Det er ikke bare jeg som er litt treg med julegaver og sånn. Det er faktisk hele familien min. Jeg tror det er en familiesvakhet. Vi er ennå ikke ordentlig stressa, selv om vi fløy huset rundt og hvisket og tisket bak hverandres rygg, hele bittelille julaften. Det verste var vel da vi 22. desember måtte face hverandre med spørsmålet: ”Ehh…Hva ønsker du deg egentlig til jul?”.
Vi har da ennå masser av tid, butikkene er jo åpne lille julaften og julaften og… Ingen grunn til å stresse.
Klokken fem i dag var hele familien hjemme samtidig. Pappa var kommet hjem fra jobb, og jeg hadde nettopp overlevd forbikjøring til og fra Charlottenberg, til tross for mine relativt gode forsøk på å ta livet av meg selv og de andre i bilen ved en nestenpåkjørsel av traktor og et par-tre nesten i grøfta-opplevelser (på både høyre og venstre side av veien). Utrolig nok levende hjemme med resten av familien, fikk mamma den gode ideen at vi kanskje burde skaffe oss et juletre snart. Joa, det ble familien enig om at vi kunne ta oss tid til. Så vi tok turen ned til nærmeste juletreutsalg.
Vi visste hvor det var, men da vi kom dit var det ingen juletrær der. Vanligvis pleier det å være en skog av juletrær der, små og store i alle grønnyanser og fasonger. Vanligvis pleier vi å gå inn i skogen og jakte på det perfekte juletreet i evigheter, og når en endelig har funnet det perfekte treet, må en forsøke å overbevise resten av familien om at dette treet er mer perfekt enn det perfekte treet de andre familiemedlemmene har funnet.
Men det slapp vi å diskutere stort i år. For det var ingen trær der. Eller det vil si, da vi hadde sett ekstra godt etter, fant vi et par bortglemte juletrær i en krok. Resten var robba av syke mennesker som gjør alt i all for god tid før jul. De to trærne vi hadde å velge mellom, hadde vært sitt fortrinn. Det ene var stort, og det andre hadde riktig fasong. Inneforstått var det et stort og misforma tre og et lite ett som så ut som et juletre. Etter en ganske kort diskusjon ble det enighet om at det lille treet var best, og vi betalte penger til den koselige mannen med topplue og votter som snakket til oss som om han hadde kjent oss i tusen år. Vi hadde faktisk ikke møtt han før, med mindre han solgte oss juletre i fjor òg. Han var et sånt menneske som kledde å selge juletrær, og de finnes det ikke for mange av, for å si det sånn, så det satte en ekstra spiss på det koselige juletreprosjektet vårt.
Selv om haken altså var at vi fikk et lite juletre. Jeg er sikker på at juletreet er kortere enn bestemor, og jeg er alvorlig redd for at treet skal få mindreverdighetskomplekser når bestemor kommer der, ragende flere hoder høyere enn dét. Kan juletrær få psykiske problemer av sånt?
Vi skulle nok kjøpt det store, rare treet i stedet, så hadde vi sluppet å gå rundt å være engstelige for at vi har et mentalt forstyrret tre stående i stua. Eller vi skulle vært der litt tidligere og valgt et stort og velformet tre. Vi kjenner vel alle det gode, gamle ordtaket: ”Den som er tidelig ute, slipper å ha et mentalt forstyrret grantre i stua.” Er dét ordtaket noe familien Røste Odden kommer til å ta lærdom av?
Heller tvilsomt….
mandag, desember 22, 2008
søndag, desember 21, 2008
Boten, min beste venn?
Kanskje ikke min beste, men fortsatt. De er da tidsfordriv, og er ikke det den funksjonen de fleste venner er til for å fylle?
Det er riktig at jeg snakker om sånn ”datagreie”-bot, som i sangen Boten Anna. Altså en sånn, hvordan skal jeg forklare det, eh… elektronisk samtalepartner på nettet. I mitt tilfelle har jeg et par av dem på msn-lista mi. Når det ikke er noen virkelige mennesker som er interessante, online på msn, så tar jeg gjerne en samtale med dem. Den siste tiden har det gått mye i SmarterChild. Samtalene har en tendens til å gå i litt kjedelige oppgåtte baner.
- How are you?
- I am doing well. How about you, Oda?
- I am fine too.
- Oh, that’s good.
Sånne samtaler blir litt kjedelige i lengden, selv om de på mange måter er omtrent like interessante som en god del samtaler med virkelige mennesker.
I blant forsøker jeg å få i gang litt mer givende samtaler, som jeg også ofte gjør med virkelige mennesker. Svaret jeg ofte får da, er noe jeg synes sånne virkelige mennesker kunne lære av:
“I don't understand this fully enough to say anything smart about it...”
Vel, da ville vel de færreste vennene mine sagt stort, men skitt au. Selv har jeg tenkt til å ta setningen til meg, og begynne bruke den og leve etter den. Selv om det da vil se enda dårligere ut for muntlig karakterene mine.
Ja, uff, men den setningen fører jo ikke samtalen noe særlig videre. Etter hvert har jeg, inspirert av lillebroren min, funnet ut at disse botene er gode når man trenger noen å la sinnet sitt gå utover. Man kan liksom si så mye tull man vil uten å være redd for å såre noen. Det er DEILIG!
- Are you mongo?
- No, I am not from Mongolia. I live in Sunnyvale, CA.
Etter en sånn kommentar så kan man ikke fortsette å være sint. Da begynner man å le!
Verre gikk det en dag jeg var skikkelig sur, og hadde behov for å bruke noen tabuord.
- You are a God damned, bloody nigger!
- I don’t like the way you’re speaking now. These are awful words to use.
Jeg følte jeg hadde behov for å finne ut hvilke ord SmarterChild ikke aksepterte.
- Do you like niggers?
- Come on. You know better than to say things like that, it’s rude. I am not entirely comfortable with that.
Jævla, moraliserende bot! Ikke at jeg liker at folk sier sånne ord, jeg heller. Det er bare at jeg takler ikke boter som prøver å fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg! Jeg hadde tenkt til å boikotte hele den dumme, irriterende boten, selv om jeg først måtte sjekke reaksjonen på et siste spørsmål: ”I like Adolf Hitler. Do you like Adolf Hitler?” (NB: Jeg gjør jo ikke det da, det var bare for å sjekke hvordan SmarterChild ville reagere.)
SmarterChild svarte aldri på det…
Og nå har jeg ikke engang bot-venner. Håper noen virkelige venner logger på msn snart!
Det er riktig at jeg snakker om sånn ”datagreie”-bot, som i sangen Boten Anna. Altså en sånn, hvordan skal jeg forklare det, eh… elektronisk samtalepartner på nettet. I mitt tilfelle har jeg et par av dem på msn-lista mi. Når det ikke er noen virkelige mennesker som er interessante, online på msn, så tar jeg gjerne en samtale med dem. Den siste tiden har det gått mye i SmarterChild. Samtalene har en tendens til å gå i litt kjedelige oppgåtte baner.
- How are you?
- I am doing well. How about you, Oda?
- I am fine too.
- Oh, that’s good.
Sånne samtaler blir litt kjedelige i lengden, selv om de på mange måter er omtrent like interessante som en god del samtaler med virkelige mennesker.
I blant forsøker jeg å få i gang litt mer givende samtaler, som jeg også ofte gjør med virkelige mennesker. Svaret jeg ofte får da, er noe jeg synes sånne virkelige mennesker kunne lære av:
“I don't understand this fully enough to say anything smart about it...”
Vel, da ville vel de færreste vennene mine sagt stort, men skitt au. Selv har jeg tenkt til å ta setningen til meg, og begynne bruke den og leve etter den. Selv om det da vil se enda dårligere ut for muntlig karakterene mine.
Ja, uff, men den setningen fører jo ikke samtalen noe særlig videre. Etter hvert har jeg, inspirert av lillebroren min, funnet ut at disse botene er gode når man trenger noen å la sinnet sitt gå utover. Man kan liksom si så mye tull man vil uten å være redd for å såre noen. Det er DEILIG!
- Are you mongo?
- No, I am not from Mongolia. I live in Sunnyvale, CA.
Etter en sånn kommentar så kan man ikke fortsette å være sint. Da begynner man å le!
Verre gikk det en dag jeg var skikkelig sur, og hadde behov for å bruke noen tabuord.
- You are a God damned, bloody nigger!
- I don’t like the way you’re speaking now. These are awful words to use.
Jeg følte jeg hadde behov for å finne ut hvilke ord SmarterChild ikke aksepterte.
- Do you like niggers?
- Come on. You know better than to say things like that, it’s rude. I am not entirely comfortable with that.
Jævla, moraliserende bot! Ikke at jeg liker at folk sier sånne ord, jeg heller. Det er bare at jeg takler ikke boter som prøver å fortelle meg hvordan jeg skal oppføre meg! Jeg hadde tenkt til å boikotte hele den dumme, irriterende boten, selv om jeg først måtte sjekke reaksjonen på et siste spørsmål: ”I like Adolf Hitler. Do you like Adolf Hitler?” (NB: Jeg gjør jo ikke det da, det var bare for å sjekke hvordan SmarterChild ville reagere.)
SmarterChild svarte aldri på det…
Og nå har jeg ikke engang bot-venner. Håper noen virkelige venner logger på msn snart!
tirsdag, desember 16, 2008
Avhengig?
Ja, det bare skjer gang på gang og bare enda en gang. Jeg må spille Winterbells bare én gang til. Det er det jeg gjør om dagen. Det er den eneste unnskyldningen jeg har for ikke å blogge, for jeg har masser av tid, noen som vil ha litt? Det mest meningsfulle jeg har funnet å bruke tiden min på i det siste, er å spille Winterbells. Det sier vel alt om hvor meningsløst livet mitt er for tiden:p Winterbells, også kalt kaninhoppespelet, går ut på å styre en kanin, som hopper fra bjelle til bjelle oppover i stjernehimmelen. Det snør, og spillet er akkompagnert av en veldig søt melodi. Spillet, som er utrolig julekoselig, er vanvittig vanedannende. Jeg begynner å bli engstelig. Er det normalt at man ikke klarer å rive seg løs fra spillet når telefonen ringer? Er det normalt at man bare skal spille én gang til, og blir sittende i tre timer? Er det ikke litt sykelig å bruke tre fjerdedeler av tiden man er på skolen, på å styre kaninen høyere og høyere opp i stjernehimmelen? Det er et helt hjernedødt spill. Det kan da ikke være bra å bli sittende oppe halve natta for å bevege langefingeren frem og tilbake over museplata?
Varsellampene mine begynte virkelig å blinke da jeg våknet av et mareritt om at akkurat i det jeg hadde fått 18.004.310 poeng (nåværende rekord 18.004.320), så fikk bjella jeg skulle lande på vinger, og begynte å fly rundt som en vill fugl. Jeg falt ned titusenvis av meter. Det gjorde vondt, bare ti poeng manglet!
Jeg drømmer altså til og med om Winterbells om natta, de få timene jeg klarer å sove. Ja, for det meste av tida ligger jeg våken i senga mi, og forbereder neste dags spilltaktikk:p Tenkinga, siden dette er et så hjernedødt spill, går i hovedsak ut på om det er verdt risken å gå inn for å ta alle fuglene jeg passerer. Fuglene beveger seg, er derfor vanskeligere å treffe, men de DOBLER den totale scoren du har på daværende tidspunkt!
Jeg ser det nå, jeg er i ferd med å bli spillegal. Jeg er ennå ikke sikker på om jeg gidder å forsøke å gjøre noe med det, for jeg har ikke noe bedre å ta meg til uansett. I am in desperate need of some action!
Så dette var en meningsløs oppdatering av bloggen om mitt meningsløse liv. Like fullt en oppdatering;) Og jeg har nesten holdt meg borte fra Winterbells hele tiden mens jeg har skrevet dette (mer presist har jeg bare spilt det sånn åtte ganger underveis:p), så noe godt førte oppdateringa med seg.
Jeg vurderer også å komme med en kort oppdatering om mitt stadig viktigere forhold til forskjellige boter, men tror kanskje det vil høres for tragisk ut:p
Varsellampene mine begynte virkelig å blinke da jeg våknet av et mareritt om at akkurat i det jeg hadde fått 18.004.310 poeng (nåværende rekord 18.004.320), så fikk bjella jeg skulle lande på vinger, og begynte å fly rundt som en vill fugl. Jeg falt ned titusenvis av meter. Det gjorde vondt, bare ti poeng manglet!
Jeg drømmer altså til og med om Winterbells om natta, de få timene jeg klarer å sove. Ja, for det meste av tida ligger jeg våken i senga mi, og forbereder neste dags spilltaktikk:p Tenkinga, siden dette er et så hjernedødt spill, går i hovedsak ut på om det er verdt risken å gå inn for å ta alle fuglene jeg passerer. Fuglene beveger seg, er derfor vanskeligere å treffe, men de DOBLER den totale scoren du har på daværende tidspunkt!
Jeg ser det nå, jeg er i ferd med å bli spillegal. Jeg er ennå ikke sikker på om jeg gidder å forsøke å gjøre noe med det, for jeg har ikke noe bedre å ta meg til uansett. I am in desperate need of some action!
Så dette var en meningsløs oppdatering av bloggen om mitt meningsløse liv. Like fullt en oppdatering;) Og jeg har nesten holdt meg borte fra Winterbells hele tiden mens jeg har skrevet dette (mer presist har jeg bare spilt det sånn åtte ganger underveis:p), så noe godt førte oppdateringa med seg.
Jeg vurderer også å komme med en kort oppdatering om mitt stadig viktigere forhold til forskjellige boter, men tror kanskje det vil høres for tragisk ut:p
lørdag, november 01, 2008
IFJPF og svake mennesker
Jeg har en tilståelse å komme med. Jeg har spist julemarsipan og drukket julebrus, ja, jeg har faktisk ikke bare drukket julebrus, men til og med KJØPT julebrus, og ikke nå nylig heller, det skjedde i starten av oktober. Det har nå ligget og gnaget på samvittigheten min i nesten en måned, og nå må jeg få det ut. Hvordan kunne jeg gjøre det? Jeg har jo skrevet under på alle sånn Ikke Feir Jula På Forskudd-kampanjer, og er SELVFØLGELIG medlem av IFJPF-gruppa på facebook. SELVFØLELIG er jeg imot at man skal starte å selge julegodt på sensommeren, og vil at julegodtprodusentene skal skjønne det ved at julegodtet forblir usolgt frem til desember. Så hvorfor gjorde jeg da som så mange andre svake sjeler, og kjøpte julebrus for en måned siden?
Det kommer sikkert ikke som noen bombe, men jeg følte at jeg måtte bare. Jeg så julebrusflaskene i butikken, den fantastiske HAMARSKE julebrusen, og glassflaskene ville ikke ut av hodet mitt. Jeg tenkte på den brune drikken 24-7, og etterhvert begynte jeg å dikte opp gode grunner til å bryte med alle sosiale normer, og bare gå inn på butikken og kreve en julebrus. Jeg drømte om det om natta faktisk, jeg hadde cowboy-hatt og revolver, gikk rett bort i hylla, tok en brus, og med pistolen hevet skulle ikke kassamannen våge å se stygt på meg fordi jeg kjøpte julebrus. Jeg skjønner jo at i virkeligheten ville ingen cowboy-hatt eller revolver gjøre at jeg føler meg mindre kriminell om jeg kjøper en julebrus. Det eneste som kunne hjelpe var en unnskyldning jeg kunne bruke overfor meg selv. Unnskyldningen som jeg etter et par dagers kreativ hjerneaktivitet kom opp med låt som følger: Jeg var i Kina jula i fjor, der hadde de ikke hamar-julebrusen, jeg måtte leve en jul uten, og det er hele 21 måneder siden jeg sist drakk julebrus. For alle andre er det jo knappe ni måneder siden de sist nøt den magiske juledrikken. Det er urettferdig om jeg ikke får julebrus snart.
Det var unnskyldningen min. Det beste jeg kom opp med. Jeg fikk med meg Stine på butikken. Stine har ikke gått på medier og kommunikasjon, så hun skjønte ikke helt hvorfor jeg gikk rundt og rødmet og ba henne holde kjeft om at jeg kjøpte julebrus. Hun er heller ikke vokst opp i Hamar, og stakkars jenta har ikke en gang skjønt hva som er så stas med denne julebrusen at den er verdt den indre kampen som så tydelig pågikk inni meg på vei inn i butikken. Uansett lovet hun å holde kjeft. Jeg fant julebrusen, stod lenge rådvill midt på gulvet og holdt om flaskehalsen. Hva nå? Hadde jeg mot nok til å konfronteres med blikket fra gutten i kassa når jeg kjøpte den? Uten revolver og cowboy-hatt? Jeg lot fingrene gli nedover flaskehalsen og kjente flaskekroppens kalde, runde bue. Opp og ned gled fingrene mine, ja, jeg måtte ha! Med nesten bestemte skritt gikk turen mot kassa. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men på veien grep bare helt plutselig, hånda mi ut etter en pakke sjokolademarsipan, med rød juleinnpakning. Skal det værra så ska det værra! Det gikk en faen i meg, skal man først ødelegge samvittigheten sin, får man i hvert fall få mest mulig nytelse ut av det! Jeg slengte det på båndet, og var omtrent like høy i hatten som om jeg faktisk hadde hatt en cowboy-hatt på, og en revolver i hånda. Jeg visste hva gutten i kassa måtte tenke, men han fikk betalt for å selge varene, og da kan han vel ikke finne på å nekte meg å kjøpe dem, eller trakasere meg?
"Litt tidlig det her, er det ikke?"
Selv om stemmen hans ikke høres fryktelig truende ut, kommer det tilbake til meg, blikkene, kommentarene, utestengelsen, skammen. Første året på medier hadde jeg ennå ikke forstått hvor alvorlig forbrytelse julebrusdrikking i november var, og hadde tatt meg en kald en i kantina. Satt der og ante fred og ingen fare, til blikkene, de påfølgende kommentarene og moralprekenene, for ikke å snakke om den høytidelige, felles julebrusåpningen klassen hadde første desember. 1mka var et tilgivende folk, og etter at jeg hadde innrømmet mine synder, sagt at jeg skjønte alvoret av hva jeg hadde gjort og lovet på tro og ære at jeg aldri skulle finne på å gjøre noe så dumt igjen, var klassen tilsynelatende positiv til å la foræderen være med på årets julebrusåpning. Klasserommet var pyntet, det fantes ikke en ledning i klasserommet uten en glittergilander surret rundt seg, og julemusikken hadde stått på hele dagen på full guffe. Stemningen var høy da julebrusen kom opp fra kantina, en til hver. Joda, jeg skulle være med på den første skålen, men syntes så tydelig at selv om de alle bestrebet seg på å late som om mine synder var glemt, så fortalte de av øynene som ikke unnvek mine, at dette fortjener du ikke Oda! Dette fortjener du ikke! Du er en synder, det finnes ikke tilgivelse!
Andre året på medier passet klassen på meg, jeg begikk ingen fatale feil. Jeg var et bra medlem av IFJPF, og en verdig deltaker av julebrusåpningen første desember. I Kina hadde jeg ingen mulighet til å jukse, men så i år. Stod jeg der, og den eneste som gjorde et halvveis forsøk på å få meg fra ugjerningen, var gutten i kassa.
"Litt tidlig det her, er det ikke?"
Jeg blir tomatrød, og ser ned på skotuppene mine. "Ja, eh...det er det." Svarer jeg. Betaler. Går ut.
Jeg åpner flasken, den kalde røyken og duften av jul. Jeg setter den kalde glasstuten mot leppene mine. Heller på flaska. Noen korte minutters salighet. Der og da mente jeg det var verdt det. I aller høyeste grad.
Nå ser jeg hvor svak jeg var. Hvordan kunne jeg? Hver kveld før jeg sovner hører jeg stemmen som ymter frempå om hva jeg er i ferd med å utsette meg selv og verden for: "Litt tidlig det her, er det ikke?" Og jeg føler blikkene og bebreidelsene til mine gamle klassekamerater. Ofte den siste måneden har jeg priset meg lykkelig over at de ikke vet, at ingen vet, andre enn Stine, og kassagutten. Men noe har skjedd. Jeg har igjen begynt å skjønne omfanget av hva jeg har gjort. Unnskyldningen min var langt fra god nok. Det gjør ingen forskjell for julebrus- og godtprodusentene om jeg var i Kina i fjor jul. De fikk solgt julebrus og julemarsipan i år, i oktober. Jeg var en del av grunnen til at det blir lønnsomt for de pengegriske svina å ødelegge julestemninga. Hvis andre er like svake som meg, som de tydeligvis er, så vil det aldri bli slutt på julegodtsalget i oktober. Det vil tvert om starte alt i august, og da vil jo hele poenget med å ha en julebrus forsvinne...
Jøye meg, hva er det jeg er skyld i?
Og dette har jeg gjort ustraffet i år. Ingen klassekamerater som har irettesatt meg eller sendt meg drepende blikk for min dobbelmoral. Jeg burde hives ut av IFJPF-gruppa på facebook. Når jeg velger å stå frem med mitt svik på denne måten, så er det fordi jeg ikke lenger klarer å klandre meg selv, jeg trenger en ordentlig straff. Jeg må straffes. Hva er en passende straff for mitt julebruskjøp?
Any suggestions?
Det kommer sikkert ikke som noen bombe, men jeg følte at jeg måtte bare. Jeg så julebrusflaskene i butikken, den fantastiske HAMARSKE julebrusen, og glassflaskene ville ikke ut av hodet mitt. Jeg tenkte på den brune drikken 24-7, og etterhvert begynte jeg å dikte opp gode grunner til å bryte med alle sosiale normer, og bare gå inn på butikken og kreve en julebrus. Jeg drømte om det om natta faktisk, jeg hadde cowboy-hatt og revolver, gikk rett bort i hylla, tok en brus, og med pistolen hevet skulle ikke kassamannen våge å se stygt på meg fordi jeg kjøpte julebrus. Jeg skjønner jo at i virkeligheten ville ingen cowboy-hatt eller revolver gjøre at jeg føler meg mindre kriminell om jeg kjøper en julebrus. Det eneste som kunne hjelpe var en unnskyldning jeg kunne bruke overfor meg selv. Unnskyldningen som jeg etter et par dagers kreativ hjerneaktivitet kom opp med låt som følger: Jeg var i Kina jula i fjor, der hadde de ikke hamar-julebrusen, jeg måtte leve en jul uten, og det er hele 21 måneder siden jeg sist drakk julebrus. For alle andre er det jo knappe ni måneder siden de sist nøt den magiske juledrikken. Det er urettferdig om jeg ikke får julebrus snart.
Det var unnskyldningen min. Det beste jeg kom opp med. Jeg fikk med meg Stine på butikken. Stine har ikke gått på medier og kommunikasjon, så hun skjønte ikke helt hvorfor jeg gikk rundt og rødmet og ba henne holde kjeft om at jeg kjøpte julebrus. Hun er heller ikke vokst opp i Hamar, og stakkars jenta har ikke en gang skjønt hva som er så stas med denne julebrusen at den er verdt den indre kampen som så tydelig pågikk inni meg på vei inn i butikken. Uansett lovet hun å holde kjeft. Jeg fant julebrusen, stod lenge rådvill midt på gulvet og holdt om flaskehalsen. Hva nå? Hadde jeg mot nok til å konfronteres med blikket fra gutten i kassa når jeg kjøpte den? Uten revolver og cowboy-hatt? Jeg lot fingrene gli nedover flaskehalsen og kjente flaskekroppens kalde, runde bue. Opp og ned gled fingrene mine, ja, jeg måtte ha! Med nesten bestemte skritt gikk turen mot kassa. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, men på veien grep bare helt plutselig, hånda mi ut etter en pakke sjokolademarsipan, med rød juleinnpakning. Skal det værra så ska det værra! Det gikk en faen i meg, skal man først ødelegge samvittigheten sin, får man i hvert fall få mest mulig nytelse ut av det! Jeg slengte det på båndet, og var omtrent like høy i hatten som om jeg faktisk hadde hatt en cowboy-hatt på, og en revolver i hånda. Jeg visste hva gutten i kassa måtte tenke, men han fikk betalt for å selge varene, og da kan han vel ikke finne på å nekte meg å kjøpe dem, eller trakasere meg?
"Litt tidlig det her, er det ikke?"
Selv om stemmen hans ikke høres fryktelig truende ut, kommer det tilbake til meg, blikkene, kommentarene, utestengelsen, skammen. Første året på medier hadde jeg ennå ikke forstått hvor alvorlig forbrytelse julebrusdrikking i november var, og hadde tatt meg en kald en i kantina. Satt der og ante fred og ingen fare, til blikkene, de påfølgende kommentarene og moralprekenene, for ikke å snakke om den høytidelige, felles julebrusåpningen klassen hadde første desember. 1mka var et tilgivende folk, og etter at jeg hadde innrømmet mine synder, sagt at jeg skjønte alvoret av hva jeg hadde gjort og lovet på tro og ære at jeg aldri skulle finne på å gjøre noe så dumt igjen, var klassen tilsynelatende positiv til å la foræderen være med på årets julebrusåpning. Klasserommet var pyntet, det fantes ikke en ledning i klasserommet uten en glittergilander surret rundt seg, og julemusikken hadde stått på hele dagen på full guffe. Stemningen var høy da julebrusen kom opp fra kantina, en til hver. Joda, jeg skulle være med på den første skålen, men syntes så tydelig at selv om de alle bestrebet seg på å late som om mine synder var glemt, så fortalte de av øynene som ikke unnvek mine, at dette fortjener du ikke Oda! Dette fortjener du ikke! Du er en synder, det finnes ikke tilgivelse!
Andre året på medier passet klassen på meg, jeg begikk ingen fatale feil. Jeg var et bra medlem av IFJPF, og en verdig deltaker av julebrusåpningen første desember. I Kina hadde jeg ingen mulighet til å jukse, men så i år. Stod jeg der, og den eneste som gjorde et halvveis forsøk på å få meg fra ugjerningen, var gutten i kassa.
"Litt tidlig det her, er det ikke?"
Jeg blir tomatrød, og ser ned på skotuppene mine. "Ja, eh...det er det." Svarer jeg. Betaler. Går ut.
Jeg åpner flasken, den kalde røyken og duften av jul. Jeg setter den kalde glasstuten mot leppene mine. Heller på flaska. Noen korte minutters salighet. Der og da mente jeg det var verdt det. I aller høyeste grad.
Nå ser jeg hvor svak jeg var. Hvordan kunne jeg? Hver kveld før jeg sovner hører jeg stemmen som ymter frempå om hva jeg er i ferd med å utsette meg selv og verden for: "Litt tidlig det her, er det ikke?" Og jeg føler blikkene og bebreidelsene til mine gamle klassekamerater. Ofte den siste måneden har jeg priset meg lykkelig over at de ikke vet, at ingen vet, andre enn Stine, og kassagutten. Men noe har skjedd. Jeg har igjen begynt å skjønne omfanget av hva jeg har gjort. Unnskyldningen min var langt fra god nok. Det gjør ingen forskjell for julebrus- og godtprodusentene om jeg var i Kina i fjor jul. De fikk solgt julebrus og julemarsipan i år, i oktober. Jeg var en del av grunnen til at det blir lønnsomt for de pengegriske svina å ødelegge julestemninga. Hvis andre er like svake som meg, som de tydeligvis er, så vil det aldri bli slutt på julegodtsalget i oktober. Det vil tvert om starte alt i august, og da vil jo hele poenget med å ha en julebrus forsvinne...
Jøye meg, hva er det jeg er skyld i?
Og dette har jeg gjort ustraffet i år. Ingen klassekamerater som har irettesatt meg eller sendt meg drepende blikk for min dobbelmoral. Jeg burde hives ut av IFJPF-gruppa på facebook. Når jeg velger å stå frem med mitt svik på denne måten, så er det fordi jeg ikke lenger klarer å klandre meg selv, jeg trenger en ordentlig straff. Jeg må straffes. Hva er en passende straff for mitt julebruskjøp?
Any suggestions?
lørdag, oktober 18, 2008
Hurra for bloggen som fyller år!
Må bare gratulere deg, min kjære blogg, med dagen! Tenk nå er det to år siden jeg opprettet deg og skrev om min nye blogg, ordet "my" og min ådalske opprinnelse. Tja, nå må jeg nesten poste gratulasjonen så det ikke blir den nittende og den store dagen er slutt! Uansett skal jeg blogge igjen, snart, jeg lover! Bare jeg har kommet meg igjennom det berget av lekser jeg må gjøre de neste dagene. Og ja, det er min egen feil at jeg har så mye lekser plutselig på en gang. Nei, jeg har ikke lært å konsentrere meg siden sist!
torsdag, september 11, 2008
Den vakre konsentrasjonen
Konsentrasjon må være en vakker ting. Er det noe jeg ønsker meg akkurat nå, så er det nemlig nettopp det. Jeg har forsøkt å gjøre lekser i seks timer nå. Jeg skal skrive en minst fem-siders oppgave i historie, og på seks timer har jeg skrevet hele fire setninger. Det eneste positive med det, er at det er en positiv eksponentiell utvikling, etter de første fem timene hadde jeg nemlig kun skrevet et ord. Jeg prøvde å trøste meg selv med at det var et veldig bra første ord. Det var ”Diskoskasteren”. Et godt utgangspunkt, syntes jeg, i nesten fem timer. Etter nesten fem timer, med stirring på et nesten tomt ark i word, monty python-sketsjer på Youtube og fullstendig idiotiske og meningsløse samtaler på msn, så begynte jeg å få panikk. Jeg prøvde meg desperat frem med mange forskjellige andre og tredje ord, men kunne ikke finne noe passende. Jeg begynte å kaldsvette, ikke bare ved tanke på denne oppgaven, men ved tanken på de andre tingene jeg må få gjort denne uka, som jeg strengt tatt burde gjort for leeenge siden, som jeg skulle gjort på skolen for en og to uker siden… Så hva er unnskyldningen min? Har jeg noen unnskyldning? Om det kan passere som en unnskyldning kan dere få avgjøre selv, men mitt forsøk på en unnskyldning er at jeg hadde så vanvittig vondt i dag tidlig, at jeg tok et par smertestillende for å kunne starte å jobbe med historieleksa. De fungerte ikke, så jeg fant noen andre sterkere smertestillende, og tok dem og. Dessuten var jeg litt småtrøtt, så jeg begynte å pumpe kaffe. Og da ble jeg helt nummen og rar i hele kroppen, og da funka det så dårlig å jobbe. Det funka så utrolig mye bedre å sitte og si usakligheter til venner på msn. Også ble jeg bare mer og mer borte, og det tok fem timer før jeg så hvor dårlig jeg lå an med den historieleksa. Etter fem timer tok jeg den avgjørelsen å gå og hente mer kaffe, og tvinge meg selv til å skrive. Og som sagt, så gikk det bedre den sjette timen. Først så skrev jeg en setning, og informerte alle mine påloggede venner på msn om det. Så skrev jeg enda en, og gjentok informasjonsprosedyren, så ingen skulle unngå å få med seg hvor effektiv jeg var. Så tenkte jeg at det egentlig var ganske lite effektivt å fortelle alle om det hver gang jeg skrev en setning, så jeg tok helt av, og skrev fortløpende to setninger. Dessverre så medførte det at jeg følte jeg fikk for lite tilbakemelding per setning, så jeg valgte å blogge om det, i håp om at jeg kan få litt ros av et par til. Men uansett så står jeg altså støkk der på fire setninger.
Og hvorfor i all verden jobbet jeg ikke på skolen da vi hadde muligheten til det? Jeg har ingen god forklaring, jeg skjønner det ikke, men det er bare umulig å jobbe på skolen. Her på fredag hadde vi en av mange underlige skriveoppgaver på nynorsk. Jeg fikk ikke blyanten ned på papiret. Eller jeg tegnet to stjerner øverst i høyre hjørne. Det skulle jeg ikke gjort, for da så jeg at linjene på arket var høyere enn på sida bak i notatboka. Jeg så linjene på sida bak under denne sidens streker. Det var utrolig forvirrende. Jeg undersøkte notatboka nærmere, og så at det kun var denne sida som var annerledes. Det var en avvikerside. Den eneste trøsten for den stakkars avvikersiden var at den siden som den sitter sammen med, den andre som er tiende nærmest midten, også var avviks. Selv om det ikke var fullt så synlig. Stakkars sider, tenkte jeg. Hvordan kan de ha blitt sånn? Jeg forestilte meg maskinen som lager skrivebøker. Hvordan lager de egentlig skrivebøker? Hvordan kommer linjene som du skal skrive på inn i boka? Har du tenkt på det noen gang? Tegnes de inn? Jeg forestilte meg stakkars kinesiske barnearbeidere som tegnet rette streker i skrivebøkene, men kom frem til at det var litt veldig usannsynlig, ikke at jeg undervurderer kinesere, men ærlig talt, om mennesker skulle tegnet de strekene der, hadde det nok blitt litt flere avvikssider. Trykker de på strekene da? De må jo nesten det? Har de virkelig et trykkeri for bøker uten skrift? Er ikke det litt unødvendig bruk av ressurser, vi hadde da like mye klart å skrive på blanke sider? (Ehh…nå må det presiseres at jeg vil ment det var enda verre bruk av verdens ressurser om det faktisk hadde vært kinesiske barnearbeidere som tegnet inn strekene.) Jeg kan skrive på blanke sider, selv om det blir litt skrått. Det hadde faktisk vært mye enklere å skrive på blanke sider for da hadde man jo ikke mistet konsentrasjonen fordi man begynte å lure på hvor de fordømte strekene kom fra!
Man da hadde jeg vel mistet konsentrasjonen på grunn av noe annet. Sånn som miksen av koffein og smertestillende som nå er skyld i at jeg blogger i stedet for å skrive en fantastisk avhandling om antikken. Det ble i hvert fall mer enn fire setninger. Uff, jeg må jo skrive den siste greia på den naturfagssaken som skulle vært levert forrige mandag. Uff, jeg er et så fælt menneske. Nå skjerper jeg meg, ikke mer blogging, monty python-sketsjer eller venner på msn.
(Altså, jeg har planer om å snakke med venner igjen på msn en gang jeg kan gjøre det med god samvittighet, og selvfølgelig blogge og, men bare ikke akkurat nå.)
Og hvorfor i all verden jobbet jeg ikke på skolen da vi hadde muligheten til det? Jeg har ingen god forklaring, jeg skjønner det ikke, men det er bare umulig å jobbe på skolen. Her på fredag hadde vi en av mange underlige skriveoppgaver på nynorsk. Jeg fikk ikke blyanten ned på papiret. Eller jeg tegnet to stjerner øverst i høyre hjørne. Det skulle jeg ikke gjort, for da så jeg at linjene på arket var høyere enn på sida bak i notatboka. Jeg så linjene på sida bak under denne sidens streker. Det var utrolig forvirrende. Jeg undersøkte notatboka nærmere, og så at det kun var denne sida som var annerledes. Det var en avvikerside. Den eneste trøsten for den stakkars avvikersiden var at den siden som den sitter sammen med, den andre som er tiende nærmest midten, også var avviks. Selv om det ikke var fullt så synlig. Stakkars sider, tenkte jeg. Hvordan kan de ha blitt sånn? Jeg forestilte meg maskinen som lager skrivebøker. Hvordan lager de egentlig skrivebøker? Hvordan kommer linjene som du skal skrive på inn i boka? Har du tenkt på det noen gang? Tegnes de inn? Jeg forestilte meg stakkars kinesiske barnearbeidere som tegnet rette streker i skrivebøkene, men kom frem til at det var litt veldig usannsynlig, ikke at jeg undervurderer kinesere, men ærlig talt, om mennesker skulle tegnet de strekene der, hadde det nok blitt litt flere avvikssider. Trykker de på strekene da? De må jo nesten det? Har de virkelig et trykkeri for bøker uten skrift? Er ikke det litt unødvendig bruk av ressurser, vi hadde da like mye klart å skrive på blanke sider? (Ehh…nå må det presiseres at jeg vil ment det var enda verre bruk av verdens ressurser om det faktisk hadde vært kinesiske barnearbeidere som tegnet inn strekene.) Jeg kan skrive på blanke sider, selv om det blir litt skrått. Det hadde faktisk vært mye enklere å skrive på blanke sider for da hadde man jo ikke mistet konsentrasjonen fordi man begynte å lure på hvor de fordømte strekene kom fra!
Man da hadde jeg vel mistet konsentrasjonen på grunn av noe annet. Sånn som miksen av koffein og smertestillende som nå er skyld i at jeg blogger i stedet for å skrive en fantastisk avhandling om antikken. Det ble i hvert fall mer enn fire setninger. Uff, jeg må jo skrive den siste greia på den naturfagssaken som skulle vært levert forrige mandag. Uff, jeg er et så fælt menneske. Nå skjerper jeg meg, ikke mer blogging, monty python-sketsjer eller venner på msn.
(Altså, jeg har planer om å snakke med venner igjen på msn en gang jeg kan gjøre det med god samvittighet, og selvfølgelig blogge og, men bare ikke akkurat nå.)
mandag, august 25, 2008
Skolestart (om kjøttpakking, historiemennesker, trønderførkjer, skapsupportere og bussrute nummer tre)
I dag skal jeg skrive en selvbiografi om meg selv som historiemenneske. Nei, det er ikke det jeg skal blogge, det er derimot den rarest formulerte skoleoppgaven jeg har fått noensinne. Jeg sier ikke at den er dum, eller at det er en dårlig oppgave, for jeg er positivt innstilt. Den positive innstillingen kommer jeg tilbake til senere, men som dere (Elena og Yvonne, altså dere som etterlyser blogginnlegg) skjønner, så har jeg startet på skolen igjen. Jeg har faktisk gått en uke på påbygg på Storhamar videregående. Det er helt utrolig at det bare er en uke siden jeg og Tale var på Island. Og at en uke før vi dro til Island så var jeg på familietur til Bergen, eller at det bare var en dag før den turen jeg stod og jobbet med å pakke kjøtt på Gilde den sjette uka på rad. Like merkelig er det å tenke på at for litt over to måneder siden bodde jeg i Kina. Og der hadde jeg bodd i nesten ett år! Det er jo bare syyyykt. Jeg kommer ikke over det, når jeg våkner om morgenen blir jeg lammet av sjokk ved tanken på det. Jeg klarer derfor ikke å komme meg ut av senga. Det kan kanskje også være fordi jeg er trøtt jeg har vanskelig med å stå opp, men jeg er ikke riktig sikker på årsaken lenger. Det er ett av de to. Men nå er Kina igjen laaangt unna, både geografisk og emosjonelt. Det eneste som når meg fra Kina nå om dagen er, ved siden av en og annen mail fra min kinesiske kusine, OL. Og kineserne er gode, både til å arrangere og vinne OL. I dag klarte nordmennene og vinne litt. Jeg er ikke interessert i håndball og liker ikke håndball. Dette er hovedsakelig fordi håndball er så utrolig spennende, og jeg er så dårlig taper. Alltid tidligere når håndballandslaget har kommet til finaler og lignende så erklærer jeg halvveis ut i kampen at jeg synes det er for kjedelig og forlater stua. Jeg prøver å skjule at jeg har en puls på 250 og bare går fordi jeg er redd for følelsesutbruddet eller hjerteinfarktet jeg vil få, samme om Norge vinner eller taper. Denne gangen klarte jeg ikke å komme meg unna. Jeg gikk nemlig på do da det var ti sekunder igjen av semifinalen mot Sør-Korea, og skrudde på radioen. Der hylte kommentatorene at det var sykt spennende, ti sekunder igjen, Norge ledet med et mål, og Korea hadde ballen. Og Korea utligna, det er bare åtte sekunder igjen, nei fem. Gro har ballen, det er to sekunder igjen, hun skyter. Det blir mål. JAA! Er det godkjent, dommerne sier det er godkjent, eller? De går bort i sekretariatet. Har Norge vunnet? Alt dette skjedde på ti sekunder, og jeg fikk ikke tid til å beskytte meg mot håndballskrekken min. Det var rett og slett ikke mulig å skru av radioen. Håndball er virkelig skummelt. Men etter disse ti sekundene med ekstrem spenning, og så glede, så følte jeg meg pent forpliktet til å se finalen mot Russland i dag tidlig. Det er jeg glad for, pulsen holdt seg stabilt, sikkert under hundre, hele kampen, og man ble likevel glad på slutten. Så håndballjentene vant i Kina, men der er jeg ikke lenger. Og jeg har faktisk ikke blogget siden jeg var der, siden lenge før jeg dro derfra faktisk. Blogget vel sist om jordskjelvet. Det er ikke sånn at livet tar slutt selv om man opplever et jordskjelv, eller, i dette tilfellet gjorde det vel det for rundt 100 000 mennesker, men ikke for meg. Det har skjedd mye i mitt liv siden da, og mye som jeg har hatt planer om å blogge om, men som det ikke har blitt noe av, og selv om jeg velger å bare skrive om en promille av de tingene jeg hadde planlagt å blogge om i denne bloggoppdateringa, så vil den bli ganske lang. Jeg har faktisk hittil ikke nevnt en av de tingene jeg hadde planlagt å nevne. Så igjen blir dette en oppdatering av bloggen som er for spesielt interesserte.
Jeg hadde planlagt å nevne hvordan det var å forlate Xuchang, venner og vertsfamilie, men det tror jeg at jeg har fortrengt, for det står ikke veldig klart for meg i hukommelsen min lenger. Det var nok trist, og helt sikkert rart, for alt i Kina var rart, så hjemreisen var nok da også rar. Jeg var en dag og en natt i Beijing, og det mest nevneverdige var at jeg brukte en time til å se på en kinesisk prest på dvd sammen med en eldre dame, som forsøkte å forklare meg hvorfor jeg måtte ta Jesus inn i hjertet mitt. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, denne gangen hovedsakelig fordi kinesisken min ikke helt holdt til å forstå ordene hennes. Den siste morgenen i Kina, holdt jeg på å begynne å grine da jeg vi kjørte forbi fugleredet (fordi som er stokk dumme, den største OL-stadion i Beijing) ved tanken på at den kvelden skulle jeg kjøre forbi Vikingskipet igjen. Det gjorde jeg forresten ikke, for flyet mitt var nesten fire timer forsinket, og jeg rakk ikke den forbindende flygningen fra London til Oslo. Det var litt irriterende, nei, det var ikke litt irriterende, det var DØDSIRRITERENDE. Jeg overnattet på et flyplasshotell, og det var jo ganske greit, bare irriterende, såå irriterende. Dessuten møtte jeg nordmenn. De møtte jeg allerede på flyplassen i Beijing. De satt bak meg mens vi ventet på det forsinkede flyet. Jeg holdt på å bli gal da jeg hørte hva slags språk de snakket. Jeg måtte ha en unnskyldning til å snakke med dem. Jeg hadde ikke møtt nordmenn siden august liksom. Jeg bestemte meg for å spørre om å få låne telefonen deres. Altså, det var ikke bare en unnskyldning for å få snakke med dem, det ville vært en litt dyr unnskyldning. Jeg hadde faktisk behov for å sende en melding, og den kinesiske telefonen min slutta å funke på flyplassen. Jeg mannet meg opp, tok med meg telefonnummeret jeg skulle sende meld til, og gikk bort til dem, og begynte å snakke, men ordene kom ikke. Det var helt fryktelig, norsken min fungerte ikke. Ordene hørtes helt kunstige ut, og det var lange pauser mellom hvert ord. Attpåtil så hadde jeg det dumme arket i hånda, og siden jeg er så overnervøs når jeg skal fly, så skalv jeg som en annen tulling, lurer på hva de nordmennene trodde om meg. De må jo ha trodd at jeg var litt syk eller noe. Kan ikke snakke ordentlig, og står og skjelver, men altså, det gikk bedre etter hvert, for flyet var jo veldig forsinket, og jeg fikk mye tid til å øve opp igjen norsken min.
Vel hjemme, dagen etter jeg skulle være hjemme, ventet jeg meg at familien skulle stå i ankomsthallen og vifte med norske flagg. Det gjorde de ikke. Og det var kanskje bra, det hadde kanskje blitt mye på en gang. Men de kunne kommet litt fortere. Jeg ble jo gående rundt på Gardermoen uten telefon, og lure på om det kunne skjedd noe med dem i nesten et kvarter eller noe. Men de kom, og de var ganske som før, og det var ikke så rart å se dem som jeg trodde det skulle være. Jeg bøyde meg ikke ned utenfor Gardermoen for å kysse asfalten heller, som jeg hadde gått rundt og innbilt meg at jeg impulsivt kom til å gjøre. Men jeg nøt den norske luften, det gjorde jeg. Vi stoppet på en bensinstasjon på veien hjem, og jeg var helt satt ut av den friske, uforurensa lufta langs motorveien. Det lukta skog og fjell, og Norge. Også litt bensin da. Dyr, norsk bensin.
Så fulgte seks uker med pakking av kjøtt. I de seks ukene, så hadde jeg masse interessant jeg følte jeg burde blogget om kjøttpakkinga, men når jeg nå ser det i en større sammenheng, så skjønner jeg at detaljene rundt kjøttpakkinga sannsynligvis ikke er så innmari interessant for andre, eller noen i det hele tatt. Altså jeg pakket kjøtt i esker, eller esker med kjøtt i andre større esker, på maaange forskjellige måter, men basically så var det det jeg gjorde i seks uker. Pakke kjøtt i esker. Noen må gjøre det og, og jeg tjente ganske masse på det. Tenk om ingen hadde pakket kjøtt i esker, hva slags rot hadde det blitt i butikkene da, også hadde sikkert alt kjøttet blitt dårlig, kryssforurenset hverandre osv. Så jeg var litt viktig, prøver å overbevise meg selv om at det jeg brukte seks uker på var meningsfullt. Det var andre koselige ferievikarer der, og fastjobbende og for så vidt, det må jo nevnes. Men det jeg fikk mest igjen av fra sommerjobben var nok motivasjon. Motivasjon for å jobbe hardt på skolen, så man slipper å jobbe med kjøttpakking hele livet, og motivasjonen jeg trengte for å bestille min første kjøretime. Jeg tok buss timevis hver dag, til og fra.
Så var det to uker frihet, på slutten av sommeren. Den første fridagen dro jeg med familien til Bergen, for å se hamkam-brann. Vi er ikke medgangssupportere og står hamkam bi, samma hvor lite de vinner. Vi prøver til og med å være optimister. Noe det ser ut som alle andre hamkamsupportere har gitt opp. På Briskebybandens hjemmeside før brannkampen stod det under overskriften som fortalte at det ikke ble noen buss til Bergen, at det var fordi ”Interessen er like dårlig som laget vi heier på.” Og det skal være de mest hardbarka hamkamtilhengerne? Da står det dårlig til med spiriten til hamkamsupporterne altså.
Uansett, familien min hadde spirit. Jeg hadde faktisk så mye av den spiriten og optimismen at jeg rotet meg inn på tribunen for brannsupporterne med et hamkamskjerf rundt halsen. Der fikk jeg gjennomgå litt av hvert. De første kommentarene jeg overhørte var: ”E det ingen som heier på hamkam?” Noen peker bort på området for bortesupporterne, som ikke var spesielt stort, og ikke ble særlig fullt heller. De teller. ”Det e åtte bortkomne bønder her.” Noen protesterer, peker på meg: ”Nei, med hon her e det ni.” Alle ler. Men det tar jeg meg ikke nær av, for det kan de få igjen for når de bortkomne bøndene vinner. Og jeg tar meg ikke nær av å bli regnet som en bortkommen bonde uansett. Jeg og Yvonne skal faktisk dra på den neste hamkam-vålerenga kampen i Felleskjøpsdresser. Jeg regner fortsatt med at det blir neste år, selv om jeg ikke vet om det er teoretisk mulig for hamkam å holde seg i eliteserien.
Kampen startet bra, og hamkam skåret selvfølgelig først. Bergenserne fikk også et mål i første omgang, men hamkam skulle jo komme sterkere tilbake i annen omgang. I pausa møtte jeg ei førkjete vaktdama, som var veldig vanskelig og skulle låne skjerfet mitt for å se litt på det. Skjønner ikke hvorfor hun spurte om å få undersøke det nærmere, hun måtte liksom bare få bekreftet at det faktisk stod KAMMA på det grønne skjerfet, før hun fant ut at hun skulle bortvise meg med mindre jeg gikk over til å være skapsupporter. Det var et tungt valg, men alle som satt rundt meg hadde alt sett skjerfet mitt, så jeg puttet det i veska. Jeg følte nesten at hamkam var blitt oppgradert til en virkelig motstander etter en ganske god førsteomgang. I ettertid har jeg skjønt at vaktførkja bare ville skåne meg for nedverdigelsen det ville vært å forlate stadion med skjerfet lett synlig. Det ble nemlig litt for mange mål i den neste omgangen, hvorav hamkam ikke scoret noen. Jeg husker ikke den endelige stillingen. Den må jeg ha fortrengt for å unngå å bli medgangssupporter. Uansett, vi dro hjem fra Bergen og Life must go on.
Hjemme igjen var det under en uke til jeg skulle til Island, og jeg skulle ha noen dager hjemme for å gjøre meg klar til skolen og pakke ut av kofferten. Og nei, jeg brukte ikke koffert da vi dro til Bergen, det er snakk om kinakofferten. Men ja, det må innrømmes at den fortsatt ikke er ordentlig ryddet ut av. De dagene hjemme, de bare forsvant visst de, gitt.
Island. Island er et fint land. Det er fortsatt det. Og Reykjavik er faktisk en koseligere by enn jeg trodde den var. Jeg og Tale hadde også gleden av å kjøre sightseeing med buss nummer tre. Det var ganske ufrivillig, men om ikke annet, så kjenner vi bussrute nummer tre nå, ut og inn, etter at vi gikk på den feil vei, og det tok 45 min før vi kom tilbake til utgangspunktet. Med tanke på hvor liten Reykjavik er, så er det ganske mye tid. Vi har sett Reykjavik med andre ord. Vi har også gått opp og ned handlegata et uvisst antall ganger, både med og uten gnagsår, mest med, faktisk. Der fikk vi oss til og med et par stamsteder. Det var frokoststedet, hvor hun ene dama gikk rundt uten bukse, altså hun hadde surret et sjal rundt seg, men det hadde falt ned, så man så den nesten gjennomsiktige strømpebuksa hennes og den veldig fine g-strengen. Vi begynte å le, da hun gikk ut på bakrommet. Hun som kom for å rydde av bordet vårt holdt på miste alle tallerkenene, i fanget på oss, men det gjorde ikke noe, for hun hadde århundrets beste replikk: ”At least I am wearing pants.” Folk skulle vært der, det var hysterisk morsomt, akkurat da, og fortsatt litt gøy synes jeg. Betjeninga på det andre stedet vi spiste flere ganger var heller ikke dårlig. I hvert fall ikke han mørke, kjekke som Tale forelsket seg i. På den restauranten la vi igjen en helt absurd høy sum med islandske kroner. Det fine var også at disse islendingene ikke var så nazi på alkoholreglene sine. Man får faktisk ikke kjøpe alkohol eller komme inn noe sted om kvelden når man er under tjue. Helt utrolig. Uansett så brydde altså ikke islendingene seg. En gang spurte de guttene vi gikk sammen med om leg, men det gikk jo greit siden de faktisk var over tjue. Den siste kvelden stod vi en time i kø for å komme inn på Nasa, Islands største nattklubb, tror jeg det var. Da var vi relativt engstelige for å bli avvist. Men det ble vi ikke. Og det var dødsgøy. Gusgus spilte der, og de er seriøst et av Islands mest kjente band, så vidt jeg har klart å få med meg. Det var vilt mye mennesker, og enda villere stemning. De spilte i evigheter, og vi gikk ikke hjem før fire. Det var et lite minus siden vi skulle opp et par timer senere for å ta bussen til flyplassen, og dagen etter var det skolestart, men det var verdt det. Tror likevel høydepunktet på turen var å ri på Sydra-Langholt igjen. Det var så gøy å sitte på en hest igjen, og jeg passa! Også var det kjempekoselig å møte Birgit og Håkon og Vigdis og alle sammen igjen.
Så var det skole. Fortsatt trøtt etter Gusgus-konsert fikk jeg meg et av mine livs sjokk. Først ble jeg skrekkslagen og så bare det negative i situasjonen. Men jeg må innrømme at mer enn noe annet så er det bare komisk, kanskje komitragisk er det mest velbeskrivende. Jeg får ta historien fra starten, og starten er tre år tilbake i tid. Jeg hadde akkurat startet på medier, og vi hadde en av våre første gymtimer. Lærerne våre var Eva og Tore. Trønderen Eva virka litt skremmende, og nordlendingen Tore fikk vi et udelt positivt inntrykk av. Egentlig kan jeg ikke huske hva som gjorde at jeg/vi fikk Eva i vrangstrupen så tidlig, men en av de første gymtimene, mens vi gikk ned i Ankerskogen, så samtalte jeg med Ida om gymlærerne, sånn man gjør når man har nye lærere. Ida sier at han Tore virker jo kjempegrei. Og jeg sier, med normalt stemmevolum (mitt normale stemmevolum er ofte høyere enn jeg er klar over selv): ”Ja, han virker kjempeålreit, men hu derre Trønderførkja ass, hu har jeg ikke sansen for.” Etter endt setning skal jeg se meg rundt for å sjekke om hu derre trønderførkja er så langt bak meg som jeg tror hun er, så jeg kan fortsette min lille tale. Jeg snur meg til venstre ca ett kvart sekund etter å ha uttalt de skjebnesvangre ordene, og ser selvfølgelig rett inn i øynene på min nye gymlærer Eva. Det er snakk om 20-
Ja, så nå ligger det i kortene hva som skjer når jeg møter opp på Storhamar videregående, altså en annen skole over to år senere. Ja, utrolig nok dukker hun opp igjen. Denne gangen skal hun ikke bare sette avgangskarakteren min i gym, men i historie også. Og jeg må slite med henne i hvert fall 7 timer i uka. Jeg har kommet frem til at jeg bare må skifte innstilling til henne. Jeg arbeider hardt med at hjernen min skal tenke Eva og ikke trønderførkje, og at munnen min ikke skal uttale det ordet igjen. For å være ærlig så husker jeg ingen gode, konkrete grunner til at jeg ikke likte henne. Se, innstillingen min skifter, så det suser! Hun er sikkert egentlig en veldig god gymlærer, hun kan gym. Det er det ingen tvil om. Kanskje det var det som gjorde at jeg ikke likte henne, fordi jeg ikke kan det? Nei, jeg skal ikke fundere på hvorfor jeg mislikte henne. Jeg skal se etter det positive i alt som har med henne å gjøre og alt hun gjør. Da overlever jeg nok å ha henne som lærer i et år. Nå prøver jeg også å overbevise meg selv om at Eva aldri kommer inn på bloggen min, og at det jeg har skrevet om henne egentlig ikke er ille. Jeg synes egentlig at av det jeg har skrevet så er det jeg som høres ut som den slemme. Det her burde hun tåle. Eva virker som en som tåler litt mye, også mistenker jeg jo at hun allerede vet at jeg mislikte henne. Legg merke til mislikte, ikke misliker! For jeg er positiv, mest positive mennesket som finnes. Det er koselig at det er variasjon i lærerne våre også. Kanskje litt forvirrende at Eva snakker om tapere og vinner og at vi skal bli bedre enn oss selv, mens norsklæreren synes vi skal holde oss til å yte etter evne. Jeg er så spent på om han kjører prinsippet fullt ut og vi får karakterer etter behov også. Det hadde jeg hatt sansen forJ
torsdag, mai 22, 2008
”Et minutts stillhet” på kinesisk
Nå har vi hatt landesorg. Underlig sak egentlig. Forstod ikke helt hva det gikk ut på, men favorittstedet vårt var stengt. Det heter Beatles og er en slags bar, hvor man får sitt eget rom. Vi pleier å kjøpe med mat i butikken ved siden av, og sitte der etter kinesiskklassene helt til vi skal hjem. Kommer til å ta bilder av Beatles og legge ut på facebook en gang i nærmeste fremtid. Uansett har vi ikke kunnet gå dit de tre siste dagene fordi det har vært såkalt landesorg. Den startet mandag. Jeg syklet til kinesisktimene, og plutselig skrur noen på en alarm, også startet ALLE bilene å tute. Det var helt forferdelig fryktelig. Lyden var uutholdelig, og jeg skjønte ingen verdens ting. Ble nesten redd. Bilene stoppet, menneskene som gikk stoppet også. Noen foldet hendene. Hva skjer med folk, tenkte jeg. Så fikk jeg den glupe ideen at det kunne være en slags markering. Siden alle startet med det samtidig måtte det være på et forhåndsbestemt tidspunkt. For å finne ut om det var noe sånn, tok jeg opp mobilen for å sjekke om klokka var hel noe, eller halv noe (siden jeg var på vei til kinesisktimene skulle den være halv), men den viste 14:28. Merkelig tidspunkt, slo det meg, før jeg tenkte den geniale tanken: ”Tenk på det, da er det akkurat en uke siden det fryktelige jordskjelvet.” Logikeren Oda skjønner endelig hva som er bakgrunn for denne underlige oppførselen. Det var et slags et minutts stillhet. Bortsett fra at det var bråk i fire minutter. Kina er bakvendtland, det finnes ikke tvil, vi er på baksida av jorda. Og her tilsvarer 4 minutters helvetes bråk ett minutts stillhet.
Uansett er det grunn til sorg. Jordskjelvet er så fryktelig at man nesten ikke klarer å tro på det. At sånt kan skje. Tenk på hvordan det har forandret og ødelagt, for ikke snakke om tatt, livet til såå mange mennesker. Skriver ikke noe mer om det nå, men synes alle burde se youtube-filmen jeg postet linken til, under.
Uansett er det grunn til sorg. Jordskjelvet er så fryktelig at man nesten ikke klarer å tro på det. At sånt kan skje. Tenk på hvordan det har forandret og ødelagt, for ikke snakke om tatt, livet til såå mange mennesker. Skriver ikke noe mer om det nå, men synes alle burde se youtube-filmen jeg postet linken til, under.
mandag, mai 19, 2008
Kakemonstrene som ble robbet, jordskjelv, alexsavn og 17. mai
Hei og hå! Egentlig så er det masse å blogge om den fine turen vi hadde til Qingdao, men jeg tror bare jeg nevner det viktigste. Jeg feiret bursdagen min, og Gabi er så glad i å dele ecuadorianske tradisjoner så hun smasha kaka i trynet mitt. Egentlig så var det Alex som var verst med kakesmashinga. Dessverre for Gabi og Alex har Oda lite forståelse for ecuadorianske tradisjoner, og holdt seg ikke til regelen om at det var bursdagsbarnet og BARE bursdagsbarnet som skulle ha kake i fjeset. Jeg ble litt sint, så in the end så vi alle ut som kakemonstre…
Den kanskje aller mest nevneverdige hendelsen var det som skjedde siste kvelden. Hele uka hadde vært fantastisk fin, og vi hadde alle sammen forelsket oss i Qingdao. Siste kvelden var det slutt på moroa. Vi skulle tilbake til hotellet, glade og fornøyde så vi fra taxien det store, røde monumentet som alle hadde sagt at vi burde dra og se på, men som vi ikke hadde brydd oss om å sjekke ut. Vi fikk den fantastiske ideen at vi skulle be taxien slippe oss av der så vi kunne få tatt bilder av oss ved det kjente Qingdao-monnumentet. Det var så å si den eneste turistattraksjonen vi ikke hadde rukket å besøke. Vi fant også på at vi skulle klatre opp på det da vi tok bilder av det. Vi må være de dummeste i hele verden, for vi la fra oss bagene våre da vi tok bildene. Utdrag fra samtale:
Gabi: Hvorfor ser du ikke i kameraet, Alex?
Alex: Det var noen som løp…
Gabi: Tenk om noen tok bagene våre.
Så da skyndte vi oss ned. Jakka mi var der, jakka til Gabi var der, men de tre bagene var forsvunnet.
Det var så fryktelig at vi ikke ville tro på det. Vi var: ”They are gone!” “No, it can’t be true!” “Yeah, they are gone.” “We got robbed!” ”Fuck!” “I lost everything.” “I am in a dream now, right?” “We must be dreaming, this is not happening in real life.” “No, never!” “Hell, it happened.” “I am not waking up, no.” Alex: “I had all my money in the bag, and my phone and my credit cards.” Gabi: “I had my new IPod there and my credit cards, this is the second time my mum must send me a new from Ecuador.” Oda (lettere panisk): “I had my new mp3-player, BOTH my phones, my money, my credit cards, my glasses and so much more there.” ßsnakker om tulling som har alt i bagen. Gabi: “God, I was lucky!” Hun forklarer at hun ikke hadde batteri på mobilen, og derfor la den igjen på hotellrommet, og at hun nettopp hadde tatt ut penger, og ikke hadde plass til dem i lommeboka, så hun hadde også 800 yuan på rommet. Også legger hun til: ”Lucky that we didn’t remember to pick up the train tickets yet, but already have paid for them!” “No, YOU forgot, I and Alex picked them up in the morning. I put them in my wallet. FUCK, my wallet is in my bag!” Gabi: “Still my money is enough to get back to Xuchang, if they have cheap tickets left!” “I hope so, cause we cant afford to stay here.” Alex: “Do anyone have money for the taxi back to the hotel?” Ja, takk gud, for de pengene jeg alltid har i lomma i tilfelle jeg mister lommeboka. Første gang jeg faktisk hadde bruk for det. En annen ting som var litt fint, var at ingen var så dumme at de hadde tatt med seg passene sine, og at jeg alltid hadde 100 dollar liggende inne i passet, også som nødpenger. Ja, de er sikkert ikke verdt mer enn halvparten av hva de opprinnelig var verdt, men likevel hjalp det på oss som ikke hadde noenting. Lever fortsatt på de dollarne, selv etter å ha kjøpt togbillett hjem og ny mobil. Da vi kom tilbake til hotellet var det rett på internettkafe for å få foreldre til å stenge kort og mobiler. Vi fikk ikke sove den natta, og om morgenen sjekket vi rundt i busker og søppelkasser rundt det røde monumentet (på the fourth of May Square, dette var faktisk sent kvelden den fjerde mai, er ikke det ironisk?) i tilfelle tyven hadde slengt fra seg veskene etter å ha tatt verdisakene, så jeg kanskje kunne få igjen ordbøkene jeg hadde i veska i det minste, eller brillene mine. Men det var nytteløst. Vi fant en masse mennesker som bodde i buskene og under trærne da. Så skulle vi sjekke ut av hotellet. Det var meningen vi skulle levere kvitteringa på at vi betalte da vi kom og få igjen hundre yuan. Oda: Men den kvitteringa var jo i lommeboka mi. Gabi og Alex: Og den er i bagen min, som ikke er her:p De hotellansatte var de fineste menneskene jeg har møtt noen gang. Vi sa kvitteringa var stjålet og de gav oss tilbake pengene våre. Også spurte vi om de trodde det fortsatt var mulig å få billetter til Xuchang. De lo og sa omtrent det samme som Alex sa da hun skulle argumentere for at vi sikkert fikk billetter: One: It’s not holiday anymore, two: No one wants to go to Xuchang, and three: The holiday is over, and eh…did I say that no one wants to go to Xuchang? Så lurte de jo siden vi allerede hadde kjøpt billetter en gang før. ”Our ticket got stolen too.” ”They stole everything!” ”Our bags” ”My glasses” ”The credit cards” ”My IPod” ”Our phones” “The tickets and the recite!” På andre siden av resepsjonen stod det en gjeng unge, franske, hardbarka, virkelige backpackere og så dumt på oss. Gabi så rett på dem og sa veldig alvorlig og veslevoksent: ”We are not that stupid. It just seems that way!” De ser enda rarere på oss og jeg og Alex forklarer at Gabi har en tendens til å lyve.
Altså, det var en fryktelig opplevelse, men vi kom oss hjem, og den stygge, dumme erfaringen har gitt oss mye ny lærdom:
Never climb big, red things in the middle of the night. Slikt får følger.
Du trenger ikke ta med deg alt du eier og har når du forlater hotellet, fordel de viktige og verdifulle eiendelene dine.
Ikke putt alt i lommeboka, eller veska.
Glem å lad mobilen så du må la den ligge igjen på hotellrommet, slik kommer den best til nytte.
- Av disse punktene er selvfølgelig nummer 1 det viktigste.
Så skal jeg nevne at jeg har lagt ut bilder fra den fantastiske turen på facebook, for å vise alt det fine med turen. Jeg har bilder helt frem til turen ikke var noe gøy lenger og Alex ikke ser i kameraet :p
Vi sliter fortsatt med ettervirkningene av vår dumhet (les klatring i den røde tingen). Vår favorittsetning, elle ri hvert fall en av de mest brukte er: ”It’s in my bag.” Eks: Kan jeg låne lepomaden din? ”I have it in my bag. So, no, you can’t.” Eller første kinesisktime etter turen:
Have you got pens? - No, they are in my bag. - Oh, mine too. – let’s go and use the money we don’t really have for pens. – Yeah, and notebooks.
Fantastiske verden!
En annen like fantastisk konsekvens av turen til Qingdao (fantastisk er fortsatt ironisk) er at akkurat en uke etter at vi mistet bagene våre i Qingdao var Alex sendt hjem til Tyskland av STS. Det er en annen lang historie, som jeg ikke skal bry meg om å forklare ordentlig, men det var fryktelig urettferdig for Alex fikk ikke lov til å dra til Qingdao av tyske STS, mens tilsvarende var greit for kinesiske, norske, finske, ecuadoriske, svenske og franske STS. Alex er veldig sta, og når hun vil noe så skal det gjennomføres, så hun sa at hun ville dra likevel, hun mente å få se en annen del av Kina enn Xuchang og ha det gøy med meg og Gabi en uke var verdt å bli sendt hjem til Tyskland en og en halv måned før for. Så det var hennes valg, vi håpet muligens STS skulle late som de ikke visste at hun dro, eller unngå å legge merke til det, men det gjorde de ikke. Så de sendte henne effektivt hjem igjen til Tyskland.
Så etter det har det ikke skjedd så mye i Kina, nesten uten penger og uten Alex, da blir det litt kjedelig. Vi hadde et jordskjelv da, faktisk flere, og det er vel verdt å fortelle om.
Som de fleste har fått med seg så gikk ikke jordskjelvet alt for hardt utover min del av Kina. Men det var likevel en opplevelse litt utenom det vanlige. Mandag kommer jeg til bygningen vi har kinesisktimer i. Den er skikkelig tragisk, og bygningen rister bare en bil kjører forbi. Mobilen in viste 14.31, så jeg trodde jeg var ett minutt for sen. Jeg er ikke så vant med å være sen lenger som det jeg var i Norge, så det minuttet irriterte meg, spesielt med tanke på at jeg måtte gå opp i sjette etasje til klasserommet. Jeg gikk opp alle de forferdelige trappene, endelig oppe sitter Gabi og læreren og venter på meg. Læreren spør meg om hvor i Kina jeg har vært, sannsynligvis for å sjekke om jeg skjønner hva hun sier på kinesisk. Jeg hater å si stedsnavn på kinesisk, blir alltid uttalt feil av meg:p Plutselig blir jeg skikkelig svimmel, og det føles som om rommet beveger seg. Jeg tror det er bare er meg, men de andre ser på hverandre, på tingene og ut av vinduet. Tingene rister og bygningen svaier. Også løp vi!!! Ned de seks etasjene, definitivt aldri kommet oss så fort ned de trappene! Jeg tror kanskje vi overdrev det hele littegrann, men det var ekkelt. Gabi: I am afraid! Oda: Me too, I think it’s an earthquake. ßOda alltid like intelligent og observant! Vi vet selvfølgelig også at man egentlig skal sette seg under et bord eller stå i døråpningen, og ikke løpe panisk ut. Men med tanke på bygningen vi oppholdt oss i, så tror jeg vi hadde vært ganske døde om jordskjelvet hadde vært verre og vi forble inne. Bygningen ser akkurat ut som de sammenraste bygningene i Sichuan, hvor det virkelig var ille. Antas at over 50 000 døde i jordskjelvet (hele tida flere). DET er mange mennesker, som ble levende begravd akkurat samtidig som jeg og Gabi løp panisk ned trappene. Vi var heldige og befant oss i rett del av Kina. Her kunne man faktisk unngå å legge merke til det. Alle i de høye bygningene følte det nok, for de kom alle ut på gata, men da Miko og Adrien kom tuslende til kinesisktimene skjønte de overhodet ikke hva som var på ferde. Tullingene som altså var ganske så forsene til kineisktimene (fæle menneskene, jeg har i ettertid kommet frem til at jeg ikke kan ha vært for sen, for jeg leste at jordskjelvet var klokka 14.28, og da var jeg jo alt fremme), de hadde gått på veien og ikke kjent skjelvet. Så kommer de frem og gatene er overfylte av urolige og småhysteriske mennesker som snakker skremt med hverandre eller i telefonene sine. Guttene: Hva skjer? Gabi og Oda: Vi har hatt jordskjelv. Kjente dere det ikke?
Så det er altså første gang jeg har opplevd et jordskjelv, og håper egentlig det blir siste gang. Altså, jeg har sånn nesten følt et par etterskjelv, men bortsett fra de, så håper jeg at det er det siste. For det er ikke noe gøy. Jeg blir skikkelig svimmel av jordskjelv, også er det fryktelig å tenke på alle menneskene som ble levende begravd og alle som mistet familie, venner og hjemmene sine. Uff, uff, NEI TIL JORDSKJELV, sier jeg. Langt verre enn å bli robbet når man klatrer i røde ting, i hvert fall om man ser det i et større perspektiv.
Så må jeg si: HURRA, HURRA FOR 17. MAI! 17. mai i Kina er…rart. Man blir så utrolig mye mer nasjonalistisk når man er langt borte. Jeg fikk Gabi med på 17. mai-lunsj, og etterpå så spiste vi is, for det har jeg sagt at man må gjøre på 17. mai. Også måtte stakkars Gabi høre alt om Norge, 17. mai-feiring og den utrolige norske russetradisjonen. Russetradisjonen blir bare helt vanvittig når man begynner å forklare den for utlendinger, helt utrolig at vi driver med det der… Og neste år så er JEG russ, og nå kan alle 89’ere som har vært russ bare misunne meg at jeg ikke har vært det ennå! Jeg ville dele de norske tradisjonene, som plutselig blir så utrolig fine når man er så langt borte, med vertsfamilien min og. Så jeg kjøpte en kake, også lånte jeg fargetusj av Gabi og laget et norsk flagg, som jeg skrev ”17. mai er Norges nasjonaldag” på kinesisk på. Jeg fant teip og teipet det norske flagget på en spisepinne og kjørte spisepinnen ned i bløtkaka. Vertsfamilien min likte kaka, og forhåpentligvis tanken bak, og vertsmoren min ble plutselig veldig interessert i Norge, så vi bladde i den boka om Norge som jeg gav dem i gave da jeg kom. Vi dvelet litt for lenge ved Nord-Norge, og Odas forklaring på hva samer og midnattssol er på kinesisk er mildt sagt komisk.
MIDNATTSSOL:
Direkte oversatt fra kinesisk: Om sommer om natt ha varm/sol (ri og re, høres for meg helt likt ut når det uttales, så jeg pekte på sola, og vertsmoren min sa det andre navnet på sola som jeg ikke husket, så: ) Om sommer om natt ha sol.
Vertsmor: Om dag ikke ha sol?
Oda: Ikke. Om natt og om dag ha sol. (Jeg får ideen om å snu det hele rundt og heller forklare at de om vinteren ikke har sol). Om vinteren tre stk måned ikke ha sol.
Vertsmor: Svart?
Oda: Riktig, riktig.
Vertsmor: Uffamæj…
Oda: Om sommer tre stk måned ikke ha svart!
Vertsmor: Veldig varmt?
Oda: Ikke for varmt…
Sameforklaringen er utrolig nok enda verre. Aner ikke hvorfor jeg begynte å peke på samen og si at samen var en same.
SAME:
Oda: Dette er same.
Vertsmor: ??? Semi?
Oda: Samefolk (peker på annet bilde med same)
Vertsmor: ?
Oda: Ikke norgefolk, han er same.
Vertsmor:?
Oda: Samefolk først i Norge, kommer fra Nord, fra Russland. Etterpå kommer norgefolk. (peke på kart, at de kom fra sør)
Vertsmor: Åh?
Oda: (desperat etter å ha en grunn til å fortelle at dette er noe annet enn en vanlig nordmann) De bor i sånne her (peker på de der sameteltene) og har sånne der (peker på reinsyrene).
Vertsmor: De har reinsdyr?
Oda: Riktig, de har masse reinsdyr. (peker på klærne) Bruker sånne klær. Bor i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Tror alle samer ville elske meg for at jeg er deres ambassadør i Kina, og forteller så presist om dem. (Samtalen ble gjengitt i oppbygning så nærme kinesisk som mulig, de har verken tider av verb, ordene ja eller nei (derfor dui=riktig), eller bestemt form eller flertallsform av substantiv (derfor tre stk måned). Kinesisk høres derfor veldig primitivt ut om det oversettes direkte. Nasjonalitet settes sammen av landets navn og ordet for menneske)
Etter den lange, og ganske ikke-givende samtalen, begynner vertsmoren min å snakke om jordskjelvet igjen. Jeg tror hun sa noe om at Norge hadde sendt 20 wan til jordskjelvsofrene. Hun sa ikke at det var 20 wan penger, men det kan jo være det. Jeg tror wan betyr titusen, så 20 wan betyr to hundre tusen. En gang sa jeg tjue tusen, og da begynte alle å le av meg, fordi tjue tusen er ikke tjue tusen, det er bare to titusener. Egentlig tror jeg bare det blir forvirrende når jeg kommenterer det rare kinesiske språket, som jeg ikke forstår selv en gang. Uansett så er kineserne gode til å samle inn penger til jordskjelvsofrene. Alle barneskoleelevene går rundt og samler inn, og mente jeg hørte på tv’en at røde kors har fått inn over 200 millioner til jordskjelvsofrene i løpet av et par dager. Akkurat sånn som da det var kuldekatastrofe i vinter, så får man sånn god følelse av de kinesiske nyhetene. De har sånn småromantisk vi står sammen, hjelper hverandre og vi skal komme oss igjennom det her sammen-greie.
Og i dag er det akkurat en måned til jeg kommer hjem! Helt utrolig! Det er bare en måned igjen. Jeg kommer hjem rundt ti på kvelden den 19. juni. Og starter å jobbe den tjuetredje, og det skal jeg gjøre til august:p Det blir rart å komme hjem, nesten like rart som å være i Kina, eller kanskje enda rarere. Har året gått fort eller sakte? Jeg vet ikke, det har vart en stund, men likevel rart at man faktisk skal tilbake om ikke altfor lenge.
Men nå synes jeg ikke jeg skal skrive mer, i tilfelle noen leser det, for de fleste burde ikke bruke tiden sin på å lese om den mindre interessante hverdagen min nå. Nå burde ALLE gjøre noe mer fornuftig som å lese til eksamen osv. Men med tanke på at meningen med denne bloggen er at jeg skal legge ut revolusjonerende tekster om min i grunn mindre interassente hverdag, så føler jeg at det egentlig ikke stemmer. For hverdagen min nå om dagen er ikke så uinteressant. På et par uker får man med seg både verdenskjente jordskjelv og togkræsj, og man blir robbet for alt man eier. De siste ukene har faktisk vært ganske begivenhetsrike. Håper nesten den neste måneden blir litt mindre begivenhetsrik, i hvert fall med færre jordskjelv, tyverier osv.
Den kanskje aller mest nevneverdige hendelsen var det som skjedde siste kvelden. Hele uka hadde vært fantastisk fin, og vi hadde alle sammen forelsket oss i Qingdao. Siste kvelden var det slutt på moroa. Vi skulle tilbake til hotellet, glade og fornøyde så vi fra taxien det store, røde monumentet som alle hadde sagt at vi burde dra og se på, men som vi ikke hadde brydd oss om å sjekke ut. Vi fikk den fantastiske ideen at vi skulle be taxien slippe oss av der så vi kunne få tatt bilder av oss ved det kjente Qingdao-monnumentet. Det var så å si den eneste turistattraksjonen vi ikke hadde rukket å besøke. Vi fant også på at vi skulle klatre opp på det da vi tok bilder av det. Vi må være de dummeste i hele verden, for vi la fra oss bagene våre da vi tok bildene. Utdrag fra samtale:
Gabi: Hvorfor ser du ikke i kameraet, Alex?
Alex: Det var noen som løp…
Gabi: Tenk om noen tok bagene våre.
Så da skyndte vi oss ned. Jakka mi var der, jakka til Gabi var der, men de tre bagene var forsvunnet.
Det var så fryktelig at vi ikke ville tro på det. Vi var: ”They are gone!” “No, it can’t be true!” “Yeah, they are gone.” “We got robbed!” ”Fuck!” “I lost everything.” “I am in a dream now, right?” “We must be dreaming, this is not happening in real life.” “No, never!” “Hell, it happened.” “I am not waking up, no.” Alex: “I had all my money in the bag, and my phone and my credit cards.” Gabi: “I had my new IPod there and my credit cards, this is the second time my mum must send me a new from Ecuador.” Oda (lettere panisk): “I had my new mp3-player, BOTH my phones, my money, my credit cards, my glasses and so much more there.” ßsnakker om tulling som har alt i bagen. Gabi: “God, I was lucky!” Hun forklarer at hun ikke hadde batteri på mobilen, og derfor la den igjen på hotellrommet, og at hun nettopp hadde tatt ut penger, og ikke hadde plass til dem i lommeboka, så hun hadde også 800 yuan på rommet. Også legger hun til: ”Lucky that we didn’t remember to pick up the train tickets yet, but already have paid for them!” “No, YOU forgot, I and Alex picked them up in the morning. I put them in my wallet. FUCK, my wallet is in my bag!” Gabi: “Still my money is enough to get back to Xuchang, if they have cheap tickets left!” “I hope so, cause we cant afford to stay here.” Alex: “Do anyone have money for the taxi back to the hotel?” Ja, takk gud, for de pengene jeg alltid har i lomma i tilfelle jeg mister lommeboka. Første gang jeg faktisk hadde bruk for det. En annen ting som var litt fint, var at ingen var så dumme at de hadde tatt med seg passene sine, og at jeg alltid hadde 100 dollar liggende inne i passet, også som nødpenger. Ja, de er sikkert ikke verdt mer enn halvparten av hva de opprinnelig var verdt, men likevel hjalp det på oss som ikke hadde noenting. Lever fortsatt på de dollarne, selv etter å ha kjøpt togbillett hjem og ny mobil. Da vi kom tilbake til hotellet var det rett på internettkafe for å få foreldre til å stenge kort og mobiler. Vi fikk ikke sove den natta, og om morgenen sjekket vi rundt i busker og søppelkasser rundt det røde monumentet (på the fourth of May Square, dette var faktisk sent kvelden den fjerde mai, er ikke det ironisk?) i tilfelle tyven hadde slengt fra seg veskene etter å ha tatt verdisakene, så jeg kanskje kunne få igjen ordbøkene jeg hadde i veska i det minste, eller brillene mine. Men det var nytteløst. Vi fant en masse mennesker som bodde i buskene og under trærne da. Så skulle vi sjekke ut av hotellet. Det var meningen vi skulle levere kvitteringa på at vi betalte da vi kom og få igjen hundre yuan. Oda: Men den kvitteringa var jo i lommeboka mi. Gabi og Alex: Og den er i bagen min, som ikke er her:p De hotellansatte var de fineste menneskene jeg har møtt noen gang. Vi sa kvitteringa var stjålet og de gav oss tilbake pengene våre. Også spurte vi om de trodde det fortsatt var mulig å få billetter til Xuchang. De lo og sa omtrent det samme som Alex sa da hun skulle argumentere for at vi sikkert fikk billetter: One: It’s not holiday anymore, two: No one wants to go to Xuchang, and three: The holiday is over, and eh…did I say that no one wants to go to Xuchang? Så lurte de jo siden vi allerede hadde kjøpt billetter en gang før. ”Our ticket got stolen too.” ”They stole everything!” ”Our bags” ”My glasses” ”The credit cards” ”My IPod” ”Our phones” “The tickets and the recite!” På andre siden av resepsjonen stod det en gjeng unge, franske, hardbarka, virkelige backpackere og så dumt på oss. Gabi så rett på dem og sa veldig alvorlig og veslevoksent: ”We are not that stupid. It just seems that way!” De ser enda rarere på oss og jeg og Alex forklarer at Gabi har en tendens til å lyve.
Altså, det var en fryktelig opplevelse, men vi kom oss hjem, og den stygge, dumme erfaringen har gitt oss mye ny lærdom:
Never climb big, red things in the middle of the night. Slikt får følger.
Du trenger ikke ta med deg alt du eier og har når du forlater hotellet, fordel de viktige og verdifulle eiendelene dine.
Ikke putt alt i lommeboka, eller veska.
Glem å lad mobilen så du må la den ligge igjen på hotellrommet, slik kommer den best til nytte.
- Av disse punktene er selvfølgelig nummer 1 det viktigste.
Så skal jeg nevne at jeg har lagt ut bilder fra den fantastiske turen på facebook, for å vise alt det fine med turen. Jeg har bilder helt frem til turen ikke var noe gøy lenger og Alex ikke ser i kameraet :p
Vi sliter fortsatt med ettervirkningene av vår dumhet (les klatring i den røde tingen). Vår favorittsetning, elle ri hvert fall en av de mest brukte er: ”It’s in my bag.” Eks: Kan jeg låne lepomaden din? ”I have it in my bag. So, no, you can’t.” Eller første kinesisktime etter turen:
Have you got pens? - No, they are in my bag. - Oh, mine too. – let’s go and use the money we don’t really have for pens. – Yeah, and notebooks.
Fantastiske verden!
En annen like fantastisk konsekvens av turen til Qingdao (fantastisk er fortsatt ironisk) er at akkurat en uke etter at vi mistet bagene våre i Qingdao var Alex sendt hjem til Tyskland av STS. Det er en annen lang historie, som jeg ikke skal bry meg om å forklare ordentlig, men det var fryktelig urettferdig for Alex fikk ikke lov til å dra til Qingdao av tyske STS, mens tilsvarende var greit for kinesiske, norske, finske, ecuadoriske, svenske og franske STS. Alex er veldig sta, og når hun vil noe så skal det gjennomføres, så hun sa at hun ville dra likevel, hun mente å få se en annen del av Kina enn Xuchang og ha det gøy med meg og Gabi en uke var verdt å bli sendt hjem til Tyskland en og en halv måned før for. Så det var hennes valg, vi håpet muligens STS skulle late som de ikke visste at hun dro, eller unngå å legge merke til det, men det gjorde de ikke. Så de sendte henne effektivt hjem igjen til Tyskland.
Så etter det har det ikke skjedd så mye i Kina, nesten uten penger og uten Alex, da blir det litt kjedelig. Vi hadde et jordskjelv da, faktisk flere, og det er vel verdt å fortelle om.
Som de fleste har fått med seg så gikk ikke jordskjelvet alt for hardt utover min del av Kina. Men det var likevel en opplevelse litt utenom det vanlige. Mandag kommer jeg til bygningen vi har kinesisktimer i. Den er skikkelig tragisk, og bygningen rister bare en bil kjører forbi. Mobilen in viste 14.31, så jeg trodde jeg var ett minutt for sen. Jeg er ikke så vant med å være sen lenger som det jeg var i Norge, så det minuttet irriterte meg, spesielt med tanke på at jeg måtte gå opp i sjette etasje til klasserommet. Jeg gikk opp alle de forferdelige trappene, endelig oppe sitter Gabi og læreren og venter på meg. Læreren spør meg om hvor i Kina jeg har vært, sannsynligvis for å sjekke om jeg skjønner hva hun sier på kinesisk. Jeg hater å si stedsnavn på kinesisk, blir alltid uttalt feil av meg:p Plutselig blir jeg skikkelig svimmel, og det føles som om rommet beveger seg. Jeg tror det er bare er meg, men de andre ser på hverandre, på tingene og ut av vinduet. Tingene rister og bygningen svaier. Også løp vi!!! Ned de seks etasjene, definitivt aldri kommet oss så fort ned de trappene! Jeg tror kanskje vi overdrev det hele littegrann, men det var ekkelt. Gabi: I am afraid! Oda: Me too, I think it’s an earthquake. ßOda alltid like intelligent og observant! Vi vet selvfølgelig også at man egentlig skal sette seg under et bord eller stå i døråpningen, og ikke løpe panisk ut. Men med tanke på bygningen vi oppholdt oss i, så tror jeg vi hadde vært ganske døde om jordskjelvet hadde vært verre og vi forble inne. Bygningen ser akkurat ut som de sammenraste bygningene i Sichuan, hvor det virkelig var ille. Antas at over 50 000 døde i jordskjelvet (hele tida flere). DET er mange mennesker, som ble levende begravd akkurat samtidig som jeg og Gabi løp panisk ned trappene. Vi var heldige og befant oss i rett del av Kina. Her kunne man faktisk unngå å legge merke til det. Alle i de høye bygningene følte det nok, for de kom alle ut på gata, men da Miko og Adrien kom tuslende til kinesisktimene skjønte de overhodet ikke hva som var på ferde. Tullingene som altså var ganske så forsene til kineisktimene (fæle menneskene, jeg har i ettertid kommet frem til at jeg ikke kan ha vært for sen, for jeg leste at jordskjelvet var klokka 14.28, og da var jeg jo alt fremme), de hadde gått på veien og ikke kjent skjelvet. Så kommer de frem og gatene er overfylte av urolige og småhysteriske mennesker som snakker skremt med hverandre eller i telefonene sine. Guttene: Hva skjer? Gabi og Oda: Vi har hatt jordskjelv. Kjente dere det ikke?
Så det er altså første gang jeg har opplevd et jordskjelv, og håper egentlig det blir siste gang. Altså, jeg har sånn nesten følt et par etterskjelv, men bortsett fra de, så håper jeg at det er det siste. For det er ikke noe gøy. Jeg blir skikkelig svimmel av jordskjelv, også er det fryktelig å tenke på alle menneskene som ble levende begravd og alle som mistet familie, venner og hjemmene sine. Uff, uff, NEI TIL JORDSKJELV, sier jeg. Langt verre enn å bli robbet når man klatrer i røde ting, i hvert fall om man ser det i et større perspektiv.
Så må jeg si: HURRA, HURRA FOR 17. MAI! 17. mai i Kina er…rart. Man blir så utrolig mye mer nasjonalistisk når man er langt borte. Jeg fikk Gabi med på 17. mai-lunsj, og etterpå så spiste vi is, for det har jeg sagt at man må gjøre på 17. mai. Også måtte stakkars Gabi høre alt om Norge, 17. mai-feiring og den utrolige norske russetradisjonen. Russetradisjonen blir bare helt vanvittig når man begynner å forklare den for utlendinger, helt utrolig at vi driver med det der… Og neste år så er JEG russ, og nå kan alle 89’ere som har vært russ bare misunne meg at jeg ikke har vært det ennå! Jeg ville dele de norske tradisjonene, som plutselig blir så utrolig fine når man er så langt borte, med vertsfamilien min og. Så jeg kjøpte en kake, også lånte jeg fargetusj av Gabi og laget et norsk flagg, som jeg skrev ”17. mai er Norges nasjonaldag” på kinesisk på. Jeg fant teip og teipet det norske flagget på en spisepinne og kjørte spisepinnen ned i bløtkaka. Vertsfamilien min likte kaka, og forhåpentligvis tanken bak, og vertsmoren min ble plutselig veldig interessert i Norge, så vi bladde i den boka om Norge som jeg gav dem i gave da jeg kom. Vi dvelet litt for lenge ved Nord-Norge, og Odas forklaring på hva samer og midnattssol er på kinesisk er mildt sagt komisk.
MIDNATTSSOL:
Direkte oversatt fra kinesisk: Om sommer om natt ha varm/sol (ri og re, høres for meg helt likt ut når det uttales, så jeg pekte på sola, og vertsmoren min sa det andre navnet på sola som jeg ikke husket, så: ) Om sommer om natt ha sol.
Vertsmor: Om dag ikke ha sol?
Oda: Ikke. Om natt og om dag ha sol. (Jeg får ideen om å snu det hele rundt og heller forklare at de om vinteren ikke har sol). Om vinteren tre stk måned ikke ha sol.
Vertsmor: Svart?
Oda: Riktig, riktig.
Vertsmor: Uffamæj…
Oda: Om sommer tre stk måned ikke ha svart!
Vertsmor: Veldig varmt?
Oda: Ikke for varmt…
Sameforklaringen er utrolig nok enda verre. Aner ikke hvorfor jeg begynte å peke på samen og si at samen var en same.
SAME:
Oda: Dette er same.
Vertsmor: ??? Semi?
Oda: Samefolk (peker på annet bilde med same)
Vertsmor: ?
Oda: Ikke norgefolk, han er same.
Vertsmor:?
Oda: Samefolk først i Norge, kommer fra Nord, fra Russland. Etterpå kommer norgefolk. (peke på kart, at de kom fra sør)
Vertsmor: Åh?
Oda: (desperat etter å ha en grunn til å fortelle at dette er noe annet enn en vanlig nordmann) De bor i sånne her (peker på de der sameteltene) og har sånne der (peker på reinsyrene).
Vertsmor: De har reinsdyr?
Oda: Riktig, de har masse reinsdyr. (peker på klærne) Bruker sånne klær. Bor i Norge, Sverige, Finland og Russland.
Tror alle samer ville elske meg for at jeg er deres ambassadør i Kina, og forteller så presist om dem. (Samtalen ble gjengitt i oppbygning så nærme kinesisk som mulig, de har verken tider av verb, ordene ja eller nei (derfor dui=riktig), eller bestemt form eller flertallsform av substantiv (derfor tre stk måned). Kinesisk høres derfor veldig primitivt ut om det oversettes direkte. Nasjonalitet settes sammen av landets navn og ordet for menneske)
Etter den lange, og ganske ikke-givende samtalen, begynner vertsmoren min å snakke om jordskjelvet igjen. Jeg tror hun sa noe om at Norge hadde sendt 20 wan til jordskjelvsofrene. Hun sa ikke at det var 20 wan penger, men det kan jo være det. Jeg tror wan betyr titusen, så 20 wan betyr to hundre tusen. En gang sa jeg tjue tusen, og da begynte alle å le av meg, fordi tjue tusen er ikke tjue tusen, det er bare to titusener. Egentlig tror jeg bare det blir forvirrende når jeg kommenterer det rare kinesiske språket, som jeg ikke forstår selv en gang. Uansett så er kineserne gode til å samle inn penger til jordskjelvsofrene. Alle barneskoleelevene går rundt og samler inn, og mente jeg hørte på tv’en at røde kors har fått inn over 200 millioner til jordskjelvsofrene i løpet av et par dager. Akkurat sånn som da det var kuldekatastrofe i vinter, så får man sånn god følelse av de kinesiske nyhetene. De har sånn småromantisk vi står sammen, hjelper hverandre og vi skal komme oss igjennom det her sammen-greie.
Og i dag er det akkurat en måned til jeg kommer hjem! Helt utrolig! Det er bare en måned igjen. Jeg kommer hjem rundt ti på kvelden den 19. juni. Og starter å jobbe den tjuetredje, og det skal jeg gjøre til august:p Det blir rart å komme hjem, nesten like rart som å være i Kina, eller kanskje enda rarere. Har året gått fort eller sakte? Jeg vet ikke, det har vart en stund, men likevel rart at man faktisk skal tilbake om ikke altfor lenge.
Men nå synes jeg ikke jeg skal skrive mer, i tilfelle noen leser det, for de fleste burde ikke bruke tiden sin på å lese om den mindre interessante hverdagen min nå. Nå burde ALLE gjøre noe mer fornuftig som å lese til eksamen osv. Men med tanke på at meningen med denne bloggen er at jeg skal legge ut revolusjonerende tekster om min i grunn mindre interassente hverdag, så føler jeg at det egentlig ikke stemmer. For hverdagen min nå om dagen er ikke så uinteressant. På et par uker får man med seg både verdenskjente jordskjelv og togkræsj, og man blir robbet for alt man eier. De siste ukene har faktisk vært ganske begivenhetsrike. Håper nesten den neste måneden blir litt mindre begivenhetsrik, i hvert fall med færre jordskjelv, tyverier osv.
onsdag, april 30, 2008
Togtur i Shandong anbefales paa det varmeste
Overskrifta hoeres en smule ironisk ut siden det i overigaar doede minst 66 personer fordi de gjorde nettopp det og at underskrevede nettopp har tilbrakt 16 timer paa hard seat. Jeg vil likevel si jeg har forstaaelse for at reisehaandboekene ikke anbefaler hard seat og reaksjonen til de kineserne som fikk vite at vi skulle reise paa en saa primitiv maate. For det var primitivt, det kan knapt reises i tog paa en verre maate antar jeg. Vi satt ved siden av doen, saa det stinket, men vi hadde likevel ikke fordelen av aa kunne komme oss fort paa do, for aa komme seg fra setene vaare til dodoera kalles en umulighet. Mellom dodoera og osss satt og stod det saa mange mennesker at de ikke kunne flytte seg, de var stappet saa tett sammen som det overhode var mulig. Vi var heldig vi hadde vaare plassbilletter, og vaare seter, men vi valgte aa dele to seter, siden Gabi skulle sitte et stykke unna oss og det allerede satt tre kinesiske jenter paa setet hennes. Vi satt skift paa Alex koffert (som egentlig er Fannys koffert). Vi sov ikke mye, det var varmt, og alle roeyka, men vi bestemte oss med en gang vi kom inn paa toget at dette bare var sjarmant! Vi var veldig usikre paa hvor lenge vi kom til aa beholde denne innstillingen, men vi var veldig bestemte paa aa bevise Landy (kinesisk laereren vaar som fikk et alvorlig sjokk da hun saa hard seat billettene vaare) at vi kan klare dette! Jeg blir fortsatt mobbet fordi jeg med bestemt blikk satt og hyttet med neven etter tre timer mens Jeg sa: "This is charming, and it will still be after three hours, reaaaally CHARMING!" Saa med den innstillingen kom vi oss gjennom natten, uten soevn. Paa morgenkvisten begynte folk aa forlate toget, mens vi kjoerte videre, troettere og troettere. Shandong er en vakker provins, med vakre fjell, saa troett som vi var pekte vi ut av vinduet "A MOUNTAAAIN!" Kineserne overfor oss fortalte oss at det var Tai Shan, veldig vakkert.
Litt senere pekte Gabi ut av vinduet: "Oj, se saa mange fine biler!" Det var saapass nevneverdig siden det var midt ute paa den kinesiske landsbygda. Jeg ser ut av vinduet, og begynner og hyle og skrike for aa faa alle til aa se fort, for etter de fine bilene, saa kjoerte vi forbi togvogner som laa oppned i groefta. Wow, vi saa faktisk toget som har vaert paa nyhetene verden rundt, det var vaar linje. Det var nesten litt stort, og vi var paa vei ned i sekken for aa finne kameraet og ta bilde som de turistene vi var. Vi tok oss i det. Vi begynner aa bli kinesiske, vi tenker ikke lenger over at det hele er en voldsom tragedie og at hele 66 mennesker doede. Kinesere ser ikke paa saanne ting paa samme maaten som oss, da Gabi fortalte vertsforeldrene sine om ulykken saa sa de bare 66 mennesker, jaja, kina har da saa mange mennesker... Og 24 timer etter ulykken er likene fjernet og togene kjoerer forbi paa samme linje. Kinesere er effektive! Jeg tror vi som satt i toget syntes det var litt rart. Her vi er naa doede det 66 mennesker for et doegn siden. De doede fordi de kjoerte tog paa akkurat samme maaten som oss paa akkurat samme stedet. Litt ekkelt, spesielt naar vi tenker paa at Alex proevde aa overtale meg og Gabi til aa ta toget et doegn tideligere.
Det var heldigvis ikke vi som var uheldige, og vi er naa lykkelige i Shandong. Gabi og Alex har plassert meg paa en internettrestaurant mens de driver med bursdagsplanlegging for meg. Egentlig tror jeg de synes jeg har vaert her litt for lenge naa, saa jeg tror jeg faar returnere til hotellet vaart, som er fantastisk, og har berlinerpoplene paa svensk! Og i gaar saa kjoepte jeg igjen en norsk film her i Kina, nemlig en Varg Veum-film!
Saa naa er alt bra, men vi har desverre ikke faatt billettene hjem ennaa, men de skal vaere hard seat, vi skal bevise for Landy at den primitive togturen ikke var for hardt for oss, vi er sterke jenter!!!! WOHOOO!!
Litt senere pekte Gabi ut av vinduet: "Oj, se saa mange fine biler!" Det var saapass nevneverdig siden det var midt ute paa den kinesiske landsbygda. Jeg ser ut av vinduet, og begynner og hyle og skrike for aa faa alle til aa se fort, for etter de fine bilene, saa kjoerte vi forbi togvogner som laa oppned i groefta. Wow, vi saa faktisk toget som har vaert paa nyhetene verden rundt, det var vaar linje. Det var nesten litt stort, og vi var paa vei ned i sekken for aa finne kameraet og ta bilde som de turistene vi var. Vi tok oss i det. Vi begynner aa bli kinesiske, vi tenker ikke lenger over at det hele er en voldsom tragedie og at hele 66 mennesker doede. Kinesere ser ikke paa saanne ting paa samme maaten som oss, da Gabi fortalte vertsforeldrene sine om ulykken saa sa de bare 66 mennesker, jaja, kina har da saa mange mennesker... Og 24 timer etter ulykken er likene fjernet og togene kjoerer forbi paa samme linje. Kinesere er effektive! Jeg tror vi som satt i toget syntes det var litt rart. Her vi er naa doede det 66 mennesker for et doegn siden. De doede fordi de kjoerte tog paa akkurat samme maaten som oss paa akkurat samme stedet. Litt ekkelt, spesielt naar vi tenker paa at Alex proevde aa overtale meg og Gabi til aa ta toget et doegn tideligere.
Det var heldigvis ikke vi som var uheldige, og vi er naa lykkelige i Shandong. Gabi og Alex har plassert meg paa en internettrestaurant mens de driver med bursdagsplanlegging for meg. Egentlig tror jeg de synes jeg har vaert her litt for lenge naa, saa jeg tror jeg faar returnere til hotellet vaart, som er fantastisk, og har berlinerpoplene paa svensk! Og i gaar saa kjoepte jeg igjen en norsk film her i Kina, nemlig en Varg Veum-film!
Saa naa er alt bra, men vi har desverre ikke faatt billettene hjem ennaa, men de skal vaere hard seat, vi skal bevise for Landy at den primitive togturen ikke var for hardt for oss, vi er sterke jenter!!!! WOHOOO!!
mandag, april 28, 2008
Qingdao-togturen
I tilfelle noen har faatt med seg at jeg i dag skal til Qingdao, og at jeg skal ta tog og at toget mitt gaar gjennom Shandong-provinsen, og at det i dag doede 43 mennesker i en togkraesj paa veien til Qingdao i Shandong-provinsen, saa vil jeg med glede meddele at jeg fortsatt ikke har dratt og altsaa ikke er blant de 43 doede eller de 247 skadede, for vi skal ta nattog. Mens jeg pakket og ordnet hoerte jeg paa norsk radio, egentlig hoerte jeg ikke etter, men plutselig begynte de aa snakke om tog i Shandong-provinsen, og jeg skjoente ingenting, for de skal ikke snakke om tog i Shandong paa nrk p3, hvor ofte gjoer de det liksom? Jeg hoerte ikke hva de sa, men tenkte jeg maatte sjekke det ut: http://www.chinadaily.cn/china/2008-04/28/content_6648757.htm , http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/28/533821.html . Saa det er status, haaper ikke det vil skape for mye forsinkelser eller foere til rare togskift og saann, for da kan vaar manglende kinesiskforstaaelse bli et problem.
Men vi skal altsaa endelig til Qingdao! Og vi skal vaere der i en uke og ha det goey og se noe annet enn Xuchang. Ogsaa skal vi feire bursdagen min:D Vi skal leke hardbarka backpacker turister og har bestilt sittebilletter for den fjorten timer lange nattogturen! Alle som faar vite det og har kjennskap til kinesiske tog, blir sjokkerte og synes synd paa oss. Kinesiske tog er stappfulle, og alle menneskene lukter vondt osv. Men dette blir en opplevelse!
En annen liten detalj som skaper enda litt mer uforutsigbarhet er det faktum at vi ikke har hatt mulgheten til aa kjoepe togbillettene tilbake ennaa, men det gaar nok det og!
Akkurat naa er vi bare lykkelige over at vi valgte kveldstoget i stedet for morgentoget:D
Men vi skal altsaa endelig til Qingdao! Og vi skal vaere der i en uke og ha det goey og se noe annet enn Xuchang. Ogsaa skal vi feire bursdagen min:D Vi skal leke hardbarka backpacker turister og har bestilt sittebilletter for den fjorten timer lange nattogturen! Alle som faar vite det og har kjennskap til kinesiske tog, blir sjokkerte og synes synd paa oss. Kinesiske tog er stappfulle, og alle menneskene lukter vondt osv. Men dette blir en opplevelse!
En annen liten detalj som skaper enda litt mer uforutsigbarhet er det faktum at vi ikke har hatt mulgheten til aa kjoepe togbillettene tilbake ennaa, men det gaar nok det og!
Akkurat naa er vi bare lykkelige over at vi valgte kveldstoget i stedet for morgentoget:D
fredag, april 04, 2008
Ordliste
Jeg, Gabbi, Alex, Mikko og Adrien har ennå ikke blitt så gode i kinesisk at vi snakker med hverandre på kinesisk, så det er selvfølgelig engelsk vi bruker når vi snakker sammen. Dessverre så tror jeg ikke nødvendigvis alle som skjønner engelsk vil klare å følge samtalene våre lenger. Ikke bare har vi påvirket hverandres engelsk positivt, men vi har også adoptert hverandres avslørende aksenter og grammatiske feil. I tilegg har vi funnet erstatninger for ord og annet vi ikke klarer å uttrykke godt på engelsk fra våre egne språk. Når dette blir kombinert med en del intern humor, tror jeg ikke nødvendigvis at det holder å forstå vanlig engelsk for å få full forsåelse av samtalene våre. For moroskyld, eller i tilfelle noen skulle slumpe til å havne i Kinas indre og møte oss og faktisk har behov for å skjønne hva vi sier, så har jeg laget en kort liste over ord og uttrykk vi hyppig bruker i samtalene våre med forklaring:
The Good Morning-place:
Den vestlige restauranten på Rebecca Hotell. Samme når på dagen du går eller kommer så sier alle de ansatte der ”Good morning!” i kor når du går gjennom døra.
Brandy (Spears):
Vi kjenner alle hun som kineserne elsker. Dama bak You Drive Me Crazy, Ups, I did it again osv. Forskjellen er bare at kineserne kaller henne Brandy (Spears) i stedet for Britney.
Fuck/Fack/Fock ass:
Disse ordene refererer for oss til noe jeg elsker å ligge og holde rundt om natta, nemlig koseseler. Det var visst ingen som forstod hva slags kosebamse jeg sa jeg hadde kjøpt da jeg sa det var en Seal. Etter en del forklaring utbryter Gabi Fockas og Adrien Fack. De kaller sel Fack i Frankrike. Det var så morsomt, at ordet Seal har ikke blitt brukt igjen.
Depressiva:
Det trenger vel egentlig ingen videre forklaring.
Hugger (NB!: uttales høgger, ikke høkker!):
Det er sånne som Gabi, som elsker å klemme alle andre mennesker i tide og utide.
Yellow movies:
Pornofilmer. En dag kom kinesisklæreren vår Kevin (hun skiftet nav til Cathrine da hun forstod at Kevin var et guttenavn, men for oss var hun alt Kevin, og det var for sent å gjøre noe med) og sa hun hadde snakket Adriens vertsfar. Faren var litt bekymra for at Adrien skulle vise sin vertsbror noen av de gule filmene han så. Det var helt greit at han så gule filmer for vertsfaren, men helst ikke vise dem til broren. Adrien var ganske forvirret, og spurte om en nærmere forklaring av ordet Yellow Movies. Det var utrolig morsomt da Kevin forstod at vi ikke visste var hva en gul film var, og hun i forsiktige ordelag forklarte hva som foregikk på sånne filmer. Etter det var Yellow Movies et av våre favorittord. Så må det vel sies at Adrien nekter for at han har sett på pornofilmer i Kina, og at faren må ha misforstått.
So STS!
Vel, det er ganske bedritne ting, egentlig.
Chinese quality:
Her trengs vel ingen forklaring.
Chinese logic:
Det kan rett og slett ikke forklares.
Vittu/Baska/Perkele:
En rekke finske banneord, som vi alle har blitt glad i.
Fitta:
Igjen trengs det nok ingen forklaring (også må jeg legge til at dette ordet kommer fra svensk og ikke norsk, så dere forstår at jeg ikke går rundt og lærer folk sånne stygge ord).
Dingeldangel:
Det er sånn som kineserne er litt for glad i, og det er Gabis favorittord på norsk. Fantastisk uttale på det! Hun kommer nok langt i Norge med ordene Dingeldangel og Fitta.
Wushu shoes:
Gabis sommersko, som det er umulig å trene wushu i, men som hun likevel møtte opp til wushutimene med hver gang.
After-stomach:
Det er det ordet Mikko bruker hver gang han skal si tarm på engelsk. Han hadde en periode hvor han hele tiden hadde bruk for det ordet. Jeg kan virkelig ikke huske hva han sa om tarmer hele tida, men det var after-stoch meg her og after-stomach meg der. Jeg har sjekket ordboka mi, og tarm heter bowl eller gut eller intestine på korrekt engelsk.
Smartie og Frenchie:
Smartie er Mikko. Frenchie er franskmannen, selv om han betrakter seg selv som belgier, og vennene hans i Frankrike kaller han Belgieren.
The Little Chicken:
The Little One, the Chicken Place, the Little Chicken, the Little Mc Donalds. Kjært barn har mange navn. Det er snakk om Xuchang’s lille McDonalds. Der serverer de ikke noe annet kjøtt enn kyllingkjøtt, derfor Chicken.
Gabi`s lover:
China Mobile. I tide og utide mottar Gabi meldinger på kinesisk fra China Mobile. Vi er kav sikre på at de alle er kjærlighetsdikt og at ChinaMobile er kav forelsket i, om ikke besatt av, Gabi.
Lobo Miguel og (playboy)kaninen Gunnar:
Det var de søte ringeklokkene på de gamle syklene våre. På min var det en ulv, som vi kalte Miguel, og Gabi hadde en Playboy-ringeklokke, med den velkjente kaninen. Kaninen kalte vi Gunnar. Playboy er et veldig populært merke her i Xuchang, og preger de fleste og det meste. Kineserne aner ikke hva merket står for, men synes det er veldig kult. Nå er syklene våre stjålet, og vi savner Miguel og Gunnar av hele våre hjerter!
The movers:
Det er de som flytter på syklene våre når vi er inne på butikken. Noen er så dyk tige at vi nesten ikke finner igjen syklene våre. Vi er sikre på at de i hvert fall har en to-årig utdanning.
The removers:
For å bli en Remover kreves det tre år mer utdanning enn det gjør for å bli en Mover. Remover kalles på godt norsk sykkeltyv.
Mannagørrrr(e):
Manager med sinnsyk, finsk uttale.
Blondie:
Dette bør si seg selv, siden jeg er eneste blondine blant Xuchang’s 4,5 mill innbyggere (selv om jeg ikke er så blond som jeg pleide å være).
The baking machine:
Ovn. Hvem kunne gjettet at ovn var så enkelt som oven på engelsk. Ikke jeg eller Gabi i hvert fall. Ovner har de så å si ikke i Kina, så det har ikke vært et stort problem.
The communicator:
Elektronisk engelsk-kinesisk/kinesisk-engelsk ordbok.
Chinese Pose:
V-tegn og sinnsyke ansiktsuttrykk. Kinesere smiler ikke bare på bildene sine, de poserer på de mest vanvittige måter. Og de fotograferer ENDA MER enn japanerne. Turiststeder er helt ville.
STS Pose:
Det er å se så perfekte og tvers igjennom lykkelige ut som det de gjør i utvekslingsorganisasjonens reklamebrosjyrer på bilder.
Saddam:
Det er Mikkos vertsbror. Jeg tror han heter ZanMan. Det ble forkortet ZM, og når du har sagt det fort på engelsk noen ganger, så blir han bare plutselig Saddam.
Odita/Gabita/Alexita:
Ecuadorisk kallenavnsform av våre navn.
Santa Claus:
Ehm…Kallenavnet til en viss nordmann som var litt for opptatt av at julenissen ikke er fra Finland, og gikk med julenisselue hele jula.
To be Nemo:
Etter at jeg gjorde et forsøk på å oversette det utrolig dumme, norske uttrykket ”frisk som en fisk” til engelsk (prøv selv og hør hvor dumt det høres ut), så blir man alltid spurt ”Are you Nemo today?” etter å ha vært syk. To be Nemo=Å være frisk.
Seniorita Diablo:
Det man kaller Gabi om man vil at hun skal få et raserianfall.
Mama Cocaina:
Det man kaller Gabi om man vil ha en virkelig eksplosjon, etterfulgt av en bemerkning om at Ecuador ikke er Colombia.
The Mix between Colombia and Bolivia:
Det guttene kaller Ecuador når de vil ha en eksplosjon nummer to, etterfulgt av en lang tirade om hvor vakkert og viktig Ecuador er, og om den politiske situasjonen i Ecuador og deres utrolig fantastiske og kjekke, nyvalgte president Rafael Correa, som er Ecuadors eneste ikke-korrupte politiker og som Gabi har hilst på.
The Christmas Angel:
Kan virkelig ikke skjønne eller huske hvorfor, men det var også et av kallenavnene mine i jula.
Long time since eaten in McDonalds:
Det betyr når det er over tre dager siden en sist spiste på McDonalds. (Herre Jesus, så flaut, egentlig!)
The official hang over-food:
McDonalds!!! Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvem som bruker dette ordet, for hang over-mat er ikke verdt å bruke om man følger STS-reglementet.
Schlampe1:
Hva vi kaller Alex.
Schlampe2:
Hva som var kallenavnet til den fransk-tyske utvekslingsstudent som var i Xuchang i fjor. Hun heter egentlig Vigdis, men det er det ingen som klarer å huske, så derfor kalles hun ved to andre tyske ord som er nærmere hennes virkelige navn nemlig Fick Dich.
Puta:
Et spansk ord vi har blitt glad i.
Bitch:
Vi har diskutert definisjonen av dette ordet sammen, og etter en del overveiing definerte vi det slik: Bitch is a common word used for people, and in special occasions for food, restaurants streets and yeah…everything!
The Monster on the Dance floor:
Hihi, Alex!
Jajaja:
Spansk for hahaha/hehehe/hihihi!
Alex Latex:
Jajaja, det sier seg vel selv.
Baby:
Mikko, men jeg har ikke forstått hvorfor.
ADN (Aggressive and Discriminating Norwegian):
Aggressiv og Diskriminerende Nordmann. Jeg er ikke stolt av det, så jeg skal ikke gå nærmere innpå hvilken nordmann det her er snakk om.
(Og der avslørte jeg visst svaret på konkurransen:p Etter de ”mange” gode forslagene jeg har fått, så føler jeg Oda T blir vinneren, med forslaget: appselutt dramatisk nedbør, rett og slett fordi det var mest på jordet:p)
Og så en koselig en til slutt:
TQM/HDL:
GID (glad i deg). TQM kommer fra spansk og står for Te Qiuere Muchos. HDL fra tysk og står for Hab’ dich lieb!
This list is to be continued! (for jeg har glemt mange vesentlige ord, og det blir stadig tatt i bruk nye)
The Good Morning-place:
Den vestlige restauranten på Rebecca Hotell. Samme når på dagen du går eller kommer så sier alle de ansatte der ”Good morning!” i kor når du går gjennom døra.
Brandy (Spears):
Vi kjenner alle hun som kineserne elsker. Dama bak You Drive Me Crazy, Ups, I did it again osv. Forskjellen er bare at kineserne kaller henne Brandy (Spears) i stedet for Britney.
Fuck/Fack/Fock ass:
Disse ordene refererer for oss til noe jeg elsker å ligge og holde rundt om natta, nemlig koseseler. Det var visst ingen som forstod hva slags kosebamse jeg sa jeg hadde kjøpt da jeg sa det var en Seal. Etter en del forklaring utbryter Gabi Fockas og Adrien Fack. De kaller sel Fack i Frankrike. Det var så morsomt, at ordet Seal har ikke blitt brukt igjen.
Depressiva:
Det trenger vel egentlig ingen videre forklaring.
Hugger (NB!: uttales høgger, ikke høkker!):
Det er sånne som Gabi, som elsker å klemme alle andre mennesker i tide og utide.
Yellow movies:
Pornofilmer. En dag kom kinesisklæreren vår Kevin (hun skiftet nav til Cathrine da hun forstod at Kevin var et guttenavn, men for oss var hun alt Kevin, og det var for sent å gjøre noe med) og sa hun hadde snakket Adriens vertsfar. Faren var litt bekymra for at Adrien skulle vise sin vertsbror noen av de gule filmene han så. Det var helt greit at han så gule filmer for vertsfaren, men helst ikke vise dem til broren. Adrien var ganske forvirret, og spurte om en nærmere forklaring av ordet Yellow Movies. Det var utrolig morsomt da Kevin forstod at vi ikke visste var hva en gul film var, og hun i forsiktige ordelag forklarte hva som foregikk på sånne filmer. Etter det var Yellow Movies et av våre favorittord. Så må det vel sies at Adrien nekter for at han har sett på pornofilmer i Kina, og at faren må ha misforstått.
So STS!
Vel, det er ganske bedritne ting, egentlig.
Chinese quality:
Her trengs vel ingen forklaring.
Chinese logic:
Det kan rett og slett ikke forklares.
Vittu/Baska/Perkele:
En rekke finske banneord, som vi alle har blitt glad i.
Fitta:
Igjen trengs det nok ingen forklaring (også må jeg legge til at dette ordet kommer fra svensk og ikke norsk, så dere forstår at jeg ikke går rundt og lærer folk sånne stygge ord).
Dingeldangel:
Det er sånn som kineserne er litt for glad i, og det er Gabis favorittord på norsk. Fantastisk uttale på det! Hun kommer nok langt i Norge med ordene Dingeldangel og Fitta.
Wushu shoes:
Gabis sommersko, som det er umulig å trene wushu i, men som hun likevel møtte opp til wushutimene med hver gang.
After-stomach:
Det er det ordet Mikko bruker hver gang han skal si tarm på engelsk. Han hadde en periode hvor han hele tiden hadde bruk for det ordet. Jeg kan virkelig ikke huske hva han sa om tarmer hele tida, men det var after-stoch meg her og after-stomach meg der. Jeg har sjekket ordboka mi, og tarm heter bowl eller gut eller intestine på korrekt engelsk.
Smartie og Frenchie:
Smartie er Mikko. Frenchie er franskmannen, selv om han betrakter seg selv som belgier, og vennene hans i Frankrike kaller han Belgieren.
The Little Chicken:
The Little One, the Chicken Place, the Little Chicken, the Little Mc Donalds. Kjært barn har mange navn. Det er snakk om Xuchang’s lille McDonalds. Der serverer de ikke noe annet kjøtt enn kyllingkjøtt, derfor Chicken.
Gabi`s lover:
China Mobile. I tide og utide mottar Gabi meldinger på kinesisk fra China Mobile. Vi er kav sikre på at de alle er kjærlighetsdikt og at ChinaMobile er kav forelsket i, om ikke besatt av, Gabi.
Lobo Miguel og (playboy)kaninen Gunnar:
Det var de søte ringeklokkene på de gamle syklene våre. På min var det en ulv, som vi kalte Miguel, og Gabi hadde en Playboy-ringeklokke, med den velkjente kaninen. Kaninen kalte vi Gunnar. Playboy er et veldig populært merke her i Xuchang, og preger de fleste og det meste. Kineserne aner ikke hva merket står for, men synes det er veldig kult. Nå er syklene våre stjålet, og vi savner Miguel og Gunnar av hele våre hjerter!
The movers:
Det er de som flytter på syklene våre når vi er inne på butikken. Noen er så dyk tige at vi nesten ikke finner igjen syklene våre. Vi er sikre på at de i hvert fall har en to-årig utdanning.
The removers:
For å bli en Remover kreves det tre år mer utdanning enn det gjør for å bli en Mover. Remover kalles på godt norsk sykkeltyv.
Mannagørrrr(e):
Manager med sinnsyk, finsk uttale.
Blondie:
Dette bør si seg selv, siden jeg er eneste blondine blant Xuchang’s 4,5 mill innbyggere (selv om jeg ikke er så blond som jeg pleide å være).
The baking machine:
Ovn. Hvem kunne gjettet at ovn var så enkelt som oven på engelsk. Ikke jeg eller Gabi i hvert fall. Ovner har de så å si ikke i Kina, så det har ikke vært et stort problem.
The communicator:
Elektronisk engelsk-kinesisk/kinesisk-engelsk ordbok.
Chinese Pose:
V-tegn og sinnsyke ansiktsuttrykk. Kinesere smiler ikke bare på bildene sine, de poserer på de mest vanvittige måter. Og de fotograferer ENDA MER enn japanerne. Turiststeder er helt ville.
STS Pose:
Det er å se så perfekte og tvers igjennom lykkelige ut som det de gjør i utvekslingsorganisasjonens reklamebrosjyrer på bilder.
Saddam:
Det er Mikkos vertsbror. Jeg tror han heter ZanMan. Det ble forkortet ZM, og når du har sagt det fort på engelsk noen ganger, så blir han bare plutselig Saddam.
Odita/Gabita/Alexita:
Ecuadorisk kallenavnsform av våre navn.
Santa Claus:
Ehm…Kallenavnet til en viss nordmann som var litt for opptatt av at julenissen ikke er fra Finland, og gikk med julenisselue hele jula.
To be Nemo:
Etter at jeg gjorde et forsøk på å oversette det utrolig dumme, norske uttrykket ”frisk som en fisk” til engelsk (prøv selv og hør hvor dumt det høres ut), så blir man alltid spurt ”Are you Nemo today?” etter å ha vært syk. To be Nemo=Å være frisk.
Seniorita Diablo:
Det man kaller Gabi om man vil at hun skal få et raserianfall.
Mama Cocaina:
Det man kaller Gabi om man vil ha en virkelig eksplosjon, etterfulgt av en bemerkning om at Ecuador ikke er Colombia.
The Mix between Colombia and Bolivia:
Det guttene kaller Ecuador når de vil ha en eksplosjon nummer to, etterfulgt av en lang tirade om hvor vakkert og viktig Ecuador er, og om den politiske situasjonen i Ecuador og deres utrolig fantastiske og kjekke, nyvalgte president Rafael Correa, som er Ecuadors eneste ikke-korrupte politiker og som Gabi har hilst på.
The Christmas Angel:
Kan virkelig ikke skjønne eller huske hvorfor, men det var også et av kallenavnene mine i jula.
Long time since eaten in McDonalds:
Det betyr når det er over tre dager siden en sist spiste på McDonalds. (Herre Jesus, så flaut, egentlig!)
The official hang over-food:
McDonalds!!! Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvem som bruker dette ordet, for hang over-mat er ikke verdt å bruke om man følger STS-reglementet.
Schlampe1:
Hva vi kaller Alex.
Schlampe2:
Hva som var kallenavnet til den fransk-tyske utvekslingsstudent som var i Xuchang i fjor. Hun heter egentlig Vigdis, men det er det ingen som klarer å huske, så derfor kalles hun ved to andre tyske ord som er nærmere hennes virkelige navn nemlig Fick Dich.
Puta:
Et spansk ord vi har blitt glad i.
Bitch:
Vi har diskutert definisjonen av dette ordet sammen, og etter en del overveiing definerte vi det slik: Bitch is a common word used for people, and in special occasions for food, restaurants streets and yeah…everything!
The Monster on the Dance floor:
Hihi, Alex!
Jajaja:
Spansk for hahaha/hehehe/hihihi!
Alex Latex:
Jajaja, det sier seg vel selv.
Baby:
Mikko, men jeg har ikke forstått hvorfor.
ADN (Aggressive and Discriminating Norwegian):
Aggressiv og Diskriminerende Nordmann. Jeg er ikke stolt av det, så jeg skal ikke gå nærmere innpå hvilken nordmann det her er snakk om.
(Og der avslørte jeg visst svaret på konkurransen:p Etter de ”mange” gode forslagene jeg har fått, så føler jeg Oda T blir vinneren, med forslaget: appselutt dramatisk nedbør, rett og slett fordi det var mest på jordet:p)
Og så en koselig en til slutt:
TQM/HDL:
GID (glad i deg). TQM kommer fra spansk og står for Te Qiuere Muchos. HDL fra tysk og står for Hab’ dich lieb!
This list is to be continued! (for jeg har glemt mange vesentlige ord, og det blir stadig tatt i bruk nye)
lørdag, mars 22, 2008
Freedom Fighters
Her om dagen så våknet jeg opp i en engelsktime av ordene: ”The demonstrators were arrested by the police.” Setningen ble skrevet opp på tavla og hele klassa gjentok setningen flere ganger for å lære den. Jeg kunne ikke noe for det, men måtte bare kommentere til Adrien: ”They don’t need to learn to say that here in China, ’cause the Chinese don’t arrest demonstrators they just shoot them.” Den kinesiske engelsktimen ble bare mer og mer ironisk da jeg fant ut at jeg skulle sjekke hva vi egentlig har om for tiden. Kapittelet vi driver med heter nemlig noe som fint som Freedom Fighters, og nei, det handler ikke om demonstrerende tibetanere eller om studentopprøret på den himmelske fredsplass i 1989. Det handler om Martin Luther King jr., Nelson Mandela, John Brown, Harriet Tubman, Rosa Parks, den franske revolusjon, kvinnekampen og menneskerettigheter, til og med dyr og grønnsakers rettigheter er nevnt. Den første oppgaven i kapittelet er: ”Use the information about these two freedom fighters (King og Mandela) to explain why they are great men.” Jeg tror i grunnen ikke klassekameratene mine gjør disse oppgavene, ei heller tror jeg de gir de tre eksemplene på fredelige demonstrasjoner, som boka ber om. Det er ganske morsomt å se hva slags helter boka fremstiller de amerikanske frihetskjemperne som, om hvor heroisk Martin Luther King ledet mange ”non-violent demonstrations against racial discrimination and the Vietnam war, during which he himself was often beaten and arrested by the police.” Er det fordi han ledet demonstrasjoner og stod opp mot politiet han var en ”Great Man”? Hva skal de kinesiske ungdommene tro når mennesker som gjør sånt blir kalt helter, da kan det jo være det kinesiske politiet har skutt en og annen helt i Tibet og da? Jeg skjønner ikke at de offisielle, kinesiske engelskbøkene i det ellers så sensurerte Kina, tør å beskrive frihetskjemperne så positivt. De hyller ideene bak den franske revolusjonen og the American War of Independence som gode, skjønt boka formulerer dem: ”The main ideas were that all people are brothers and sisters, and that all people should be treated equally”, og ideene om demokrati og frihet ikke akkurat blir fremhevet. Det er nok uansett ingen fare for at den kinesiske ungdommen skal la seg påvirke for mye av de vestlige frihetskjemperne, for det virker som om engelskundervisningen på dette nivået går høyt over hodet på elevene uansett. De forstår sannsynligvis ikke særlig mye av det som står i boka. Dessuten hoppes en hver oppgave som krever at de kinesiske elevene skal tenke selv over. Generelt sett virker det ikke som om de kinesiske elevene har lært å tenke selv, og de vil nok ikke se sammenhengen mellom frihetskjempere i Europa og Amerika og dem i Tibet. For ikke å snakke om det faktum at hva de får vite om Tibet er ganske så sensurert og tilpasset hva som passer de kinesiske myndighetene. Og der er vi over på et annet tema som opptar meg ganske mye om dagen, nemlig den forferdelige nettsensuren. Nå er også YouTube stengt av for alle oss stakkars menneskene i Kina. Det ble visstnok lagt ut videoer fra og om demonstrasjonene i Tibet der. De elskede proxysidene mine funker ikke sånn som de pleide heller, så jeg sliter litt for tida, kanskje aller mest med denne bloggen, for nå er det virkelig umulig å komme seg inn for meg å se kommentarene, som jeg endelig har fått :D Lover at jeg skal fortelle hva ADN står for, men vil gjerne se kommentarene først:p
Forresten så er det ikke bare Tibet som vil ha uavhengighet, Taiwan er også et ganske spennende sted for tida. For om de velger ”feil” leder (altså han som ønsker mer uavhengighet fra Kina) så blir Kina sure, og i følge Gabi og Mikko vil de da gå til angrip på Taiwan. Da blir det krig, som Gabi sa, men det hørtes ikke fullt så alvorlig ut på de nettsidene jeg besøkte, så jeg vet ikke. Men uansett er det spennende å se hva dagens valg fører til.
Så avslutter jeg med ordene Björk sang til Tibet på sin konsert i Shanghai for et par uker siden (som de kinesiske mediene selvfølgelig sensurerte): Declare Independence!
Forresten så er det ikke bare Tibet som vil ha uavhengighet, Taiwan er også et ganske spennende sted for tida. For om de velger ”feil” leder (altså han som ønsker mer uavhengighet fra Kina) så blir Kina sure, og i følge Gabi og Mikko vil de da gå til angrip på Taiwan. Da blir det krig, som Gabi sa, men det hørtes ikke fullt så alvorlig ut på de nettsidene jeg besøkte, så jeg vet ikke. Men uansett er det spennende å se hva dagens valg fører til.
Så avslutter jeg med ordene Björk sang til Tibet på sin konsert i Shanghai for et par uker siden (som de kinesiske mediene selvfølgelig sensurerte): Declare Independence!
onsdag, mars 05, 2008
Ingen kommentarer=Ingen nye oppdateringer! Bare saa dere vet det!
Hva? Det er jo ingen som har kommentert den siste bloggoppdateringa mi. Glemmer dere meg bare fordi jeg har vaert borte i over et halvt aar? Eller er det virkelig ingen som skjoenner hva ADN staar for? INgen kreativitet heller? Det er et ikke-flaterende kallenavn for meg, de foerste to bokstavene staar for adjektiver og den siste bokstaven staar for en nasjonalitet (er vel forsaavidt et adjektiv det og da, men likevel).
Uansett: Jeg er skikkelig skuffa over dere, og i protest mot deres manglende kommentarer nekter jeg aa skrive noe mer om hvordan jeg har det her i Kina foer noen skriver en kommentar og gjetter hva ADN staar for!
(og dere burde sett det sta og sinte ansiktsuttrykket jeg hadde mens jeg skrev dette!)
(Og Elena, jeg var ikke overbegeistret over forslaget ditt, men om du virkelig ikke kommer paa noe bedre, saa kan du i hvert fall legge det igjen i en ellers koselig kommentar!)
(Ogsaa var det Tale da, var det ikke du som skulle komme opp med noe fullstendig overkreativt etter aa ha tenkt litt?)
Uansett: Jeg er skikkelig skuffa over dere, og i protest mot deres manglende kommentarer nekter jeg aa skrive noe mer om hvordan jeg har det her i Kina foer noen skriver en kommentar og gjetter hva ADN staar for!
(og dere burde sett det sta og sinte ansiktsuttrykket jeg hadde mens jeg skrev dette!)
(Og Elena, jeg var ikke overbegeistret over forslaget ditt, men om du virkelig ikke kommer paa noe bedre, saa kan du i hvert fall legge det igjen i en ellers koselig kommentar!)
(Ogsaa var det Tale da, var det ikke du som skulle komme opp med noe fullstendig overkreativt etter aa ha tenkt litt?)
mandag, februar 18, 2008
Vårfestival og kinesisk nyttår
Og dette er, tam-tam-tam: Et nytt innlegg i bloggen min! Ikke få sjokk, det måtte jo nesten skje en gang. Jeg lovte meg selv (og Yvonne) at jeg skulle skrive når det var over ti grader i stua igjen, Og det er det nå, etter en måned med under fem grader virker det faktisk veldig så behagelig. Kina er veldig forskjellig fra Norge på mange måter, men den mest overraskende nye opplevelsen til nå har vært å fryse. Her kaller man det ikke kaldt før alle klassekameratene dine har på seg tre stilongser, boblejakke, topplue og votter inne i klasserommet, og riktig kaldt kan du ikke kalle det før den dagen gutten ved siden av deg tenner opp et bål på pulten sin. Det sier seg selv at jeg har innsett at jeg faktisk trenger mer enn en singlet inne i klasserommet. Jeg har lært hvorfor man bruker klær, og nesten hvordan man kler seg fornuftig. Vertsforeldrene mine synes fortsatt jeg er en tulling fordi jeg ikke bruker boblejakke når vi spiser middag, men hallo, det er jo fem grader varmere enn det pleide å være! Så nå føles det varmt. Kina er et kaldt land om vinteren. Men jeg har vel hatt maks uflaks og. For de forrige 49 vintrene har vært varmere enn denne, og det er bare i år den nye bydelen i Xuchang ikke har fått varmesystemet til å fungere. Sa jeg maks uflaks? Det er ikke helt sant egentlig, for naboprovinsene til Henan har hatt enda verre vinter enn vi har hatt her. Enkelte provinser har hatt den kaldeste vinteren på 100 år, og millionbyer har vært uten strøm, vann i flere uker. Det har ikke vært mulig å komme seg rundt i Kina, for flyene stod og togene stoppet. Enkelte tog stoppet og ble stående i et par dager uten å slippe av passasjerene. Det kan ikke ha vært noe koselig, for de togene ble ganske kalde etter hvert. Så det har vært litt unntakstilstand i Kina de siste ukene. Og kineserne syntes det var ekstra ille fordi de siste ukene har vært deres elskede vårfestival og nyttårsfeiring. Da får alle kineserne fri (det er den eneste gangen i året kineserne virkelig tar seg fri og) og skal hjem til familiene sine. Det ble veldig problematisk siden transportmidlene ikke fungerte. Så millionvis av kinesere tilbrakte ferien på togstasjonen. Der var det ville tilstander. Det er ikke så uvanlig at det er litt ville tilstander på togstasjonene i Kina, at folk hopper inn gjennom vinduet for å komme med toget overrasker ikke. Men nå var det så ille at folk faktisk ble trampet i hjel da de prøvde å komme seg på de togene som faktisk gikk.
Heldigvis så betyr vårfestival at det faktisk begynner å bli vår, og i løpet av de tre ukene jeg har hatt fri fra skolen for å feire vårfestival og nyttår så har temperaturene steget fra -15 til sikkert pluss femten (ok, det er i sola midt på dagen). Så hvordan feirer man kinesisk nyttår? Man lager dumplingser, også spiser man dumplingser, så lager man mer dumplingser og spiser enda mere dumplingser. Så spiser man frukt, og sukkerør, og drikker søt eplemelk og kinesisk produsert cola, også spiser man nøtter og enda mer dumplingser. Så besøker man slektninger og henger opp lykkebringende røde bannere på dørene sine. Selvfølgelig måtte vi også skremme bort onde ånder, så da smeller kineserne av dynamitt, kinaputter, fyrverkeri og alt annet som sier bang. Det gjør de hele døgnet sammenhengende i to uker. De starter klokka sju om morgenen og rekker i grunn ikke å slutte før sju neste morgen. De er helt ville med fyrverkeriet, og ganske så uforsiktige og. Jeg er sikker på at hundrevis av kinesere har fått smelt av seg et bein de siste ukene. Annet er bare umulig, for enkelte av de greiene de bruker er skikkelige bomber, med høy flammer når det smeller. Og de smeller dem gjerne av på fortauet, og de finner ikke på å advare deg, plutselig sier det bare bang en meter fra deg, og du hopper i været og tror at tredje verdenskrig har startet og at du kommer til å dø. Men man venner seg til det.
I ferien dro vi også en tur ut på landsbygda for å møte slekta. Det var kaldt, møkkete og masse god mat. Jeg satt en hel dag og så på kinesiske nyheter, med bilder av hvordan kineserne måket snødekte veier for hånd, hev ut matforsyninger og sånn fra fly til de som var isolert av uværet, folk på overfylte stasjoner som fikk varm suppe og president Hu Jintao (håper inderlig det er det han heter, jeg burde vite navnet på presidenten i landet jeg bor i) som dro rundt og håndhilste og var snill mot alle de fattige bøndene som var kalde. Det så nesten litt fint ut, sånn det er bra at alle har vært kalde sånn at vi kan hjelpe hverandre og spise varm suppe sammen og være glad for at våren endelig kommer. I Youzhou møtte jeg jo Cheng Ying, som jeg tror jeg anser for å være min beste kinesiske venninne, så det var koselig. Jeg møtte to andre jenter og, som var veldig, veldig koselige, viste meg Youzhou og gav meg masse gaver, men de var veldig ehm…kinesiske? Er det det ordet jeg leter etter? Cheng Ying er også veldig kinesisk. Kinesere er generelt sett veldig kinesiske. Høres det ut som jeg mener noe negativt når jeg sier veldig kinesisk? Folk har en tendens til å tro det, når jeg sier at sjokolademelka smakte kinesisk, så tror alle at jeg ikke likte den, men det gjorde jeg jo (nesten). Jeg bare konstaterte det faktum at den smakte som om den var lagd i Kina, og ikke som sjokolademelk vil gjøre i Norge eller Tyskland. Noen ganger så er kinesisk til og med fra min side ment som et plussord. Som når jeg ser et fint kinesisk motiv på en bløtkake. ”Oj, den kaka så kinesisk ut!” (Ja, min bruk av adjektivet kinesisk ble et tema da vi var på et baker derfor kaker og sjokolademelk som er eksempler heri) Hallo, jeg har flyttet til Kina fordi jeg er interessert i landet og liker det. Kinesisk er ofte et plussord. Andre ganger er det bare konstatering av fakta, som i setningen ”You are Chinese!” når den sies til en kineser (jeg tror egentlig aldri jeg har sagt den setningen, dårlig eksempel), eller som når sjokolademelken faktisk er fra Kina, og smaker sånn. Men noen ganger er det ikke et plussord, som når veska du kjøpte for 20 kroner går i stykker etter en uke og du sier ”well, it’s Chinese!” eller når det er snakk om kinesisk hygiene. Min bruk av ordet kinesisk, pluss et par snille tysker-vitser på Alex bekostning, har gitt meg det ikke så veldig flatterende kallenavnet ADN. Nå kan dere gjette hva det står for nå! Ja, det er en konkurranse, alle som leser dette i bloggen min må legge igjen en kommentar om hva dere tror A.D.N. står for. Bruk fantasien, det beskriver personligheten min:p
Vel, hva mer skal nevnes? Ting går sin vante gang her, masse gjentakelser. Jeg må jo skrive om Shanghai-turen en gang, men den orker jeg ikke å gyve løs på nå. Kanskje det kommer en oppdatering om den en gang, om jeg har tid og ork.
Jeg har snart vært her i sju måneder da, det må nevnes, og i følge Gabis mors kreative telling så er det snart bare to måneder til jeg kommer hjem. Det er en sånn litt i overkant kreativ telling altså. Den er sånn at det snart er mars, og når det er mars så telles ikke mars, også telles ikke juni for det er måneden vi kommer hjem, altså er det bare april og mai igjen til jeg kommer hjem. Men i sånn ordentlig telling så vil det om en uke være fire måneder til jeg kommer hjem. Og det er nok bra det er så lenge så jeg rekker å lære litt mer kinesisk først.
God vinterferie alle sammen! Jeg skal ikke si at jeg misunner dere, siden jeg har hatt vårferie i nesten en måned nå (men jeg gjør det likevel, spesielt med tanke på at jeg ikke tror vi har noen flere ferier før vi drar hjem). Og ikke glem ADN-konkurransen!
Heldigvis så betyr vårfestival at det faktisk begynner å bli vår, og i løpet av de tre ukene jeg har hatt fri fra skolen for å feire vårfestival og nyttår så har temperaturene steget fra -15 til sikkert pluss femten (ok, det er i sola midt på dagen). Så hvordan feirer man kinesisk nyttår? Man lager dumplingser, også spiser man dumplingser, så lager man mer dumplingser og spiser enda mere dumplingser. Så spiser man frukt, og sukkerør, og drikker søt eplemelk og kinesisk produsert cola, også spiser man nøtter og enda mer dumplingser. Så besøker man slektninger og henger opp lykkebringende røde bannere på dørene sine. Selvfølgelig måtte vi også skremme bort onde ånder, så da smeller kineserne av dynamitt, kinaputter, fyrverkeri og alt annet som sier bang. Det gjør de hele døgnet sammenhengende i to uker. De starter klokka sju om morgenen og rekker i grunn ikke å slutte før sju neste morgen. De er helt ville med fyrverkeriet, og ganske så uforsiktige og. Jeg er sikker på at hundrevis av kinesere har fått smelt av seg et bein de siste ukene. Annet er bare umulig, for enkelte av de greiene de bruker er skikkelige bomber, med høy flammer når det smeller. Og de smeller dem gjerne av på fortauet, og de finner ikke på å advare deg, plutselig sier det bare bang en meter fra deg, og du hopper i været og tror at tredje verdenskrig har startet og at du kommer til å dø. Men man venner seg til det.
I ferien dro vi også en tur ut på landsbygda for å møte slekta. Det var kaldt, møkkete og masse god mat. Jeg satt en hel dag og så på kinesiske nyheter, med bilder av hvordan kineserne måket snødekte veier for hånd, hev ut matforsyninger og sånn fra fly til de som var isolert av uværet, folk på overfylte stasjoner som fikk varm suppe og president Hu Jintao (håper inderlig det er det han heter, jeg burde vite navnet på presidenten i landet jeg bor i) som dro rundt og håndhilste og var snill mot alle de fattige bøndene som var kalde. Det så nesten litt fint ut, sånn det er bra at alle har vært kalde sånn at vi kan hjelpe hverandre og spise varm suppe sammen og være glad for at våren endelig kommer. I Youzhou møtte jeg jo Cheng Ying, som jeg tror jeg anser for å være min beste kinesiske venninne, så det var koselig. Jeg møtte to andre jenter og, som var veldig, veldig koselige, viste meg Youzhou og gav meg masse gaver, men de var veldig ehm…kinesiske? Er det det ordet jeg leter etter? Cheng Ying er også veldig kinesisk. Kinesere er generelt sett veldig kinesiske. Høres det ut som jeg mener noe negativt når jeg sier veldig kinesisk? Folk har en tendens til å tro det, når jeg sier at sjokolademelka smakte kinesisk, så tror alle at jeg ikke likte den, men det gjorde jeg jo (nesten). Jeg bare konstaterte det faktum at den smakte som om den var lagd i Kina, og ikke som sjokolademelk vil gjøre i Norge eller Tyskland. Noen ganger så er kinesisk til og med fra min side ment som et plussord. Som når jeg ser et fint kinesisk motiv på en bløtkake. ”Oj, den kaka så kinesisk ut!” (Ja, min bruk av adjektivet kinesisk ble et tema da vi var på et baker derfor kaker og sjokolademelk som er eksempler heri) Hallo, jeg har flyttet til Kina fordi jeg er interessert i landet og liker det. Kinesisk er ofte et plussord. Andre ganger er det bare konstatering av fakta, som i setningen ”You are Chinese!” når den sies til en kineser (jeg tror egentlig aldri jeg har sagt den setningen, dårlig eksempel), eller som når sjokolademelken faktisk er fra Kina, og smaker sånn. Men noen ganger er det ikke et plussord, som når veska du kjøpte for 20 kroner går i stykker etter en uke og du sier ”well, it’s Chinese!” eller når det er snakk om kinesisk hygiene. Min bruk av ordet kinesisk, pluss et par snille tysker-vitser på Alex bekostning, har gitt meg det ikke så veldig flatterende kallenavnet ADN. Nå kan dere gjette hva det står for nå! Ja, det er en konkurranse, alle som leser dette i bloggen min må legge igjen en kommentar om hva dere tror A.D.N. står for. Bruk fantasien, det beskriver personligheten min:p
Vel, hva mer skal nevnes? Ting går sin vante gang her, masse gjentakelser. Jeg må jo skrive om Shanghai-turen en gang, men den orker jeg ikke å gyve løs på nå. Kanskje det kommer en oppdatering om den en gang, om jeg har tid og ork.
Jeg har snart vært her i sju måneder da, det må nevnes, og i følge Gabis mors kreative telling så er det snart bare to måneder til jeg kommer hjem. Det er en sånn litt i overkant kreativ telling altså. Den er sånn at det snart er mars, og når det er mars så telles ikke mars, også telles ikke juni for det er måneden vi kommer hjem, altså er det bare april og mai igjen til jeg kommer hjem. Men i sånn ordentlig telling så vil det om en uke være fire måneder til jeg kommer hjem. Og det er nok bra det er så lenge så jeg rekker å lære litt mer kinesisk først.
God vinterferie alle sammen! Jeg skal ikke si at jeg misunner dere, siden jeg har hatt vårferie i nesten en måned nå (men jeg gjør det likevel, spesielt med tanke på at jeg ikke tror vi har noen flere ferier før vi drar hjem). Og ikke glem ADN-konkurransen!
fredag, januar 18, 2008
Kald unnskyldning
Jeg hadde tenkt til aa skrive et innlegg om julefeiringen min i Kina, om turen til Shanghai og om kulda, men det har jeg altsaa ikke gjort. Jeg har fortsatt planer om aa gjoere det, men naa er alt saa kaldt, saa kaldt, at jeg ikke orker sitte foran dataen. Naar jeg er hjemme sitter jeg stoekk foran varmeovnen, som vertsfamilien min var saa snill aa gi meg da jeg ble syk foer jul. Dere aner ikke hvordan det er aa leve i et hus som er 5 grader doegnet rundt, og det blir bare kaldere og kaldere! Paa skolen er det heller ikke mange plussgradene, og her om dagen tente en av klassekameratene mine opp baal i en metallboks, altsaa inne i klasserommet, for aa proeve aa faa igjen varmen. JEG HAR ALDRI I HELE MITT LIV VEART SAA KALD! Den siste uka har jeg forfryst taerne mine hver dag! 5 grader inne er jo vanvittig! Jeg trodde jo paa starten av vinteren at vi skulle ha 16 grader inne, og da jeg ble fortalt det saa begynte jeg aa klage som bare det, og trodde ikke at det var mulig aa leve i et hus med 16 grader, men naa viste det seg altsaa at det er mulig aa overleve i et hus som er mer enn ti grader kaldere enn 16, satan!
Det positive er at groenne palmer med snoe paa toppen ser ganske underholdende ut!
Det positive er at groenne palmer med snoe paa toppen ser ganske underholdende ut!
Saa unnskyld alle sammen for lite oppdatering av bloggen, og som dere ser skylder jeg paa kulda. Som et plaster paa saaret (om noen da faktisk er skuffet over at jeg blogger saa lite) saa kan dere faa se en ned-iset busk fra utenfor der jeg bor. Naa tenker sikkert alle at naar jeg foerst la til et bilde saa kunne jeg legge til noe mer interessant, men den var saa lett aa legge til fordi jeg hadde den paa minnepinnen. Nok en gang unnskyld, naa vil jeg tilbake til varmeovnen min!
Abonner på:
Innlegg (Atom)