我写汉字!

Kinesiske elever og laerere!

Kinesiske elever og laerere er rett og slett kinesiske elever og laerere. Her er et eksempel paa en ganske vanlig skoledag:

Jeg kom ti minutter for sent, og det er FAKTISK IKKE vanlig. Det er foerste gangen jeg i foelge norsk maalestokk faktisk har vaert for sen, men i Kina er man altsaa noen ganger for sen naar man kommer fem minutter foer skolestart, saa det er ikke saa greit. Men siden det var jeg som kom for sent, og vi to hvite elevene faar spesialbehandling saa gjoer det ikke saa mye. Og samvittigheten min ble litt bedre naar jeg saa hvor mange som var forsene til neste time, en saann aatte-ni stykker kom diltende inn etter at timen hadde holdt paa i fem minutter (det er likevel bare ti prosent av klassa da). Vi hadde matte, og mattelaereren er ikke den elevene har mest respekt for. Hun er en liten kinesisk dame med skingrende stemme som snakker konstant fra sekundet hun kommer inn i klasserommet til hun gaar ut igjen, hun fortsetter sikkert aa snakke naar hun er utenfor klasserommet og, men det vet jeg ikke noe om. Jeg vil bare anta at hun snart burde ta seg en pustepause fra snakkinga si, hvis ikke tror jeg det vil gaa galt. Men i dag tok hun faktisk en pause, det var vel egentlig ikke for aa puste, men for aa hoere hva som skjedde bak i klasserommet. Det oppstod nemlig en diskusjon. Gutten ved siden av meg snakket hoeyt og surt til den morsomme jenta med den gule boblejakka og brillene. Og plutselig ble alle i klassa stille, og jenta svarte skikkelig sint, og alle kineserne begynte aa fnise nervoest, saann som de alltid gjoer naar noen snart kommer til aa bli straffet av laereren. De brydde seg ikke og begynte aa skrike til hverandre, og saa begynte mattelaereren aa skrike, og saa tok gutten ved siden av meg, som vanligvis virker som en koselig kar, opp krakken sin, loeftet den over hodet og loepte mot jenta, mens han proevde aa kjoere krakken inn i hodet hennes. Saa skrek laereren enda mer, og de maatte staa stille ved siden av hverandre bak i klasserommet resten av timen.

Jeg og Adrien sa at det var flaks de ikke hadde hatt klasseforstanderen sin, mannen som kalles for the head teacher, og som jeg har gitt en fryktinngytende beskrivelse av tidligere. Neste time var gutten og jenta borte, og jeg og Adrien forstod at de kanskje ikke slapp unna the head teacher, for plutselig hoerte vi et fryktelig, umennskelig broel fra laererrommet, som er rett bak klasserommet vaart. Hele klassa fulgte spente med paa hva han ville finne paa aa gjoere med de to, og ingen brydde seg om engelsklaereren lenger. Det kom mer broeling, ogsaa kom det en gul boblejakke loepende hulkende forbi vinduene, og det var ogsaa en veldig merkelig hulking, saann helt desperat hulking. Og da lo klassa igjen...

Litt etter kom head theacheren ut av laerervaerelset, og glante sint rundt omkring etter den gule boblejakka.

Vi saa hverken den trivelige gutten, eller den morsomme jenta med boblejakka igjen den dagen. Og klassa var ekstra stille naar the head teacher var i naerheten. De oppdaget hver gang han proevde aa snike seg inn bakdoera for aa ta noen i aa gjoere noe galt. Reaksjonsevnen deres er utrolig. Han som spilte ping-pong med klasseromsveggen fikk gjemt bort rekkerten (noen som vet hvordan det staves/heter?) foer ballen traff bakken. Den traff faktisk ikke bakken i det hele tatt, for laereren fanget den i lufta. Ikke bare elevene som har reaksjonsevne. Han la den ned paa bakken og smashet den med haelen paa skoen, saa det sa hoeyt PANG! Og jeg som ikke klarer aa faa med hva som skjer noen gang, skvatt opp i taket, og la merke til at laereren hadde ankommet.

Kinesiske elever og laerere er ikke snille, de er alle litt ville, og det er egentlig litt ille. (Det var et fint rim, saa jeg tror jeg avslutter beretningen om en vanlig kinesisk skoledag der, jeg)

I am from the second best country in the world!

I et halvt aar naa, hver gang kinesere har spurt om hvordan Norge er, eller vi utlendingene her diskuterer hvem som har de beste hjemlandene, saa gleder det meg utrolig aa si at Norge for det sjette aaret paa rad er verdens beste land aa bo i, i foelge UN. Det staar det respekt av, og jeg blir saa stolt av fine landet mitt, og naar jeg kommer med dette utsagnet saa gjoer det ikke saa mye at Miko proever aa inbille alle at Julenissen kommer fra Finland (For no' tull!).

Men saa oppdager jeg at lille Island kommer og oedlegger all moro med aa komme fra Norge. Jeg som til og med pleide aa like Island! Hva er dette for noe? Unner ikke Islendingene meg den gleden det er aa si at jeg kommer fra verdens beste land aa bo i? For det er jammen meg ikke noe goey aa si:

- Hi, my name is Oda, and I am from Norway. Norway is the second best country to live in, according to the United Nation's list.

Second best, det hoeres jo bare dumt ut. Dessuten kan jeg jo ikke skjoenne det, for det er da saa fint aa bo i Norge. Da Gabi proevde aa troeste meg, saa sa hun at det sikkert bare var fordi Norge var saa kaldt og moerkt om vinteren. Men hva i helvete er Island, der er jo til og med sommeren kald?

Den eneste virkelige grunnen jeg kan se til at Norge skal ha falt en plass ned paa den listen er at jeg har flyttet. For det kan da ikke vaere like fint aa bo i Norge uten meg? Det kan selvfoelgelig ogsaa forklare hvorfor Kina har steget mange plasser paa FNs fine liste (om noen leser dette hoeyt, saa maa fine uttales med et veldig ironisk tonefall, takk).

Lille, stygge Island med verdens tristeste vaer liksom, hva er det? Er det ikke urettferdig, Island har finere hester, mer spektakulaere landskap og bedre musikk enn Norge. Et sted maa grensen gaa. De er liksom mer Norge enn Norge, en ekstremutgave, hvor menneskene er enda mer opptatt av vikinger, og turistene enda mer fascinert av landskapet og de har til og med midnattssol (jaja, det er visst bare om du staar ytterst paa Islands nordligste tupp, men likevel). Kan jo vaere at jeg maa innroemme at jeg ser at Island er litt bedre aa bo i enn Norge, men det er kun paa grunn av hestetettheten og de andre ovennevnte aarsakene. Det er i hvert fall ikke paa grunn av vaeret, og naar jeg kommer hjem til Norge, skal vi nok toppe lista igjen!

(Og Tale, om vi kommer oss til Island i sommer, saa maa vi proeve aa oedelegge litt for dem, saa det ikke blir saa bra aa bo der. For jeg har ikke tenkt til aa gaa rundt resten av livet aa si at eg kommer fjra verdens nest beste land!)

Første desember

I dag er det første desember, tror jeg, men jeg er egentlig ikke ett hundre prosent sikker på det. Og det kan du si er første gang, altså at jeg ikke er sikker på om det er første desember på første desember. Det er liksom en litt spesiell dag i Norge, og det skal godt gjøres å unngå å legge merke til at det har blitt desember. Vanligvis husker man at det er første desember i det sekundet man våkner første desember, for ved siden av senga har man gjerne en spennende kalender. For min del er det det sekundet hvor jeg kjenner julestemningen best. Men her har de ikke julekalendere, og det finnes ikke julepynt andre steder enn i den eneste McDonaldsen. Jeg vurderer sterkt å feire julaften der…eller blir det litt søkt? I Norge er det umulig å ikke merke at juletiden nærmer seg første desember, for da er det julegater med julekjøpesentere med mengder av nisser, engler, stjerner og glitter, og første desember pynter vi til jul både hjemme og på skolen. Også kan vi starte å spise julegodt (med god samvittighet). Her har de ikke en gang julegodt.

Så hva gjør man på en første desember uten julegodt, julekalendere og julepynt. Det lurte jeg og på i morges, spesielt da Gabi ringte og sa at hun ikke kunne finne på noe i dag, siden vertsfamilien hennes hadde tatt henne med til Loyan (langt borte), og heller ikke guttene hadde noen planer, i hvert fall ikke som involverte meg. Vel, det var en kineser som ringte meg, jeg tror det var politimannen som sa han het Lille Hest (Xiao Ma), og lurte på om vi skulle gå ut å spise sammen. Han innledet samtalen med å spørre hvem den utenlandske gutten med yellow hair og blue eyes, som han hadde sett meg sammen med, var… Var han min boyfriend? Jeg vet ikke om han snakket om Adrien aller Mikko, vil ikke si at noen av dem har yellow hair, men uansett avkreftet jeg at det var kjæresten min. Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde gjort det motsatte, og jeg prøvde å avslå invitasjonen ved å si at jeg hadde det for travelt, ja haha, men jeg er ikke sikker på hvem menneske er en gang liksom, og han driver å refererer til guttene han har sett meg sammen med. Han avsluttet med Ring meg når du får tid, don’t let me down! Odas svar: No, I shall not. Byebye!

Så satte jeg meg ned og begynte å se på frustrerte fruer. Ja, huff, ja, for jeg har kjøpt de første tre sesongene, så nå bruker jeg hvert ledige minutt til å se frustrerte fruer, om igjen. For en uke siden så fant jeg nemlig ut hvor billig filmer er her i Kina. På kjøpesenteret brukte jeg mindre penger enn det koster å leie en film på Mix, og fikk tre sesonger av frustrerte fruer, The Piano, Requiem og Uro. Ja, riktig, jeg fant Uro for 6,50 yuan (litt over fem kroner, om kursene er som da jeg dro fra Norge) i et kjøpesenter i en ukjent by i Henan-provinsen i Kina. Jeg ble jo lett sjokket. Og kjøpte den selvfølgelig.

Men, billige filmer er ikke nødvendigvis alltid et godt kjøp. The Piano fikk jeg ikke til å virke. Den tyske filmen Requiem hadde bare teksting på tysk og kinesisk, og jeg valgte da selvfølgelig tysk, og jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg klarte å henge med i handlinga. Uro hadde god kvalitet og engelsk teksting, og det syntes jeg var fint siden jeg skulle se den sammen med Gabi. Det eneste problemet var at den engelske tekstinga hadde veldig lite eller rettere ingenting med handlinga i filmen å gjøre…haha. Gabi nøt synet av de sexy norske skuespillerne, da spesielt i hennes øyne Nicolay Cleve Broch, en stund før jeg bestemte at jeg heller fikk nyte en norsk film alene en gang senere, og finne på noe med Gabi som var mer givende for begge parter.

Kvaliteten på frustrerte fruer er mildt sagt elendig. Hadde jeg ikke sett så mye frustrerte fruer fra før og kjent igjen stemmene til de forskjellige personene, så hadde jeg sannsynligvis ikke klart å skille dem fra hverandre. Stemmene og lyden er jo egentlig problematisk nok, ikke bare høres den dårlig ut, men den ligger langt foran bildet. Til tross for dette så har jeg nå sett hele første sesong, og i dag så jeg den siste episoden i første sesong (som jeg tidligere har gått klipp av), og endelig forstod jeg at Zach og Dana er samme menneske, at Paul Young og hans avdøde kone Mary-Alice alias Angela, stjal han fra Mike Delfinos tidligere kjæreste, som de senere drepte. Hun var rusmisbruker og, i likhet med hva Mike var for en periode, drugdealer. Så da disse tingene endelig ble klarlagt for meg, så følte jeg at jeg ikke trengte å bruke all min dyrebare tid, som jeg burde brukt på å lære meg kinesisk, på å se på frustrerte fruer. Så hva skulle jeg bruke første desember på? Jeg fant på at jeg ville pynte, og gjøre det litt julekoselig. Men uten julepynt, så ble det altså litt vanskelig, dessuten ville ikke rommet mitt ha blitt særlig koselig av å putte inn et par nisser. Jeg innså at rommet mitt absolutt trengte en grundig vask og rydning. Så tro det eller ei, jeg lot min (nesten ikke-eksisterende) ryddige side få fritt spillerom, og endte opp med et alt-alt for ryddig rom, med store rene flater…Æsj, det er som om det ikke er rommet mitt mer. Jeg er i desperat need of a Nisse! Jeg vil ha julestemning! Jeg fant en butikk med røde lys for et par uker siden da.

Det var den kvelden jeg hadde kjøpt kake til Jiajia (fortsatt vertssøsteren min), som hadde bursdag den påfølgende dagen. På veien hjem mens jeg knuste den fantastiske kaka på sykkelen min, lurte jeg fælt på hvordan jeg skulle komme meg inn med den store kakeesken uten at noen så hva jeg hadde med meg. Det ble ikke noe problem, for da jeg kom til min del av byen, så var alt mørkt. Det var ikke lys noe sted, og jeg forstod at strømmen hadde gått sin vei. Leiligheten var bekmørk, så det var rett og slett umulig å se hva jeg hadde med meg inn. Den kvelden gikk jeg og kjøpte en lommelykt og stearinlys. I butikken med den koselige mannen, som alltid prater masse med meg (på kinesisk, så det er utfordrende ”samtaler” om enkle temaer), så solgte de stearinlys, røde! Oppe igjen håpet jeg at vertsmoren min hadde en lysestake for meg, det hadde hun ikke, så jeg måtte gjøre som henne, og bare feste lyset til bordet (i mitt tilfelle vinduskarmen) med stearin. Jeg fikk den gløgge ideen å feste det i koppen min, så jeg kunne bære det rundt. Strømforsviningen var egentlig litt koselig når vi gikk rundt med røde stearinlys, og da fikk jeg litt julestemning. Neste morgen var enda koseligere, da jeg stod opp tidligere enn alle andre for å ordne den mæsa kaka, og oppdaget at vi fortsatt ikke hadde strøm. Jeg småfiksa litt på kaka, og satte de elleve (har allerede glemt om det var elleve eller tolv hun ble) lysene på. Det var kjempekoselig da jeg kom med kaka og alle lysene i mørket, for alt var heeelt mørkt. Og ingen så hvor mæsa kaka var i mørket;D Så det var kjempevellykka, og i lunsjen dro vi til mormoren og spiste kaka med spisepinner sammen med hele slekta:)

Den dagen sa også vertsmoren min at Jintian hen leng, og det var sant, det var en kald dag. En forbanna kald dag, med vind og regn. Det var sånn at da jeg og Gabi forflyttet oss fra internettkafeen til McDonalds (hvor vi drakk varm sjokolade) med syklene våre, så begynte vi å skrike av smerte fordi vi var helt ødelagte av kulda. Du kan tro jeg var lykkelig da jeg kom hjem, og oppdaget at strømmen ikke hadde kommet tilbake, og jeg var nødt til å vaske sokkene mine i kaldt vann i mørket. Mens jeg vasket den første sokken så følte jeg at det var litt idyllisk og gammeldags å stå og vaske sokkene mine med vaskebrett i skinnet fra et stearinlys, men de neste sokkene var hakket verre med det kalde vannet.

Inne var det ikke så kaldt ennå, det tok litt tid før kulda trengte inn, så det verste med strømmangelen var at jeg ikke fikk dusjet. Det var rett og slett litt fryktelig. I helga dro jeg sammen med Gabi, Adrien og Mikko til provinshovedstaden Zhengzhou, og bodde på hotell. Vi dro før sju, og den varme morgendusjen jeg tok på hotellet når vi kom frem et par timer senere er en av de deiligste opplevelsene i hele mitt liv. Tett fulgt av pizzaspisingen og kaffedrikkingen på PizzaHut, for ikke å snakke om KinderBuenoen som jeg fant i en butikk i Zhengzhou. Zhengzhou var en mye større by en Xuchang, med alle mulige herligheter, altfor mye deilig, det var så vanskelig å ikke bruke alt jeg hadde av penger. Også så jeg hele fem ikke-kinesere, på litt over en dag! På daværende tidspunkt hadde jeg bare sett kanadieren (gjentatte ganger) og to israelere i Xuchang. Israelerne møtte jeg den kalde dagen. De kom løpende etter meg: ”Excuse me, excuse me! Do you live here?” De matte bare finne ut av hva jeg gjorde her, for de ble så sjokka over å se “a blonde here”, som de sa. De var turister, og lurte på hva slags by det her var. Jeg hadde veldig lyst til å prate med dem, men det var rett og slett bare for kaldt!

Nå har jeg forresten sett masse utlendinger i Xuchang. Vi møtte en russer på diskoteket Mix. Han var danselærer ved et universitet i Zhengzhou. Og for tre dager siden, møtte vi en Portoricer som bodde i New York og hans svigerfar som var en kanadier, altså den andre kanadieren jeg har møtt her. Vi møtte dem på McDonalds. De beskyldte oss for å jukse med utvekslingsåret vårt når vi spiste på McDonalds, men vi syntes vel egentlig ikke de hadde så mye å si, vi møtte dem to ganger på McDonalds, og de var i Kina i en uke… Hallo, hvem er det som burde prøve den lokale maten, liksom? De var på businesstur, drev med hår, hairextensions og parykker og sånn. De fortalte oss at Kina er det største landet på hårsalg. De eksporterte altså menneskehår fra Kina, litt småekkelt i grunn. Det var mange hårfabrikker i Xuchang, fortalte de. Vertsfamilien til Mikko driver og eier en slik fabrikk, de er dødsrike, har en kokk, hushjelp, sikkert ti dyre biler og en kjempevilla med fire etasjer. Folkene på fabrikken drar ut på landsbygda og kjøper håret til de fattige, kinesiske bøndene. De kan visstnok leve lenge på det de får for håret sitt. Håret blir tatt med tilbake til fabrikken, hvor det blir bearbeidet, og så solgt til andre land, hovedsakelig til USA og Kanada, tror jeg de sa. Dette håret er av den beste kvaliteten, og er veldig dyrt…

Herre Gud, hva var den lyden? I helsike, det høres ut som vann? Er det vannlekkasje? Hos naboen? Lyden kommer fra hjørnet av rommet? Fra varmeovntingen… Det kan ikke være mulig! Kommer det varmt vann i rørene nå? Høres det sånn ut?

Seriøst, jeg tror de blir varme snart… Å gud, folk kan ikke forstå hvor glad det gjør meg! Jeg har vært konstant kald de siste tre ukene, ved unntak av når jeg har vært på McDonalds. Resten av Kina er kaldt, kaldt… Jeg snakket om kulda i det forrige blogginnlegget mitt og, men etter den kalde dagen, har det blitt verre enn noen gang. Det var sånn at jeg våkna om natta fordi jeg var for kald, og måtte stå opp for å ta på meg et ekstra par sokker. Det er så kaldt at det kommer frostrøyk ut av munnen min inne. Det er sånn at man gruer seg til man skal skifte klær, eller dusje, og når man ligger i senga si om natta, må man ikke finne på å skifte stilling, for da kommer kroppen borti deler av dyna og madrassen den ikke har vært borti og varmet opp tideligere, så dyna er frysende kald. Det er veldig merkelig når man sitter og spiser middag, og alle har på seg opptil flere tykke gensere og boblejakker… I dette sekund ligger jeg med min tre yuanslue på og fryser. Beina ligger på en varmeflaske, en elektrisk varmeflaske, som må være århundrets oppfinnelse. Å, som jeg elsker den tingesten! Den er liten og blå, og dekorert med Tom og Jerry, full av vann, og når du stikker ledningen i kontakta, så varmer den seg opp. Den gjør at jeg får sove om natta, noen ganger står jeg opp midt på natta og revarmer den. Den har blitt lyset i mitt liv, og når jeg sitter på skolen og hakker tenner, så gleder jeg meg til å komme hjem og sette i kontakta. Det er utrolig hvor altomfattende den kulda er. Jeg bruker så mye energi på kulda hver dag, og i blant klarer jeg ikke å konsentrere meg fordi jeg er så kald, og det kommer tårer i øynene mine. Kinesisktimene er også kjempekalde, en fryktelig dag så begynte jeg å klage over kulda til Landy (kinesisklæreren vår) etter timene. Også lurte jeg på når kineserne vanligvis begynte å skru på varmeovnene sine, og da fortalte Landy at det varierte, men at kinesiske familier ikke bestemmer over varmen selv, for varmen er sentralstyrt for større områder. Hun sa den ble skrudd på når det ble veldig kaldt. Vanligvis i slutten av desember, men hvis det ble veldig kaldt før det, så skrudd de den på før. Hvis det var veldig kaldt en dag, så kunne det hende at det ble varmt i varmeovnene dagen etter. Også måtte jeg spørre hvor varmt kineserne pleide å ha det når de var skrudd på. Landy sa det varierte fra leilighet til leilighet, kom an på størrelsen og sånn, men at det vanligvis var rundt 16. Jeg var helt Hæ? Så det kommer altså ikke til å være varmere enn 16, før til våren? Og hun gav meg en leksjon i hvordan det ville gått om alle kineserne i det store landet skulle ha det like varmt i husene sine som det vi har det i vesten. 16 grader var den standarden de kinesiske myndighetene hadde satt, og det var det vi ble tilbudt.

Jeg kunne skrevet mer om den utrolige kulden her, men tror kanskje at jeg har fått frem poenget mitt nå og at det blir litt kjedelig å lese om i lengden, dessuten ble jeg så kald av å skrive det, at jeg begynte å skjelve og ikke klarte å skrive mer. Nå har jeg lagd meg en bolle kaffe (ja, bolle, for folk har ikke kopper eller glass i dette landet, de drikker av boller), tatt på meg et par til med sokker og hoppet litt rundt. Så nå føles allting godt! I hvert fall om de merkelige lydene kunne vise seg å være varmesystemet!

Ellers er det jo noe veldig fint med kulden og, nemlig at den kan bidra til å skape julestemning. Det er mange som snakker om at det kan komme snø… Tenk om det ble snø i jula. Det er jo mer enn vi hadde i Norge i jula i fjor. Snø vil hjelpe masse på julefølelsen. Kanskje det ville bli jul i år og, spesielt om jeg kjøper røde lys…

Driver og vurderer om jeg skal kjøpe fire røde lys i morgen, og tenne et av dem. Første søndag i advent, etter min regning… Kanskje Gabi vil være med, så kan vi ha sånn søt julestund:) Også kan jeg si:

Så tenner vi ett lys i kveld,
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv,
og oss som er tilstede.
Så tenner vi ett lys i kveld,
vi tenner det for glede.

Det var en fin idé.

God advent til alle hjemme i Norge! Dere kan få lov til å spise julegodt og drikke brun julebrus for meg og! Nå skal jeg se om jeg skal avslutte 1. desember med å gå til datarommet og legge ut dette innlegget på bloggen min, om det ikke er for kaldt…

Hutrehutre….

PS: Landy ringte. ”I have good news for you!” sa hun. Jeg har fått pakken som mamma har sendt meg, fra Norge. JIPPIJE! Jeg får den på mandag! Den inneholder julekalender, julegodt, julepresanger og julecder, og andre cder og bøker. For ikke å snakke om superundertøy som skal holde meg varm, og reinsdyrskinn. Skinnet skal egentlig være en gave til vertsfamilien min, men det er mulig jeg pakker meg selv inn i det, og nekter å gi det fra meg! Og brunost og ostehøvel! En liten pakke Norge:)