lørdag, mai 12, 2012

Jeg gleder meg til om noen år, jeg, når jeg kan le av hvor teit og dum jeg er nå.

Det skal bli fint, det. Altså man må da bli et mye gladere gammelt menneske om man har sagt og gjort mange dumme ting i sitt liv. Jeg var ikke så høy i hatten den dagen jeg for første gang kalte trønderførkja for trønderførkja. Men gud så mye tristere livet mitt hadde vært nå om jeg ikke tenkte på henne iblant. Jeg fikk nettopp gleden av å friske opp episoden for I også. Hun mente hun hadde glemt det. Det var på grunnkurs, starta jeg. Det var en av de aller første gymtimene. Vi gikk sammen fra skolen ned til Anker´n. Vi snakka.

Fra fb-chat:
(I: nå husker jeg
gresset var grønt
vi skulle løpe runder
Oda: Nei, du husker feil. Gresset var oransje!
I: Haha. Men jeg ser det for meg. Gresset er alltid grønt i mine minner, og himmelen er alltid blå!)

Nok et eksempel på at det lønner seg å bli noen år eldre. Da blir himmelen med ett så forbanna blå. Så denne dagen med oransje gress og forbanna blå himmel gikk vi glade og fornøyde og baksnakka de nye gymlærerne våre. Sånn som man jo gjør når man har starta på en ny skole og fått nye gymlærere. Vi hadde fått to. Det var en nordlending. Og ei trønderførkje. I sa at han nordlendingen virka da ålreit! Og jeg måtte, siden glasset mitt alltid er halvtomt, si: ”Hu derre trønderførkja derimot!” Jeg skulle fortsette å legge ut om hva slags førsteinntrykk jeg hadde fått av hu derre trønderførkja, men før jeg gjorde det, tenkte jeg at jeg skulle dobbeltsjekke at hun var like langt bak meg som jeg trodde hun var. Jeg begynner å snu meg mot venstre.

And I think you can see it coming, for alle vet jo at trønderførkjer går fort.  Der stod hun. Hun stod faktisk så nærme at jeg nesten skumpa borti skuldra hennes. Jeg så henne rett inn i øynene. Skrekkslagen. Også smilte hun et sånt stort, hvitt smil som bare ambisiøse, trøndske gymlærere med sykkelrekord trondheim-oslo kan smile. Og det er ikke mange gangene jeg har følt meg mindre.

Jo, egentlig. Men jeg følte meg liten nok, da.

Og så begynte I å snakke om strikkepinner. I sa noe om at det var ei som hadde blitt så sur da hun hadde glemt strikkepinnene sine. Strikkepinner?

Strikkepinner???????

Hallo, jeg døde nettopp! Skal du ikke begrave meg, trøste eller redde meg litt?

Ahhh… Strikkepinner. Ja, strikkepinner, vi snakker selvfølgelig om hu trønderførkja vi hadde i tekstil på barneskolen….. Men moment gone.

Så jeg tror ikke det var så mye gjensidig begeistring mellom meg og trønderførkja det året. Helt på slutten toppa det seg faktisk noe grådig. Jeg tror jeg ble litt sur, og jeg kan ikke huske hva jeg sa, men jeg vet at jeg hev joggeskoene mine veggimellom da jeg kom inn igjen i gymgarderoben. Men jaja, tenkte jeg. Vi skal ikke ha henne i gym neste år, karakteren hun gir meg nå, den kommer ikke på vitnemålet. Det går sikkert helt greit at vi ikke er så begeistra for hverandre.

Også ville det jo bli morsomt om noen år å le av da jeg kalte trønderførkja for trønderførkja.

Vel, et par år senere var det faktisk heller ikke så morsomt å tenke på. For et par år senere på en helt annen skole så dukka plutselig trønderførkja opp igjen. Og denne gangen skulle hun sette flere av avgangskarakterene mine.

Sånn i tilfelle trønderførkja skulle ha lurt seg inn på bloggen min, så tenkte jeg å si at jeg etter hvert lærte å like henne. Vi ble vel til slutt litt begeistra for hverandre, i alle fall litt sånn passe begeistra. En får ikke overdrive heller.

Og nå, nå har det blitt et litt småfunny minne. Og historie. Og himmelen blir blåere og trønderen enda litt mer førkjete for hver gang den fortelles. Dog er det en historie om hvordan fortida kan innhente deg. Den har moral. Ikke bare kan jeg le av den i dag, men jeg har også lært noe.

Dessverre klarer jeg fortsatt ikke helt å leve etter prinsippet ”hold kjeft med mindre du er hundre prosent sikker på at det som er i ferd med å komme ut av kjeften din, er både vettug, korrekt og veltaima.” Da er det en trøst at det sikkert blir bedre, og at jeg kan le av dagens idioti den dagen håret begynner å gråne og den der barten…. (forrige innlegg)

Akkurat som jeg i dag ler av den sagnomsuste youtube-videoen, og til og med natta i Kina da jeg hadde klatra i det store, røde monumentet, blitt frastjålet alt jeg eide og brukte småpengene jeg tilfeldigvis hadde i lomma, på en internettkafé for å varsle de der hjemme. Uff og huff. Men jeg ler litt. Haha, tenk så dum jeg var den gangen.

Altså vi skal ikke se helt bort fra at jeg muligens kan finne på å gå ut for å drikke meg hodestups igjen.

Det er kanskje heller ikke umulig at jeg finner på å klatre i store, røde monumenter.

Men om jeg gjør det, så kommer jeg ikke til å legge fra meg veska med begge mobilene mine, IPoden, lommeboka med alle kortene, alle kontantene, billettene hjem og kvitteringa på at hotellet var betalt.

Haha, da var jeg ung og dum da.

4 kommentarer:

I sa...

*thumbs up* :-)

Tins, 22 år sa...

Fant ut at det kanskje var på tide å kommentere innleggene dine sånn at du skal føle deg motivert til å fortsette og kommentere mine.

Jeg vet ikke om man nødvendigvis blir så mye flinkere med åra, jeg har nesten slutta litt å tro det. Nå er jeg jo voksen og sånn, og jeg tror ikke jeg driter meg noe mindre ut. Bare på andre måter enn jeg gjorde før.

Udda sa...

Jeg er en oooooptimist, jeg vet det går bra til til sist, så lenge jeg lever her, så er jeg en optimist!

Eller ikke.....

Udda sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.