som har alt i bagen. Gabi: “God, I was lucky!” Hun forklarer at hun ikke hadde batteri på mobilen, og derfor la den igjen på hotellrommet, og at hun nettopp hadde tatt ut penger, og ikke hadde plass til dem i lommeboka, så hun hadde også 800 yuan på rommet. Også legger hun til: ”Lucky that we didn’t remember to pick up the train tickets yet, but already have paid for them!” “No, YOU forgot, I and Alex picked them up in the morning. I put them in my wallet. FUCK, my wallet is in my bag!” Gabi: “Still my money is enough to get back to Xuchang, if they have cheap tickets left!” “I hope so, cause we cant afford to stay here.” Alex: “Do anyone have money for the taxi back to the hotel?” Ja, takk gud, for de pengene jeg alltid har i lomma i tilfelle jeg mister lommeboka. Første gang jeg faktisk hadde bruk for det. En annen ting som var litt fint, var at ingen var så dumme at de hadde tatt med seg passene sine, og at jeg alltid hadde 100 dollar liggende inne i passet, også som nødpenger. Ja, de er sikkert ikke verdt mer enn halvparten av hva de opprinnelig var verdt, men likevel hjalp det på oss som ikke hadde noenting. Lever fortsatt på de dollarne, selv etter å ha kjøpt togbillett hjem og ny mobil. Da vi kom tilbake til hotellet var det rett på internettkafe for å få foreldre til å stenge kort og mobiler. Vi fikk ikke sove den natta, og om morgenen sjekket vi rundt i busker og søppelkasser rundt det røde monumentet (på the fourth of May Square, dette var faktisk sent kvelden den fjerde mai, er ikke det ironisk?) i tilfelle tyven hadde slengt fra seg veskene etter å ha tatt verdisakene, så jeg kanskje kunne få igjen ordbøkene jeg hadde i veska i det minste, eller brillene mine. Men det var nytteløst. Vi fant en masse mennesker som bodde i buskene og under trærne da. Så skulle vi sjekke ut av hotellet. Det var meningen vi skulle levere kvitteringa på at vi betalte da vi kom og få igjen hundre yuan. Oda: Men den kvitteringa var jo i lommeboka mi. Gabi og Alex: Og den er i bagen min, som ikke er her:p De hotellansatte var de fineste menneskene jeg har møtt noen gang. Vi sa kvitteringa var stjålet og de gav oss tilbake pengene våre. Også spurte vi om de trodde det fortsatt var mulig å få billetter til Xuchang. De lo og sa omtrent det samme som Alex sa da hun skulle argumentere for at vi sikkert fikk billetter: One: It’s not holiday anymore, two: No one wants to go to Xuchang, and three: The holiday is over, and eh…did I say that no one wants to go to Xuchang? Så lurte de jo siden vi allerede hadde kjøpt billetter en gang før. ”Our ticket got stolen too.” ”They stole everything!” ”Our bags” ”My glasses” ”The credit cards” ”My IPod” ”Our phones” “The tickets and the recite!” På andre siden av resepsjonen stod det en gjeng unge, franske, hardbarka, virkelige backpackere og så dumt på oss. Gabi så rett på dem og sa veldig alvorlig og veslevoksent: ”We are not that stupid. It just seems that way!” De ser enda rarere på oss og jeg og Alex forklarer at Gabi har en tendens til å lyve.
Altså, det var en fryktelig opplevelse, men vi kom oss hjem, og den stygge, dumme erfaringen har gitt oss mye ny lærdom:
Never climb big, red things in the middle of the night. Slikt får følger.
Du trenger ikke ta med deg alt du eier og har når du forlater hotellet, fordel de viktige og verdifulle eiendelene dine.
Ikke putt alt i lommeboka, eller veska.
Glem å lad mobilen så du må la den ligge igjen på hotellrommet, slik kommer den best til nytte.
- Av disse punktene er selvfølgelig nummer 1 det viktigste.
Så skal jeg nevne at jeg har lagt ut bilder fra den fantastiske turen på facebook, for å vise alt det fine med turen. Jeg har bilder helt frem til turen ikke var noe gøy lenger og Alex ikke ser i kameraet :p
Vi sliter fortsatt med ettervirkningene av vår dumhet (les klatring i den røde tingen). Vår favorittsetning, elle ri hvert fall en av de mest brukte er: ”It’s in my bag.” Eks: Kan jeg låne lepomaden din? ”I have it in my bag. So, no, you can’t.” Eller første kinesisktime etter turen:
Have you got pens? - No, they are in my bag. - Oh, mine too. – let’s go and use the money we don’t really have for pens. – Yeah, and notebooks.
Fantastiske verden!
En annen like fantastisk konsekvens av turen til Qingdao (fantastisk er fortsatt ironisk) er at akkurat en uke etter at vi mistet bagene våre i Qingdao var Alex sendt hjem til Tyskland av STS. Det er en annen lang historie, som jeg ikke skal bry meg om å forklare ordentlig, men det var fryktelig urettferdig for Alex fikk ikke lov til å dra til Qingdao av tyske STS, mens tilsvarende var greit for kinesiske, norske, finske, ecuadoriske, svenske og franske STS. Alex er veldig sta, og når hun vil noe så skal det gjennomføres, så hun sa at hun ville dra likevel, hun mente å få se en annen del av Kina enn Xuchang og ha det gøy med meg og Gabi en uke var verdt å bli sendt hjem til Tyskland en og en halv måned før for. Så det var hennes valg, vi håpet muligens STS skulle late som de ikke visste at hun dro, eller unngå å legge merke til det, men det gjorde de ikke. Så de sendte henne effektivt hjem igjen til Tyskland.
Så etter det har det ikke skjedd så mye i Kina, nesten uten penger og uten Alex, da blir det litt kjedelig. Vi hadde et jordskjelv da, faktisk flere, og det er vel verdt å fortelle om.
Som de fleste har fått med seg så gikk ikke jordskjelvet alt for hardt utover min del av Kina. Men det var likevel en opplevelse litt utenom det vanlige. Mandag kommer jeg til bygningen vi har kinesisktimer i. Den er skikkelig tragisk, og bygningen rister bare en bil kjører forbi. Mobilen in viste 14.31, så jeg trodde jeg var ett minutt for sen. Jeg er ikke så vant med å være sen lenger som det jeg var i Norge, så det minuttet irriterte meg, spesielt med tanke på at jeg måtte gå opp i sjette etasje til klasserommet. Jeg gikk opp alle de forferdelige trappene, endelig oppe sitter Gabi og læreren og venter på meg. Læreren spør meg om hvor i Kina jeg har vært, sannsynligvis for å sjekke om jeg skjønner hva hun sier på kinesisk. Jeg hater å si stedsnavn på kinesisk, blir alltid uttalt feil av meg:p Plutselig blir jeg skikkelig svimmel, og det føles som om rommet beveger seg. Jeg tror det er bare er meg, men de andre ser på hverandre, på tingene og ut av vinduet. Tingene rister og bygningen svaier. Også løp vi!!! Ned de seks etasjene, definitivt aldri kommet oss så fort ned de trappene! Jeg tror kanskje vi overdrev det hele littegrann, men det var ekkelt. Gabi: I am afraid! Oda: Me too, I think it’s an earthquake. ßOda alltid like intelligent og observant! Vi vet selvfølgelig også at man egentlig skal sette seg under et bord eller stå i døråpningen, og ikke løpe panisk ut. Men med tanke på bygningen vi oppholdt oss i, så tror jeg vi hadde vært ganske døde om jordskjelvet hadde vært verre og vi forble inne. Bygningen ser akkurat ut som de sammenraste bygningene i Sichuan, hvor det virkelig var ille. Antas at over 50 000 døde i jordskjelvet (hele tida flere). DET er mange mennesker, som ble levende begravd akkurat samtidig som jeg og Gabi løp panisk ned trappene. Vi var heldige og befant oss i rett del av Kina. Her kunne man faktisk unngå å legge merke til det. Alle i de høye bygningene følte det nok, for de kom alle ut på gata, men da Miko og Adrien kom tuslende til kinesisktimene skjønte de overhodet ikke hva som var på ferde. Tullingene som altså var ganske så forsene til kineisktimene (fæle menneskene, jeg har i ettertid kommet frem til at jeg ikke kan ha vært for sen, for jeg leste at jordskjelvet var klokka 14.28, og da var jeg jo alt fremme), de hadde gått på veien og ikke kjent skjelvet. Så kommer de frem og gatene er overfylte av urolige og småhysteriske mennesker som snakker skremt med hverandre eller i telefonene sine. Guttene: Hva skjer? Gabi og Oda: Vi har hatt jordskjelv. Kjente dere det ikke?
Så det er altså første gang jeg har opplevd et jordskjelv, og håper egentlig det blir siste gang. Altså, jeg har sånn nesten følt et par etterskjelv, men bortsett fra de, så håper jeg at det er det siste. For det er ikke noe gøy. Jeg blir skikkelig svimmel av jordskjelv, også er det fryktelig å tenke på alle menneskene som ble levende begravd og alle som mistet familie, venner og hjemmene sine. Uff, uff, NEI TIL JORDSKJELV, sier jeg. Langt verre enn å bli robbet når man klatrer i røde ting, i hvert fall om man ser det i et større perspektiv.
Så må jeg si: HURRA, HURRA FOR 17. MAI! 17. mai i Kina er…rart. Man blir så utrolig mye mer nasjonalistisk når man er langt borte. Jeg fikk Gabi med på 17. mai-lunsj, og etterpå så spiste vi is, for det har jeg sagt at man må gjøre på 17. mai. Også måtte stakkars Gabi høre alt om Norge, 17. mai-feiring og den utrolige norske russetradisjonen. Russetradisjonen blir bare helt vanvittig når man begynner å forklare den for utlendinger, helt utrolig at vi driver med det der… Og neste år så er JEG russ, og nå kan alle 89’ere som har vært russ bare misunne meg at jeg ikke har vært det ennå! Jeg ville dele de norske tradisjonene, som plutselig blir så utrolig fine når man er så langt borte, med vertsfamilien min og. Så jeg kjøpte en kake, også lånte jeg fargetusj av Gabi og laget et norsk flagg, som jeg skrev ”17. mai er Norges nasjonaldag” på kinesisk på. Jeg fant teip og teipet det norske flagget på en spisepinne og kjørte spisepinnen ned i bløtkaka. Vertsfamilien min likte kaka, og forhåpentligvis tanken bak, og vertsmoren min ble plutselig veldig interessert i Norge, så vi bladde i den boka om Norge som jeg gav dem i gave da jeg kom. Vi dvelet litt for lenge ved Nord-Norge, og Odas forklaring på hva samer og midnattssol er på kinesisk er mildt sagt komisk.
MIDNATTSSOL:
Direkte oversatt fra kinesisk: Om sommer om natt ha varm/sol (ri og re, høres for meg helt likt ut når det uttales, så jeg pekte på sola, og vertsmoren min sa det andre navnet på sola som jeg ikke husket, så: ) Om sommer om natt ha sol.
Vertsmor: Om dag ikke ha sol?
Oda: Ikke. Om natt og om dag ha sol. (Jeg får ideen om å snu det hele rundt og heller forklare at de om vinteren ikke har sol). Om vinteren tre stk måned ikke ha sol.
Vertsmor: Svart?
Oda: Riktig, riktig.
Vertsmor: Uffamæj…
Oda: Om sommer tre stk måned ikke ha svart!
Vertsmor: Veldig varmt?
Oda: Ikke for varmt…
Sameforklaringen er utrolig nok enda verre. Aner ikke hvorfor jeg begynte å peke på samen og si at samen var en same.
SAME:
Oda: Dette er same.
Vertsmor: ??? Semi?
Oda: Samefolk (peker på annet bilde med same)
Vertsmor: ?
Oda: Ikke norgefolk, han er same.
Vertsmor:?
Oda: Samefolk først i Norge, kommer fra Nord, fra Russland. Etterpå kommer norgefolk. (peke på kart, at de kom fra sør)
Vertsmor: Åh?
Oda: (desperat etter å ha en grunn til å fortelle at dette er noe annet enn en vanlig nordmann) De bor i sånne her (peker på de der sameteltene) og har sånne der (peker på reinsyrene).
Vertsmor: De har reinsdyr?
Oda: Riktig, de har masse reinsdyr. (peker på klærne) Bruker sånne klær. Bor i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Tror alle samer ville elske meg for at jeg er deres ambassadør i Kina, og forteller så presist om dem. (Samtalen ble gjengitt i oppbygning så nærme kinesisk som mulig, de har verken tider av verb, ordene ja eller nei (derfor dui=riktig), eller bestemt form eller flertallsform av substantiv (derfor tre stk måned). Kinesisk høres derfor veldig primitivt ut om det oversettes direkte. Nasjonalitet settes sammen av landets navn og ordet for menneske)
Etter den lange, og ganske ikke-givende samtalen, begynner vertsmoren min å snakke om jordskjelvet igjen. Jeg tror hun sa noe om at Norge hadde sendt 20 wan til jordskjelvsofrene. Hun sa ikke at det var 20 wan penger, men det kan jo være det. Jeg tror wan betyr titusen, så 20 wan betyr to hundre tusen. En gang sa jeg tjue tusen, og da begynte alle å le av meg, fordi tjue tusen er ikke tjue tusen, det er bare to titusener. Egentlig tror jeg bare det blir forvirrende når jeg kommenterer det rare kinesiske språket, som jeg ikke forstår selv en gang. Uansett så er kineserne gode til å samle inn penger til jordskjelvsofrene. Alle barneskoleelevene går rundt og samler inn, og mente jeg hørte på tv’en at røde kors har fått inn over 200 millioner til jordskjelvsofrene i løpet av et par dager. Akkurat sånn som da det var kuldekatastrofe i vinter, så får man sånn god følelse av de kinesiske nyhetene. De har sånn småromantisk vi står sammen, hjelper hverandre og vi skal komme oss igjennom det her sammen-greie.
Og i dag er det akkurat en måned til jeg kommer hjem! Helt utrolig! Det er bare en måned igjen. Jeg kommer hjem rundt ti på kvelden den 19. juni. Og starter å jobbe den tjuetredje, og det skal jeg gjøre til august:p Det blir rart å komme hjem, nesten like rart som å være i Kina, eller kanskje enda rarere. Har året gått fort eller sakte? Jeg vet ikke, det har vart en stund, men likevel rart at man faktisk skal tilbake om ikke altfor lenge.
Men nå synes jeg ikke jeg skal skrive mer, i tilfelle noen leser det, for de fleste burde ikke bruke tiden sin på å lese om den mindre interessante hverdagen min nå. Nå burde ALLE gjøre noe mer fornuftig som å lese til eksamen osv. Men med tanke på at meningen med denne bloggen er at jeg skal legge ut revolusjonerende tekster om min i grunn mindre interassente hverdag, så føler jeg at det egentlig ikke stemmer. For hverdagen min nå om dagen er ikke så uinteressant. På et par uker får man med seg både verdenskjente jordskjelv og togkræsj, og man blir robbet for alt man eier. De siste ukene har faktisk vært ganske begivenhetsrike. Håper nesten den neste måneden blir litt mindre begivenhetsrik, i hvert fall med færre jordskjelv, tyverier osv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)