lørdag, september 27, 2014

Høstinnlegg om årets sommerlektyre


Når det er sommer, så skal en gjerne ha lest noen bøker, sånn som alle de andre flinke, kulturelle menneskene der ute. For ikke å bruke for lang tid på å bli kulturell og flink i sommer, valgte jeg å lese usedvanlig tynne romaner. På den måten kan jeg -- på tross av liten innsats -- på slutten av sommeren ramse opp flere romantitler skrevet av forfattere som i større eller mindre grad øker min kulturelle kapital.

Innholdet i bøkene skuffa ei; jeg er tidvis en særs vanskelig leser, og har en stygg tendens til å dømme boka etter omslaget, første sida eller de neste tjue. Er førsteinntrykket dårlig, så blir ikke boka lest (jf. omtale av Toget til Lisboa). Disse bøkene ble lest (og den lengste var på hele 156 sider, så det sier ikke lite!), og jeg kan med glede anbefale:

Doktor Glas, FRÅ RAGNAR TIL ALLE. E-post i utval og Svar på brev frå Helga.


DOKTOR GLAS av Hjalmar Söderberg 

Den unge bokhandleren på Arlanda berømma bokvalget mitt. Ja, jeg har skjønt det er en stor bok (altså ikke fysisk). Jana på lesesalen har skrevet masteroppgave om den, og hun har ikke latt en anledning gå fra seg til å anbefale boka.

Det er så rart når man leser en bok som kom ut for over hundre år siden, og man i så stor grad kan kjenne det som om man går inn i en dialog med en nær venn. Boka er en nedtegnelse av Dr. Glas´ tanker, funderinger, opplevelser og inntrykk. Dr. Glas er litt vittig med et noe problematisk forhold til egen plassering i verden – en slags skeptisk, intellektuell distanse til verden og medmennesker.

Jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste. En smaksprøve:

Egentligen var jag också bortbjuden till bekanta på en villa i skärgården; men jag kände ingen lust. Jag tycker inte så mycket om varken bekanta eller villor eller skärgården. Framför alt inte skärgården.  … När jag hör människor berömma skärgårdens vackra natur misstänker jag alltid att de ha helt andre saker i tankarna, och vid närmare unedrsökning visar det sig nästan alltid att misstanken bekräftas. … Häromdagen talade jag med en ung flicka, som var förtjust i skärgården, men det visade sig under samtalets gång att hon egentligen tänkte på solnedgångarna , och kanske också på en student. Hon glömde att solen går ned överallt och att studenten är flyttbar.

Det er jo genialt! Jeg skulle så gjerne sitti rundt bordet og snakka med Glas og vennene hans, Markel og Birck. For å gi Markel ordet her på bloggen:

Markel: Ja herregud, behåll din lycka, jag tar vällusten. Skål! … Det finns människor som sakna alla anlag för lycka och som känna det med pinsam, obevekelig klarhet. Sådana människor sträva inte efter lycka utan efter att få litet form och stil på sin olycka.
(Glas hör till dem.)

Grunntonen i boka er uten tvil melankolsk og alvorlig. Ensomheten og det for meg og Glas litt uforståelige ved det mellommenneskelige – både fysisk og psykisk – er sentrale temaer. Andre av de store temaene som boka mer enn toucher innpå, er slikt som kjærlighet, moral, anseelse, menneskverd, liv og død.

Dette er ikke småtterier! Boka er mer enn verdt å lese, skjønt man kan komme i skade for å tenke litt for mye i kjølvannet av lesinga.

Icke gissa gåtor! Icke fråga! Icke tänka! Tanken är en syra som fräter. Du tänker i början, att den blott skall fräta på det som är murket och sjukt och som skall bort. Men tanken tänker inte så: den fräter blint. Den börjar med det rov som du helst och gladast kastar åt honom, men du skall inte tro att det mättar honom. Han slutar inte förrän han gnagt sönder det sista du har kärt.
Jag borde kanskje inte ha tänkt så mycket; jag borde hellre ha fortsatt mina studier. ”Vetenskaperna äro nyttiga därigenom att de hindra människan från att tänka.” … Jag bord kanske också ha levat livet, som det heter …Jag borde ha åkt på skidor och sparkat fotboll och levat friskt med kvinnor och vänner. 
--

FRÅ RAGNAR TIL ALLE. E-POST I UTVAL av Ragnar Hovland

Dette er en bok bestående av et utvalg e-post Hovland sendte til medarbeiderne sine da han jobba i Samlaget. Et litt originalt utgangspunkt for en bok (forfatteren har tidligere gitt ut dagboknotatene sine – for ikke å snakke om private drømmenedtegnelser). Den er uhyre lettlest og absolutt underholdende. Gjengangertemaer er  blant annet vestlandsbygdene Luster og Jølster, den skrøpelige helsa til Ragnar Hovlands fraværsassistent (opptrer også på denne bloggen), tvilsomme filologiske utgreiinger om blant annet forledd som budle- i budlevert, heidersmenn på Dei nynorske festspela og pungdjevlar.

Jeg tror pungdjevlar er det samme som pungrotter (men jeg har ikke tatt meg bryet med å sjekke det). Derfor benytter jeg anledningen til å illustrere bloggen min med enda et bilde av den skjeløyde pungrotta Heidi: 


Enkelte e-poster er på over én side. Men de fleste er langt kortere enn som så, som i:

Det er alltid godt å få lada mobilen. Når han er ferdiglada, tenkjer ein gjerne: Ja ja, så har eg no fått gjort noko i dag òg.

Ragnar Hovland får liksom satt ens egne bragder litt i perspektiv. Man føler seg med ett så effektiv og tiltaksfull! For ikke å snakke dyktig:

Emne: Døme på korleis ein ikkje skal gjere det
Spiste seg selv
Trodde det var en annen slange.

Man må jo bare smile!

Emne: Har plastglas, manglar vin.
Nokon som har det motsette problemet?

Og alle hjerter gleder seg til Hovlands samlede handlelister!

--

SVAR PÅ BREV FRÅ HELGA av Bergsveinn Birgisson oversatt av Johannes Gjerdåker


Boka handler om en gammel, islandsk sauebonde. Språket er lyrisk vakkert – iallfall i mine ører – og med et så særegent gammelmodig valg av ord at mennesker som meg må ty til Norsk Ordbok 2014 for full forståelse (eksempler: rauvskora, glåpande rag, kvitna til). Den poetiske teksten er utforma som et brev fra sauebonden, ved navn Bjarne, til hans livs store kjærlighet, Helga. Kjærlighetshistorien er sentral, men brevet rommer vel så interessante, artige og innsiktsfulle refleksjoner og småhistorier om alt fra de store eksistensielle spørsmålene, båtferder for å hente røyka kjerringlik, islandsk landbrukspolitikk og bygdeslarv. Bjarne svarer for livet sitt, valgene han tok. Han forsøker kanskje å grunngi dem. Begjæret og forelskelsen lever han ikke ut. Livet med kona Unn kan framstå som selvpining, men det finnes ikke noe reelt alternativ for Bjarne. Dette er livet han lever som sauebonde, og det er rammene for alt han kjenner. Det kan nok sies å være disse rammene som gir livet form og mening. Dette andre, det kan ikke eksistere som annet enn drøm.

For meg blir menneskets grunnleggende ensomhet igjen det sentrale. (Men dette kan ha å gjøre med at man leser seg selv inn i andre :p ) Andre mennesker kan aldri få en fullstendig forståelse av ens følelser. Følelsene kan dessverre ikke innpasses i det logiske eller de oppbygde strukturene som gir verden og hverdagen mening.

Nei, nå ble det mye egen filosofering her. Jeg vil avslutte med favorittstrofen min fra Hávamál, som det også vises til i den lille, vakre, underfundige romanen:
Sorg ét hjarta
um ingen du hev
som du segja kann
heile din hug

2 kommentarer:

Kathleen sa...

Beste trikset, jeg bruker det også. I det siste har det ikke funket så godt da, selv om bøkene er tynne, blir det få... Jeg har alltid tenkt at det er en dårlig unnskyldning at man har pensum å lese som tar tid fra skjønnlitterære bøker, men etter at jeg gikk fra å studere litteratur til å studere realfag har jeg skjønt at det ligger noe i det...

Doktor Glas har jeg ikke lest, men jeg har lest Martin Bircks ungdom, og gjenkjennelsen var stor. Dog lo jeg ikke så mye, det var en mer deprimerende bok, kanskje likte jeg den nettopp fordi den satte 'litet form och stil' på ulykken. Jeg må notere meg Doktor Glas.

Forøvrig er dette mitt favorittvers fra Håvamål:

Beste byrdi
du ber'kje i bakken
enn mannavit mykje.
D'er betre enn gull
i framand gard;
vit er vesalmanns trøyst.

Udda sa...

Takk for kommentar :D Form, stil og humor på ulykken, bedre blir det ikke (for meg, iallfall)! Jeg må lese Martin Bircks ungdom ... en gang ... neste sommer. Slik jeg har forstått det, figurerer Birck altså også i denne romanen (som en av vennene).

Jeg hadde en islandsk medstudent som alltid siterte strofen etter din strofe når det led mot natt:

Betre byrdi
du ber ’kje i bakken
enn mannavit mykje.
Med laakare niste
du legg ’kje i veg
enn ovdrykkje med øl.

Den ække så dum den heller!