Oh flyvende cd-plater, nå er det snart jul igjen!

Nå suser cd-platene (uten cover) gjennom lufta her i huset. Det er et sikkert tegn på jul, og jeg har søkt tilflukt på rommet, endelig ferdig med julegavekjøp. Jeg tenkte at nå var det kanskje tid til litt førjulskos, eller noe i den duren, men der var jeg milevis unna sannheten.

Mamma har bestemt at vi skal rydde og vaske huset, og samme hva jeg gjør så blir det galt. Med en gang jeg prøver å gjøre nytte for meg, blir det jeg gjør feil, og om jeg leker usynlig så er det fare for å få cd-plater, eller covere i hodet. Plutselig når det er jul, så skal vi nemlig gjemme bort alt vi har, og om mamma finner cder der vi pleier å ha cder, så er det feil, de kan jo ikke ligge i en haug ved siden av cd-spilleren, nei, er du gal! Og da går hun ikke og legger dem et annet sted, eller i kjelleren eller noe, da kaster hun alt hun plutselig har bestemt ikke hører hjemme på plassen sin mer, enten i søpla, eller sånn cirka i retning meg, og hyler: "Disse kan jo ikke være her!". Så må jeg plukke opp cdene, som hun har brukt som frisbee, fra gulvet, og gjemme dem godt bort.

Videre så samler hun alle mine eiendeler i en haug i trappa, og maser om at jeg må fjerne den (jeg tror hun drømmer om fullstendig destruksjon, ikke en ny haug på rommet mitt), mens jeg prøver å få pakket inn julegaver. Å pakke inn julegaver er heller ikke så lett som det høres ut, for før man er halvferdig er teipen og gavelappene ryddet bort.

Vel, når jeg omsider nærmer meg ferdig, så kommer mamma og kjefter på meg fordi jeg ikke har spist frokost, og i det jeg får satt meg ned med maten, så kommer hun igjen, fly forbanna fordi jeg ikke har destruert haugen i trappa, som består av skolesekken min, veska mi, mattebøker, et blad, tåspisskoene og skøytene mine.

Som jeg ønsker vi dro bort i jula. Da jeg var liten var vi alltid på hytta i jula. Der var det alltid masse snø, og gamle naboer med massevis av julekaker og sjokolade. Det aller mest praktiske med å feire jula på hytta var at det var ingen mulighet for stressing, fra mammas, pappas og min egen side. Da vi var kommet dit, så var alt unnagjort og vi kunne nyte jula, selv om julaften bestod av reising mellom mine 5 besteforeldre. Vi hadde tre obligatoriske besøk på julaftenrunden vår, og hvert sted fikk vi kaker, gjerne grøt, og det siste fikk vi julemat og dessert. Selvfølgelig ble jeg litt småkvalm, men det er jo en del av julestemningen. På hytta var det jul, uten tvil...

Her er det varmegrader, stress, sure mennesker og alt vi har kjøpt inn som julegodt i år er EN pakke kjeks (gjende med sjokolade), også har mamma bakt pepperkaker (men jeg spiste halve deigen, og hun brente halvparten, så det er ikke så mange igjen). Den største mangelen her er likevel julestemningen. Det er jo klart at det ikke er det samme å pynte et kjøpt jultre, som å pynte det som bestefar valgte ut til deg tre måneder før jul, og som han snakket om på telefonen ukentlig. Kanskje fikk jeg til og med være med ut i den snødekte skogen og hogge treet, om jeg var heldig. Det finnes ikke jul i Hamar, og jeg er lei av sinna og stressa mennesker...

Vi sluttet å dra på hytta i jula for tre år siden. Det var det året mormor døde rett før jul, og mamma fant morfar død på julaften. Det var min siste ordentlige jul, skjønt julaften var noe utenom det vanlige. Jeg og broren min satt og så på danseband-zonen, eller noe lignende, hele dagen hos mine gjenlevende besteforeldre. Farmor (Bette) satte seg ned, for første gang på julaften, og stirret blankt ut i lufta, skjønt hun ble ferdig med ribba, som bare farfar liker, og vi feiret julaften, og jul. Da jeg etter bestefars begravelse over nyttår slukket lysene på bestefars juletre, (det var tradisjon av vi alltid pyntet treet til mormor og morfar bittelille julaften) forsvant min julestemning, og den har ennå ikke funnet sin vei tilbake til meg. Jeg og broren min hadde en tradisjon på alltid å pynte og tenne lysene på moromor og morfar sitt juletre bittelille julaften. Da lysene slukket for siste gang, slukket også julestemningen for godt.

Vel, familien er vel redd for julestemningen, fordi den siste ordentlige jula vi feiret var så trist, og vi drar derfor ikke på hytta for der blir det automatisk jul. Istedenfor stresser vi rundt hjemme, hiver cd-plater og later som om vi feirer jul.

GOD JUL ALLE SAMMEN!

Dette var et litt trist innlegg om jula, men jula har masse fint og, som gaver og tre nøtter til askepott. Dessuten blir det mindre stress og masse tid til å slappe av, se på TV med familien o.l. senere, i romjula.

Nam-brød

Jeg har akkurat opplevd århundrets skuffelse, det fantastiske, eksotiske brødet som jeg i mange, mange år har spist i den tro at heter nam-brød, heter ikke nam i det hele tatt. Det er Naan-brød! Da er det jo ikke noe morsomt lenger, da smaker det heller ikke så nam lenger, jeg er utrolig skuffet...

Og litt flau, det blir som da lillebroren min sa mon-stop og komfri (pommes frites). Da mobbet jeg han fælt da!

Nam-brød, hoho, jeg er så dum.

Naan-brød, det kan da ikke hete det? Så kjedelig, kunne vi ikke gi det et nytt navn på norsk da, fornorsking av språket, siden Naan sikkert er indisk eller noe. Lurer på hva Naan betyr for noe. Det betyr sikkert bare nam, se for deg inderkona som kommer inn i den vakre sarien sin og serverer mannen sin mat, og spør hva han syntes om den, og så ser han på henne og sier kjempefornøyd mens han klapper seg på magen: "Naan naan!". Eller vi kan snu det hele rundt, og ha tro på liketillingen i India, og anta at det er mannen som kommer inn, og spør sin vakre kone med den nydelige sarien om hva hun syntes om maten hams. Uansett så ser jeg for meg at Naan betyr nam, og jeg er for fornorsking av språket, og synes vi skal omdåpe Naan-brød til Nam-brød, som jeg forsåvidt alt har gjort. Det blir jo et mye morsommere brød da! Naan er så sjarmløst i forhold!

Enda en oppdatering som bare er en oppdatering

Siden at det finnes folk som leser bloggen min, så tenkte jeg at jeg skulle tilføre den noe nytt, men det blir bare enda en av bloggoppdateringene som bare er oppdateringer for å være oppdateringer, og ikke fordi jeg har et budskap jeg har et inderlig behov for å meddele andre. Slike oppdateringer finnes det altfor mange av fra før!

Ting jeg kunne tatt opp i bloggen er mangel på snø, mitt hat overfor å bli oppstilt og tatt bilde av, hvor travelt jeg har det (men det har jeg skrevet nok om fra før), mitt veldig likegyldige forhold til jul og en hel del andre ting, som enten ville være for kjedelig for andre å lese, eller som jeg rett og slett ikke har overskudd til å ivre for!

Har et håp om at jeg skal komme opp med en morsom bloggoppdatering i fremtiden...

Like nærme dobbel aksel som enkel

I går på trening var jeg like nærme dobbel aksel som enkel, men kan må lande på et bein, nei da, det er umulig. Begynner å bli frustrert nå! Jeg vil jo stå den der akselen. Jeg overroterte dobbel salchow og, men stå? Nei, det har vi ikke hørt om.

For ordens skyld så var akselen min nesten til forover, hvertfall over en kvart gang overrotert, nærmere en halv. Så akselen min var ca 2 runder, altså mangler det en halv på dobbel, og det er jeg jo nesten utrolig! Men det er jo litt underlig da....

Bloggoppdatering om blant annet dieseldyr

Lenge siden jeg har oppdatert bloggen nå. Ikke at så voldsomt mange har gitt uttrykk for at det har vært trist, men takk for de positive kommentarene jeg har fått (hmmm, er det rundt 4 stykker?). Til mennesket (som foretrekker å være anonym, så vidt jeg så) som syntes at det hadde vært lettere å lese bloggen min med flere bilder, så sier jeg takk for tipset, men jeg føler ikke at det kommer til å dukke opp så mange bilder på bloggen min. Jeg aner nemlig ikke hvordan jeg legger til bilder, har ikke ork til å finne det ut! Jeg er forresten ganske sur på bloggen min, for her om dagen var jeg i sånt voldsomt blogghumør, og skrev en fantastisk tekst om min korte tur til Elverum (som var mye lenger enn strengt tatt nødvndig, pga en psycho bussrute), men da jeg la inn teksten så stengte plutselig bloggsidene, eller noe rart. Jeg fikk hvertfall ikke publisert den geniale bloggen min (hadde jeg ikke mistet den hadde jeg sansynligvis ikke kalt den genial, men nå kan de som finner på å lese bloggen min, til tross for bildeløsheten, tro at den var hypergenial), og da jeg prøvde å reskrive teksten så var jeg ikke i blogghumør lenger. Det er jeg nå.

Da tenkte jeg å beskrive min nåværende situasjon. Jeg er trøtt, og det er sykt, fordi jeg har sovet mer denne uka enn noen uke tidligere, og jeg er varm. Noen prøver å fyre meg ut av huset. Det er virkelig uutholdelig! Tempraturen har i dette rommet i løpet av de siste tolv timene steget med 10 grader. Nå er det 23 grader celsius. Endelig er fyren i kjelleren reparert, eller skiftet ut og fyllt med olje er vel er korrekt, mne foreldrene mine trenger ikke å sprengfyre for det!

Siden høstferien har vi slitt med manglende varme hjemme. Hele huset har vi fyrt opp med en klebersteins ovn og en varmevifte. I fjor vinter brukte vi utelukkende oljefyring, og hadde det varmt og godt, men i sommer dukket det opp noe merkelig i oljetanken i kjelleren. Tro det eller ei, men i sommer så fikk vi diesel-dyr i kjelleren.

Er ikke dieseldyr et genialt ord? Tenk på de små, søte dieseldyrene. Hvis du forestiller deg et dieseldyr så ser du for deg et hamster på størrelse med en liten katt som er rosa med grønne flekker, sant? Men vet dere hva, det er ikke det! Dieseldyr er, skuffende nok, på størrelse med bakterier, og de må man kvitte seg med, hvis ikke får man ikke fyrt med olje. Dieseldyrene lever ikke opp til sitt fascinerende navn, det skal være sikkert og visst.

Det har vært vanskelig å fjerne dieseldyrene og tankene med olje, få nye og fylle de nye tankene med olje, og i løpet av den tiden har jeg vent meg til et inneklima med under 15 grader. Rart jeg ikke har blitt forkjøla! Det har vært hardt, men også litt koeslig når hele familien samler seg med varm drikke rundt klebersteinsovnen om kvelden. Det store problemet er nå. 23 grader, det er jo sykt, jeg svetter! Jeg har jo ikke kjent en slik temperatur siden i Kroatia i sommer (OK, da, august og i England var varmere, men fortsatt). Så jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg, bade i snøen er en mulighet, da vil jeg kanskje også våkne slik at jeg kan få gjort det jeg skal i kveld (nemlig, uttrykkshistorie og brev til min kommende vertsfamilie i Kina).

Så baybay, nå skal Oda ut å ta sg et bad i snøen!

PS: Forresten så var det ikke så vanskelig å legge til bilder. Det er sånn ikon med et landskapsbilde på over her hvor jeg skriver, men jeg har da ikke noe å ta bilder av, som passer til bloggen min (dieseldyr er lite fotogene!), og jeg orker ikke å legge ut masse usaklige bilder av meg selv og sånt!

Apropos overmennesker

Jeg må bare si det, jeg må bare hyle det ut, for det føles så fantastisk:

Jeg har kommet tidsnok hver dag i en hel uke!

Dette har ikke skjedd i løpet av min tid på videregående før.

Applaus for meg!

Morgensvømming og overmennesker

I dag tidlig gjorde jeg det utrolige. Jeg svømte i Ankern før skoletid! Hva gir du meg for det? Jeg var i bassenget klokka sju, og det var utrolig nok fantastisk. Jeg våknet av vannet, ble ren og rakk skolen. Jeg er et OVERMENNESKE! Hører du det? Så hadde jeg full skoledag, HA-møte, og avsluttet dagen med ballettrening til klokka halv ti. Jeg har faktisk ikke vært sliten eller trøtt idag, hva er det liksom? Vel, jeg var litt borte da Irina lærte oss valsen, skjønt det hadde en helt annen grunn en trøtthet. Ordet vals fikk en ny betydning for meg. Det vi gjorde på balletten kan overhode ikke sammenlignes med noen vanlig juleballvals, som jeg har brukt år på å lære. Dette her er rett og slett umulig, jeg så ikke noe lys i tunnelen, jeg kommer til å fortsette å dumme meg ut hver eneste ballettime resten av året på grunn av den dumme valsen.

Moral: Man kan være overmenneske* uten å kunne danse Irinas kompliserte vals.

* Definisjon på overmenneske:
Mennesker, som meg og Tale, som klarer å stå opp tidlig om morgenen for å svømme i Ankern før skolen.

Tidsforvirring

Må bare beklage min feilberegning av tiden. Det er når det blir vinter at det er sånn koselig stilling av klokka at man får en ekstra time :D Jeg beregner alltid feil vei, tror det er kronisk, så da jeg sa at klokken var halv tre i går, så var den selvfølgelig (regne, regne, tenk, tenk....) bare halv ett!

I år var det ikke utelukkende min feil at jeg ikke klarte klokkestillingen, mine nærmeste misledet meg i det håp om at jeg muligens skulle klare å spise frokost og komme på skolen til riktig tid. De trodde jeg ville stå opp to timer før jeg skulle, men nei da, så lettlurt er jeg ikke.

For i slike tilfeller har jeg nemlig et triks, jeg stiller aldri mobilen min om til sommertid, og den fortalte meg altså nå at jeg var blitt lurt før jeg rakk skolen i god tid. Den viser nemlig korrekt vintertid fra i fjor, og vintertiden er jo den samme år etter år.

Nå er vel egentlig årsaken til at mobilklokka mi fortsatt har fjorårets vintertid, den at jeg rett og slett ikke har fått meg til å stille den. Dette har selvfølgelig vært et problem gjennom sommerhalvåret, da jeg stadig vekk har tenkt tiden feil, men det har ikke fått veldig alvorlige konsekvenser, muligens utenom da jeg var på Island, og stilte vekkerklokka på mobilen slik at den skulle ringe om ti minutter, i steden for om en time og ti minutter (nei, jeg sov uansett ikke mye den natta). Problemet på Island var jo og at de har igjen en annen tidssone enn Norge, og at klokka mi gikk en time feil andre veien enn det den gjør i Norge.

Så må det også sies at mobilen min faktisk gikk riktig i nesten en uke dette sommerhalvåret og. Det var fantastisk enkelt i England, hvor mobilen bare gikk riktig uten at jeg trengte å gjøre noen ting. Der har de vintertid om sommeren og en helt annen tid om vinteren, jeg tror deres vintertid tilsvarer islandsk faktisk, om de ikke da stiller klokka på Island og.

Dette er uansett for komplisert for min hjerne, hvorfor så komplisert, når det kunne vært så mye enklere, kunne ikke hele verden hatt samme tid, året rundt, også kunne man bare være våken på forskjellige tidspunkter. Hvorfor har ingen tenkt på det før? Det kan da ikke være noe problem om man står opp klokka 2 i stedet for klokka 7, om skolen startet kvart over 3 i stedenfor. Hm...

Nesten nevneverdige hendelser

Tenkte at nå er det jo nesten flere dager siden jeg sist blogget (og det er sikkert trist for mine 3 faste blogglesere), og siden det nå er helg og jeg har litt tid til overs så kunne jeg jo sette meg ned og skrive litt. I skrivende stund aner jeg ikke hva jeg skal skrive, men det kommer nok snart. Så hva har skjedd siden sist, som er nevneverdig?

Jeg ble utelåst fra kunstløpsgarderoben, det må være nevneverdig. Alle dro fra treninga, jeg ble igjen et kvarter etter de andre, og hadde isen for meg selv, herlig, i grunn! Da jeg skulle av isen skulle jeg ta med meg nøkkelen min, som hadde ligget på benken. Der lå den så klart ikke lenger. Tenk om de låste da de gikk, panikk! Selvfølgelig har de gjort det, de gjør jo alltid det. De kan ikke ha gjort det mot meg.Jeg vabber spent bort til døra, med skøytene på, drar i den, rikker seg ikke, låst. Der inne var skoene mine, jakka mi, mobilen min osv, og klokka var over ni. Jeg måtte inn der, jeg kunne ikke dra hjem med skøyter på, uten jakke, og jeg trengte mobilen min dagen etter. Kunne det være en vaktmester i hallen med nøkkel til garderoben.

Jeg møtte masse sånne ishockeyfolk, og jeg spurte dem om vaktesteren kunne være her, og det var han sikkert for det var kamp, skjønt kampen sluttet (og da ville han sikkert dra snart). Så jeg spurtet rundt, så fort jeg klarte med skøytene på, spurte annet hvert menneske jeg så om vaktmesteren. Folk sendte meg hit og dit, og hadde voldsomme teorier om hvor vaktmesteren kunne befinne seg mens tiden gikk, jeg løpte rundt med skøytene på i 20 minutter, og til slutt endte jeg opp inne i garderoben til de svette ishockeyguttene som drev og skiftet etter kampen. Der var den snille vaktmesteren, som jeg kunne hevet meg inn i armene på, hadde det ikke vært for at skøytene hadde gitt meg kramper i beina.

Så det løste seg fint, han hadde nøkkel!

Annen dramatikk de siste to dagene, nei, så dramatisk er vl ikke mitt liv. Kaos-filmen er ferdig, all ære til Henrik, som er fantastisk god til å redigere. Kaos-filmen hadde jeg vel ærlig talt liten tro på underveis i prosjektet, men det ble en dødsstilig kunstfilm, musikken bidro også definitivt, takken går til Ida og ZopHa(var navnet så ille, eller husker jeg bare feil?) der. Vi er et team altså, selv om det tidvis var en kaosproduksjon :P

Vel, og det er et skår i gleden at den ferdigskrevede rapporten plutselig forsvant på mystisk vis.

Så etter ferdigstilling av kunstfilmen om kaos, så var det en tur i kunstbanken, for å se på en forestilling og utstilling om grafitti, så gjorde helgen endelig sitt inntog, og til nå er jeg storornøyd med min utnyttelse av den.

Dette har jeg gjort: Sittet med matte i nesten tre timer (applaus), spilt fiolin, jobbet med Photoshop oppgaven, sett tre filmer, slappet av og lest bok. Det er ikke verst det da. I morgen skal jeg gjøre et forsøk på å gjøre mer matte, lese uttrykkshistorie og rydde rommet, men jeg har min tvil om hva som kommer til å bli gjort.

Nå bør jeg kanskje legge meg snart, for i natt skal man stille klokka(tror jeg), og sånn sett er klokka snart halv tre.

God natt til de som gidder å lese bloggen min!

Personen du elsker er 72,8% vann

Jeg har lest en bok (en ufattelig kjedelig bok om en kjedelig mann, som for det meste gjør kjedelige ting, på 633 sider, typisk meg, sant?). Der stod det:

Personen du elsker er 72,8% vann

Jeg vet ikke om det stemmer, men likevel, tenk på det, å elske så mye vann, det gjør alt ved kjærligheten så absurd og meningsløst.

Boka var og absurd og meningsløs, nesten meningsløs hvertfall. Det var om en gartner som ikke ville bli sett, men som ville være et av tannhjulene som fikk verden til å fungere. Han var syklig opptatt av Buzz Aldrin, som var andre mennesket på månen. Han ville gå på jobb om morgenen og komme hjem om kvelden, og gifte seg med samboeren sin, som han ble sammen med på videregående.

Vel, på side 110 slår kjæresten opp, han mister jobben og drar til Færøyene for å være lydmann for kompisen sin.

Hovedpersonen våkner på en vei, har blod på hendene, en konvolutt i jakka med 20 000 kroner i, og han husker ingenting siden han satte seg på båten til Færøyene.

Så kommer det en koselig mann som sier at han kan få være med til Gjögv, og bo sammen med han og tre psykisk-syke i en nedlagt fabrikk. Mannen er lege.

Etter det skjer alt og ingenting. Det skjer mest ingenting til rundt side 400, så kommer det en amerikansk krigsreporter seilende i en gul gummibåt fra Island, så dør en av hovedpersonene, og resten av hovedpersonene bygger en båt og drar til Karibien. Hovedpersonen, den kjedelige mannen, tar med seg sin nye, rare kjæreste, som heter Eyddis(egentlig bra navn), til Karibien. De får barn. Alle bor på Karibien i mange, mange år, før Eyddis og hovedperson flytter tilbake til Stavanger. Der fortsetter hovedperson sitt liv som usynlig.

Merkelige boka.

Tåspissko, og litt om virkeligheten

Ikke mere geiter, albino katter, vakker natur, primitive mennesker eller bonderomantikk, kun ren og skjær virkelighet. Skole, lekser, jobb og ballett! I dag danset vi igjen tåspiss, og det er selvfølgelig en drøm som går i oppfyllelse, å få lov til det. Jeg eier mitt eget rosa (/ferskenfarget) tåspissko-par, og jeg kan gå på dem. Irina blir til og med glad i meg når jeg går på dem: "BRAVO, BRAVO ODA!". I og med at Irina ellers ikke er så altfor generøs med rosen, hvertfall ikke i min retning, så gleder det meg inderlig.

En dans på tåspissko er ingen dans på roser (mer en dans på torner)! Vel, for å si det greit og enkelt, jeg har veldig vondt i tærne mine nå og har blødd gjennom den hvite dansestrømpebuksa mi.

Men hva gjør man ikke for å leve i den drømmen at man er en elegant prinsesse som tripper/flyr over gulvet i sine rosa tåspissko med silkesløyfer (må bare få presisert at det med eleganse, flyving og prinsesse kun er i drømmen og ikke har noe med virklighetens Oda på tåspissko og gjøre), dere?

Well, jo, reality, I am back! I morgen er det heldags jobbing i HA, og det høres jo spennende ut, men jeg gruer meg nesten litt. Det er så masse styr, sant, også skal de lage DVD om skygge-redaksjon-prosjektet, altså oss ung-reporterne, selv om den bare er på fem minutter, så er det skummelt, også håper jeg at jeg får til å skrive noe ordentlig.

Wish me good luck!

Havet

Havet (havid) er som jeg forventet en syk islandsk film. Bakpå coveret stod det at det skulle være en komedie, men det var vel heller en tragedie med innslag av mørk og morbid galgenhumor (vet ikke hva morbid betyr, men syntes likevel det var et beskrivende ord). Når det kommer til handlingen var det litt vanskelig å fatte, selv for Tina som har sett filmen tre ganger.

Dette skjedde (ikke i kronologisk rekkefølge): Svart sau kommer inn i kebabsjappa, fiskerfar ber barna sine (og barnebarnet) komme hjem for å få dem til å drive fiskebusinessen videre, dum politimann forbanner svart sau og prøver å putte den inn i bagasjerommet, mor hiver tragisk sønns game boy ut av bilvinduet, tragisk sønn tægger på leiebilen, Sven Nordin sier "Tyttebærsyltetøy", fiskerfarens sønn planlegger forsikringssvindel, andre av hans sønner tenner på fiskefabrikken, fiskerfar slår og slår han med en stokk, denne Han ligger med søskenbarnet sitt som også viser seg å være halvsøstra (tenk om de hadde fått barn, da hadde barna vært søsken, søskenbarn og tremenninger) til tross for at han har fransk kjæreste, fiskerifarens barnebarn, som tidligere har blitt omtalt som tragisk sønn, bryter seg inn i kebabsjappa, tragisk sønn stjeler penger og bruker dem på en spilleautomat, rompe synes gjennom takluke, reinsdyr løper foran brannbil, asiater bestiller sjasmin-te, dame flasher puppa sine for å slippe fartsbot av dum politimann, neger tisser fra båt og hendelser fra tidligere blir avslørt, blant disse: mor er syk, far ligger med tante, mor dør og diverse voldtekter og andre forhold.

Så hva sier man om filmen? Den var jo underholdende... Kunne sett den igjen, kanskje jeg hadde forstått litt mer da.

Ved siden av at jeg lurer på hva som var essensen i denne underlig filmen, så er de store spørsmålene: Fins det reinsdyr på Island, og skulle Sven Nordin spille norsk?

Alvdal 1

Jeg lukter geit, jeg er i Alvdal og jeg kom ikke inn på Return-konsert, flaut! Alle måtte vise identifikasjon, og vi prøvde å skrive på en runding på føselsdatoen vår, slik at det ble 88 i stedet for 89. Det funka ikke. I min daværende tilstand var jeg sikker på at jeg kunne bøye meg ned, og krabbe forbi luka uten å bli sett, men ble hindret i å forsøke. Huset jeg sover i er møkkete og lukter geit, men det er en døv, abino katt her, som er veldig koselig. Nå skal jeg dusje (de har dusj, det er grenser for hvor primitive alvdølinger er) og etterpå skal jeg og Tina spise middag og se på en syk islandsk film (om jeg finner ut av DVD-spilleren). Jeg har skyhøye forventninger, spesielt til scenen hvor Sven Nordin er med og fremsier sine replikker på islandsk.

Kommer definitivt en oppdatering om Alvdalsturen senere, så følg med!

Ny blogg og en avsporing om ordet "my" og min ådalske opprinnelse

Nå har jeg altså prestert å lage min egen blogg, og hadde du sett meg nå, hadde du tydlig sett likheten mellom meg og ett spørsmålstegn. Jeg har ikke forstått mye av hva jeg har gjort for å lage denne profilen, og lurer på hvorfor jeg skal ha så mange navn på meg selv, og bloggen min? Jeg er usedvanlig forvirret (og jeg er normalt sett ganske så forvirret fra før), og ønsker å forandre litt på ting både her og der. Jeg vil for eksempel ikke at det skal stå "my" som overskrift, og hvis noen lurer på hvorfor det står my der, så er det en lang og ikke helt forståelig historie. "My" kommer ikke fra det engelske ordet for min, men av det gode norske ordet "mye". Min personlige apokope av ordet "mye", har begynt å bli mitt varemerke. Hvis noen ikke forstår det fancy ordet "apokope", så betyr det at endingsvokalen faller bort(mye=my). Tanken min var altså at my var mitt ord og nye varemerke, skjønt jeg angrer forferdelig at det står "my" på toppen av siden nå. Det ser jo helt dumt ut!

Det har dessuten vist seg at det er en logisk forklaring på hvorfor jeg har kuttet e´en i mye. Det er faktisk mange som har lurt på hvor jeg hadde fått ordet fra. Selv visste jeg ikke om noen som sa det og trodde bare det var en underlig sær vane jeg hadde lagt meg til. En dag spurt Yvonne meg om jeg hadde slektninger i Alvdal, og jeg så også da ut som et spørsmålstegn. Jeg har ikke slektninger i Alvdal, skjønt min kjære venninne, Tina, har flyttet dit. "Hvorfor skulle jeg det?" spurte jeg Yvonne, og forklaringen var at Yvonne mente Alvdøler sa "my". Jeg kotaktet Tina, og hun kunne fortelle at jeg hadde mange likesinnede i Alvdal. Hun mente selv at det egentlig ikke var en del av den opprinnelige Alvdaldialekten, men en talefeil. Uansett hadde jeg fått et nytt syn på ordet "my", noen hadde påvirket meg med en underlig talefeil eller dialekt, og jeg holdt ørene åpne for å høre etter andre "my"-brukere.

Nå kan jeg gjette meg til at alle som leser dette er dødsens spente på hvor og hvem jeg hadde fått språklig innflytelse fra. Og eplet faller ikke langt fra stammen, og når jeg en gang er biologisk ådøling er svaret ubeskrivelig enkelt. Min bestemor, Bette (som alle mine bekjente har hørt en del om), avslørte det for meg, da hun snakket om hvor my broren min hadde vokst. Da slo det ned i meg. Ådølinger snakker ganske likt hedemarkinger, med "je" og "itte", men ikke så bredt, med mer påvirkning av Valdresdialektene og med en del underfundige ord som ingen andre enn innavla Ådølinger kan fatte betydningen av. Her sier de "my", og sammen med forklaringen fikk jeg en ny oppfatning av meg selv.

Selv om jeg sosialiserer meg lite med Ådølinger, og har tilbrakt lite tid i Ådalen (OK, hvis man legger sammen alle gangene jeg har vært der, har jeg regnet ut at jeg har vært der godt over ett år) så er jeg innerst inne en ådøling. Det verste er at ikke nok med at jeg er ådøling, men jeg er som alle andre ådølinger innavla ådøling, med alle forfedre fra Ådalen eller et par mil utenfor Ådalens grenser (hvis du følger slekten tilbake til 1030, skal det visst nok være en engelskmann i slekta mi, av kongelig byrd!), og ja, foreldrene mine har funnet felles aner på
slektstreet (selv om det er nesten like langt tilbake som de engelske kongene). Det er verre med pappas søskenbarn som giftet seg med et av sine andre søskenbarn, da. Så jeg er Ådøling innerst inne, og har fått med meg ord og desverre enkelte andre ådalske tendenser. Den mest utpregede ådalske siden ved meg, er min utrolige evne til å snakke og snakke, eller hvertfall skrive og skrive (ettersom det er få som orker å høre på meg når jeg kommer i skravlemodus). Da driver jeg gjerne litt telefonterror, personlig rekord på langetelefonsamtaler er for meg 3 timer, og rekord på telefon til ukjente er opp i mot en time, før jeg kommer til det jeg skulle snakke om. Som regel forstår vel de færreste hva jeg prøver å formidle etter den fjerde avsporingen, så jeg prøver selvfølgelig å begrense meg. Ådølinger jeg kjenner til er faktisk veldig gode til å komme tilbake til poenget, etter avsporingene sine, og det burde jeg vel snart gjøre. For her presenterer jeg altså min blogg. Skrives det blogg eller blog?

Dette er da min nye blog(g), jeg antar at ingen kommer til å lese dette siste avsnittet mitt, siden de få som har giddet å se innom bloggen min tvilsomt klarte eller gadd å holde følge med meg etter et og et halvt avsnitt (hvis ikke mindre). Aplaus for dem som har lest hit, og jeg antar at det meste tullet som jeg vil legge ut her på siden min ikke vil bli lest, og det gjør meg absolutt ingenting. Jeg synes det er perfekt å skrive og tro at noen synes jeg er vittig, men jeg synes ikke det er gøy å vite at andre leser mine teiteste utfall av skrivekrampe og meddelelsesbehov. Så alle sammen ta bloggen min for det den er, og så vil jeg kanskje oppdatere den (eller slette den når jeg har skrevet ned for mange pinlige formuleringer, tanker og hendelser!)