lørdag, november 01, 2014

Min forakt for kunnskap?


Jeg liker Knut Nærum. Morsom mann, fin mann og klok mann. Men helgekommentaren hans i Dagbladet provoserte meg. Vår tids forakt for kunnskap skrev han om.

Han trekker fram enkelteksempler på dagens forakt for kunnskap. Kanskje er det noe i poengene hans (også i denne teksten), men eksemplene provoserer. Innledningsvis viser han til en radioreportasje om de nye motivene på norske sedler. En mann på gata skal ha sagt om dem: «Det er bedre med bilder av ting enn bilder av mennesker vi ikke kjenner igjen.» Her savner Nærum en begrunnelse. Mannen liker å se ting han har et forhold til. Det er absolutt ikke uvanlig. Han skriver det er legitimt at folk ikke vet hvem Kristian Birkeland er (mann på seddel?), men sliter med at vi ikke vil vite det. Avslutningsvis i teksten stod det noen opplysninger om hvem han var, men jeg så ikke så nøye på det at jeg husker det. Det var lissom ikke vesentlig for poenget med artikkelen …

Var det min forakt for kunnskap? Nei, det er bare så veldig mange andre ting her i verden jeg skal bruke tida og kreftene mine på, så jeg må prioritere. Hva skal jeg med Birkeland med mindre jeg har stor glede av å vinne quizer?

“En gang jeg fikk for lite penger tilbake i en kiosk, forklarte damen bak disken det med at hun var ny i jobben. Alle bør lære nok matematikk til å vite at femti minus tolv er trettiåtte over hele landet,” skriver Nærum. Selv var jeg flink i matte, men jeg ble aldri noen kløpper på hoderegning. De første årene på barneskolen skled jeg gråtende ned fra stolen hver kveld jeg hadde mattelekser. Gangetabellen var et mareritt som fortsatt gir meg gåsehud. Når jeg har fått i oppgave å håndtere transaksjoner med småpenger, har pulsen steget til det dobbelte fordi jeg er engstelig for ikke å klare disse grunnleggende utregningene i et tempo som er tilfredsstillende for kunden. Jeg stod i en kantine en stund. Og det var naturlig nok mer utfordrende i starten. Det er ikke det at jeg ikke kan regne ut at femti minus 38 er tolv, men i en ny jobb hvor man nettopp har fått en haug med ulike instruksjoner om hva man skal passe på, og man attpåtil gjerne skal smile til kunden mens man gjennomfører hoderegningen og alle de rare greiene man må gjøre med kassa, så kan det gå galt. Sånn er det bare. Og det ville jeg trodd en mann som Knut Nærum hadde forståelse for.

Selvfølgelig kunne jeg satt meg ned hjemme og øvd meg på hoderegning så jeg blir tryggere på det, og pugga gangetabellen. (Etter en bachelor i kinesisk har jeg tross alt oppøvd litt puggeteknikk.) Men det er ikke noe jeg har prioritert.

Det finnes ikke for mye kunnskap. Det er rett, men i dagens samfunn har vi tilgang på voldsomme og uhåndterlige mengder kunnskap. Tidsklemma er et kjent begrep – kanskje særlig for disse flinke jentene. Vi skal jo både ha karriere, være sunne, velkledde, sminka, ha fritidsinteresser og et sosialt liv. Skal vi i tillegg lese oss opp på Birkeland og gangetabellen?

Ikke at jeg er en av disse flinke jentene! Jeg er verken sunn eller velkledd, og har nesten ikke fritidsinteresser eller sosialt liv. Jeg er en slik fulltidsstudent, jeg. Og det på sjette året … Kanskje blir eksemplene i Nærums tekst særlig provoserende nettopp fordi jeg setter kunnskap så høyt, og har ofra ganske mye for å få lov til å tilegne meg mer av den. Jeg ser verdien av det jeg drev med på humanistisk fakultet, men jeg er ikke så sikker på om vi skal kreve at alle er gode diktanalyserere av den grunn. Det er viktig at kunnskapen eksisterer i samfunnet, og at alle har mulighet til å skaffe seg den. En forakt for kunnskap i seg er selvfølgelig en trussel mot dette. Men jeg tolker ikke Nærums anekdoter som eksempler på ”forakt for kunnskap”.

Nærum høres ut som en gammal bedreviter – alt var bedre før. Men han burde heller sette vår tids forakt i et mer troverdig historisk perspektiv. Tidligere hadde man ikke-lesende uutdanna klasser. Her ble kloke hender respektert – men lesehoder stod lavt i kurs. En naturlig konsekvens av allmennutdannelse og demokratisering er at flere kommer til orde i samfunnsdebatten, og i media og innafor utdanning kommer da et større spekter av syn på kunnskap fram -- og da flere kritiske standpunkt til ulike former for kunnskap. Totalt sett er den norske befolkninga i dag langt mer opplyste enn tidligere innafor det vi regner som allmennkunnskap.

En forutsetning for at alle skal være representerte i offentlig debatt, er også at det utvises toleranse for at folk har ulike evner og interesser. Kommentarer som Nærums helgekommentar kan føre til økte kulturelle skiller mellom folk med ulik kompetanse og evner. Det er lov å prøve seg i samfunnsdebatten om man ikke har full oversikt over ulike tolkninger av ideologier og politiske strømninger i fortida, og det er lov å være elendig i effektiv hoderegning de to første ukene man opererer en kasse og forholder seg til kunder.

Kanskje kan det framstå som skremmende og pinlig at en alltid skulle ha satt seg bedre inn i ting, og kjenne ting like godt som bedreviteren. Gjennom krav om solid og bred allmennkunnskap – som Nærum bidrar til – oppstår det enda en uoppnåelig rollemodell for samfunnsborgerne. I det perfeksjonsfokuserte moderne samfunnet blir det da enklere å velge en foraktende holdning til kunnskap. Slik får man tatt et standpunkt og slipper å miste ansikt.

Og man overlater kunnskapen og samfunnsdebatten til de ubehagelige bedreviterne.

(PS: Jeg skulle gjerne dratt inn den visstnok synkende rettskrivingskompetansen i dette innlegget, men det får bli en annen gang.)

Ingen kommentarer: