mandag, juni 11, 2012

Barbiehus med heis og gjøker


Da jeg var liten, ønska jeg meg et barbiehus. Det var seriøst ikke noe annet jeg ønska meg mer. Jeg ville ha et stort, rosa barbiehus med heis. For det hadde ei av de store jentene i nabolaget. Den heisen må ha vært noe av det teiteste en leketøysskaper har kommet opp med. Hver gang noe skulle skje i den etasjen barbiene ikke var i, måtte de heises henholdsvis opp eller ned. Og når vi var mange som lekte med barbiene til denne jenta, så ble den heisinga virkelig et prosjekt. Og vi var ofte mange som lekte med barbiene hennes, for ikke bare hadde hun et stort, rosa barbiehus med heis, men hun hadde barbiebil også! Dessverre var ikke heisen såå stor. Den romma ikke så mange barbier. Ofte ble det ikke plass til alle som var med og lekte. Siden jeg var minst, var det den barbiedukka jeg var, som ikke fikk plass. Så da ble jeg igjen i første etasje mens de heiste opp de andre barbiene til andre. Så begynte de å leke der. Et par ganger forsøkte jeg å flytte barbien opp i andre uten heisen, men da ble de andre jentene sure, og sa at barbier ikke kunne fly. Så jeg måtte heise opp barbien min.

Da jeg hadde kommet meg opp, hadde de andre barbiene funnet ut at de skulle ned og ut på biltur. Så rakk jeg ikke bilen da jeg heiset meg ned igjen etter de andre.

Så jeg ønska meg et barbiehus. Og en søndag jeg gikk tur i skogen med pappaen min, så hørte vi plutselig en gjøk. Koko-koko-kokokorokoko. Pappa sa at hvis vi stod under gjøketreet, så kunne vi ønske oss noe. Det er sånn man sier, også tror man at det ikke bare betyr at man kan ønske seg noe, for det kan man da både støtt og stadig, men også at ønsket vil gå i oppfyllelse (pussig ord i grunn). Så siden jeg trodde at gjøken kunne fylle opp ønsker, så gikk vi hardt inn for å finne treet. Vi trodde vi fant det. Sannsynligvis lot pappa som om han trodde gjøken var der, bare sånn fordi han var lei av å lete etter et gjøketre. Vi stilte oss under treet, og pappa fortalte alvorlig at man aldri skulle fortelle noen hva man ønska seg under et gjøketre, for da ville det ikke gå i oppfyllelse.

Så stod vi der og ønska.

Og jeg ønska meg et barbiehus. Et stort, rosa barbiehus med heis. Jeg ønska skikkelig hardt, og lukka sikkert øynene samtidig som jeg gjorde det.

Og så sa jeg aldri at jeg ønska meg barbiehus til noen, ikke til en levende sjel. Ikke når bestemor og bestefar og mamma og alle andre masa om at jeg måtte da ønske meg noe mer enn sokker til jul engang. Så sa jeg det ikke til noen.

Så fikk jeg aldri barbiehus, verken med eller uten heis.

Og det var sikkert fordi vi egentlig stod under feil tre… 

3 kommentarer:

Ida sa...

Å, jeg måtte le! :P "Barbier kan ikke fly"! Uff, jeg synes de var litt slemme mot den minste. Det er synd det ikke ble barbiehus med heis, men nå er ønsket ute av sekken og det nærmer seg jul! :-)

Udda sa...

Det nærmer seg jul med stormskritt, gleder meg!!!!

Tins, 22 år sa...

Nå ble jeg både trist og sint, fordi både jentene, Odd Erik OG du var dumme. Helvettes faen, jeg kjente at dette gikk litt inn på meg.