Wow, en oppdatering av bloggen! Oda lever! Jeg som trodde hun ikke kunne leve uten å skrive ned hver minste lille detalj fra livet sitt i bloggen sin! Men det gjør jeg altså, lever i beste velgående på andre siden av jorda (nesten andre sida da), eller i hvert fall så har jeg det så bra som man kan ha det uten brunost, grandiosa, grovbrød, nordmenn, familie, juleforberedelser, kjøttkaker, ren luft, lærere som starter undervisningen fem minutter etter skolestart i stedet for som her fem minutter før, kniv og gaffel, kaffe, utvalg i sjokolade (dove er godt, men kunne kanskje vært noe å velge i?), non stop, salt pop-corn (i stedet for de søte, ekle greiene de kaller pop-corn her), grønnsaker man kan navnet på, stekeovn, flat stekepanne (i stedet for dyp wok), kopper og glass, skoledoer som ikke er hull i gulvet og mangler dører, et sted hvor folk ikke stirrer på en som om man kom fra mars osvosv.
Uansett har jeg nå vært her i over tre måneder, og i blant er det godt å tenke på at over en fjerdedel av året her er overstått. Jeg har det bra, det hender bare at jeg finner på å savne norske/vestlige/normale ting. Som for eksempel en natt så fikk jeg ikke sove fordi jeg tenkte på grovbrød med brunost. Jeg lå og tenkte meg blå på hvordan jeg kunne skaffe meg det her. Jeg brukte fire timer før jeg klarte å glemme brunostskiva og fikk sove. Det utrolige var at tre dager senere så fant jeg og Gabi et bakeri som solgte nesten helt vanlig loff og syltetøy! Vi fikk jo bakoversveis og er fortsatt sjokkskadede! Dessuten fant jeg et rart brød som ikke var loff og ikke søtt. Det var ikke helt grovbrød akkurat, men som sagt ikke søtt og ikke en gang loff. Så nå spiser vi noe så vanlig som loff med syltetøy på (nesten-grovbrødet er oppspist)! Det er ikke noen hundreprosent erstatning for brunostskive, men litt normalitet har det likevel over seg. Jeg har tenkt til å melde meg inn i facebook gruppa: For folk med brunostabstinenser. Gruppa har fantastiske bilder av norske matretter og andre norske ting, jeg ble nesten syk av å se på dem!
Det her var kanskje litt i overkant negativt fokus, men det er jo sikkert positivt for dere hjemme å lese. Så dere kan forstå hvor heldige dere er. Du skjønner ikke hvor mye du elsker Norge før du har vært på andre sida av jorda i minst tre måneder! Det er en visdomssetning! Men jo skulle jo fortelle litt om hva jeg har drevet med (istedenfor å blogge) den siste måneden. Og da tror jeg at jeg skal starte med høstferien, selv om det vil tilsi at jeg vil høres enda mer negativ ut. Men høstferien var rett og slett litt negativ… Jeg hadde gledet meg til å sove lenge i høstferien. Fredag var jeg akkurat klar til å juble over skolefri, da lærerne kom og sa at siden det var høstferie, så måtte vi gå på skole i helga før og helga etter! Er ikke det det mest vanvittige bakvendte noensinne. Jeg måtte gå fire dager ekstra på skolen for å få fem dager fri, det vil si at jeg endte opp med en dag mer enn vanlig å sove lenge på. Idiotisk! Da mandagen kom, og vi endelig skulle ha fri så inviterte Jojo og hennes søster oss med til Shaolin. Det var spennende, så jeg tenkte jeg kunne ofre en dags morgensoving for det (der røk pluss-dagen). Vi dro halv seks om morgenen. Shaolin er Wushuen/Kongfuens hjemby. Der drev alle med wushu. Det var masse, masse skoler hvor folk studerte wushu, og det var umulig å kjøre igjennom byen uten å se noen som drev med wushu. Der lå også Shaolin-tempel hvor munkene studerer wushu. Det var en opplevelse å se. De små guttene trente dødshardt, og var usannsynlig flinke! Her var det også andre utlendinger (sånne hvite utlendinger). (Jeg har fortsatt bare sett ett hvitt menneske i Xuchang, utenom oss utvekslingsstudentene. En gang så så vi faktisk to negre da, var neger rasistisk? Var ikke ment sånn. Vet ikke hva jeg skal kalle dem, afrikansk-utseende mennesker?) Så første dagen av ferien var en bra dag. Den andre dagen startet fint, jeg sov lenge, hoho! Men da jeg våknet fikk jeg vite at vi skulle på tur, tre netter. Vi skulle til havet! De viste meg på kart hvor vi skulle, og sa det tok 12 timer med buss. Spennende, tenkte jeg, og prøvde å ignorere at det var irriterende at de ikke hadde sagt fra så jeg kunne fått vasket klærne jeg trengte til turen. Rett før høstferien så ble det utrolig kaldt, men det var spådd at det snart skulle bli 30 grader igjen, så jeg måtte liksom pakke alle slags klær, og alt mulig annet, for jeg ante ikke hva slags tur dette skulle bli. Det var ikke plass til såå mye i sekken min, så jeg syntes likevel ikke selv jeg hadde med mye bagasje. Men da vi skulle dra, og familien så bagasjen min, så holdt de på å le seg skakk i hjel. Selv hadde de alt de trengte for en tredagerstur i en liten håndveske. Nå i ettertid skjønner jeg grunnen. Stikkordet er nok at kinesere overhodet ikke bryr seg om det vi kaller hygiene. Den første natten skulle tilbringes på bussen. Jeg fikk bare ikke sove der, sov maks 15 min. Det førte for min del til uttrykkshistorieperm-innleverings-tilstander. Altså startet jeg dagen som trøtt og sur, og litt fortvilet over at vi ikke tok turen innom et sted hvor det kunne pusses tenner, skiftes linser og klær og lignende. Byen vi besøkte het Qingdao, og var en fantastisk by! Den var direkte diggbar! Det er en av byene som skal være vertskap for Beijing OL til sommeren og det er der ølet som er kinesernes stolthet, Tsing-Tao, kommer fra. Byen ble grunnlagt av tyskere, eller noe i den duren, og store deler av byen har utrolig europeisk arkitektur. Blanding av typisk europeisk arkitektur, kinesisk tradisjonell arkitektur og skyskrapere var ganske så fascinerende. Og strendene lignet på sånne engelske badebyer. Alt minnet om steder jeg hadde vært tidligere, Bergen, Tyskland, England, sydensteder osv. Også hadde byen utvalg av kafeer og restauranter. Det var KFC, PizzaHut og Starbucks og masse koselige steder som så ut som de var kvalifiserte til å ha menyer på engelsk. Dessverre fikk jeg ikke helt det utbyttet av byen som jeg ønsket. Nei, for når kinesere er på tur, så er hovedpoenget å få fotografert seg selv sammen med mest mulige ting, på mest mulig kreative måter. For ørtende gang: POSE ODA! Og maten var inkludert i programmet (dette var en slags pakkebusstur), og vi spiste på en tragisk restaurant, egentlig helt OK, bare jeg som var så trøtt, og hadde sett så mange steder som jeg heller ville spise på. Første post på programmet var et buddhist-tempel. For å være ærlige synes jeg templene er så å si like alle sammen, når jeg tenker på dem så begynner jeg bare å mikse dem sammen. Omtrent som med europeiske kirker, som jeg har sett enda flere av. Men templer er koselig, jada, bare ikke når man er trøtt og begynner å kjenne at man er forkjøla. Denne gangen var jeg også med på å be. Plutselig la alle som stod rundt meg håndflatene sine mot hverandre, og løftet hendene sine over hodet. Og jeg tenkte, skal jeg være med på det her? Var litt usikker på hva folk mente jeg skulle gjøre, så jeg la håndflatene mot hverandre, men torde ikke løfte dem over hodet, følte det var så rart, men da kom GengJia (altså vertssøsteren min) og dyttet hendene mine opp, også begynte vi å bøye oss for buddha-statuen. Var i grunn en litt morsom opplevelse. Jeg lærte også at jeg alltid må gå med høyre beinet først over dørterskelen i buddhistiske templer. Med tanke på alle templene jeg har besøkt så burde egentlig noen ha lært meg at det var folkeskikk for lenge siden, men det har de altså ikke. Men nå oppfører jeg meg som jeg skal i templer, tror jeg.
Kinesere har egentlig et litt uforståelig forhold til religion. De liker ikke religion og er ikke religiøse, hvis de snakker om det, men så går de rundt med buddhistiske lykkejader rundt halsen, og ber når de tilfeldigvis er i buddhistiske templer. Tror de er litt sånn religiøse for gøy. Litt sånn som vi tror på troll og nisser…
I tempelet så satte jeg meg også ned med mitt lommespeil, som jeg kjøpte for tre yuan eller noe, bak en busk og tok på linser. Det bedret humøret litt, men kineserne så rart på meg, men det gjør de alltid, så sånn er det vel bare med den saken.
Så var vi på stranda og fotograferte, på båttur, i et akvarium osv. og jeg følte meg mer og mer forkjøla og ødelagt. Akvariet var faktisk innmari bra og stilig, personlig syntes jeg det slo akvariet i Bergen ned i støvlene. Også kjøpte jeg meg sel igjen. Ikke at den på noen som helst måte kan erstatte selen som ligger hjemme i senga mi i Norge, men jeg har nå en gang den vanen at jeg kjøper meg seler til stadighet, og jeg skjønner ikke hva folk synes er så rart med det? Men det synes de alltid! Enten jeg er på Island, i Bergen eller i Kina… Så det var et koselig akvarium, men jeg gledet meg bare til å komme til hotellet, dusje og sove i en ren seng, men det var mer enn hva jeg skulle få oppleve på den turen ja.
For da det begynte å bli sent så var vi igjen på bussen, og skulle visstnok til hotellet. Vi kjørte først igjennom den fine byen som jeg hadde lagt min elsk på, forbi det ene fine, koselige hotellet etter det andre, og så kjørte vi ut av byen. Vi kjørte rundt på landsbygda i to timer i mørket. Jeg ante ikke hva vi dro til, men håpet som sagt på en varm, ren seng, og dusj. Bussen stoppet i en by som het Rizhao (Ri betyr sol). Vi ble sluppet av utenfor et nabolag av noe som så ut som en blanding av små skur og hutongene i Beijing. Alt var mørkt, så man kunne ikke se så mye, men det gjorde ingenting, for det luktet ille nok. Tror lukta sa det meste, og den gedigne edderkoppen som jeg fikk ett fryktelig glimt av mens vi tok oss frem i labyrinten av de illeluktende skurene. Alt virka falleferdig, og det stinka råtten fisk. Vi fant hotellet, og det var ingen opptur og var i et av skurene. Det var et stort rom med bord, og rundt rommet var det mange små rom, med vinduer inn til det store rommer, så alle kunne se inn. Det ville ikke være mulig å skifte klær på rommene liksom, uten at alle så deg naken. Det var heller ikke låser på dørene. Jeg kan liksom ikke peke på så mye konkret som gjorde at stedet så forferdelig ut, det bare gjorde det. Det stinka, og virket møkkete. Det så liksom ikke ut som et menneskehus, mer som et fjøs. Det kunne ligne litt på en stall… Folk spiste middag i det store rommet. Jeg var kvalm, og orket ikke spise, og det er jeg så inderlig glad for, for morgenen etter så så jeg inn på kjøkkenet, hoho, jommen sa jeg hygiene, det var helt svart, seriøst, helt svart var det. Tror det var trøttheten, forkjølelsen og lukta som gjorde at jeg følte meg så kvalm. Hele byen luktet som sagt råtten fisk, og halve hotellet lukta piss. For en viktig i mine øyne, mangel ved hotellet som jeg ikke har nevnt, var jo mangelen på bad. Selvfølgelig var det ikke bad på rommene, og det skulle jeg nå alltids klare meg uten, men det var ikke noe jeg ville kalle bad der i det hele tatt. I den ene kroken av det store rommet så var det en vask med kaldt vann, og derifra gikk det en liten gang inn til den ene doen (det var derfra pisselukta kom, hele greia var nedtissa:p). Doen var selvfølgelig også bare hull-i-gulvet-do. Men i gangen mellom vasken og doen så var det også en dusj, ingen brukte den, så jeg vet ikke om det var varmt vann i den, eller vann i det hele tatt, det var uansett ikke så voldsomt fristende å bruke den siden alle kunne se rett inn. Så min drøm om alt som het hygiene forsvant. Og jeg forstod at grunnen til at kineserne hadde pakket så lite var at de overhodet ikke skiftet klær på turen. Sengetøyet var nuppete, var halvfuktig, og virket ikke rent. Kontaktene var heller ikke som i Norge. Vanligvis går det helt fint å bruke kontaktene i Kina som norske kontakter, selv om de ser litt annerledes ut, men her gikk det kav ikke an. Så da ble det ingen IPod på tilbaketuren, og den norske mobilen min gikk tom for batteri akkurat i det broren min sendte melding og fortalte om hvordan det gikk med han på hvitebusserturen, og ville vite hvordan jeg hadde det… Jeg ville ringe til Gabi med min kinesiske mobil, som hadde batteri, men den er litt morsom skjønner dere, den funker bare når du er i en by, og Rizhao, var visst ikke by nok for mobilen min. Jeg følte meg syk og alene i verden. Jeg ble også med vertsfamilien ut en tur, for å se på den vakre solbyen. Og jeg har ikke ord for å beskrive den, på det beste så den ut som en folketom, østeuropeisk wannabe disko og badeby. Ingen folk, alt så så utrolig billig ut, og stadig vekk kom man over verdens verste diskomusikk og de verste blinkelysene på de mest upassende stedene ever. Så stinka det fisk, jeg kommer ikke over det. Også følte jeg meg fæl fordi jeg ikke klarte å glede meg over kinesernes ferieby… Uansett så sovnet jeg på det fantastiske hotellet og sov uten problemer hele natta i det fuktige, ekle sengetøyet, og var mer forkjøla enn noen gang da jeg våkna.
Neste dag så var vi på masse forskjellige strender, og vi kjørte båt ut til en øy. Også var det kaldt, og vi var nødt til å vasse for å komme til båtene, også spruta det sånn at alle fikk våte sokker, også var det kaldt, også var sekken min låst inne i bussen, så jeg fikk ikke utbytte av den smarte pakkinga mi av varme klær. Også hosta jeg og var syk. Og så dro vi hjem om natta. Kom hjem tidlig, tidlig om morgenen, og da dusja jeg, i varmt deilig vann, også la jeg meg, og sov lenge, kun avbrutt av et og annet hosteanfall. Om kvelden så møtte jeg Gabi igjen:D som hadde vært på høstferietur før jeg dro. Så jeg hadde savnet henne enormt! Kjempedeilig å møte henne igjen og utveksle kinesiske reiseerfaringer.
Egentlig så var det jo ikke så ille, eller jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg var så negativ. For vi gjorde jo mye fint, og om man hadde vært på høstferie i Norge, typisk norsk høstferie på fjellet, så hadde jeg jo helt fint klart meg uten innlagt vann og elektrisitet. Og da er jo faktisk standarden på en måte enda dårligere enn den var på hotellet i Rizhao… Dessuten kunne det gjerne vært mye kaldere. Så jeg ser egentlig ikke hva som var problemet mitt… Det må nok være fordi jeg følte meg så alene, og ikke hadde noen som snakket et felles språk med meg, at jeg var syk og at ingen kunne forklare meg hva som skulle skje… Men det var definitivt også en opplevelse.
Tilbake på skolen (lørdagmorgen!) så begynte ting å stabilisere seg og bli litt normalt igjen. Jeg ble fort friskere, bare fortsatte å hoste, og det var litt flaut, for det hørte hele klassa, og da sendte alle lapper til meg som sa at jeg måtte ha på meg mer klær for nå var det kaldt og kanskje gå til legen. Kinesere sender alle på sykehus for den minste ting i verden. Av oss fire utvekslingsstudentene i Xuchang så har halvparten vært på sykehus og Gabis foreldre vil stadig vekk sende henne på sykehus, som da hun kom hjem med et skrubbsår etter et av sine sykkelfall. Det er i hvert fall ingen tvil om at de koselige kineserne gjør alt de kan for å ta vare på oss! Og de var ytterst hjelpsomme før idrettsdagene, eller Sportsmeeting, som de kalte det, og styret ekstremt for å få forklart meg og Adrien hva som skulle skje, og at vi måtte velge oss to ting å gjøre. Jeg valgte høydehopp og 1500 meter. Jeg tenkte med 1500 meter skulle jeg slippe å dumme meg ut, for i sommer så jogget jeg så mye, også tenkte jeg at kineserne som er så mye på skolen kunne jo umulig ha mye tid til å trene. Men jeg angret i sekundet jeg så klassekameratenes reaksjon på valget mitt. Long kom og fortalte meg at jeg burde løpe hver dag for å trene. For det gjorde han og alle de andre som skulle løpe, visstnok. Og så forstod jeg at det ikke bare var snakk om å løpe, men at det var en ganske viktig konkurranse klassene i mellom, de kalte det fight. Og da ble jeg litt nervøs, spesielt med tanke på at jeg bare begynte å hoste så innmari da jeg forsøkte å gjøre som Long sa. Så jeg fikk ikke løpt noe før den store dagen. Men det viste seg at det ikke var noe å være så veldig nervøs for, for det var en kjempekoselig dag, med kjempefint vær og masse utrente kinesere. Jeg har aldri sett så mange glade mennesker på ett sted jeg. Det så ut som alle elevene elsket sportsmeeting. Alle klassene hadde vært sitt sted med vann og noen stoler, også stod alle der og hjalp de som skulle konkurrere, og var heiagjeng. Jeg hoppet høyde, og hoppet ikke best, men absolutt ikke dårligst heller, så det var greit. Også fikk jeg såå masse oppmerksomhet. For vanligvis så ser jo ikke alle på skolen meg, men nå var folka fra de andre skolebyggene der og, og alle stirra på meg, og jeg skjønte at alle visste hva jeg het. For alle skrek navnet mitt når jeg hoppa. Jeg fikk igjen litt i overkant mye oppmerksomhet. Noen av de yngre elevene kom og ville at jeg skulle skrive navnet mitt på et papir, jeg tok virkelig ikke poenget og trodde de ville vite hva jeg het, så jeg skrev ODA med store bokstaver, de så ikke helt fornøyde ut, så jeg sa at hele navnet mitt var jo oda røste odden, og skrev det med min stygge løkkeskrift, og da var de veldig fornøyde og ville at jeg skulle skrive det tre ganger til. Han i klassa med elektronisk oversetter fortalte meg at de ville ha autografen min. Og at jeg var ”famous in this school”, hahaha!
Og det følte jeg i grunn også at jeg var. Hele veien mens jeg løpte 1500 meter så stod alle rundt bana hele veien og skrek Oda. Det var så gøy og dumt atte. Også var jo ikke kineserne så godt trente at det gjorde noe. I den siste langsida så lå jeg på andre, men i det siste kvarte sekundet før jeg gikk over målstreken så kom det ei lita jente flyene inn foran meg. Jeg ante jo ikke at hun var der, det var så jevnt at beinet hennes var først, men kroppen min før hennes. Uansett var klassa mi skikkelig fornøyd med tredjeplassen, også kom de løpende for å ta meg i mot da jeg krysset målstreken. For det gjorde alltid klassekameratene til de som gikk over målstreken, for alle sammen gjorde virkelig sitt beste, så de falt overende i sekundet de nådde streken. Det var nesten fælt å se på. Vi faller jo mer eller mindre over ende i det vi er ferdig med 3000 meteren hjemme også, men vi pleier da å klare å gå så langt bort fra mål at ikke de andre snubler i oss. Men her ble alle, mer eller mindre båret bort fra målstreken. Også gav klassekameratene mine meg vann og diskuterte om jeg var di er eller di san (2. eller 3.).
Så det var en veldig morsom dag sammen med klassekameratene, som jeg ellers har veldig lite samvær med, bortsett fra å sitte sammen med på skolen. De er morsomme da. For eksempel den mandagsmorgenen Qian sendte meg og Adrien lappen som spurte om våre ”balls had grow bigger?” . Vi bare lo og lo, og det tok lang tid før det gikk opp for oss hva hun egentlig mente. Litt før helga hadde hun gitt oss noen kuler, som vi skulle putte i vann, også skulle de vokse. Så det var jo ikke noe rart spørsmål, egentlig. Det var nesten verre den gangen Kevin (hun er vår kinesisklærer, og da hun valgte seg et engelsk navn, så valgte hun seg av uviss grunn guttenavnet Kevin) prøvde å være streng med oss. Hun hadde sagt noe på så dårlig engelsk at Adrien begynte å le, og han var i ferd med å få latterkrampe, i likhet med dagen før, og det forstyrret selvfølgelig Kevin, så hun bestemte seg for å være litt streng med oss. Hun ville at vi skulle ta undervisninga hennes på alvor, og med sin strengeste stemme (hun er et av de menneskene som ikke klarer å høres alvorlig ut når hun er sint) sier hun: ”Everyday when i have finished two Chinese lessons with you, I go out, and I feel very hot!”. Ja, der satt den. Selvfølgelig lo Adrien bare mer, og Kevin stod der med århundrets uttrykk av at nå hadde hun gitt fra seg en kraftsalve. Jeg skjønte logikken hennes, hun ville beskrive at hun virkelig prøvde hardt å lære oss kinesisk, men likevel måtte jeg jo le. Kevin er virkelig hot, og så begynte Gabi å le, og Mikko, og da Adrien begynte å gråte av latter, og satt og hikstet så hadde vi alle sammen latterkrampe, og Kevin måtte også le. Også begynte Gabi og gråte, og jeg og, og til og med Kevin fikk tårer i øynene. Jeg så ikke om Mikko gråt, men uansett kunne vi ikke slutte, og det må ha sett helt fryktelig ut om noen hadde sett inn i klasserommet, for det ville være umulig å se om vi lo eller gråt. Men uansett så bare lo vi og lo vi til timen slutta. Så det var en morsom kinesisktime!
Ellers er og blir kinesisk vanskelig, og uforståelig. Jeg lærer jo mer og mer, det gjør jeg jo selvfølgelig. Jeg lærer noe nytt hver dag, får ett større ordforråd både skriftlig og muntlig, og får mer og mer taket på uttalen, men jeg kan likevel ikke snakke kinesisk. Jeg kan en masse fraser, og å snakke om helt-helt enkle ting, egentlig vil jeg ikke kalle det snakke om en gang, mer si. Jeg kan liksom ikke ha en samtale, jeg kan svare på enkelte spørsmål, eller si enkelte ting, men ikke ha en samtale. Det er så innmari vanskelig, men joa det går fremover, så mye at jeg merker det…
Oki, akkurat nå ble jeg avbrutt av vertsmoren min som sa noe sånn som at da hun skulle vaske buksene mine (det er det eneste hun vasker for meg og, resten håndvasker jeg selv, bare så dere vet det) så hadde hun sett en grønn flaske i skapet mitt og lurte på om hun kunne få den. Jeg gav henne den tomme spriteflaska uten å skjønne hva hun skulle med den, men jeg forstod hva hun sa! Og det er jo egentlig ikke så dårlig at jeg forstår at hun vil ha den grønne flaska som hun så da hun skulle vaske buksene mine, for det er jo egentlig en litt halvkomplisert ting å si…kanskje… Uansett, så viser det at noe kinesisk har jeg da faktisk lært.
Ellers går dagene sin vante gang. På skolen klokka åtte, sitte der og sove i fire timer, eventuelt lese eller gjøre kinesisklekser, eller rett og slett sitte og pugge den morsomme mandarinfraseboka mi. To timer fri midt på dagen, så da drar jeg hjem og spiser lunsj. Så er det to timer kinesisk, og etter det prøver vi på å finne på noe gøy. Ofte møter vi noen av de som studerer engelsk ved Xuchang University. Det er litt av et universitet altså. De har en fem-etasjers kantine. Den øverste etasjen er mer restaurant enn kantine, med utrolig god mat og en slags bar. Alle elevene bor på skolen, og de har mange forskjellige butikker inne på skoleområdet. Det må i grunn være litt gøy å bo sammen med såå mange jevnaldrende. De bor i noen fascinerende seksmannsrom, som er veldig smart innrettet så alle har både seng og skrivebord. Også har de gjort rommene sine så koselige, og over sengene sine så har engelskstudentene hengt opp de engelske navnene sine. Ofte har de navn som Becky, Lilly, Sophia, Tina, Kate og Lucy, men noen har tatt seg navn som Beautiful og Blossom. Min favoritt er hun som kom og presenterte seg som Coffee!
I helgene så har vi wushu på lørdager, og det er kjempegøy, selv om det virker som jeg er den eneste som synes det. De andre foretrekker faktisk kalligrafien som vi har på torsdager. Det er bare ufattelig! Kalligrafi er så fantastisk kjedelig, jeg holder på å dø på meg hver gang. Det var interessant første gangen, men det var også det… Men lørdagsaktiviteten er altså utrolig gøy, og helgene er koselige. Forrige helg var jeg, Gabi, vertssøstrene våre og Cheng Ying i en slags tivoli-, dyre-, moropark. Der koster det under en krone for sukkerspinn og tre for å kjøre en karusell! Det er noe annet enn HamarMartn det! Likevel så begynte småsøsknene våre å prute på prisen hver gang vi skulle kjøre en karusell… De små jentene stod der og var skikkelig harde mot de gamle damene, og lot som om de gikk tre ganger, for å være ærlig skjønner jeg ikke at de gidder, men sånn er kinesere.
Jo, og kaldt er det fortsatt. Jeg husker godt den første kalde dagen. Dagen før hadde det vært godt over 30 grader og ekstra trykkende varmt. Jeg snakket med mamma på skype, og klaget over at nå orket jeg snart ikke mer varme. Det hadde vært så å si konstant over 30 grader i to måneder. Mamma sjekket ut værmeldinga for provinshovedstaden i Hen(n)an (gadd ikke å sjekke stavemåten akkurat nå gitt), og sa til meg at i morgen så står det altså at det skal være 15 grader. ”Ja, særlig!” svarte jeg, ”Hvor er det du sjekker værmeldinga for?” liksom. Jeg bare lo av det, for det var jo under halvparten av dagens temperatur, men jeg håpet at det likevel var sant, og det var det. Neste dag var det regn og kaldt. Akkurat så kaldt som jeg ønsket, og som jeg og Mikko nøt det. De siste dagene hadde vi bare snakket om de fine kalde landene vi kom fra. Men nytelse varte altså bare noen dager, til høstferien og forkjølelsen og alt sammen. Også har det bare fortsatt å være kaldt, og kulden her er bare kulden så utrolig annerledes enn i Norge. Jeg mister følelsen i tærne nesten hver dag, enda jeg bruker to par sokker. Midt på dagen er det ikke kaldt, ute, om det er sol. Da er det nesten norsk sommervær og jeg kunne nesten gå i t-skjorte og sånn, og det er egentlig ikke så kaldt resten av tiden heller. Det er bare ett eller annet med kulda her som er helt vanvittig. Jeg tror det er fordi det er så utrolig kaldt inne, og at man aldri er varm lenge nok til å få varmen igjen i kroppen. Jeg er kav kald hele tida! Det eneste ordentlig varme stedet er McDonalds… Der har de kakao, som jeg faktisk tror er den samme som den vi hadde i kantina på Ankern. Gabi og jeg pleier å kjøpe to kopper kakao og en is til 2.50 som vi deler i de to koppene kakao! Mmmm…. Da er vi varme og lykkelige!
Men på skolen er nok der jeg er kaldest og minst lykkelig, eller i hvert fall kaldest. Der sitter alle elevene med ytterjakker, og jeg med skjerf og votter, og mister altså likevel følelsen i tærne. Det er en syking som sitter ved vinduet på bakerste rad (altså min rad), som er enda verre enn Ida SM, selv om alle klassekameratene sitter der med jakker og hutrer og fryser så åpner han ALLTID vinduet på vidt gap, så vinden slipper inn. Å, som jeg hater det mennesket! Det er bare et menneske på skolen som jeg hater mer, og det er klasseforstanderen vår. En er en skikkelig jævel. Han kommer når andre lærere har timer og observerer om folk oppfører seg ordentlig. Da står han bak i klasserommet, eller setter seg ned på en ledig pult bakerst, og alltid når han kommer så åpner han døra på vidt gap, og lar den bli stående åpen resten av timen. Og døra er ytterst på bakerste rad, så da blir det gjennomtrekk! Jippije! Men han er virkelig et fryktelig menneske. Jeg forstår ikke hva han sier, men jeg er overbevist om at han er psykopat, som liker å pine ungdommer. Han kommer stadigvekk luskende utenfor vinduet og ser inn med verdens strengeste, ondeste blikk. Og så kommer han plutselig, helt stille, luskende inn bak i klasserommet, og om noen sover på pultene sine da, så hiver han seg over dem og begynner å hyle og skrike, og riste eleven, ofte hiver han dem ut av klasserommet og. Han har gjort det med sidemannen min noen ganger, og jeg har ikke merket at han har kommet, og når han plutselig begynner å hyle og skrike så skvetter jeg så innmari. Når han har timen så går han også rundt og ser på hva folk driver med, og selvfølgelig begynner han å skrike til dem og be dem stille seg bakerst i klasserommet eller lignende, men noen ganger gjør han noe som jeg tror er nesten verre, han bare ser på den som ikke følger med i timen, med verdens ekleste, skumleste blikk, og når han ser på deg så gjør du deg med en gang klar til det kommende angrepet, men noen ganger bruker han lang tid på stirringa før angrepet, og noen ganger så kommer det ikke i det hele tatt, så blir eleven bare sittende der i skrekk og vente… Noen ganger lager han vitser om dem som ikke gjør som de skal og, i hvert fall sier han noe på en hånende måte, og så ler hele klassa. Jeg synes også veldig synd på dem han tvinger til å si frem leksene sine. De ser alltid ut som nervevrak, og han går frem og tilbake med hendene på ryggen og et strengt blikk foran i klasserommet hele tiden mens de stakkars menneskene må huske lange remser utenat. Og han roser dem nesten aldri, i hvert fall ikke hjertelig. Jeg har hørt han si bra, men på en sånn tørr måte at det ikke virker ordentlig. Men som regel så begynner eleven etter et par minutters sammenhengende prating å stamme, og da ler han og sier et eller annet på en stygg måte. Ååå, som jeg hater det mennesket!
Vel, det bør vel kanskje sies at han bare har vært koselig mot meg, men selv om jeg ikke tror han kommer til å utsette meg eller Adrien for hans syke, pedagogiske skremselsopplegg, så virker han utrolig skremmende på meg, og jeg prøver å oppføre meg som folk når han er i nærheten. Jeg blir helt redd når jeg ser han, jeg…
Men ellers er det en annen viktig ting med hans undervisning som jeg må nevne. For jeg kan ikke lenger svare på om jeg har kommet tidsnok på skolen hver eneste dag lenger, for jeg vet ikke… En gang var jeg utenfor skolen da det ringte inn, og en annen gang i trappa, men ikke ett helt minutt for sent en gang, men den av de to gangene jeg hadde klasseforstanderen min så han stygt på meg, men ikke noe annet punishment som jeg ikke likte… Men så er jeg ganske sikker på at jeg i kinesiske øyne har kommet for sent et par ganger når jeg har kommet flere minutter før skolestart. Klasseforstanderen vår starter nemlig gjerne fem minutter FØR skolestart, og begynner å kjefte eller stirre stygt på dem som kommer tre minutter før åtte. Da er det jo litt i overkant vanskelig å komme tidsnok da! Når jeg ikke vet når han finner på å starte i dag! Dessuten så pleier sykingen å holde på fem minutter etter at det ringer ut, sånn at det ti-minutter lange friminuttet blir halvert, og da blir det jo ikke mye friminutt siden han kan finne på å starte neste time fem minutter før den skal starte! Men nå virker ikke ringeklokka mer, så da kommer han vel til å ta seg enda større friheter. De har erstattet den med en gonggong eller noe, men den høres nesten ikke. Kanskje de prøver å spare elektrisitet og sånn?
Vertsmoren min skulle ha en litt seriøs samtale med meg her om dagen, så da satte vi oss ned foran dataen som har et oversettingsprogram. Hun skrev ”Kina er stort land, stor mennesker, lite elektrisitet og lite vann.” Så hun minnet meg på å alltid skru av lysene i rommene jeg var i. Men herre gud, jeg konsentrerer meg så sykt om å få skrudd av de lysene hele tiden, og skruer ofte ikke på lyset i stua når jeg spiser og sånn, og pleier å kræsje i ting fordi det er så mørkt. Men ja, det har nok skjedd at jeg har glemt å skru av lyset på soverommet mitt, så jeg må nok bare skjerpe meg mer. Men det at hun også nevnte vann skremte meg litt. For jeg har tenkt masse på at jeg ikke skal stå timevis i dusjen som jeg gjør hjemme, og bruker nok ikke mer enn 10 minutter, men likevel så har jeg pleid å dusje hver dag… La dere merke til at jeg skrev pleide? For nå prøver jeg å ikke dusje oftere enn annenhver dag. Det føles så ille, for jeg har dusja hver dag nesten så lenge jeg kan huske, men om det egentlig er helt nødvendig, det vet jeg ikke. Kinesere dusjer ikke hver dag, og skifter klær ca en gang i uka, tror jeg. Og de fleste lukter ikke vondt…
I samme alvorlige samtale på dataen så sa også vertsmoren min at jeg var som hennes eget barn (og det forstod jeg før programmet oversatte det!), men jeg tror ikke helt på det, men det er uansett koselig at hun sier det! (En digresjon, om det heter det: Vet du hvordan man sier Son of a bitch på kinesisk? Vel, man kan bare si det om man er en eldre mann, men likevel sier de: ”Ni shi wode Haizi!” som betyr du er ungen min, og sikter til at mora di er ei hore som knuller alle. Litt sykt! Uansett var det samme setningen som vertsmoren min sa til meg, men hun kan jo ikke ha ment det sånn siden hun er dame, og pekte på Jiajia, og sa at vi begge var barna hennes).
Så nå har jeg mer eller mindre ufrivillig blitt ett miljøvennlig menneske, og det er jo ganske in for tida. Jeg dusjer annen hver dag, går rundt og er kald konstant hele tiden og bruker masse klær i stedet for å varme meg opp på andre tvilsomme måter. Jeg sitter så å si aldri i et motorisert kjøretøy for tida, og risikerer livet mitt syklende rundt med resten av kineserne. Det virker forresten ikke så skummelt lenger for jeg begynner å bli ganske god på bysykling. Sykling i Hamar går ikke under begrepet bysykling. På veien til skolen i Hamar møter jeg gjerne tre biler to sykler og to mennesker gående. Men her hender det faktisk det blir trafikkork med sykler, og syklistene er hissige, om man holder på å kræsje så kan de finne på å sparke til sykkelen din, og nestenkræsje gjør man hele tiden. Men miljøvennlig er jo syklinga! Og Gabi tvinger meg også til å si nei til plastposer når jeg handler i butikken. Det er en ganske så fin ting å gjøre, men vi vet ikke hvordan man sier at jeg ikke vil ha noen plastpose på kinesisk, så det blir kroppsspråk og kassadama blir alltid fryktelig forvirra. Men jeg gjør det da! Nye miljøvennlige Oda!
Til tross for alt dette så må man gå rundt å plages av forurensning… Mens dere der hjemme i Norge har frisk luft og blå himmel. Et’s unfair, som Gabi sier. Det er favorittsetningen hennes. Det og Stop et! Det er ikke i nærheten av så forurenset her som i Beijing, og vi har ofte grå-blå himmel, men de siste dagene har verden vært hvit og alt som er langt borte forsvinner inn i hvit tåke. Det er definitivt ikke naturlig tåke, og da må det nesten være forurensning. Men man får se det fra den positive siden, nemlig at solnedgangene blir så vakre av forurensningen! Det er helt sant! De har nydelige solnedganger i Kina pga forurensningen!
Så det var igjen et positivt fokus på slutten av blogginnlegget mitt: En miljøvennlig Oda og vakre, forurensede solnedganger! Men avslutter vel nesten med det. Også skal det ikke ta såååå utrolig lang tid før jeg blogger neste gang! Lover kors på halsen (har aldri forstått hva kors på halsen betyr, jeg tenker jeg tegner et kors på halsen om jeg ikke holder løfte eller noe, jeg), men ikke ti kniver i hjertet (nei, takk, for det forstår jeg hva betyr!). Ellers ble jeg skikkelig glad da folk begynte å etterlyse et nytt innlegg i bloggen min! Og det skal altså ikke være så lenge til jeg blogger igjen, og da skal jeg blogge kortere. Så følg med!
(og jeg har ikke giddet å lese igjennom nå heller, så sikkert rotete og fullt av skrivefeil, gjentakelser osv…menmen)
PS: Om du vil vite hva vertsmoren min skulle med den grønne flasken så viste det seg at hun laget en blomsterpotte av den!
