torsdag, juni 14, 2012

Islending


I dag satt jeg på en kafé i Reykjavik og leste på pensum (obligatorisk lesning innen ankomst til Nuuk, jeg ligger rimelig dårlig an). Jeg leser en roman om en grønlending som vaser rundt i København og betrakter menneskene og byen. Den er litt vittig iblant, men den er litt… Uansett da, så satt jeg der og drakk kaffe og tenkte på at når romanens jeg-person satt alene og drakk kaffe, så kom det støtt og stadig ukjente folk bort til han og begynte å snakke om livene sine. Dette virker det ikke som jeg-personen har sånn voldsomt mye til overs for. Og jeg tenkte at jeg egentlig hadde syntes at det var litt koselig om noen bare kom bort til meg og begynte å fortelle litt om seg og sitt. Men det må være noe med... jeg ser antakeligvis ikke så innbydende ut eller noe, for det er aldri noen som bare kommer bort og begynner å snakke om random ting med meg.

Synd, tenkte jeg, og la fra meg papirene mine for å ta en slurk kaffe. Da satt det plutselig en type på andre sida av bordet.

- Do you speak English?

Ja, jeg gjør jo på sett og vis det da. Dessuten står det i studentweb at jeg kan engelsk grammatikk.

- Where do you come from?

Jeg er norsk, jeg da.

- Ooooohhh, what a coincidence! I was born in Norway.

Ohhhh, really??

- Do you live in Oslo?

Jeg måtte tenke meg om, men kom fram til at jeg i grunn kunne svare ja på det spørsmålet.

- Really? I was born there.

Han hadde visst bodd der i et par år eller noe. Også fortalte han at faren hans var tannlege, og morra, hu var kanskje sykepleier, om jeg ikke husker feil.

- I think it happened in July, noo, noo, wait, in June, the eleventh, nooo, I think it was the tenth of June.

Hva var det som skjedde da sa du?

- I was born in Oslo.

Oda er et spørsmålstegn. Sa du at du tror du har bursdag den tiende juni, sa du?

Nå ble jeg plutselig litt skeptisk til hva slags menneske dette var. Han forsøker å forklare at han husker ikke fødselen sin så nøyaktig. Han husker det meste. Det er helt utrolig. ”It´s a gift!” Men han mente at det å trekke pusten for første gang utenfor mors liv, det var ikke så spesielt som folk skulle ha det til. Det var jo ikke da man begynte å leve.  Det gjorde man jo allerede inne i mors mage. Og det huska han.

Og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Fascinerende type. Absolutt underholdende. Men hva sier man til sånt. Så jeg satt nok der og gapa.

Foreldrene hadde kasta han ut. Og tvillingbroren hans. Som var helt identisk med han selv. Ville ikke ha noe med han å gjøre.

Og jeg bare: Really?? (low rise, conveying sympathy)

Ja, og det hadde gjort vondt. Men han hadde ikke noe imot broren. Han gav han bare kjærlighet fra hjertet sitt….

Så ble det stille. Han satt der med ølen og så på meg. Og jeg ble veldig usikker på om jeg faktisk liker at folk kommer bort og snakker til meg, om seg og sitt. Så tok jeg en slurk til av kaffen, selv om jeg ikke hadde rukket å sette den ned på bordet etter den forrige. Kaffen var ikke så god heller. Men så måtte jeg bare drikke resten. Også måtte jeg lissom si noe.

Hvorfor hev foreldrene dine deg ut?

Jeg fikk aldri helt tak i svaret. Det var noe med at de var en del av samfunnet og hadde jobber… Også var det noe med at han ikke mente man skulle jobbe for penger, men for seg selv.

Jahaaaa, ja.

Så ble det stille igjen. FAEN! Er det mitt ansvar at han sitter der, må jeg ta stilling til han og det han sier???

Det var greit å høre på at han snakka, men jeg, jeg bare hadde ikke noe å si.

- How about you?


Me? Meg? Jeg? Hva har jeg med dette å gjøre. Nå ble det skikkelig krise, og samtalen ble helt stuck. Han fikk vite at jeg het Oda, da. Han het Brynjar.

- Just tell me if you want me to leave.

- Ehhh…..ehhhh…..

- This will maybe make you a bit uncomfortable, but I just wanted to say, I wanted to tell you how beautiful I think you are.

Ukomfortabel. Absolutt ikke. Neida. Det ser ikke ut som om jeg ikke synes at dette er ukomfortabelt.

- Not like… not like I want to… ehh… More like your face fills me with joy! Fills all this place with this energy!

OG JEG TRODDE JEG VAR GAL!

Og så fortsatte han til jeg så så brydd ut at han forsvant…

Mannen i den grønlandske romanen slet med å bli kvitt disse menneskene. Det til tross for at det virket som om han ikke akkurat forsøkte å skjule misnøyen sin. Jeg derimot, jeg kan skremme bort hvem som helst med litt pinlig taushet!

4 kommentarer:

Tins, 22 år sa...

Finner du opp dette? Det er gøy og flaut!

Udda sa...

Nei, herregud. Jeg sitter ikke her og lyver! Men jeg kan ikke si at han ordrett sa det, men faktisk tror jeg det bare hadde blitt flauere og morsommere om jeg hadde husket det helt ordrett.

Ida sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Ida sa...

Ja, slik går det når islendinger er på sjekker'n!