tirsdag, februar 14, 2012

Hønn

(Jeg vet det er sånn kjærleiksdag i dag, og egentlig hadde jeg tenkt til å skrive et ironisk, misantropisk innlegg om at det er mulig å være gammel, bitter og rose- og hjertesjokoladehatende som 22-åring, men siden dette har vært en så fin dag, til tross for at jeg fortsatt aldri har fått et jævla hjertekort eller annet formet som hjerter 14. februar, så er humøret rett og slett for godt til sånt. Jeg har spist middag med Ida, fått de karakterene jeg vil ha i studentweb, masse, masse penger på kontoen og så har jeg styrtet en og en halv liter pepsi max. Oh yeah, life is great. Så da kan jeg jo ikke sitte her og være bitter og sur? Men jeg synes nå man må blogge 14. februar, så istedenfor fjorårets løsning, som jeg fortsatt synes var fantastisk, slenger jeg ut noe jeg hadde tenkt til å blogge i forrige uke:)

Hverdagen har sine lyspunkt. Det skal den ha. Hahaha. I dag hadde jeg det faget jeg kaller dialektologi og sånn. Det heter ikke det, faktisk heter det ikke noe med dialekt i i det hele tatt, men det er dialekter vi har om. Og litt annet. Det er ganske morsomt, men det blir en anelse repetitivt. Så istedenfor å følge med på den femte gjennomgangen av hva kløyvd infinitiv er, lot jeg meg fascinere av notatene til sidemannen. Han hadde flere store A3-ark. På dem hadde han store fargerike tankekart og sånne soler. De hadde flere farger enn jeg har hatt fargeblyanter siden jeg var fem! Og jeg tror det var et system i fargene. Hele sidemannen bare lyste system og struktur. Ordnung muss sein. Så begynte han å bla i blokka si, og hele blokka var full av lignende overpedagogiske soler og systemer. Ingen tvil om at denna kar´n går på lektorprogrammet i alle fall.

Dette er et tankekart:


Altså, nå er jeg ganske fordomsfull. Alle på lektorprogrammet er søte, naive, godtroende, kristne, blonde, blåøyde jenter fra Sørvestlandet. Altså med mindre de er gutter. Da har de tydeligvis fargerike tankesoler i notatbøkene sine. Dessuten møtte jeg en gang en lektorprogramgutt som minnet medstudenter på at det var viktig å sove godt og spise ordentlig frokost før man skulle ha eksamen. Jeg sier ikke mer.

Jeg tenkte at siden jeg altfor fort bygger opp slike fordommer, burde jeg, før jeg stempler alle lektorstudenter som tankesoltegnere, faktisk finne ut om han var lektorstudent. Jeg tenkte jeg skulle spørre han i pausa. Men da bare forsvant han, og det var like greit. For jeg har en følelse av at om jeg hadde spurt, ville jeg pekt halvflirende på tankesolene hans, og spurt: ”Går du lektorprogrammet, eller? Hehe, det der ser jo skikkelig pedagogisk ut! Haha, lærer du noe av det? Hva symboliserer grønn?” Hadde jeg sagt det, ville han sikkert oppfattet meg som spydig, eller bare syntes jeg var underlig…

Dessuten så var han så strigla. Han var lissom så ordentlig, hadde nok sett seg i speilet og gjort noe med håret sitt. Gredd seg, kanskje. Så hvis jeg hadde snakka til´n, hadde jeg følt meg som et mindreverdig takras. Det er det jeg føler meg som, hver gang jeg snakker med noen som grer håret sitt regelmessig.

Kan ikke folk bare slutte med det???

Herr Tankesol gikk altså for å snakke med en annen gutt, som helt sikkert også gikk lektorprogrammet. Han så også ut som han hadde gredd håret, men han hadde på seg noe jeg ville kalt busserullsaktig. Det virket jo sympatisk, men det var lissom noe med striglaheten hans som gjorde at busserullen fikk preg av svart dress.

Det som derimot skjedde i pausa, var at min andre sidemann (ja, herregud, vi må lissom ha et menneske på hver side av oss samme hvor vi setter oss i det skrekkelige rommet, vi sitter rundt et langbord, katastrofalt!) bestemte seg for å snakke til meg. Det var, når jeg tenker etter, første gangen noen på det kurset der snakka til meg (minus låne papir/bok). Og hva sier sidemann, jo : ”Synes du det er kjedelig?”

Hæ? What, 你说什么,kjedelig? Hva er det slags samtaleåpner? Jeg kan kun komme opp med to grunner til å spørre om det: 1 Du synes selv at det er så kjedelig at du på død og liv må finne en likesinnet og dele det med.

OKEI, dere, her kommer en fantastisk digresjon om første gangen noen overhodet tok kontakt med meg på Blindern. Det var første semester. Det var ei pen, blond jente som var like oransje i trynet som alle katta-fjortisene. Hun tok nok kontakt fordi hun trengte noen å dele sin frustrasjon og kjedsomhet med. Hun la ut om at hun aldri hadde vært mindre motivert for noe emne hun hadde tatt, enn Norsk grammatikk. Hva skulle hun med det, lissom, hun kunne da skrive norsk? (Minner litt om meg og Tina i 10., men den digresjonen får vi ta en annen gang) Vel, siden jeg var ny, dum og blant de yngste på universitetet, så tenkte jeg at jeg måtte jo jatte med, så joa, det vi gikk igjennom i seminargruppa, virka jo litt ehh… kjett.

Men altså, det gjorde jo ikke det! Herregud, det der står jeg ikke for. Norsk grammatikk er gøy. Punktum. Grammatikk er gøy!

Ja, du så riktig, det var et utropstegn der til og med!

Uansett, uventa nok var responsen hennes bare: ”Hæ?”

Så jeg måtte gjenta den skrekkelige setningen: ”Det virka litt kjett.”

”Det virka hva?”

”KJETT!”

”Unnskyld, jeg har aldri hørt det ordet der før, jeg. Kjett, sier du? Hva betyr det?”

Jeg så vantro på henne: ”Norsk grammatikk er kjedelig. Kjett betyr kjedelig.”

Etter at hun hadde kommet over det underlige ordet kjett, og jeg hadde kommet over at JEG hadde ”for mye dialekt” til å bli skjønt i Oslo, la jeg til noen modifiserende og optimistiske kommentarer om norsk grammatikk. Siden den pene, blonde jenta var ei av dem som liker å snakke med mennesker, forsøkte hun å holde i gang smalltalken med meg. Stakkars menneske, ingen lett oppgave, tro meg. Hun spurte hvor lenge jeg hadde studert, og jeg sa det var første semesteret. ”Første, ja, jeg har holdt på i åtte år, jeg. Kommer du rett fra videregående?” Jeg nikket. ”Det er så rart, asså. Jeg har jo tatt ppu og hadde praksis på videregående i vår, og det var så rart å lissom møte elevene derfra her nå.”

Jeg så nok ut som om jeg ikke helt skjønte, for hun forsøkte å forklare: ”Altså da hadde vi jo et sånt lærer-elev-forhold, og nå, nå er vi lissom likestilte.”

Da tenkte jeg at det nok ikke var så lurt å bli gående rundt på Blindern i åtte år… (Jeg er nå oppe i 2)

(NB. Samtalen er gjengitt etter hukommelsen. Den er ikke spesielt god, hukommelsen asså.)

I dag derimot, tror jeg ikke sidemannens spørsmål ble stilt i et håp om å finne en likesinnet. Sidemannen var en velkledd, eldre dame. Følelsen jeg fikk var mer: ”Stakkars lille jente som ser ut som hun kunne brukt ordet jamvekt som sovepiller. Hun vet at det ikke er obligatorisk oppmøte, sant?” Jeg må seriøst ha sett så uinteressert ut at hun begynte å bry seg.

Denne gangen unngikk jeg ordet kjett i svaret. Jeg tror hun skjønte hva jeg sa. Men det gikk litt inn på meg at jeg så så lei ut.

Så var herr Tankesol tilbake på plass, og timen startet igjen. Tempoet økte litt i andre time, og nå kommer jeg snart til poenget og dagens høydepunkt! På PowerPointen stod det ”høinn, hødn, hønn, hònn”. Herr Tankesol hadde stadig stilt observante spørsmål som viste at han var forberedt til timen. Dette spørsmålet innledet han med å fortelle at han ikke ville virke ignorant, men hva betydde egentlig hønn?



Supert at folk spør om ting de lurer på, og det er masse fine varianter av ord jeg ikke skjønner, og som jeg gjerne skulle spurt om, så det var ikke det som var så: hahaha.

Eller asså, hønn, haha, det er litt morsomt da. Litt.

Men det blir bedre. Foreleseren tar da og fører pekefingrene, som peker rett opp i taket, opp til hodet. Han forklarer at det er snakk om sånne. Det er nå det begynner å bli morsomt. Vi tenker at dette er ute av verden, men herr Tankesol har fortsatt ikke skjønt hva det er snakk om. ”Unnskyld, jeg har fortsatt ikke skjønt hva det betyr.” Foreleser har fortsatt pekefingrene stikkende opp fra hodet. ”Sånn som vokser her, sånne som jeg ikke har.” Da går det et lys opp for herr Tankesol:

”Ahhhh…. Hår!”

Til alle som ikke var der, foreleser hadde da hår, kanskje ikke akkurat på hele hodet, men det var da en del igjen.

Gud, that made my day. Det var så vanskelig å slutte å le.

1 kommentar:

Renate sa...

Vidunderlig, Oda!
Om du har lyst til å være like kul som din nystriglede kumpan, kan du jo lage tankekart i mindmeister? Det er nesten enda kulere, for da ser man at du har "mædde dataskillz, lzzm"!