søndag, august 16, 2015

Island rundt 5: Sørkysten



Ved Höfn
-Forrige innlegg-

Jeg drømte jeg var en bil i natt også, sa broren min  -- og dagen var i gang. Vi surra litt rundt i gangene på hostellet i Höfn og venta på at badet skulle bli ledig. Hun som jobba der, var finlandssvensk – det er alltid trivelig – og vi forsikra henne om at vi skjønte hva hun sa. Sånn for det meste, iallfall.

Denne dagen skulle vi kjøre vestover langs den naturskjønne sørkysten. På veien er det masser av natur verdt å stoppe for, og mot slutten av dagen ville vi komme inn i litt mer kjent terreng igjen – hvor jeg hadde hatt gleden av å sjekke ut en del av severdighetene tidligere på sommeren. Men først skulle jeg få se tidligere usette isbreer, islaguner og høye fjell som stuper rett ned i de langstrakte sandslettene ut mot havet. Og det var fint, men dette var igjen en dag med skiftende vær, og det var litt varierende hva vi fikk se.

Den første lange turiststoppen tok vi ved Jökulsárlón. Det er en lagune med drivende isfjell/-flak. Noe liknende hadde vi ikke sett tidligere på turen, og den var absolutt flott – om enn ikke helt som fjordene på Grønland. Det skal ha blitt spilt inn flere filmer her, i Lara Croft: Tomb Raider skulle det forestille Sibir, og i James Bond Die another day frøs de ned hele innsjøen og knuste seks Aston Martiner på isen!

Jökulsárlón
Det var mulig å ta båtturer på Jökulsárlón. Det var absolutt flott bare å gå en tur langs vannet – og ikke minst veldig gratis og studentvennlig – men da vi så hvor kule båter det var snakk om, angra vi litt:

Gikk like godt til lands som til vanns ...
 Det var nesten litt James Bond i seg selv, syntes vi.

Like etter Jökulsárlón skulle vi kjøre forbi Islands høyeste fjell, Hvannadalshnjúkur. Vi fulgte med på kartet, og da vi ifølge guideboka skulle kjøre forbi det, så så det slik ut:

Eller var det kanskje slik:

Jeg husker ikke hva som lissom skulle være det høyeste fjellet – og nok en gang var det ikke så godt å se om det var høyt eller ikke.

Skaftafell var neste stopp. Det er en særlig populær del av Vatnajökull nasjonalpark. Fra besøkssenteret gikk det masser av spennende turstier, blant annet til Skaftafelljökull og Svartifoss. Turen til Svartifoss skulle ta ca. 1,5 timer, og det hørtes passe langt ut for hurtigturister som meg og broren min. Det er tydeligvis også passe for store mengder kinesiske og amerikanske turister. Igjen var amerikanerne unødvendig høylydte; må alle (US-)amerikanere som møter andre (US-)amerikanere, nødvendigvis vite alle detaljer om hvor fantastisk flott alle andre (US-)amerikanere har det på Island? Og det er da strengt tatt ikke nødvendig at alle andre tilstedeværende får høre hvilket utrolig sammentreff det skulle være at man møter andre (US-)amerikanere som faktisk kjører Ringveien i samme retning som dem selv! Er det mulig …

På veien opp mot Svartifoss hadde vi mobilkontakt med noen venner fra Norge, som også kjørte rundt på sørkysten av Island. Disse menneskene er en vennefamilie av familien til meg og broren, og vi har vært på utallige flotte ferieturer sammen i barndommen, så det var litt av et sammentreff at de skulle kjøre rundt på Island samtidig med oss – om enn ikke i samme retning ... Vi forsøkte å avtale et møte i den nærmeste ”byen”, og plutselig så hadde vi det travelt igjen. Sånn kan det gå. Vi nestenjogga opp og ned til Svartifoss på under én time. God trening – fin foss.

Svartifoss
Det er visst en av de islandske fossene som hyppigst opptrer som postkortmotiv.

 Byen vi avtalte å møte disse menneskene i, heter Kirkjubæjarklaustur – og det hendte mer enn én gang at vi feilstava det i tekstmeldingene mellom oss -- pussig nok. Mellom Skaftafell og Kirkju-blabla kjører man på oversida av et veldig spesielt område – Skeiðarársandur– jeg vet ikke helt hvordan det skal beskrives, det er en slags stor svart sandslette mellom fjellene og havet. Det renner masser av elver gjennom området, og det ser helt rart ut på kartet. På islandsk wikipedia så tror jeg det står at området er skapt av avleiring fra elvene fra isbreene, og det skal være den største av sit slag i verden! Et bilde fra nettet:
Bilde fra nett
Og jeg fant også et rart bilde tatt ovenfra:


Det brune er sandslette, det gule er vel fjell, og så ser man blå elver ned gjennom sletta.

Dette området kjørte vi gjennom nesten uten stopp, og som resten av dagen var det fint vær foran oss. Det var motiverende og utsiktene til bedre vær holdt humøret vårt nesten på topp.
Samtidig som bildet over viser værforholdene godt, får man også illustrert en av de mye omtalte enfeltsbruene. Denne var usedvanlig lang og med møteplasser.

Kirkjubæjarklaustur, som visstnok bare blir kalt Klaustur av de lokale, stod nevnt i guideboka. Det var visst noen naturformasjoner som så ut som et kirkegulv og derfor ble kalt kirkegulvet, der. De var nok severdige, men vi brukte den litt begrensa mengden tid vi hadde til rådighet, på å spise middag med nordmenn. Det var veldig trivelig. De fortalte at de hadde prøvd seg på en ridetur. Det hadde vært greit, kanskje, eller -- to av dem hadde falt av hesten. Den ene hadde klart å falle av islandshesten to ganger! Det er nesten imponerende med tanke på at turistislandshester er noe av det tryggeste som finnes – iallfall av hester. Uansett, han hadde endt på sykehus med hjernerystelse og brister. Men det er ikke første gang han har prøvd seg på ting som har endt sånn. Det kan være det var gutten mer enn ridninga. ;)

Artig å høre deres islandshistorier før vi fortsatte videre vestover på sørkysten. Snart kom vi til Vík. Fint sted, liten by. Der har jeg vært før. 

Vík
Og så tok vi turen ned til Svarta ströndin, en trolsk og mystisk svart strand som jeg gleda meg til å vise til broren min. Under følger noen bilder. Jeg har vært så heldig at været var ulikt de to gangene jeg var der – og inntrykket av stranda skifta med været. Under følger noen bilder, de med dårlig vær er fra første turen, og de med bedre vær er fra turen med broren:





Så var det et lite stykke igjen til Skógar og hostellet. Været var blitt flott, og Island er virkelig grønt og vakkert!


Skógar er nok et bra utgangspunkt for flotte turer. Skógafoss så vi fra spisesalen på hotellet. Fin foss. Vi gikk opp til toppen og innover bak fossen. En av de aller flotteste fossene på Island skal være bak der et sted. Men så langt fikk vi dessverre ikke gått siste kvelden på turen. Og vi hadde jo sett Svartifoss tidligere på dagen – vi kjente faktisk ikke at det var et tap å gå glipp av akkurat den fossen.

Bror et stykke bak fossen
Puh, da var den dagen beskrevet! Jeg synes kanskje jeg begynner å bli litt vel gjentakende i omtale av vakre fosser og skiftende vær – men nå har vi snart vært rundt den forbanna øya også! Følg med på bloggen for enda en spektakulær foss – faktisk en man kan gå bak – og enda litt mer varmtvann på rundturens siste dag!

-Neste innlegg-

Ingen kommentarer: