fredag, august 14, 2015

Overhørt på kortsentralen: Hva skjer med dobbeltnavn'a??

Overhørt samtale.

Kortsentralen ved UiO i fadderuka. To klart ferske studenter venter på å få sitt første studentkort. De ser egentlig ikke helt ut som studenter -- mer som veldig skoletrøtte tenåringer. De ligger henslengt og avslappa midt på gulvet inne på kortsentralen. De har nok snakka noe tidligere, men jeg har ikke fulgt med, og nå  hører jeg bare den generelle lyden av småfrustrerte ventende mennesker.

Helt ut av det blå kommer det et underlig utsagn fra han som lå nærmest meg:

Gutt 1: Hva skjer med dobbeltnavn'a?

Hæ? Er det en ting man plutselig sier? Er det fattbart?
Vennen hans var nok enig i det.

Gutt 2: Hæh? Åssen mener du?
G1: Nei, jeg bare skjønner ikke greia, lissom.
G2: Sånn doble fornavn, lissom? Eller etternavn?
G1: Ja, fornavn. Hvorfor skal man ha to navn, lissom?
G2: Næ, vetta faan, jæ.
G1: Ja, hva er greia, lissom.

Vennen til de to guttene har fått studiekortet sitt, og setter seg ned ved siden av der de to andre ligger.

Gutt 3: Mener du sånn Ole-Jakob, lissom?
G1: Jah, akkuratt sånn. Æ'kke Ole bra'a?
G3: Det er fordi foreldrene vil at barna skal ha spesielle navn, skikkelig bra navn, lissom.
G1: Åhh ... (pause) Sånn, ja.

En enda lengre tankepause følger.

G1: Barna mine ska få skikkelig fine, spesielle navn, ass! Dritbra navn, lissom!
G3: Ja, da må du planlegge.
G1: Ja, jeg ska skikkelig planlegge, sånn samma faan så ska ungen få det navnet.
G3: Ska du begynne planlegginga nå?
G1: Nahh... (Pause) Næ, jeg får ta det når det kommer.

Jeg vurderte å foreslå at de kunne slå seg på navnegransking ... Men lot det være -- det er tross alt skuffende studietilbud innafor disse guttenes nye interessefelt ...

(PS: Det kommer enda to blogginnlegg om Island. Har jeg sagt det skal bli, så blir det! Dermed basta.)

1 kommentar:

Renate sa...

Navn er vanskelig! Har dog aldri hørt at to fornavn er snobbete eller i overkant - det er det tross alt veldig mange med veldig ulik sosioøkonomisk bakgrunn som er velsignet (ev. belemret) med, og det er jo litt greit å kunne velge å benytte navn nummer to om man ikke liker navn nummer en? Men noe skal man kanskje irritere seg over mens man ligger og slenger? Spesielt vittig at han som irriterer seg over at andre velger navn han opplever som avvikende, når han selv ønsker å være en sånn liten kødd som skal markere at hans barn er mer spesielle enn andre barn ved å gi dem unike navn... Å, elsker sånne! Også spør det vel hva mor sier, da, når ungen først har blitt presset ut.