Hvorfor Adriaterhavets innhold forsvant i gaar.....

Dette er en bloggoppdatering som har som formaal aa informere alle som fikk med seg at halvparten av vannet i Adriterhavet forsvant i gaar, om hvorfor dette skjedde og hvor vannet befinner seg naa.

For aa besvare det siste spoersmaalet foerst: Vannet befinner seg i lungene, magesekken og oeret til Oda. Dette kommer av at hun fikk for seg at hun skulle leke i boelgene og da hun kom under vann, saa svelget hun altsaa store deler av Adriaterhavet. Det er viktig med salt i varmen, saa dette syntes ikke Oda var et stort problem, verre var det at en tredjedel av Adriaterhavet paa forunderlig vis fant veien inn i Odas oerer. Dette var mer problematisk, for vannet vil ikke ut igjen, og Oda er naermest doev paa det ene oeret.

Usannsynlig irriterende!!!

Ellers har jeg det bra i Montenegro, om noen skulle lure paa det. Begynner aa bli litt lei av aa sole meg og bade, faktisk.

Saa er jeg blitt brun og solbrent. Det underlig er at jeg er solbrent der jeg smoerte meg med solfaktor 30, og brun der jeg ikke smoerte meg i det hele tatt. Jeg har ikke funnet noen forklaring paa dette ennaa. Jeg vet bare at jeg naa har en jaevlig deilig, brun kropp med en tomat som hode (ang den jaevlig fine kroppen, saa er det et resultat av litt livlig fantasi og oensketenkning fra min side). Pga av tomathodet har jeg altsaa naa soekt tilflukt i en moerk, kald og trivelig internettkafe.

Klemmer fra Oda i Montenegro

Veltimet Montenegro

Ute er det mørkt, og det regner, som det har gjort konstant de siste to dagene. Det er midt på natta og jeg er kald, og det er nettopp det som er så innmari fint, for nordmenn har den vanen at når landet vårt endelig blir lyst og varmt, så skal vi absolutt sette oss på flyet og dra på sommerferie til enda varmere steder. Slik er det ikke nå, for nå er det kaldt og guffent, til tross for sommeren, og jeg lengter etter varmen igjen. Regnet gjør det ti ganger deiligere å reise til Montenegro i morgentidlig (hmm...i dagtidlig?), så takk til værgudene og de som timet årets sommerferie.

Vel, det er en ulempe med timingen, og det er at flyet vårt går så tidlig at jeg må stå opp om to timer for å rekke det...

Hmm, føler at folk forstår hvorfor jeg slutter bloggingen nå!

PS: På islandsk heter Montenegro Svartfjallaland, eller noe sånt. Er ikke det herlig? Islandsk er generlet utrolig underholdende, i motsetning til dansk (se forrige bloggoppdatering), men jeg bør legge til at dansk er herlig når det er islendinger som snakker det, eller hvertfall når islendingene prøver å snakke det, for islendinger kan ikke snakke dansk, de snakker et annet rart språk som minner mer om norsk enn dansk når de forsøker å snakke det. Det burde danskene gjøre og, hoho!

Oh happy day!

Det jeg synes er nest verst å høre på i hele verden er gospel. Det eneste som slår gospel er å høre på at mennesker snakker dansk. Og nå har jeg brukt de to siste timene til å se en film om et dansk gospel-kor, kan det bli verre?

Ja, det kan det! For hovedpersonen i denne filmen, hun gikk rundt å så ut som et måpende lik, og lot alle herse med seg, også hadde hun null selvtillitt. Hun var såå ekkel, også skulle vi føle sympati for henne. Hun var patetisk! Vi skulle liksom føle med henne mens hun ved hjelp av den afroamerikanske presten og korlederen Moses Jackson, begynte å selvrealisere seg selv.... Og hvordan gjør hun det da? Jo, hun skiller seg fra den søte mannen sin, synger "Oh happy day" i en ekkel, formløs, lilla kaftan og hun ber til Gud.

Så hva mer skjedde i filmen? Omtrent ingenting. 90% av filmen var nærbilder av det måpende og selvutslettende uttrykket til den fryktelige hovedpersonen, også var det bleikefeite dansker som sang halleluja.

En bra ting kan nevnes ved filmen: Den fikk meg til å innse hvor mye jeg misliker dansk, dansker, Danmark og gospel!

3'ern min

Broren min ble ikke rikere i dag. Jeg har fått 3'ern min i 2mx, og jeg er letta. Jeg vil ikke si at jeg er ordentlig glad, men jeg er letta! Jeg bestod 2mx med en ordentlig karakter (toer er sånn: javel, hun stod, tre er en litt mer ekte karakter).

Jeg er stolt, jeg. Det er ikke dårlig å få tre i 2mx når man lærer seg alt på egenhånd på en måned! Om 3'ern min i 2mx kommer til å hjelpe meg noen gang senere i livet, tviler jeg på, men jeg klarte det det!

Gled dere med meg!

Om nå

Dette er en bloggpost om nå... Akkurat nå sitter jeg og skriver på bloggen min, men dette blogginnlegget skal handle om et litt mer generelt nå, enn akkurat nå, for det er jo kjedelig å lese om noen som sitter å skriver om at hun skriver blogg. Nå er det sommer og sopmmerferie, og jeg tror det er det jeg skal skrive om. Sommerferien gir meg ganske blandede følelser nemlig.

Jeg er selvfølgelig lykkelig fordi jeg har sommerferie, og slipper at lærerene bestemmer hvordan jeg skal bruke tiden min, men likevel så var det faktisk utrolig trist å slutte på skolen i år. Først og fremst fordi jeg kommer til å savne klassa og skolen min, som jeg har blitt så glad i. Akkurat skolen har jeg allerede skrevet ganske utførlig om mine følelser ovenfor (les HA fra tirsdag!). Klassa er også en gjeng fantastiske mennesker som, selv om jeg ikke har blitt like godt kjent med alle, er en gjeng jeg har kjempesansen for og som jeg har gjort mye gøy sammen med. Jeg kommer til å savne dem så utrolig når jeg drar til Kina....gråte en liten skvett her... Jeg tror 2mka er favorittklassa mi av alle klassene jeg har gått i! For litt mer mediamimring og gråting sjekk sandras blogg: www.sandra-ls.blogspot.com

Ellers er denne uka preget av redsel, frykt og nervøsitet før jeg skal få karakterene mine. Det er ikke de ordinære karakterene mine jeg er redd for, for der tror jeg hadde jeg kommer ganske godt ut av det i år, men dumme-dumme Oda trodde hun skulle klare å ta 2mx som privatist, enda hun ikke begynte å jobbe før siste måneden... Så dum kan man få blitt, er det mulig, sier jeg bare! I hvertfall er det fare for at jeg får min første toer (hvis man ser bort fra naturfagspermen på grunnkurs :P), og denne gangen er det ikke bare sånn at jeg sier at jeg tror at det har gått dårlig. Broren min er av den oppfatning, så for å bevise for ham at jeg vet jeg vil få en dårlig karakter har vi et lite veddemål:

Hvis jeg får en sekser får Simen 1 000 000 av meg, eller rettere sagt skylder jeg ham en mill, for jeg kan ikke under noen omstendigheter betale det beløpet uten å rane en bank.

Får jeg en femmer får broren min 1000 kroner.

Får jeg en firer så skal jeg betale broren min 400 kroner.

En treer har jeg et bittelite håp om at jeg kan oppnå, og jeg er vanligvis forsiktig med veddemål, så får jeg en treer så får ikke broren min noenting, og jeg blir et happy menneske. Spørsmålet er at selv om jeg absolutt ikke tror besvarelsen min var god nok til en treer så vet jeg egentlig ikke om jeg er i stand til å glede meg over en treer.

Får jeg en toer, så går det som jeg tror, og broren min får ikke ett flatt øre!

Hmm, får jeg en ener (det kalles kanskje stryk), så får jeg en følelse av at jeg er dum, og broren min ikke noe annet enn en sur og kranglete søster.

Så nå får vi virkelig håpe at ingen har rotet med karakterene og forvekslet meg med Eirik, så jeg får hans sekser, for da blir jeg jo gjeldsslave for resten av mitt liv, hoho. Men det er et lite troverdig scenario for jeg tror ikke Eirik får noen sekser, han heller, hoho!

Så altså er jeg for tiden spent, nervøs, glad og trist. Jeg forsøker å rydde rommet mitt, og jogge, og har definitivt kommet lengst med sistnevnte. Jeg har vel jogga noen mil i ferien allerede, og i morgen tidlig skal jeg jogge med Oda Andrea, om hun ikke glemmer det da... Jeg må ringe å minne henne på det. Før jeg legger meg skal jeg også starte å rydde rommet hadde jeg tenkt, sånn at jeg har startet før pappa kommer hjem en gang i natt. Jeg har nemlig bestemt meg for å starte før pappa kommer hjem, og da er det best å utsette det lengst mulig, for man jobber så mye mer effektivt om man har dårlig tid. Dessuten så begynner det snart å bli tid for litt jobbing, nattetider er den desidert beste tiden på døgnet for å få gjort noe. Jeg skal vedde på at over 75% av det jeg har levert inn på skolen det siste året er skrevet etter 23.00...

Ellers gleder jeg meg til å dra på ferie med familien, ny bloggoppdatering om Montenegro følger...

I'm back (again)

Nå har jeg etter mye strev igjen funnet ut hvordan jeg kommer meg inn på bloggen min, og nå skal jeg ikke glemme hvordan, for i fremtiden skal jeg blogge mye! Jeg håper at alle som er interesserte og uinteresserte i meg og mitt liv, vil lese bloggen min om alle vesentlige og langt mindre vesentlige ting jeg opplever i Kina.

Jeg drar 3. august, og det er fortsatt lenge til...