fredag, juni 26, 2015

En språkstudents bekjennelse


Om læringsstrategi, fremmedspråk og redsel.

Nå har jeg vært språkstudent i en eller annen slags form de siste seks årene. Det har vært fantastisk. Men også til tider  vanskelig eller rent ut sagt skremmende.

For helt siden jeg hadde engelsk på barneskolen, har språkundervisning skremt meg. På ungdomsskolen grugleda jeg meg til hver eneste tysktime. Jeg var livredd for at jeg skulle trenge å åpne munnen, samtidig var det skrekkelig fascinerende med alle ordene som likna på de norske, kasussystemet og kanskje særlig de sterke verbene – de var jo påfallende like de sterke verbene jeg hadde pugga i engelsk, og også dem som jeg begynte å tenke over i norsk.

Jeg var en flink jente – eller kanskje ikke en stereotypisk sånn en – men opptatt av å bli oppfatta som flink og oppegående osv. I tenårene – eller kanskje alltid – er man opptatt av og oppmerksom på hva andre synes om en. Ofte er det vanskelig å tolke. Mye tyda på at jeg ikke var en sosial vinner gjennom tenårene, og jeg tolka som regel tilbakemelding negativt. Den formen for tilbakemelding som utvetydig kunne tolkes positivt, var tallkarakterer og poengsummer. Jeg var god på å skåre full pott – og ingenting annet var bra nok. De sa jeg var flink, at jeg hadde anlegg for det – særlig det der språkgreiene. Jeg var livredd for at det skulle avsløres at jeg ikke egentlig var en full pott-person, og jeg unngikk derfor læringssituasjoner hvor jeg kunne risikere å vise dumhet eller mangler.

Jeg er ikke noen fan av selvhjelpsbøker og lignende tull, men jeg leste nettopp en presentasjon av en sånn en som gjorde inntrykk. Ikke for det, de fleste er nok klar over hovedpoengene fra før, men det vises til interessant forskning. Det finnes visst to ulike tenkemåter (tankesett, mindset) som påvirker hvordan vi har det og gjør det både profesjonelt og privat. Selvfølgelig tror jeg ikke at måter å tenke på er dikotomisk, men at noen måter å tenke på og visse holdninger er mer eller mindre fordelaktige for utvikling, er det ingen tvil om. Det ene tankesettet er det ”satte” (set mindset), da ser man personlighet og intelligens som noe statisk, slik at suksess er bekreftelse på inherente evner. Man vil streve etter suksess og unngå å mislykkes for enhver pris. Dette likner på enkelte måter på min tilnærming til kanskje ikke livet som helhet, men til skolegang og utdanning. Det andre tankesettet er det voksende (growth mindset). Da trives man med utfordringer og man ser sine egne feiltakelser som springbrett for utvikling. Suksess blir oppfatta som et resultat av arbeid.

Det kanskje mest sjokkerende er at det blir vist til hjerneforskning som har registrert at personer med et satt tankesett var oppmerksomme på om spørsmålene de svarte på, ble svart på tilfredsstillende, men tok ikke til seg ny informasjon som kunne føre til at de lærte mer. Det gjorde derimot personene med et ”growth mindset”. 

Det er ingen tvil om hvilket av tankesettene og holdningene som på sikt vil gagne læring hos enkeltmennesket. Ja, jeg var dum. På skolen gjorde jeg hva jeg kunne for å ikke trenge å uttale ting på fremmedspråk, og var det noe jeg lurte på, var det siste jeg gjorde, å spørre læreren eller medelever om hjelp. Da ville jeg jo vise min egen dumhet både for meg selv og andre. Jeg uttalte meg kun hvis jeg trodde jeg kunne vise fram meg selv og mine kunnskaper. Det artigste var jo å ta lærerne i feil. For øvrig har janteloven vært viktig i livet mitt, så jeg burde ikke svare på for mange spørsmål eller gjøre for mye ut av det jeg trodde jeg kunne, heller.

Det å være opptatt av karakterer står selvfølgelig ikke i motsetning til genuin faglig interesse. Jeg har indre motivasjon så det holder – og når jeg ikke tenker på hvordan jeg framstår eller skårer, suger jeg til meg kunnskap. Det er alltid dumt å ikke klare å benytte pedagogiske gruppesituasjoner på optimalt vis, men heldigvis er det mulig innafor mange fagområder å utvikle seg på egenhånd, prøve og feile uten at noen dømmer en.

En kan komme langt på egenhånd, men en kan komme lenger om man tør å interagere med andre uten å fokusere på å ikke tape ansikt. Hvor viktig denne interaksjonen er, avhenger nok litt av fagområde. Lingvistikk er min lidenskap. Grammatikk, språkhistorie og teorier om språkets natur krever som regel ikke ansiktstruende situasjoner. Det gjør derimot læring av fremmedspråk. Og det baler jeg støtt og stadig med. Til tross for at jeg har studert norsk, svensk, islandsk, norrønt, færøysk, engelsk, grønlandsk, mandarin og klassisk kinesisk, klarer jeg kun å si at jeg snakker norsk og kan kommunisere på engelsk. Fremmedspråkslæring er rett og slett en pain in the ass om man tenderer mot et ”satt tankesett”. Som en begynnelse kan man nevne at de færreste som ikke er barn, kan lære seg et språk like bra som barn lærer seg morsmålet sitt. Språklæringa kan ikke sies å være fullført på noe tidspunkt, en vil alltid komme opp i situasjoner hvor man ikke skårer full pott – man snakker ikke perfekt. Man står i konstant fare for å vise mangler. I språktimene holder det ikke å ha riktig svar, men en bør liksom ha sjekka at grammatikken er rett, før man svarer. Og når man svarer, kan det være en tar seg i at de postalveolare lydene ble uttalt dentalt … Og selv om man ikke selv klarer å peke ut feilen sin, kan prosodien være til å le av for andre som har mer prosodisk følelse for språket.

Og det er faktisk ingen annen måte å lære å snakke et språk på enn å utsette seg for situasjoner hvor man snakker språket. Du kan ikke bli operasanger av å lese musikkteori ... Under språkinnlæring må en øve opp tunga til artikulere de uvante lydene, hjernen til å hente fram ordene og til å organisere dem i et tempo som er adekvat. En må utsette seg for talesituasjoner for å få naturlig kontekst som krever et språk som faktisk brukes.

Ikke bare er det sosiale en viktig treningsarena, men språk bygger på sosial overenskomst og bør erfares i sosiale sammenhenger. Hvor mye jeg enn har lyst til å sitte hjemme og lese grammatikk, slå opp i ordbøker og pugge paradigmer, er språket en dynamisk sosial konvensjon med sider som ikke kan formaliseres i grammatiske systemer, og et vokabular som ikke kan beskrives i helhet i ordbøker. Hvilke ord er idiomatiske sammen? Det er overraskende mange idiosynkrasier i sammensetning av fraser som det ikke er plass til i grammatikker og ordbøker. Det må erfares. Ordene i ens morsmål har sjelden en direkte ekvivalent i språket man vil lære, og en beskrivelse med ord på ens eget morsmål kan ikke alltid dekke hvilke konsepter ordet kan brukes om. For ikke å snakke om i hvilke sosiale situasjoner ord og fraser skal brukes. Hva sier morsmålstalerne når de møtes – og i hvilke kontekster er hilsenen passende?

Så alle som lærer fremmedspråk, kom dere ut og prøv og feil! Det siste du må gjøre, er å dvele ved tilkortkommenhetene dine og bli sur på deg selv for dem. Det må man absolutt ikke gjøre, da vil man ubevisst begynne å unngå situasjoner som krever at man bruker språket. Og man vil ikke være psykososialt til stede og ta til seg språkkunnskap slik man ellers kunne.

Jeg gjør jo fortsatt alle disse feilene selv om jeg vet jeg bare burde slappe av. Dette er innlærte tanke- og reaksjonsmønstre som ikke forsvinner over natta. Det er nesten ironisk at jeg har en bachelor i kinesisk og brenner for lingvistikk med min språkskrekk. Det tyder enten på masochistisk legning – eller beviser hvor voldsom den indre motivasjonen min er. Språk er så morsomme og mystiske! 

1 kommentar:

Urd sa...

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Prøver å minne meg sjøl på at det er uunngåelig å gjøre feil når man snakker fremmedspråk, men det er skummelt likevel.