Morgensvømming og overmennesker

I dag tidlig gjorde jeg det utrolige. Jeg svømte i Ankern før skoletid! Hva gir du meg for det? Jeg var i bassenget klokka sju, og det var utrolig nok fantastisk. Jeg våknet av vannet, ble ren og rakk skolen. Jeg er et OVERMENNESKE! Hører du det? Så hadde jeg full skoledag, HA-møte, og avsluttet dagen med ballettrening til klokka halv ti. Jeg har faktisk ikke vært sliten eller trøtt idag, hva er det liksom? Vel, jeg var litt borte da Irina lærte oss valsen, skjønt det hadde en helt annen grunn en trøtthet. Ordet vals fikk en ny betydning for meg. Det vi gjorde på balletten kan overhode ikke sammenlignes med noen vanlig juleballvals, som jeg har brukt år på å lære. Dette her er rett og slett umulig, jeg så ikke noe lys i tunnelen, jeg kommer til å fortsette å dumme meg ut hver eneste ballettime resten av året på grunn av den dumme valsen.

Moral: Man kan være overmenneske* uten å kunne danse Irinas kompliserte vals.

* Definisjon på overmenneske:
Mennesker, som meg og Tale, som klarer å stå opp tidlig om morgenen for å svømme i Ankern før skolen.

Tidsforvirring

Må bare beklage min feilberegning av tiden. Det er når det blir vinter at det er sånn koselig stilling av klokka at man får en ekstra time :D Jeg beregner alltid feil vei, tror det er kronisk, så da jeg sa at klokken var halv tre i går, så var den selvfølgelig (regne, regne, tenk, tenk....) bare halv ett!

I år var det ikke utelukkende min feil at jeg ikke klarte klokkestillingen, mine nærmeste misledet meg i det håp om at jeg muligens skulle klare å spise frokost og komme på skolen til riktig tid. De trodde jeg ville stå opp to timer før jeg skulle, men nei da, så lettlurt er jeg ikke.

For i slike tilfeller har jeg nemlig et triks, jeg stiller aldri mobilen min om til sommertid, og den fortalte meg altså nå at jeg var blitt lurt før jeg rakk skolen i god tid. Den viser nemlig korrekt vintertid fra i fjor, og vintertiden er jo den samme år etter år.

Nå er vel egentlig årsaken til at mobilklokka mi fortsatt har fjorårets vintertid, den at jeg rett og slett ikke har fått meg til å stille den. Dette har selvfølgelig vært et problem gjennom sommerhalvåret, da jeg stadig vekk har tenkt tiden feil, men det har ikke fått veldig alvorlige konsekvenser, muligens utenom da jeg var på Island, og stilte vekkerklokka på mobilen slik at den skulle ringe om ti minutter, i steden for om en time og ti minutter (nei, jeg sov uansett ikke mye den natta). Problemet på Island var jo og at de har igjen en annen tidssone enn Norge, og at klokka mi gikk en time feil andre veien enn det den gjør i Norge.

Så må det også sies at mobilen min faktisk gikk riktig i nesten en uke dette sommerhalvåret og. Det var fantastisk enkelt i England, hvor mobilen bare gikk riktig uten at jeg trengte å gjøre noen ting. Der har de vintertid om sommeren og en helt annen tid om vinteren, jeg tror deres vintertid tilsvarer islandsk faktisk, om de ikke da stiller klokka på Island og.

Dette er uansett for komplisert for min hjerne, hvorfor så komplisert, når det kunne vært så mye enklere, kunne ikke hele verden hatt samme tid, året rundt, også kunne man bare være våken på forskjellige tidspunkter. Hvorfor har ingen tenkt på det før? Det kan da ikke være noe problem om man står opp klokka 2 i stedet for klokka 7, om skolen startet kvart over 3 i stedenfor. Hm...

Nesten nevneverdige hendelser

Tenkte at nå er det jo nesten flere dager siden jeg sist blogget (og det er sikkert trist for mine 3 faste blogglesere), og siden det nå er helg og jeg har litt tid til overs så kunne jeg jo sette meg ned og skrive litt. I skrivende stund aner jeg ikke hva jeg skal skrive, men det kommer nok snart. Så hva har skjedd siden sist, som er nevneverdig?

Jeg ble utelåst fra kunstløpsgarderoben, det må være nevneverdig. Alle dro fra treninga, jeg ble igjen et kvarter etter de andre, og hadde isen for meg selv, herlig, i grunn! Da jeg skulle av isen skulle jeg ta med meg nøkkelen min, som hadde ligget på benken. Der lå den så klart ikke lenger. Tenk om de låste da de gikk, panikk! Selvfølgelig har de gjort det, de gjør jo alltid det. De kan ikke ha gjort det mot meg.Jeg vabber spent bort til døra, med skøytene på, drar i den, rikker seg ikke, låst. Der inne var skoene mine, jakka mi, mobilen min osv, og klokka var over ni. Jeg måtte inn der, jeg kunne ikke dra hjem med skøyter på, uten jakke, og jeg trengte mobilen min dagen etter. Kunne det være en vaktmester i hallen med nøkkel til garderoben.

Jeg møtte masse sånne ishockeyfolk, og jeg spurte dem om vaktesteren kunne være her, og det var han sikkert for det var kamp, skjønt kampen sluttet (og da ville han sikkert dra snart). Så jeg spurtet rundt, så fort jeg klarte med skøytene på, spurte annet hvert menneske jeg så om vaktmesteren. Folk sendte meg hit og dit, og hadde voldsomme teorier om hvor vaktmesteren kunne befinne seg mens tiden gikk, jeg løpte rundt med skøytene på i 20 minutter, og til slutt endte jeg opp inne i garderoben til de svette ishockeyguttene som drev og skiftet etter kampen. Der var den snille vaktmesteren, som jeg kunne hevet meg inn i armene på, hadde det ikke vært for at skøytene hadde gitt meg kramper i beina.

Så det løste seg fint, han hadde nøkkel!

Annen dramatikk de siste to dagene, nei, så dramatisk er vl ikke mitt liv. Kaos-filmen er ferdig, all ære til Henrik, som er fantastisk god til å redigere. Kaos-filmen hadde jeg vel ærlig talt liten tro på underveis i prosjektet, men det ble en dødsstilig kunstfilm, musikken bidro også definitivt, takken går til Ida og ZopHa(var navnet så ille, eller husker jeg bare feil?) der. Vi er et team altså, selv om det tidvis var en kaosproduksjon :P

Vel, og det er et skår i gleden at den ferdigskrevede rapporten plutselig forsvant på mystisk vis.

Så etter ferdigstilling av kunstfilmen om kaos, så var det en tur i kunstbanken, for å se på en forestilling og utstilling om grafitti, så gjorde helgen endelig sitt inntog, og til nå er jeg storornøyd med min utnyttelse av den.

Dette har jeg gjort: Sittet med matte i nesten tre timer (applaus), spilt fiolin, jobbet med Photoshop oppgaven, sett tre filmer, slappet av og lest bok. Det er ikke verst det da. I morgen skal jeg gjøre et forsøk på å gjøre mer matte, lese uttrykkshistorie og rydde rommet, men jeg har min tvil om hva som kommer til å bli gjort.

Nå bør jeg kanskje legge meg snart, for i natt skal man stille klokka(tror jeg), og sånn sett er klokka snart halv tre.

God natt til de som gidder å lese bloggen min!

Personen du elsker er 72,8% vann

Jeg har lest en bok (en ufattelig kjedelig bok om en kjedelig mann, som for det meste gjør kjedelige ting, på 633 sider, typisk meg, sant?). Der stod det:

Personen du elsker er 72,8% vann

Jeg vet ikke om det stemmer, men likevel, tenk på det, å elske så mye vann, det gjør alt ved kjærligheten så absurd og meningsløst.

Boka var og absurd og meningsløs, nesten meningsløs hvertfall. Det var om en gartner som ikke ville bli sett, men som ville være et av tannhjulene som fikk verden til å fungere. Han var syklig opptatt av Buzz Aldrin, som var andre mennesket på månen. Han ville gå på jobb om morgenen og komme hjem om kvelden, og gifte seg med samboeren sin, som han ble sammen med på videregående.

Vel, på side 110 slår kjæresten opp, han mister jobben og drar til Færøyene for å være lydmann for kompisen sin.

Hovedpersonen våkner på en vei, har blod på hendene, en konvolutt i jakka med 20 000 kroner i, og han husker ingenting siden han satte seg på båten til Færøyene.

Så kommer det en koselig mann som sier at han kan få være med til Gjögv, og bo sammen med han og tre psykisk-syke i en nedlagt fabrikk. Mannen er lege.

Etter det skjer alt og ingenting. Det skjer mest ingenting til rundt side 400, så kommer det en amerikansk krigsreporter seilende i en gul gummibåt fra Island, så dør en av hovedpersonene, og resten av hovedpersonene bygger en båt og drar til Karibien. Hovedpersonen, den kjedelige mannen, tar med seg sin nye, rare kjæreste, som heter Eyddis(egentlig bra navn), til Karibien. De får barn. Alle bor på Karibien i mange, mange år, før Eyddis og hovedperson flytter tilbake til Stavanger. Der fortsetter hovedperson sitt liv som usynlig.

Merkelige boka.

Tåspissko, og litt om virkeligheten

Ikke mere geiter, albino katter, vakker natur, primitive mennesker eller bonderomantikk, kun ren og skjær virkelighet. Skole, lekser, jobb og ballett! I dag danset vi igjen tåspiss, og det er selvfølgelig en drøm som går i oppfyllelse, å få lov til det. Jeg eier mitt eget rosa (/ferskenfarget) tåspissko-par, og jeg kan gå på dem. Irina blir til og med glad i meg når jeg går på dem: "BRAVO, BRAVO ODA!". I og med at Irina ellers ikke er så altfor generøs med rosen, hvertfall ikke i min retning, så gleder det meg inderlig.

En dans på tåspissko er ingen dans på roser (mer en dans på torner)! Vel, for å si det greit og enkelt, jeg har veldig vondt i tærne mine nå og har blødd gjennom den hvite dansestrømpebuksa mi.

Men hva gjør man ikke for å leve i den drømmen at man er en elegant prinsesse som tripper/flyr over gulvet i sine rosa tåspissko med silkesløyfer (må bare få presisert at det med eleganse, flyving og prinsesse kun er i drømmen og ikke har noe med virklighetens Oda på tåspissko og gjøre), dere?

Well, jo, reality, I am back! I morgen er det heldags jobbing i HA, og det høres jo spennende ut, men jeg gruer meg nesten litt. Det er så masse styr, sant, også skal de lage DVD om skygge-redaksjon-prosjektet, altså oss ung-reporterne, selv om den bare er på fem minutter, så er det skummelt, også håper jeg at jeg får til å skrive noe ordentlig.

Wish me good luck!

Havet

Havet (havid) er som jeg forventet en syk islandsk film. Bakpå coveret stod det at det skulle være en komedie, men det var vel heller en tragedie med innslag av mørk og morbid galgenhumor (vet ikke hva morbid betyr, men syntes likevel det var et beskrivende ord). Når det kommer til handlingen var det litt vanskelig å fatte, selv for Tina som har sett filmen tre ganger.

Dette skjedde (ikke i kronologisk rekkefølge): Svart sau kommer inn i kebabsjappa, fiskerfar ber barna sine (og barnebarnet) komme hjem for å få dem til å drive fiskebusinessen videre, dum politimann forbanner svart sau og prøver å putte den inn i bagasjerommet, mor hiver tragisk sønns game boy ut av bilvinduet, tragisk sønn tægger på leiebilen, Sven Nordin sier "Tyttebærsyltetøy", fiskerfarens sønn planlegger forsikringssvindel, andre av hans sønner tenner på fiskefabrikken, fiskerfar slår og slår han med en stokk, denne Han ligger med søskenbarnet sitt som også viser seg å være halvsøstra (tenk om de hadde fått barn, da hadde barna vært søsken, søskenbarn og tremenninger) til tross for at han har fransk kjæreste, fiskerifarens barnebarn, som tidligere har blitt omtalt som tragisk sønn, bryter seg inn i kebabsjappa, tragisk sønn stjeler penger og bruker dem på en spilleautomat, rompe synes gjennom takluke, reinsdyr løper foran brannbil, asiater bestiller sjasmin-te, dame flasher puppa sine for å slippe fartsbot av dum politimann, neger tisser fra båt og hendelser fra tidligere blir avslørt, blant disse: mor er syk, far ligger med tante, mor dør og diverse voldtekter og andre forhold.

Så hva sier man om filmen? Den var jo underholdende... Kunne sett den igjen, kanskje jeg hadde forstått litt mer da.

Ved siden av at jeg lurer på hva som var essensen i denne underlig filmen, så er de store spørsmålene: Fins det reinsdyr på Island, og skulle Sven Nordin spille norsk?

Alvdal 1

Jeg lukter geit, jeg er i Alvdal og jeg kom ikke inn på Return-konsert, flaut! Alle måtte vise identifikasjon, og vi prøvde å skrive på en runding på føselsdatoen vår, slik at det ble 88 i stedet for 89. Det funka ikke. I min daværende tilstand var jeg sikker på at jeg kunne bøye meg ned, og krabbe forbi luka uten å bli sett, men ble hindret i å forsøke. Huset jeg sover i er møkkete og lukter geit, men det er en døv, abino katt her, som er veldig koselig. Nå skal jeg dusje (de har dusj, det er grenser for hvor primitive alvdølinger er) og etterpå skal jeg og Tina spise middag og se på en syk islandsk film (om jeg finner ut av DVD-spilleren). Jeg har skyhøye forventninger, spesielt til scenen hvor Sven Nordin er med og fremsier sine replikker på islandsk.

Kommer definitivt en oppdatering om Alvdalsturen senere, så følg med!

Ny blogg og en avsporing om ordet "my" og min ådalske opprinnelse

Nå har jeg altså prestert å lage min egen blogg, og hadde du sett meg nå, hadde du tydlig sett likheten mellom meg og ett spørsmålstegn. Jeg har ikke forstått mye av hva jeg har gjort for å lage denne profilen, og lurer på hvorfor jeg skal ha så mange navn på meg selv, og bloggen min? Jeg er usedvanlig forvirret (og jeg er normalt sett ganske så forvirret fra før), og ønsker å forandre litt på ting både her og der. Jeg vil for eksempel ikke at det skal stå "my" som overskrift, og hvis noen lurer på hvorfor det står my der, så er det en lang og ikke helt forståelig historie. "My" kommer ikke fra det engelske ordet for min, men av det gode norske ordet "mye". Min personlige apokope av ordet "mye", har begynt å bli mitt varemerke. Hvis noen ikke forstår det fancy ordet "apokope", så betyr det at endingsvokalen faller bort(mye=my). Tanken min var altså at my var mitt ord og nye varemerke, skjønt jeg angrer forferdelig at det står "my" på toppen av siden nå. Det ser jo helt dumt ut!

Det har dessuten vist seg at det er en logisk forklaring på hvorfor jeg har kuttet e´en i mye. Det er faktisk mange som har lurt på hvor jeg hadde fått ordet fra. Selv visste jeg ikke om noen som sa det og trodde bare det var en underlig sær vane jeg hadde lagt meg til. En dag spurt Yvonne meg om jeg hadde slektninger i Alvdal, og jeg så også da ut som et spørsmålstegn. Jeg har ikke slektninger i Alvdal, skjønt min kjære venninne, Tina, har flyttet dit. "Hvorfor skulle jeg det?" spurte jeg Yvonne, og forklaringen var at Yvonne mente Alvdøler sa "my". Jeg kotaktet Tina, og hun kunne fortelle at jeg hadde mange likesinnede i Alvdal. Hun mente selv at det egentlig ikke var en del av den opprinnelige Alvdaldialekten, men en talefeil. Uansett hadde jeg fått et nytt syn på ordet "my", noen hadde påvirket meg med en underlig talefeil eller dialekt, og jeg holdt ørene åpne for å høre etter andre "my"-brukere.

Nå kan jeg gjette meg til at alle som leser dette er dødsens spente på hvor og hvem jeg hadde fått språklig innflytelse fra. Og eplet faller ikke langt fra stammen, og når jeg en gang er biologisk ådøling er svaret ubeskrivelig enkelt. Min bestemor, Bette (som alle mine bekjente har hørt en del om), avslørte det for meg, da hun snakket om hvor my broren min hadde vokst. Da slo det ned i meg. Ådølinger snakker ganske likt hedemarkinger, med "je" og "itte", men ikke så bredt, med mer påvirkning av Valdresdialektene og med en del underfundige ord som ingen andre enn innavla Ådølinger kan fatte betydningen av. Her sier de "my", og sammen med forklaringen fikk jeg en ny oppfatning av meg selv.

Selv om jeg sosialiserer meg lite med Ådølinger, og har tilbrakt lite tid i Ådalen (OK, hvis man legger sammen alle gangene jeg har vært der, har jeg regnet ut at jeg har vært der godt over ett år) så er jeg innerst inne en ådøling. Det verste er at ikke nok med at jeg er ådøling, men jeg er som alle andre ådølinger innavla ådøling, med alle forfedre fra Ådalen eller et par mil utenfor Ådalens grenser (hvis du følger slekten tilbake til 1030, skal det visst nok være en engelskmann i slekta mi, av kongelig byrd!), og ja, foreldrene mine har funnet felles aner på
slektstreet (selv om det er nesten like langt tilbake som de engelske kongene). Det er verre med pappas søskenbarn som giftet seg med et av sine andre søskenbarn, da. Så jeg er Ådøling innerst inne, og har fått med meg ord og desverre enkelte andre ådalske tendenser. Den mest utpregede ådalske siden ved meg, er min utrolige evne til å snakke og snakke, eller hvertfall skrive og skrive (ettersom det er få som orker å høre på meg når jeg kommer i skravlemodus). Da driver jeg gjerne litt telefonterror, personlig rekord på langetelefonsamtaler er for meg 3 timer, og rekord på telefon til ukjente er opp i mot en time, før jeg kommer til det jeg skulle snakke om. Som regel forstår vel de færreste hva jeg prøver å formidle etter den fjerde avsporingen, så jeg prøver selvfølgelig å begrense meg. Ådølinger jeg kjenner til er faktisk veldig gode til å komme tilbake til poenget, etter avsporingene sine, og det burde jeg vel snart gjøre. For her presenterer jeg altså min blogg. Skrives det blogg eller blog?

Dette er da min nye blog(g), jeg antar at ingen kommer til å lese dette siste avsnittet mitt, siden de få som har giddet å se innom bloggen min tvilsomt klarte eller gadd å holde følge med meg etter et og et halvt avsnitt (hvis ikke mindre). Aplaus for dem som har lest hit, og jeg antar at det meste tullet som jeg vil legge ut her på siden min ikke vil bli lest, og det gjør meg absolutt ingenting. Jeg synes det er perfekt å skrive og tro at noen synes jeg er vittig, men jeg synes ikke det er gøy å vite at andre leser mine teiteste utfall av skrivekrampe og meddelelsesbehov. Så alle sammen ta bloggen min for det den er, og så vil jeg kanskje oppdatere den (eller slette den når jeg har skrevet ned for mange pinlige formuleringer, tanker og hendelser!)