我写汉字!

Kinesiske elever og laerere!

Kinesiske elever og laerere er rett og slett kinesiske elever og laerere. Her er et eksempel paa en ganske vanlig skoledag:

Jeg kom ti minutter for sent, og det er FAKTISK IKKE vanlig. Det er foerste gangen jeg i foelge norsk maalestokk faktisk har vaert for sen, men i Kina er man altsaa noen ganger for sen naar man kommer fem minutter foer skolestart, saa det er ikke saa greit. Men siden det var jeg som kom for sent, og vi to hvite elevene faar spesialbehandling saa gjoer det ikke saa mye. Og samvittigheten min ble litt bedre naar jeg saa hvor mange som var forsene til neste time, en saann aatte-ni stykker kom diltende inn etter at timen hadde holdt paa i fem minutter (det er likevel bare ti prosent av klassa da). Vi hadde matte, og mattelaereren er ikke den elevene har mest respekt for. Hun er en liten kinesisk dame med skingrende stemme som snakker konstant fra sekundet hun kommer inn i klasserommet til hun gaar ut igjen, hun fortsetter sikkert aa snakke naar hun er utenfor klasserommet og, men det vet jeg ikke noe om. Jeg vil bare anta at hun snart burde ta seg en pustepause fra snakkinga si, hvis ikke tror jeg det vil gaa galt. Men i dag tok hun faktisk en pause, det var vel egentlig ikke for aa puste, men for aa hoere hva som skjedde bak i klasserommet. Det oppstod nemlig en diskusjon. Gutten ved siden av meg snakket hoeyt og surt til den morsomme jenta med den gule boblejakka og brillene. Og plutselig ble alle i klassa stille, og jenta svarte skikkelig sint, og alle kineserne begynte aa fnise nervoest, saann som de alltid gjoer naar noen snart kommer til aa bli straffet av laereren. De brydde seg ikke og begynte aa skrike til hverandre, og saa begynte mattelaereren aa skrike, og saa tok gutten ved siden av meg, som vanligvis virker som en koselig kar, opp krakken sin, loeftet den over hodet og loepte mot jenta, mens han proevde aa kjoere krakken inn i hodet hennes. Saa skrek laereren enda mer, og de maatte staa stille ved siden av hverandre bak i klasserommet resten av timen.

Jeg og Adrien sa at det var flaks de ikke hadde hatt klasseforstanderen sin, mannen som kalles for the head teacher, og som jeg har gitt en fryktinngytende beskrivelse av tidligere. Neste time var gutten og jenta borte, og jeg og Adrien forstod at de kanskje ikke slapp unna the head teacher, for plutselig hoerte vi et fryktelig, umennskelig broel fra laererrommet, som er rett bak klasserommet vaart. Hele klassa fulgte spente med paa hva han ville finne paa aa gjoere med de to, og ingen brydde seg om engelsklaereren lenger. Det kom mer broeling, ogsaa kom det en gul boblejakke loepende hulkende forbi vinduene, og det var ogsaa en veldig merkelig hulking, saann helt desperat hulking. Og da lo klassa igjen...

Litt etter kom head theacheren ut av laerervaerelset, og glante sint rundt omkring etter den gule boblejakka.

Vi saa hverken den trivelige gutten, eller den morsomme jenta med boblejakka igjen den dagen. Og klassa var ekstra stille naar the head teacher var i naerheten. De oppdaget hver gang han proevde aa snike seg inn bakdoera for aa ta noen i aa gjoere noe galt. Reaksjonsevnen deres er utrolig. Han som spilte ping-pong med klasseromsveggen fikk gjemt bort rekkerten (noen som vet hvordan det staves/heter?) foer ballen traff bakken. Den traff faktisk ikke bakken i det hele tatt, for laereren fanget den i lufta. Ikke bare elevene som har reaksjonsevne. Han la den ned paa bakken og smashet den med haelen paa skoen, saa det sa hoeyt PANG! Og jeg som ikke klarer aa faa med hva som skjer noen gang, skvatt opp i taket, og la merke til at laereren hadde ankommet.

Kinesiske elever og laerere er ikke snille, de er alle litt ville, og det er egentlig litt ille. (Det var et fint rim, saa jeg tror jeg avslutter beretningen om en vanlig kinesisk skoledag der, jeg)

I am from the second best country in the world!

I et halvt aar naa, hver gang kinesere har spurt om hvordan Norge er, eller vi utlendingene her diskuterer hvem som har de beste hjemlandene, saa gleder det meg utrolig aa si at Norge for det sjette aaret paa rad er verdens beste land aa bo i, i foelge UN. Det staar det respekt av, og jeg blir saa stolt av fine landet mitt, og naar jeg kommer med dette utsagnet saa gjoer det ikke saa mye at Miko proever aa inbille alle at Julenissen kommer fra Finland (For no' tull!).

Men saa oppdager jeg at lille Island kommer og oedlegger all moro med aa komme fra Norge. Jeg som til og med pleide aa like Island! Hva er dette for noe? Unner ikke Islendingene meg den gleden det er aa si at jeg kommer fra verdens beste land aa bo i? For det er jammen meg ikke noe goey aa si:

- Hi, my name is Oda, and I am from Norway. Norway is the second best country to live in, according to the United Nation's list.

Second best, det hoeres jo bare dumt ut. Dessuten kan jeg jo ikke skjoenne det, for det er da saa fint aa bo i Norge. Da Gabi proevde aa troeste meg, saa sa hun at det sikkert bare var fordi Norge var saa kaldt og moerkt om vinteren. Men hva i helvete er Island, der er jo til og med sommeren kald?

Den eneste virkelige grunnen jeg kan se til at Norge skal ha falt en plass ned paa den listen er at jeg har flyttet. For det kan da ikke vaere like fint aa bo i Norge uten meg? Det kan selvfoelgelig ogsaa forklare hvorfor Kina har steget mange plasser paa FNs fine liste (om noen leser dette hoeyt, saa maa fine uttales med et veldig ironisk tonefall, takk).

Lille, stygge Island med verdens tristeste vaer liksom, hva er det? Er det ikke urettferdig, Island har finere hester, mer spektakulaere landskap og bedre musikk enn Norge. Et sted maa grensen gaa. De er liksom mer Norge enn Norge, en ekstremutgave, hvor menneskene er enda mer opptatt av vikinger, og turistene enda mer fascinert av landskapet og de har til og med midnattssol (jaja, det er visst bare om du staar ytterst paa Islands nordligste tupp, men likevel). Kan jo vaere at jeg maa innroemme at jeg ser at Island er litt bedre aa bo i enn Norge, men det er kun paa grunn av hestetettheten og de andre ovennevnte aarsakene. Det er i hvert fall ikke paa grunn av vaeret, og naar jeg kommer hjem til Norge, skal vi nok toppe lista igjen!

(Og Tale, om vi kommer oss til Island i sommer, saa maa vi proeve aa oedelegge litt for dem, saa det ikke blir saa bra aa bo der. For jeg har ikke tenkt til aa gaa rundt resten av livet aa si at eg kommer fjra verdens nest beste land!)

Første desember

I dag er det første desember, tror jeg, men jeg er egentlig ikke ett hundre prosent sikker på det. Og det kan du si er første gang, altså at jeg ikke er sikker på om det er første desember på første desember. Det er liksom en litt spesiell dag i Norge, og det skal godt gjøres å unngå å legge merke til at det har blitt desember. Vanligvis husker man at det er første desember i det sekundet man våkner første desember, for ved siden av senga har man gjerne en spennende kalender. For min del er det det sekundet hvor jeg kjenner julestemningen best. Men her har de ikke julekalendere, og det finnes ikke julepynt andre steder enn i den eneste McDonaldsen. Jeg vurderer sterkt å feire julaften der…eller blir det litt søkt? I Norge er det umulig å ikke merke at juletiden nærmer seg første desember, for da er det julegater med julekjøpesentere med mengder av nisser, engler, stjerner og glitter, og første desember pynter vi til jul både hjemme og på skolen. Også kan vi starte å spise julegodt (med god samvittighet). Her har de ikke en gang julegodt.

Så hva gjør man på en første desember uten julegodt, julekalendere og julepynt. Det lurte jeg og på i morges, spesielt da Gabi ringte og sa at hun ikke kunne finne på noe i dag, siden vertsfamilien hennes hadde tatt henne med til Loyan (langt borte), og heller ikke guttene hadde noen planer, i hvert fall ikke som involverte meg. Vel, det var en kineser som ringte meg, jeg tror det var politimannen som sa han het Lille Hest (Xiao Ma), og lurte på om vi skulle gå ut å spise sammen. Han innledet samtalen med å spørre hvem den utenlandske gutten med yellow hair og blue eyes, som han hadde sett meg sammen med, var… Var han min boyfriend? Jeg vet ikke om han snakket om Adrien aller Mikko, vil ikke si at noen av dem har yellow hair, men uansett avkreftet jeg at det var kjæresten min. Egentlig skulle jeg ønske jeg hadde gjort det motsatte, og jeg prøvde å avslå invitasjonen ved å si at jeg hadde det for travelt, ja haha, men jeg er ikke sikker på hvem menneske er en gang liksom, og han driver å refererer til guttene han har sett meg sammen med. Han avsluttet med Ring meg når du får tid, don’t let me down! Odas svar: No, I shall not. Byebye!

Så satte jeg meg ned og begynte å se på frustrerte fruer. Ja, huff, ja, for jeg har kjøpt de første tre sesongene, så nå bruker jeg hvert ledige minutt til å se frustrerte fruer, om igjen. For en uke siden så fant jeg nemlig ut hvor billig filmer er her i Kina. På kjøpesenteret brukte jeg mindre penger enn det koster å leie en film på Mix, og fikk tre sesonger av frustrerte fruer, The Piano, Requiem og Uro. Ja, riktig, jeg fant Uro for 6,50 yuan (litt over fem kroner, om kursene er som da jeg dro fra Norge) i et kjøpesenter i en ukjent by i Henan-provinsen i Kina. Jeg ble jo lett sjokket. Og kjøpte den selvfølgelig.

Men, billige filmer er ikke nødvendigvis alltid et godt kjøp. The Piano fikk jeg ikke til å virke. Den tyske filmen Requiem hadde bare teksting på tysk og kinesisk, og jeg valgte da selvfølgelig tysk, og jeg var ganske fornøyd med meg selv da jeg klarte å henge med i handlinga. Uro hadde god kvalitet og engelsk teksting, og det syntes jeg var fint siden jeg skulle se den sammen med Gabi. Det eneste problemet var at den engelske tekstinga hadde veldig lite eller rettere ingenting med handlinga i filmen å gjøre…haha. Gabi nøt synet av de sexy norske skuespillerne, da spesielt i hennes øyne Nicolay Cleve Broch, en stund før jeg bestemte at jeg heller fikk nyte en norsk film alene en gang senere, og finne på noe med Gabi som var mer givende for begge parter.

Kvaliteten på frustrerte fruer er mildt sagt elendig. Hadde jeg ikke sett så mye frustrerte fruer fra før og kjent igjen stemmene til de forskjellige personene, så hadde jeg sannsynligvis ikke klart å skille dem fra hverandre. Stemmene og lyden er jo egentlig problematisk nok, ikke bare høres den dårlig ut, men den ligger langt foran bildet. Til tross for dette så har jeg nå sett hele første sesong, og i dag så jeg den siste episoden i første sesong (som jeg tidligere har gått klipp av), og endelig forstod jeg at Zach og Dana er samme menneske, at Paul Young og hans avdøde kone Mary-Alice alias Angela, stjal han fra Mike Delfinos tidligere kjæreste, som de senere drepte. Hun var rusmisbruker og, i likhet med hva Mike var for en periode, drugdealer. Så da disse tingene endelig ble klarlagt for meg, så følte jeg at jeg ikke trengte å bruke all min dyrebare tid, som jeg burde brukt på å lære meg kinesisk, på å se på frustrerte fruer. Så hva skulle jeg bruke første desember på? Jeg fant på at jeg ville pynte, og gjøre det litt julekoselig. Men uten julepynt, så ble det altså litt vanskelig, dessuten ville ikke rommet mitt ha blitt særlig koselig av å putte inn et par nisser. Jeg innså at rommet mitt absolutt trengte en grundig vask og rydning. Så tro det eller ei, jeg lot min (nesten ikke-eksisterende) ryddige side få fritt spillerom, og endte opp med et alt-alt for ryddig rom, med store rene flater…Æsj, det er som om det ikke er rommet mitt mer. Jeg er i desperat need of a Nisse! Jeg vil ha julestemning! Jeg fant en butikk med røde lys for et par uker siden da.

Det var den kvelden jeg hadde kjøpt kake til Jiajia (fortsatt vertssøsteren min), som hadde bursdag den påfølgende dagen. På veien hjem mens jeg knuste den fantastiske kaka på sykkelen min, lurte jeg fælt på hvordan jeg skulle komme meg inn med den store kakeesken uten at noen så hva jeg hadde med meg. Det ble ikke noe problem, for da jeg kom til min del av byen, så var alt mørkt. Det var ikke lys noe sted, og jeg forstod at strømmen hadde gått sin vei. Leiligheten var bekmørk, så det var rett og slett umulig å se hva jeg hadde med meg inn. Den kvelden gikk jeg og kjøpte en lommelykt og stearinlys. I butikken med den koselige mannen, som alltid prater masse med meg (på kinesisk, så det er utfordrende ”samtaler” om enkle temaer), så solgte de stearinlys, røde! Oppe igjen håpet jeg at vertsmoren min hadde en lysestake for meg, det hadde hun ikke, så jeg måtte gjøre som henne, og bare feste lyset til bordet (i mitt tilfelle vinduskarmen) med stearin. Jeg fikk den gløgge ideen å feste det i koppen min, så jeg kunne bære det rundt. Strømforsviningen var egentlig litt koselig når vi gikk rundt med røde stearinlys, og da fikk jeg litt julestemning. Neste morgen var enda koseligere, da jeg stod opp tidligere enn alle andre for å ordne den mæsa kaka, og oppdaget at vi fortsatt ikke hadde strøm. Jeg småfiksa litt på kaka, og satte de elleve (har allerede glemt om det var elleve eller tolv hun ble) lysene på. Det var kjempekoselig da jeg kom med kaka og alle lysene i mørket, for alt var heeelt mørkt. Og ingen så hvor mæsa kaka var i mørket;D Så det var kjempevellykka, og i lunsjen dro vi til mormoren og spiste kaka med spisepinner sammen med hele slekta:)

Den dagen sa også vertsmoren min at Jintian hen leng, og det var sant, det var en kald dag. En forbanna kald dag, med vind og regn. Det var sånn at da jeg og Gabi forflyttet oss fra internettkafeen til McDonalds (hvor vi drakk varm sjokolade) med syklene våre, så begynte vi å skrike av smerte fordi vi var helt ødelagte av kulda. Du kan tro jeg var lykkelig da jeg kom hjem, og oppdaget at strømmen ikke hadde kommet tilbake, og jeg var nødt til å vaske sokkene mine i kaldt vann i mørket. Mens jeg vasket den første sokken så følte jeg at det var litt idyllisk og gammeldags å stå og vaske sokkene mine med vaskebrett i skinnet fra et stearinlys, men de neste sokkene var hakket verre med det kalde vannet.

Inne var det ikke så kaldt ennå, det tok litt tid før kulda trengte inn, så det verste med strømmangelen var at jeg ikke fikk dusjet. Det var rett og slett litt fryktelig. I helga dro jeg sammen med Gabi, Adrien og Mikko til provinshovedstaden Zhengzhou, og bodde på hotell. Vi dro før sju, og den varme morgendusjen jeg tok på hotellet når vi kom frem et par timer senere er en av de deiligste opplevelsene i hele mitt liv. Tett fulgt av pizzaspisingen og kaffedrikkingen på PizzaHut, for ikke å snakke om KinderBuenoen som jeg fant i en butikk i Zhengzhou. Zhengzhou var en mye større by en Xuchang, med alle mulige herligheter, altfor mye deilig, det var så vanskelig å ikke bruke alt jeg hadde av penger. Også så jeg hele fem ikke-kinesere, på litt over en dag! På daværende tidspunkt hadde jeg bare sett kanadieren (gjentatte ganger) og to israelere i Xuchang. Israelerne møtte jeg den kalde dagen. De kom løpende etter meg: ”Excuse me, excuse me! Do you live here?” De matte bare finne ut av hva jeg gjorde her, for de ble så sjokka over å se “a blonde here”, som de sa. De var turister, og lurte på hva slags by det her var. Jeg hadde veldig lyst til å prate med dem, men det var rett og slett bare for kaldt!

Nå har jeg forresten sett masse utlendinger i Xuchang. Vi møtte en russer på diskoteket Mix. Han var danselærer ved et universitet i Zhengzhou. Og for tre dager siden, møtte vi en Portoricer som bodde i New York og hans svigerfar som var en kanadier, altså den andre kanadieren jeg har møtt her. Vi møtte dem på McDonalds. De beskyldte oss for å jukse med utvekslingsåret vårt når vi spiste på McDonalds, men vi syntes vel egentlig ikke de hadde så mye å si, vi møtte dem to ganger på McDonalds, og de var i Kina i en uke… Hallo, hvem er det som burde prøve den lokale maten, liksom? De var på businesstur, drev med hår, hairextensions og parykker og sånn. De fortalte oss at Kina er det største landet på hårsalg. De eksporterte altså menneskehår fra Kina, litt småekkelt i grunn. Det var mange hårfabrikker i Xuchang, fortalte de. Vertsfamilien til Mikko driver og eier en slik fabrikk, de er dødsrike, har en kokk, hushjelp, sikkert ti dyre biler og en kjempevilla med fire etasjer. Folkene på fabrikken drar ut på landsbygda og kjøper håret til de fattige, kinesiske bøndene. De kan visstnok leve lenge på det de får for håret sitt. Håret blir tatt med tilbake til fabrikken, hvor det blir bearbeidet, og så solgt til andre land, hovedsakelig til USA og Kanada, tror jeg de sa. Dette håret er av den beste kvaliteten, og er veldig dyrt…

Herre Gud, hva var den lyden? I helsike, det høres ut som vann? Er det vannlekkasje? Hos naboen? Lyden kommer fra hjørnet av rommet? Fra varmeovntingen… Det kan ikke være mulig! Kommer det varmt vann i rørene nå? Høres det sånn ut?

Seriøst, jeg tror de blir varme snart… Å gud, folk kan ikke forstå hvor glad det gjør meg! Jeg har vært konstant kald de siste tre ukene, ved unntak av når jeg har vært på McDonalds. Resten av Kina er kaldt, kaldt… Jeg snakket om kulda i det forrige blogginnlegget mitt og, men etter den kalde dagen, har det blitt verre enn noen gang. Det var sånn at jeg våkna om natta fordi jeg var for kald, og måtte stå opp for å ta på meg et ekstra par sokker. Det er så kaldt at det kommer frostrøyk ut av munnen min inne. Det er sånn at man gruer seg til man skal skifte klær, eller dusje, og når man ligger i senga si om natta, må man ikke finne på å skifte stilling, for da kommer kroppen borti deler av dyna og madrassen den ikke har vært borti og varmet opp tideligere, så dyna er frysende kald. Det er veldig merkelig når man sitter og spiser middag, og alle har på seg opptil flere tykke gensere og boblejakker… I dette sekund ligger jeg med min tre yuanslue på og fryser. Beina ligger på en varmeflaske, en elektrisk varmeflaske, som må være århundrets oppfinnelse. Å, som jeg elsker den tingesten! Den er liten og blå, og dekorert med Tom og Jerry, full av vann, og når du stikker ledningen i kontakta, så varmer den seg opp. Den gjør at jeg får sove om natta, noen ganger står jeg opp midt på natta og revarmer den. Den har blitt lyset i mitt liv, og når jeg sitter på skolen og hakker tenner, så gleder jeg meg til å komme hjem og sette i kontakta. Det er utrolig hvor altomfattende den kulda er. Jeg bruker så mye energi på kulda hver dag, og i blant klarer jeg ikke å konsentrere meg fordi jeg er så kald, og det kommer tårer i øynene mine. Kinesisktimene er også kjempekalde, en fryktelig dag så begynte jeg å klage over kulda til Landy (kinesisklæreren vår) etter timene. Også lurte jeg på når kineserne vanligvis begynte å skru på varmeovnene sine, og da fortalte Landy at det varierte, men at kinesiske familier ikke bestemmer over varmen selv, for varmen er sentralstyrt for større områder. Hun sa den ble skrudd på når det ble veldig kaldt. Vanligvis i slutten av desember, men hvis det ble veldig kaldt før det, så skrudd de den på før. Hvis det var veldig kaldt en dag, så kunne det hende at det ble varmt i varmeovnene dagen etter. Også måtte jeg spørre hvor varmt kineserne pleide å ha det når de var skrudd på. Landy sa det varierte fra leilighet til leilighet, kom an på størrelsen og sånn, men at det vanligvis var rundt 16. Jeg var helt Hæ? Så det kommer altså ikke til å være varmere enn 16, før til våren? Og hun gav meg en leksjon i hvordan det ville gått om alle kineserne i det store landet skulle ha det like varmt i husene sine som det vi har det i vesten. 16 grader var den standarden de kinesiske myndighetene hadde satt, og det var det vi ble tilbudt.

Jeg kunne skrevet mer om den utrolige kulden her, men tror kanskje at jeg har fått frem poenget mitt nå og at det blir litt kjedelig å lese om i lengden, dessuten ble jeg så kald av å skrive det, at jeg begynte å skjelve og ikke klarte å skrive mer. Nå har jeg lagd meg en bolle kaffe (ja, bolle, for folk har ikke kopper eller glass i dette landet, de drikker av boller), tatt på meg et par til med sokker og hoppet litt rundt. Så nå føles allting godt! I hvert fall om de merkelige lydene kunne vise seg å være varmesystemet!

Ellers er det jo noe veldig fint med kulden og, nemlig at den kan bidra til å skape julestemning. Det er mange som snakker om at det kan komme snø… Tenk om det ble snø i jula. Det er jo mer enn vi hadde i Norge i jula i fjor. Snø vil hjelpe masse på julefølelsen. Kanskje det ville bli jul i år og, spesielt om jeg kjøper røde lys…

Driver og vurderer om jeg skal kjøpe fire røde lys i morgen, og tenne et av dem. Første søndag i advent, etter min regning… Kanskje Gabi vil være med, så kan vi ha sånn søt julestund:) Også kan jeg si:

Så tenner vi ett lys i kveld,
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv,
og oss som er tilstede.
Så tenner vi ett lys i kveld,
vi tenner det for glede.

Det var en fin idé.

God advent til alle hjemme i Norge! Dere kan få lov til å spise julegodt og drikke brun julebrus for meg og! Nå skal jeg se om jeg skal avslutte 1. desember med å gå til datarommet og legge ut dette innlegget på bloggen min, om det ikke er for kaldt…

Hutrehutre….

PS: Landy ringte. ”I have good news for you!” sa hun. Jeg har fått pakken som mamma har sendt meg, fra Norge. JIPPIJE! Jeg får den på mandag! Den inneholder julekalender, julegodt, julepresanger og julecder, og andre cder og bøker. For ikke å snakke om superundertøy som skal holde meg varm, og reinsdyrskinn. Skinnet skal egentlig være en gave til vertsfamilien min, men det er mulig jeg pakker meg selv inn i det, og nekter å gi det fra meg! Og brunost og ostehøvel! En liten pakke Norge:)

Høstferie, kulde, idrettsdag osv...

Wow, en oppdatering av bloggen! Oda lever! Jeg som trodde hun ikke kunne leve uten å skrive ned hver minste lille detalj fra livet sitt i bloggen sin! Men det gjør jeg altså, lever i beste velgående på andre siden av jorda (nesten andre sida da), eller i hvert fall så har jeg det så bra som man kan ha det uten brunost, grandiosa, grovbrød, nordmenn, familie, juleforberedelser, kjøttkaker, ren luft, lærere som starter undervisningen fem minutter etter skolestart i stedet for som her fem minutter før, kniv og gaffel, kaffe, utvalg i sjokolade (dove er godt, men kunne kanskje vært noe å velge i?), non stop, salt pop-corn (i stedet for de søte, ekle greiene de kaller pop-corn her), grønnsaker man kan navnet på, stekeovn, flat stekepanne (i stedet for dyp wok), kopper og glass, skoledoer som ikke er hull i gulvet og mangler dører, et sted hvor folk ikke stirrer på en som om man kom fra mars osvosv.

Uansett har jeg nå vært her i over tre måneder, og i blant er det godt å tenke på at over en fjerdedel av året her er overstått. Jeg har det bra, det hender bare at jeg finner på å savne norske/vestlige/normale ting. Som for eksempel en natt så fikk jeg ikke sove fordi jeg tenkte på grovbrød med brunost. Jeg lå og tenkte meg blå på hvordan jeg kunne skaffe meg det her. Jeg brukte fire timer før jeg klarte å glemme brunostskiva og fikk sove. Det utrolige var at tre dager senere så fant jeg og Gabi et bakeri som solgte nesten helt vanlig loff og syltetøy! Vi fikk jo bakoversveis og er fortsatt sjokkskadede! Dessuten fant jeg et rart brød som ikke var loff og ikke søtt. Det var ikke helt grovbrød akkurat, men som sagt ikke søtt og ikke en gang loff. Så nå spiser vi noe så vanlig som loff med syltetøy på (nesten-grovbrødet er oppspist)! Det er ikke noen hundreprosent erstatning for brunostskive, men litt normalitet har det likevel over seg. Jeg har tenkt til å melde meg inn i facebook gruppa: For folk med brunostabstinenser. Gruppa har fantastiske bilder av norske matretter og andre norske ting, jeg ble nesten syk av å se på dem!

Det her var kanskje litt i overkant negativt fokus, men det er jo sikkert positivt for dere hjemme å lese. Så dere kan forstå hvor heldige dere er. Du skjønner ikke hvor mye du elsker Norge før du har vært på andre sida av jorda i minst tre måneder! Det er en visdomssetning! Men jo skulle jo fortelle litt om hva jeg har drevet med (istedenfor å blogge) den siste måneden. Og da tror jeg at jeg skal starte med høstferien, selv om det vil tilsi at jeg vil høres enda mer negativ ut. Men høstferien var rett og slett litt negativ… Jeg hadde gledet meg til å sove lenge i høstferien. Fredag var jeg akkurat klar til å juble over skolefri, da lærerne kom og sa at siden det var høstferie, så måtte vi gå på skole i helga før og helga etter! Er ikke det det mest vanvittige bakvendte noensinne. Jeg måtte gå fire dager ekstra på skolen for å få fem dager fri, det vil si at jeg endte opp med en dag mer enn vanlig å sove lenge på. Idiotisk! Da mandagen kom, og vi endelig skulle ha fri så inviterte Jojo og hennes søster oss med til Shaolin. Det var spennende, så jeg tenkte jeg kunne ofre en dags morgensoving for det (der røk pluss-dagen). Vi dro halv seks om morgenen. Shaolin er Wushuen/Kongfuens hjemby. Der drev alle med wushu. Det var masse, masse skoler hvor folk studerte wushu, og det var umulig å kjøre igjennom byen uten å se noen som drev med wushu. Der lå også Shaolin-tempel hvor munkene studerer wushu. Det var en opplevelse å se. De små guttene trente dødshardt, og var usannsynlig flinke! Her var det også andre utlendinger (sånne hvite utlendinger). (Jeg har fortsatt bare sett ett hvitt menneske i Xuchang, utenom oss utvekslingsstudentene. En gang så så vi faktisk to negre da, var neger rasistisk? Var ikke ment sånn. Vet ikke hva jeg skal kalle dem, afrikansk-utseende mennesker?) Så første dagen av ferien var en bra dag. Den andre dagen startet fint, jeg sov lenge, hoho! Men da jeg våknet fikk jeg vite at vi skulle på tur, tre netter. Vi skulle til havet! De viste meg på kart hvor vi skulle, og sa det tok 12 timer med buss. Spennende, tenkte jeg, og prøvde å ignorere at det var irriterende at de ikke hadde sagt fra så jeg kunne fått vasket klærne jeg trengte til turen. Rett før høstferien så ble det utrolig kaldt, men det var spådd at det snart skulle bli 30 grader igjen, så jeg måtte liksom pakke alle slags klær, og alt mulig annet, for jeg ante ikke hva slags tur dette skulle bli. Det var ikke plass til såå mye i sekken min, så jeg syntes likevel ikke selv jeg hadde med mye bagasje. Men da vi skulle dra, og familien så bagasjen min, så holdt de på å le seg skakk i hjel. Selv hadde de alt de trengte for en tredagerstur i en liten håndveske. Nå i ettertid skjønner jeg grunnen. Stikkordet er nok at kinesere overhodet ikke bryr seg om det vi kaller hygiene. Den første natten skulle tilbringes på bussen. Jeg fikk bare ikke sove der, sov maks 15 min. Det førte for min del til uttrykkshistorieperm-innleverings-tilstander. Altså startet jeg dagen som trøtt og sur, og litt fortvilet over at vi ikke tok turen innom et sted hvor det kunne pusses tenner, skiftes linser og klær og lignende. Byen vi besøkte het Qingdao, og var en fantastisk by! Den var direkte diggbar! Det er en av byene som skal være vertskap for Beijing OL til sommeren og det er der ølet som er kinesernes stolthet, Tsing-Tao, kommer fra. Byen ble grunnlagt av tyskere, eller noe i den duren, og store deler av byen har utrolig europeisk arkitektur. Blanding av typisk europeisk arkitektur, kinesisk tradisjonell arkitektur og skyskrapere var ganske så fascinerende. Og strendene lignet på sånne engelske badebyer. Alt minnet om steder jeg hadde vært tidligere, Bergen, Tyskland, England, sydensteder osv. Også hadde byen utvalg av kafeer og restauranter. Det var KFC, PizzaHut og Starbucks og masse koselige steder som så ut som de var kvalifiserte til å ha menyer på engelsk. Dessverre fikk jeg ikke helt det utbyttet av byen som jeg ønsket. Nei, for når kinesere er på tur, så er hovedpoenget å få fotografert seg selv sammen med mest mulige ting, på mest mulig kreative måter. For ørtende gang: POSE ODA! Og maten var inkludert i programmet (dette var en slags pakkebusstur), og vi spiste på en tragisk restaurant, egentlig helt OK, bare jeg som var så trøtt, og hadde sett så mange steder som jeg heller ville spise på. Første post på programmet var et buddhist-tempel. For å være ærlige synes jeg templene er så å si like alle sammen, når jeg tenker på dem så begynner jeg bare å mikse dem sammen. Omtrent som med europeiske kirker, som jeg har sett enda flere av. Men templer er koselig, jada, bare ikke når man er trøtt og begynner å kjenne at man er forkjøla. Denne gangen var jeg også med på å be. Plutselig la alle som stod rundt meg håndflatene sine mot hverandre, og løftet hendene sine over hodet. Og jeg tenkte, skal jeg være med på det her? Var litt usikker på hva folk mente jeg skulle gjøre, så jeg la håndflatene mot hverandre, men torde ikke løfte dem over hodet, følte det var så rart, men da kom GengJia (altså vertssøsteren min) og dyttet hendene mine opp, også begynte vi å bøye oss for buddha-statuen. Var i grunn en litt morsom opplevelse. Jeg lærte også at jeg alltid må gå med høyre beinet først over dørterskelen i buddhistiske templer. Med tanke på alle templene jeg har besøkt så burde egentlig noen ha lært meg at det var folkeskikk for lenge siden, men det har de altså ikke. Men nå oppfører jeg meg som jeg skal i templer, tror jeg.

Kinesere har egentlig et litt uforståelig forhold til religion. De liker ikke religion og er ikke religiøse, hvis de snakker om det, men så går de rundt med buddhistiske lykkejader rundt halsen, og ber når de tilfeldigvis er i buddhistiske templer. Tror de er litt sånn religiøse for gøy. Litt sånn som vi tror på troll og nisser…

I tempelet så satte jeg meg også ned med mitt lommespeil, som jeg kjøpte for tre yuan eller noe, bak en busk og tok på linser. Det bedret humøret litt, men kineserne så rart på meg, men det gjør de alltid, så sånn er det vel bare med den saken.

Så var vi på stranda og fotograferte, på båttur, i et akvarium osv. og jeg følte meg mer og mer forkjøla og ødelagt. Akvariet var faktisk innmari bra og stilig, personlig syntes jeg det slo akvariet i Bergen ned i støvlene. Også kjøpte jeg meg sel igjen. Ikke at den på noen som helst måte kan erstatte selen som ligger hjemme i senga mi i Norge, men jeg har nå en gang den vanen at jeg kjøper meg seler til stadighet, og jeg skjønner ikke hva folk synes er så rart med det? Men det synes de alltid! Enten jeg er på Island, i Bergen eller i Kina… Så det var et koselig akvarium, men jeg gledet meg bare til å komme til hotellet, dusje og sove i en ren seng, men det var mer enn hva jeg skulle få oppleve på den turen ja.

For da det begynte å bli sent så var vi igjen på bussen, og skulle visstnok til hotellet. Vi kjørte først igjennom den fine byen som jeg hadde lagt min elsk på, forbi det ene fine, koselige hotellet etter det andre, og så kjørte vi ut av byen. Vi kjørte rundt på landsbygda i to timer i mørket. Jeg ante ikke hva vi dro til, men håpet som sagt på en varm, ren seng, og dusj. Bussen stoppet i en by som het Rizhao (Ri betyr sol). Vi ble sluppet av utenfor et nabolag av noe som så ut som en blanding av små skur og hutongene i Beijing. Alt var mørkt, så man kunne ikke se så mye, men det gjorde ingenting, for det luktet ille nok. Tror lukta sa det meste, og den gedigne edderkoppen som jeg fikk ett fryktelig glimt av mens vi tok oss frem i labyrinten av de illeluktende skurene. Alt virka falleferdig, og det stinka råtten fisk. Vi fant hotellet, og det var ingen opptur og var i et av skurene. Det var et stort rom med bord, og rundt rommet var det mange små rom, med vinduer inn til det store rommer, så alle kunne se inn. Det ville ikke være mulig å skifte klær på rommene liksom, uten at alle så deg naken. Det var heller ikke låser på dørene. Jeg kan liksom ikke peke på så mye konkret som gjorde at stedet så forferdelig ut, det bare gjorde det. Det stinka, og virket møkkete. Det så liksom ikke ut som et menneskehus, mer som et fjøs. Det kunne ligne litt på en stall… Folk spiste middag i det store rommet. Jeg var kvalm, og orket ikke spise, og det er jeg så inderlig glad for, for morgenen etter så så jeg inn på kjøkkenet, hoho, jommen sa jeg hygiene, det var helt svart, seriøst, helt svart var det. Tror det var trøttheten, forkjølelsen og lukta som gjorde at jeg følte meg så kvalm. Hele byen luktet som sagt råtten fisk, og halve hotellet lukta piss. For en viktig i mine øyne, mangel ved hotellet som jeg ikke har nevnt, var jo mangelen på bad. Selvfølgelig var det ikke bad på rommene, og det skulle jeg nå alltids klare meg uten, men det var ikke noe jeg ville kalle bad der i det hele tatt. I den ene kroken av det store rommet så var det en vask med kaldt vann, og derifra gikk det en liten gang inn til den ene doen (det var derfra pisselukta kom, hele greia var nedtissa:p). Doen var selvfølgelig også bare hull-i-gulvet-do. Men i gangen mellom vasken og doen så var det også en dusj, ingen brukte den, så jeg vet ikke om det var varmt vann i den, eller vann i det hele tatt, det var uansett ikke så voldsomt fristende å bruke den siden alle kunne se rett inn. Så min drøm om alt som het hygiene forsvant. Og jeg forstod at grunnen til at kineserne hadde pakket så lite var at de overhodet ikke skiftet klær på turen. Sengetøyet var nuppete, var halvfuktig, og virket ikke rent. Kontaktene var heller ikke som i Norge. Vanligvis går det helt fint å bruke kontaktene i Kina som norske kontakter, selv om de ser litt annerledes ut, men her gikk det kav ikke an. Så da ble det ingen IPod på tilbaketuren, og den norske mobilen min gikk tom for batteri akkurat i det broren min sendte melding og fortalte om hvordan det gikk med han på hvitebusserturen, og ville vite hvordan jeg hadde det… Jeg ville ringe til Gabi med min kinesiske mobil, som hadde batteri, men den er litt morsom skjønner dere, den funker bare når du er i en by, og Rizhao, var visst ikke by nok for mobilen min. Jeg følte meg syk og alene i verden. Jeg ble også med vertsfamilien ut en tur, for å se på den vakre solbyen. Og jeg har ikke ord for å beskrive den, på det beste så den ut som en folketom, østeuropeisk wannabe disko og badeby. Ingen folk, alt så så utrolig billig ut, og stadig vekk kom man over verdens verste diskomusikk og de verste blinkelysene på de mest upassende stedene ever. Så stinka det fisk, jeg kommer ikke over det. Også følte jeg meg fæl fordi jeg ikke klarte å glede meg over kinesernes ferieby… Uansett så sovnet jeg på det fantastiske hotellet og sov uten problemer hele natta i det fuktige, ekle sengetøyet, og var mer forkjøla enn noen gang da jeg våkna.

Neste dag så var vi på masse forskjellige strender, og vi kjørte båt ut til en øy. Også var det kaldt, og vi var nødt til å vasse for å komme til båtene, også spruta det sånn at alle fikk våte sokker, også var det kaldt, også var sekken min låst inne i bussen, så jeg fikk ikke utbytte av den smarte pakkinga mi av varme klær. Også hosta jeg og var syk. Og så dro vi hjem om natta. Kom hjem tidlig, tidlig om morgenen, og da dusja jeg, i varmt deilig vann, også la jeg meg, og sov lenge, kun avbrutt av et og annet hosteanfall. Om kvelden så møtte jeg Gabi igjen:D som hadde vært på høstferietur før jeg dro. Så jeg hadde savnet henne enormt! Kjempedeilig å møte henne igjen og utveksle kinesiske reiseerfaringer.

Egentlig så var det jo ikke så ille, eller jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg var så negativ. For vi gjorde jo mye fint, og om man hadde vært på høstferie i Norge, typisk norsk høstferie på fjellet, så hadde jeg jo helt fint klart meg uten innlagt vann og elektrisitet. Og da er jo faktisk standarden på en måte enda dårligere enn den var på hotellet i Rizhao… Dessuten kunne det gjerne vært mye kaldere. Så jeg ser egentlig ikke hva som var problemet mitt… Det må nok være fordi jeg følte meg så alene, og ikke hadde noen som snakket et felles språk med meg, at jeg var syk og at ingen kunne forklare meg hva som skulle skje… Men det var definitivt også en opplevelse.

Tilbake på skolen (lørdagmorgen!) så begynte ting å stabilisere seg og bli litt normalt igjen. Jeg ble fort friskere, bare fortsatte å hoste, og det var litt flaut, for det hørte hele klassa, og da sendte alle lapper til meg som sa at jeg måtte ha på meg mer klær for nå var det kaldt og kanskje gå til legen. Kinesere sender alle på sykehus for den minste ting i verden. Av oss fire utvekslingsstudentene i Xuchang så har halvparten vært på sykehus og Gabis foreldre vil stadig vekk sende henne på sykehus, som da hun kom hjem med et skrubbsår etter et av sine sykkelfall. Det er i hvert fall ingen tvil om at de koselige kineserne gjør alt de kan for å ta vare på oss! Og de var ytterst hjelpsomme før idrettsdagene, eller Sportsmeeting, som de kalte det, og styret ekstremt for å få forklart meg og Adrien hva som skulle skje, og at vi måtte velge oss to ting å gjøre. Jeg valgte høydehopp og 1500 meter. Jeg tenkte med 1500 meter skulle jeg slippe å dumme meg ut, for i sommer så jogget jeg så mye, også tenkte jeg at kineserne som er så mye på skolen kunne jo umulig ha mye tid til å trene. Men jeg angret i sekundet jeg så klassekameratenes reaksjon på valget mitt. Long kom og fortalte meg at jeg burde løpe hver dag for å trene. For det gjorde han og alle de andre som skulle løpe, visstnok. Og så forstod jeg at det ikke bare var snakk om å løpe, men at det var en ganske viktig konkurranse klassene i mellom, de kalte det fight. Og da ble jeg litt nervøs, spesielt med tanke på at jeg bare begynte å hoste så innmari da jeg forsøkte å gjøre som Long sa. Så jeg fikk ikke løpt noe før den store dagen. Men det viste seg at det ikke var noe å være så veldig nervøs for, for det var en kjempekoselig dag, med kjempefint vær og masse utrente kinesere. Jeg har aldri sett så mange glade mennesker på ett sted jeg. Det så ut som alle elevene elsket sportsmeeting. Alle klassene hadde vært sitt sted med vann og noen stoler, også stod alle der og hjalp de som skulle konkurrere, og var heiagjeng. Jeg hoppet høyde, og hoppet ikke best, men absolutt ikke dårligst heller, så det var greit. Også fikk jeg såå masse oppmerksomhet. For vanligvis så ser jo ikke alle på skolen meg, men nå var folka fra de andre skolebyggene der og, og alle stirra på meg, og jeg skjønte at alle visste hva jeg het. For alle skrek navnet mitt når jeg hoppa. Jeg fikk igjen litt i overkant mye oppmerksomhet. Noen av de yngre elevene kom og ville at jeg skulle skrive navnet mitt på et papir, jeg tok virkelig ikke poenget og trodde de ville vite hva jeg het, så jeg skrev ODA med store bokstaver, de så ikke helt fornøyde ut, så jeg sa at hele navnet mitt var jo oda røste odden, og skrev det med min stygge løkkeskrift, og da var de veldig fornøyde og ville at jeg skulle skrive det tre ganger til. Han i klassa med elektronisk oversetter fortalte meg at de ville ha autografen min. Og at jeg var ”famous in this school”, hahaha!

Og det følte jeg i grunn også at jeg var. Hele veien mens jeg løpte 1500 meter så stod alle rundt bana hele veien og skrek Oda. Det var så gøy og dumt atte. Også var jo ikke kineserne så godt trente at det gjorde noe. I den siste langsida så lå jeg på andre, men i det siste kvarte sekundet før jeg gikk over målstreken så kom det ei lita jente flyene inn foran meg. Jeg ante jo ikke at hun var der, det var så jevnt at beinet hennes var først, men kroppen min før hennes. Uansett var klassa mi skikkelig fornøyd med tredjeplassen, også kom de løpende for å ta meg i mot da jeg krysset målstreken. For det gjorde alltid klassekameratene til de som gikk over målstreken, for alle sammen gjorde virkelig sitt beste, så de falt overende i sekundet de nådde streken. Det var nesten fælt å se på. Vi faller jo mer eller mindre over ende i det vi er ferdig med 3000 meteren hjemme også, men vi pleier da å klare å gå så langt bort fra mål at ikke de andre snubler i oss. Men her ble alle, mer eller mindre båret bort fra målstreken. Også gav klassekameratene mine meg vann og diskuterte om jeg var di er eller di san (2. eller 3.).

Så det var en veldig morsom dag sammen med klassekameratene, som jeg ellers har veldig lite samvær med, bortsett fra å sitte sammen med på skolen. De er morsomme da. For eksempel den mandagsmorgenen Qian sendte meg og Adrien lappen som spurte om våre ”balls had grow bigger?” . Vi bare lo og lo, og det tok lang tid før det gikk opp for oss hva hun egentlig mente. Litt før helga hadde hun gitt oss noen kuler, som vi skulle putte i vann, også skulle de vokse. Så det var jo ikke noe rart spørsmål, egentlig. Det var nesten verre den gangen Kevin (hun er vår kinesisklærer, og da hun valgte seg et engelsk navn, så valgte hun seg av uviss grunn guttenavnet Kevin) prøvde å være streng med oss. Hun hadde sagt noe på så dårlig engelsk at Adrien begynte å le, og han var i ferd med å få latterkrampe, i likhet med dagen før, og det forstyrret selvfølgelig Kevin, så hun bestemte seg for å være litt streng med oss. Hun ville at vi skulle ta undervisninga hennes på alvor, og med sin strengeste stemme (hun er et av de menneskene som ikke klarer å høres alvorlig ut når hun er sint) sier hun: ”Everyday when i have finished two Chinese lessons with you, I go out, and I feel very hot!”. Ja, der satt den. Selvfølgelig lo Adrien bare mer, og Kevin stod der med århundrets uttrykk av at nå hadde hun gitt fra seg en kraftsalve. Jeg skjønte logikken hennes, hun ville beskrive at hun virkelig prøvde hardt å lære oss kinesisk, men likevel måtte jeg jo le. Kevin er virkelig hot, og så begynte Gabi å le, og Mikko, og da Adrien begynte å gråte av latter, og satt og hikstet så hadde vi alle sammen latterkrampe, og Kevin måtte også le. Også begynte Gabi og gråte, og jeg og, og til og med Kevin fikk tårer i øynene. Jeg så ikke om Mikko gråt, men uansett kunne vi ikke slutte, og det må ha sett helt fryktelig ut om noen hadde sett inn i klasserommet, for det ville være umulig å se om vi lo eller gråt. Men uansett så bare lo vi og lo vi til timen slutta. Så det var en morsom kinesisktime!

Ellers er og blir kinesisk vanskelig, og uforståelig. Jeg lærer jo mer og mer, det gjør jeg jo selvfølgelig. Jeg lærer noe nytt hver dag, får ett større ordforråd både skriftlig og muntlig, og får mer og mer taket på uttalen, men jeg kan likevel ikke snakke kinesisk. Jeg kan en masse fraser, og å snakke om helt-helt enkle ting, egentlig vil jeg ikke kalle det snakke om en gang, mer si. Jeg kan liksom ikke ha en samtale, jeg kan svare på enkelte spørsmål, eller si enkelte ting, men ikke ha en samtale. Det er så innmari vanskelig, men joa det går fremover, så mye at jeg merker det…

Oki, akkurat nå ble jeg avbrutt av vertsmoren min som sa noe sånn som at da hun skulle vaske buksene mine (det er det eneste hun vasker for meg og, resten håndvasker jeg selv, bare så dere vet det) så hadde hun sett en grønn flaske i skapet mitt og lurte på om hun kunne få den. Jeg gav henne den tomme spriteflaska uten å skjønne hva hun skulle med den, men jeg forstod hva hun sa! Og det er jo egentlig ikke så dårlig at jeg forstår at hun vil ha den grønne flaska som hun så da hun skulle vaske buksene mine, for det er jo egentlig en litt halvkomplisert ting å si…kanskje… Uansett, så viser det at noe kinesisk har jeg da faktisk lært.

Ellers går dagene sin vante gang. På skolen klokka åtte, sitte der og sove i fire timer, eventuelt lese eller gjøre kinesisklekser, eller rett og slett sitte og pugge den morsomme mandarinfraseboka mi. To timer fri midt på dagen, så da drar jeg hjem og spiser lunsj. Så er det to timer kinesisk, og etter det prøver vi på å finne på noe gøy. Ofte møter vi noen av de som studerer engelsk ved Xuchang University. Det er litt av et universitet altså. De har en fem-etasjers kantine. Den øverste etasjen er mer restaurant enn kantine, med utrolig god mat og en slags bar. Alle elevene bor på skolen, og de har mange forskjellige butikker inne på skoleområdet. Det må i grunn være litt gøy å bo sammen med såå mange jevnaldrende. De bor i noen fascinerende seksmannsrom, som er veldig smart innrettet så alle har både seng og skrivebord. Også har de gjort rommene sine så koselige, og over sengene sine så har engelskstudentene hengt opp de engelske navnene sine. Ofte har de navn som Becky, Lilly, Sophia, Tina, Kate og Lucy, men noen har tatt seg navn som Beautiful og Blossom. Min favoritt er hun som kom og presenterte seg som Coffee!

I helgene så har vi wushu på lørdager, og det er kjempegøy, selv om det virker som jeg er den eneste som synes det. De andre foretrekker faktisk kalligrafien som vi har på torsdager. Det er bare ufattelig! Kalligrafi er så fantastisk kjedelig, jeg holder på å dø på meg hver gang. Det var interessant første gangen, men det var også det… Men lørdagsaktiviteten er altså utrolig gøy, og helgene er koselige. Forrige helg var jeg, Gabi, vertssøstrene våre og Cheng Ying i en slags tivoli-, dyre-, moropark. Der koster det under en krone for sukkerspinn og tre for å kjøre en karusell! Det er noe annet enn HamarMartn det! Likevel så begynte småsøsknene våre å prute på prisen hver gang vi skulle kjøre en karusell… De små jentene stod der og var skikkelig harde mot de gamle damene, og lot som om de gikk tre ganger, for å være ærlig skjønner jeg ikke at de gidder, men sånn er kinesere.

Jo, og kaldt er det fortsatt. Jeg husker godt den første kalde dagen. Dagen før hadde det vært godt over 30 grader og ekstra trykkende varmt. Jeg snakket med mamma på skype, og klaget over at nå orket jeg snart ikke mer varme. Det hadde vært så å si konstant over 30 grader i to måneder. Mamma sjekket ut værmeldinga for provinshovedstaden i Hen(n)an (gadd ikke å sjekke stavemåten akkurat nå gitt), og sa til meg at i morgen så står det altså at det skal være 15 grader. ”Ja, særlig!” svarte jeg, ”Hvor er det du sjekker værmeldinga for?” liksom. Jeg bare lo av det, for det var jo under halvparten av dagens temperatur, men jeg håpet at det likevel var sant, og det var det. Neste dag var det regn og kaldt. Akkurat så kaldt som jeg ønsket, og som jeg og Mikko nøt det. De siste dagene hadde vi bare snakket om de fine kalde landene vi kom fra. Men nytelse varte altså bare noen dager, til høstferien og forkjølelsen og alt sammen. Også har det bare fortsatt å være kaldt, og kulden her er bare kulden så utrolig annerledes enn i Norge. Jeg mister følelsen i tærne nesten hver dag, enda jeg bruker to par sokker. Midt på dagen er det ikke kaldt, ute, om det er sol. Da er det nesten norsk sommervær og jeg kunne nesten gå i t-skjorte og sånn, og det er egentlig ikke så kaldt resten av tiden heller. Det er bare ett eller annet med kulda her som er helt vanvittig. Jeg tror det er fordi det er så utrolig kaldt inne, og at man aldri er varm lenge nok til å få varmen igjen i kroppen. Jeg er kav kald hele tida! Det eneste ordentlig varme stedet er McDonalds… Der har de kakao, som jeg faktisk tror er den samme som den vi hadde i kantina på Ankern. Gabi og jeg pleier å kjøpe to kopper kakao og en is til 2.50 som vi deler i de to koppene kakao! Mmmm…. Da er vi varme og lykkelige!

Men på skolen er nok der jeg er kaldest og minst lykkelig, eller i hvert fall kaldest. Der sitter alle elevene med ytterjakker, og jeg med skjerf og votter, og mister altså likevel følelsen i tærne. Det er en syking som sitter ved vinduet på bakerste rad (altså min rad), som er enda verre enn Ida SM, selv om alle klassekameratene sitter der med jakker og hutrer og fryser så åpner han ALLTID vinduet på vidt gap, så vinden slipper inn. Å, som jeg hater det mennesket! Det er bare et menneske på skolen som jeg hater mer, og det er klasseforstanderen vår. En er en skikkelig jævel. Han kommer når andre lærere har timer og observerer om folk oppfører seg ordentlig. Da står han bak i klasserommet, eller setter seg ned på en ledig pult bakerst, og alltid når han kommer så åpner han døra på vidt gap, og lar den bli stående åpen resten av timen. Og døra er ytterst på bakerste rad, så da blir det gjennomtrekk! Jippije! Men han er virkelig et fryktelig menneske. Jeg forstår ikke hva han sier, men jeg er overbevist om at han er psykopat, som liker å pine ungdommer. Han kommer stadigvekk luskende utenfor vinduet og ser inn med verdens strengeste, ondeste blikk. Og så kommer han plutselig, helt stille, luskende inn bak i klasserommet, og om noen sover på pultene sine da, så hiver han seg over dem og begynner å hyle og skrike, og riste eleven, ofte hiver han dem ut av klasserommet og. Han har gjort det med sidemannen min noen ganger, og jeg har ikke merket at han har kommet, og når han plutselig begynner å hyle og skrike så skvetter jeg så innmari. Når han har timen så går han også rundt og ser på hva folk driver med, og selvfølgelig begynner han å skrike til dem og be dem stille seg bakerst i klasserommet eller lignende, men noen ganger gjør han noe som jeg tror er nesten verre, han bare ser på den som ikke følger med i timen, med verdens ekleste, skumleste blikk, og når han ser på deg så gjør du deg med en gang klar til det kommende angrepet, men noen ganger bruker han lang tid på stirringa før angrepet, og noen ganger så kommer det ikke i det hele tatt, så blir eleven bare sittende der i skrekk og vente… Noen ganger lager han vitser om dem som ikke gjør som de skal og, i hvert fall sier han noe på en hånende måte, og så ler hele klassa. Jeg synes også veldig synd på dem han tvinger til å si frem leksene sine. De ser alltid ut som nervevrak, og han går frem og tilbake med hendene på ryggen og et strengt blikk foran i klasserommet hele tiden mens de stakkars menneskene må huske lange remser utenat. Og han roser dem nesten aldri, i hvert fall ikke hjertelig. Jeg har hørt han si bra, men på en sånn tørr måte at det ikke virker ordentlig. Men som regel så begynner eleven etter et par minutters sammenhengende prating å stamme, og da ler han og sier et eller annet på en stygg måte. Ååå, som jeg hater det mennesket!

Vel, det bør vel kanskje sies at han bare har vært koselig mot meg, men selv om jeg ikke tror han kommer til å utsette meg eller Adrien for hans syke, pedagogiske skremselsopplegg, så virker han utrolig skremmende på meg, og jeg prøver å oppføre meg som folk når han er i nærheten. Jeg blir helt redd når jeg ser han, jeg…

Men ellers er det en annen viktig ting med hans undervisning som jeg må nevne. For jeg kan ikke lenger svare på om jeg har kommet tidsnok på skolen hver eneste dag lenger, for jeg vet ikke… En gang var jeg utenfor skolen da det ringte inn, og en annen gang i trappa, men ikke ett helt minutt for sent en gang, men den av de to gangene jeg hadde klasseforstanderen min så han stygt på meg, men ikke noe annet punishment som jeg ikke likte… Men så er jeg ganske sikker på at jeg i kinesiske øyne har kommet for sent et par ganger når jeg har kommet flere minutter før skolestart. Klasseforstanderen vår starter nemlig gjerne fem minutter FØR skolestart, og begynner å kjefte eller stirre stygt på dem som kommer tre minutter før åtte. Da er det jo litt i overkant vanskelig å komme tidsnok da! Når jeg ikke vet når han finner på å starte i dag! Dessuten så pleier sykingen å holde på fem minutter etter at det ringer ut, sånn at det ti-minutter lange friminuttet blir halvert, og da blir det jo ikke mye friminutt siden han kan finne på å starte neste time fem minutter før den skal starte! Men nå virker ikke ringeklokka mer, så da kommer han vel til å ta seg enda større friheter. De har erstattet den med en gonggong eller noe, men den høres nesten ikke. Kanskje de prøver å spare elektrisitet og sånn?

Vertsmoren min skulle ha en litt seriøs samtale med meg her om dagen, så da satte vi oss ned foran dataen som har et oversettingsprogram. Hun skrev ”Kina er stort land, stor mennesker, lite elektrisitet og lite vann.” Så hun minnet meg på å alltid skru av lysene i rommene jeg var i. Men herre gud, jeg konsentrerer meg så sykt om å få skrudd av de lysene hele tiden, og skruer ofte ikke på lyset i stua når jeg spiser og sånn, og pleier å kræsje i ting fordi det er så mørkt. Men ja, det har nok skjedd at jeg har glemt å skru av lyset på soverommet mitt, så jeg må nok bare skjerpe meg mer. Men det at hun også nevnte vann skremte meg litt. For jeg har tenkt masse på at jeg ikke skal stå timevis i dusjen som jeg gjør hjemme, og bruker nok ikke mer enn 10 minutter, men likevel så har jeg pleid å dusje hver dag… La dere merke til at jeg skrev pleide? For nå prøver jeg å ikke dusje oftere enn annenhver dag. Det føles så ille, for jeg har dusja hver dag nesten så lenge jeg kan huske, men om det egentlig er helt nødvendig, det vet jeg ikke. Kinesere dusjer ikke hver dag, og skifter klær ca en gang i uka, tror jeg. Og de fleste lukter ikke vondt…

I samme alvorlige samtale på dataen så sa også vertsmoren min at jeg var som hennes eget barn (og det forstod jeg før programmet oversatte det!), men jeg tror ikke helt på det, men det er uansett koselig at hun sier det! (En digresjon, om det heter det: Vet du hvordan man sier Son of a bitch på kinesisk? Vel, man kan bare si det om man er en eldre mann, men likevel sier de: ”Ni shi wode Haizi!” som betyr du er ungen min, og sikter til at mora di er ei hore som knuller alle. Litt sykt! Uansett var det samme setningen som vertsmoren min sa til meg, men hun kan jo ikke ha ment det sånn siden hun er dame, og pekte på Jiajia, og sa at vi begge var barna hennes).

Så nå har jeg mer eller mindre ufrivillig blitt ett miljøvennlig menneske, og det er jo ganske in for tida. Jeg dusjer annen hver dag, går rundt og er kald konstant hele tiden og bruker masse klær i stedet for å varme meg opp på andre tvilsomme måter. Jeg sitter så å si aldri i et motorisert kjøretøy for tida, og risikerer livet mitt syklende rundt med resten av kineserne. Det virker forresten ikke så skummelt lenger for jeg begynner å bli ganske god på bysykling. Sykling i Hamar går ikke under begrepet bysykling. På veien til skolen i Hamar møter jeg gjerne tre biler to sykler og to mennesker gående. Men her hender det faktisk det blir trafikkork med sykler, og syklistene er hissige, om man holder på å kræsje så kan de finne på å sparke til sykkelen din, og nestenkræsje gjør man hele tiden. Men miljøvennlig er jo syklinga! Og Gabi tvinger meg også til å si nei til plastposer når jeg handler i butikken. Det er en ganske så fin ting å gjøre, men vi vet ikke hvordan man sier at jeg ikke vil ha noen plastpose på kinesisk, så det blir kroppsspråk og kassadama blir alltid fryktelig forvirra. Men jeg gjør det da! Nye miljøvennlige Oda!

Til tross for alt dette så må man gå rundt å plages av forurensning… Mens dere der hjemme i Norge har frisk luft og blå himmel. Et’s unfair, som Gabi sier. Det er favorittsetningen hennes. Det og Stop et! Det er ikke i nærheten av så forurenset her som i Beijing, og vi har ofte grå-blå himmel, men de siste dagene har verden vært hvit og alt som er langt borte forsvinner inn i hvit tåke. Det er definitivt ikke naturlig tåke, og da må det nesten være forurensning. Men man får se det fra den positive siden, nemlig at solnedgangene blir så vakre av forurensningen! Det er helt sant! De har nydelige solnedganger i Kina pga forurensningen!

Så det var igjen et positivt fokus på slutten av blogginnlegget mitt: En miljøvennlig Oda og vakre, forurensede solnedganger! Men avslutter vel nesten med det. Også skal det ikke ta såååå utrolig lang tid før jeg blogger neste gang! Lover kors på halsen (har aldri forstått hva kors på halsen betyr, jeg tenker jeg tegner et kors på halsen om jeg ikke holder løfte eller noe, jeg), men ikke ti kniver i hjertet (nei, takk, for det forstår jeg hva betyr!). Ellers ble jeg skikkelig glad da folk begynte å etterlyse et nytt innlegg i bloggen min! Og det skal altså ikke være så lenge til jeg blogger igjen, og da skal jeg blogge kortere. Så følg med!

(og jeg har ikke giddet å lese igjennom nå heller, så sikkert rotete og fullt av skrivefeil, gjentakelser osv…menmen)

PS: Om du vil vite hva vertsmoren min skulle med den grønne flasken så viste det seg at hun laget en blomsterpotte av den!

Sjokk

Jeg har fått mitt livs sjokk, og hele mitt syn på verden er i ferd med å forandres. Verden fungerer ikke sånn som jeg alltid har trodd at den gjør. Det som jeg har tatt mest for gitt her i verden, er feil! Den enkleste ting som jeg er sikker på at jeg lærte før jeg var åtte år, stemmer ikke! Nå kan månen like gjerne være laget av ost, nordavinden komme fra sør og gulrøtter være usunt. Har man ikke alltid gått rundt og trodd at bladene blir gule, oransje, røde og brune og faller fra trærne fordi det blir kaldt? Det har i hvert fall jeg vært overbevist om. Om noen hadde spurt meg om hvorfor bladene faller ned, så hadde jeg tidligere svart uten å nøle ”fordi det blir kaldt”, men det er ikke tilfelle!

For her har bladene begynt å falle fra trærne, og noen trær har fått fine farger, men kulden har vært fraværende. Det kan ikke være for kaldt for bladene når det er over tretti grader hver dag? Hvorfor faller da bladene fra trærne? Har de en kalender som sier at det er høst? Nei, jeg er rett og slett totalt forvirret. Sånn skal det ikke være! Bladene skal falle fra trærne fordi det er kaldt, og ikke minst skal det være kaldt om høsten, men kulden kommer ikke, og jeg trodde aldri jeg skulle si det, men jeg savner kulden. Da ville alt vært så mye mer normalt, jeg hadde sluppet å svette hele tiden og jeg hadde forstått hvorfor bladene faller fra trærne, men nå skjønner jeg ingenting! Her i Kina er jeg et lite barn igjen, og ingenting fungerer sånn som det skal. Jeg må til og med lære å snakke fra bunn av igjen. Og jeg er nødt til å lære hvorfor bladene faller fra trærne på nytt, for enten er selv naturlovene helt annerledes her i Kina, eller så har jeg misforstått verden totalt!

Kan noen hjelpe en dum Oda? Hvorfor i h... faller bladene fra trærne når det ikke er kaldt?

Tredoblet rekord og annet nytt fra Kina

I dag har jeg vært i Xuchang i en måned (altså fire uker), og det er egentlig ganske utrolig. Jeg har gått på skole her i tre uker, og prestert noe jeg virkelig aldri hadde trodd at jeg skulle klare, å komme tidsnok på skolen HVER dag i tre uker. Jeg har med det tredoblet fjorårets rekord, hvor jeg klarte å rekke skolen hver dag i 1 uke. Tredobling er absolutt ikke dårlig, men det skal bli mer imponerende, for jeg skal klare HELE året uten en eneste forsentkomning på skolen… Jeg tror det kan gå, selv om jeg står opp litt og litt senere for hver dag som går, og nå står opp bare en time før skolestart. Skolen, den blir i grunn bare kjedeligere og kjedeligere, og jeg forstår mindre og mindre. Viljen til å forstå, og late som jeg forstår, er såpass borte at jeg ikke alltid gidder å finne frem riktig bok til riktig time. Derimot har jeg konstant en eller annen morsom bok på norsk eller engelsk på pulten. For de fire første timene hver dag bruker jeg til å lese. Egentlig bare tre av de fire første, for jeg er fortsatt litt med i engelsken. Det hender engelsken er ganske underholdende, som da engelsklæreren lærte hele klassa å si ”luuf”, det er så vidt jeg forstod det kineserne kaller det engelske ordet for tak. Men jeg tror nok jeg i forrige uke lærte mer engelsk av Harry Potter-boka enn engelsktimene. For nå har jeg endelig fått lest den siste boka, og den ble så altfor fort ferdig. Jeg syntes den var overraskende bra, og på slutten var det nesten umulig å holde igjen tårene, hadde det ikke vært for at jeg satt midt i ett klasserom (OK, bak, men midt på bakerste rekka da) med 70 mennesker rundt meg så hadde jeg storhulka. Ikke mer Harry Potter…

Populariteten min på skolen har dalt litt, men det er egentlig bare deilig. Det kan bli litt mye av det gode i blant. Det dumme er at det er så mye lettere å få kontakt med de gale guttene enn jentene. Jenta som sitter ved siden av meg har jeg fått litt kontakt med, men hun så godt som nekter å snakke engelsk, så det blir altså ikke noe særlig dype samtaler mellom oss, for å si det sånn… Dessuten heter hun MenGe, og MenGe uttales noe sånn som møngø (med fjerde tonen på møn og første på gø), og jeg kan bare ikke å si navnet hennes, for jeg føler bare at jeg kaller henne mongo.

Vel, etter fire timer fordypet i en eller annen interessant bok (i hvert fall en bok som er mer interessant enn matte på kinesisk), så er det to timers pause. Jeg sykler hjem fra skolen med min vertssøster bakpå, og hjemme så lager vi noe slags rar, kinesisk lunsjmat (noen som la merke til at jeg kalte det hjemme?). Ten to two, så er avtalen å møte Gabi for å sykle til kinesisk undervisningen, men det har ennå ikke skjedd at begge to har møtt opp før to. Gabi er faktisk mer og oftere forsinket enn meg! (Hun har til og med kommet for sent på skolen sin, bad student, men hun fikk ikke noe punishment, skuffende…)

Kinesiskundervisning har vi i to timer, og vi har forskjellige lærere de forskjellige dagene. Jeg har egentlig ikke fått helt oversikten over dem. Jeg vet bare at favorittene mine er de to som kan engelsk! Da hender det at man faktisk lærer noe. De som ikke snakker engelsk bryr seg ikke noe om at vi kan nesten ikke noe kinesisk og skravler i vei i ett kjør. Noen ganger prøver de å forklare meningen av et bestemt ord, og det blir gjerne en morsom mimekonkurranse, og det har endt opp med at vi har trodd at ordet for gress betyr mygg. Ikke aner jeg hvordan det gikk til…

På torsdager har vi ikke kinesiskundervisning, for da har vi kalligrafi:P Det fungerer på den måten at vi drar til en barneskole, og har kalligrafi sammen med noen unger som ikke er interessert i noe annet enn håret mitt. Vi blir i det hele tatt omringet i det vi kommer til skolen. All aktivitet stopper opp, og alle stirrer, og peker. Og en gang i blant så kommer det en gutt løpende hopper opp, tar på håret mitt og løper leende tilbake til vennene sine. Uff, det er noe av det verste altså, for ALLE stirrer, og ler, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Ikke at kalligrafien er noe morsommere da, egentlig. For det er såå kjedelig, og det blir bare ikke fine kinesiske tegn samme hva jeg gjør. Det gjør meg alltid sint…

Etter kinesiskundervisninga eller kalligrafien så har jeg det alltid koselig med Gabi og Mikko. Noen dager går vi i butikker for å kjøpe noe vi trenger eller bare for å se, andre dager går vi og drikker kaffe for å ha et sted å sitte og snakke og i blant tenker vi at vi skal komme oss tidlig hjemme og gjøre kinesiskleksene våre eller annet vi trenger å gjøre. Det går sjelden bra å komme oss fort hjem for meg og Gabi, og vi ender alltid opp med å bli sittende å prate utenfor den lille butikken eller stående utenfor blokkene vi bor i.

Hjemme igjen er det mye som skal gjøres. For eksempel så vasker ikke kinesere undertøy i vaskemaskin, faktisk kun bukser, så jeg håndvasker alt undertøyet mitt og topper og singleter og sånn. Og det er så kjedelig… Jeg bruker vaskebrett da, og det gjorde det jo litt underholdende og spennende i starten, men nå er lei av å gnukke sokker… Og så prøver jeg å holde kontakten med Norge og gjøre lekser. Egentlig burde jeg ha lagt mye mer arbeid i leksene, men når jeg er hjemme så blir det liksom sånn at jeg prioriterer internett, avslapning og sånn fremfor pugging av kinesisketegn, men det er vel sikkert bare naturlig tipper jeg. Det var jo sånn med leksene i Norge og.

Så har jeg jo helger da, i motsetning til mine kinesiske klassekamerater så har jeg til og med fri i helgene. Ofte prøver jeg å finne på noe med klassekameratene i helgene, eller de prøver i hvert fall å finne på noe med meg, men siden de nesten ikke har fri, og vertsfamilien min aldri kan fortelle meg hva de skal gjøre før de gjør det, så blir det litt i overkant vanskelig. Så i helga spiser jeg mat, med masse mennesker, blir dratt med rundt og noen ganger finner jeg på noe med Mikko og Gabi. På lørdager har vi wushu, og det er kjempegøy. Også får jeg også besøk av jenter på min egen alder som kjenner familien i helgene. Min favoritt blant dem er ChengYing, som er en av jentene som jeg møtte i Youzhou. Hun må jeg fortelle mer om senere, stakkars menneske, og det er mye jeg må fortelle mer om senere altså. Minn meg på at jeg må skrive om ChengYing, om kinesisk mattradisjoner, McDonalds, de vestlige kafeene og alt mulig annet rart som jeg ikke orker gå mer inn på akkurat nå, men gjerne vil fortelle om.

Jeg møtte en hvit mann da. Han er også det eneste hvite menneske jeg har sett, bortsett fra Gabi og Miko, den siste måneden. Mannen hadde skjegg, og han kom fra Canada. Han var kjempekoselig og underviste i engelsk på et eller annet universitet. Jeg ble skikkelig glad av å møte mannen jeg, hadde aldri trodd at det skulle glede meg sånn å møte en canadier, bare fordi jeg følte at vi kom fra samme del av verden. Det gjør vi jo egentlig ikke en gang, men det er helt vilt, det var som om jeg skulle møtt noen fra Hamar liksom. Han sa at han visste om to amerikanere som bodde i Xuchang, så til sammen visste vi om 6 hvite mennesker som for tiden bor i området. Det er egentlig ganske få.

Men så kommer det jo en til. Fortalte jeg at Adrian blir omplassert. Han likte seg ikke så godt i Sør-Kina, og fikk en skummel øyeinfeksjon og masse rart, så han fikk overtalt STS til å omplassere han. Så vi ønsker Frenchie velkommen til Xuchang. For de som ikke husker det så var Adrian den litt sossete, franske technodiggeren med et godt øye til Madeleine, selv om han hadde kjæreste i Frankrike. Jeg tror det blir mer moro her med Adrian, for han lager mye gøy, men hmm… jeg vet ikke helt om han er favorittmennesket mitt her på denne jorden. Han skal gå i samme klasse som meg, tror jeg.

Så har vi snart høstferie, eller i hvert fall fri en uke eller noe, fordi Kina har nasjonaldag. Og i ferien, den første oktober, så skal utvekslingsstudentene i Xuchang på overnattingstur til en by kalt Kaifeng. Det tror jeg blir skikkelig gøy!

I kveld spiller de Norge mot Kina i fotball VM for damer, eller hva det kalles. Er kjempespent på resultatet der!

Men det var nok for denne gang tror jeg. Babaj!

Watch out for Chinese underwear shop assistants!

Om du skal handle undertøy i Kina noen gang, så må jeg bare advare om at damene som selger undertøy her ikke er helt som de er i Norge. I hvert fall ikke hun jeg møtte i dag.

Jeg trengte en ny BH, så jeg og Gabi bestemte oss for å gå til en av undertøysbutikkene som er på veien til skolen min. Den så helt normal ut. Og der inne fant jeg en fin grønn BH. En av damene som jobbet i butikken kom selvfølgelig styrtende da hun så at jeg viste interesse for BHen. Jeg liker best å se på ting i butikker i fred og ro, og lider litt av ekspeditrise-fobi. I kinesiske butikker er dette et virkelig problem, for de henger på deg som magneter for å hjelpe deg, selv om de ikke forstår et ord av hva du sier, eller kan si noe du forstår. Men denne damen var altså enda verre enn de andre kineserne, hun var hyperenergisk, hoppet opp og ned og sa masse, masse ord på kinesisk som jeg ikke skjønte, men jeg forstod at hun syntes jeg skulle prøve BHen, og det gikk jeg med på. Hun rev tak i meg og BHen og dro oss bort til prøverommet. Jeg trodde selvfølgelig hun skulle gjøre som de gjør i alle andre butikker, dytte meg inn i prøverommet og vente til jeg har gjort meg opp en mening om plagget. Men det gjorde hun ikke!

Nei, absolutt ikke, hun dyttet meg inn i prøverommet og fulgte selv etter. Hun lukket ikke døra, men viste med kroppsspråket at jeg skulle ta av meg singleten min. Jeg gjorde det, og prøvde å si at jeg sikkert kunne prøve BHen alene. Jeg fikk dratt inntil døra da jeg forstod at hun ikke at noen planer om å la meg få gjøre det. Hun snappet av meg BHen, så jeg stod der naken inne i prøverommet med det fremmede menneske, og så tok hun tak i meg, og bøyde meg fremover, og hektet på meg den grønne BHen. Da hun hadde rettet meg opp igjen så puttet hun hendene sine inni BHen, innunder puppene og begynte å dytte puppene mine rundt. Jeg velger å tro at dette var noe hun gjorde for at BHen skulle sitte mest mulig riktig. Jeg var jo helt sjokkskada, man gjør da ærlig talt ikke sånt?

Etter at jeg hadde vurdert BHen en stund, uten egentlig å klare å bestemme meg for om jeg ville bruke penger på den, så dyttet hun meg forover igjen, og tok den av. Så stod jeg der naken igjen, og hun åpnet døra til prøverommet på vidt gap og forsvant ut. Over skulderen hennes fikk jeg sendt Gabi et hjelp-jeg-er-naken-og-dama-er-gal-blikk, mens jeg halvdesperat prøvde å dekke til puppene mine. Uff… Jeg begynte å ta på meg min egen BH igjen, men før den var på var den ville butikkdama tilbake, og hun var fullstendig fortvilet over meg, og dro igjen av meg BHen, for jeg tok den ikke på meg på riktig måte… Hun tok den på meg igjen, og prøvde hardt å lære meg å ta på meg BHen på riktig måte, eller i hvert fall hennes måte. Så forsvant hun igjen.

Jeg kjøpte faktisk den grønne BHen, og da jeg hadde betalt hadde hun et fantastisk mimeshow for å forklare hvordan man skal vaske den. Så turen til undertøysforretningen var ikke for gjeves, jeg fikk en BH og lærte masse om hvordan man skal ta av og på, vaske og håndtere en BH, men til tross for fin BH og ny lærdom er det noe som sier meg at det kommer til å ta litt tid før jeg går tilbake dit for å prøve BHer!

Første hverdag

Gjett hvem som satt i klasserommet sitt på ShiYan High School ti minutter før skolestart? Det er opp til hver enkelt om de vil tro på det jeg forteller nå, men uansett hvor vanvittig det høres ut, så var det meg. Ti minutter før skolestart, med mine 70 kinesiske klassekamerater stående nysgjerrig rundt meg, satt jeg der i tide. Og det har jeg tenkt til å fortsette med, jeg skal være tidsnok på skolen i år, samme hva… For det er viktig, alle har understreket det gang på gang: ”Don’t be late!”, og det som virkelig overbeviste meg var den påfølgende advarselen: ”The teacher will find ways to punish you, which you don’t will like!”. Så der satt jeg, klar for min nye hverdag.

Første time var engelsk. Vel, selv engelsken var vanskelig å forstå for jeg satt bakerst i det store klasserommet, og engelsklæreren hadde selvfølgelig den morsomme kinesiske aksenten, som ikke gjorde tingene lettere. Men likevel, i engelsktimene hadde jeg noe å drive med, og jeg tror kanskje jeg vil lære noe engelsk på skolen, og det trenger jeg, for engelsken min blir bare dårligere og dårligere og mer og mer chinglish for hver dag som går.

Den neste timen var matte, og jeg kjente igjen tegnene jeg så på tavla. JIPPI, tenkte jeg. Dette kan jeg kanskje klare å forstå noe av, for klassa er et år yngre enn meg, og denne matten skulle jeg egentlig sånn halvveis kunne. Men neida, det ene tallet etter det andre kom opp på tavla i en fykende fart, og mattelæreren snakket kinesisk i et tempo jeg aldri har hørt maken til. For å forstå hvor dum jeg følte meg i mattetimen, så kan de av bloggleserne mine som har hatt Willy i matte, forestille seg en Willy på speed som snakker kinesisk, og tenke seg hvor smart man føler seg. Hvis det var noen trøst så virket det ikke som klassekameratene mine forstod noe særlig heller. De sov på pultene sine, eller sendte meg lapper: ”Is it cold in Norway? Do you have any brothers or sisters? You are very beautiful, what’s your name? and so on…”

Jeg trodde i grunn at det hovedsaklig var på film man sendte lapper i timen, og jeg trodde absolutt ikke at de iherdige kinesiske studentene skulle bruke tiden sin på sånt. De overrasket meg generelt veldig mye, med å være mer bråkete og ufokuserte enn klassa mi i Norge.

Den neste timen forstod jeg ikke noe av. Jeg ble fortalt at det var politics/philosophy, men det kunne like gjerne vært et teoretisk salsakurs, for min del. Vel, da alle begynte å lese i bøkene sine forstod jeg en ting. Jeg bladde opp boka på første side, pekte på det første tegnet så på sidemannen min og sa REN. For det første tegnet i boka var tegnet for mennesket, og det var omtrent det jeg forstod den timen. Mens de andre leste satt jeg og telte hvor mange tegn jeg kjente igjen på side tre. Jeg kom ut av tellinga, og det i seg selv burde være et godt tegn, jeg tror jeg hadde rundt tretti tegn halvveis på sida, men da gikk altså det samme tegnet om igjen og om igjen mange ganger, hehe.

Friminuttene var kjempemorsomme, bortsett fra at jeg følte meg litt omringet. Alle skulle hjelpe meg, lære meg kinesisk, høre om Norge og fortelle meg hva de het. Og tro meg; det er ikke lett å lære navnene på sine 70 kinesiske klassekamerater! For å være ærlig lærte jeg bare to. Det var Long, som kjøpte en Pepsi til meg det ene friminuttet, og det var PengYiZhan. PengYiZhan var en morsom type med stripete neongrønn genser, og det så ut som han brukte eyeliner. Grunnen til at jeg husker navnet hans var at han har sendt meg meldinger etter skolen som han avsluttet med sitt eget navn.

Den siste timen hadde vi History. Det fantastiske med historieboka var at den hadde bilder, og jeg kjente igjen Napoleon, Marx, Henrik VIII osv. Utfra bildene og plasseringen kom jeg frem til at dagens tema måtte være den industrielle revolusjonen. Jeg spurte sidemann om det var tilfelle, og det ble en stor diskusjon om hva Industrial Revolution kunne bety, og etter hvert kom ordboka frem, og tjue minutter ut i timen begynte bakerste halvdel av klasserommet å nikke. ”Yes, it is British Industrial Revolution!”. Og Oda hun satt der ganske så fornøyd og følte at hun hadde forstått noe viktig!

Vel, klokka 12 dro jeg hjem fra skolen, og det gjorde klassekameratene mine og, selv om det var vanskelig for dem å skilles fra meg, og de aller helst ville være med meg hjem. Forskjellen var at jeg skulle ha over to timers pause og så dra et annet sted og ha kinesisk undervisning med Gabi og Miko i to timer, mens resten av klassa skulle tilbake på skolen for å ha skole til langt ut på kvelden. Stakkars kinesere, jeg tror faktisk de har to timer skole før jeg kommer klokka åtte og, jeg!

Vel, kinesiskundervisninga med Gabi og Miko var herlig, for alt med Gabi og Miko er herlig, enda vi sitter og hermer kinesisk og dummer oss fullstendig ut med tonene… På kvelden var vi rundt i byen og kjøpte ting vi trengte, og… ja, avslutter rett og slett her jeg, for må stå opp klokka seks i morgen for å gå på skolen. Det er vertsfamilien min som har fått for seg at jeg skal stå opp to timer før skolestart, men jeg takker og bukker, for jeg har ikke tenkt til å få noe punishment som jeg ikke vil like, og jeg vil ikke ha så dårlig tid at jeg må sykle fort i den skumle trafikken her heller.

Snakkes!

ENDELIG!

Haha, naa har jeg endelig funnet en god maate aa lese bloggen min og kommentarene paa, det var faktisk lettere enn jeg trodde og jeg trengte ikke gaa om all verdens proxysider, for dette har vaertsaa komplisert! Saa en stor takk til min kjaere Miko, som ogsaa blogger om sitt aar i Kina paa blogspot... At han ikke har fortalt det foer. Naa skal jeg sette meg ned og skrive en blogg om min foerste skoledag, som jeg haaper jeg faar publisert i morgen, tihi, men jeg later som jeg legger meg, for vertsfamilien legger seg saa tidlig, og vil at jeg skal gjoere det samme.

Nattnatt!

Sjokolade

I dag gikk jeg på supermarkedet. Jeg kjøpte vann, kjeks, tørkede bananer og sjokolade. Sjokoladen hadde de under glassdisken. De hadde en type sjokolade, det var Dove, som jeg tror er en mars-sjokolade. Det er den sjokoladen jeg har sett oftest i Kina. Jeg pekte på en av dem, fikk den, og de puttet den i posen min. Først da jeg kom ut av butikken gikk det opp for meg at jeg ikke hadde spist sjokolade siden jeg dro fra Norge. Gabi hadde gitt meg noen biter av hennes ecuadoriske sjokolade, som var nydelig, men bortsett fra de bitene var det her min første sjokolade siden Norge. Da tror du sikkert at jeg hev meg over sjokoladen med en gang jeg kom ut av butikken, men det var ikke tilfellet. Jeg gikk helt hjem, satte det andre jeg hadde kjøpt på plass, satte på musikk på dataen min, og åpnet sjokoladepapiret, sakte. Og jeg nøt den, sjokoladen min! Det rare var at jeg ikke spiste den opp, men sparte halve og la den i nattbordsskuffen min. Hva var det for noe liksom, jeg har aldri klart å slutte å spise en sjokolade før den er oppspist. Man blir litt rar av å være i Kina, også lærer man virkelig å sette pris på sjokolade :D

Og i morgen er første dagen på skolen, den første av det som skal være hverdagene mine dette året. Spennende… Skummelt?

Verdene er et helt sinnsykt sted

Verden er et helt sinnsykt sted, og blir bare rarere og rarere! Hvor skal jeg starte? Det her kommer til å bli den lengste bloggoppdateringa mi noensinne. Jeg har jo nesten ikke blogget på en uke, og det har vært en så begivenhetsrik uke som bare det. Håper bare virkelig at noen gidder å lese det her, for det er spennende, eller jeg synes i hvert fall det. Så hvor skal jeg starte. Skal jeg starte med den siste kvelden i Beijing, ja, det gjør jeg, for da spiste jeg nemlig Sushi med Waldorfsalat, er ikke det litt sykt? Jeg spiste også lammekjøtt, kalkun, and, svinestek, roasted duck pizza, green-tea-pizza, reker, frukt, slush, creme brulee, noen søte, hvite japanske greier, brownie, kokosgrøt, gele og noe mer som jeg ikke husker. Vi var nemlig på internasjonal buffé siste dagen i Beijing, og vi spiste mye! Det var sinnsykt herlig, og et helt vilt sted! Vi ni utvekslingselevene hadde det kjempekoselig siste kvelden sammen, og nå virker det som en evighet siden. Alt det sære, rare, skumle og morsomme jeg har opplevd siden da burde nok egentlig vært fordelt utover en evighet, for akkurat nå virker det på kroppen min som om det kanskje rett og slett har skjedd litt for mye…

Uansett, sist søndag, satte jeg meg på flyet til Henan-provinsen, sammen med Gabi (Ecuador) og Mik(k)o (Finland). På flyet var det tre andre hvite mennesker, og vi følte virkelig at vi forlot sivilisasjonen. Vel fremme ble vi mottatt av et par sts-mennesker og vertsfaren min. Vi ble busset til Xuchang, og oppdaget på veien at menneskene som hadde ansvar for oss snakket ytterst dårlig engelsk. I bussen begynte jeg å tenke, hva i helvete er det jeg driver med? Lenger og lenger bort fra sivilisasjonen. Disse menneskene i bussen som det nesten ikke gikk an å kommunisere med er faktisk blant de som snakker best engelsk i dette gedigne overbefolkede området. Vi kjørte inn i byen, og fort inn i et blokkområde, et sånt blokkområde som minner om Polen/Russland, og der pekte de ut en blokk hvor jeg skulle bo, i ett år. Jeg følte meg allerede alene og forlatt på feil side av jorda, og den eneste trøsten jeg hadde var at Miko og Gabi ville være i nærheten. De stoppet bilen og sa: ”Den trettiende drar vi til skolen for å snakke med lærerne deres…” eller noe. Og jeg skjønte at nå ville Gabi og Miko forsvinne og jeg var overlatt til vertsforeldrene mine og den stygge blokka, uten noe mer, frem til den trettiende. Jeg begynte nesten å gråte, og hadde gjort det, hadde det ikke vært for GengJia, min vertssøster som stod kjempesmilende utenfor bilen og ventet spent på sin nye søster fra Norge. Hun er bare vanvittig skjønn! Det gikk liksom ikke an å gråte når hun smilte så stort, så jeg bet meg hardt i leppa og smilte til GengJia, og vi gikk inn i en støvete, grå, ekkeltluktende oppgang, tre etasjer opp, og så åpnet de døra, og det var vanvittig, etter den triste oppgangen hadde jeg ikke forestilt meg en så herlig, delikat leilighet. Den er til å spise opp, og den bedret humøret betraktelig. Den ser ut som en moderne, luksuriøs leilighet med lyse farger, men likevel så mye farger at det blir litt liv, mye lilla, og på veggene skikkelig stilig kunst. Hele leiligheten ser utstudert ut. Også rommet mitt er koselig, med dobbeltseng med grønt sengetøy og århundrets digre vinduspost. En sånn vinduspost som du har plass til å plassere det meste du har av eiendeler og fortsatt sitte behaglig i. Elsker den!

Vel, så var det rart en stund, og jeg begynte å pakke ut, og familien visste ikke helt hvordan de skulle forholde seg til meg. GengJia var kjempesøt og kom med ferskenjuice eller noe til meg, vi spiste og så dro vi på supermarkedet, og etter det feiret vi morfaren til GengJia’s bursdag. Der var hele familien på morssida, masse koselige mennesker som var VELDIG nysgjerrige på meg. Vi spiste kake og alt var koselig bortsett fra da vi skulle starte og spise. Det var dødspinlig, jeg håpet at de ikke skulle tenke over at jeg var utlending som skulle bruke spisepinner, men jo da, alle snudde seg mot meg, det ble blikkstille, og de stirret intenst på spisepinnene mine, og ventet at jeg skulle starte måltidet. Jeg holdt jo på å få nervøst sammenbrudd, og begynte å skjelve på hendene. En ting er å spise med spisepinner sammen med masse andre utlendinger i Beijing, en annen ting er å sitte sammen med drevne spisepinnebrukere som stirrer på deg og forventer at du skal dumme deg ut, og det gikk jo ikke så bra heller at det gjorde noe, siden jeg skalv så fælt på hendene. Så alle lo :p Det gikk bedre etter hvert og det var koselig. Etterpå dro vi ”hjem” igjen. Der fikk jeg dagens største skuffelse da vertsfaren min forsøkte å koble dataen min til internettet og han sa det ikke funka fordi jeg hadde Windovs Vista. Vet ikke engang om jeg tror på det. Uansett så la jeg meg skuffa, men sovnet momentant uten altfor mye hjemlengsel eller Beijing-lengsel.

Neste morgen ble jeg vekket halv åtte, til frokost. Og jeg blir fortsatt kvalm når jeg tenker på den frokosten, æsj og fy! Maten var ålreit, men de ”drakk” bønnemelk, noe varmt ekkelt som er en mellomting mellom suppe og grøt. Også drakk de ikke noe annet, jeg var tørst… Jeg har fått erfare at kinesere generelt drikker mye varme, ekle ting og at det ikke er en selvfølge at du får kaldt vann, brus eller juice. Etter frokosten forsvant familien min, og jeg var alene. Jeg la meg igjen, og da jeg våknet var jeg så alene i verden som jeg aldri hadde vært før. Jeg vet ikke hva det var, men da klarte jeg ikke tanken på å skulle være her i ett år. Livet var fryktelig, og det var som de første dagene i Beijing. ”Oppmuntringen” kom i form av en mail fra Alex da jeg slo på vertsfamiliens datamaskin. Den var signert verdens mest ensomme menneske, og hun fortalte om den gale familien sin og den høygravide vertsmoren, og at STS hadde sendt henne til feil by dagen før. Snart møtte jeg stakkars Alex på msn, og hun fortalte at hun hadde grått hele natta, akkurat som vi hadde gjort første natta i Beijing, den eneste forskjellen var at jeg ikke hadde vært der og grått med henne, så nå hadde hun virkelig vært helt alene. På en eller annen måte hjalp det å ikke være alene om følelsene sine, og å vite at noen hadde det verre :p Egentlig var hele den første dagen trist, og trøsten var at Alex hadde det verre og at det bare var fire dager til jeg skulle få møte og snakke med Gabi igjen. Om kvelden da jeg fikk dataen igjen, og ventet på at mamma skulle logge på, så jeg kunne fortelle henne hvordan jeg hadde det hos vertsfamilien min, så kom vertsfaren min, det var i elleve tida, og det er nå den interessante delen av det jeg har å fortelle starter.

”Tomorrow, we go to Youzhou” sa han. Og det var ingen overraskelse for han hadde snakket mye om at jeg måtte være med dit for å se på hvordan de lager Junzi-vaser (vel, snakket og snakket, det gikk via et oversettelsesprogram på dataen…) og for å møte niesen hans som er på min alder. Jeg visste også at han jobbet i den byen. Så det var helt greit. Men så sa han ”We not come home tomorrow”. Og jeg skjønte jo ingenting, hvor skulle vi være da, og når skulle vi komme hjem. Så jeg forsøkte å spørre når vi skulle komme hjem, og svaret hans var kanskje dagen etter, eller dagen etter der, men det kom an på. Jeg var jo ikke forberedt på å legge ut på en langtur, hvorfor kunne vi ikke bare kjøre hjem om kvelden… Hvor skal vi sove? Jo, han tenkte litt, og sier ”Maybe hotel”. Ja, skal han leie et hotellrom til meg da, i en by som visstnok er 40 min borte? Det var jo bare rart. Og det virket som det bare var oss to som skulle dra. Han klarte ikke svare på spørsmålene mine, og avbrøt samtalen og sa at jeg måtte stå opp halv seks. Så da måtte jeg altså pakke på kvelden, for å dra til et sted jeg ikke visste hvor var for å bli et tidsrom jeg ikke visste hvor lenge var, og bare håpe at vi skulle komme tilbake til vi skulle møte lærerne og Gabi og Miko igjen. Jeg ble direkte engstelig jeg. Dra alene ut på kinesiske landsbygda med en kineser jeg ikke kjenner som nesten ikke snakker engelsk og ikke klarer å forklare meg hva som skjer. Jeg pakket tingene mine, og vurderte å late som jeg var syk neste morgen for å slippe å være med. Neste morgen følte jeg meg nesten halvsyk, men syntes det var dumt å lyve på meg enda mer sykdom, det ville være en dårlig start på forholdet til vertsfamilien min. Dessuten så var det jo spennende, nå skulle vi virkelig ut på landsbygda. Så jeg satte meg i bilen, og til min store glede skulle GengJia være med. Det var en vanvittig kjøretur, jeg oppdaget hva slags ville trafikktilstander som råder i Kina, og ingen bruker belte. Råkjøring mellom de rare, store, svarte, kinesiske eslene (jeg har alltid trodd at esler var små og grå), og andre biler, dyr og mennesker. Overalt var alt flatt og grått, og standarden var en helt annen langs veien til Youzhou enn i Beijing. For så vidt også i Youzhou, selv om Youzhou var hakket over standarden ute på virkelige landsbygda.

Da vi kom frem, ble jeg presentert for niesa og hennes klassekamerat, og så dro vertsfaren fra meg og GengJia, og det var ikke mulig å få noe svar på når vi kom til å se han igjen. Så da stod jeg der sammen med to ukjente, smilende kinesere som jeg måtte stole på passet på meg. Samtalen gikk tregt i starten og vi gikk til en park, som var en slags kinesisk moropark, med masse skog og karuseller. Det viste seg at jentene hadde fått fri fra skolen av klasseforstanderen sin for å være med meg og snakke engelsk med meg. Så hvordan får man i gang en samtale med to 17-år gamle kinesiske jenter som aldri har snakket engelsk med noen før, bare pugget til skriftelige engelskprøver på skolen? Alle parter prøvde hardt, og de snakket i grunnen ikke såå dårlig engelsk. De fortalte meg om hvordan det er å gå på High School i Kina. De starter på skolen halv seks, om morgenen, og slutter ikke før ti om kvelden, i tilegg har de lekser. STAKKARS MENNESKER! Men det var sånn det måtte være, sa de, for i Kina er det så mange folk at det ikke er plass til dem på universitetene og uten universitet så får de ikke de jobbene de vil ha. Det rare er at andre steder i Kina så trenger ikke folk gå så mye på skolen. Det er visstnok verst på landsbygda, og siden disse to jentene bodde i en så liten by, altså Youzhou med 1,2 mill innbyggere (dobbelte av Norges største!), så hadde de bare fri hver tredje helg! De hadde skole fra 5-22 hver dag tre uker i strekk uten fri, det er jo virkelig sinnsykt! Ikke rart de var glad for å få fri fra skolen for å være med meg!

Vi kjørte litt karuseller og tok bilder, jeg stilte meg opp og smilte, men de var ikke fornøyde: ”Pose!” hylte de. Da holdt jeg på å begynne å le, for i Beijing hadde vi mobbet posinga til kineserne når de fotografertes. Nå etter bare noen dager sammen med kinesere så tror jeg at jeg selv har fått uvanen, og at jeg for resten av livet vil vise v-tegn når noen tar opp et kamera.

Vel, jentene var veldig opptatt av at jeg skulle ha det bra, og lurte hele tiden på om jeg var sulten tørst, osv. og de betalte for meg… Og på et eller annet tidspunkt så spurte de altså om jeg måtte på do, og det måtte jeg for så vidt, men jeg tenkte at doene i nærheten sikkert bare var de hull-i-gulvet-doene som jeg har klart å være i Kina i over 6 uker (hvis jeg regner med min og mammas tur til Kina for tre år siden) uten å bruke. Så tenkte jeg litt til og kom frem til at jeg ikke ante hvor jeg skulle sove i natt eller når jeg neste gang kom til å se en do, så jeg innrømte at jeg måtte på do, og tenkte at jeg ikke skulle være noen prippen blondine fra vesten. Så de fant frem servietter (for i Kina eksisterer det ikke dopapir på doene), og vi gikk til et lite hus, og inn på jentedoen. Og de så på meg, og uttrykket mitt og begynte å unnskylde at doene var så dirty. Vel, jeg tenkte at det var greit at doene så møkkete ut, og jeg hadde planlagt å takle hull-i-gulvet-doene, men det som fikk meg til å rygge ut av dohuset var at det ikke var dører på doene, det var rett og slett bare skråa halvvegger mellom doene. Det kunne jeg bare ikke gjøre, spesielt siden jeg i utgangspunktet syntes det var så trælete å gå på hull i gulvet-doene. Ville liksom ikke at noen skulle komme å stirre på min jomfrutur på de doene, liksom. Så jeg bare sa at jeg ikke måtte så mye på do, og heller kunne gå senere, og de syntes sikkert at jeg var en dum, bortskjemt blondine fra vesten, som ikke syntes deres standard var god nok. Selv stakk jeg den lille servietten som skulle være dopapir i lomma, og tenkte at jeg kanskje fikk en til neste gang vi skulle på do, sånn at jeg hadde to små servietter i stedet for bare en liten.

Jeg prøvde å spørre jentene om hva som skulle skje senere på dagen. Jeg var livredd for at de plutselig skulle finne på å stikke tilbake på skolen, så jeg ble helt alene i den ikke-engelskspråklige-verden. De var ikke så gode til å besvare det spørsmålet, men vi skulle i hvert fall ha lunsj med foreldrene deres og så kanskje shoppe. Shoppe i Youzhou var ikke akkurat det som stod øverst på ønskelista mi over ting jeg ville gjøre i varmen med ryggsekken min når jeg var halvsyk, men likevel var jeg glad for at det fantes noen planer videre.

Lunsjen var for så vidt koselig, på en liten møkkete restaurant. Jeg spiste etter deres mening alt for lite, så de trodde ikke jeg likte maten, og jeg ble igjen stemplet som en sær, vestlig blondine. Problemet er bare at kineserne spiser så vanvittig mye, og at jeg ikke var helt frisk. Etter maten var det igjen tid for dobesøk, og jeg mannet meg opp, og tenkte at om doene hadde dører, så holdt det. Ja, doene hadde dører, men ikke lås. Jeg brettet opp buksebeina og fant veien inn på de stinkende toalettene. Noen hadde mensa rundt på gulvet, det var ekkelt, men doen hadde dør, og jeg kom over hull-i-gulvet-do-skrekken min. Tror alle kunne lese av ansiktet mitt hva jeg syntes om doene.

Så var det shopping. På diverse store kjøpesentre. Utvalget var bra, ikke helt som i Beijing da, men Kina er bare et så rart land. De vasket det fine gulvet med sagflis…!

Jentene oppdaget fort at jeg var sliten og ikke så ut som jeg var så innmari ladd for shopping, så de foreslo at vi skulle gå og ta en rest. Og det gjorde vi på en burger-restaurant som het noe som startet på m, og var en vanvittig god McDonalds-kopi. De hadde en liten m i eksakt McDonalds-gulfarge på rød bakgrunn, hehe. Mens vi satt der, så fortalte jentene at klasseforstanderen deres som også var engelsklæreren deres hadde veldig lyst til å hilse på meg. Ja vel, det kunne jo sikkert være gøy, han kan sikkert snakke bra engelsk, tenkte jeg. Også kom den rare læreren. Jeg har alltid forestilt meg at kinesiske lærere skulle være kjempestrenge, kjedelige mennesker, som hadde et veldig stivt forhold til sine elever, og så kom denne raringen valsende inn på m-restauranten og kjøpte brus til meg og elevene sine. Da han først åpnet munnen var jeg sikker på at han snakket perfekt amerikansk, for han hadde så overdreven ekkel amerikansk uttale at man blir kvalm av mindre. Etter hvert forstod jeg at det ikke helt var tilfellet, spesielt da det viste seg at han etter en lengre samtale med meg trodde at engelsk var morsmålet mitt. Vel, det er en del folk i Kina som tror at alle ”hvite” har engelsk som morsmål, så de tror jeg snakker perfekt engelsk selv om de vet jeg kommer fra Norge. Generelt er jeg imponert over kinesernes geografi-kunnskaper. Folk som har vært i USA som utvekslingsstudenter forteller jo at de ikke har klart å finne en eneste amerikaner som vet hvor i verden Norge er. Her er de faktisk ganske gode på det, og når jeg spør om de vet noe om Norge, så er det kaldt, har vakker natur, mye fjell, fjorder og det er et rikt land. Derimot virker det faktisk som de vet mindre om Sverige. Det var noen som hadde hørt at i Sverige så hadde de ikke TVer… Men hun som spurte om det faktisk var tilfellet, la til at hun ikke trodde på det selv. Ellers har de et litt merkelig verdensbilde med Kina i sentrum her. På kartet ligger Norge og Europa lengst vest, mens USA ligger lengst mot øst. De har delt opp globusen i feil hav da de lagde kartene sine. Slik at skille mellom øst og vest er midt på kartet, det må da være utrolig forvirrende.

Så kom vertsfaren tilbake, mens vi satt på m. Og jeg prøvde å finne ut hvor vi skulle sove i natt, men fikk ikke noe bra svar. Nå skulle vi ut i villmarka for å spise middag. Vi kjørte på den mest humpete veien jeg har opplevd noensinne, om du ganger gårdsveier i Norge med ti, så kan du kanskje forstå hvor shaka vi ble. Vi kjørte rundt inni maisåkre og kom til slutt frem til restauranten. Der var fortsatt engelsklæreren med, og de to jentene. Og vi spiste, og jeg spiste ikke nok. Engelsklæreren syntes jeg var flink med pinnene, og tilstod at han selv var dårligere, for han hadde aldri lært å holde pinnene riktig. Etter det har jeg hørt flere kinesere si at de selv faktisk har problemer med pinnene. Jeg prøvde å utnytte engelskkunnskapene til folkene rundt bordet til å få klargjort hvor vi skulle sove om natta, og jada, vi skulle bo på hotell, jeg og GengJia. Og gjennom oversettere så lovet vertsfaren min at vi skulle dra hjem i morgen. Jeg følte meg trygg en stund før jeg så hvor mye de drakk. Herre Gud, de skulle jo kjøre meg til det hotellet. Begynte å tenke på det kurset som vi hadde på skolen i fjor, om ikke å sitte på med folk som hadde drukket. Om ikke folk husker det, så var det fordi nitti prosent av klassa skulka det. Vi skulle lære å si at vi ikke ville sitte på, at man ikke skulle kjøre så fort og å be dem stoppe og heller gå om det var for ille. Hvorfor lærte vi ikke å si det på kinesisk? Jeg kunne ikke akkurat nekte å sitte på heller, da ville jeg være forlatt på et ukjent sted ute på den kinesiske landsbygda, med en sannsynlighet på 0,001 for å møte noen som kunne snakke engelsk. Dessuten bør jeg holde meg unna landsbygda i følge vaksinasjonsdama i Hamar, for egentlig burde jeg vært vaksinert mot den japanske myggen som kan befinne seg ute på landsbygda i dette området, men det fikk vi ikke tid til før jeg dro. Vel, så jeg satt med hjerte i halsen hele veien tilbake til hotellet, og på hotellet så viste det seg at mine to nye, kinesiske venner skulle bo der sammen med oss. Det var kjempekoselig, men jeg forstod ikke hvorfor, siden de bodde rett i nærheten. Vi hadde bare booka et to-mannsrom, så jentene måtte sove på gulvet, men det gjorde ingenting sa de, for det var de vant til. Det gjorde man ofte i Kina. Hotellet var ganske så fint i grunnen, og jeg tror ikke jeg har sovet så godt siden jeg kom til Kina. Herlige senger, dyner, som luktet rent, og air condition. Jentene måtte stå opp klokka 5 for å gå på skolen, men jeg og GengJia sov til ni.

Neste morgen var jeg spent på når vi skulle dra hjem, men det var det ingen som kunne svare på, bare senere. Først skulle vi spise frokost, og jeg forstod også at vi skulle til det stedet de produserte vaser. Det var en mann med sjåfør som tok oss med for å spise frokost, altså bare meg og GengJia, og vi spiste på en vestlig restaurant, vestlige restauranter kaller de kafeer. Det var sannsynligvis den eneste kafeen i Youzhou, og de hadde kaffe! Så om morgenen så drakk jeg kaffe latte! Også spiste GengJia pizza, og jeg syntes ikke jeg kunne spise pizza til frokost, så jeg bestilte noe merkelig brød, som jeg ikke forstod noe av, og som ikke smakte godt, så jeg spiste meg heller mett på den herlige fruktsalaten de hadde der. Etterpå dro vi med vertsfaren min og andre menn til vaseproduksjonsbyen. Fabrikkpipene stod tett, og det var ganske smoggy, men vasene viste seg å være mer interessante enn jeg hadde trodd de skulle være. Vasene og det andre porselenet var veldig vakkert, jeg tror jeg liker Junzi-porselen. Det meste var farget i lillanyanser, som var veldig fint. Det var altfor dyrt til å kjøpe noe. Vi så også hvordan de lagde vasene, og de var kjempeflinke, jeg ble virkelig imponert!

Så da tenkte jeg at det var tid for å reise tilbake, men først skulle vi spise, igjen. Og jeg spiste igjen for lite, og vertsfaren min drakk etter min mening ALTFOR mye til å skulle kjøre oss tilbake til Xuchang. De begynte å drikke det som skulle være i de små glassene i vinglass. Jeg ble alvorlig bekymret. Jeg fortalte at i Norge så får man ikke kjøre etter at man har drukket, og de bare lo av meg. Det er virkelig, virkelig fælt å være avhengig av et menneske som du ikke kan kommunisere ordentlig med, som du ikke stoler på og som begynner å bli full. Vi satt og spiste middag leeenge. Så kjørte vi tilbake til Youzhou, og på veien beæret vertsfaren min meg Junzi-porselen til 888 yuan (8 er et lykketall). Jeg satte veldig pris på det, og jeg tror virkelig at alt som skjedde på turen skjedde i beste mening fra alle, men det var så fælt å ikke vite noe, og ikke føle at jeg kunne stole på det menneske som hadde ansvaret for meg og som jeg ikke kunne klare meg uten. Men han gjorde det meste bare for å være snill.

Tilbake i Youzhou trodde jeg at vi skulle dra videre tilbake til Xuchang, men det skulle vi ikke. Senere, sa vertsfaren min, og foreslo at jeg og GengJia skulle ta en rest på hotellet, og så booket han et nytt hotellrom til oss. På en måte var jeg letta over at han ikke skulle kjøre oss hjem i så påvirka tilstand, for han kjørte ille nok i utgangspunktet. Så da var det bare å vente på at han ble edru og fant ut at han ville kjøre oss hjem. Det var koselig å se på rare kinesiske TV-show med GengJia på hotellrommet.

Så ringte vertsfaren min, og han sa at det ikke var sikkert at vi skulle tilbake i dag, likevel. Det kom an på om han fikk tid. Kunne han ikke bare kjørt oss hjem i stedet for å sitte og drikke og spise halve dagen? Han sa også at om jeg var sulten kunne han få en venn til å ta oss med for å spise vestlig mat. Jeg var lei av å spise, og syntes det var fælt at han ikke trodde jeg likte kinesisk mat, og jeg sa til han at jeg gjerne kunne spise kinesisk, men at jeg ikke var sulten nå. Han sa vi skulle ringe når vi ble sultne. Det gjorde vi aldri, for snart ringte han GengJia og sa at vi skulle gå ut for å spise. Og igjen var det inn i en fremmed bil, og til den samme restauranten som vi hadde spist frokost på. Der satt det to jenter og ventet på oss. De var 19 og 21 år, og snakket hakket dårligere engelsk enn jentene jeg hadde vært med dagen før. Nå var det virkelig vanskelig å holde samtalen i gang. De hadde pyntet seg, og hun ene hadde skikkelig stilige sko, ble direkte misunnelig, men i Kina selger de ikke damesko som er større enn 39, så sannsynligheten for at jeg skal finne sånne sko i min størrelse er egentlig ikke-eksisterende. Så spiste vi igjen. Mot slutten av måltidet begynte de å snakke om at vi måtte dra tilbake til hotellet for å hente tingene mine. Jeg skjønte ingenting. Vel, jeg skulle ikke tilbake til Xuchang, neida, vi skulle bare bytte hotell til Youzhou hotell. Det var det hotellet noen tidligere hadde fortalt meg om, som var Youzhous fineste hotell. Vi hadde kjørt forbi en gang, og hotellet hadde fire stjerner. Så vidt jeg etter hvert forstod, så var det onkelen til hun ene jenta som betalte. Jeg forstod mindre og mindre jeg. De to jentene og GengJia skulle være med meg til hotellet. Der sa de at vi skulle Busse, og jeg har fortsatt ikke forstått hva det skulle bety, eller om det har noen rot i noe engelsk ord, men jeg måtte jo bare bli med da. Da vi kom dit satt vi i resepsjonen og fikk drops og vann, og så kom de og tok skoene våre, og gav oss sandaler!

Etterpå ble vi ført inn i en garderobe med skap, og det gikk damer rundt i hvite uniformer og jeg kunne se noen halvgamle damer i undertøy sitte inne i noen rom som så ut som badstuer osv. Så sa jentene til meg: ”Take off your clothes!”. Og der stod jeg. Hva i helvete er det her for et sted? Det ser veldig fint ut, kan noen forklare meg hvorfor jeg skal kle av meg? De andre kledde av seg, så da kledde jeg av meg og, og vi gikk videre innover, i et stilig rom flislagt med små fargede fliser. I midten av det store rommet var det et plaskebasseng med en badeand, og langs sidene var det stilige flisbelagte dusjer. Noen av de uniformskledde damene tok håndkledet mitt, og dyttet meg inn i dusjen. Og der stod jeg naken sammen med masse andre kinesere (det var bare jenter altså). Så må jeg bare si at man får kroppskomplekser av å være naken sammen med supertynne små kinesere. Snart kom den ene av kveldens to nye jenter bort til meg med en masse såper og forklarte hvem som var for ansiktet, hva som var balsam osv. Så dusjet jeg altså, bare avbrutt av en uniformskledd dame som kom med tannbørste med tannkrem på og glass med vann. Haha, det er noe av det rareste jeg har opplevd. Så stod jeg og pusset tennene inni dusjen…

Vel, vi kledde på oss, men vi fikk ikke ta på våre egne klær. Vi tok på oss noen rare brune pyjamaser. De så litt sånn kinesiske ut, og så gikk vi opp i ett stort rom, med bar og biljard, bordtennis, datamaskiner osv. Det var masse mennesker i de rare pyjamasene der. Jeg hev meg over datamaskinene og kontaktet den ”virkelige verden”, og prøvde å forklare alle de rare tingene som hadde skjedd de siste dagene, og at det var så mye rart at det ikke var mulig å fortelle om! Og at jeg inderlig håpet at jeg kom tilbake til den forståelige delen av verden igjen, en gang i fremtiden!

Så var det rommet vi skulle sove i, hahahahahahahaha! Det er…jeg har ikke flere ord… Verden er bare såå rar! Det var et kjemperom, med sikkert over 50 senger, og sengene så ut som stoler. Det lignet egentlig litt på sånne flyseter som er på førsteklasse på langflygninger, som er både stol og seng. Og over sengene så var det TVer, en TV per seng, haha! Av en eller annen merkelig grunn var seng/stolene dekket av håndklær i tilegg til lakener. Alt sammen så veldig behaglig ut, og jeg gledet meg til å sove i senga mi. Da jeg hadde lagt meg kom det en mann og serverte meg vannmelon på bordet ved siden av senga…

Det var ikke noe behaglig å sove der, for noen mennesker valgte å ha TVene sine stående på hele natta, vet ikke om de så på, eller bare sovnet uten å skru dem av. Vi sov til åtte om morgenen og spiste frokost i den fantastiske spisesalen. De serverte kun kinesisk frokost, og det var godt nok det, men hvorfor kan ikke bare kineserne drikke noe kaldt til frokost og ikke bare varme ting med grøt/suppeaktig-konsistens. Jeg så at de solgte sprite, så jeg gikk for å kjøpe det, jeg ville betale det selv, tok frem penger, men de tok jo ikke penger de satte det bare på rommet, eller ikke rommet da, men nummeret på skapet mitt… Og da måtte onkelen betale, også virket jeg igjen som en fryktelig blondine fra Vesten som ikke klarer seg uten brus. Men jeg må bare ha noe å drikke, jeg… Spesielt i varme Kina.

Vel, så dro vi av gårde igjen. I bilen spurte onkelen til hun ene jenta meg ”Can you make coffee?” Og så sitter man der (vel, han spurte gjennom jentene for han kunne ikke snakke engelsk), hva svarer man på det. Ja, jeg kan bruke kaffetrakteren jeg har hjemme ja, og jeg kan lage instant coffee? Jeg prøvde å forklare at om jeg hadde noe lage kaffe med, klarte jeg det, men det gikk liksom ikke, og jeg forstod ikke hvorfor de spurte. Så dro vi til bygningen hvor vertsfaren min jobber, og skulle vente på et kontor der. De nye venninnene mine var fortsatt med. Så kommer onkelen med kaffebønner, og en kaffekvern. Haha, husker jeg brukte en antikk sånn sammen med mamma en gang da jeg var liten. Det var kjempegøy å lage kaffen fra bunnen da jeg var liten, og det blir sikkert bedre kaffe av det og. Så ville de at jeg skulle lage kaffe, og jeg begynte å helle bønnene ned i kverna, og mente det var sånn jeg og mamma hadde gjort det da jeg var liten, også begynte jeg å sveive, begynte i feil retning, og da tok onkelen kverna tilbake, og lagde kaffen selv, og det var bra, for det neste kaffelagingsinstrumentet han kom med, det har jeg virkelig aldri sett maken til. Prinsippet var nesten det samme som kaffetrakteren hjemme, men vannet skulle dampe opp og så renne ned, gjentatte ganger, og ja, kaffemaskinen var rar. Så fikk vi kaffe, og de gav meg melkepulver og sukker, men jeg foretrakk å ikke bruke melkepulveret, for jeg er så usannsynlig lei av melkeerstatningsproduktene de har her i Kina. Jeg tok ikke i sukker heller, og da så de på meg som om jeg kom fra månen. Du kan ikke drikke kaffe uten melk og sukker, fikk jeg beskjed om. Det pleier jeg faktisk ikke å gjøre i Norge, men nå ville jeg bare ha kaffe, og den kaffen var faktisk veldig god, veldig kaffe! Etterpå så sa de ”We see you like coffee, you have this at home, you buy, very cheap!”. Jeg avslo. Jeg vil ikke kjøpe dyre kaffebønner hele året, og er man i Kina så er man i Kina, og får prøve å leve uten kaffe. Vel, etter kaffen skulle jeg smake tradisjonell kinesisk te, og de lærte meg at man alltid skulle lukte på teen før man drakk den. Av en eller annen grunn så trodde de ikke jeg likte teen heller, selv om jeg drakk mye, og sa at den var god. Det var den og. Uansett så trodde de ikke på meg, og kom med Lipton tea i et pappkrus til meg. Vel, jeg takket for den, og smakte på den. Æsj, tenkte jeg, jeg kan ikke drikke sånn her te uten sukker og melk, så jeg tok veien gjennom rommet og hentet meg melkepulver og sukker og tok opp i teen, og da så de ikke lenger på meg som om jeg kom fra månen, heller som om jeg kom fra Mars, Pluto, eller fra enda lenger borte. Øynene holdt på å trille ut av skallen på dem. De hadde aldri sett at noen hadde sukker eller melk i teen, og jeg forstår at man ikke skal ha det i kinesisk te, men dette var ikke kinesisk te. Så lo alle av meg, og jeg prøvde å forklare meg med at i England så drikker man alltid te med melk og sukker… Tror de godtok det da, men det var noe av det rareste de hadde sett.

Vel, så brakte jeg det evige spørsmålet på banen igjen: Når skal vi hjem? Og de begynte å snakke om at jeg skulle være med i bursdagen til en eller annen unge, og jeg begynte å bli fortvila, for det var den trettiende, altså dagen da jeg skulle møte Gabi og Miko igjen. Dagen jeg hadde gledet meg så sinnsykt til. Jeg prøvde å få noen til å ringe til vertsfaren min, men de sa at han var opptatt og jeg holdt på å begynne å grine. Alle menneskene var så snille, men jeg stolte ikke på noe eller noen. Jeg visste ikke klokkeslettet for når vi skulle møte lærerne og Gabi og Miko, og det virket ikke som noen brydde seg om jeg kom tilbake i tide, eller kom tilbake i det hele tatt. Helst ville de ha meg i Youzhou hvor ingen har sett utlendinger før, og går og peker på meg på gata, ler og stirrer, og alle ungene kommer løpende og river meg i håret for å kjenne på ”golden hair”, som det blir kalt av dem som kan litt engelsk. De oppførte seg som om jeg var en prinsesse, men jeg ville ikke ha kaffe eller annen vestlig mat, eller dyrt porselen, jeg ville bare vite hva som skjedde rundt meg, når jeg kom tilbake og at jeg ville bli kjørt tilbake av en edru og pålitelig sjåfør.

Vel, vi hadde en photo session før vertsfaren min kom. Jeg måtte pose med alle de forskjellige menneskene, så alle fikk bilder med alle sine kameraer. Det hadde hele tiden en tendens til å dukke opp tanter, onkler slektninger og venner, og for så vidt ukjente som kom bort for å se på meg, snakke med/om meg osv. Men til slutt dukket også vertsfaren min opp. Og så skulle vi spise. Spise, spise, spise, jeg spydde snart av all spisinga, jeg ville tilbake, så jeg visste at jeg kom tilbake. Jeg spurte når vi måtte være i Xuchang, men fikk ikke noe svar. Så vi spiste, og det er ikke så mye å si om det utenom at det kom noen søte katter og høner vraltende inn i rommet vi satt og spiste, og at det kom en kakerlakk ut av maten til GengJia. Heldigvis drakk de ikke så mye denne gangen, for nå skulle vi faktisk hjem. Vel, selv om vi satt på kontoret en stund til først, og GengJia spilte spill på dataen. Så dro vi, og plutselig skulle de to jentene være med oss til Xuchang…

Så kjørte vi hjem, og Gud så tøft det er å befinne seg 90% av strekningen i motgående kjørefelt! Selv om vi var på vei hjem, så trodde jeg aldri at vi faktisk ville nå frem før vi døde. Også lo de av meg som brukte belte! Halvveis sier vertsfaren min at vi ikke rekker hjemom før jeg skal møte lærerne og de andre, vi må dra direkte, og det var helt greit for meg. Han sa vi skulle være der klokka fire, og vi kom et kvarter for sent. Det var så utrolig unødvendig! Ikke at jeg har noe å si på det med forsentkomninger, men likevel, jeg ville gjerne hatt sjansen til å rekke det første gang vi kom dit. Jeg kom skjelvende inn i rommet, og der var Gabi og Miko, og jeg var tilbake i den virkelige verden!

Jeg er nå kjempeglad for at jeg ikke sa jeg var syk da vi dro til Youzhou, for jeg har seriøst aldri opplevd så mye på tre dager før. Det var jo kjempespennende, men underveis var jeg usikker på om jeg burde blitt med. Uten at noen egentlig noen gang gav meg noe valg.

Jeg prøvde å få fortalt alt til Miko og Gabi, men det var bare så altfor mye, og jeg visste ikke hvor jeg skulle starte, og vi avbrøt hverandre hele tiden med hver våre opplevelser. Jeg tror i grunn ingen hadde opplevd så mye rart som meg, men Gabi hadde blant annet byttet familie. Også utvekslet vi sladder om de andre utvekslingsstudentene. Timo hadde måtte evakueres på grunn av gasslekkasje, og Alex var fortsatt ikke veldig fornøyd. Adrian slet med sin nye levestandard, og plutselig ville ikke familien til den andre Gabien ha henne lenger, for plutselig kom faren i familien hjem, og de hadde ikke plass til henne. Vi møtte jo også lærerne, som gav oss masse kjedelig informasjon om hvordan ting skal være, og det vil jeg fortelle mer om senere. Lærerne var to unge koselige damer, og de skal vi ha i kinesisk, etter at vi har vært på de vanlige skolene våre. De lurte også på hvordan vi hadde det, og om vi hadde noen problemer. Også fikk vi telefonnumrene deres så vi kunne ringe dem om det var vanskeligheter. Tror det er meningen at de rett og slett skal passe på oss. Så begynte de å snakke om Xuchang TV. Vel, de skal lage noen greier om oss, og jeg har ikke forstått hvor omfattende det er. Det virker som de skal følge oss gjennom året. Herre Gud, det er så flaut. Så filmer de kanskje kinesisktimene våre, også skal jeg sikkert si hanyue, som betyr kinesisk, også gir jeg det sikkert med feil tonefall, så det i stedet får betydningen koreansk (eller var det vietnamesisk eller taiwansk det betydde med annet tonefall). Så vil de sikkert sende det om igjen og om igjen på TV, så kineserne kan le seg skakke av den dumme norske jenta.

Etter at vi hadde vært på kinesiskskolen så hadde vi velkomstmiddag, og der var det ei koselig jente som het Jojo, eller ble kalt Jojo. Hun hadde vært utvekslingsstudent, og snakket altfor bra amerikansk, men jeg likte henne kjempemasse, hun snakker engelsk og kinesisk, kjenner vestlig og kinesisk kultur og vet hvordan det er å være utvekslingsstudent. Tror det er bra å kunne få hjelp av henne. Også var hun koselig. Middagen var god, men jeg skulle ønske ikke de kameraene hadde vært der, og filmet alle spisepinnetabbene våre…

Hjemme igjen var fortsatt Youzhou-jentene på besøk, og de skulle sove på GengJias rom. Jeg tror faktisk de hadde blitt med tilbake for å være sammen med meg, og være koselige mot meg. Kinesere er de mest hjelpsomme og imøtekommende menneskene jeg har møtt noen gang. Vi hadde det ganske koselig, og vi hadde enda en photo session i stua. Men de la seg tidlig for de måtte tilbake til Youzhou klokka fem om morgenen…

Den kvelden fortalte vertsfaren min meg hvor det var supermarkeder, og hva som var adressen min, så jeg kan ta taxi hjem. Jeg følte meg plutselig ikke så avhengig av andre mennesker lenger. Dessuten har jeg fått kinesisk mobil, og har nummeret til kinesisklærerne og Gabi og Miko. Og det herligeste av alt er at Gabi nå bor nesten rett ved siden av meg. Jeg er ikke lenger helt alene i verden :D

Det er nå to dager siden jeg kom hjem fra Youzhou, og det har tatt litt tid å få blogget om det, har ikke hatt så mye tid, også har villet fortelle så altfor mye, og det verste er at jeg nå har opplevd så mye annet som også hadde fortjent en plass i bloggen, men det har jeg ikke tid til, og tviler på at noen gidder å lese mer om de har lest ned hit. Applaus til dem som har gjort det! Nå skal jeg bare lese igjennom selv og rette de verste skrivefeilene, har skrevet det her så altfor fort. Aner ikke om jeg egentlig gidder å lese igjennom i det hele tatt.