mandag, august 03, 2015

Island rundt 3: Akureyri og Mývatn

-Forrige innlegg-

Bakeriet
Vi stod opp, stakk innom et koselig bakeri og kjørte så enfeltstunnelen ut av tåkedalen. Nesten før vi hadde våkna, var vi i Akureyri, som altså er Islands nest største by. Og det er den med under 18 000 innbyggere! Byen er altså vesentlig mindre enn Hamar. Størrelsesmessig er det stor forskjell på Reykjavik og Akureyri, for i Reykjavik bor det ca. 120 000 mennesker – og med tanke på at det totalt bor litt over 300 000 mennesker på Island, er det en overraskende stor del av befolkninga som bor i Reykjavik. Uansett, Reykjavik er ca. sju ganger større enn Akureyri! Likevel føler man at man skal ha vært i Akureyri, siden det er en av ”storbyene” på Island – og det er byen i nord. Jeg har hatt inntrykk av at folk som drar nordover på Island, drar til Akureyri. Da jeg leste i guideboka, ble jeg ikke helt klok på hvorfor. Men vi parkerte, og tusla litt rundt i sentrum. Vi observerte at akureyringene var glade i farger:













Det er det mange som er på Island. Og farger er kult! Vi var i Kirka – som absolutt var arkitektonisk stilig. Og de hadde fine glassmalerier, blant annet av Hólar som vi hadde sett i virkeligheten dagen før (beskrevet i dette innlegget):













Og så har de en botanisk hage i Akureyri. Den er verdens nordligste, hilsen Lonely planet-boka. Og det er visst utrolig hva de har fått til å vokse der. Når hele familien er på tur, må vi alltid innom botaniske hager, for det liker mamma. Hun går gjerne lenge rundt inne i botaniske hager for å ta bilde av alle plantene. Vi tenkte på hvor godt mamma hadde likt seg i den botaniske hagen, og fant en kafé der inne. Vi spiste litt, og det var helt greit. Vi satt ved vinduet, og utafor var det en liten islending som forsøkte å spille badminton med seg selv – sånn hive opp ballfjærgreia og slå den flest mulig ganger med rekkerten uten at den går i bakken. Denne islendingen var eksepsjonelt dårlig til det. Det var virkelig ekstraordinært. Vi satt og fulgte med lenge – og ni av ti ganger traff han ikke første gangen engang! Men da han først traff én gang, så traff han to også, og da løp han hoppende fornøyd av gårde. Vi tenkte han skulle fortelle de gledelige nyhetene til foreldre eller annen familie. Vi ble også litt glade.

I den botaniske hagen :D
Vi sjekka også ut en bokhandel og Islands svar på vinmonopolet før vi forlot Akureyri. Island har faktisk en enda strengere alkoholpolitikk enn det vi har i Norge. Man må være 20 for å kunne kjøpe alkohol, og alkohol selges ikke i andre butikker enn vinmonopolet, Vínbúð. Man må altså på vinmonopolet for å kjøpe øl, og før 1989 var øl til og med forbudt på Island. Det er helt serrjøst! Da pappa besøkte Reykjavik på åttitallet – og visstnok var på byens kuleste disko – så kjøpte de lettøl og shot med brennevin ved siden av som de slo oppi! Islendinger … Snus er forresten heller ikke lov – har jeg hørt. Mang en nordmann har mer eller mindre uvitende gjort smuglere av seg når de har dratt til Island. Hvilken kjennskap jeg har til slik aktivitet, skal jeg ikke gå mer konkret inn på offentlig.

Joda, vi la sagnomsuste og beryktede Akureyri bak oss, og kjørte videre. Vi fikk god utsikt over byen:


Ja, cruiseskipet på bildet må kommenteres! Det kom nok fra Norge, for halvparten av menneskene vi så i Akureyri, hadde luer og t-skjorter med norske flagg selv om mange av dem snakket høylydt amerikansk …

På vei til Mývatn kom vi forbi enda en av de visstnok mest severdige fossene på Island – og det var jommen ikke den siste heller.

Denne het Goðafoss. Det heter den fordi en gjøk hev en masse hedenske gudestatuer i fossen da Island ble kristna. Altså, jeg mente gjøk metaforisk, ikke at jeg mente så mye med det i det hele tatt, men når jeg slår opp i guideboka, så ser jeg at gjøken var lovsigeren på alltinget som bestemte at Island skulle være en kristen nasjon i år 1000. Han het Þorgeir. Han var også avbilda på glassmaleriene i kirka i Akureyri.

Et flatterende bilde av gjøken Þorgeir.
Det var mange andre turister ved fossen også. Så vi rømte fort videre mot Mývatn . Dette var en av dagene vi ikke hadde planlagt å kjøre en så voldsomt lang strekning, så jeg fortalte broren at nå skulle han få slappe av og vi skulle bare kose oss og gå litt i området rundt Mývatn; det skulle bli så fint å slappe av litt!

Der hadde vi reservert en ok campinghytte med utsikt til Mývatn


Vi drakk en øl i hytteveggen mens jeg fortalte broren min hvor vi skulle gå. Først skulle vi finne Grjótagjá, så skulle vi gå langs vannet til en restaurant broren min ville sjekke ut, så skulle vi gå til Hverfjall, og bestige det rare krateret – deretter skulle vi finne Dimmuborgir og gå en tur rundt blant lavaformasjonene der, så skulle vi gå tilbake igjen forbi Stóragjá og til Jarðböðin – Nord-Islands svar på Den blå lagune. Heldigvis stenger de ikke før klokka tolv der, så vi kan nok få et langt avslappende bad! Broren min bare: Oda, du vet at klokka er over fem allerede?

Hæ? Over fem … Du, få skylt ned den ølen, pakk sammen badeklærne og start å gå, nå!

Så da gikk vi, da. Og det starta ganske dårlig. For vi fant ikke Grjótagjá. Grjótagjá og Stóragjá er grotter med varme kilder. Da jeg var liten, så jeg bilder av at mamma bada der på slutten av 70-tallet. De ser trolske og magiske ut – og jeg har drømt om å bade der siden. Iallfall se grottene. Men det var lettere sagt enn gjort. Vi surra oss grådig bort og skjønte ingenting. Vi spurte masser av turister om hvor vi skulle gå, men noen trodde vi lette etter Stóragjá, og da ble det jo bare surr! Etter å ha vandra rundt i nesten én time, fant vi et skilt omtrent der vi hadde starta å gå, hvor det stod Grjótagjá, så vi gikk den veien det pekte. Vi fant en stilig kløft/ravine/juv. Vi mistenkte at den varme kilden kunne befinne seg et sted der nede, så vi gikk ned. Det var kanskje mest fordi noen av turistene vi hadde spurt om veien tidligere, var på vei mot oss – og de hadde egentlig bedt oss gå i diametralt motsatt retning av hva vi til slutt hadde gjort, så det ville være litt flaut å støte på dem igjen. Det så ut som de var dårlige til beins, og vi tenkte at nedi det vanskelig framkommelige juvet ville vi kunne unngå dem. Vi susa rundt der nede en stund, mista de andre turistene og hverandre. Det var litt sånn labyrint der. Vi måtte gå etter hverandres stemmer for å finne hverandre igjen.

Her fant jeg igjen broren min:

Sulten bror i juv.
Han sa han måtte ha mat, og jeg forstod at hvis vi skulle rekke noe av det andre jeg hadde satt oss fore, måtte vi videre. Jeg kryssa fingra for at det skulle gå litt glattere å finne Stóragjá.

Det var strålende ettermiddagssol da vi kom til restauranten, og den lå flott til ved vannet. Der hadde de kuer. De var veldig hyggelige. Man kunne se inn i fjøset fra bordene – faktisk. Det var koselig – iallfall for meg om spiste sauekjøtt og meieriprodukter, broren min spiste derimot storfeburger … Det er jo fint å tenke på hvor maten kommer fra, men det er litt morbid iblant også.


Neste post på programmet var altså krateret Hverfjall. Det var stort, og derfor heldigvis lett å finne:
Hverfjall
Vi måtte ta et valg, bestige eller Dimmuborgir? Egentlig var vi litt usikre på om vi kunne ta oss tid til noe – men vi gikk nå opp. Eller det var nærmere løping. Det var stilig! Vi tok bilder før vi løp ned igjen. 



Så begynte vi å surre i retning av Stóragjá.











Lang historie kort: Vi fant det etter litt om og men. Det stod et skilt der om at det var forbudt å bade … Det hadde jeg gitt F i om det ikke hadde vært flere andre turister der … Men jeg fikk da sett min varme grottekilde. Det var magisk. Dessverre ble mobilkamerabildene håpløse … Men bildene fra utafor ble fine:


 

Så vandra vi videre på den avslappende rundturen vår. Og vi surra oss ikke noe mer bort den dagen – og gikk ganske rett på Jarðböðin – Myvatn Nature Baths.

Her ble vi sikre på at vi fant badestedet vårt!
Sola var i ferd med å gå ned. Og den blå lagunen var stor, blå og nydelig med utsikt over Mývatn. Det var også overraskende billig og relativt få turister. Etter min mening MYE bedre enn å betale store summer for å få vasse i turister i Den blå lagune i lavaørkenen mellom Keflavík og Reykjavík.

Absolutt deilig!
En kunne drikke øl ute i lagunen om en kjøpte ølarmbånd når man gikk inn. Det var fantastisk – og det hadde vært avslappende om jeg ikke hadde fått for meg at vi skulle bruke store deler av tida vi fikk der, på å dokumentere hvor deilig og avslappende det var …
Vi gikk hjem etter midnatt. Det virka langt, og det ble kaldt.

 På veien hjem:
Det var faktisk bare noen få varmegrader, men lyst som dagen. Bildet under er tatt klokka ett:

 
Hadde vi ikke surra oss bort på veien til Grjótagjá, så hadde vi nok rukket Dimmuborgir også, og da kunne vi sannsynligvis satt rekord på mest effektive turistkveld ved Mývatn … Vi fikk iallfall bra mye ut av dagens siste timer …

-Neste innlegg-

Ingen kommentarer: