Certificate

This is to certify that Ms. Oda Roste Odden from Norway has satisfactorily completed a total of 63 hours study in Chinese…

I dag fikk vi dette, som bevis fra skolen. Det er helt vilt, det ser så utrolig seriøst ut, det ser ut som det beviser at jeg snakker flytende kinesisk. Jeg har aldri hatt et dokument som ser så seriøst ut, i Norge ser verken vitnemål eller å pass så viktig ut! Og jeg har nesten ikke merket at jeg har gått på skole her en gang. 63 timer er jo masse! Men det var jo litt lettvint å få dette papiret da. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet for ikke å ha lagt mer arbeid i kinesiskstudiene da jeg fikk det her. Men jeg har vært så opptatt av alt mulig i de tre ukene i Beijing at jeg som sagt nesten ikke har merket noe til skolen. Vi ble ikke testet eller noe, så egentlig så har jeg litt forhold til dette papiret som jeg hadde forhold til førerkortene man fikk i Hunderfossen familiepark da man var liten. De så også veldig bra og viktige ut, i hvert fall da jeg var liten.

Så i dag var siste skoledagen her i Beijing. Aner ikke hva jeg har lært egentlig, men vi har vært igjennom hundre sider i læreboka. Laoshi Chen prøvde seg på en liten Olav-Arne i dag, og kjøpte is til alle sammen, og selv om jeg ikke er så glad i is, så var det veldig koselig. Han er veldig koselig, men i blant tror jeg han synes vi er litt dumme og trege i hjernene våre. Men det er sikkert bare fordi vi er det :p

Lurer på hvordan kinesiskundervisningen blir når vi kommer til vertsfamiliene. Lurer på om det går an å lære kinesisk i det hele tatt. Fortalte jeg at i dag spurte mannen i den koselige butikken om jeg studerte og pekte på college; jeg er ikke helt sikker, men han brukte definitivt ordet for å studere, og forventet et svar… Herre Gud, det er så vanskelig! Ønsk meg lykke til!

Om å bo sammen og om å dra fra hverandre

Så nå har vi gått hverandre på nervene i tre uker snart, og på søndag drar vi til vertsfamiliene våre. Og det er trist, det er skikkelig trist!

Jeg har blitt skikkelig glad i Beijing, fine, forurensede, store byen! Og det er så trist å dra fra de andre, kommer jo kanskje nesten ikke til å se dem igjen. Det er snakk om at vi skal reise på noen turer sammen i løpet av året, men bortsett fra det får jeg ikke sett de fleste før jeg drar hjem igjen. Når det kommer til turene, så er det snakk om Shanghai, HongKong og Tibet. Tibet hadde vært sååå kult. Oda vil til Tibet!

Uansett så drar Gabi1 og Adrian til Naning i Sør-Kina, Liv, Madeleine og Timo blir i Beijing, jeg, Gabi2 og Miko drar til Xuchang (midt i Kina) og stakkars, stakkars Alex drar kav alene til Zibo (midt mellom Beijing og Shanghai, om det sier noen noe). Alexandra har ikke snakket med familien sin en gang. Jeg synes hun er modig som drar, men synes virkelig det er urettferdig at hun må være alene i hele år. Så vidt hun har fått høre så skal hun gå på en internasjonal skole som underviser på engelsk da, så det finnes også grunner til å misunne henne. Utfra hva vi nå vet om skolene våre vil jeg si at Madeleine har mest å klage over. Hun har fått høre at skolen hennes er en skole for en muslimsk minoritet i Kina. Hun skal derfor altså gå på en muslimsk skole. Men hun slipper å bruke burka da.

Jeg ansees for å være en av de heldigste. Jeg er definitivt den som har kommunisert mest med vertsfamilien min, og det virker virkelig som om de gleder seg til jeg skal komme. De har forbredt seg i et halvt år, og er kjempekoselige og nysgjerrige på Norge. Dessuten har de sendt bilder, og da jeg viste de andre utvekslingselevene bildene av familien min og den store leiligheten deres ble det lagt relativt seriøse planer om å drepe meg for å få ta over familien min…

Jeg gleder meg til å komme til familien min, fordi jeg er spent på dem, og tror jeg vil like å ha en familie rundt meg som bryr seg om meg igjen. Men enda mer gleder jeg meg til å komme et sted med ordentlig bad, faktisk to bad. To herlige bad som jeg har sett bilde av, med ordentlig dusj, og som sikkert har lås og ikke har glassvindu i døra. Jeg gleder meg til å få mitt eget rom, som jeg kan lukke døra til. Så gleder jeg meg til å se Xuchang, den lille byen, som sikkert ikke er så forurenset som Beijing. Altså den lille byen, det setter liksom ting i perspektiv da. Byen har 4.5 mill innbyggere, og er altså like stor som Norge. Det er like stor sannsynlighet for å bli født i Xuchang som i Norge (vel, ettbarnspolitikken her fører vel til at det faktisk er litt større sannsynlighet for å bli født i Norge, men om du plukker et tilfeldig menneske fra verden er det like stor sannsynlighet for at vedkommende kommer fra Xuchang, som fra Norge!). Det er like mange som snakker Xuchang-dialekt som det er mennesker som snakker norsk. Da føler man at man snakker et uvesentlig språk, altså. Hallo, hva slags lite, tulleland er det jeg kommer fra, er ikke landet mitt viktigere enn en såkalt ”liten by” i Kina?

Også må vi snart si ha det til hverandre, og jeg har blitt så glad i folka. Kommer til å savne dem så utrolig. Vi har delt så mye i de tre ukene. Det er bare å begynne å ramse opp ting vi har vært sammen om og delt; først og fremst har vi jo delt bad, vi har delt nettverkskabler, mat og drikke, bakterier og forkjølelse, vi har vært sammen om hjemlengsel, lekser og problemer. Også har vi hatt masse, masse moro sammen, vi har sett Borat, Babel, Nottinghill og femti år gamle tyske filmer, haha! Og vi har vært med hverandre rundt hele Beijing, vi har shoppa, alt for masse (selv om det er billig), og spist på halvparten av Beijjings McDonaldser og KFCer (flaut, vet det, men ikke på halvparten, egentlig, langt fra halvparten, for byen er jo stappa av McDonaldser). Også har vi spist fantastisk kinesisk mat, Beijing And :D Også er vi flinke til å lage moro om kvelden og!

Vel, og nå skal vi bare dra fra hverandre… Buhuuu!

Tibet, see you all in Tibet (evnt Shanghai/HongKong)!

Kineserne har kjøpesenterforståelse!

Her er det masse kjøpesentre, masse store kjøpesentre, vel også mange små kjøpesentre og små butikker. De har generelt mye av alt her i Beijing. Noe er billig, og noe er dyrt, så det er bare å velge å vrake. I går var vi i ett av de dyrere kjøpesentrene, der solgte de kun Dior, Louis Vuitton, La Coste osv. Når jeg snakker om kjøpesenterforståelse, så er det faktisk dette kjøpesenteret jeg sikter til. Ikke fordi man fikk lyst, eller hadde råd til å kjøpe noe der, men rett og slett at de har forstått at det er mulig å gjøre noe som er morsommere enn å shoppe i et kjøpesenter. De hadde nemlig anlagt en skøytebane der! Da slipper man å bry seg om at det er dyrt, og man sparer masse penger! Slik skulle alle kjøpesentre ha vært!

Så i går så gikk jeg på skøyter :D Det var kjempesnilt av de andre å være med enda de ikke ville gå på skøyter. De gav meg en times ren lykke. Det var så herlig og kaldt der, og jeg glemte fullstendig at jeg var forkjøla og syk! Det som også var morsomt var at på den ene siden av bana så hadde de kunstløpstrening for nybegynnere, og det var for store nybegynnere. De var sikkert på min alder og lærte helt sånne basic things! Det var jo vanvittig. Jeg trodde ikke man fikk lov å gå på skøyter i Kina jeg, om man ikke startet da man var tre, og har et spesielt talent. (Det skal også sies at det var noen små barn der som var imponerende flinke.) Jeg synes det er dødskjett at jeg ikke skal bo i Beijing, for da kunne jeg gått mye på skøyter, kanskje sammen med andre storinger som ikke har gått på skøyter i all evighet. Det hadde vært så moro! Men sånn er det ikke. Lurer på om det er skøytemuligheter i Xuchang?

Etter at jeg hadde gått på skøyter skulle vi finne en tysk restaurant til Alex, men det var litt vanskelig, gitt, så vi endte opp på en italiensk restaurant, og det er noe av det herligste jeg har vært med på. Restauranten så utrolig dyr og eksklusiv ut, finere enn de fleste restaurantene i Italia, og hadde nesten italienske priser, og for en nordmann er det billig! Og maten, den smakte herlig! I Beijing kan du spise hva du vil, og gjøre hva du vil, nesten alltid uten at det er ”dyrt”, og det er helt vanvittig! Digger Beijing, og spesielt deres kjøpesenterforståelse…





PS: Mer bilder på facebook...

Døgnet har for få timer!

Også i Kina har døgnet bare 24 timer, og her har man faktisk enda mer bruk for noen flere timer enn hjemme i Norge. Jeg er trøtt! Om kvelden/natta så snakker jeg med Norge, og det er så vanskelig å legge seg når folk bare er på internett etter klokka 11, inkludert mine foreldre. Dessuten er det så masse folk her som får meg til å spore av når jeg skal legge meg eller gjøre andre ting. Det er så dumt å ikke legge seg om kvelden, for om morgenen så må vi stå opp tidlig, og ekstra tidlig fordi vi ikke gjør leksene våre før om morgenen. Så er det skole til tolv, og de fleste dager har vi kalligrafi/skyggeboksing/Chinese Culture etter lunsj. Det tar dessuten så masse tid å få ordna alt sånn som må ordnes når man ikke bor hjemme hos foreldrene sine. For ikke å snakke om hvor komplisert det er å få spist mat! Det starter vanligvis med en halvtimes diskusjon om hva vi skal spise hvor, og så må vi komme oss dit, og om vi spiser på restaurant så diskuterer vi enda mer. Vi sitter og ser på menyen som vi ikke forstår noe av, og peker på bilder og får masse mat, og dårlig samvittighet fordi vi ikke spiser opp. Så må vi sitte lenge for å klare å spise mest mulig. Og så skal vi betale, og det er heller ingen enkel sak. Først må vi få kontakt med kelnerne, og det burde være lett for de står og glaner på oss hele tiden, og er mange, men de kommer liksom aldri bortom for å sjekke om vi skal betale, så da har vi lært oss å vifte med lommeboka. Så får vi betale, og det neste kvarteret går med til deling av regninga, som vanligvis er veldig liten, men fører til lang diskusjon hver gang.

Også må vi jo slappe av i blant, og det får vi som regel rett og slett aldri gjort på ordentlig, annet enn de få timene med søvn som vi noen ganger får om natta.

Så nå er jeg altså sliten og trøtt. Har vondt i hodet, og snufsnufs jeg er fordøla :p Det er Air Conditionens feil. Jeg elsker air conditionen vår, men den blåser så kaldt på meg om natta, og jeg tror ikke det er bra å gå fra kalde air conditionsvinden til over tretti grader, og tilbake igjen, mange ganger om dagen. Nei… så nå er jeg syk, litt syk i hvert fall. Så mye syk at jeg tok meg den friheten og si til læreren at jeg var syk, og ikke sitte i en time til å høre om Chines Culture. Det er for så vidt interessant, det er bare at læreren snakker så vanvittig dårlig engelsk og ikke klarer å formidle noe, og at rommet er sååå utrolig . Dessuten så snakket han i dag om mat, og jeg liker kinesisk mat, og har lyst til å fortsette å like kinesisk mat, men om jeg hadde blitt sittende en time til, så hadde jeg ikke turt å spise kinesisk mat igjen. Han presenterte forskjellige kinesiske kjøkken, og det var etter Guandong-kjøkkenet (eller noe som høres omtrent sånn ut) at jeg ikke ville vite mer om maten. I Guandong-provinsen spiser de alt. ”They eat all kinds of meat, only human body they don’t eat,” som han sa. Vel, det er jo greiene med slanger og sånn, og videre den berømte hunde- og kattespisinga, også spiser de monkey head. Han viste delikate bilder av denne maten. For eksempel så retten ”Tiger-dragon-fight” bra ut, den bestod av katt og slange, som representerte tiger og drage… Men likevel var det ikke det som tok kaka, neida, for de spiser, uffuff, RÅ MARSVIN LEVENDE, SPY! Og så la han til at det ikke bare var i sør, men at det også var en vanlig rett i Beijing…

Jeg har fått en forståelse av hvorfor Liv er vegetarianer etter dette, men jeg synes maten her er så god, og orker ikke å høre mer skremselspropaganda om hva du kan få servert (levende marsvin, æsjæsjæsj!). Jeg må faktisk spise i år. Derfor så sa jeg til læreren at jeg var syk, og lurte på om jeg kunne få gå å legge meg, og jeg var nok overbevisende, for jeg var så hås at jeg nesten ikke fikk sagt det, og la til litt hosting. Dessuten renner det tårer fra øynene mine hele tiden. Vel, jeg løy om senga, for endelig var internett og dataen min ledig, så jeg hev meg over den for å blogge. Men blogge og fortelle om hvordan jeg har det er jeg jo blitt helt avhengig av, så da kan jeg jo heller bruke den tiden jeg senere ville ha blogget til å slappe av. Bortsett fra at det sikkert ikke blir før lenge etter tolv. Skjer noe HELE TIDEN!
Så må jeg jo si at jeg har det bra selv om jeg er sliten og hås. Er fornøyd så lenge det ikke viser seg at forkjølelsen er sars eller fugleinfluensa.

Det var forresten i den provinsen hvor de spiser ALT at de første utbruddene av sars ble oppdaget. Jeg vil ikke dit…

Jeg har stemt

I dag har jeg for første gang stemt ved et valg, altså et kommunevalg (og for så vidt også fylkestingsvalg). Jeg føler meg så stor! Ikke nok med at man føler seg stor når man får stemme, men jeg tok meg også igjennom halve Beijing helt alene, fant den norske ambassaden ringte på og sa at jeg ville stemme. Jeg er jammen meg stor og selvstendig! For ikke å nevne at jeg bor jeg alene ”på den andre sida av jorda”…

Det var kjempekoselig å stemme, for jeg møtte en nordmann, og det har ikke skjedd på over to uker. Så lenge har jeg aldri levd uten å møte nordmenn før. Det triste er at jeg kanskje ikke møter nordmenn igjen på over ti måneder! Besøke meg, anyone?

PS.: Skulle ønske jeg fikk se det berømte, spesialdesignede Katta-porselenet, men dere har vel knust alt sammen når jeg starter der om ett år kan jeg tenke meg :p

Skolestart (for alle andre)

Så nå er det skolestart igjen, eller det vil si om et par timer for klokka er nå kvart over tolv og dere henger hele seks timer etter i Norge, treginger ass:p Vel, det er ikke skolestart for meg, for jeg startet med språkkurs på skolen (hold dere fastà) Bei Jing Lian He Da Xue Ying Yong Wen Li Xue Yuan (College of Art and Science of Beijing Union University). Navnet på skolen forlanger læreren vår at vi skal huske, altså det kinesiske! Uansett har jeg allerede gått her i to uker, faktisk gjort unna to uker og en dag! Så er det altså en uke igjen til avreise til Xuchang hvor jeg skal starte på en High School, og ha min skolestart nummer to.

Men likevel føles det som sommerferien min er litt over i dag, siden jeg vet at i dag ville min ordinære, norske sommerferie ha tatt slutt. Det har vært en sinnsykt lang sommerferie i år. Det føles som det har gått to evigheter siden volleyball-dagen og avslutningsfesten. Jeg har vært i Montenegro, Kroatia, på seterferie, i Oslo, på hytta, over to uker i Kina og fortsatt hatt mer tid hjemme enn noen sommerferie jeg kan huske. Det har virkelig skjedd så utrolig mye siden skoleslutt! Hadde vi tre måneders ferie i år?

Føler med alle dere som gruer dere til skolestart (virker som folk synes det er tyngre i år enn ellers), også lurer jeg på hvordan det er å være 3mka, og under 2/3 av den gamle klassa vår:(

Klemklem og god skolestart (om to timer, hvis det ikke er sånn myk start, så dere får sove lengre enn vanlig, det fikk i hvert fall ikke jeg i dag)

Malebok med hester

I går var jeg i en merkelig butikk, som lå gjemt innenfor en adidasbutikk. Der kjøpte jeg en shorts til 8 kroner! I butikken var det også bøker, og jeg var spent på om de hadde engelske bøker. Det var et rart utvalg av bøker, men jeg så bare kinesiske tegn på bokryggene, før jeg fant en malebok. Det var latinske bokstaver utenpå, og det stod ”malebok” og ”hester”. Og jeg tenkte, jaja, det var da noe på engelsk her, men gidder ikke akkurat å kjøpe en fargeleggingsbok bare fordi den har latinske bokstaver utenpå. Videre begynte jeg å fundere på ordet malebok, for jeg synes det er så upassende for en fargeleggingsbok. De burde heller kalt det fargebok, eller noe. Det var først da det gikk opp for meg at boka ikke var engelsk, men norsk, evnt dansk eller noe. Det var litt sært. Hvorfor solgte de en norsk fargebok med hester i Beijing? Importere en enkel fargeleggingsbok til Kina og ha ett eksemplar av den i en dødsbillig klesbutikk. Nei…

Rare verden!

Folka

Ok, jeg har nok vært litt hard mot mine medutvekslingssutdenter og romkamerater her i Kina, både i bloggen og i kommentarer andre steder. Jeg har ikke akkurat fremstilt dem i ett veldig positivt lys, men jeg begynner å bli glad i dem. Altså: Ikke bare sånn at jeg begynner å bli glad i det jeg misliker med dem-begynner å bli glad i dem. Det jeg mener er at folk går ikke rundt og ser ut som om alle de kjenner har dødd og de selv snart skal til helvete lenger. Vi snakker sammen, og har blitt godt kjent med hverandre. En liten presentasjon av folka:

Alexandra er den tyske romkameraten min, som ligner på Ida, men snakker langt dårligere engelsk. Noen ganger holder jeg på å klikke når hun mener there og sier ver… Hun er vel den som går meg mest på nervene, men antar det bare er naturlig siden vi faktisk bor sammen. Hun er veldig god å ha i blant, og lar meg få rote så mye jeg vil, og roter vel nesten like mye selv. Hun er fra en by som ligger både i Polen og Tyskland, og hun hater alt som kommer fra Polen/Russland osv. Og hun kommer ikke under noen omstendigheter fra østtyskland. Hun er veldig redd for at folk oppfatter østlige Tyskland som Polen-lignende. For det er det ikke! Folk i Polen er stygge og bitchi (hmm..hvem var det som sa jeg så ut som en polakk?), og det er ikke en gang noen vits i å dra dit for å handle billig, for godteriet der er fryktelig og ølet forferdelig! Ellers er Alexandra og jeg veldig forskjellige mennesker, og hun HATER hver eneste sang jeg har på IPoden min, og det til tross for at jeg har veldig mye forskjellig musikk. Selv hører hun kun på house, techno og tyske schlagere! Hun elsker tysk, og er overbevist om at Gilmore Girls er bedre når det er dubba til tysk. Hun fikk sjokk da hun hørte at vi andre menneskene ikke liker dubbede TV-serier, og at TV-serier aldri dubbes i verden utenfor Tyskland. Vel, vi prøvde å forklare henne at noe av helheten forsvant når det ble dubbet til et annet språk, og at dialekter og språklige vitser forsvant. Da svarte hun: ”Men liker dere ikke kino-movies (som hun kalte det) fra andre land enn deres eget da?” Vi forstod jo ikke hvorfor vi ikke skulle like dem, før det gikk opp for oss at Alex bare trodde det var TV-seriene som ikke var dubbet, men at alle filmer i alle land ble dubbet til landets språk. Hahahaha!

Alexandra har en kjæreste som hun savner uendelig, og som hun snakker med på ICQ hver dag klokka åtte (lenge, det er derfor jeg ikke får nettet før nærmere midnatt, vi har bare en sånn ting å putte nettverkskabelen inn i). Kjæresten, Tobias, er faktisk usedvanlig pen, og hun har et nydelig bilde av han på nattbordet sitt, så han er det første hun ser hver morgen.

På rommet ved siden av oss bor Madde og den ene Gabyen. Det er de vi deler bad med. Gaby heter Gabriela Margarita og et langt etternavn som jeg ikke en gang orker å starte på. Hun kommer fra Ecuador, og skal bo i samme byen som meg når vi drar fra Beijing. I Ecuador har hun en kjempestor familie, og en enda større slekt, alle med meterlange navn. Bestemoren hennes har en sukkerplantasje, og der pleide de å ha hester. Så Gaby liker å ri. Gaby er den som det virkelig er herlig å prate med her, i går ble vi sittende å prate på KFC i tre timer, selv om vi egentlig hadde det travelt! Det er bare synd at vi begge har en så fryktelig dårlig engelsk… Gaby skal skape en rettferdig verden og skal studere international law når hun kommer tilbake til Ecuador. Hun er like gammel som meg. Det er dødsbra at Gaby skal til Xuchang med meg!

Gabys romkamerat er altså Madeleine fra Skåne. Også atten år, eller hvertfall snart, på mandag eller noe. Hun skal studere økonomi, og lærer kinesisk for å få jobb i Ericsson eller noe. Madeleine er seriøs og har hatt kinesisk på skolen i to år. Hun er derfor en av to-tre som ikke virker som totalt idioter i kinesisktimene. Madeleine har et godt øye til Adrian, eller mer enn et godt øye til Adrian, så han har mer eller mindre flyttet inn til Madeleine og Gaby, og deler derfor bad og oppholdsrom med oss. Adrian er fransk/belgisk, og har selvfølgelig en herlig/idiotisk (alt etter øret som hører) fransk aksent. Ellers er engelsken hans bra. Adrian har mac… Savner klassa når jeg ser den, snufs* snufs*. Adrian er den morsomme, eller hvertfall morsomste gutten. De to andre guttene er fra Finland. Timo har jeg ikke blitt kjent med, og Timo har utelukkende snakket finsk (bortsett fra i kinesisktimene) siden han kom til Kina. Så han snakker kun med Miko. De er begge veldig typisk finner… Eller de passer hvertfall til mitt bilde av finner. Miko skal til Xuchang med meg og Gaby, og det er bra, for Miko, han er et geni, og har fotografisk hukommelse, tror jeg. Han husker tegn han kun har sett en gang, og leser lange tekster på kinesisk. Det er helt vilt. Timo har også ekstraordinære kinesiskevner, og vi lurer på om finner rett og slett har en annen slags hjerne enn oss andre mennesker. Et annet alternativ er at finner pleier å ha vært kinesere i sine tidligere liv. Jeg så nemlig en finsk-kinesisk film en gang… Den var like sær som den høres ut når man sier at den er finsk-kinesisk, og det handlet om finner som hadde vært kinesiske helter/guder i sine tidligere liv. Jeg tenkte at kanskje alle finner har litt kineser i seg fra sine tidligere liv. Uansett er det herlig å ha med seg en som kan hjelpe en med kinesiskleksene til Xuchang, og Miko virker veldig all right.

De to siste er de eneste som bor i første etasjen. Det er Liv fra Sverige, som jeg tror er bare femten år, og som er ganske stille og søt. Hun skal bli lege… Og er ei flink og ordentlig, liten jente. Hun har bodd ett år i Tyskland, og gått på internasjonal skole der, så hun snakker bra engelsk, når hun først sier noe. Ellers er hun vegetarianer… Hun og romkameraten hennes, som også heter Gaby og kommer fra Ecuador, er de som virker som de faktisk jobber for å lære seg kinesisk, uten at det nødvendigvis gjør at de slipper å virke dumme i kinesisktimene. Denne Gaby nummer to fra Ecuador, heter Maria Gabriela. Hun er nesten den som snakker best engelsk, og har vært i England og USA for å lære seg engelsk. Egentlig så ville Gaby dra til Japan, men det fikk hun ikke, så derfor er hun nå i Kina. Det er jo ikke såå langt fra Japan. Gaby er litt sånn manga-anime-menneske.

Vel, det var kort/langt om menneskene jeg bor sammen med. Vi begynner å kjenne hverandre og vi er utrolig forskjellige mennesker, men vi har blitt litt som en familie, og tar oss av hverandre og passer på og støtter hverandre. Det er utrolig rart å være tvunget til å være så tett på ukjente mennesker du ikke har valgt selv hele tiden, fra hele verden! Og det er utrolig spennende (og i blant litt frustrerende)!

Vel, og dette er folka. De ni utvekslingselevene, og noen tyskere som bor på samme college som oss.

Føkking Four

I dag så sa dama i butikken at jeg skulle betale sì yuan. Og jeg som er så stolt over at jeg alltid forstår hvor mye jeg skal betale i den søte butikken. Da dama sa jeg skulle betale sì for en brus og en is, ble stoltheten min såret. Vel, jeg vet jo at sì er fire, det er bare at når noen sier det, så er det så usannsynlig likt sju og ti som er qi og shí. Shí kan jeg skille fra fire, men qi, neida. Dessuten er det enda verre når tallet skal uttales, for sì er også ordet kineserne bruker for død om man har en annen tone på det. Det betyr ulykke, og kineserne betaler masse penger for å slippe å ha 4 i telefonnummeret sitt. Så det er ikke videre gøy å uttale fire feil når man snakker med en kineser… Så som dere forstår er det ikke bare kineserne som forbinder tallet 4 med noe negativt, nå gjør jeg det og :p

Nå må jeg stikke for å ha skyggeboksing ;)

Omstillingsdyktighet :)

I dag så forstod jeg hva dama i butikken sa til meg. Eller hvertfall noe av det… Rett ved siden av der vi bor er det en søt, liten butikk, som liksom ligger inne i en vanlig hage. Den er åpen omtrent døgnet rundt, og nå kjenner folka i butikken igjen oss. Det er kjempekoselig :) Det underlig er at for en uke siden så hadde jeg sannsynligvis syntes at butikken var liten, møkkete og ekkel. Jeg hadde antatt at den var for uhygienisk, og sannsynligvis spydd om jeg hadde vært tvunget til å gå inn i den. Nå er jeg kjempeglad i butikken, selv om det ser ut som en søppeldynge utenfor. Det er vel bare en del av sjarmen, er det ikke?

Det er underlig hvor fort man tilpasser seg. Hvordan man blir vant til noe så uvant som Kina og alt jeg gjør her. For en uke siden var alt fremmed, og jeg klarte ikke å forstå at jeg skulle klare å slappe av i store, rare Beijing, men nå føles det så vanlig at alt er merket med kinesiske tegn, nå har det blitt en vane å gå opp de slitte trappene til klasserommet, eller å hilse på ”Den gamle mannen” som sitter i skoleporten. ”Ni hao, ni hao!”. Ikke bare har omgivelsene blitt vante, og rommet vårt hjemmekoselig, men til og med jeg er annerledes. Ta for eksempel at jeg bare bruker 5 minutter på badet om kvelden, og under ett kvarter på å dusje! Eller at jeg drikker litervis med vann hver dag (i stedet for juice/brus… Ok da: I tillegg til juice/brus).

Og i dag så forstod jeg altså hva dama i den lille butikken ved siden av skolen sa… Jeg forstod hvor mye jeg skulle betale, og jeg forstod at hun spurte om jeg forstod! Vel, jeg kunne ikke si mye fornuftig tilbake, i hvert fall ikke med en uttale som hun ville forstå, men likevel, det er en start! Snart blir jeg nok gul også, men nå må jeg gjøre kinesisklekser… Det er mildt sagt litt vanskelig, og akkurat nå litt kjedelig. Vanskelig å konsentrere seg, spesielt når Adrian spiller sånn der dunkdunk-musikk…

Uansett: Zàijiàn dou nimen! (Vel, det skal bety noe sånt som ha det bra alle dere…Om det gjør det, er en annen sak)

Lørdagskveld

Ja, så hvordan går det med de lite snakkesalige medutvekslingsstudentene mine?

Lørdagkveld. Oda kommer inn på TV-rommet, Gabi ligger på sofaen, og på bordet sitter Adrian, Madeleine og Alexandra og ser på henne. Jeg ser på Gabi, og på dem. De ser fortsatt på Gabi, som ligger med øynene lukket. De fortsetter å se på Gabi. Gabi fortsetter å ligge der.

Jeg spør om det er morsomt å sitte og se på Gabi. Gabi åpner øynene, ingen svarer. De bare sitter der. Gabi begynner å le. De bare sitter der, jeg ler. Vi slutter å le, og alle ser på Gabi. Gabi lukker øynene igjen. Jeg påpeker at jeg fortsatt ikke har forstått hvorfor de sitter og ser på Gabi. Jeg sier at jeg synes det er sært at vi sitter/står og beglaner Gabi. Gabi åpner igjen øynene, ler litt, og går og legger seg i senga si.

Madeleine, Adrian og Alexandra fortsetter å stirre på stedet hvor Gabi lå. Jeg går…

-

Vel, hmm… Folka er ikke sånn hele tiden, men tror Adrian var litt syk, og Alexandra sur fordi internett ikke fungerte. Jeg tror vi har det bra det meste av tiden, og vi begynner å bli kjent med hverandre, og i blant klarer vi til og med å sitte/gjøre ting sammen uten at det oppstår pinlig stillhet:p

PS.: Tror dette er det 50. innlegget på bloggen min, burde ikke det feires?

Helg, helg, helg, ja, ja, ja!

Endelig helg! Jeg er så sliten! I dag har vi bare hatt undervisning frem til tolv, og vi har ikke kalligrafi eller noe annet program på ettermiddagen/kvelden. Og i morgen skal vi bare være turister, og på søndag har vi heeelt fri; gjett hvem som skal sove da! Vi fikk ikke en gang lekser i dag!

Seriøst, det er utrolig spennende å lære kinesisk, men det er så utrolig vanskelig, og læreren forventer at vi husker hvert tegn etter at vi har sett det en gang. Hver time er så intensiv at man blir helt andpusten. Plutselig skal vi oversette en lengre tekst med tegn til PinYin og engelsk på tre minutter, også hører han oss, foran alle de andre. Og uttalen er jo helt vanvittig, huske de tonefallene er jo sinnsykt, og å klare å skille lyden av q, sh, s, z, zh osv fra hverandre er jo umulig! Det virker som læreren forventer at vi skal ha lært like mye kinesisk denne uka, som det jeg lærte av tysk etter tre år med tysk på ungdomsskolen!

Også kan vi ikke slappe av en gang i løpet av de fire timene med kinesiskundervisning; vi kan ikke være borte et sekund, for da henger Chéng smilende over oss og sier masse ord på kinesisk som han forventer at vi skal forstå. Det er dødsflaut å ikke forstå, men jeg er ikke den eneste, og Chéng er faktisk en utrolig dyktig pedagog. Du føler ikke at han synes du er dum når du ikke klarer det han vil du skal klare, men likevel så gjør utspørringene hans at jeg konsentrerer meg litt ekstra. Morsomme mannen! De siste ti minuttene i dag, sa han at vi kunne gjøre hva vi ville, men foreslo at vi skulle synge sanger for hverandre på våre egne språk. Det var kjempekoselig! Det som er litt trist er at vi ikke skal ha ham i neste uke, vi skal ha en laoshi (lærer) som heter Li… Det blir spennende :S

Ellers har jeg nå vært borte i en uke, gått fort, men føles likevel som jeg har vært her bestandig… Og som Gabriella kunne fortelle meg: Nå er det bare 40 mandager til jeg kommer hjem igjen…

Kinesisklekser

Vel, dette er mine første kinesisklekser ;)

Noen få bilder har jeg også lagt ut på facebook:)

Snart en telefonbok med folk som vil hjelpe meg

Jeg kommer snart til å ha en hel telefonbok med kinesere som ønsker å hjelpe meg. Det er helt vilt; når jeg har problemer med ikke-engelsktalende kinesere, så kommer det noen som snakker engelsk og skal hjelpe til, og etterpå så gir de meg telefonnummeret sitt og ber meg ringe om jeg vil ha hjelp til noe:D Kinesere er så utrolig koselige! Han siste, han var en underlig type, som etter min oppfatning var native engelskpratene. Han var fra Taiwan og snakket taiwansk (som jeg tror er veldig likt kinesisk), kinesisk, engelsk og japansk (men det var visst nok bare når han var full :p). Jeg tar gjerne imot folks nummere, kan jo være jeg virkelig trenger hjelp en gang, men tviler på at jeg vil ringe, hehe.

Savner Norge og alle, klem!

Spist for 1,6 kroner idag!

Kina er helt sinnsykt, i dag har jeg brukt 1,6 kroner på mat. Vel, det er ikke bare fordi det er billig; jeg fikk faktisk et måltid for 1,6 kroner (som var utrolig deilig), men hovedårsaken til at jeg ikke har brukt mer er at jeg ikke har fått tid til å spise, eller rettere da jeg og Alexandra skulle ta oss tid til å spise så vi en koselig restaurant, men da vi kom viste det seg å være verdens søteste tehus, og vi ville ikke gå ut igjen for å finne noe annet sted å spise. Så vi drakk te, masse te, og alt for lenge, så da vi var ferdige hadde vi for dårlig tid til å finne noe å spise, men ja, jeg har derimot brukt masse penger på drikke i dag, faktisk over 50 kroner, alt er ikke oppdrukket ennå. Jeg drikker mye vann, og det er sunt. Fortsetter det sånn her kommer jeg ufrivillig til å bli mye tynnere. Snart blir jeg også brun:p Om sola har tenkt til å holde på med meg som i dag, så vurderer jeg faktisk å investere i en solkrem!

Men nå skal jeg spise kjeks og bananer som jeg kjøpte på butikken, for må få noe energi i kroppen:p (Bananene og kjeksene er ikke medregnet i de 1,6 kronene).

Torden, isregn og blå himmel

I dag så jeg himmelen for første gang siden jeg kom til Beijing. En fantastisk følelse! Blå himmel, og ikke bare grått og forurenset. Været har vært varierende. I går åpnet himmelen seg fullstendig, og jeg er sikker på at det regnet mer på 20 minutter enn det gjør i Bergen på ett år. Det regnet faktisk isbiter fra himmelen, og det blåste og tordnet. Etterpå var det små innsjøer i veiene, altså etter kun 20 minutter regn! Da forstår jeg at det fort blir flom i Kina

Kinesisk osv

2 dager til har gått, og nå har jeg hatt to dager med seriøs kinesiskundervisning, det er ikke akkurat lett, men jeg har lært noe. Vi har en fantastisk morsom og energisk kinesisklærer, som liker å høre oss foran hele klassa, og det er i grunn usannsynlig flaut! I dag hadde vi også sånn tøff kalligrafitime. Vel, tøft og tøft, vi sitter og skriver det samme tegnet om igjen og om igjen, men med sånne morsomme blekkpensler og sånn, også ser det ganske bra ut, faktisk det jeg skriver og, og med tanke på min vanlige håndskrift er det ganske utrolig!

Ellers så sliter jeg litt med nettet i Kina. Facebook fungerer, mot mine antagelser. Derimot sliter jeg mer med bloggsider. Jeg kan blogge, men ikke se min egen blogg eller kommentarer. Vel, jeg har lurt meg inn gjennom den dumme odalizer-sida, og sett at noen har kommentert på bloggen min :D, men jeg kan ikke gå inn og se på kommentarene. Dette vil jeg gjerne løse, så fortsett å kommentere så jeg vet at noen interesserer seg for meg! Om ikke annet så får jeg noen hjemme til å sende meg kommentarene :p

Bilder? Jada, snart en gang, men må bare finne igjen usb-kabelen; jeg vet jeg pakket den… Men hvor den befinner seg nå, det vet jeg ikke. Kanskje jeg kan få låne av noen andre?

I Kina

Nå er jeg i Kina, og det er helt vanvittig, jeg er på den andre siden av kloden, uten noe av det som er kjent og kjært, og det har jeg tenkt til å være i ett år. I går gjorde tanken på det meg nesten gal, men i dag har jeg hatt det kjempefint og syntes at alt er spennende og at jeg er dødsheldig som er her. Følelsene går opp og ned som en berg og dalbane, og det må nesten oppleves for å forstås, men nå har jeg det altså bra. I går kom vi til stedet vi skal bo i Beijing, og vi var fire jenter om ett bad med do omtrent inni dusjen på det to kvadratmeter store badet uten lås. Der var det heller ikke håndklær eller dopapir. Rommene hadde heller ingen lås som fungerte (noe som har ført til store bekymringer når jeg forlater laptop osv) og verst av alt, den lovede internett-tilkoblingen fungerte ikke. Alle de andre så ut som de led av alvorlige depresjoner, og det var seriøst ingen som snakket med hverandre.

Vi er ni utvekslingselever i Kina. To jenter fra Sverige, to gutter fra Finland, to jenter fra Ecuador, ei fra Tyskland og meg da (som kommer fra Norge og er jente, om dere ikke husker det). Vel, jeg er totalt språkforvirret, og snakker om dagen en fantastisk blanding av svensk-norsk-tysk-engelsk (og snart kinesisk, hehe). Hva skal jeg si om disse menneskene, som fortsatt virker deprimerte og litt innesluttede. Jeg følte meg faktisk som den mest positive og utadvendte i går, og det til tross for at jeg hadde det helt forjævlig, var utslitt osv, og det er ganske ekstremt med tanke på hvor utadvendt jeg er i utgangspunktet. Alexandra, fra en tysk by som ligger på grensa til Polen (byen er halvt polsk og halvt tysk, er ikke det kult?), er hun som jeg bor på rom sammen med. Hun ligner faktisk sinnsykt på Ida SM (kanskje fordi Ida også er litt tysk?), ikke bare utseendemessig, men i kroppsspråk og klesveien (ikke så mange ullsokker i varme Kina da!). Ellers er en av de største forskjellene på Ida og Alexandra at Alexandras engelsk ikke er helt i samme klasse som Idas… Dette byr ikke på store problemer, men jeg begynner allerede å bli kvalm av engelsk som er dårligere enn min egen (og Kina er nok det stedet i verden hvor det faktisk er mange som er vesentlig dårligere i engelsk enn meg:p).
Vel, så i går kjøpte vi dopapir og håndklær (for å forklare at vi ville ha håndklær tok jeg en liten oppvask klut, sa ”bigger”, og viste at jeg tørket hele kroppen), og spiste en middag. Nesten ingen spiste noe i det hele tatt, og ingen snakket. Etterpå dro vi hjem, og om kvelden så lå jeg og Alexandra og gråt og sa at vi skulle dra hjem i morgen…

Men det har vi absolutt ikke gjort! Nå har noen fikset låsen til rommene våre (ehm…ja vel da, forklart oss hvordan vi bruker nøklene ;p, er ikke alltid greit å være meg), og vi er på internett, eller hvertfall Alexandra. Hun sitter og ler og gråter og snakker med vennene sine på msn. Jeg skal bruke laptopen hennes etter henne, og ta dette jeg skriver nå, over med en minnepinne og håpe at http://www.udduddudda.blogspot.com/ er en av internettsidene kinesiske myndigheter ikke kødder med, hehe! Grunnen til at jeg ikke er på internett er at vi som hadde WindovsVista ikke fikk hjelp til å logge på, med ip-adresse og masse sånn tull som jeg ikke har greie på, mens de som har XP fikk hjelp:p I morgen skal jeg ta meg sammen, og finne ut hva en ip-adresse er, og hvordan jeg ved hjelp av alle numrene jeg er gitt, skal komme meg ut på internettet med min egen maskin (evnt be den mac-eiende franske belgieren om hjelp, hvis jeg er så dum som jeg tror jeg er og ikke finner ut av det).
Uansett gir dette Kina helt nye dimensjoner, at Alexandra har nett, og at jeg ikke lenger er isolert på den andre siden av jorden! Så i dag er verden positiv, når vi har lås og internett, så kan jeg holde ut med et to kvadratmeters bad og det meste!

Ellers så var vi på den kinesiske muren i dag. Ikke der jeg var sist, men der hvor de fleste turistene drar. Og der var det mange turister, og tåka (evnt forurensningen), lå tett så vi så i grunn lite vakkert. Annet enn alle de morsomme kineserne. Kinesere er så fascinerende å sitte og se på og ta bilder av! Alle de andre var trøtte og så deprimerte ut, og de fleste gadd ikke engang gå på muren, de satte seg ned og ventet på dem som gjorde det (uten å snakke). På muren kjøpte jeg iskaffe og så en Starbucks (og det gjorde at jeg følte at jeg var hjemme, til tross for at jeg faktisk aldri har vært på en Starbucks i Norge, underlig). Tilbake fra muren, så tok vi tre taxier til en kinesisk adresse hvor det var et kvartal med elektroniske duppedings-butikker. Alt er så usannsynlig svært og i så store mengder her, det er så annerledes! Vel, det dumme var at vi altså ikke presterte å finne hverandre igjen da vi gikk ut av taxiene. Jeg, Madde, Liv og Alexandra var plutselig helt alene i den store byen med alle kineserene. Guttene de bare forsvant og var visst mer opptatt av alle mobilene og datamaskinene enn å finne igjen oss, og det var de som hadde adressen til der vi bor, som vi ikke engang visste hva het, eller hvor var på kartet, så vi følte oss i grunn veldig lost, og gikk på McDonalds og feiret Alexandras bursdag, før vi trøblet videre med hjemreisen (hmm, så syk etter Mc’ern mat etter to dager i Kina…). Det ble ikke så veldig trøblete mmed hjemreisen for oss egentlig, men heller for den fantastiske kineseren som bestemte seg for å hjelpe oss. Vi prøvde å forklare hvor vi bodde, selv om vi ikke visste det het, og han ringte rundt til vennene sine og fant til slutt ut hvor vi skulle, fant en taxi til oss, og forklarte taxi-sjåføren hvor han skulle kjøre oss. Kinesere er veldig snille, imøtekommende, hjelpsomme og ikke minst service mindede. Om du skal kjøpe en mobil, kan du vedde på at minst 10 kinesere kommer for å diskutere hvilken du bør ha. De er rett og slett gode selgere!

Så det var altså litt om starten på året mitt i Kina, og jeg håper at jeg ikke faller tilbake i humøret jeg hadde i går, og fortsetter å ha det like fantastisk som jeg har hatt det i dag, men jeg er for tiden en uforutsigelig følelsesbombe. I morgen skal vi ha våre første kinesisktimer, og det er jeg dødsspent på, etter hvert skal vi også ha kurs i kaligrafi og skyggeboksing (spesielt skyggeboksingen ser jeg frem til). Nå skal jeg snart legge meg, og sove godt, og ikke forsove meg i morgen (det gjorde jeg i dag, ehm…).

Klem fra Oda som savner alle i Norge!

Alt pakket og klart, nesten

Ja, nå har jeg pakket, eller jeg er ihvertfall nesten ferdig. Jeg er liksom nødt til å gjøre ting i siste liten, og apropos siste liten så fikk jeg endelig visum idag. Hurra for den kinesiske ambassaden som endelig ville gi meg visum! Så i morgen skal jeg reise, og det er helt uvirkelig. Ett år er jo en så utrolig lang tid. Det er virkelig umulig å forestille seg at man ikke skal se familien sin på ett år. Det prøver jeg ikke på heller. Jeg er nødt til å ta en dag av gangen, gripe den og glede meg over alle de spennende opplevelsene jeg får, og om jeg får virkelig hjemlengsel, eller ikke har det bra, så er det jo faktisk ikke verre enn at jeg kommer hjem igjen. Jeg gjør det her for min egen skyld!

Og til alle som tenker seg til Kina det kommende året: Give me a call, tar gjerne imot besøk (selv om det er i mot STS sine regler).